johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

    Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

    Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

    ‘Meg margarin’, sa Per da.

    Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

    Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

    (Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

    Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

    Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

    Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

    Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

    Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per og jeg vi diskuterte damer.

    Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

    Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

    (Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

    Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

    (Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

    Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

    Noe sånt kanskje).

    Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

    (Noe sånt).

    Selv om hu var i 30-40 åra da.

    (Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

    Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

    Der hu gikk naken omkring da.

    Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

    Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

    Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

    Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

    Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

    At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

    Noe sånt.

    Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

    Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

    En kveld, som jeg var på do, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

    Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

    Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

    Og det var kvelden før en helligdag.

    Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

    Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

    Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

    Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

    Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

    Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

    Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

    At det var fin lyd på det, (eller noe).

    Mener jeg å huske.

    Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

    Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

    (Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

    På Akers Mic.

    Noe sånt.

    Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

    Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

    Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

    Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

    (Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

    Sanger som dette.

    Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

    Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

    (Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

    Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

    Og det var greit da, sa hu.

    (Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

    Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

    Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

    En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

    Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

    Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

    Så jeg var ganske selvstendig da.

    Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

    De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

    I en lignende terrasseleilighet der.

    Ikke så langt fra Haugenstua da.

    I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

    Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

    Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

    For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

    Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

    Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

    Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

    (Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

    Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

    Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

    Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

    Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

    Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

    Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

    Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

    (En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

    Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

    (Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

    Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

    Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

    For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

    (Og skyldt på studiene mine på NHI da).

    Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

    Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

    Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

    Fra like etter Statoil-en der da.

    (Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

    Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

    En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

    Noe sånt).

    Og jeg vant da.

    Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

    Mens Øystein tapte da.

    Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

    Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

    Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

    Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

    Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

    Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

    Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

    For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

    ‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

    Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

    (Skjønte jeg på faren min da).

    Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

    I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

    Som skulle i retning av Elverum da.

    Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

    For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

    (Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

    (Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

    Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

    (For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

    Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Sånn her ser det ut på Bergeråsen, hvor jeg er fra. Enkle 70-talls hus, på en etasje

    ser ut på bergeråsen

    http://www.dagbladet.no/

  • Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

    Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

    (Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

    Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

    (Siden vi var som kamerater, på den her tida.

    Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

    (Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

    Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

    Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

    Jeg smugla han med inn da.

    Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

    Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

    Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

    Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

    Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

    Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

    Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

    Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

    Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

    (Da NHI lå på Frysja).

    Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

    Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

    I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

    Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

    Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

    Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

    De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

    (En videobutikk, kanskje.

    For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

    Men jeg kjente ikke så mange der.

    (Siden jeg hadde hatt det friåret).

    Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

    En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

    Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

    (Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

    Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

    Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

    Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

    (Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

    En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

    Og tenke litt fremover, kanskje).

    Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

    Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

    For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

    (Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

    Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

    Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

    Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

    Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

    (Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

    Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

    Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

    Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

    Og fant en ny tilfeldig bokstav.

    Og fortsatte så videre igjen da.

    Sånn surret og gikk programmet.

    Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

    Og hele kryssordet var ferdig.

    Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

    Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

    (Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

    Hvis det var noen jeg kjente der da.

    For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

    Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

    Så måtte jeg også lage en ny programdel.

    Som leste i matrisen.

    Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

    Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

    (For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

    Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

    At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

    Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

    Siden kompileringen var komplisert da.

    Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

    Og som så til slutt printet ut kryssordet.

    Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

    Men jeg fikk det til, til slutt, da.

    Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

    Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

    Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

    (Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

    Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

    Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

    Mener jeg å huske.

    Ved bruk av random da.

    Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

    Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

    (For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

    Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

    Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

    Og mange forskjellige.

    Et nytt hver dag kanskje.

    Eller et nytt hver time, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

    Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

    (Hvis de hadde visst om det).

    Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

    Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

    Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

    Det er mulig.

    For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

    Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

    Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

    (Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

    Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

    (Og det tenkte ikke jeg så mye på).

    Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

    Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

    (Noe jeg fikk til da).

    Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

    Men det funka ihvertfall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    .sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

    (Noe sånt).

    Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

    Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

    Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

    Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

    Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

    (Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

    Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

    I noen blokker der, bodde han.

    Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

    Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

    Eller hvordan det var.

    Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

    Og lånte PC-en hans.

    Noe han kanskje fikk noe penger for.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

    Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

    Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

    Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

    Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

    (Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

    For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

    (Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

    (Uten at jeg tenkte over det selv vel.

    Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

    Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

    Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

    Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

    Og da begynte Øystein å skrike om dette.

    ‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

    Noe sånt sa/skreik han.

    Men dette var ikke noen krise.

    For da var det bare å skrive en kommando.

    Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

    Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

    Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

    Han dramatiserte, må man vel nesten si.

    (Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

    For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

    Så sånn var det).

    Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

    Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

    Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

    I desperasjon da, (må man vel nesten si).

    Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

    Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

    Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

    Så da funka ikke PC-en hans lenger.

    På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

    Når han skreiv på PC-en til Glenn.

    For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

    Så jeg fikk nesten sjokk da.

    For han overdramatiserte, vil jeg si.

    For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

    Men det fikk jeg ikke lov til da.

    For Øystein ville ikke høre på meg.

    Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

    Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

    Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

    Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

    Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

    Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

    Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

    Noe som gikk veldig dårlig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

    For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

    Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

    Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

    Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

    Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

    Men også det å finne synonymene seinere.

    (For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

    Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

    Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

    (Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

    Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

    Het det vel).

    Og som fristet en til å løse kryssordet.

    Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

    Så jeg var vel kanskje litt anspent.

    For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

    Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

    Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

    (Det er mulig).

    Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

    Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

    At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

    Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

    Noe sånt.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Twitter

    mer fra twitter

    https://twitter.com/#!/johncons

  • Min stesøster Christell, er opptatt av mote. Det var også min søster Pia. Da hu bodde hos meg, i 1988/89, så kommenterte hu alltid mote på Super

    christell opptatt av mote

    http://www.facebook.com/profile.php?id=561437782

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 75: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Høsten 1991, (må det vel ha vært), så ble Magne Winnem butikksjef, på Rimi Munkelia, ved Lambertseter.

    Han fikk seg ny Rimi-leilighet, i den leiligheten, som lå over Rimi Nylænde, (en annen butikk, på Lambertseter, hvor jeg selv ble butikksjef, i 1998).

    Et sted hvor det tidligere lå en butikk som het Balstad, som var ganske kjent.

    Lambertseter var jo Norges første drabantby, (og ble bygget etter krigen vel).

    Og Balstad var vel den første matbutikken der, tror jeg.

    Og de hadde også en prest, (har jeg lest på nettet), som bodde over Balstad der vel.

    Så Magne Winnem bodde vel i en tidligere prestebolig, tror jeg, i Nylænde der da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg besøkte Winnem, både på Rimi Munkelia og i hybelen hans da, i Nylænde.

    Jeg mener å huske at Winnem prata om at han hadde begynt å bruke fuktighetskrem, den første gangen, som jeg var på besøk der.

    Men det var ikke fordi at Winnem hadde blitt homo, (eller noe), viste det seg.

    For en gang, som jeg hadde avtalt å gå ut på byen, med Magne Winnem og min fetter Ove, (fra Son).

    Og når jeg var blakk men hadde avtalt å låne penger av Winnem da.

    Så ringte jeg Winnem, men han svarte ikke.

    Og da så fikk ikke Ove og jeg festa så mye vel.

    Og seinere, så fikk jeg høre det, av Winnem, at grunnen til at han ikke svarte.

    Det var fordi han lå og hadde sex, med hu dama han hadde fått seg ganske nylig da, nemlig Elin.

    (Som muligens var den første, (og eneste), dama han hadde/har hatt vel).

    Winnem hadde møtt Elin, (fra Skarnes), da han var innom en butikk på Nordstrand deromkring, (for å undersøke konkurransen i det området han selv var butikksjef i kanskje), og Elin satt i kassa der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen gang, som det var snakk om at jeg skulle låne penger av Winnem, (som jo jobbet som butikksjef, mens jeg var ‘fattig student’ da), husker jeg.

    Det var vel vinteren/våren 1992 vel, når jeg sendte brev til bestemor Ingeborg og, i Stavern, og lurte på om hun kunne låne meg noen penger.

    De pengene jeg skulle låne av Winnem, det var vel bare til jeg fikk meg lønning, tror jeg.

    Glenn Hesler og Øystein Andersen, de skulle kjøre meg, til Winnem da.

    I Nylænde der, på Lambertseter.

    Dette var kanskje for å ha råd til å henge på Biljardhallen, sammen med Glenn og Øystein, (hvor det vel gikk en del penger), hva vet jeg.

    Jeg husker at Magne Winnem sa noe i telefonen, eller noe, om at da så måtte han lage gjeldsbrev, hvis jeg skulle låne 1000 kroner, eller hva det var.

    Da reagerte Øystein og Glenn, husker jeg, når de fikk høre det, at Winnem hadde prata om gjeldsbrev.

    Fordi vi var liksom en kameratgjeng da.

    Og så skulle Magne Winnem lage gjeldsbrev på grunn av en tusenlapp eller to.

    Han hadde jo for eksempel fått låne TV-en og videoen min, i juleferien, et par år før det her, det året jeg bodde på Abildsø.

    Uten at jeg begynte å prate om å lage noe gjeldsbrev, (eller noe), for det lånet liksom.

    Så sånn var det.

    Jeg husker ikke helt hvordan det her endte, men jeg mener å huske at Øystein, Glenn og jeg vel kjørte til Nylænde der da, på Lambertseter.

    Og at jeg sikkert fikk låne noen penger, av Winnem da.

    Som han helt sikkert fikk tilbake, når jeg fikk lønning da.

    Men jeg så ikke noe til noe gjeldsbrev.

    Men jeg må vel si at Winnem vel dramatiserte litt, når han ville lage gjeldsbrev, for å låne meg, (som han hadde kjent siden 1988, det skoleåret vi var russ sammen, og vi hadde jo vært på ferie i Gøteborg, og på flere Danmarksturer, og på nesten utallige pub-til-pub-runder i Oslo, osv.), gjeldsbrev, for å låne tusen kroner, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at da Winnem bodde i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

    Så hadde han en sykkel der, husker jeg.

    Og da ville han at jeg skulle sitte på bak på sykkelen hans, mens han sykla til Schaushallen, eller noe, en sommerkveld vel.

    De drøye åtte årene, som jeg selv seinere bodde i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004), så hadde jeg aldri sykkel der, for å si det sånn.

    Men jeg fikk sitte på bak på sykkelen til Magne Winnem da, husker jeg, sommeren 1991, må det vel ha vært.

    Mens vi sykla rundt, litt i fylla vel, i Oslo Sentrum da.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Så husker jeg at Axel prata om en tøffing.

    Og det var Jan Kvalen, som var vakt, på Tveita Senter.

    Han hadde jeg aldri hørt om før.

    Men Kvalen, han var tøff da, skjønte jeg, på Axel da.

    Som vel bare var 11-12 år, det året, som jeg leide et rom, av faren og stemora hans.

    Så Axel fulgte med på hva som skjedde, i Groruddalen, selv om han ikke var så gammel ennå da, dette året, som jeg leide av Arne og Mette og dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette kjente også en kar, som var grossist i dagligvarebransjen, mener jeg å huske.

    Nemlig en kar som ble kalt ‘Vaske-Bakke’, mener jeg at det var.

    At Mette Holter, (må det vel antagelig ha vært), fortalte meg om da, en gang, mens jeg bodde på Furuset der da.

    Så sånn var det.

    Baren noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu var også veldig oppsatt, på å starte bingo, det året, som jeg leide et rom av dem.

    Da regna hu med at ‘alle i familien stilte opp’, (eller noe), sa hu.

    Så da ville hu altså at jeg skulle slutte i min jobb, på OBS Triaden, for å jobbe på en bingo hu skulle starte opp da.

    Noe jeg absolutt ikke kunne tenke meg.

    Jeg syntes at bingo, inne i Oslo, virka litt lugubert.

    Og man fikk vel også bare tillatelse, for å drive bingo, for en viss tid av gangen, virka det som, for meg.

    Og man måtte også finne en veldedig organisasjon, som en del av inntektene skulle gå til da.

    Men å jobbe på bingo, det syntes jeg at virka som noe flaut, så det kunne jeg ikke tenke meg, å si opp jobben min på OBS Triaden, for å begynne å jobbe på bingo.

    (For å si det sånn).

    Og ihvertfall ikke en bingo, som Mette Holter skulle drive, for hu kunne være litt sånn spesiell/sjefete/dominerende da, som under den julemiddagen, på Furuset der, i 1990, da jeg ikke fikk lov til å prate hvordan linje-akevitten hadde fått navnet sitt, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der), så trente jeg vel ikke noe, tror jeg.

    Men jeg husker at jeg spilte squash en gang, på Sentrum Treningsstudio der, (som ligger i en sidegate av Akersgata/Ullevålsveien der), med Magne Winnem, som slo meg ganske enkelt vel, men jeg hadde en bra smash ihvertfall vel.

    Men det var nok kanskje et par måneder før at Winnem og jeg spilte squash.

    Nemlig våren 1991 kanskje, at jeg hadde lest i Groruddalens Avis, eller om det var Aker Avis.

    At det var en badmintonklubb, som het Skøyenåsen Badmintonklubb.

    Og da hadde ikke jeg trent noe, siden jeg hadde gym på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

    Altså et og et halvt år tidligere da.

    Så jeg følte meg nok litt daff i kroppen da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å spille badminton en gang da.

    Og fikk muligens låne racket, av Magne Winnem, det er mulig.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker det, at jeg klagde så fælt, til Marit, (eller hvem det var), i kassa på OBS Triaden, at jeg var så støl.

    Siden jeg hadde spilt badminton da.

    Så det at jeg dro til Oppsal der, for å trene badminton.

    Det var noe jeg bare gjorde en gang, må jeg innrømme.

    For kroppen min var liksom helt ødelagt, dagene etter den treninga.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert som jeg jobba lenger på OBS Triaden.

    Så fikk jeg prøve meg på en del forskjellig arbeid da.

    Jeg var jo avløser en del ganger.

    Jeg jobba på gølvet en del ganger, (når det var lite å gjøre i kassa).

    Og jeg begynte etterhvert også å jobbe fast, i ferskvaren, på lørdagene, faktisk.

    Med å skjære opp og veie kjøttpålegg og salater og å pakke inn fersk fisk, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting, som jeg gjorde, på OBS Triaden.

    Det var at jeg noen ganger måtte sitte i en bu der liksom.

    Og svare på telefonen.

    Og rope opp folk på callinga, osv.

    Den jobben var litt uvant for meg, husker jeg.

    Da satt man liksom på utstilling, litt høyt oppe, i en sånn bu da.

    Også var det noe jeg ikke fant der, en gang.

    Også var jeg ikke sikker på det, om jeg hadde lov til, å rote gjennom skuffene der.

    Siden jeg ikke var vant til å jobbe inne på kassaleder-kontoret der da, (eller hva det het igjen).

    Så da ropte jeg på hu Marit, (som var fra Gjelleråsen kanskje, eller om det var Blystadlia, eller noe. Ei som var i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene og jobba deltid der vel).

    Og hu fant det som jeg leita etter da, oppi en skuff der da, eller noe.

    Og sa hu et ordtak, som hu kunne, som het ‘den som leiter, han finner’.

    Men jeg hadde ærlig talt ikke prøvd å leite selv engang.

    For jeg var ikke sikker på det, om jeg hadde lov til å rote oppi de skuffene der, egentlig.

    I tilfelle det lå noe papirer der, eller noe, som bare kassalederne skulle se liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Marit, hu gjorde også en gang et stort nummer ut av det, at jeg kjøpte meg en ny tannbørste, husker jeg.

    Og hu gikk heller ikke med den blå OBS-buksa, på jobben, husker jeg.

    Hu gikk med en litt harry, syrevaska olabukse, husker jeg.

    (Nesten sånne olabukser, som jeg selv gikk med, når jeg bodde på Bergeråsen, og gikk markedsføringslinja, på Sande Videregående, en del år før det her da).

    Grunnen til at jeg husker det.

    Det var fordi jeg var litt frekk en gang, og tok henne med fingern, på låret hennes, husker jeg.

    En gang vi begge var i samme kasse, av en eller annen grunn.

    Kanskje i forbindelse med at det ble fylt opp røyk eller at det var pause-avløsing, eller noe.

    Men det likte visst ikke hu Marit, skjønte jeg.

    For hu hadde med typen sin, (var det vel), med på jobb, en gang seinere der da, husker jeg.

    Så hu var liksom opptatt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 72: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Det her er ikke så lett å skrive om, men jeg får vel prøve å komme meg igjennom det.

    Jeg hadde jo mitt eget rom, hos Arne og Mette og dem.

    Og jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.

    Så jeg var vant til å ha litt privatliv, for å si det sånn.

    Så det hendte at jeg runka da, på det rommet.

    Og noen ganger på dagen, uten å skru av lyset vel.

    Og det lyset, det var jo det fra Forsvarets Overkommando der.

    Som var for bruk i kontorbygninger egentlig.

    Og det var en lysrør-lampe da, og ikke en lyspære-lampe.

    Så den lyste skikkelig opp da.

    Og det tenkte jeg på, fordi jeg en gang overhørte det, at noen unge damer, i den blokka, som var ovenfor vinduet mitt vel, de sa noe sånt som at, ‘har vi ikke fått bra underholdning da?’.

    (Noe som jeg kunne høre inne på rommet mitt da).

    Og da lurte jeg på det, (husker jeg), om de her unge dame-stemmene, som jeg overhørte, utafor vinduet mitt, prata om meg da.

    (Og om de kunne se meg gjennom gardinene, på rommet mitt da, siden den taklampa på rommet mitt, lyste så sterkt da).

    Så etter det her, så pleide jeg vel å runke under dyna, og med lyset slått av, vil jeg vel tippe på.

    For den lampa som jeg fant hos Forsvarets Overkommando der da, (og som Arne Thomassen sa at det var greit at jeg tok med, for det var ikke taklampe på rommet mitt da, og Forsvarets Overkommando hadde så mange sånne taklamper på lager), den var nok ikke ment for hjemmebruk, (vil jeg si), for lyset var så sterkt da.

    Samtidig, så var jeg bare nettopp fylt 20 år, da jeg flytta inn der.

    Så jeg var ikke vant til å gjøre innkjøp av taklamper osv., for å si det sånn.

    Så hvordan jeg skulle få tak i en taklampe der, det var nesten som et mysterium for meg.

    Og den lampa fra Forsvarets Overkommando, den datt ned igjen.

    Så store deler av tida, som jeg bodde der, så var jeg vel uten lys i taket, på rommet mitt da.

    Så hvis jeg skulle lese, (eller noe sånt), så måtte jeg gjøre det i stua da.

    (Hvor det ofte kunne være masse andre folk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø, forresten.

    Noen måneder etter at jeg hadde besøkt mora mi i Tønsberg, rett etter nyttår, i 1990 vel.

    Så ville mora mi møte meg i Oslo, husker jeg.

    Hu ville møte meg på Theatercafeen, av alle steder.

    Jeg hadde vel kanskje vært såvidt innom der, en gang, sammen med Magne Winnem, siden vi pleide å fly rundt, på alle stedene i byen, og nok var litt nysgjerrige på Hotell Continental og Theatercafeen da, (som lå i samme bygning der, i Stortingsgata vel).

    Jeg var så vant til å ha boblejakker, fra da jeg gikk på skole, på 80-tallet, at jeg må innrømme det, at jeg kjøpte meg en blå og lilla, (eller noe), boblejakke, på Dressmann, det første året jeg bodde i Oslo.

    For jeg regna med at jeg burde ha en boblejakke, om vinteren da.

    For jeg var vant til litt kaldere forhold, på Berger da.

    (Seinere, så fant jeg ut, at det sjelden blir så utrolig kaldt i Oslo Sentrum.

    Ihvertfall så ligger sjelden snøen lenge av gangen der.

    Det er kanskje alle bilene og menneskene som gjør at snøen smelter så raskt.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg var litt flau, over å møte mora mi, på Theatercafeen der.

    For jeg var jo en vanlig ung mann, fra Bergeråsen.

    Og på Theatercafeen, så var det veldig snobbete.

    Det var en kelner ved bordet, som oppførte seg veldig høflig og formelt, vil jeg si.

    Mora mi ville ikke sette seg innerst, i Theatercafeen der.

    Men satt ved et bord, ved vinduet, like etter inngangen der, (mener jeg at det var).

    Jeg tror vel bare at jeg drakk et glass cola, eller noe sånt der, kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Men mora mi drakk vel kanskje te eller kaffe da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Mora mi klagde på boblejakka mi, husker jeg.

    Hu mente vel noe sånt, som at det ikke passet seg, for en ung mann, som meg, å gå med en såpass feminin boblejakke, som hadde lilla felter på skuldrene og sånn da.

    Men det hadde ikke falt meg inn da, for på 80-tallet, så var det moderne, for gutter/menn, å se litt femi ut da.

    Så det var liksom en typisk 80-talls boblejakke kanskje, som jeg hadde kjøpt, (trodde ihvertfall jeg da).

    Jeg ville bare ha en jakke, for å holde varmen, og som ikke så stygg ut liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk vel fra Theatercafeen, etter en halvtime eller time, eller noe sånt vel.

    Og mora mi, hu dro vel tilbake til Tønsberg/Borgheim da, (hvis hu ikke skulle noe annet i Oslo, mens hu først var der, det husker jeg ikke helt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på jobb, på OBS Triaden, og jobba tidligvakt vel, (det var ihvertfall ganske lyst, den her dagen, sånn som jeg husker det, men dette kan jo ha vært en lys sommerkveld og).

    Og kanskje sitti på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen, hjem fra jobben da.

    Så gikk jeg gjennom Høybråtenveien der da, husker jeg.

    Og kanskje hundre meter før oppgangen, som Arne og Mette bodde i, (nemlig i Høybråtenveien 25D da).

    Så måtte jeg gå forbi Axel, og noen andre unger, som dreiv og leika i veien som gikk utafor blokkene der da.

    Axel sa ikke hei til meg, så jeg regner med, at han ikke kjente igjen meg da.

    Men jeg kjente jo igjen Axel, og la merke til hva han dreiv med, mens jeg gikk forbi de her ungene da.

    Og det Axel dreiv med, det var at han sa til ei rødhåra jente der, på sin alder, (det vil si i 11-12 års alderen vel), at ‘har du drukket for mye gulerot-saft eller?’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble jeg litt sjokka, husker jeg, over at Axel kunne være såpass frekk, og mobbe jenter, osv.

    For sånn pleide ikke jeg selv å oppføre meg, da jeg vokste opp på Bergeråsen, husker jeg.

    Selv da jeg var 9-10 år, så oppførte jeg meg vel mer snilt/voksent enn det, tror jeg.

    (For det meste ihvertfall vel).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde i Oslo, og leide en hybel, på Abilsø.

    Så hendte det jo, at jeg besøkte Axel og dem, da og.

    Og en gang, så var Axel og jeg, i nærmeste butikken der, som bare lå et par hundre meter unna blokka til Axel og dem vel, opp en gangvei da, i retning av den ‘egentlige’ Høybråtenveien liksom da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at Axel og jeg, vi gikk sammen, ned den gangveien igjen, tilbake, i retning av oppgangen som Arne og Mette bodde i da.

    (Det var kanskje da Axel ville at jeg skulle prøve å stå på skateboard.

    Noe jeg ikke hadde så veldig lyst til, for å si det sånn.

    For jeg var høy og tynn og var redd for å skade meg da).

    Og mens vi gikk ved siden av hverandre, bort mot oppgangen, til Arne og Mette der da.

    Så gikk vi forbi ei nabojente, av Axel, som var noen år yngre enn han vel.

    Og muligens var mørkhudet, tror jeg.

    (Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og hu spurte Axel, om ‘er det faren din eller?’.

    Så på den tida, som Axel og jeg, ble kjent.

    (For vi hadde vel bare møtt hverandre, en 4-5 ganger kanskje, etter at Axel flytta til faren sin, som tre-åring vel).

    Så var jeg mye eldre enn Axel.

    Jeg var 19 år.

    (Og jeg var 1.85 høy, selv om jeg var tynn da).

    Og det her, det var høsten 1989, som jeg flytta til Oslo, og tok kontakt med Axel og dem da.

    Og Axel, han er jo født høsten 1978.

    Så Axel, han fylte vel elleve år, (må det vel ha vært), på den tida, som jeg flytta til Oslo, for å studere da.

    Så når jeg, (som var 19 år), gikk ved siden av Axel, (som vel var 11 år da), i Høybråtenveien der.

    Høsten 1989 da.

    Så var det sånn, at noen av de unga, som var enda yngre enn Axel igjen da, og som var naboer av Axel, i Høybråtenveien-blokkene der.

    De lurte på om jeg var faren til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde også en tøff kamerat, som muligens hadde rødt hår vel.

    Og muligens het Ronny, eller noe sånt vel.

    Men det her husker jeg veldig vagt da.

    Det var også noen unger på Furuset der, som brant en del gressbranner og sånn, på den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem der da.

    Men om Axel var med på det, det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Selv om jeg lurer på om han kanskje babla litt om noe sånt.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.