Stikkord: Bergeråsen
-
Min Bok 2 – Kapittel 69: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
På OBS Triaden, så begynte det også å jobbe en ung mann etterhvert, som var sønn av en Nille-grunder, husker jeg.
Dette var en kar med lyst hår, (og briller muligens), mener jeg å huske.
På julebordet, (det andre, altså det i 1991), så fikk jeg med han, for å sjekke opp ei dame, som satt alene, hele kvelden vel.
Og det var ei som het Helene vel.
Det var liksom litt mer kjedelig, dette julebordet, i det forsamlingslokalet.
Så hu pene kassadama satt der uten å bli sjekka opp hele kvelden vel.
Hu sa til meg og han Nille-sønnen at hu hadde kjeda seg, men at det var bedre der, når vi dukka opp hos henne.
Noe sånt.
Dette var ikke kassaleder-Helene, men ei annen Helene.
Hu hadde øyer som skinte/lyste, overhørte jeg at broren til hu lyshåra snella i frukta sa en gang, på spiserommet vel, (og det skulle visst være muligens som mine øyne og, hvis jeg husker det jeg overhørte riktig. Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kassa så hadde det også begynt ei dame, som jeg syntes at var litt for naturlig nesten.
(80-tallet var jo såvidt passert).
Så hu dama var ganske deilig, men hu ble litt for naturlig for meg.
Og hu hadde også ‘kommune-farget’ hår vel.
På julebordet, i 1991, (i det forsamlingslokaet, på Rasta der), så hintet vel kassaleder-Helene, om at jeg skulle sjekke opp hu naturlige unge dama, (mener jeg å huske).
Hu var ganske fin hu naturlige dama.
Hu hadde fin og sexy kropp vel.
Men hu minte meg kanskje litt om for eksempel Vigdis Tysnes, (eller noe), i trynet, (ei jente fra Bergeråsen, som ikke gikk for å være så populær da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men, jeg kjeda meg etterhvert litt, på det julebordet.
Og gikk ned i kjelleren der.
(For dette julebordet hadde ikke for eksempel gratis røyk da, som det forrige.
Og ikke fri bar heller, tror jeg.
Butikksjef John Ellingsen hadde vel til og med glemt å ta med smør).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men da jeg var nede i første etasje der, husker jeg.
Litt utpå kvelden da.
Så så jeg plutselig at en ung dame og en ung mann, kom ut fra herredoen der.
Og det var hu naturlige dama, (som ganske nylig hadde begynt i kassa da), og han Nille-sønnen da, (husker jeg).
(Så de hadde hatt sex inne på doen der da, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe slags konkurranse, på det her julebordet.
Jeg tror det var sånn, at alle måtte ta med seg en gave.
Også var det ei kjedelig kontordame, (eller noe), som delte ut disse gavene.
Og da vant jeg en halvoppdrukket halv whiskey-flaske, (mener jeg det var), som var gitt av broren til Cathrine Løvdahl, (mener jeg at det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde hatt fri denne lørdagen, (mener jeg å huske).
Dagen før så hadde jeg igjen vært på Radio 1 Club, husker jeg
Og der møtte jeg ei ung, nett, (og veldig ‘hot’, må man vel si), dame, (i slutten av tenårene vel), som ble med meg ut, etter at diskoteket stengte.
Men jeg fikk vel ikke prata ordentlig med henne, (tror jeg).
Og det var ikke sånn at hu skikkelig runka meg, (med hånda inni buksa mi), ved et bord, inne på Radio 1 Club der, sånn som hu Ragnhild fra Stovner hadde gjort, et drøyt år før det her, liksom.
Og når vi kom bort til Jernbanetorget, så spøy hu.
Og da visste ikke jeg hva jeg skulle gjøre.
For hu spøy borte ved en gjeng med pakistanske tenåringsgutter der.
(Og jeg var rimelig pinglete på den her tida, for å si det sånn.
Dette her var før jeg var i militæret, osv., så jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo vel).
Og jeg fikk liksom ikke noe særlig mer kontakt med henne.
Så det ble ikke til at jeg ble med henne hjem, eller at hu ble med meg hjem, liksom.
Men til slutt så prata vi ikke mer med hverandre engang, på Jernbanetorget der, så jeg tok vel bare nattbussen hjem, (eller noe), tror jeg.
Uten at jeg vet hvordan hu kom seg hjem.
Men det stod så mange pakistanske tenåringsgutter, like ved der hu stod.
Så jeg var kanskje litt redd for de og, må jeg innrømme.
(Siden jeg var så pinglete).
Jeg tenkte at de kanskje ikke likte at jeg hang sammen med hu fulle tenåringsjenta da.
(For jeg syntes kanskje at de så litt stygt på meg da).
Selv om jeg bare var 21 år gammel selv da.
Så var jeg jo to-tre år eldre enn henne vel, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og jeg selv hadde også drukket mye, på Radio 1 Club.
(Eller om det utestedet hadde byttet navn til Hit House, på den her tida).
Selv om jeg ikke spøy selv, på Jernbanetorget der.
Men jeg husker at jeg brukte lang tid, på å finne ‘varmen’ liksom da, på det her julebordet da.
(Som var dagen etter at jeg var på Radio 1 Club/Hit House).
Så jeg satt vel og så bleik ut der, mener jeg at Frank, (eller hvem det kan ha vært), sa.
Før jeg etterhvert våkna da.
(Kanskje etter at jeg hadde fått drukket en del, osv).
Så jeg var nok rimelig fullesjuk og utafor da, (i begynnelsen av det her julebordet, ihvertfall), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på Radio 1 Club/Hit House forresten.
Så traff jeg hu fine dama, i den trappa, som gikk fra ved dansegulvet og opp til ikke langt fra garderoben der, på Radio 1 Club da.
Og hu virka like interessert som meg, må jeg vel si.
Jeg spurte henne hvor hu var fra.
Og hu svarte ‘Holmenkollen’.
Og jeg trodde jo at det liksom skulle bli den samme rutinen, som med Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner.
(Som jeg også møtte på Radio 1 Club).
At vi skulle først drikke og flørte der, og så dra hjem til en av oss, og ha one-night-stand kanskje, (eller noe sånt da).
For hu var veldig fin, og virka interessert, og kjemien stemte liksom da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Også kommer plutselig vakta der bort til oss.
(En svær kar med hvit skjorte og som veide over hundre kilo vel).
Til oss to unge voksne som stod der og prata på en veldig sivilisert og dannet måte, (må man vel nesten si).
Jeg hadde vel dress på meg antagelig, og hu dama hadde vel kjole, tror jeg, (eller vi var ihvertfall begge to veldig formelt kledd da).
Også brauter bare han vakta fram, at ‘her i trappa kan dere ikke stå’.
(Noe sånt).
Det var akkurat som at han gikk inn for å ødelegge for meg, mener jeg.
Vi hadde vel ikke tenkt å stå i trappa hele natta heller.
Men vi bare flørta litt der da, og prøvde bare å bli litt kjent med hverandre da.
Og hu Holmenkollen-dama var jo dritfin da.
Så han vakta på Radio 1 Club/Hit House, han gjorde jo sånn at jeg mista hu strøkne, deilige og fine dama, vil jeg si.
Han ble vel antagelig sjalu, (eller noe), hvis jeg skulle gjette.
(Hvem vet).
Så det husker jeg at var skikkelig døvt, for å si det sånn.
Ihvertfall når dette skjedde et par ganger da.
For hu nette og hotte dama, som jeg møtte på Radio 1 Club der, dagen før julebordet, til OBS Triaden, i 1991.
Det opplegget med henne.
Det falt jo også i fisk liksom.
Når hu begynte å spy, på Jernbanetorget der da.
Så selv om jeg traff to damer, på Radio 1 Club, som jeg hadde sex med, (for å si det sånn).
(Nemlig Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner).
Så var det også to veldig fine damer, som det liksom virka som at jeg skulle få snøret i bånn hos da.
Men så skjedde det noe tull da, (eller sabotasje, kan man kanskje kalle det, fra han Radio 1 Club-vakta, og den pakistanske guttegjengen da), sånn at jeg ikke fikk snøret i bånn likevel da liksom.
Så disse to episodene, de gjorde meg kanskje litt utilfreds da.
Siden jeg var så nære, å få snøret i bånn, med to sånne skikkelig hotte og deilige unge damer da.
Uten å lykkes likevel liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg satt på med Knut Hauge og Lene fra Rælingen etter jobben, på OBS Triaden.
Så begynte Knut Hauge og jeg, å prate om musikk da.
Og så begynner Knut Hauge å si, at han digga Koto.
(Et 80-tallsband vel).
Også sier svarer jeg, åja Koto ja, det er de som har den ‘Dragons Lair’-sangen det.
Men sangen het ‘Dragons Legend’ da, rettet Knut Hauge på meg da.
Men den sangen, den var faktisk på en reklame, for et spill.
Som het Dragons Lair, til Commodore 64.
Det husker jeg, fordi at Kjetil Holshagen, han dro meg med til Spaceworld, i Risto-senteret, i Drammen, midt på 80-tallet.
Spesielt for å vise meg den reklamen, (nærmest), vel.
Den reklamen, den var for et spill, om en prinsesse, som en ridder skulle redde fra en drage da.
(Eller noe sånt).
Så derfra husker jeg den sangen da.
Men jeg kjøpte vel også den sangen, på et samlealbum, det første året, som jeg bodde i Oslo, (nemlig da jeg bodde på Abildsø der).
(Noe sånt).
Sånn at jeg egentlig visste at den sangen het ‘Dragons Legend’ da.
Men jeg sa vel bare ‘Dragons Lair’ da, uten å tenke meg så mye om kanskje.
Siden jeg var litt ‘laid back’, muligens.
Men Knut Hauge var vel ikke like laid back, tror jeg.
Jeg mener at han lagde et nummer ut av det, at jeg sa feil navn, på den sangen, muligens.
Men egentlig så var det bandet rimelig sært da.
Eller ihvertfall rimelig ukjent.
Så at vi begge hadde hørt om det bandet, (som Knut Hauge digga da, og som jeg syntes at den ene sangen til, var kul da), det var vel rimelig spesielt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til NRK
Gmail – Etterlysning/Fwd: Oppdatering
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Etterlysning/Fwd: Oppdatering
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sat, Mar 3, 2012 at 6:32 PM
To:
info@nrk.no
Hei,jeg kontaktet dere på Facebook angående hvorfor jeg ikke får svar:Beklager hvis jeg ble hissig og sendte mange klager, men jeg er ikke vant til å bli prata om på TV, og bor i England, hvor jeg ikke kan få sett på NRK, sånn at jeg fikk litt sjokk her, og skjønte ikke helt hva som ble sagt om meg, på tweet4tweet.Er fra et lite sted i Norge, som heter Bergeråsen, hvor nesten aldri noen fra er på TV nemlig.Mvh.Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/2/26
Subject: Oppdatering
To: info@nrk.noCc: PFU Pressens faglige utvalg <pfu@presse.no>
Hei,
jeg har jo ikke bodd i Norge, siden 2005, så jeg må prøve en del ganger for å prøve å få klagen min, på tweet4tweet, riktig.Altså, hvorfor tillater NRK Seltzer å tulle med en som bor i England, og som ikke får sett disse programmene, og ikke klarer å se, om hva slags mobbing dette var, for jeg har bare sett et lite utdrag av programmet, på YouTube.Seltzer sier at han blir hypnotisert, av å lese mine memoarer, på min blogg.Da lurer jeg på hvordan jeg skal tolke dette.Han sier også at jeg skriver 100 sider hver dag, noe som ikke stemmer.Og de i studio sier at jeg blander børs og katedral.Dette er jo bare tull, som jeg har forklart om tidligere.Altså, min mor, Karen Ribsskog, hun ville vel ha sagt det, om en som ble hypnotisert, av å lese memoarer.At denne personen var åndsvak.Hvorfor lar dere åndsvake være programledere i NRK?Hvorfor lar dere hun Skavlan være programleder, hun har åpenbart ikke kontrollen.Jeg har sendt klager til PFU tidligere, og vet at NRK er ansvarlig for det som blir sagt, i deres program.
NRK er ansvarlig redaktør.Så jeg må klage på NRK og ikke på Seltzer eller Skavlan.Det virker som at NRK prøvde å få meg til å virke skummel, siden man kan bli hypnotisert, av bloggen min.Dette er som sensur av min blogg, mener jeg.NRK/Staten vil ikke at Ola Nordmann skal lese johncons-blogg, og angriper meg og min integritet.Dere sier jeg selger godteri på min blogg, noe som er en løgn.Trekk tilbake dette, om at jeg selger godteri på min blogg og at man kan bli hypnotisert av å lese den.PFU dere har jeg egentlig null tillit til.Dere har tullet med meg før.Så jeg er irritert når jeg skriver det her.For det er som at Norge en dag later som om de er en flokk med skrudde, inavla kjærringer.
Mens neste dag så er de Turbojugend.Den kjøper ikke jeg altså.Her er det sleipheten som råder, i Norge.Dere får vise at dere har baller, både NRK og PFU og gjøre jobben deres, og slutte å være som en gjeng med firfisler.Som tuller med alt mulig.Jeg er den som roper ulv.Jeg har hørt jeg er overhørt av 'mafian', i Oslo, i 2003.Dere kan ikke kreve av meg at jeg også skal være en som roer ned folka i Norge, og duller med dere, og sier at nei, det var egentlig bare en søt liten puddel-hvalp.Nå er jeg lei av å bli kødda med i Norge.Det er jo som at det bare sitter gnomer rundt omkring i Norge.Ingen gjør jobben sin.Har dere flytta til hytta?Nei det her er for dumt altså.Jeg får håpe at Island tar over Norge, eller noe.For jeg vet ikke hvem som har kontrollen i Norge nå, men det er ikke nordmennene tror jeg.Jeg håper ikke nordmenn er så sleipe, som det inntrykket jeg har nå, etter å ha prøvd å få mine rettigheter, siden 2005.Lykke til med å behandle min klage på saklig måte, uten å gnome det til, eller pisse i motvind.Erik Ribsskog
-
Jeg sendte en ny e-post til Statens Sivilrettsforvaltning. (For eksempel denne saken kunne vel NRK tatt opp, istedet for å tulle med nettbutikken min)
Gmail – Søknad om rettferdsvederlag
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Søknad om rettferdsvederlag
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Wed, Feb 29, 2012 at 1:17 PM
To:
post@sivilrett.no
Hei,jeg skjønner at jeg ikke kommer noen vei, i min omsorgssvikt-sak, mot min far.(Politiet vil ikke etterforske, og jeg får ikke Fri Rettshjelp).Så jeg søker herved om rettferdsvederlag/billighetserstatning, siden min far lot meg bo alene, (på Bergeråsen, i Nordre Vestfold), fra jeg var ni år, til jeg ble myndig, uten at det offentlige gjorde noe. Mvh.Erik Ribsskog
-
Min Bok 2 – Kapittel 64: Mer fra Gøteborg
Øystein, Glenn, Magne, Kjetil og meg.
Vi dro en eller to ganger til Liseberg.
For de fleste av oss var jo Blackjack-spillere, (eller ‘Svarte-Jonas’, som Øystein kalte det spillet).
For i en spillehall, ganske langt inne, på Liseberg der, så hadde de Blackjack-bord, og sånn, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som vi var på Liseberg, denne ferien.
Så kom vi tilbake til bilen, som Øystein hadde lånt av faren sin vel.
Også hadde en plate, som Øystein hadde kjøpt, i en spesial-platebutikk, for heavy-musikk, (var det vel).
Den hadde bøyd seg skikkelig, i sola da, husker jeg.
(Der den lå i baksetet av bilen da).
Så det var varmt disse dagene, må man nok si.
Så dette var vel kanskje i juli-måned da, i 1991, hvis jeg skulle gjette.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nordstan-senteret het forresten det senteret, hvor vi pleide å handle mat, (når vi ikke dro på OBS da).
Og noe av det rareste, med denne ferien.
Det var at Øystein og Glenn de ville nesten hver dag, henge i en, (litt luguber vel), spillehall/bule, i andre etasje, på Nordstan-senteret der.
Et sted hvor vi tre andre, (Magne, Kjetil og jeg), ikke gikk inn døra til, engang.
Magne, Kjetil og jeg, vi ville heller gå rundt i Gøteborg Sentrum, og kikke på damene kanskje, og sitte og spise noe mat, på en fortausrestaurant, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, da vi kjørte på motorveien, fra Askim Camping, og inn til Gøteborg.
Så var det Øystein som kjørte.
(Oftest var det vel Glenn som kjørte tror jeg.
Disse to bytta vel på å kjøre vel).
Og så begynte plutselig Øystein, å skulle ta feltskifte.
Også var det en bil, i blindsona hans.
Som han ikke så da.
Så Øystein kjørte jo nesten inn i en bil, som lå i blindsona hans da.
Når han skulle skifte felt, på motorvegen i Gøteborg der da
Men den bilen som lå i feltet utafor oss, den tuta vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ofte, (eller ihvertfall en gang iblant), så pleide også Glenn, å kjøre feil, i Gøteborg.
Ihvertfall så hendte det, (et par tre ganger der), at han eller Øystein, tok en 180 graders-sving, midt i veien.
(Hvis det var lite trafikk der da).
Og da hendte det, at det smalt fra meg, at dem ‘tok en spansk en’.
(Som var et kjent uttrykk, fra oppveksten min, på Bergeråsen, husker jeg).
Men da ble Glenn Hesler sur, husker jeg.
Og sa, at dem ‘tok en afrikansk en’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så kjørte vi ved siden av en bil full av svenske damer, som vi vel også sa hei til, gjennom vinduene på bilen, mener jeg å huske.
Når vi skulle til Nordstan-senteret der en gang vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og meg, vi pleide jo å ofte å krangle, liksom om hvem som skulle være ‘sjefen’ av oss to, (eller hva man skal kalle det).
Jeg var jo eldst.
Men jeg hadde jo ikke lappen og bil.
Og Øystein hadde jo mye mer penger å rutte med, enn meg.
Og han hadde også mange flere kamerater osv., ute i Lørenskog der, osv.
Uansett hva det kom av, så ga Øystein meg et mareritt, på den her turen, husker jeg.
Så jeg måtte prøve å ta igjen litt.
For Øystein var så sur og spydig mot meg, på hele turen da.
Så tilslutt så smalt det vel fra meg, at jeg ikke orka noe mer ‘Øystein-fascisme’, (eller noe sånt).
For jeg syntes nok at han oppført seg litt som Hitler da, eller noe.
Og dette ble et fast uttrykk ihvertfall, som Øystein brukte mye selv etterhvert, at det og det, var ‘fascisme’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo ganske liberal, så når vi begynte å tulle sånn, og si at det og det var ‘fascisme’.
Så skulle jeg vel være enda mer morsom da.
Også begynte jeg å kalle politiet for ‘Gestapo’.
Og Securitas, (som hadde vaktholdet, på Askim Camping der), for ‘Securitate’ da, (etter noen sikkerhetsstyrker, som de hadde hatt i Romania, før jernteppets fall, noen år før det her da).
Bare for å være morsom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På fritida, på campingplassen der, så pleide vi enten å spille badminton eller sjakk.
Det var vel sånn at Glenn, Øystein og meg, vi spilte alle tre sjakk, ihvertfall vel.
Og Magne Winnem spilte vel også sjakk.
Og badminton det spilte vel Magne Winnem, Glenn Hesler og meg, tror jeg.
Og muligens også Øystein.
Men om Kjetil Holshagen spilte badminton eller sjakk, det tviler jeg vel litt på vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var noen på den campingplassen, som spilte badminton, med noen kjempestore badminton-racketer, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og det var vel to damer, som var i den Skåne-gjengen, mener jeg vel å huske.
(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så hang Øystein og jeg, borte ved burgersjappa der, på campingplassen.
(Av en eller annen grunn).
Også dukka det opp ei veldig pen svensk tenåringsjente der.
Som kanskje var så ung at hu dro på ferie, med familien sin.
Men jeg var vel fortsatt bare 20 år selv, så jeg begynte å tulle litt med hu her svenske jenta da, som var 16-17 år kanskje da.
Og tok en tulle-samtale, etter en sang, som jeg hadde sett på TV, (og som Kjetil Holshagen hadde digga vel), da jeg bodde på Bergeråsen, (på 80-tallet da).
Så jeg spurte hu pene jenta da.
Om, ‘hva heter du då?. Hva heter du då?’.
(Etter en svensk sang da).
Også sa jeg sånn, ‘jag heter Lennart. Jag heter Lennart’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da svarte hu pene svenske jenta da, at hu var fra det og det distriktet, i Sverige da.
(Et sted jeg ikke hadde hørt om før, tror jeg).
Men hu forklarte det da, at det var ‘et landskap’, da.
Og spurte, ‘forstår du?’.
Men da svarte jeg ikke noe.
For jeg ble litt flau, siden jeg ikke visste hvor det her stedet var da.
Og hu jenta var kanskje litt ung da, siden jeg regna med at hu var på ferie sammen med foreldra sine kanskje.
Selv om hu var sånn 16-17 år vel, hvis jeg skulle gjette.
(Hu så ihvertfall så gammel ut vel.
Og var veldig pen da).
Øystein bare stod og så på det her vel.
Mens jeg tulla da.
Og hu jenta gikk til TV-stua, eller noe sånt der, kanskje.
(Hvor vi aldri pleide å henge da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi var i Gøteborg, i 4-5 netter kanskje.
Og jeg var jo vant til å bo aleine.
Så det ble litt rart for meg, etterhvert, siden jeg ikke fikk runka og sånn da, (for å være ærlig).
Så en natt, så prøvde jeg å snike meg inn på herredoen der, for å ta meg ‘en stille Anders da’.
Men det var litt uvant for meg, å runke på en sånn do.
Men jeg hadde noe solkrem, (eller noe), som jeg prøvde å ta på pikken, mens jeg runka.
Men det funka ikke.
Men jeg mener å høre at noen svensker hørte at jeg runka på doen der da.
(Selv om dette var midt på natta vel).
Så dette var en frustrerende ferie, husker jeg.
For jeg klarte vel ikke å runke til jeg fikk orgasme da, når det var folk overalt, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg ble litt sløv, på slutten av den her ferien da.
Og glemte å betale for burgeren en gang, husker jeg, i burgersjappa, på campingen der, (og sånn), da.
Og jeg fikk også dårlig mage, på grunn av det svenske brødet vel.
Så den siste dagen vår der, så var jeg lenge på do.
(Muligens fordi jeg prøvde å runke igjen kanskje.
På et toalett på Nordstan-senteret, var dette vel).
Og da ble Kjetil Holshagen sur, husker jeg, fordi jeg var så lenge på do da.
Og sa at han og Magne Winnem, (var det vel), hadde møtt masse svenske damer, utafor doen da, mens jeg hadde vært på do, osv.
Så noe var det ihvertfall.
Kanskje hu fine, toppløse, lyshåra, svenske dama, i begynnelsen av 20-åra, som Magne Winnem og jeg traff, i begynnelsen av den her ferien.
Som fikk meg til å bli litt sånn døsig og utilfreds da.
Hvis det ikke var hu fra Skåne da, som åpna en ølflaske, med kjeften sin, foran meg.
Eller om det var hu veldig fine ungjenta, som var fra et svensk landskap da.
Hvem vet.
Noe sånt.
Jeg ‘klikka’ uansett litt ihvertfall der, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at vi lå og solte oss, på badestranda der.
Og da var det noen damer, fra Sverige, som vi prata med der.
Og jeg, (var det vel), spurte om det var noen bra utesteder, i Gøteborg.
Og de damene svarte da, at like ved en kirke, (som jeg spurte om var en stenkirke, noe de bekreftet), så var det et bra utested da.
Om man ikke hadde noe imot mørkhudede, eller noe, understreket de damene så.
Jeg svarte ikke noe da.
Men jeg spurte om det var ved den stenkirken da.
Men Magne Winnem og jeg, (som var de av oss, som var mest hyppe, på å komme oss ut på byen, om kvelden, i Gøteborg).
Vi kom oss aldri på noe utested der da.
For Glenn og Øystein, de hadde ikke lyst til å dra på noe utested.
Og Magne og jeg, vi da ha tatt drosje eller buss, noe som ble veldig ‘prosjekt’ da, (må man vel si).
Og å få Glenn og Øystein til å være sjåfører, for Magne og meg, der.
Hvis vi skulle på diskotek.
Det kunne vi nok bare glemme, tror jeg.
Det prøvde vi vel ikke på engang, å få til, tror jeg.
For de var ganske sure og sære da, under den her ferieturen vel.
(Og ellers og, til vanlig, til en viss grad, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 64: Gøteborg
Sommeren 1991, så dro Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, på campingtur, til Gøteborg.
Øystein hadde fått låne faren sin bil, (var det vel), og enten Øystein eller Glenn, hadde vel fått tak i telt og.
Jeg hadde ikke sovepose engang, men lånte søstera mi sin, tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo på OBS, så da vi så en OBS-butikk, ved Mosseveien eller E6, eller hva den veien mot Svinesund heter igjen.
Så ‘befalte’ jo jeg selvfølgelig et stopp der.
Og jeg spurte hva det het der, og det het ‘Råne’, syntes jeg at hu dama i kassa svarte da.
Noe jeg lo en del av da, (på vei inn i bilen igjen osv., da).
For søstera mi og Cecilie Hyde, som bodde hos meg, i Leirfaret, noen måneder, et par år, før det her.
De hata jo rånere da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når vi kjørte videre.
Så så jeg jo det da, at det ikke het Råne der likevel, med Råde.
På et veiskilt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel ikke så god råd, tror jeg.
Mye penger hadde sikkert gått med på Biljardhallen osv., siden mine kamerater, på den her tiden, Øystein og Glenn, hadde en nokså dyr livsstil da.
Og jeg røyka også på den her tiden.
Så jeg kjøpte meg vel en six-pack med den billigste øl-en som de hadde på OBS Råde der vel.
Som vel var Borg-øl, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel den eneste av oss, som kjøpte øl der, tror jeg.
Og den øl-en ble rimelig varm, (husker jeg), bak i bilen til faren til Øystein der da.
For vi hadde vel ikke med oss kjølebag, tror jeg.
(Ihvertfall så hadde ikke jeg det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde ikke bestilt noe campingplass, før vi dro.
Vi tok det på sparket, sånn som faren min og onkel Runar gjorde, da vi dro på camping, i Brunlanes, på midten av 80-tallet, en gang.
Dette var min ide da.
Jeg sa vel til Øystein, at det var bare å dra, så fant vi alltids en campingplass da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi var en del mil over grensa til Sverige.
Så stoppa vi på et feriested, hvor de hadde utleie av hytter, eller noe.
Ei kone og ei pen lyshåra ungjente jobba der, mener jeg å huske.
Og Øystein og jeg, vi fikk noen brosjyrer, som vi kunne kikke i, når det gjaldt campingplasser, og sånn, da.
Jeg kikka på kartet, og sa at vi kunne dra til Askim Camping.
For i Askim, der hadde jeg vel vært med faren min, og levert køyesenger, eller noe, som guttunge.
Så det hørtes litt kjent ut da, med Askim Camping, siden vi jo hadde Askim i Norge også da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at vi stoppa et sted, og så ringte jeg vel, og hørte, om dem hadde ledige campingplasser, på Askim Camping da.
(Hvis jeg ikke husker det helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram, til Askim Camping, (som lå ved sjøen, like utafor Gøteborg Sentrum).
Så sa de andre i bilen, at jeg måtte ordne med campingplassen da.
Så jeg måtte gå aleine inn i resepsjonen der da, til Askim Camping.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så var det ikke bare, å betale for campingplass.
Neida, man måtte oppgi personnummer også.
Da fortalte jeg det, at i Norge, så pleide man ikke å oppgi personnummer, for ting som å leie campingplasser, osv.
Men det var vanlig i Sverige da, fikk jeg som svar tilbake.
(Av noen ungdommer som jobba der).
Så jeg måtte fylle inn et norsk personnummer, som er på elleve siffer.
Inn på et svensk campingkortskjema-felt, for personnummer, som i Sverige er på tolv siffer da.
Så dette var jo bare som noe dumt, hvis man spør meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi fikk en teltplass som lå like nede ved sjøen vel.
Noe som var greit.
For det var varmt å ligge i det teltet.
Og det gikk an å vasse, fra der teltet vårt lå, og bort til en ganske fin badestrand, hvor Magne Winnem og jeg, gikk og snakka litt med ei pen, lyshåra, toppløs svensk dame, i begynnelsen av 20-årene vel, som lå og solte seg, på stranda der, (mens hu leste i en bok vel), og jeg bomma vel en røyk av henne og, (som hu hadde i et sånt stilig sigarett-etui vel), siden jeg ikke hadde fått med meg røyken min, siden den sikkert lå i teltet da, siden vi vel hadde vassa bort til den stranda der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi stoppa på veien til Gøteborg, på noen gatekjøkken, som het Sibylla, eller noe, (husker jeg).
Men de burgerne var ikke så gode, som de jeg var vant med, fra Lørenskog, Brighton og Oslo.
Så da klagde jeg litt, husker jeg, på de burgerne.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De hadde også burgersjappe, på campingen der, og der pleide jeg å kjøpe burger, husker jeg.
Og de burgerne var vel greie, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg jobba jo på OBS, og jeg hadde også vært en del i Gøteborg tidligere.
På det senteret, som het Femman-senteret vel, (eller noe).
Der bestemor Ågot hjalp meg å få kjøpt kinaputter, en gang.
Så vi dro enten på matbutikken, ved Femman-senteret, for å kjøpe mat.
Eller så dro vi på OBS, som lå like utenfor Gøteborg, på den andre siden av Sentrum, mot Norge igjen.
Som vi hadde sett på veien da.
Hvor de hadde bra utvalg av mat.
Selv om vi ikke hadde kjøleskap og sånn.
Men vi fikk ferskvareavdelingen, på OBS, til å skjære opp noe ost, (eller hva det var da).
For å spise brødskiver med ost og skinke vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi klagde på brødet, i Gøteborg, husker jeg.
Fordi alt brødet var loff, som var ferdig oppskjært da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Selv om jeg må innrømme det, at brødet her i England, også er mye sånn.
Men her er ikke det brødet loff da, men det er vanlig brød liksom.
Men men.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på).
Det var ikke noen utesteder, ved campingen, som vi var på.
Noe som var litt kjedelig da.
Magne Winnem og jeg, vi ville ut og feste.
Men vi bodde ganske langt unna Sentrum da.
Og jeg hadde ikke så bra råd, tror jeg.
Så det ble ikke til det, at vi dro ut, på byen der.
Men en kveld, så drakk vi ihvertfall, på campingen der da.
Og Glenn Hesler, han pleide aldri å drikke, men han drakk den kvelden da, husker jeg.
Og vi møtte en gjeng, fra Skåne der, husker jeg.
Og de sa at de var fra ‘Skaune’, husker jeg.
Og ei tenåringsjente, som var med i den gjengen.
Hu viste meg et triks hu kunne, husker jeg.
Nemlig at hu klarte å bite av korken, på en ølflaske, med tenna.
(Noe jeg vel også hadde klart, noen år før det her vel.
Mener jeg å huske.
Mens jeg bodde på Bergeråsen da.
Men som jeg vel hadde sluttet med, etter at jeg flytta inn til Oslo da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til, at jeg kom på det her, å dra med kameratene mine, på campingtur, til Sverige da.
Det var nok kanskje fordi, at min fetter Ove, sommeren før det her vel, (i huset til Ågot på Sand).
Han hadde pratet om det, at han ville det, at han og vår fetter Tommy, og meg, skulle dra på bil/camping-turer, til Sverige, osv., da.
(Sånn som våre fedre hadde dratt på sammen, under ‘raggar-tida’ da, på 60-tallet).
Men jeg prøvde jo å kutte ut min far og hans slekt.
Gradvis, må man vel si.
Så jeg ønska ikke å dra på sånne ferieturer med Ove da.
Så derfor prøvde jeg vel heller å få med kamerata mine, på sånne ferieturer da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, på denne ferieturen vår, til Gøteborg.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
PS.
Mens jeg husker det.
Kjetil Holshagen han hadde begynt å høre på noe skikkelig tung musikk, husker jeg, på den tida her.
Han prata om at han digga Megadeath, var det vel.
Og noen andre heavy-band, som jeg ikke husker navna på nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein Andersen, han bare ‘bitcha’ liksom, mot meg, hele tida, på den turen her.
(Av en eller annen grunn).
Han var skikkelig sur da, og kom alltid med grinete kommentarer, til meg, som satt i baksetet der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem han oppførte seg plutselig helt som en ‘gærning’, en gang, på denne ferien.
Mens jeg var ute i vannet, samtidig med han.
Så begynte han plutselig å løpe, rett mot meg.
Og han prøvde å dytte meg overende da.
Inne på grunna der.
Noe som kunne ha vært farlig da, mener jeg.
For man vet jo aldri hvor man kan slå hue, hvis man faller, inne på grunna, på en strand liksom.
(For det her var en slags strand, inne på campingplassen.
Og ikke den fine badestranda da, som var ikke så langt unna).
Og det var vel noen bryggekanter og sånn, i nærheten også.
(Noe sånt).
Og steiner i vannet vel.
Og vi var ikke så langt ute i vannet, når Winnem begynte med det her dytte-forsøket sitt.
Og det bare var såvidt jeg fikk kommet meg unna.
Når han løp mot meg da, husker jeg.
Og jeg veide vel bare drøye 60 kilo vel, (på den her tida).
Mot Winnem, som vel veide rundt 100 kilo, (vil jeg vel tippe på), siden han var 1.99 høy da, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn Hesler og jeg, vi likte å kaste frisbee.
Så vi kjøpte en frisbee der da.
Men den var sånn, at den lagde en fløytelyd, når man kastet den.
Og den var laget av hardplast da, (må man vel kalle det materialet).
Og Hesler og jeg, vi kasta den frisbee-en, på badestranda der da.
Og plutselig, så kasta Hesler frisbee-en, utafor min rekkevidde, og rett i tenna, på ei lyshåra, svensk jentunge, ute i vannet der da.
Og jeg var redd for at hu skulle begynne å grine.
Og jeg var redd for at vi skulle få kjeft, og liksom oppmerksomhet rettet mot oss da.
For jeg var bare 20 år enda vel, og fortsatt ganske sjenert vel.
Så jeg måtte trøste hu jenta da, tenkte jeg da, så jeg tok henne på skulderen da, for å liksom trøste henne, og prøve å roe henne ned.
Siden Glenn hadde kasta frisbee i kjeften på henne da.
(Og hu liksom stod der som paralysert da.
Og jeg venta nesten på at hu skulle begynne å hylgrine).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den frisbee-en, den var ganske hard da.
Så det må ha gjort rimelig vondt, å få den i kjeften, (for å si det sånn).
Så det er mulig at hu måtte til tannlegen.
Hvem vet.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men etter dette, så gadd ikke jeg, å kaste noe mer med den frisbe-en der, husker jeg.
For den frisbe-en, den var litt dumt konstruert da, vil jeg si.
Den gjorde også vondt å ta imot, (husker jeg), siden den var laget av hardplast da, og ikke av mer bøyelig plast, som ‘vanlige’ frisbee-er da.
Så etter at Glenn Hesler hadde kasta frisbee-en, i kjeften, på hu svenske jentungen, så stakk Glenn Hesler og jeg tilbake til teltet vårt igjen, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Det var vel band som Metallica og Slayer, som Kjetil Holshagen også hørte på, i 1991, mener jeg å huske.
Om det var Kjetil Holshagen eller Øystein Andersen som digga Megadeath-sangen ‘Symphony of destruction’, det husker jeg ikke nå.
Men den sangen husker jeg ihverfall, fra den her tida da.
Så den har jeg nok hørt hjemme hos Øystein eller i bilen på vei til Gøteborg, på den her campingturen da.
Noe sånt.
Øystein hørte også på et band som het LA Guns, eller noe, vel.
(Med ‘Ballad of Jayne’, mm.
Og en annen heavy-sang, som jeg husker, at Øystein hørte mye på, på den her tida, (eller like før), det var Skid Row med ’18 and life’).
Pluss at Glenn og Øystein digga Guns and Roses, og var helt med, når deres to nye album, Appetite for Destruction I og II, kom ut, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.
Selv om Øystein også sa at han ikke like Axl Rose, for han trodde han var Jesus.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Men Magne Winnem og jeg.
Vi likte ikke heavy.
Vi likte mer listepop og/eller new wave/80-talls musikk/synth kanskje.
Men siden jeg hang så mye sammen med Øystein og Glenn, (som jeg ikke hadde så mye felles med kanskje), så måtte jeg høre på masse heavy-musikk hele tida da, på rommet til Øystein, osv.
Når vi tre hang der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 63: Enda mer fra OBS Triaden, mm.
Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.
Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.
Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).
Og Glenn Hesler også var der.
Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.
Når jeg bare for det meste jobba på OBS.
Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.
Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.
Altså at jeg fikk flest meldinger da.
Men jeg ga liksom aldri opp da.
Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.
At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.
Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.
I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.
Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.
Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.
Men Riple, liksom.
Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.
Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.
Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.
Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.
For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.
Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.
Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.
Så det Øystein mente.
Det skjønte jeg vel etterhvert.
Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.
Noe sånt.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.
Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).
(Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.
Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.
Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).
Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.
Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).
Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.
Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.
Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.
Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.
Ifølge Mette Holter.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.
Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.
Bestemte Mette Holter da.
(Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).
For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.
Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).
Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.
Og den sangen det var ‘Falling’, vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.
Mens jeg bodde på Furuset der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.
(Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).
Noen måneder før det her vel.
Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.
En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.
Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).
Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.
Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).
(Nemlig Ultravox da.
Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).
Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
(På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).
Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).
Det er mulig.
Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.
Hvem vet.
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo
Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.
Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..
Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.
Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.
Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.
Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.
For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.
Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.
Alt var på hans premisser liksom.
Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.
Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.
Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.
(Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).
Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.
(Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.
Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.
Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.
Ganske hardt da.
For jeg ville kanskje markere min grense da.
Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.
Sånn at alt gikk på hans premisser.
Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.
Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.
Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.
For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.
Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.
For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.
For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.
Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.
Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.
Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.
Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.
Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).
Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.
Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.
Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.
Det ble nok kanskje litt mye da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.
Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.
Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.
For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.
(Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).
Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).
Og at det var billig å bestille pizza derfra da.
(Var det vel).
Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.
(Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).
Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var nok antagelig det.
Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.
Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.
Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.
Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.
Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.
(En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).
Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.
I bånd da.
For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.
(En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.
For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)
Og konduktøren sa ikke noe da.
Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.
For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.
(Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.
Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).
Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.
Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).
Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.
For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg ikke husker helt feil.
Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.
Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).
(Noe sånt).
Men det er mulig at jeg husker feil og.
Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.
(Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).
Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.
Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?
Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).
Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.
Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.
Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.
Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.
(Altså om jeg hadde bæsja da).
For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.
Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).
Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).
(Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).
For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.
At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.
Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.
At dette er ganske viktig for kroppen da.
For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.
Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.
At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.
(Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).
Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.
(Noe sånt kanskje).
Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 54: Og enda mer fra det andre året som jeg bodde i Oslo
Jeg har vel kanskje skrevet om at Arne og Mette også hadde en annen familievenn, som ble kalt ‘Veske-Bjørn’, som solgte vesker og bijouteri, (som han kalte det), husker jeg.
Han pleide noen ganger å klage på problemer med kona, osv., husker jeg.
Jeg visste ikke hva bijouteri var, husker jeg.
Og da fikk jeg det forklart da, husker jeg.
Når jeg spurte han Veske-Bjørn da, om hva det var.
(Og bijouteri, det var sånne kjeder og armbånd og sånn, tror jeg.
Noe sånt).
Mens jeg egentlig satt og så på TV der da, i den største sofaen, i stua til Arne og Mette da.
Arne og Mette pleide ofte å sitte i den minste sofagruppen da.
Men de var mye på travbanen og bingo.
Så det var ofte sånn at jeg hadde fjernkontrollen, og satt/lå, på den beste plassen, i ‘TV-sofaen’ da.
Ihvertfall de første månedene, som jeg bodde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kan forklare litt, om hvordan leiligheten, til Arne og Mette så ut.
Den var nesten dominert, av Mette Holter sine nesten utallige elefantfigurer, av forskjellige størrelser og materialer da.
De var ikke kjempestore, noen av disse elefantfigurene.
Men de var som noe nips da, må man vel nesten si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Arne Thomassen hadde et staselig, (må man vel nesten si), skrivebord, som stod midt mellom TV-stue-delen og spisestue-delen, av leiligheten, til Arne og Mette da.
På det skrivebordet, så var det alltid perfekt orden, (vil jeg si).
Og det var sånn, at jeg omtrent ikke turte å sette meg ned, ved det skrivebordet hans da.
Det stod også en del bilder i rammer og sånn, (og også en ganske stor elefantfigur, tror jeg), oppå det skrivebordet, til Arne Thomassen da.
Men jeg husker ikke helt hva alt tingene som stod på skrivebordet var igjen.
Men jeg tror at han ihvertfall hadde et målfoto, fra da hans tidligere travhest, Nibs Star, fikk andreplass, i et travløp, på Jarlsberg Travbane en gang, på begynnelsen av 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veggene, så hadde de en hel samling malerier, (må man vel si), av en norsk kunstner.
Jeg husker ikke navnet, på kunstneren.
Men stilen var kanskje litt lignende av karikatur-tegninger, eller noe.
Uten at jeg har så mye peiling på kunst, at jeg klarer å forklare det ordentlig.
Men jeg lurer på om et av de maleriene, (som hang tett i tett, i stua til Arne og Mette der da), hadde noe motiv fra puben Lorry, i Hegdehaugsveien, i Oslo, hvis jeg ikke husker helt feil.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde også en katt forresten.
(I tillegg til at han seinere fikk en hund ved navn Trixie da).
Og den katta, den var litt daff og kjedelig, syntes jeg, som var vant til å ha flere katter selv, fra oppveksten min, da jeg bodde alene, på Bergeråsen.
Axel sin katt, den var nesten helt svart vel.
Og den hadde kanskje et lite hvitfarget felt, ved snuta.
(Men det tørr jeg ikke si helt sikkert).
Men den hadde ihvertfall ikke så mye hvit-farget pels, som min katt, fra Mellomhagen, på Østre Halsen, nemlig Pusi, hadde hatt, (forresten).
Axel sin katt var en kastrert hannkatt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Jeg har jo hatt en del katter, så jeg vil si at den katten til Axel, den var nok fullvoksen, da jeg flytta inn hos dem.
Så den var kanskje 2-3-4-5 år gammel, eller noe sånt.
Hvis jeg skulle tippe da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til Arne og Mette, den lå vel i tredje etasje, (mener jeg at det var), i en sånn terrasseblokk, i Høybråtenveien da.
Og etter at jeg hadde leid et rom av Arne og Mette og dem der, i noen måneder.
(Var det vel).
Så fikk den katta deres seg plutselig en ny uvane, husker jeg.
Den begynte visst plutselig å hoppe ned fra terrassen, (som den pleide å være på, for å gjøre fra seg og sånn vel).
Og så måtte jeg gå rundt hele den lange rekka av terrasseblokker da, husker jeg.
I Høybråtenveien der da.
For å hente den katta da.
Nesten hver dag, i noen uker ihvertfall, husker jeg.
Siden jeg var vant til å ha katter da, som guttunge, så syntes jeg at det var greit å hente den katta til Axel da, (husker jeg), når den hadde hoppa ned fra terrassen.
(Noe den gjorde nesten hver dag vel, i perioder.
Mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, når jeg henta katta til Axel.
Så stod det en pakistansk, (var det vel), tenåringsgutt, og hang vel, i Høybråtenveien der da, når jeg gikk forbi.
Og da lo han av meg da, siden jeg gikk der med katta til Axel da.
Så Furuset/Høybråtenveien, det var et tøft sted da, (må man vel si).
Sånn som hu Lene fra Abildsø, hadde advart meg om, noen måneder før jeg flytta dit da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nabodama til Arne og Mette.
(Hu som måtte låne vaskemaskinen til Mette, den første tida, som jeg leide et rom, hos Arne og Mette der).
Hu hadde også en sønn, (mener jeg å huske).
Og det var vel en sønn, som ikke bodde hos henne, hele tida, (tror jeg ihvertfall).
Og en gang, så maste han sønnen, (som jeg ikke kjente ordentlig da), om å få låne dressen min, for han skulle i bryllup, eller noe sånn, da.
Men det gadd jeg ikke, husker jeg.
(Å låne bort dressen min da).
For den dressen, det var jo ‘party’-dressen min liksom.
Som jeg gjennom tidenes løp, (eller et drøyt år vel, for å være mer nøyaktig), nok hadde sølt tilsammen litervis med øl på, etter kanskje mellom 50 og 100 pub-til-pub runder eller disco-besøk, i Oslo Sentrum da.
(Etter at jeg begynte å studere i Oslo, høsten 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han sønnen til nabodama, han var også kraftigere enn meg.
Så jeg tror ikke at dressen min hadde passa heller.
Dessuten så kjente jeg han ikke så bra.
Og jeg syntes vel også at noe måtte være galt kanskje, siden han, (som var 18-20 år vel), ikke hadde sin egen dress da.
Og dette var noe han spurte meg om, da jeg møtte han en gang, i trappeoppgangen, i Høybråtenveien 25D der da.
Så det ble som noe som ikke var helt ordentlig, for meg, syntes jeg.
Dessuten, så tror jeg det, at dressbuksa mi, nok må ha vært litt slitt.
(Kanskje det var hull i lommene, eller noe).
Siden jeg pleide å gå i den svarte bomullsbuksa mi, til den dressjakka, etterhvert da.
Så den dressen min, den var nok ikke i så god stand da.
Og dessuten, så tror jeg at den dressen nok var litt for liten, til han ganske kraftige sønnen til nabokona da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall), at da ble Arne Thomassen rimelig irritert på meg.
For da måtte istedet Arne Thomassen, låne bort en dress, til han nabogutten da.
Men Arne Thomassen, han kjente nok han nabogutten, bedre enn meg, ihvertfall.
Og Arne Thomassen var også en god del kraftigere enn meg.
Og Arne Thomassen, (som liksom var forretningsmann da), han hadde nok fler hele dresser enn meg og, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Svein Martinsen, (som hadde tipsa meg om det, en gang, da han var på besøk hos Arne og Mette, om at det var ledig jobb, på OBS Triaden), han hadde visst to tenåringsdøtre, dreiv Axel og Mette, og prata om, husker jeg.
Disse tenåringsdøtrene, de var aldri med, når Svein Martinsen og kona, besøkte Arne og Mette da.
(Selv om jeg lurer på det, (husker jeg), om det kunne ha vært de to unge damene, som jeg så, og som oppførte seg litt rart vel, (de stod liksom bare og så litt rart på meg, en stund, uten å handle noe vel), ved kassa mi, på OBS Triaden der, en gang.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg husker at Axel gjorde litt narr av hu ene dattera til Svein Martinsen da.
(Ei jeg vel aldri møtte, forresten).
Axel gjorde narr av navnet hennes da, som var Siv Angelica, eller noe, (hvis jeg husker riktig).
For hu skulle liksom være så fin på det, eller noe, sånt da.
Sånn at hu måtte ha et såpass spesielt navn, som Angelica var da, på begynnelsen av 90-tallet.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
90-tallet var jo såvidt begynt.
(Det var jo høsten 1990, at jeg flyttet inn, hos Arne og Mette og dem).
Men Axel, som var veldig ovenpå, (må jeg vel si), til å være 11-12 år.
Han hata allerede 80-tallet, husker jeg.
Og hver gang det var noe 80-talls-musikk, på MTV, (for eksempel).
Så sa Axel, ’80-talls’ da, med omtrent det samme, negative tonefallet, (må man vel kalle det), som når han nevnte navnet til hu Siv Angelica da.
(Hvis jeg tolka det her riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vicky og de hadde også med en katt, (forresten), på et besøk, fra Trondheim, en gang, (husker jeg).
(Jeg lurer på om dette var våren 1991, eventuelt.
Den gangen som hu dattera til Vicky var med vel.
Sånn som jeg husker det).
Denne katten var en kattunge da.
Og jeg hadde like før, (var det vel), hatt såpass hell da, med å få den hunden til Axel og dem, (nemlig Trixie), til å oppføre seg bedre/bli mer dressert da.
Og jeg hadde jo hatt fire katter selv, under oppveksten min, på Bergeråsen.
Så jeg begynte å leike med den kattungen til Vicky og dem og da.
Som gikk rundt i stua, til Arne og Mette der.
For å se om jeg klarte å få den til å bli ‘snill’/rolig/mer ‘husdyr-aktig’ også.
Men det klarte jeg absolutt ikke, husker jeg.
For den kattungen, den begynte jo bare å frese fælt, husker jeg.
(Mens jeg prøvde å klappe den, og leke med den, og sånn da).
Så hva som gikk av den, det veit jeg ikke.
Jeg trodde at jeg var flink med katter, etter å ha hatt mange katter selv, på 70 og 80-tallet.
Men dette gjaldt tydeligvis ikke katter fra Trondheim da, fant jeg ut.
Så sånn var nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare et kult julebord, (med masse gratis drinker og sigaretter, osv.), som OBS Triaden hadde, jula 1990.
Neida, like før jul, i 1990 da, så fikk jeg også et slags trau, (eller hva det heter igjen), fylt med en hel edamer-ost, og vel også sylte-pålegg, og masse annen tradisjonell julemat, fra OBS Triaden da.
Så dette var kanskje matvarer for to-tre hundre kroner, kanskje.
Men jeg bodde jo hos Arne og Mette og dem da.
Og jeg hadde vel ikke egentlig noen egen hylle, i kjøleskapet deres, (eller noe sånt).
Så jeg måtte jo nesten si det da, til Arne og Mette, (som satt foran TV-en, den kvelden, som jeg kom hjem, med den her julegaven, fra OBS Triaden da).
At de kunne få det meste av den maten da.
(Kanskje etter at jeg hadde tatt julemarsipanen selv.
Hvis det var noe sånt der da.
Siden jeg var så glad i marsipan og annet godteri da).
Men jeg ble vel litt skuffet kanskje, siden jeg liksom måtte gi bort all den her maten da.
(For jeg kunne jo ikke hatt den på rommet mitt, for eksempel.
Siden jeg ikke hadde kjøleskap der).
Og jeg kunne umulig klart å passe på all den maten, i kjøleskapet, til Arne og Mette, (tror jeg).
For det første siden jeg ikke hadde noen egen hylle, eller noe sånt, der da.
Men etter at jeg ga bort den maten, til Arne og Mette da, så husker jeg at jeg sa noe sånt som at, ‘men da’, (et eller annet).
At da måtte jeg få lov til ditt eller datt da.
Men da ble Mette sur, husker jeg.
For hvis det var noen betingelser, da ville de ikke ha den maten da.
Så jeg måtte ta tilbake det da, og si det sånn, at det var greit, at de fikk all den julematen min, uten betingelser, da.
(Så sånn var det).
For hvis ikke, så ble Mette og Arne sure, og Mette begynte vel å klage, og Arne begynte vel å brumme, (eller hva man skal kalle det), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.