https://johncons-blogg.net/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html
PS.
Min mor, Karen Ribsskog, hadde da to kusiner, Ingrid Helga, (født i 1939) og Annikken, (født i 1943).
(Som var etter Dagny Ribsskog).
Jeg prøvde å spore opp de nå, men det klarte jeg ikke.
Men men.
Her er mer om hun ene som jeg ikke klarte å spore opp på Gule Sider:
 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Oppdatering igjen/Fwd: Slektsforskning
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, May 3, 2010 at 8:40 PM | |
|
To: bribsskog@gmail.com | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Slektsforskning
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, May 3, 2010 at 7:48 PM | |
|
To: Bjørn Ribsskog <bribsskog@gmail.com> | ||
| ||
Nå driver jeg med slektsforskning, og da kom jeg på en raritet, eller kuriositet, nå.
Mora mi, hu skilte seg fra faren min, på begynnelsen av 70-tallet, og skifta da tilbake til sitt pikenavn, Ribsskog.
Mens min fars nye partner, Haldis Humblen.
Hun skilte seg fra Oddbjørn Humblen, (antagelig på 70-tallet det og), men hun skifta ikke tilbake til sitt pikenavn Brekke.
Det var litt rart, at partneren til faren min, hun heter Humblen enda.
Enda Humblen er hennes eksmann, fra for ca. 40 år siden.
Og hun har vært partner med faren min, i 30 år.
Men i alle disse 30 årene har hun brukt sin eksmanns navn, Humblen.
Er ikke dette litt rart?
Er det Haldis som har på buksene i partner-forholdet?
Er Haldis mannen i forholdet?
Eller var det Haldis’ eksmann, Oddbjørn Humblen, som var mannen i forholdet.
Og nå Christell Humblen, Haldis og Oddbjørns datter, (siden han Oddbjørn Humblen, havnefogd i Ålesund, døde for et par år siden vel).
Hvem vet.
Noe var det nok.
Så faren min er nok som en slave av Haldis, vil jeg si.
Det kan stemme med noe som skjedde, i bryllupet til Haldis sin sønn, Viggo, (Snoghøj/Snowhill, bodybuilderen).
Da bodde jeg og søstra mi og Christell og Haldis og faren min, på hotell i Køge.
Like ved torget vel.
Og da, så kom plutselig Christell inn i rommet, og sa ‘Arne sleiker tissen til mamma’.
Dette var vel midt på 80-tallet, så vi var i begynnelsen av tenårene, jeg og Christell og Pia.
Jeg husker jeg kjøpte en sånn nøkkelringholder, som peip når man plystra, på flyplassen i Kastrup, på vei tilbake til Norge.
Så det var vel midt på 80-tallet, kanskje i 1985, eller noe?
Hvem vet.
Og da gikk jeg ut i gangen på hotellet.
Og da stod døra til rommet til faren min og Haldis åpen.
Og da lå Haldis på senga, (jeg så bare den nederste halvdelen av den slanke kroppen hennes).
Mens faren min knelte på gulvet vel, ved siden av senga, og ganske riktig, (som Christell sa), sleika Haldis i fitta.
Så det kan kanskje virke som at faren min, var tjeneren eller slaven til Haldis.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Denne episoden, med den her fittesleikinga til faren min, på Haldis.
Den skjedde forresten på ettermiddagen, må det vel ha vært, den første dagen vi kom ned dit, med flyet til Danmark.
Altså antagelig på en fredag.
For jeg husker at bryllupet var på en lørdag, for Haldis klagde på at jeg prøvde å følge med på engelsk fotball, på en TV som stod i lokalet hvor bryllupet skulle være og bruden, (Grethe, dansk flyvertinne), sin far, hadde 50 års-dag.
(Det fikk jeg ikke lov til tror jeg, hvis jeg husker riktig).
Seinere så maste jeg om vi kunne dra hjem, (eller til hotellet da).
Men Haldis ville ikke dra tidlig hjem fra sin sønns bryllup.
Men vi fikk nattmat, som Viggo ordna.
Så vi var nok i det lokalet hvor bryllupet var, i ihvertfall 12 timer, hvis jeg skulle gjette.
Og jeg var jo sur, fordi jeg måtte bo alene, i Leirfaret, mens resten av Ribsskog/Snoghøj/Olsen/Humblen-familien bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.
Jeg likte ikke å bo alene, fra jeg var ni år nemlig.
Og Haldis, hun ble sett på som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, som splittet opp Olsen-familien da.
Ihverfall i farmora mi sitt hus, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag.
Så det var en stor konflikt mellom meg og resten av folka.
Så jeg var egentlig ikke i samme familie, som faren min, søstra mi, og Christell og Haldis.
Men de fire var liksom en familie da.
Så det var Humblen/Mogan Olsen-familien, (hvor søstra mi var med), som dro på ferie.
Også måtte jeg være med og.
Så da prøvde jeg å holde meg ganske i bakgrunnen.
For jeg var ikke ‘gromgutten’ i familien.
Det må ha vært sønnene til Haldis.
Jeg var en outsider.
Som ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand, i familien vår.
Så det lå ann til konflikter da, for å si det sånn, under disse feriene.
Så jeg var kanskje ikke den mest ivrige til å feire bryllupet til Haldis sin sønn, osv.
Så jeg ville tilbake til hotellet, mens Haldis ville feire hele natta da.
Og sånne ting var det ofte.
Men jeg prøvde å dempe meg litt, og si minst mulig omtrent.
For jeg visste ikke hvor jeg hadde de folka som liksom skulle være i familien min da.
For jeg omgikks ikke med alle de til daglig, så de kjente hverandre bra, men jeg var han eneboeren, som var som en outsider da.
Siden faren min og Haldis lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.
Så jeg var ikke så hjemme, når vi dro på ferier osv., (som jeg fikk være med på, antagelig for å holde fasaden oppe, for resten av slekta til Haldis osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Og på formiddagen, på lørdagen, før bryllupet.
Så måtte vi i kirken, for Haldis og faren min, skulle sitte der og der da.
Jeg tror ikke at Viggos far var der, (eller det skal jeg ikke si sikkert).
Haldis skulle ihvertfall sitte et spesielt sted da, nærme alteret i kirken osv., siden hun var brudgommens mor.
Så da, så måtte Haldis og faren min, ha møte med presten, for å øve på hvor de skulle sitte osv.
Og da, så trodde presten at faren min var Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj/Snowhill, husker jeg.
Så måtte Haldis forklare presten at faren min ikke var brudgommen da.
Og det kan ha vært fordi at Haldis er mye eldre enn faren min.
Kanskje 5-10 år, eller noe.
Så det kan også støtte opp om dette, om at Haldis er ‘mannen’ i forholdet til faren min.
Hvem vet.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Siden 1985, så har Viggo blitt skilt fra hun danske Grete, (men de fikk en sønn, Simon).
(De danskene var for seg, i bryllupet, og de sang 50 års-sanger, for faren til bruden.
Så det var sånn at nordmennene satt for seg, og danskene for seg.
Det var liksom ikke noen hyggelige dansker der, synes jeg.
De sang bare sånne litt sære sanger, om at brudens far hadde blitt gammel osv.
På ti forskjellige måter, i like mange sanger.
De var ikke så opptatte av bryllupet, virka det som, brudens familie, må jeg si, sånn som jeg husker det.
Så Berger-folka, (som det var en del av der, eller norske folk).
Dem sang den sangen her, (som svar på de danske sangene).
(En sang jeg også lærte etterhvert):
‘Så svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.
‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.
Og da ble danskene litt stille.
Men danskene skjønte ikke den fine, norske sangen.
Og nordmenna skjønte ikke de danske sangene, noe særlig, annet enn at de sang at brudens far var blitt gammel, på mange forskjellige måter.
Så sånn var det).
Søstra mi Pia, sier at nå er Viggo som en gigolo, for en dame i USA.
Her er fancluben til Viggo:
http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949
PS 4.
Jeg lurer på om de er ironiske med Viggo, han er jo ikke så svær.
Han sa alltid det, på 80-tallet, at det var noe dritt, å være bodybuilder, når man ble gammel.
For da, så måtte man holde musklene ved like osv., ellers ble det problemer da, at musklene ble til fett kanskje, eller hva det var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 5.
Eller altså, Viggo er jo svær da.
Men han er ikke sånn verdens største liksom.
Men men.
Så hvordan den fancluben er ment, det vet jeg ikke.
Om det er oppriktig, eller om det er mobbing.
Det virker litt overdrevet for meg, ihverfall.
Men men, det kan jo hende at jeg tar feil.
Hva vet jeg.
Vi får se.
PS 6.
Viggo har visst også en svensk datter, på 18 år, som jeg ikke har hørt om:
http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949#!/viggosnowhill?ref=sgm
PS 7.
Det tror jeg må være hun her:
http://www.stureplan.se/articles/10782/
PS 8.
Jeg sendte en Facebook-melding til hun datteren til Viggo:
Nå var jeg og trente igjen, på Spindles, treningsstudioet på det hotellet jeg trener.
Og da pleier jeg å tenke på forskjellige greier, mens jeg svømmer osv., for det er ganske kjedelig.
Jeg har jo tidligere skrevet om på bloggen, at jeg lurer på om jeg er fra Berger eller Larvik.
Siden faren min er fra Berger, men mora mi flytta til Larvik, fra faren min, med meg og søstra mi.
Og jeg bodde i Larvik, i ca. seks år vel, fra jeg var tre til jeg var ni år.
Men jeg fant vel ut at jeg var fra Berger.
Og jeg kom jo inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud.
Så da var jeg vel fra både Vestfold og Buskerud, fant jeg ut.
Og det kan man vel ikke si.
Så da får jeg si at jeg var fra Østlandet.
Så jeg er fra Østlandet da.
Men, jeg er også kvart dansk.
Og da sier kanskje folk, ja, men det er ingen som tror du er dansk.
Men, da glemmer folk det, at i et middagsselskap, etter at jeg var ferdig med militæret, et selskap hos min mor.
Der var også min mormor, Ingeborg Ribsskog, som døde ifjor sommer, og en venninne av henne, (som muligens eller muligens ikke var i slekta vår i Danmark, det fikk jeg ikke helt med meg.
Men det er mulig at hun var fru Fog, eller noe.
Vi kan kalle henne fru Fog).
Fru Fog var kanskje 70-80 år vel, på alder med bestemor Ingeborg.
Jeg var jo nettopp ferdig med førstegangstjenesten, (dette var sommeren 1993), og hadde fått vernepliktsmedaljen og masse merker.
Og jeg var jo på Terningmoen, i Geværkompaniet, som var kanskje en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden.
Hva vet jeg.
Så prata vi om noe, også nevnte jeg, at jeg hadde vært på en tøff vinterøvelse da.
Til min mor eller mormor.
Så avbrøt fru Fog.
Og hun fortalte at noen, (i vår slekt, eller var fru Fog og bestemor Ingeborg i johanitterordenen, og disse var noen i johanitterordenen?), hadde vært i noe dansk militæret på Grønland, og de skrøyt ikke.
Men jeg syntes nå, at jeg hadde lov å skryte litt, når jeg hadde fått vernepliktsmedaljen osv.
Det er jo en medalje.
Og den tjenesten var tøff, så jeg tenkte jeg kunne prøve å forklare litt, hva jeg hadde vært gjennom da.
For at jeg hadde vært på Terningmoen, det sa vel ikke mora mi og mormora mi og søstra mi så mye.
Men det fikk jeg ikke lov til av fru Fog da, fra Danmark, som var hos mora mi i middagsselskap.
Så hun behandla meg kanskje som om jeg var dansk, siden hu sammenligna meg, med noen dansker som hadde gått på ski i militæret på Grønland.
Så jeg er også litt dansk da, mener jeg, siden fru Fog behandla meg som en danske.
Så jeg kan nok bo i Danmark da, tenker jeg nå.
Men men.
For det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å snakke om det danske militæret, i et middagsselskap i Norge.
Og jeg kjente ikke til det danske greiene på Grønland så mye.
Jeg vet ikke hvor tøft det var.
Så jeg holdt bare kjeft.
Nå var jo han troppsjefen vår Frøshaug, han er jo nordisk mester i feltskyting, og mye sånt.
Så det kan tenkes at det greiene jeg var på, var tøffere enn det danske greiene på Grønland.
Vi bodde jo i snøhule og sånn, på vinterøvelsen.
Det er ikke sikkert at de danskene gjorde det.
Hva vet jeg.
Det kan ikke jeg si noe om, hva som var tøffest.
For vi lærte ikke noe om hva danskene dreiv med, i militæret.
Så jeg bare holdt kjeft.
Men det var vel litt uhøflig av fru Fog, å begynne å prate om det danske militæret, i et middagsselskap, hos mora mi i Tønsberg.
Men men.
Men det var jo bare meg der, og mormora mi og fru Fog, og søstra mi, og mora mi.
Så jeg ville ikke begynne å diskutere militær-spørsmål, med bare kvinnfolk, som aldri hadde vært i militæret.
Og jeg kjente som sagt ikke så bra til det danske militærgreiene heller.
Så jeg bare holdt kjeft.
Men jeg måtte vel få lov å forklare litt hvordan det var i militæret egentlig, mente jeg da.
Men jeg gadd ikke å begynne å kjefte, og si at danske skal bare holde kjeft, og pelle seg tilbake til Danmark.
At dansker, de var bare noen som trodde de var så fine, siden de hadde styrt Norge, men nå er Norge et eget land, så kunne fru Fog bare pelle seg tilbake til Danmark med det danske militærgreiene sine.
Eller at Norge hadde Grønland og Eirik Raudes land, (men vi ble snytt for å få tilbake Øst-Grønland, i Folkedomstolen i Haag, så vi mista vel egentlig Grønland til Danmark, to ganger).
Men jeg sa ikke det, at Eirik Raudes land egentlig var norsk, og at hu kunne pelle seg tilbake til Danmark, med det Grønlands-pratet sitt.
Nei.
Jeg tror ikke egentlig at fru Fog skjønte at hun var uhøflig, når hun prata om det danske militæret og Grønland, når jeg, en nordmann, ville fortelle min mor og søster og mormor om hvordan det var i militæret, som jeg fullførte og fikk medalje for.
Men jeg ville ikke ødelegge stemningen, ved middagsselskapet mer, for det var ikke ofte jeg var hos mora mi.
Og det hadde aldri skjedd at jeg hadde vært der sammen med søstra og mormora mi før.
Så det var en spesiell anledning dette.
Men det visste nok ikke fru Fog.
Jeg hadde aldri møtt mennesket før.
Men jeg fikk litt bakoversveis av oppførselen hennes.
Men jeg holdt kjeft da, for å være høflig.
Siden hu jo var et gammelt menneske, som nok kunne være både litt skrullete og halvveis senil, for alt hva jeg visste.
Jeg hadde jo aldri møtt menneske før, eller hørt at min mormor f.eks. nevnte henne.
Så sånn var det.
Og man skal vel være litt snill mot eldre folk.
Så jeg sa ikke noe, men bare holdt kjeft da.
Men hu behandla ihvertfall meg som om jeg var dansk.
Og hverken mora, mormora eller søstra mi, sa noe til dette.
De holdt også kjeft.
Så jeg må nesten si at jeg også er litt dansk, etter den episoden der.
Selv om jeg egentlig er norsk.
Men men.
Så jeg er fra Østlandet og kanskje litt dansk, (ifølge fru Fog ihvertfall, som nok er en veldig viktig person i Danmark, selv om hun nok er død nå).
Og Danmark er jo i EU.
Så jeg får si at jeg er europeer da.
For det blir jo tungvint og si østlending og litt dansk.
Så hva har østlending, (eller norsk da, siden mora mi var fra Nord-Norge, må man vel si) og dansk til felles.
Jo begge er fra Europa.
Så jeg får si jeg er europeer da.
Selv om det kanksje er litt upresist.
Men jeg synes jeg kan bo hvor jeg vil i Europa da egentlig, siden jeg er europeer osv.
Europa må bli mitt hjemsted da, vil jeg si, etter den episoden med fru Fog, på Borgheim, i Nøtterøy, hos min mor Karen Ribsskog, i 1993.
Så sånn er det.
Så jeg tenker fælt når jeg trener, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg skrev på bloggen igår, om da jeg og mora mi og søstra mi, bodde hos en familie, opp mot Bøkeskogen i Larvik, da vi flytta mellom Mellomhagen og Jegersborggate i Larvik.
Av en eller annen grunn, så måtte vi bo et par uker, i Byskauen, eller hva det heter der.
Så sånn var det.
Og der leika ungene kappeland, og faren til Morten, sa vel at vi skulle leke det, tror jeg.
Noe sånt.
Og jeg tror at søstra mi kanskje leika for mye kappeland.
For hu leiker nok det enda mot meg.
Man kan se, at når mora vår døde, så grafsa hu til seg masse smykker, uten å oppgi det.
Og da vi bodde sammen på Ungbo, i Oslo, på 90-tallet, så tror jeg hu rappa noen dyner av meg, og vel skolissene på joggeskoa mine, osv.
Man måtte følge med på henne, skjønte jeg det som, etter at hu hadde flytta ut.
Og hu gikk også inn på rommet mitt, om natta, mens jeg sov, og rappa røykpakker.
For på den tida, så røyka jeg, en vane jeg hadde fra søstra mi.
Så søstra mi var nok litt sånn guttejente, under oppveksten, og hang mye med meg.
Men det er greit å ville ha fremgang i livet, synes jeg, og ha dyner og skolisser og sånn.
Men ikke på andres bekostning vel Pia.
Det blir for dumt, synes jeg.
Å rappe sånt av sine slektinger.
Men Pia har også sagt det, at hun setter venner foran familie.
Så Pia er nok kommunist, og vanskelig å være bror til.
Så det er en av grunnene til at jeg har kuttet ut Pia.
Så kan hun ‘kappe land’ fra noen andre.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
Nå tenker jeg på det, at jeg vokste jo opp, hos mora mi i Larvik, på 70-tallet.
Og hu fortalte meg og søstra mi, om hottentotter i Afrika, og om tre små kinesere på Højbro-plass, osv.
Dette var vel både norsk og dansk vel.
Som mora mi, hu var halvt norsk og halvt dansk.
Men, jeg husker at dette, at man hadde foreldre som fortalte om sånne ting, ikke var populært, på Rimi Bjørndal, i Oslo, da jeg jobbet der, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 1998.
Det som mora ens prater til en om, det blir jo morsmålet ens, mener jeg.
Og hvis man slapper av, som nordmann, i Oslo, og prater morsmålet sitt, da kan det bli rabalder.
Jeg husker det var ei fra Filipinene der vel, som het Diana.
Og mora mi pleide ofte å si ‘du store kineser’, hvis noe var rart.
(Sikkert fordi kinesere gikk for å være små).
Og det sa jeg en gang, jeg satt i kassa, på Rimi Bjørndal, og noe rart skjedde.
Og da sa hu Diana, ‘du store kineser’, er det meg eller?
Så da kan det bli problemer, hvis man oppfører som den man er, og bruker uttrykk man har lært av mora si, uten å tenke seg om.
Men men.
Ei som het Therese der, som bodde på Bjørndal, hadde nok også det samme problemet.
En gang kom hun ganske fortvilet bort til kassa jeg satt i, (jeg avløste sikkert pause).
Og så sa hun, som om hun var redd, at ‘Erik, du har hørt hottentotter, ikke sant’.
Jeg måtte innrømme at mora mi pleide noen ganger å snakke om hottentotter, da jeg og søstra mi var små.
(Hu hadde kanskje lært om det på skolen).
Men da var hu Therese under press der, skjønte jeg.
Siden hu da nok hadde prata om hottentotter, til noen utlendinger, som også jobba der.
For da skulle de sikkert ha det til at hun Therese var rasist, og dårlig da, siden hu hadde hørt om hottentotter.
Så de var nok litt i krig, og respekterte nok ikke norske, de utlendingene som jobba på Rimi Bjørndal.
En gang, den andre perioden jeg jobba der.
Så måtte jeg jobbe i posten.
For hu Songül, som jobba både i posten og i butikken, hu sa jeg måtte hjelpe en i posten.
Og det var en tysker, som ikke snakka engelsk eller norsk.
Og som hadde tatt med cola-bokser fra Tyskland.
Og de er det ikke pant på i Norge, kun norske bokser gir pant, i Norge.
Og jeg måtte tenke så det knakte, tilbake til sommerferien 1987, da jeg og søstra mi besøkte tante Ellen og kusina vår Rahel, i Aesch, ved Basel, i den tysktalende delen av Sveits.
Og tilslutt så klarte jeg å stamme fram ‘keine kroner’.
Til han tyskeren, som var sinna, siden han ikke fikk pant for de tyske colaboksene sine.
Men hva gjorde en tysk bobilturist, oppe ved Rimi Bjørndal.
Han må ha forvilla seg kraftig.
Hvorfor sa hun Songül at jeg måtte hjelpe han, før hun forsvant?
Holdningen hennes var ikke så bra, hun pleide å sitte på gulvet i posten, noen ganger.
(Som også noen av de andre utenlandske jentene som jobba der gjorde, hun Anica f.eks., fra Pakistan vel, hvis jeg husker riktig).
Og hun Songül mente også at hun hadde lov å behandle noen av kundene dårlig, hvis hun ikke likte dem.
Det var ei dame, som handla der, med mørkt, krøllete hår, og ei blond datter, og som pleide å drikke mye lettøl, husker jeg noen sa, på et møte vel, (at hu var alkoholiker på lettøl, mer eller mindre).
Og da var det ingen som ba hun Songül om å behandle kundene bra, (selv om hun ikke likte dem).
(Det var vel han Johan som var butikksjef der da, og han Ivan som var assistent, i 2003, var vel antagelig det her).
Men det var liksom sånn, at det var greit å behandle enkelte kunder dårlig der.
Og det mener jeg, som har gått handel og kontor f.eks., at det skal ikke være lov å behandle kunder dårlig, når man jobber innen service, da skal det være sånn, at kunden alltid har rett.
Ihvertfall bør man behandle kunden ordentlig, for det er kundene man lever av.
Men jeg tror det kan være sånn, at noen muslimer, (og også fetteren min Øystein, i Son, husker jeg, som mora til er i Jehovas Vitner).
At disse ikke skjønner, at man spiller en rolle på jobb.
Men tar alt som skjer på jobb, og i kontakten med kundene, personlig.
Så kunder kan bli forfulgt av muslimer, vil jeg tro, hvis muslimene som jobber i butikken, ikke liker dem.
Og dette er så fjernt fra vår vestlige tankegang, som man kan komme, vil jeg si.
Så her har Norge forrandra seg kjempemye, på de siste 30-40 åra.
Det er som at vi er tilbake i middelalderen igjen.
Og da hjelper det ikke å krige mot Taliban i Afganistan.
Da må politiet skjerpe seg, og andre i Norge, og sørge for at det er norske lover og regler som gjelder, i Norge, og ikke muslimsk sharia.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde det kanskje var fordi hun Songül skjønte at jeg nok kanskje var den smarteste som jobba der, og den eneste som det kanskje kunne være håp om, at skjønte noen få ord tysk.
(Siden hu selv og de andre som jobba der kanskje ikke engang skjønte at språket han prata var tysk).
Hva vet jeg.
Men er det sånn, at jeg blir forfulgt av muslimer, siden jeg skjønte et ord tysk, og visste hva hottentotter var, som man lærte om i norske skoler, på 50-tallet, (og som mora mi fortalte meg om som barn)?
I Norge nå, så blir man forfulgt for å være norsk, virker det som.
Det er trakassering, mener jeg, at voksne folk, ikke får lov å si ‘neger’ lenger, for eksempel.
Et land burde la folka som bor i det, få nok tid til å venne seg til ting.
Og folk burde få lov å si de tingene man lærte som barn av foreldrene sine og av kamerater og i skolen osv.
Hvis noe var lov å si i 1970, så burde det være lov å si, (av de samme folka), i 2010, mener jeg.
Hvis ikke så blir de folka mobba, av sine egne myndigheter, mener jeg.
Her har Norge forrandret seg totalt, fra 1970, (da jeg ble født), til i dag.
Og jeg er ikke 40 år enda.
Så her har Norge blitt ødelagt, vil jeg si.
Av landsvikende kommunister som har sluppet inn aggressive og intolerante muslimer, som ødelegger landet, vil jeg si.
Og som ikke har noen respekt for at nordmenn bodde i landet før dem.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg skrev til Terje Dørumsgaard, tidligere idag, (eller igår blir det vel, strengt tatt), om at min morfar en gang fortalte meg, (og de andre som gikk søndagstur), om et hus i Nevlunghavn, forbi Oddane Sand der, (hvor Knut Nerdrum har/hadde sommerhus, f.eks.), om en mann eller dame, som bodde i et hus, med mange katter.
Og mora mi gjorde kanskje litt narr da.
Så jeg spurte litt sånn, for å være morsom da, om det bodde masse katter der da.
For selv om jeg da bare var 7-8 år kanskje, eller noe, så skjønte jeg jo det, at det var rart å ha så mange katter.
Og da tror jeg at min morfar kanskje ble litt såret.
Han var nok egentlig veldig snill, og ikke sånn, at han var avstumpet, eller kynisk, tror jeg.
Jeg husker det var noe som plaget han, en gang jeg stoppet han, på vei hjem til skolen, så var han lei seg for noe, og var nesten ikke tilsnakkende.
Så han fulgte nok med på hvordan jeg var.
Og var nærtagende kanskje, noen ganger, hvis han ikke likte hvordan jeg oppførte meg, tror jeg.
Noe sånt.
Hva vet jeg.
Men jeg tror det kan ha vært sånn.
En gang, rundt det samme området, (hvor vi nesten alltid gikk tur, ihvertfall når jeg var med, dvs. ut forbi Oddane Sand der, når vi var på søndagsbesøk da, mor bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, den tiden jeg bodde hos mora mi i Larvik, på 70-tallet, fram til jeg var ni år da).
Så var det en sjelden blomst der, som var fredet.
En gul blomst tror jeg.
Og jeg lurer på om det var sånn, at vår morfar, sa at vi ikke fikk lov å plukke den.
Men at mora mi plukka den, en annen gang?
Hvem vet.
Hva vet jeg.
Dette å gå søndagstur, gjerne i et par timer kanskje, virka det som ihvertfall.
Det var nesten noe sermonielt, når vi besøkte besteforeldrene våre, i Nevlunghavn.
Det var en mer eller mindre sermoniell søndagsmiddag, (som var like formell nesten, som om det hadde vært en middag på Slottet kanskje. Hvem vet).
Fulgt av en nesten like sermoniell søndagstur.
Og barn liker jo ikke sånne sermonielle søndagsturer så godt.
Ihvertfall likte ikke jeg det.
Så jeg måtte mobilisere alt jeg hadde av viljestyrke, og gjerne mer til, for å prøve å komme meg gjennom disse søndagene i Nevlunghavn, med noe av sjelen min inntakt.
Nesten så ille var det, for bestemor Ingeborg, kunne være veldig slem, på en utspekulert måte, på sitt dansk, eller veldig danskpregede norsk, vil jeg si.
(Og mora mi kunne også være utspekulert slem og sarkastisk, på en kanskje enda mer underfundig måte, enn bestemor Ingeborg.
Selv om mora mi kanskje hadde mer humor i det, men bestemor Ingeborg, hun hadde ikke humor, som jeg klarte å merke, men hun var mer streng, som om hun var fra en militærfamlilie kanskje, som hun jo også var, fra et par danske militærfamilier, og en politiker og hofjægermester-familie, og en industriherre-familie).
Så sånn var det.
Veldig streng var ihverfall bestemor Ingeborg.
Det virka som at de prata mye sammen, om meg og søstra mi, bak ryggen på oss, og så gjorde ting som å lese eventyret ‘den grimme ælling’, eller ‘den stygge andunge’, som det heter på norsk, som mormora vår leste.
Det var vel den eneste gangen hun kom ut av kjøkkenet, for å lese for oss.
(Det var et åpent kjøkken, så vi kunne noen ganger gå inn dit og.
Og bestemor satt vel mer i peisestua, for å drikke te og spise horn, som hun pleide å lage, med brunost vel, som var gode de, eller i spisestua, (under middagen selvfølgelig, hvor nok hun var mest hjemme, og skjennet på meg og søsteren min, hvis vi gjorde et eller annet kryptisk, som hun syntes var galt), mens TV-stua liksom var Johannes sin stue, mener jeg å huske, ihvertfall.
Det var også en fjerde stue, i rommet mellom spisestua og TV-stua, men i den stua, så var møblene så fine og antikke, så vi fikk ikke lov å sitte der.
Så den stua var kanskje mer som et museum, kanskje.
Jeg kan aldri huske at noen noengang satt der ihvertfall.
Og TV-stua var også fin, for der var det også f.eks. et kanskje antikk sjakkbord, eller hva man skal kalle det.
TV-stua var en stor stue, hvor vi kunne spille kinasjakk på gulvet f.eks., jeg og søstra mi.
Og morfaren min og mora vår, kunne også bare sette eller legge seg ned på gulvet, (det var masse fine tepper der, husker jeg, og farfaren og farmora vår hadde også fine tepper, (som nok ikke var antikke, eller like fine som de som mora mi sine foreldre hadde, men dog), men de hadde det ihverfall veldig reint, men de var ikke så sermonielle, f.eks. rundt måltidene, og de gikk ikke søndagstur, det huset til min fars foreldre så ut som om det var fra en amerikansk 50 eller 60-talls reklame, omtrent. Og de hadde ikke kunst på veggen, men trykkede bilder da. De hadde det kjente amerikanske bildet, husker jeg, på veggen, av en mann og en dame vel, jeg skal se om jeg finner det. Min fars foreldre, de hadde ikke fine antikviteter og sølv, som min mors foreldre, men min fars foreldre hadde istedet kitsch da. Så de var nok ikke så fine, og snobbete, sånn sett, men de var kanskje mer som amerikanere da, så hvis min mors og fars familie møttes, så ville nok begge familier syntes at de var finest, hvis jeg skulle tippe. Noe sånt.), hvis jeg husker riktig, og spille kinasjakk.
En gang skulle søstra mi ha meg og broren min Axel til å spille kinasjakk, en gang vi var i 20-årene, og på besøk hos bestemor Ingeborg.
Så søstra mi kan noen ganger være litt spesiell.
Så hva søstra mi tenkte på da, det veit jeg ikke.
Men men).
Hun spilte aldri spill, som jeg kan huske.
Men bestefar Johannes, han likte å spille kinasjakk og å lære oss å spille sjakk, f.eks.
Og han leste også fra en bok han skrev, som var en bok for barn eller ungdom, som het ‘Mannen i skogen’, som var om noen røvere, eller noe som foregikk inni skogen da, av forskjellige farer og sånn.
Som var artig for oss å høre på, husker jeg, da vi var sånn 4-5 år vel, jeg og søstra mi.
Bestefar Johannes var også veldig flink til å lese det han hadde skrevet, så det var veldig morsomt, husker jeg.
Så sånn var det.
Så bestefar Johannes, han tror jeg brydde seg om meg og søstra mi.
Men han var to generasjoner over oss, og noe foregikk nok, siden jeg måtte flytte til faren min.
Så jeg vet ikke om han var involvert i det.
Hvem vet.
Men han kunne være en veldig mild person da, til tider ihvertfall, synes jeg det kan virke som.
Onkel Martin, (hans sønn), sier at han var en djevel, eller noe sånt.
Men jeg kan ikke huske han sånn.
Han var en mild person, sånn som jeg forstod det.
Og høflig og korrekt, osv.
Men han kunne være litt fjern, og også nedfor, husker jeg, at han var en gang.
Han kledde seg veldig fint, og var nesten litt som en engelsk lord kanskje, noen ganger, når han gikk søndagstur, osv.
Og da stoppet han gjerne, for å snakke litt med folk vi møtte på turen da.
Så sånn var det.
Men han døde, mens jeg bodde hos faren min.
Og da så jeg bare han, en gang.
For farfaren min, kunne ikke gå god for morfaren min, husker jeg, helt.
(For det var noe med at han hadde stemt mot sitt eget forslag, som lokalpolitiker i Hurum, eller noe sånt, for Arbeiderpartiet).
Så de var ikke helt på bølgelengde, tror jeg.
Men da farfaren min døde, da jeg var 13 år vel, eller noe.
Da ringte jeg morfaren min, bestefar Johannes, fra huset til farmora mi.
Og da sa han kondolerer.
Jeg bare sa at Øivind var død.
For jeg ble litt deppa da, så fikk jeg lyst til å ringe han bestefar Johannes da.
Som jeg da ikke hadde prata med på lenge vel.
Og hva skjedde så.
Jo, da ba bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, meg og søstra mi, (som da bodde hos faren vår), ned til dem, en drøy uke vel, i sommerferien.
Mora vår var vel da på hjem tror jeg, etter at min morfar hadde satt annonse i Aftenposten, for mora vår var forsvunnet til København, eller hvordan det var.
Så da ble vi visst bedt til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da.
Men hva som foregikk da, siden mora mi rømte/forsvant.
Hvem vet.
Det var jo det som han ‘Nick Ewans’, om han var virkelig, eller ikke, tok opp.
Hm.
Men hva mora mi dreiv med da, det kan man lure på.
En gang, så ba mora mi meg dra inn til Drammen, (fra der jeg bodde da, på Bergeråsen, nord i Vestfold).
Og da ville hu møte meg på Globus-gården kafeteria, i 2. etasje der.
Dette var da jeg var tenåring, kanskje siste året på ungdomsskolen, eller første året på videregående, eller noe sånt.
Eller andre året på videregående.
Hvem vet.
Og da var hu visst sammen med en pakistansk innvandrer.
Og hele kafeterian omtrent, var ganske full av pakistanske innvandrere da.
At det var deres ‘hang-out’ i Drammen?
Hvem vet.
Jeg hadde vel vært på den kafeteriaen tidligere, med farmora mi, på 70-tallet.
Men da var det vel bare norske folk der vel.
Så jeg syntes det var litt rart, at det bare var pakistanske menn der, mer eller mindre.
Hu som stod i kassa der, var kanskje den samme dama, men.
Men det var litt rart at mora mi var der sammen med bare pakistanere, syntes jeg.
Hva hadde hu havna oppi da, tro?
Det fikk jeg vel aldri noe klart svar på.
Så det kan man lure på.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Feilopplysning om slekten Adeler
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Apr 21, 2010 at 9:36 PM | |
|
To: finn@gaunaa.com | ||
| ||
PS.
Her er linken til den nettsiden jeg klager på, at det er feilopplysninger om Adeler-familien på:
http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Apr 20, 2010 at 9:30 PM | |
|
To: Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no> | ||
| ||
PS.
Jeg og søstra mi, vi bodde jo hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70-tallet.
Og da var det sånn, at faren vår, Arne Mogan Olsen, han kjørte noen ganger ned til Larvik, for å hente oss, i ferier osv.
For at vi skulle være på Berger, hvor han var fra.
Og da hendte det, husker jeg, at han fortalte Molbo-vitser, i bilen.
Men, han visste jo at mora vår var halvt dansk, (og Molboland ligger jo i Danmark, fortalte faren vår. Jeg hadde ikke hørt om Molboland før han begynte å fortelle Molbo-vitser i bilen).
Så faren min var kanskje litt slem, tenker jeg nå.
Han kalte oss vel egentlig for Molboer, gjorde han ikke det da?
Så han gir inntrykk av å være en veldig jovial personlighetstype.
Men han er egentlig ganske slem, vil jeg si, han faren min.
Han er nok som en Dr. Jekyl og Mr. Hyde-type, vil jeg si.
For han har også truet meg og søstra mi og stesøstra mi i fylla, en julaften vi var tenåringer, om at han visste ting om alle oss.
Så faren vår har muligens angrepet oss barna hans, (og stedatteren Christell da).
Ihvertfall hvis han fulgte opp den trusselen, som han ga oss i fylla, en julaften, i huset til Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen, i 1987, var det kanskje.
Christell og Pia ble litt som skremte høns ihvertfall, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
