PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Karen Ribsskog
-
Det var en baron Adeler, (som min mormor arvet den siste av), som bekostet Norges eldste monument, Olavstøtten, på Stiklestad
PS.
Men man kan se, at baron Adeler, han gjorde kanskje litt narr, av Olav den hellige, og de kristne.
For han skrev på støtten, at Olav den hellige, ble drept av ‘en misfornøyd almue’, altså av vanlige folk, som var misfornøyde, med Olav den hellige sitt styre da sikkert, og kanskje med kristendommen.
Så har sikkert de kristne, lagt baron Adeler, for hat, etter dette.
Og det er kanskje derfor jeg blir tullet med, siden min mor, Karen Ribsskog, fikk min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, sin arv, etter den siste baron Adeler, Holger (baron) Adeler?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her kan man se at min grandtante, Dagny Ribsskog Holmsen, giftet seg for andre gang, i 1977, på sine eldre dager. Den nye ektemannen døde året etter
PS.
Mora mi var så glad i After Eight, forresten, på 70-tallet, ihvertfall.
Kanskje fordi hun hadde vært i England?
After Eight, ihvertfall dobbelt-esken, var også vanlig gave å gi, for gjester, som kom på middag f.eks., husker jeg, på 70-tallet.
En gang, så hadde min mor, Karen Ribsskog, og min stefar, Arne Thomassen, gjester, på hytta ute i Brunlanes, (som ikke står som min adresse hos Folkeregisteret, for noen tulla med bosted-adressene mine, hos Folkeregisteret).
Og da husker jeg det, at på søndagsmorgenen, så stod det en sånn stor eske med After Eight der.
Som det fortsatt var sjokolader igjen i.
Så da husker jeg at jeg spiste noen av de sjokoladene da.
(For mora vår, ga oss nesten aldri godteri, så ihvertfall jeg, var nesten alltid godtesyk.
For når jeg og søstra mi var hos faren vår, så fikk vi alltid mye godteri da.
Men på den hytta i Brunlanes, så var det langt unna alt som het butikker osv., så det var ganske kjedelig å bo der, må jeg innrømme.
Det var på et kjedelig hyttefelt, langs en vei, som gikk innover i skogen, så det var ikke engang en artig bondegård, som man kunne gå å se på der, engang.
Sånn som det var ute i Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde før vi flytta til Storgata i Østre Halsen, hvor vi bodde før vi flytta til den hytta i Brunlanes da.
Så det var nesten sånn, at man huska hver gang noen hadde med en eske sjokolade dit.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Før mora mi og stefaren min stod opp.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det var jo også et annet rart dødsfall linket til hun Dagny Ribsskog Holmsen.
Hennes datter, var jo min fadder, Annikken (aka. Anna) Holmsen, som nå bor i Sverige.
Og hu sa det, at en gang, som hennes mor, skulle besøke min mormor og morfar, i Nevlunghavn.
(For de traff hverandre veldig sjelden, visstnok, på den her tida).
Så ringte min morfar og sa det, at ‘det har skjedd noe’.
Og da hadde onkel Martin kjørt ut, med motorsykkel, ved Berger-kafeen, og han som satt bakpå, døde.
Så da ble det besøket avlyst da.
Kanskje Dagny Ribsskog Holmsen, var i noe rart nettverk?
Og egentlig ikke ønsket å besøke min morfar?
Så fikk hun, (eller det nettverket da), arrangert en dødsulykke, som involverte min morfars sønn, Martin, på Berger, (hvor min far er fra).
På 70-tallet da.
Like før jeg flyttet til Berger vel.
Kan det ha vært dette som har skjedd?
Vi får se om dette er mulig å finne ut.
Vi får se.
-
Nå kan jeg dokumentere at jeg er i slekt med Cort Adeler
Jeg skrev jo om på bloggen, for et par dager siden, at Cosmus Adeler, la ned en krans, på minnesmerket til Cort Adeler, i Brevik, på 300 års dagen til Cort Adeler, siden Cort Adeler var hans oldefar sin oldefar.
Her er mer om dette:
PS.
Og hvem var foreldrene til Cosmus Adeler?
Jo, det fant jeg her.
Faren til Cosmus Adeler, var Christian Hermann Adeler:
PS 2.
Og Christian Herman(n) Adeler, han var farfaren, til Holger Baron Adeler, som min mormor, Ingeborg Ribsskog, arvet:
http://www.roskildehistorie.dk/stamtavler/adel/Adeler/Adeler.htm
PS 3.
Så Holger baron Adeler, som min mormor arvet, (siden han var gift med hennes tante), han var altså nevøen til han Cosmus Adeler, som la ned krans på minnesmerket til Cort Adeler, på hans 300-års dag, og som var oldebarn av Cort Adelers oldebarn.
Så sånn blir det.
Jeg skal se om jeg finner bestemor Ingeborg sitt testamente igjen, som viser dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Her kan man se det, at min mor, Karen Ribsskog, fikk min mormor, Ingeborg Ribsskog sin arv, etter Magna og Holger (baron) Adeler, siden disse var hennes tante og (fille)-onkel:
PS 5.
Så min mor fikk arven etter tippoldebarnet til oldebarnet til Cort Adeler, (og fikk den arven satt inn i et hus, på Tagtvedt i Larvik).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så det er kanskje den enkleste måten å forklare dette på.
Vi får se.
-
Brødre og søstre i Johanitterordenen
Jeg kan jo tenke meg det nå, at min morfar Johannes Ribsskog, og min mormor Ingeborg Ribsskog.
Og min mor Karen Ribsskog.
Og min stemor Haldis Humblen, og hennes datter Christell Humblen.
At disse er brødre og søstre i Johanitterordenen.
(Christells halvbror Bjørn Humblen var jo ridder av Johanitterordenen.
Og under der kommer kanskje brødre og søstre.
Og de skrives det kanskje ikke om, i avisene, hvem som er brødre og søstre.
Det er mulig).
Så har Johanitterordenen mislikt noe greier med meg, da jeg som gutt bodde i Larvik.
Også måtte jeg flytte til faren min.
Men så har Johanitterordenen antagelig straffet meg, for noe greier, og fått min far, til å flytte fra meg, som ni-åring.
Og ned til søster Haldis Humblen da.
Noe sånt.
Og det finnes jo også frimurer-losjer, dedikert til døperen Johannes, (som Johanitterordenen også har tatt navnet sitt etter).
Så har folk fra disse Johannes-losjene da, som min nestlagfører fra militæret, Ketil Johanni Frydenlund f.eks. var med i.
Da har nok de tullet med meg, i militæret og senere.
Frydenlund, han jobbet jo i Politiet i Oslo, på den tiden som jeg var Rimi-butikksjef i Oslo.
Og han jobbet i Politiet i Ski, på den tiden som jeg var Rimi-butikksjef i Ski.
(Jeg jobbet på Rimi Langhus, i Ski kommune).
Så jeg tror nok at jeg blir forfulgt av denne Johanitterordenen.
Sånn som jeg synes det ser ut som.
Enda ingen av disse i min familie, noengang har fortalt meg det, at de er medlemmer i Johanitterordenen.
Men, jeg fant jo ut at han Bjørn Humblen, var ridder der, i Aftenpostens tekstarkiv.
Så jeg lurer på om resten av min familie, er brødre og søstre der.
For det stod i den artikkelen, fra bloggen igår, om da Bjørn Humblen ble ridder, av Johanitterordenen.
At da satt det et sekstitall ‘brødre og søstre’ i salen.
Så der satt kanskje søster Haldis Humblen og søster Christell Humblen, og kanksje søster Ingeborg Ribsskog, tenker jeg nå.
Noe sånt.
Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er den artikkelen om Johanitterordenen igjen:
-
Jehovas Vitner må ha visst, at mora mi var etter Noah, og at Haldis og dem, var neandertaler
Fordi en gang, så satt jeg på med faren min, hjem fra Sand vel.
Og da gikk jeg av, nede ved Haldis.
Og da grein hu, og var hysterisk, for da hadde Jehovas Vitner vært der, og nesten trengt seg inn, i leiligheten hennes.
Og det var nok fordi at Jehovas Vitner var nysgjerrige, og gjerne ville se hvordan neandertalerne levde da.
Men så har nok hu tanta mi, Inger Olsen, fortalt om de her Jehovas Vitner-hemmelighetene, til onkelen min Runar Mogan Olsen, (som hu er gift med).
Som kanskje er noe ‘mafian’.
Også har faren min begynt å tulle med mora mi og Haldis da.
For onkelen min Runar, har kanskje brukt faren min som noe sånn dukke/drone, og fått han til å roe ned først mora mi og siden Haldis.
Siden faren min er kjent for å være flink med damer da.
Eller kanskje det var han andre onkelen min Haakon, som har gjort dette?
Hvem vet.
Noe sånt?
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Flashback til oktober 1980
Jeg skrev det her, i en e-post til Christian Grønli, tidligere idag:
Vi var jo kamerater, fra jeg flyttet til Bergeråsen, høsten 1979 og til mora deres, Tove Grønli, døde ung, i februar 1981.
Og sånn det var, den tida jeg var kamerat med Petter og Christian, på Bergeråsen.
Det var sånn, at i oktober 1980.
Så satt jeg og Petter og Christian, på med faren min, hjem til Bergeråsen.
For vi hadde vært hos farmora mi på Sand, hvor også faren min jobba.
Så kom vi til ved Berger skole der.
Så var jeg fremdeles i lykkerus omtrent, fordi jeg får bo på Berger, (for jeg syntes at mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, i Larvik, var så strenge).
Så spørr jeg faren min, om vi kan kjøre innom Berger-kafeen, og kjøpte godteri, for å feire at jeg hadde bodd på Berger, i et år.
Så gadd faren min det, selv om han ble litt sur.
Så kjøpte jeg smågodt for 10 eller 20 kroner da.
(Og spiste mesteparten selv vel).
Men de andre ble kanskje sure på meg.
Det er nok ikke helt umulig.
Vi får se.
Så jeg hang ganske mye sammen med Petter og Christian, den første tida på Berger.
Og de kjente vel også faren min.
(Og de kjente vel også Christell og Haldis og dem, fra før jeg flytta til faren min, og fra før faren min ble sammen med Haldis, tror jeg).
Det hendte de var med, når faren min skulle levere køyesenger i Oslo.
(Faren min hadde svær amerikaner, med plass til mange folk).
Og de var også med til Larvik en gang, da jeg besøkte mora mi der.
Hvor de oppførte seg litt rart, noen ganger.
(De satt og glante stygt på folk, som skulle kjøpe noe i kiosken/gatekjøkkenet på den sletta, hvor biblioteket i Larvik er nå, (på Nanset, ovenfor Vinmonopolet)).
Og de begynte plutselig å ringe på hos mange folk, som bodde i blokka ovenfor Larvik sykehus.
Og så spurte de om Arne Olsen, (faren min sitt navn), bodde der.
Uten at jeg skjønte noe av det.
Så jeg ringte på, for å tulle med de tilbake da, og spurte om mora deres, Tove Grønli, bodde der.
Men da ble Petter og Christian fortvila.
Så dette med glaninga dems og ringinga på dørklokkene dems, det var nok noe æreskodeks-greier, mistenker jeg.
Kanskje dem, (og faren deres Carl-Otto Grønli), var med i samme liga som faren min, tenker jeg litt nå.
Noe sånt tror jeg nesten det må ha vært.
Det var kanskje nesten sånn at de kjente faren min bedre enn meg, noen ganger?
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da vi kom til Larvik da.
Det må vel ha vært våren eller høsten 1980, tror jeg.
Så gjorde Petter og Christian et poeng av at det var punkere, ved den lekebutikken, som var ved Larvik Torg der, når vi kjørte forbi der, på vei til huset til mora mi, i Jegersborggate.
Mer da.
Jeg tror ikke at Petter og Christian likte mora mi.
De ville bare henge ute.
De syntes det samme om mora mi og Arne Thormod Thomassen, som meg.
De likte ikke dem så bra.
Pia, (søstra mi), hu bodde jo i Larvik da.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi var nesten som en gjeng.
Og vi gikk rundt på torget i Larvik, alle fire, på lørdags formiddagen, og spilte kronespill, osv.
Og ingen hadde mer penger.
Så ble vi enige om å dele penger vi fant, der pengene kom ut, på kronespill-automatene og fra tomflasker, osv.
Så fant Petter Grønli en hundrelapp.
Og jaggu så var han ikke så real, at han delte den hundrelappen med alle oss.
(Det var vel nesten som å finne en femhundrelapp det nå).
Det virka litt rart men.
Men men.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi fikk 25 kroner hver da.
Og ble veldig fornøyde.
Petter og Christian hadde også noe slekt i Oslo.
Og de hjalp meg, med å få kopiert opp Vitseposten, (som jeg lagde den første tida jeg bodde på Berger, før jeg ble kamerat med Petter og Christian).
For de kjente en som jobba på Adax i Svelvik.
Og han hadde tilgang til kopimaskin.
Og han gjorde som Petter og Christian sa, av en eller annen grunn.
Vi dro inn til Svelvik da, med bussen, og kikka ved båtbrygga der.
Og så kom Gro-Marit, (som nå er journalist i Svelvik-avisa), syklende, for å se hva som skjedde vel.
Hu husker jeg også sa til meg, en gang, (mener jeg), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby’.
Det skjønte jeg ikke noe av da.
Men nå lurer jeg på, om Gro-Marit, var med i noe Sørlands/kristen-mob.
Og skulle spionere på meg og Petter og Christian, som venta på han kopi-karen på Adax, nede ved båtbrygga.
Så ble det nesten bråk med Gro-Marit vel.
Så vi venta vel også der hvor Svelvikferja gikk fra.
Og da gikk vi på isflak, i Svelvikstrømmen.
Noe som kunne ha vært rimelig farlig.
Det var vel Petter Grønli som ville det, mener jeg.
(Hvis ikke det var en annen gang, som vi var inne i Svelvik, med bussen da antagelig).
Men men.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så de hadde bra kontakter de, Petter og Christian.
De fikk også solgt mange eksemplarer av Vitseposten, når de var i Oslo en gang.
En kar, hadde betalt ti kroner, for et eksemplar av Vitseposten.
(Enda de bare kosta en krone).
Så vi var nok kamerater må jeg si.
Vi dreiv med mye forskjellig.
Jeg hadde TV-spill, og egen leilighet, (siden faren min bodde hos Haldis).
Så døde mora til Petter og Christian.
Og katta mi, fra Larvik, Pusi, forsvant ved juletider, noen uker før mora til Petter og Christian døde.
Så jeg gikk inn i depresjon, som varte i mange år omtrent.
I mai 1981, så flytta jeg til Leirfaret, fra Hellinga.
Og da ble det litt enklere å glemme at katta døde, og at kameratene mine hadde flytta til Mexico.
Og jeg fikk nye katter av Haldis og dem, som var kattungene til Susi, katta til Christell.
Mer da.
Jo, og da, så hendte det plutselig, at Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg.
At alle de tre jentene, (som jeg kjente fra før, men ofte krangla med da).
Da kunne de komme opp til meg, i Leirfaret, og høre på stereoanlegget til faren min der, og danse i stua der.
Og da sa de at jeg var mye greiere etter at Petter og Christian flytta.
Men jeg var mest deprimert.
Jeg ble kanskje mer moden av at katta, (som var den enste som bodde sammen med meg, i Hellinga, døde. Katta bodde også innimellom hos søstra mi, og mora mi, og dem, som da bodde i Drammen, på Stenseth Terrasse, hvor de flytta til, etter at Petter og Christian var med til Larvik, tror jeg).
De bodde ihvertfall i Drammen, jula 1980, husker jeg, for da var jeg i Drammen, mener jeg.
Da lærte Axel å gå, og han var da to år, så det var vel på tide.
Men men.
Hvis jeg husker riktig da.
Og der bodde også Arne Thormod Thomassen.
Men men.
Så jeg var mye mer dempa da, etter at Petter og Christian flytta og katta mi døde.
For katta mi og Tove Grønli, de døde omtrent samtidig.
Så det ble litt mye på en gang.
Så jeg gikk inn i depresjon/sorg da.
(Det høres litt dumt ut, men den katta var en fin skogkatt, (som vi fikk for tidlig), og som jeg og søstra mi fikk, da vi bodde sammen med mora vår, og Arne Thomassen, i Mellomhagen, på Østre Halsen, før vi flytta til Jegersborggate i Larvik, i 1978).
Som varte lenge, og jeg kom meg vel egentlig aldri helt opp igjen, så lenge jeg bodde på Bergeråsen.
Kanskje det siste året, eller noe.
Det gikk litt i perioder.
Men men.
Så selv om Bergeråsen ligger ute i ingensteder, som vel broren min Axel sa en gang.
(At noen han kjente hadde vært på fest, på et byggefelt, som lå langt fra byen osv.)
Så skjedde det ofte mye, på Bergeråsen.
Så kjedelig var det vel ikke akkurat å bo på Berger, vil jeg si.
Ihvertfall ikke hele tida.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Aftenbønn
Jeg skrev om at mora vår var kristen.
Og at vi måtte be aftenbønn.
Og det var ihvertfall sånn det var, da jeg var 3-4 år, og vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, i Larvik.
Den gikk sånn her, husker jeg:
Fader vår, du som er i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød.
Forlat oss vår skyld, som vi forlater våre skyldnere.
For riket er ditt, makten og æren, i evighet, amen.
Men det var ikke alltid vi måtte be aftenbønn.
Det var vel bare et års tid, tror jeg.
Så begynte mora mi med å fortelle Inger Hagerup-rim, som ‘Lille Persille’, osv.
Og den med trollmor, som måtte legge sine barn.
Og da virka hu litt sinnsyk, når hu sa det her ‘boff boff’, eller hva det var.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Det er sånn jeg husker det ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg fikk en ny tekstmelding fra min mors fetter, Ola Øyvin Ribsskog, (sønn av tidligere lensmann i Aurskog, og forfatter, Øyvin Ribsskog)
PS.
Da sendte jeg følgende tekstmelding tilbake:
