 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Far til Axel Nicolay Thomassen, født 10. november 1978, på sykehuset i Tønsberg
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Dec 29, 2009 at 8:05 PM | |
|
To: firmapost@siv.no | ||
| ||
Stikkord: Karen Ribsskog
-
Jeg prøvde å kontakte sykehuset i Tønsberg, angående om de vet hvem som er faren til Axel
Google Mail – Far til Axel Nicolay Thomassen, født 10. november 1978, på sykehuset i Tønsberg
-
Jeg skrev mer om han barnevakten, til meg og søstra mi, fra da vi bodde hos mora vår i Jegersborggate, på Origo-siden ‘Larvik i nær fortid’
Han var forresten også en grei kar, sånn som jeg husker det, han barnevakten.
Vi hadde så dårlig råd, og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, han var jo i Rauland og bygde hytter.
(En gang så kjørte mora mi til Rauland, midt på vinteren, med meg og søstra mi, og katta vår.
Jeg lurer på om det var for å dekke over at han barnevakt-gutten egentlig var faren til Axel, ved å si seinere at det var da Axel ble unnfanget.
At mora mi da hadde skjønt at hu var gravid med barnevakten?).
Men vi hadde så dårlig råd, og Arne Thormod var og bygde i Rauland da.
Så jeg og søstra mi, vi sladra til barnevakten, at katta vår, ikke fikk kattemat engang, våren 1979, tror jeg det her må ha vært.
Og da fikk vi fem kroner, av han barnevakt-gutten, til å kjøpe en boks kattemat for.
Og da skulle jeg og søstra mi spare på kattematen da, for det var jo bare nok til en boks.
Så vi katta bare litt kattemat, og da råtna jo resten av boksen, husker jeg.
Så vi var ikke så flinke med kattemat, men det her var før jeg begynte som butikksjef i Rimi, og nå har jeg gått kurs, i mat-hygiene, her i England, så nå skjønner jeg mer om sånt 🙂
Men da var jeg bare åtte år.
Men vi skulle jo ha kjøpt tørrmat, det hadde gjort susen, til katta.
Men da skjønte nok Pusi det, at vi brøy oss om Pusi, for jeg og søstra mi fikk nesten ikke mat selv.
For mora vår må ha vært helt lost da, siden vi klagde til barnevakten.
Men da skjønte nok katta, at vi brydde oss om den, selv om den ikke fikk mat av mora vår, så katta rømte ikke fra Jegersborggate.
For jeg husker at katta så litt sånn såret ut, siden den ikke fikk mat, eller hva man skal si, den så litt skuffa ut, og var litt sånn snurt, og gikk bort fra meg, ganske fort, på kjøkkenet da, husker jeg at jeg så.
Men katta fikk også mat av Fru Landhjem, så det gikk bra på en måte, ihvertfall etter at katta så at jeg og søstra mi kjøpte en boks kattemat til den, og tok oss litt av katta da.
For den katta var liksom lyspunktet i livet vårt, for det var en fin katt, som var en villkatt fra Mellomhagen i Østre Halsen, som visstnok mora til hadde fått unger i kjelleren (merkelig nok vel), hos naboen i nr. 17 da tror jeg det var, faren til Pål Andre og de, eller hos den famillien da.
Hm.
Så det var derfor vi ville ha penger til mat til katta, når mora vår ‘loka’ for vi hadde nok ikke syntes det ville vært artig å miste katta.
Det hadde nok vært et tungt slag.
Den døde noen år seinere, men da var Arne Thomassen tilbake, hos mora mi.
Og jeg hadde flytta til faren min.
Så da var det vel enklere å takle at katta ble borte, enn hvis den hadde stikki av i 1979.
Så han var ikke en dårlig kar han barnevakten tror jeg, men han og mora mi, (hvis det var sånn jeg tror), så kunne de jo ha brukt prevansjon da, så hadde vi slippi alt tullet.
Jeg måtte flytte til faren min, antagelig fordi jeg var glad i å spille på kronespill.
Og jeg gjorde masse ærend for mora mi, i butikker i Larvik, etter at Axel ble født.
Men mora mi var kanskje redd for at jeg skulle havne i samme miljø, på den puben med enarma banditt, som han barnevakten.
Mora mi var nok litt ekstra var, siden hun hadde fått en ‘lausunge’, Axel, med barnevakten.
For jeg vet ikke om Arne Thormod visste hvordan det her egentlig var.
Hm.
Men Axel er nok glad for at de ikke tenkte seg om og brukte kondom, kan jeg tenke meg, hvis det er sånn jeg tror det er.
Dette her burde vel ha vært mora mi sitt ansvar, siden hu var nesten 30 år, nesten dobbelt så gammel som han barnevakten da, 28 år var hu kanskje og barnevakten 16 da.
Noe sånt.
Men men.
Så det er mye rart.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Jeg etterlyste han mulige faren til Axel, på Origo-sida ‘Larvik i nær fortid’, siden jeg driver mye med slektsforskning og sånn. Vi får se
Kommentarer
Jeg lurer også på om han faren til han filuren kan ha vært politi.
For mora mi begynte å gå på rare besøk til politiet i Larvik, som holdt til på hjørnet av Prinsegata og gata som gikk fra Jegersborggate ved butikken til fru Landhjem.
For jeg har blitt tulla med av politiet i Norge.
Kan det ha vært noe ‘politi-mafia’ eller noe, som har hjulpet mora mi med å tulle?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
En gang i 1978, så lå faren min over hos mora mi i Larvik, enda de var skilt. Dagen etter dro jeg med faren min til en bokhandel for å kjøpe lego
http://www.narvesen.no/kultur/#/Søk/Larvik?pager=1
PS.
Kan det ha vært den dagen i 1978, som broren min Axel ble unnfanget?
Det lå en bokhandel også på ca. samme stedet, i 1978, selv om det var et nytt bygg der da, som DNC lå i, blant annet.
Faren min virka litt nervøs for å gå fra Jegersborggate til Torget, husker jeg.
Det var bare såvidt at jeg klarte å få dratt han med til bokhandelen for å kjøpe en leke, på morgenen, eller formiddagen, etter at han hadde sovet over hos mora mi da, siden mora mi spurte han om det, husker jeg, en gang mens vi bodde i Jegersborggate, (hvor vi flyttet til 17. mai 1978, ifølge det skjemaet jeg fikk i posten fra Folkeregisteret).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Men Axel ble jo født 10. november 1978, så da må nok mora mi allerede ha vært gravid, med Axel i magen, den gangen som faren min lå over hos henne, vil jeg nok si da.
Så sånn er nok det.
Så det er mye rart, det er sikkert.
Så vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Det her er fra Larvik i 1963, ti år før vi flytta dit. Mora mi pleide å kjøre rundt i stadig nye sånne her gamle bruktbiler, VW-bobler & Mini-Morriser
http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/509617
PS.
Men den første bilen mora mi fikk av Arne Thomassen, det var en cabroilet sportsbil.
Den hadde hun ikke så lenge men, så jeg husker ikke hvordan merke det var.
Og Arne Thomassen hadde en Rover blant annet.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Fire danske kronestykker, i tivoli i København, sommeren 1978
I 1977 eller 78, så fikk jeg noen mynter av faren min, på Sand eller Bergeråsen, når jeg var på besøk der.
Så sparte jeg de myntene, i en sparebøsse.
Så var mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, blakke.
Så lånte de myntene mine, som jeg måtte gå å kjøpe kaffe til dem for, hos Fru Landhjem, i Jegersborggate, i Larvik, i hennes kolonial.
Så maste jeg om å få tilbake de pengene.
Så sa de, at jeg skulle få de i Danmark, dit vi skulle på sommerferie.
Så fikk jeg fire danske kronestykker, i tivoli i København.
(Enda de skyldte meg 15 kroner, eller noe, tror jeg).
Så sånn var det.
Så spilte jeg på flipperspill, for to kroner, kanskje.
Så kjøpte jeg et kandisert eple, til søstra mi, for resten av pengene.
(For jeg trodde jeg skulle få mer penger, siden de skyldte meg mer, men det fikk jeg ikke).
Så sånn var det.
En dag før vel, så hørte vi en eksplosjon.
Kan baron Adeler ha dødd da?
(Som hevn fra danskene, siden jeg klagde til bestermor Ingeborg, om at danskene ikke var snille mot Norge, under dansketida, som jeg hadde lært på Østre Halsen skole, i første klasse?).
Også er det noe ‘mafian’-plott, at man skal få mynter, når noen dør?
Jeg fikk en femkronemynt, da min farfar Øivind Olsen døde, av min farmor, en mynt det var jord på.
Også fikk jeg fire kronestykker, var det vel da, danske, av min stefar Arne Thomassen, på tivoli i København, sommeren 1978.
Så om det var noe ‘mafian’-greier, med de her myntene, lurer jeg på nå.
Min fetter Ove, stjal jo også to tikrone-mynter, fra meg en gang, husker jeg, på slutten av 90-tallet, var det kanskje.
Var det noe ‘mafian’?
Hvem vet.
Det er mye rart, ihvertfall.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og den siste dagen vi var i Danmark.
Så skulle Arne Thormod (Thomassen), på galoppbanen, like utafor København, var det vel.
Jeg likte ikke mora mi og stefaren min så bra.
Så jeg spurte om jeg kunne få fem kroner, å spille for.
Så spilte jeg fem kroner, på en kusk som het Ole Olsen vel.
(For det var navnet på faren mins familie, Olsen).
Og da vant han Ole Olsen løpet da, så fikk jeg en god del danske sedler.
Kanskje 30-40 kroner, eller noe, i noen rare danske sedler.
Noe sånt.
-
Arveoppgjøret etter mora mi
Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.
Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.
Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.
For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.
Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.
Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.
For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.
Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).
Noe sånt.
Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.
Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.
Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.
Men den var fra 1986.
Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.
Så sånn var det.
Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.
Så syntes jeg det var litt ekkelt.
For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.
Så sånn var det.
Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.
Så det syntes jeg var ganske ekkelt.
Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.
(Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).
For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.
Noe sånt.
Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.
Da gikk hu inn på kjøkkenet.
Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.
Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.
Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.
Så sånn var det.
Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.
Så det var litt merkelig vel.
Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.
Hvem vet.
Vi får se.
Men arveoppgjøret ja.
Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.
Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.
Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.
Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.
Og Martin sa ‘ja’.
Men de spurte ikke meg ordentlig.
For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.
Men samme det.
Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.
Og det sa de ikke noe imot.
Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.
De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.
Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.
Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.
Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.
Så jeg håper ikke de har tulla noe med det.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Tror jeg skjønner det nå
At mora mi var nok ikke i Malteserordenen.
Og derfor ble hu tulla med, av søstra mi, (Pia), og mora si, (Ingeborg), og også tante Ellen, tror jeg.
Siden de nok er i Malteserordenen.
Noe sånt.
Og vel også Martin, (og kanskje også dattera hans, Liv Kristin).
Jeg tror de må ha ‘impaled’ mora mi, på et rundt bord som bestemor Ingeborg hadde.
(Når de tok av bordplata).
For mora mi hadde kreft, og satt i rullestol.
Da jeg og broren og søstra mi besøkte henne på Moss Sykehus.
Så døde hu noen dager seinere.
(Søstra mi ringte og oppdaterte meg, og kom med sjokkbeskjeden om at mora mi ikke hadde så lenge igjen å leve).
Men men.
Så hadde hu et veldig forpint utrykk i ansiktet, da vi kjørte til Moss Sykehus, dagen etter hu døde.
Og de som jobba der, sykepleierne, som satt i pauserommet, eller røykerommet, de ble som skremte høner, som kvakk til, da vi dukka opp der.
Så sånn var det.
Og sommeren etter, så måtte jeg montere på den bordplata, sa søstra mi, når vi besøkte bestemor Ingeborg.
Det må ha vært sommeren år 2000, det da.
Så sånn var det.
Og da mener jeg at det var noe rødt på det bordbeinet i midten.
Hvorfor måtte jeg gjøre det her, når bestemor hadde så mange venner i Nevlunghavn?
Hm.
Søstra mi spurte meg også i forkant av at mora mi fikk kreft, om jeg skulle passe på mora mi, når hu ble gammel.
Noe jeg ikke svarte noe klart på, for jeg hadde ikke tenkt på det her.
Som sagt, så var mora mi sånn, at hu ikke engang tålte å ha på TV-en.
Og hu tulla og maste på meg, hver gang jeg var på besøk hos henne.
F.eks. om å ommøblere hele huset, midt på natta, osv.
Så sånn var det.
Og mora mi hadde jeg jo ikke bodd hos, siden jeg var ni år.
Og hu hadde jo vært mye på institusjon osv., for nerveproblemer osv.
Så det kom litt bardus på meg, da søstra mi begynte å prate om at jeg måtte ta meg av mora mi, når hu ble gammel.
Enda jeg ikke hadde hus engang, og heller ikke kone.
Men var en ungkar i slutten av 20-åra, når søstra mi begynte å plage meg med det her.
Det var sånn man måtte ta når den tid kom, mente jeg.
Men søstra mi skulle ha svar, på noe som antagelig var mange tiår fram i tida da, på slutten av 90-tallet.
Så jeg synes jeg aner noe sånne Malteserorden-fakter, på søstra mi.
Sånn som bestemor Ingeborg vel også hadde.
Tante Ellen kjente jeg ikke så bra, så jeg kan ikke si noe sikkert, på hu.
Men Christell er vel kanskje med på det her og.
Og de dreper sine slektninger og søstra mi sa også til meg, på 90-tallet, at ‘vi har jo ikke noe saks’, en gang etter at hu hadde tatt med tre negre hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, og jeg sparka en fotball i veggen, siden de hadde tatt juice av meg, (vi hadde hver vår husholdning, og søstra mi hadde ikke sagt fra at disse skulle sove i stua).
Og vi hadde jo saks.
Så det var et ‘idionom’, det søstra mi sa, ‘vi har jo ikke noe saks’.
Det var en trussel, om at jeg skulle miste tissefanten, sånn som jeg skjønner det nå.
Så hu og bestemor Ingeborg, de ‘impaled’, altså de, hva heter det, spidda mora mi.
Og fikk en nybegynner til å sette kateter på meg, da jeg opererte kneet, og søstra mi prøvde å lure meg til å ta ut den ledningen, til kateteret selv osv., etter operasjoen, husker jeg.
Og hu ga meg ukeblad og sjokolade fra bestemor.
Og appelsin-sjokolade, til å knuse.
Hu var på sykehuset 2-3 ganger.
Så søstra mi er nok i Malteserordenen, og gjør masse perverse ting med de i familien som ikke er i Malteserordenen, skjønner jeg nå.
Noe sånt.
Sånn virker det ihvertfall litt for meg.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
