 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Deres Inkassovarsel fra 14. september/Fwd: (SaksID:815020) Til Arkivet, kåseri etter min morfar Johannes Ribsskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Sep 20, 2010 at 10:16 PM | |
|
To: jasminka.dukic@nrk.no | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
[johncons] New comment on Holmsbu er kanskje mer kjent enn Berger, så nå har….
|
Olav <noreply-comment@blogger.com> |
Sun, Sep 19, 2010 at 4:48 AM | |
|
To: eribsskog@gmail.com | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Jeg har lurt litt på, om Rahel er lesbisk.
Men men.
Hun har en ektemann, fra Argentina, eller noe, som jeg synes virka litt homo, fra det jeg har sett av bilder, osv.
Men men.
Og da mora vår, Karen Ribsskog, tok med meg og søstera mi, og hennes sønn Daniel, (som da bare var et eller to år vel), på bestemor Ingeborgs 75-års dag, i 1997, i Nevlunghavn.
(Mora vår leide rom til oss, på Nevlunghavn Gjestgiveri, for en natt da, var det vel.
70-års dagen, til bestemor Ingeborg, den ble jeg ikke invitert på, av en eller annen grunn).
Og da syntes jeg at Rahel og hennes venninner, fra Tyskland, at de var litt som om de var lesbiske.
De svømte ut til en øy, for å sole seg alene der, osv.
Så jeg lurer på om det er noe slags bekvemelighets-ekteskap, som dem har, (Rahel og ektemannen), uten at jeg skal si noe sikkert om det da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Vi var jo nede og besøkte Ellen og Rahel, jeg og søstera mi, i Sveits, sommeren 1987.
Og da var ikke Rahel gammel.
Hun er vel født i 1978, som broren min Axel.
Men Axel bodde hos faren sin i Oslo da, så det var ikke snakk om at han skulle være med til Sveits.
For vi hadde nesten ikke noe kontakt.
Så sånn var det.
Det var vel faren vår som fikk igang den reisen, tror jeg.
Det var ikke meg ihvertfall, som ville ned dit.
Og da, så måtte jeg og søstera mi og Rahel, vi måtte bo sammen, på loftet der, i ca. to uker da.
De bodde like ved Basel, så jeg pleide ofte å ta toget inn til Basel da, som var en storby, for å se i butikker, osv.
Ellen fikk en geitost, fra Pia og ‘Haldis-familien’ da.
Det var på denne flyturen ned til Sveits, at jeg fant ut at søstera mi hadde begynt å røyke.
Så jeg ville ikke være pysete da, så jeg begynte å røyke litt jeg og.
Siden søstera mi var et og et halvt år yngre, enn meg.
Søstera mi fikk også Rahel til å begynne å røyke, og hu var bare ni år da.
Ellen fortalte at hun dyrka noen fuglefrø i hagen, som ble til en slags mild marijuana, som hun blant annet sendte i posten til venner i Danmark, og skrev på pakken at det var urtete.
Men men.
Jeg lurer på om den geitosten stod for djeveldyrkere, siden geita har horn?
Naboen dems hadde også en geit, som gressa i hagen, hvis jeg husker riktig.
Ellen hadde en afrikansk kavaler, som het Dieter, som likte å spille badminton, mot meg, og som sa det, at han kunne spille like godt med venstre som med høyre.
Men men.
Rahel, hu gikk jo rundt i bare underbuksa, der vi sov, og spurte meg en gang, om hvordan skjæring, som jeg syntes var penest, på jentetruser.
Og viste med trusa da.
Men da svarte jeg ikke noe gitt, det syntes jeg ble litt for dumt.
Vi burde vel egentlig hatt et jente og et gutterom.
Men men.
Vi besøkte også faren til Rahel, som bodde på en slags herregård nesten vel, i en landsby, ca. en halvtime opp i noen åser, fra Aesch, hvor Ellen bodde da.
På vei tilbake, så kjørte han Reto Savoldelli, som faren til Rahel het, meg og søstera mi, tilbake til Aesch.
Da satt det en transvestitt på foran.
Med blondt hår vel.
Men søstera mi trodde visst bare at det var en vanlig dame.
Så fikk vi middag hos Ellen da.
Mens Rahel ble igjen.
Så jeg og søstera mi, vi fikk ikke mat hos Reto og dem, og var bare ute der vel.
Det var noen engelske unger der og.
Så jeg tror at han Reto hadde mange koner, muligens.
Men men.
Så det er mye rart.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
De hadde forresten ikke TV, hos Ellen og dem i Sveits.
Og jeg var ganske TV-slave fra Bergeråsen, så jeg sleit litt.
Jeg var også litt prega av en tøff oppvekst, på den tiden, så jeg var litt sånn kleptoman-aktig, ihvertfall i butikker, f.eks. i Larvik, når jeg besøkte mora mi der.
Så jeg rappa en sånn lomme-TV, fra en elektro-butikk, i Basel da.
Men men.
Det her var sommeren jeg fylte 17 år da.
Og høsten etter, så hørte jeg at Geir Arne Jørgensen, fra Sand, snakka om at jeg hadde rappa en TV der nede.
Så det tror jeg det antagelig må ha vært søstera mi, Pia Ribsskog, som har fortalt.
For jeg kan ikke huske at jeg fortalte om det til noen andre selv.
Jeg fikk ikke lyden til å virke, på den lomme TV-en, så det ble ikke så mindre kjedelig der, selv med den.
Jeg husker jeg så såvidt litt av en episode av en serie med Tom Selleck vel.
En amerikansk skuespiller med bart.
Magnum, het kanskje den serien.
Men lyden funka ikke, så det var ikke mye jeg så på det programmet.
Men det var nesten litt som en befrielse likevel, å se på TV der, på det loftet.
Jeg var også coca-coliker, men jeg fikk ikke lov av tante Ellen, til å gå i butikken og kjøpe cola, hvis ikke hun betalte.
Men hun var jo aldri der, når jeg var i butikken.
Så da ble det til, at jeg ikke kunne kjøpe noe cola da.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Vi fikk flaskevann, av tante Ellen.
2-liters flasker, var det vel.
Først fikk vi flasker uten kullsyre.
Og så fikk vi flasker med kullsyre.
Snodig.
Så de hadde kanskje ikke så mye rutiner der, det er mulig.
Men men.
Ellen hørte mye på Bob Dylan, og det hendte hu hadde besøk om kveldene.
Vi grillet også ute.
Og de hadde en hund, som het Moses, som jeg pleide å sykle eller gå tur med, langs en elv de hadde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer fra Rahel, hvis noen vil se det:
PS 6.
Enda mer fra Rahel:
PS 7.
Og enda mer:
PS 8.
Og mer:
PS 9.
Og enda mer:
PS 10.
Og hvorfor jeg har kutta ut Rahel (Savoldelli)?
Jo, det er fordi at jeg skrev til henne, på Facebook, om problemene med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe som kalles ‘mafian’, i Oslo, osv.
Og i forbindelse med at vår onkel, Martin Ribsskog, ikke sender meg tingene mine, som ligger igjen, etter drapsforsøket mot meg, på gården han bor på, i 2005.
Men da begynte bare godeste Rahel, å prate om ‘bad rays’, eller noe sånt noe.
Så hun lever tydeligvis i en slags hippie-verden, sånn som jeg tolker det.
Så hun klare ikke å bare diskutere noe vanlig, for da begynner hun plutselig å føle ‘dårlige bølger’.
Og det er såpass lite konkret for meg, så da synes jeg det er bedre å bare kutte kontakten.
Jeg synes at hun mangler litt bakkekontakt, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn er det.
Og hun snakker ikke bra norsk, og jeg snakker ikke bra tysk.
Og henne engelsk, vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om.
Hun har også en litt spesiell personlighet, mistenker jeg.
Og er sjelden åpen og direkte vel, i sin kommunikasjon.
Så å snakke, eller skrive, med henne, på engelsk, det synes jeg ikke er noe særlig smart heller.
Så siden det er problemer med ‘bad rays’, og litt med kommunikasjonen også, vil jeg si.
Og siden hun ikke ville hjelpe meg, å få mora si, (min tante Ellen), og onkel Martin, til å sende meg tingene mine, som ligger på gården til hun tidligere samboeren til onkel Martin, i Kvelde, i Larvik.
Så bestemte jeg meg for, at det var like greit å kutte ut hun Rahel.
Som jeg nesten ikke har hatt noe med å gjøre, i livet mitt, uansett.
For hun har bare bodd i Sveits og i Berlin.
Og hun har aldri bodd i Norge.
Hun har bare vært i Norge, i enkelte ferier, osv.
Så jeg kjenner ikke egentlig henne så bra heller, hvis jeg skal være ærlig.
Så når det blir sånn ‘hippie-tull’ og kommunikasjons-tull, og det som er.
Og hun ikke gidder å hjelpe meg, å få de tinga mine, fra slekta, i Larvik-området.
Da er det ikke verdt det, synes jeg, å ha noe kontakt, i det hele tatt.
Så da bare kutta jeg like godt ut den kontakten, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om bestemor Ågot som døde i år 2001 vel
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 8:59 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
PS.
Jeg sendte også en om mora mi:
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om min mor, Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, som døde i 1999
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 11:09 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
PS 2.
Jeg måtte nesten sende en e-post om bestemor Ingeborg og:
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om min mormor, Ingeborg Ankerita Ribsskog f. Heegaard, som døde ifjor sommer
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 11:23 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.
Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.
Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.
Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.
Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.
For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.
(Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.
Og året var 1978 og 1979 da.
For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.
For han grein hele tida.
Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.
En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.
Da den her vugga var ny da.
Og så skyldte hu på meg, tror jeg.
Noe sånt.
Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.
Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.
Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.
Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.
Men men).
Og når den kuleste serien dukka opp.
(Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.
Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).
Noe sånt.
Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)
Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.
Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.
Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.
Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.
Og spurte hva det stod da.
Så sånn var det.
Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.
‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.
Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.
Men men.
Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.
For det var det visst ingen andre som gjorde.
Men men.
Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.
Men men.
Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.
Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.
Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.
Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.
Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.
Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.
Og skulle han si det da.
Så sa han ‘en og halvannen’.
Så det ble jo bare ‘blandings’.
Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.
Han bare blanda det greiene der.
Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.
Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).
Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.
Men men.
Søstra mi var også dum, som lita.
Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.
Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.
Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.
Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.
Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.
Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.
Men det skjønte hu visst ikke.
Hvis ikke hu bare tulla da.
Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.
Men men.
Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.
Men men.
Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.
(De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.
Men men).
Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.
For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.
Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.
Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.
Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.
Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.
Men men.
Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.
Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)
På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.
Men men.
Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.
Nemlig Atle Farmen da.
Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.
Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.
Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?
Visste mora mi at hu skulle få en gutt?
Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.
Men men.
Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?
Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.
Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).
Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.
Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.
Av en eller annen grunn.
Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.
Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.
Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.
(For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.
Men men).
Så sa jeg det til mora mi.
At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.
Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.
Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.
Men men.
Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.
Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.
De hadde jo mørkt hår, begge to.
Mora mi var ihvertfall brunette.
Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.
For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.
Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.
Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.
Det var kanskje litt spesielt.
Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.
Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.
Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.
Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).
Hva het hu igjen da.
Jo, det samme som en storm.
Nemlig Katarina (Murie).
For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.
(Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.
Men ble Axel god i fotball?
Ja, jeg vil si det.
Ihvertfall en gang, (i det minste).
For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.
Rundt 1994, eller noe sånt.
Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.
Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.
Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).
For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.
Hvis de ikke ‘faket’ da.
Man vet kanskje aldri i våre dager.
Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.
Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.
Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.
Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.
Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/
PS.
Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.
Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.
Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.
Vi ble oppdratt strengt osv.
Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.
Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.
Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.
Når var det her da, lurer sikkert folk.
Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.
Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:
PS 3.
Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.
(Noe som jeg husker som en ganske fin tid.
Vi hadde masse venner der.
(Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.
Og fler og, jeg husker ikke alle navna.
Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.
Men men.
Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.
Så sånn var det.
En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.
(I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).
Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.
Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).
Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).
Men ikke noe særlig mer.
Men men).
Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.
Så sånn var det.
Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.
Men men).
Og Martin er født i 1955.
Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.
Enten det, eller våren/sommeren 1975.
Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).
Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.
Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.
Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.
Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.
Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.
Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.
Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.
Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.
Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.
Men men.
Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.
Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.
Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.
Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.
Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.
Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.
Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.
Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?
Nei, det tror jeg ikke.
I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.
Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.
Hvem vet.
(Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.
Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.
‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.
Men men.
Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.
Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.
Selv om han har mye våpen osv.
For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?
Hvem vet.
Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.
Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.
Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.
Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).
Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.
Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.
Og derfor skulle bli drept da, eller noe.
Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.
Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.
Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.
Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.
Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.
At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.
Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.
Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.
Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.
Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.
Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.
Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.
Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.
Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.
Noe sånt?
Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.
Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).
Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.
Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.
Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.
Om alt som har skjedd i livet mitt.
Og hva har det hjulpet?
Ingen verdens ting.
Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.
Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.
Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Man kan se ovenfor, hvem som har fått musikk CD-ene som lå i kofferten min, da jeg jobba på den gården.
Hu er liksom sjefen over de andre søsknene hu der da.
PS 2.
Og hu har en lillesøster, som heter Isa.
Og hvis det her er henne, så har hun blitt mye større, på de fem årene, som det er siden, at jeg bodde på den gården, til mora hennes og onkel Martin.
Men men.
Her er mer om dette:
PS 3.
De har også en bror, som heter Risto, men han er visst ikke på Facebook, tror jeg.
Men men.
PS 4.
Da jeg bodde på den gården, så var hun Andrea, sånn 15 år da, og de andre søsknene hennes, litt yngre.
Og da fikk Grete og Martin, hun Andrea, til å stå med rumpa i været, og skru på TV-en, mens jeg satt og så på TV.
For å spionere på hvordan jeg reagerte osv.
Så det var helt sykt det der, å være på den gården.
Så derfra skjønner jeg at dem flytta.
Til Østfold, eller noe.
Men onkel Martin, han bor visst fortsatt på den gården da.
Men men.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Jeg var nesten som storebroren, eller som onkelen, eller noe, til de her ungene da.
(Eller fetteren, blir det vel).
Eller ste-fetter, eller noe, (hvis det er noe som heter det).
(Men mora mi var eldst i søskenflokken da, og Martin var litt attpåklatt vel.
Så derfor er vår kusine Liv Kristin og disse her tidligere ihvertfall, ste-søskenbarnene, til meg og søstra mi og broren min, en god del yngre enn oss da.
Så sånn er det).
Så jeg husker ca. hvordan musikk de likte.
Den her sangen likte Isa:
PS 6.
Og den her sangen likte Andrea, (hvis jeg husker riktig):
PS 7.
Også hørte de på den sangen her:
Også tulla Martin.
Når Andrea skulle rydde rommet.
Også sa han, at ‘jeg synger r-ordet, (r for å rydde da), for første gangen i historien’.
Så det var litt morsomt.
At han mobba Andrea da.
Men jeg lot som at jeg ikke syntes det var noe morsomt.
For jeg ville ikke være for nærme den her familien da, eller hva man skal kalle den.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Den familien her, den bodde i Østfold, dvs. i Askim, rundt den tida, som mora mi, Karen Ribsskog, døde.
Og de hadde vel aldri bodd i Vestfold/Larvik-området, såvidt meg bekjent.
(Bortsett fra at jeg husker nå, at Martin hadde et rom, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Så han bodde nok i Nevlunghavn.
Men, han pleide ikke å være der så ofte, når mora vår dro oss med ut dit, på søndagsmiddager, på 70-tallet.
Så Martin, han var liksom ikke i den ‘faste kjernen’, (han var kanskje litt en ‘outsider’?), i Ribsskog-familien, i Larvik, på 70-tallet, vil jeg si.
For han var aldri hos sine foreldre, i Nevlunghavn, for å spise middag, på søndagene.
Sånn som jeg og søstra mi og mora vår var hele tida, husker jeg.
Men akkurat hvorfor det var sånn, det veit jeg ikke.
Men men).
Og onkel Martin sin samboer, dvs. Grete Ingebrigtsen og ungene hennes.
De har jo flyttet tilbake til Askim.
(Muligens til den samme gården?
Jeg husker det stod en svær amerikansk bil i en låve eller et fjøs vel, det første stedet, som de bodde i Askim.
En bil fra 60-70 tallet kanskje vel, som stod der som en veteranbil omtrent da.
Så sånn var det).
Men men.
Grete Ingebrigtsen og de, de flyttet tilbake til den gården, (eller ihvertfall tilbake til Askim), et par år etter vel, at jeg flykta til England da.
(Etter at jeg ble forsøkt likvidert, (av et slags ‘jakt-lag’, må man vel kalle det), på den gården Løvås, i Kvelde, på 35 års-dagen min, den 25. juli, i 2005 da).
Jeg har jo tidligere skrevet på bloggen, at onkel Martin, var nesten som en ‘klegg’, på den tida, som mora mi døde.
(Virka det nesten som for meg da.
Ihvertfall hvis jeg tenker tilbake på den her tida).
Og det var også fordi, at søstera mi, hu ville kjøre ut til onkel Martin og de.
Etter at vi så at mora vår var død, på sykehuset.
De bodde på en gård i Askim.
Som ikke var så utrolig langt unna Moss da.
Så jeg sa det var greit å kjøre dit.
Og da venta vi ved et stort kryss i Askim, (var det vel), også kom Martin i bil eller på motorsykkel da.
Like etter det året mora vår døde, så fortalte søstera mi meg, at dem hadde flytta til en gård i Kvelde.
Onkel Martin var jo en attpåklatt, så jeg kjente ikke han så godt, fra oppveksten.
For han var liksom fortsatt ungdom, da jeg og søstera mi var sånn 3-4 år da.
Da var kanskje Martin 14 år, og drakk fremdeles sjokolademelk, husker jeg, fra da han var på besøk hos oss, på Østre Halsen, (i 1974, eller noe, da).
(Og jeg fikk ikke sjokolademelk, av mora mi.
Så hu skjemte kanskje bort Martin litt.
Hvem vet).
Midt på 90-tallet, så maste Axel om at vi møtte besøke Martin som da bodde i Spydeberg.
Men søstera mi hadde fortalt, (litt vagt), at hu hadde møtt onkel Martin på byen, (eller sett han på byen i Oslo), og da hadde han visst vært en sånn tøffing, (eller bølle?), ovenfor noen damer eller noe da.
Og ikke noe snill da, skjønte jeg vel.
Ved Schaus Plass, eller noe, mener jeg det var, at søstera mi babla om.
Men det ble til da, at vi ble kjent med den her familien, i forbindelse med at mora vår døde.
(Jeg og søstera mi og broren min.
Eller søstera og broren min, de kjente dem bedre.
For de var og besøkte Martin, i Spydeberg, ihvertfall en gang, på midten av 90-tallet.
Men det frista ikke meg da, av en eller annen grunn.
Martin oppførte seg noen ganger ganske tøft mot meg da.
F.eks. den gangen min mormor, Ingeborg Ribsskog, ba meg besøke Martin på et sykehus, i Oslo, (Sophies Minde? Eller, jeg mener å huske nå, at det kanskje var et sykehus ved Carl Berner, eller noe. Men men.), etter at onkel Martin hadde kræsja på motorsykkel, i 1990 var det kanskje.
Da var Martin aggressiv mot meg, husker jeg, da jeg besøkte han, mens han lå i sykesenga.
Og hu Kari Sundheim, heter hu vel, mora til kusina vår Liv Kristin, hu var også og besøkte Martin da, mener jeg å huske.
Martin sa senere at han var aggressiv, for han hadde først trodd, at jeg var en medstudent av han, (som jeg hadde ligna på da, mente han), fra Landbrukshøyskolen på Ås, hvor Martin jobba, (og vel tidligere studerte), som han var uvenn med, eller ikke likte da.
(For vi så hverandre ikke så ofte, jeg og min mors familie, og kanskje spesielt Martin da, på 80-tallet, for jeg bodde hos faren min, på Berger, under hele 80-tallet, og foreldra mine ble skilt på 70-tallet da).
Men men).
Og da dro vi ned til Larvik og Kvelde, og besøkte dem et par ganger, ihvertfall, på begynnelsen av 2000-tallet da.
Så sånn var det.
Så da jeg var på flukt fra “mafia’n”, i Norge, i 2005, så var dette det eneste stedet jeg trodde jeg kunne dra til.
For “mafia’n” var mye noe Oslo-greier, innbilte jeg meg.
Og jeg tenkte jeg kunne være i skjul, på den gården da.
Omtrent som folk var under krigen osv.
Men men.
Mer da.
Jo, men han onkel Martin, han var nok litt forelska i hu tenårings stedatteren sin, Andrea.
Var det jeg tenkte såvidt på istad.
For ikke nok med at Martin gjorde om ‘E-ordet’, til ‘R-ordet’, når Andrea skulle rydde.
Han ble også voldsomt sjalu, husker jeg.
(Eller ihvertfall litt sjalu vel).
Da Andrea sin ‘kavaler’, kom på besøk til gården, fra Askim.
(En gutt på Andrea sin alder, som hun kjente, (og var kjæreste med da), fra hun bodde i Askim, som 10-11 åring.
Noe sånt).
Og da følte også jeg meg dum, husker jeg.
Siden jeg var godt over 30 år, og fortsatt var singel.
Også hadde Andrea kjæreste, enda hu bare var 15 år.
Men men.
Eller ‘elsker’, som Martin kalte han unge karen fra Østfold.
Så Martin var nok litt sjalu, eller noe, virka det som, på måten han sa ‘elsker’, syntes jeg.
Men men.
Jeg bodde i en liten, u-isolert hytte, for meg selv.
Så jeg vet ikke helt hva som skjedde inne i den hovedbygningen, når han gutten til Andrea var på besøk.
Men det var heller ikke min business, syntes jeg.
Så jeg prøvde å holde avstand til alt det der, egentlig.
Men jeg var litt nedfor, fra før.
Så når Martin og Grete fortalte det, at ‘kavaleren’ til Andrea, skulle til gårds, noen dager seinere.
Da ble jeg enda litt mer nedfor.
For da følte jeg meg litt ‘tapete’, siden jeg ikke hadde noen kjæreste selv da.
Liksom, en 15 år gammel jente, hadde mer liv enn meg da.
Så da ble jeg enda litt nedfor.
For jeg visste ikke at hu Andrea hadde type engang.
Så det kom litt overraskende på meg.
(At det plutselig skulle bo en ung ‘kavaler’, fra Østfold, på gården, i en del dager).
Vi bodde jo på den samme gården.
Jeg spiste jo sammen med den familien oftest da, ihvertfall i starten.
Men men.
Men jeg ble ihvertfall ikke sjalu, og prata ikke nedlatende om han kavaleren til Andrea, og kalte han for ‘elskeren’ hennes, sånn som onkel Martin gjorde.
Selv om jeg ikke var så fornøyd med meg selv.
At det nesten var nok til å knekke meg liksom.
Men dette var en vanskelig tid for meg da.
Jeg hadde også problem med trynet mitt, etter at det ble ødelagt, på en hudpleiesalong, i Oslo, på slutten av 2003.
Og trynet mitt hadde ikke blitt normalt enda, på den tida, som jeg bodde på den her gården da.
Så en gang jeg barberte av meg alt skjegget, mens jeg bodde på den gården, sommeren 2005 vel.
Så overhørte jeg at hun lillesøstra til Andrea, hun Isa, sa at ‘Erik ser ut som en unge i trynet’.
Eller noe.
Hvis jeg ikke hørte helt feil.
Så det var et eller annet rart som skjedde med trynet mitt, når jeg barberte av meg alt skjegget husker jeg.
Så da bare lot jeg skjegget gro igjen.
Så på den første tida, som jeg jobba på Arvato, her i Liverpool, høsten 2005.
Så husker jeg at hu Karianne, fra Hedmark vel, sa at jeg så ut som en ‘julenisse’.
(Det var ikke helt bra tilstander, i det huset jeg bodde, i Walton.
Når det gjaldt de andre beboerne osv.
Så det å ha skjegg som en julenisse, enkelte ganger, det var kanskje min måte, å si fra om, at noe ikke var som det skulle da.
Jeg hadde jo også overhørt, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n’, i Oslo, i 2003.
Og som jeg ikke fikk hjelp fra Kripos eller Politiet i Liverpool, i forbindelse med, på slutten av sommeren, (og høsten), 2005.
Så jeg var litt i sjokk, i 2005 og 2006 osv., siden politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, osv.
Så det kanskje var derfor jeg gjorde ting som å la skjegget gro kjempelangt, (som en julenisse nesten).
(Selv om det skjegget mitt også vokste veldig raskt.
Og var veldig tjukt, husker jeg.
Men men).
For det her var kanskje min måte å si fra om, at noe var galt da.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
For da ble jeg litt skeptisk til å barbere meg igjen da.
Men, jeg ville da ofte klippe skjegget litt, med en saks da, når jeg begynte å se ut som julenissen.
Så sånn var det.
Men på begynnelsen av år 2006, så barberte jeg av meg alt skjegget for godt.
Og har ikke hatt skjegg siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://www.na24.no/article2979435.ece
PS.
Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.
Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.
Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.
Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.
Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.
Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.
Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.
(Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.
Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.
Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.
Men men).
(Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).
Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.
Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.
Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.
Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.
For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).
Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?
(Som kanskje var verdt 1000 kroner).
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Det som skjedde, da mora mi døde.
Det var dette.
Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.
Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.
Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.
Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.
(Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?
At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.
Men men).
Og et år etter, så var mora mi død.
Og jeg trodde det var pga. brystkreften.
Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).
Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.
Dette var i 2005.
Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.
Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.
Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.
Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.
(Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.
Men men).
Så det var litt spesielt, syntes jeg.
Men men.
Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.
Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.
Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.
Og besøkte mora mi, høsten 1999.
Og søstera mi og Axel satt på.
Dette var en søndag vel, mener jeg.
Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.
Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.
Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.
Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.
Han fant mora vår.
Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.
Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.
Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.
Så jeg så på det mest som et ork.
(For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.
Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.
Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).
Så det med å dele boet etter mora mi.
Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.
Så jeg våkna aldri opp av det.
Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.
Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.
Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.
Det her med delinga av boet etter mora mi.
Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.
Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?
Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.
Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.
Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.
Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.
Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.
Siden hu hadde med onkel Martin der.
Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.
Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391
PS.
Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.
Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.
(Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).
Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.
(Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).
Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.
Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.
(Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.
Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.
Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt.
Men men).
For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.
Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.
Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.
(Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.
Men men.
Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.
Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.
(Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).
Men men).
Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.
Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.
(Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.
Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.
Eller var det narkomane vi så der kanskje?
Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.
Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).
Men det her husker jeg godt enda.
Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.
Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.
At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.
Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.
Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.
På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.
(Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.
At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.
Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.
At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.
Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.
Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.
Nei, det blir litt feil da, mener jeg.
Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.
Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.
Som et utjevningsmandat, heter det vel.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.
Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.
Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?
Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.
(Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.
Eller på begynnelsen av 1976.
Noe sånt.
Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.
Noe sånt.
Men men).
Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).
Men men.
(Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)
Har jeg funnet ut seinere.
Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.
Men men).
Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.
Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.
Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.
Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.
At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).
Noe sånt.
(Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).
Men men.
Men når jeg var politimester Bastian.
Da måtte jeg si noe.
Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.
Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.
At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.
Men men.
Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).
Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.
(Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.
Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.
Men men).
Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.
Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.
Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.
Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).
For mora mi jobba ikke.
Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som forstår.
Det er mulig.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog