 |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Vedrørende kidnappingssak, i Mellomhagen, i Østre Halsen, på 70-tallet/Fwd: Vedrørende forespørsel sendt til Bufetat 17. september
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Sep 28, 2010 at 10:11 AM | |
|
To: postmottak@larvik.kommune.no | ||
| ||
http://guru.sol.no/question/helse-sex-og-samliv/pusse-tennene-i-varmt-vann
PS.
Det her var etter at jeg hadde flytta til faren min, på Bergeråsen.
Og etter at mora mi, Karen Ribsskog, hadde flytta til Stenseth Terrasse, utafor Drammen.
Så det her var vel da, rundt 1980 eller 1981.
Noe sånt.
På den tida, så hendte det, at jeg dro på ferie, til min kamerat i Larvik, Frode Kølner.
De hadde visst ringt faren min, og spurt om jeg skulle besøke dem, sommeren 1980, var det kanskje.
Hvis ikke det var sommeren 1981.
(For sommeren 1980, så var vi jo i Jugoslavia).
Og da tror jeg at faren til Frode Kølner fulgte med på hvordan jeg pussa tenna.
Eller at jeg pussa tenna, etter Frode Kølner da.
Og da brukte dem varmt vann, til å pusse tenna i, husker jeg.
Og da klagde jeg da.
Og lurte på hvorfor dem ikke brukte kaldt vann.
Men det var visst meninga, at man skulle bruke varmt vann, når man pussa tenna, skjønte jeg på faren til Frode Kølner.
Men men.
Men jeg hadde altså brukt kaldt vann, når jeg pussa tenna, før det her.
Men etter den ferien, så hørte jeg på faren til Frode Kølner da, og brukte varmt vann for å pusse tenna da.
Men nå så jeg plutselig det, på Dagbladet.no, som linket til artikkelen ovenfor.
At man egentlig skal bruke kaldt vann, til tannpuss, for varmt vann, det får bakteriene til å trives.
Det har ikke jeg tenkt på.
Så da var det nok mora mi som hadde rett da.
(Eller hvem det var igjen, som lærte meg å bruke kaldt vann, til tannpuss.
Det kan kanskje ha vært Arne Thormod Thomassen og, søstera mi og meg sin stefar, på 70-tallet, i Larvik.
Hvem vet).
Kanskje det er derfor jeg har så gule tenner da?
Fordi jeg har hørt på faren til Frode Kølner.
Og har brukt varmt vann til tannpussen, i alle år.
Kanskje bakteriene har stortrives i kjeften min da, sånn at jeg har fått veldig gule tenner, (må man vel si)?
Er det dette som har foregått.
Har Frode Kølner gule tenner forresten.
Hm.
Det skal jeg ikke påstå at jeg husker.
For han har jeg vel knapt møtt, siden 80-tallet.
Det var en gutt, som gikk i parallellklassen min, det halvannet året, som jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, i Larvik Sentrum.
Men jeg var mye ute og sykla da, og spilte fotball osv.
Og ble kjent med alle ungene rundt der da.
Jarle f.eks., lillebroren til Sølvi i klassen min, (og som jeg lurer litt på om er eskimoer, eller noe?).
Hvem vet.
Jeg tror det var han Jarle som introduserte meg for han Frode Kølner, hvis jeg ikke tar helt feil.
Kølner var kanskje en litt snobbete gutt.
Det er mulig.
Mora mi, Karen Ribsskog, sa, litt ut på 80-tallet, at Frode Kølner så ut, ‘som en stor baby’.
Men en blå t-skjorte vel.
Det var vel fordi at mora hans var flink til å lage mat, tror jeg, så Kølner hadde litt sånn hvalpefett da, som det vel heter, som guttunge.
Men men.
Mora hans var fra Sørlandet, og hadde også litt sånn ‘hvalpefett’ vel.
Eller dobbelthake, heter det vel, når man er oppi 40-åra, eller hva hu var.
Begge foreldra hans hadde mørkt hår, (sånn som jeg husker det).
Faren jobba i e-verket, i Larvik Sentrum da.
Mora var husmor da.
Og de var veldig nøye på det.
At når jeg var der i sommerferien.
Så var mora, nede på Sørlandet da.
Så det var bare oss tre ‘gutta’.
Frode Kølner sa at faren hans var så barnslig, så han var nesten en av oss han og.
Men for å være rettferdig, så var han vel ikke det egentlig.
Han kunne være alvorlig, og prate med mørk stemme.
Han kunne kanskje minne litt om Per Christian Foss.
Bare i heterofil utgave da.
Så sånn var det.
Og mora, hvem minna hu om.
Hm.
Hvis man forestiller seg hun håndballspilleren, som de tulla med i åpen post.
Hva heter hu da.
Hm.
Tonje Larsen ja.
Hvis man forestiller seg henne, som 35-40 årig, og med mørkt hår.
Da får man mora til Frode Kølner, vil jeg si.
Og får å få Frode Kølner da.
Så må man tenke seg en blanding, av Tonje Larsen, med mørkt hår.
Og Per Christian Foss, (i heterofil utgave).
Og da får man Frode Kølner, mener jeg.
(For å tulle litt).
Så jeg tror ikke at Frode Kølner, er adoptert, for å si det sånn.
Jeg mener det, at man kan se det, at han er sønn av foreldrene sine, vil jeg si.
Men men.
Det var bare noe jeg kom på, når jeg så den artikkelen om tannpuss det her.
Så jeg skal se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jo, det var noe jeg begynte å fortelle.
Og det var at den sommeren, (som jeg lurer på om nok var sommeren 1980, kanskje etter at vi hadde vært i Jugoslavia).
Så var vi på hytta deres, i Brunlanes, i en uke kanskje.
Men vi var også i huset dere, i Trygves gate, i Larvik, i kanskje en uke, eller noe.
(Hvis jeg husker riktig).
Og da, så lagde dem ikke middag.
Det var bare mora deres, som fikk lov å lage middag.
Jeg prøvde meg, på å kjøpe en ferdigpizza, på supermarkedet Thorfinns, (som nå er Rimi vel), i Larvik Sentrum.
Men den var det ingen av oss som skjønte hvordan man skulle lage, i ovnen deres.
For jeg var uvant med den ovnen.
Og faren til Frode Kølner, han ville ikke prøve engang.
Så sånn var det.
Så jeg klarte å steike pizza, husker jeg, på Bergeråsen, hvor jeg bodde aleine.
Men da jeg skulle prøve det, hos Frode Kølner og dem da, da gjorde jeg et eller annet gæernt da.
For den ovnen var kanskje litt forskjellig fra den vi, (eller jeg), hadde, på Bergeråsen.
Men det var også sånn, at jeg ble litt stressa.
For de andre, de ville ikke hjelpe.
Og de virra litt rundt og sånn da, og tiska, eller klagde litt kanskje, når jeg skulle steike pizza.
Så jeg fikk liksom litt sånn press mot meg, når jeg skulle steike pizza.
Og da ble jeg kanskje varm i hue, av presset/motviljen, til Frode Kølner og faren.
Så da klarte jeg ikke å holde meg kald.
Og derfor mislyktes jeg, med pizzasteikingen da, vil jeg si.
Så det likte jeg ikke, husker jeg, å steike ferdigpizza hos dem.
(Når mora ikke var der, ihvertfall).
For da begynte bare Frode Kølner og faren, å klage osv. da.
Så det var ikke noe hyggelig, syntes jeg.
Men men.
Samme det.
Så det gikk i brødskiver da, i to uker, eller noe, som jeg var der, enten sommeren 1980, eller 1981.
Det var en sommer det var veldig fint vær, husker jeg.
Jeg var også på den hytta, sammen med Frode Kølner, seinere, ut på 80-tallet, var det vel.
Men ikke så mye.
Det er mulig jeg var der to somre og, på begynnelsen av 80-tallet.
Men det tror jeg ikke egentlig.
For noe skjærte seg, da jeg var på besøk hos dem, 17. mai helga, 1981.
For jeg syntes at 17. mai var mye artigere i Larvik, enn på Berger, for det var mye bedre 17. mai-program i Larvik, (naturlig nok).
(Det bodde jo mange fler mennesker, i Larvik, enn på Berger.
Men men).
Så det er mulig at de på Berger skole, ble litt sure på meg, for da fikk jeg vel en dag ekstra fri, for å dra ned til Larvik.
Og da ble jeg med Frode Kølner, på Torstrand skole.
Og han gikk i parallell-klassen min.
Så da spurte han, om jeg skulle være med den gamle klassen min, den dagen.
(Som sikkert var 16. mai da).
Og da gjorde jeg det.
Så jeg var en dag med den gamle klassen min da, ca. et og et halvt år, etter at jeg hadde flytta til faren min da.
Og da var det at han Kai, tulla og fjolla så mye, husker jeg.
Så frøken ble vel litt sur på meg, tror jeg.
For da begynte jeg og fjolle og da.
Og sa at noe jeg tegna på tavla var Kai da.
Og da sa frøken at det ikke var lov å erte.
Men han Kai, han tulla så mye da.
Så jeg måtte liksom tulle litt jeg og.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mer da.
Jo, og da hadde Frode Kølner, ‘hypa’ opp vannballonger.
At det var så morsomt.
Å fylle ballonger med vann, og kaste de.
Det var enten det året, eller et tidligere år, at han hadde hypet det.
Så jeg og Frode Kølner, vi fylte opp ballonger med vann da.
Og jeg sov alene, i 2. etasje der.
(Det samme rommet, hvor jeg og Kjetil Holshagen, fra Drammen/Bergeråsen/Sande, overnatta, en gang vi dro på Danmarkstur, med Petter Wessel, som tenåringer.
Og da dro Frode Kølner oss med på Hansemann, (hvor mora mi og Arne Thommassen møttes, i 1974 vel, over ti år tidligere da), for å spise pizza.
Noe som faren hans anbefalte da, eller ‘pusha’ han til å gjøre.
Noe sånt.
Jeg spurte Frode Kølner, om hvorfor han dro oss med dit.
(For det var ganske dyrt der).
Fordi det var så god pizza, sa Frode Kølner da.
Og tomat-saus.
Men vi hadde ikke bedt om å dra dit.
Vi hadde vel forestilt oss en litt billigere middag, sånn at vi hadde hatt mer penger å bruke i Danmark kanskje.
Men men, vi hadde fortsatt penger til dansketuren, sånn som jeg husker det.
For jeg fikk ofte mye penger, av faren min, på den tiden.
Rett skal være rett.
Men men.
Men da, var det noen unger i Larvik.
(De som holdt med Arsenal, og bodde på andre sida av Larvik Sykehus igjen, fra Trygves gate.
Han yngste av dem mener jeg.
Og kanskje en til).
Som blåste erter, på vinduet mitt, om morgenen da.
For å vekke meg.
(Så dette tror jeg Frode Kølner må ha vært med på, siden de visste hvor jeg lå).
Så jeg kasta da vannballonger, etter dem, fra det rommet i 2. etasje der.
Og da fikk jo faren til Frode Kølner klage da.
Eller hvordan det var.
Han ble sur ihvertfall.
Siden det lå sprekte ballonger, og flekker etter vann da, (som sakte fordampet bort), på fortauet, i den gata, som går fra enden av Trygves gate, og ned til Jegersborggate da, hvor jeg og mora mi osv., bodde, tidligere på 80-tallet.
Og dette var midt i Larvik Sentrum, må man nok si, (like ved Sykehuset, men kanskje 5-6-7 kvartaler unna Torget, så det kunne vært enda mer sentralt.
Men det var liksom i sentrum da.
Samtidig med at det ikke var i noen hovedgater, som Nansetgata, f.eks.
Så det var roligere enn i f.eks. Nansetgata, eller rundt Torget da.
Så det var veldig sentralt, men samtidig ikke stressende å bo der da.
Må man vel si.
Så det var et ganske fint sted å bo, sånn beliggenhetsmessig.
Selv om kanskje noen av de folka som bodde der, (som ‘Tin-Tin’ og Willy og Laila og Jarle, og også Frode Kølner da vel), kanskje var litt vel lure?
Hvem vet.
De var ikke så lett å skjønne seg på alltid, vil jeg si, for meg, som var en ganske stille gutt vel, som hadde bodd på en hytte ute i Brunlanes og på Østre Halsen, (en drabantby, må man vel si), før det her.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 2.
Og det som var spesielt, med det Hansemann-stedet, i Larvik.
Hvor mora mi møtte Arne Thomassen, i 1974.
Og hvor jeg og Frode Kølner og Kjetil Holshagen, spiste pizza, i 1985 eller 1986, eller noe.
Det var, at da jeg og mine kamerater fra Bergeråsen, Petter og Christian Grønli, var på besøk, hos mora mi Larvik.
(Jeg tror det her må ha vært sommeren 1980).
Så på fredagen, så hadde mora mi vært på byen da, tror jeg.
Hvis det ikke var helga før.
(Arne Thomassen bodde kanskje i Oslo, på den her tida.
Hva vet jeg.
Dem var sammen og så var dem ikke sammen, tror jeg, litt i perioder.
Arne Thomassen jobba også mye i Oslo, i perioder.
Men men).
Og da, på lørdagen, var det vel.
Så sendte mora mi meg og Petter og Christian Grønli, opp til utestedet Hansemann, opp mot Bøkeskogen der.
For å hente veska hennes(!)
Som hu hadde glemt igjen(!), dagen før.
Så det var spesielt, syntes jeg.
Vi måtte prate med noen barske mannfolk der da.
Som kanskje var dørvakter, eller noe, når de hadde åpent.
(Dette her var midt på dagen, og dette var som en nattklubb på den tida.
Jeg tror ikke de hadde pizzarestaurant der, i 1980, da var det nok mer som en nattklubb eller diskotek, kanskje.
Men men).
Så fikk jeg veska til mora mi da, og gikk til mora mi med den.
Så det var ikke sånn, at jeg ikke kunne gjøre ting for mora mi.
Sånn som å gå i butikker, for mora mi, det gjorde jeg gjerne.
Men en gang, så satt hu meg, til å passe på Axel.
Og det skjønte jeg ikke hva hu mente med.
For jeg var bare 9-10 år, og skjønte ikke hva man skulle gjøre da liksom.
Det var vel bare å passe på at ingen stjal han, kanskje.
(Hvis noen ville ha hatt en 1-2 år gammel Axel da.
Hva vet jeg).
Så Axel lå i en sånn barnevogn, våren/sommeren 1980, må det her ha vært.
Når han var over 1,5 år gammel.
Så han skulle kanskje ha hatt en sånn annen slags vogn da.
Hva vet jeg.
Og de flytta så til Stenseth Terrasse, utafor Drammen, før jul, 1980, mener jeg.
Og da mener jeg, at Axel lærte å gå.
Så Axel var vel over to år, da han lærte å gå.
Så det var vel kanskje litt treigt?
Uten at jeg er ekspert på det.
Men jeg mener det, at da vi flytta med mora vår, til Vestmarka, i Larvik, høsten 1973, jeg og mora vår, og søstera mi, Pia.
Da mener jeg at hu kunne gå allerede.
Og hu var jo ikke fylt to år, høsten 1973.
Så søstera mi kunne gå, før hu fylte to år, mener jeg ganske klart å huske.
For vi gikk jo rundt der, i og utafor huset, som mora vår leide, i Vestmarka, husker jeg.
Mens Axel, han lå i barnevogna, når han var på samme alder da.
Og lærte ikke å gå før han var over to år da.
Når jeg selv lærte å gå, det veit jeg ikke.
Men bestemor Ingeborg sa alltid, at onkel Martin bandt et skjerf rundt meg, og lærte meg å gå.
Så det hørtes kanskje ikke så bra ut.
Kanskje det er derfor jeg fortsatt går i ‘passgang’, eller hva det var, som de kalte det, i militæret.
For de befala, i militæret, de ropte alltid til meg, under marsjering.
‘Armsving, Ribsskog’.
Det var nesten som jeg hadde bytta navn til Armsving, på det værste.
Men det kan også ha vært fordi at de ville kødde med meg.
For jeg syntes at det kunne virke som, innmellom ihvertfall, at befalet og offiserene der, kunne ha et horn i siden til meg, av en eller annen grunn.
Kanskje det var fordi, at jeg gjorde det så bra på IQ-testene, til militæret?
Som vi såvidt fikk se en gang, under noe vaksinasjons-greier, eller noe.
Jeg mener at vi pa lag 2, så litt på det, og jeg viste dem det, at jeg var klart smartere, enn f.eks. Schellum.
Jeg var vel den som fikk best resultater på IQ-testene, av de få skjemaene jeg såvidt blingsa på, over dem som var på lag 2 da.
Så jeg var nok smartest på lag 2.
(Hvis ikke dem andre ga faen på prøvene da.
Hvem vet).
Kanskje jeg var smartest i hele leier’n?
Og hadde fått best resultat, på IQ-testene, av alle offiserer og soldater, tenker jeg nå.
Det var ihvertfall høy score, husker jeg, på en del av de testene.
Men det er mulig jeg overdriver.
Men hva kan dette ha kommet av.
Jeg vet ikke.
Men det virka ihvertfall sånn for meg, som at befalet der, tulla ekstra med meg da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og den helga, sommeren 1980 vel, som Petter og Christian Grønli, var med meg, ned til mora mi, i Larvik.
Så skulle vi gå tur, til Bøkeskogen, med mora mi da, på lørdagen da.
Og da, så så jeg plutselig, på Petter og Christian, at de ikke likte hvordan mora mi gikk.
For hu vrikka så mye på rumpa da, sa dem.
Så de kritiserte skikkelig da, og var skuffa og forbanna over mora mi.
Dette her var jo sommeren 1980, mener jeg.
Og det var en av de sjeldne gangene, som faren min kjørte ned dit.
(Vanligvis måtte jeg ta buss og tog.
Men men).
Så det var sommeren jeg fylte 10 år da.
Og Petter var et år eldre, og Christian et år yngre ca. en meg.
Petter gikk i klassen over meg, og Christian gikk i klassen under meg.
Jeg tror at Pia gikk sammen med oss og da.
Men Arne Thormod Thomassen, var kanskje å jobba i Oslo, eller noe.
Jeg lot meg ikke merke med, at mora mi vrikka så mye på rumpa.
Eller jeg la kanskje merke til det.
Men jeg bare tenkte kanskje, at det var sånn damer gikk.
Jeg tenkte ikke sånn, at det var noe galt i å gå sånn.
Men det skjønte Petter og Christian da.
Så de prata sammen da, om det her, mens jeg også stod der da, og var litt med i praten da kanskje.
På den veien som går langs Bøkeskogen der, en asfaltvei.
Så sånn var det.
Så om mora mi alltid gikk sånn.
Eller om hu flørta med Petter og Christian?
Hva vet jeg.
En gang, den helgen som Bucks Fizz, vant Melodi Grand Prix.
Så var jeg også på helgebesøk hos mora mi da.
Og da bodde Arne Thomassen der.
Og satt og dampa rullings i stua da, og leste trav-programmet sikkert.
(Det var altså 2-3-4 år seinere kanskje).
Og da satt plutselig mora mi seg, oppå fanget mitt.
(Jeg satt i en lenestol).
Og begynte å vrikke på rumpa.
Så om hu var pedofil, (for jeg husker at hu hadde romanser eller affærer med unge tenåringsgutter osv., etter at hu flytta fra faren min, og flytta ned til Larvik).
Eller om hu bare skulle gjøre meg kåt.
Sånn for at jeg skulle miste kontrollen, eller noe?
Laila, som var et eller to år eldre enn meg.
Ei ‘bølle-jente’, fra Larvik.
Hu ble sluppet inn av søstera mi, en gang jeg var der, som 10-åring, kanskje da.
Når jeg var på rommet til mora mi, siden det var radio der, kanskje.
Og plutselig angrep hu meg, på senga til mora mi, og stappa hånda si ned i buksa mi, og begynte å kile meg fælt på tissen.
Og lenge og.
Så jeg reiv av henne masse hår, for å få henne til å slutte.
Så om mora mi var i noe nettverk.
Det tror jeg nok.
Og at søstera mi nok må ha sluppet inn hu Laila da.
Med vilje.
Og at denne ’tissefant’-kilinga, til hu Laila, på meg, den var nok var planlagt.
Så dem var kanskje illuminister da.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg
PS.
Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.
Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.
Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.
Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).
I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.
For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.
Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.
Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.
Men men.
Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.
Hvor det var en bondegård like ved.
Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.
Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.
Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.
Og der var hu bondekona da.
Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.
Noe sånt.
Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.
Og jeg måpte nok veldig.
Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.
Noe hu budeia kunne bekrefte da.
Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.
For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.
Det var noe helt nytt for meg.
Men men.
Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)
Noe sånt.
Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.
Så han aksepterte aldri egentlig jeg.
Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.
Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.
Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.
(Ihvertfall en av de beste).
Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.
Men men.
Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.
Hva vet jeg.
Eller kanskje hu ble misunnelig?
Hvem vet.
Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.
Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.
Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.
Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.
Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.
Men men.
På Berger, så er det veldig fint.
Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.
Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.
Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.
Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.
Men men.
Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.
Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.
Men men.
Så jeg er veldig typisk norsk.
Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.
Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.
Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.
Kun hvite, norske folk.
Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).
Men men.
Så jeg er veldig norsk.
Jeg ble konfirmert.
Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.
Så var det for pengenes skyld.
Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.
Så jeg heiv meg på det.
Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.
Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.
Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.
Men jeg tok det ikke så alvorlig da.
Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.
Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.
Så sånn er det.
Så jeg er nok ateist, som det heter.
Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.
Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.
Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.
Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.
Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.
Og ikke mitt.
Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.
Så sånn var det.
Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.
Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.
Da vi bodde på Vestmarka.
Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.
Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.
Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.
Med høye gitter rundt.
I tre da.
Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.
Når man våknet om morgenen.
Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.
Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.
Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.
For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.
Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.
Det er mulig.
Jeg husker ikke helt.
Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.
Men men.
Og dette stedet mora vår leide.
Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.
Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.
Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.
For mora vår, hu var ganske streng.
Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.
Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.
Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.
Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.
Mener jeg å huske.
(Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.
Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.
Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.
Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.
Eller om vi leide det).
Men men.
En av de første dagene der vel.
Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).
Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.
Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.
Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.
Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.
Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.
Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.
Men men.
Og jeg ga hu musa da.
Eller om det var rotta.
Men da begynte hu bare å skrike.
Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.
Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.
Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.
Jeg lurer på om vi fant den død.
Det er mulig.
Så det var litt trist, husker jeg.
Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.
Men men.
Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.
For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.
Og da satt vi ut grøt til nissen der.
Ved et slags skjul vel.
Men jeg å huske.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.
Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.
Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.
Men men.
Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.
Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.
Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.
Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.
Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.
Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.
Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.
Antagelig jula 1973 da.
Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.
Så han parkerte nede på en større vei.
Og bar først søstera mi opp til mora mi da.
Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.
(Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).
Og så kom brøytebilen da, husker jeg.
Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.
Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.
Og at snøen ble brøyta over autovernet da.
Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.
Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.
Men det gikk bra, av en eller annen grunn.
Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.
Eller hva det var.
Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.
For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)
Han kom og tok meg vekk da.
Og bar meg opp til mora mi.
For det var så mye snø.
Men men.
Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.
Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.
Som kanskje er litt tilgjort(?)
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Her er mer om dette:
Jeg har ikke levd et vanlig liv, siden jeg overhørte i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt for ‘mafian’, (som jeg ikke vet hvem er engang).
Kan noen være så snill å forklare meg hva som foregår, sånn at jeg kan forsøke å leve et vanlig liv.
Det skal vel være åpenhet i samfunnet, mener jeg.
Verden i dag er bare møkk, mener jeg, for nå har dette tatt snart syv år av livet mitt.
Og jeg får ingen av rettighetene mine.
Og jeg skjønner heller ikke hvordan alle de mange hundre leserne, som leser denne bloggen hver dag, kan sitte å se på dette, uten å gjøre noe.
Så dette er helt sinnsykt, mener jeg.
Erik Ribsskog
PS.
Her kan dere se hvor mange hundre dere er, som leser denne bloggen hver dag.
(På mandag var det over tusen av dere).
Men dere sitter visst bare å ser på hva som foregår.
Hvorfor er det ingen som gjør noe med alt dette tullet som foregår, i forbindelse med at jeg ikke får rettighetene mine osv., men må leve i uvisshet, etter å ha overhørt at jeg er forfulgt av noe som blir kalt ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og etter å ha blitt forsøkt drept, av et slags jaktlag, i Larvik, i 2005.
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
Altså, jeg vil jo gjerne gå videre med livet mitt.
Men hvordan kan jeg klare det, når jeg ikke vet hva som har foregått, engang?
Jeg må jo først få fordøye og bearbeide, det som har foregått, før jeg kan gå videre.
Og jeg må jo også få vite hva som foregår nå, for å vite om det er noen spesielle forhåndsregler, som jeg må ta, for eksempel.
Denne uvissheten er en tung byrde for meg, som føles som tortur og som at jeg blir terrorisert, synes jeg.
Og jeg må bruke mye av min energi på å prøve å klare å gjøre mine daglige plikter, uten å gå inn i raserianfall, osv.
Siden jeg ikke får vite hva som foregår, og ikke får noen av mine rettigheter, og dette blir som dårlig behandling av meg, mener jeg.
Så dette er bare helt for jævlig.
Alltid, fra jeg var liten, på 70-tallet, og var med mora, Karen Ribsskog, mi til besteforeldrene mine i Nevlunghavn, så har jeg reagert, hvis jeg har blitt behandlet urettferdig.
(F.eks. fra moren min, da jeg var 5-6 år, hvis jeg syntes at hun behandlet meg urettferdig, i forhold til hvordan hun behandlet søsteren min Pia da, f.eks.
(Det var vel også moren min som først lærte meg det, at ting skulle være rettferdige, i en annen sammenheng da.
Så begynte jeg å gjenta det da, hvis jeg syntes at jeg ble urettferdig behandlet selv da, senere.
Og har sagt fra da, til f.eks. mora mi da, hvis det eller det var urettferdig da.
Men men).
Da har jeg alltid sagt fra om det).
Så jeg synes jeg blir behandlet dårlig av samfunnet, siden jeg blir behandlet på en urettferdig måte, mener jeg, siden jeg ikke får mine sivile rettigheter.
Og det er rettigheter som alle har.
Så når jeg blir nektet de, så opplever jeg det som veldig urettferdig, og som mobbing og trakassering og terrorisering av meg.
Så dette er ‘landsvikers’ på sitt beste.
Det er grunnlovsstridig, å ikke gi meg rettighetene mine, vil jeg si.
Så det her er bare møkk.
Så dere grisene, som griser og tuller med folks rettigheter, dere får kose dere.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Deres Inkassovarsel fra 14. september/Fwd: (SaksID:815020) Til Arkivet, kåseri etter min morfar Johannes Ribsskog
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Sep 20, 2010 at 10:16 PM | |
|
To: jasminka.dukic@nrk.no | ||
| ||
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
[johncons] New comment on Holmsbu er kanskje mer kjent enn Berger, så nå har….
|
Olav <noreply-comment@blogger.com> |
Sun, Sep 19, 2010 at 4:48 AM | |
|
To: eribsskog@gmail.com | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Jeg har lurt litt på, om Rahel er lesbisk.
Men men.
Hun har en ektemann, fra Argentina, eller noe, som jeg synes virka litt homo, fra det jeg har sett av bilder, osv.
Men men.
Og da mora vår, Karen Ribsskog, tok med meg og søstera mi, og hennes sønn Daniel, (som da bare var et eller to år vel), på bestemor Ingeborgs 75-års dag, i 1997, i Nevlunghavn.
(Mora vår leide rom til oss, på Nevlunghavn Gjestgiveri, for en natt da, var det vel.
70-års dagen, til bestemor Ingeborg, den ble jeg ikke invitert på, av en eller annen grunn).
Og da syntes jeg at Rahel og hennes venninner, fra Tyskland, at de var litt som om de var lesbiske.
De svømte ut til en øy, for å sole seg alene der, osv.
Så jeg lurer på om det er noe slags bekvemelighets-ekteskap, som dem har, (Rahel og ektemannen), uten at jeg skal si noe sikkert om det da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Vi var jo nede og besøkte Ellen og Rahel, jeg og søstera mi, i Sveits, sommeren 1987.
Og da var ikke Rahel gammel.
Hun er vel født i 1978, som broren min Axel.
Men Axel bodde hos faren sin i Oslo da, så det var ikke snakk om at han skulle være med til Sveits.
For vi hadde nesten ikke noe kontakt.
Så sånn var det.
Det var vel faren vår som fikk igang den reisen, tror jeg.
Det var ikke meg ihvertfall, som ville ned dit.
Og da, så måtte jeg og søstera mi og Rahel, vi måtte bo sammen, på loftet der, i ca. to uker da.
De bodde like ved Basel, så jeg pleide ofte å ta toget inn til Basel da, som var en storby, for å se i butikker, osv.
Ellen fikk en geitost, fra Pia og ‘Haldis-familien’ da.
Det var på denne flyturen ned til Sveits, at jeg fant ut at søstera mi hadde begynt å røyke.
Så jeg ville ikke være pysete da, så jeg begynte å røyke litt jeg og.
Siden søstera mi var et og et halvt år yngre, enn meg.
Søstera mi fikk også Rahel til å begynne å røyke, og hu var bare ni år da.
Ellen fortalte at hun dyrka noen fuglefrø i hagen, som ble til en slags mild marijuana, som hun blant annet sendte i posten til venner i Danmark, og skrev på pakken at det var urtete.
Men men.
Jeg lurer på om den geitosten stod for djeveldyrkere, siden geita har horn?
Naboen dems hadde også en geit, som gressa i hagen, hvis jeg husker riktig.
Ellen hadde en afrikansk kavaler, som het Dieter, som likte å spille badminton, mot meg, og som sa det, at han kunne spille like godt med venstre som med høyre.
Men men.
Rahel, hu gikk jo rundt i bare underbuksa, der vi sov, og spurte meg en gang, om hvordan skjæring, som jeg syntes var penest, på jentetruser.
Og viste med trusa da.
Men da svarte jeg ikke noe gitt, det syntes jeg ble litt for dumt.
Vi burde vel egentlig hatt et jente og et gutterom.
Men men.
Vi besøkte også faren til Rahel, som bodde på en slags herregård nesten vel, i en landsby, ca. en halvtime opp i noen åser, fra Aesch, hvor Ellen bodde da.
På vei tilbake, så kjørte han Reto Savoldelli, som faren til Rahel het, meg og søstera mi, tilbake til Aesch.
Da satt det en transvestitt på foran.
Med blondt hår vel.
Men søstera mi trodde visst bare at det var en vanlig dame.
Så fikk vi middag hos Ellen da.
Mens Rahel ble igjen.
Så jeg og søstera mi, vi fikk ikke mat hos Reto og dem, og var bare ute der vel.
Det var noen engelske unger der og.
Så jeg tror at han Reto hadde mange koner, muligens.
Men men.
Så det er mye rart.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
De hadde forresten ikke TV, hos Ellen og dem i Sveits.
Og jeg var ganske TV-slave fra Bergeråsen, så jeg sleit litt.
Jeg var også litt prega av en tøff oppvekst, på den tiden, så jeg var litt sånn kleptoman-aktig, ihvertfall i butikker, f.eks. i Larvik, når jeg besøkte mora mi der.
Så jeg rappa en sånn lomme-TV, fra en elektro-butikk, i Basel da.
Men men.
Det her var sommeren jeg fylte 17 år da.
Og høsten etter, så hørte jeg at Geir Arne Jørgensen, fra Sand, snakka om at jeg hadde rappa en TV der nede.
Så det tror jeg det antagelig må ha vært søstera mi, Pia Ribsskog, som har fortalt.
For jeg kan ikke huske at jeg fortalte om det til noen andre selv.
Jeg fikk ikke lyden til å virke, på den lomme TV-en, så det ble ikke så mindre kjedelig der, selv med den.
Jeg husker jeg så såvidt litt av en episode av en serie med Tom Selleck vel.
En amerikansk skuespiller med bart.
Magnum, het kanskje den serien.
Men lyden funka ikke, så det var ikke mye jeg så på det programmet.
Men det var nesten litt som en befrielse likevel, å se på TV der, på det loftet.
Jeg var også coca-coliker, men jeg fikk ikke lov av tante Ellen, til å gå i butikken og kjøpe cola, hvis ikke hun betalte.
Men hun var jo aldri der, når jeg var i butikken.
Så da ble det til, at jeg ikke kunne kjøpe noe cola da.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Vi fikk flaskevann, av tante Ellen.
2-liters flasker, var det vel.
Først fikk vi flasker uten kullsyre.
Og så fikk vi flasker med kullsyre.
Snodig.
Så de hadde kanskje ikke så mye rutiner der, det er mulig.
Men men.
Ellen hørte mye på Bob Dylan, og det hendte hu hadde besøk om kveldene.
Vi grillet også ute.
Og de hadde en hund, som het Moses, som jeg pleide å sykle eller gå tur med, langs en elv de hadde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 5.
Her er mer fra Rahel, hvis noen vil se det:
PS 6.
Enda mer fra Rahel:
PS 7.
Og enda mer:
PS 8.
Og mer:
PS 9.
Og enda mer:
PS 10.
Og hvorfor jeg har kutta ut Rahel (Savoldelli)?
Jo, det er fordi at jeg skrev til henne, på Facebook, om problemene med at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe som kalles ‘mafian’, i Oslo, osv.
Og i forbindelse med at vår onkel, Martin Ribsskog, ikke sender meg tingene mine, som ligger igjen, etter drapsforsøket mot meg, på gården han bor på, i 2005.
Men da begynte bare godeste Rahel, å prate om ‘bad rays’, eller noe sånt noe.
Så hun lever tydeligvis i en slags hippie-verden, sånn som jeg tolker det.
Så hun klare ikke å bare diskutere noe vanlig, for da begynner hun plutselig å føle ‘dårlige bølger’.
Og det er såpass lite konkret for meg, så da synes jeg det er bedre å bare kutte kontakten.
Jeg synes at hun mangler litt bakkekontakt, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn er det.
Og hun snakker ikke bra norsk, og jeg snakker ikke bra tysk.
Og henne engelsk, vet jeg ikke helt hva jeg skal synes om.
Hun har også en litt spesiell personlighet, mistenker jeg.
Og er sjelden åpen og direkte vel, i sin kommunikasjon.
Så å snakke, eller skrive, med henne, på engelsk, det synes jeg ikke er noe særlig smart heller.
Så siden det er problemer med ‘bad rays’, og litt med kommunikasjonen også, vil jeg si.
Og siden hun ikke ville hjelpe meg, å få mora si, (min tante Ellen), og onkel Martin, til å sende meg tingene mine, som ligger på gården til hun tidligere samboeren til onkel Martin, i Kvelde, i Larvik.
Så bestemte jeg meg for, at det var like greit å kutte ut hun Rahel.
Som jeg nesten ikke har hatt noe med å gjøre, i livet mitt, uansett.
For hun har bare bodd i Sveits og i Berlin.
Og hun har aldri bodd i Norge.
Hun har bare vært i Norge, i enkelte ferier, osv.
Så jeg kjenner ikke egentlig henne så bra heller, hvis jeg skal være ærlig.
Så når det blir sånn ‘hippie-tull’ og kommunikasjons-tull, og det som er.
Og hun ikke gidder å hjelpe meg, å få de tinga mine, fra slekta, i Larvik-området.
Da er det ikke verdt det, synes jeg, å ha noe kontakt, i det hele tatt.
Så da bare kutta jeg like godt ut den kontakten, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om bestemor Ågot som døde i år 2001 vel
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 8:59 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
PS.
Jeg sendte også en om mora mi:
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om min mor, Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog, som døde i 1999
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 11:09 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
PS 2.
Jeg måtte nesten sende en e-post om bestemor Ingeborg og:
|
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om min mormor, Ingeborg Ankerita Ribsskog f. Heegaard, som døde ifjor sommer
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Sep 15, 2010 at 11:23 PM | |
|
To: maertha@slottet.no | ||
| ||
Jeg har jo skrevet om på bloggen, tidligere idag, og også tidligere.
Om hvordan Christell var, da hu vokste opp.
Hu var sånn, at hu var veldig treig, med å lære å lese undertekstene, på TV-en.
Så jeg husker at jeg syntes hu var litt dum, for det hadde jo jeg og søstera mi, lært, i Larvik, mange år tidligere.
Jeg lærte meg til og med å lese teksten speilvendt.
For vi måtte vugge Axel, (jeg og søstera mi), og da kunne vi se TV-skjermen, i et speil, som hang på veggen, ute i stua.
(Det her var i Jegersborggate 16, i Larvik sentrum.
Og året var 1978 og 1979 da.
For Axel, han må hatt noe sykdom, som spedbarn, tror jeg.
For han grein hele tida.
Så man måtte vugge han, (i en trevugge mora vår og Arne Thormod hadde kjøpt), hver kveld da.
En ganske forseggjort vugge, mener jeg å huske, som forresten søstera mi skar noe mønster, av noe slag, i, med en kjøkkenkniv, eller noe.
Da den her vugga var ny da.
Og så skyldte hu på meg, tror jeg.
Noe sånt.
Enda jeg ikke hadde bedt henne om å gjøre det, i det hele tatt.
Men hu begynte å grine da, og mora vår trøsta henne.
Og det mangla etterhvert fler og fler knapper, på TV-en i stua.
Så jeg tror nesten det må ha vært søstera mi, og at hu kanskje var noe slags jævelunge, eller noe, i det huset.
Men men).
Og når den kuleste serien dukka opp.
(Som var ‘I ville vesten’, eller ‘Kruttrøyk’ eller ‘Røtter’, eller lignende.
Og da var det spesielt mye herk da, å måtte vugge vugga til Axel, (som da var et år gammel kanskje).
Noe sånt.
Mens den her spesielt bra TV-serien, var på TV da, på NRK, eller ‘Norge’, som ihvertfall vi pleide å kalle den TV-stasjonen da, (på 70-tallet osv.)
Og mora mi, og stefaren vår, Arne Thomassen, de gadd sjelden å vugge vugga til Axel.
Så det var det meg og søstera mi, som måtte gjøre.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg lærte faktisk å lese undertekstene, speilvendt, da jeg var sånn 8-9 år.
Men da Christell var sånn 9-10 år kanskje da, så klarte ikke hu å lese undertekstene den riktige veien, engang, enda hu satt rett foran TV-en da.
Hu bare maste på mora si og de andre i ‘Haldis-huset’.
Og spurte hva det stod da.
Så sånn var det.
Og Christell klarte heller ikke å prate reint, på den her tida, husker jeg.
‘Kjøtt’, det uttalte Christell, som ‘schøtt’.
Og ‘skjørt’, det tror jeg ikke hu klarte å si heller.
Men men.
Så jeg måtte korrigere henne da, hver gang jeg hørte at hu ikke prata reint.
For det var det visst ingen andre som gjorde.
Men men.
Så Christell var nesten som min adoptivdatter, når jeg var sånn 10-11 år, osv.
Men men.
Men Axel da, han var spesielt teit, synes jeg.
Jeg flytta jo til Oslo, da jeg var 19 år.
Og da bodde Axel i Oslo, hos faren sin, Arne Thomassen, og stemora, Mette Holter.
Og dette var i 1989, og Axel er jo født høsten, 1978.
Så Axel var nettopp fylt 11 år da, på den her tida.
Og da hadde Axel lært om ‘en og en halv’, på spesialskolen sin, på Majorstua.
Og skulle han si det da.
Så sa han ‘en og halvannen’.
Så det ble jo bare ‘blandings’.
Også skjønte han heller ikke at f.eks. klokka 16, var klokka fire da.
Han bare blanda det greiene der.
Og det var sånt jeg skjønte, fra da jeg fikk armbåndsur, av mora mi, da jeg var sånn åtte år, eller noe da.
Så de her yngre søsknene, halv-søsknene og ste-søsknene mine, (eller hva man skal kalle dem).
Dem kunne være rimelig teite, innmellom, må jeg innrømme.
Men men.
Søstra mi var også dum, som lita.
Det var da vi bodde i Østre Halsen, i Storgata der, og jeg var kanskje 4 år da, og søstera mi nesten 3 år.
Også skulle jeg lære søstera mi å prate normalt.
Så sa jeg noe sånn som ‘si et eller annet’.
Og da sa søstera mi: ‘si et eller annet’.
Så hu skjønte jo ikke det med hva ‘si’ betydde.
Det var ikke meninga at hu skulle si ‘si’ da.
Men det skjønte hu visst ikke.
Hvis ikke hu bare tulla da.
Hu er litt sånn utspekulert noen ganger, tror jeg.
Men men.
Så de var jo helt dumme, alle tre, må jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på, siden jeg skrev om hvor dum Christell var, som lita jente, tidligere idag.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så Axel, han hadde kanskje noe sykdom, som barn, siden han grein så mye, da han lå i vugga, på lørdagskveldene, osv.
Men men.
Like før mora mi fikk Axel, så spurte mora mi, hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en gutt.
(De spurte ikke om hva jeg syntes at Axel skulle hete, hvis han ble en jente.
Men men).
Og da sa jeg at han burde hete ‘Atle’.
For vi hadde en i klassen, som het Atle Farmen.
Som pleide å ha en slags frimerkeklubb, som var litt kjedelig, (kanskje fordi jeg tok med Pia, som mora mi vel ba meg om), men likevel.
Og Atle Farmen, og de, de hadde en egen grusbane, som de kunne spille fotball på.
Like utafor villaen deres, nede på Torstrand da, i Larvik.
Pluss at de hadde en båtbutikk, eller noe sånt, også, tror jeg.
Men men.
Så da ville jeg at Axel skulle hete Atle da, for da trodde jeg at han ville bli god i fotball.
Og ‘Axel’, det må vel sies, å være litt lignende av ‘Atle'(?)
På den måten, at begge navna begynner på ‘A’, og at begge navna er på fire bokstaver.
Men men.
Så Axel er kanskje litt oppkalt etter en i klassen min, på Torstrand skole, fra da jeg bodde i Larvik, fra våren 1977 til høsten 1979.
Nemlig Atle Farmen da.
Og han er visst nå direktør, eller noe, i Masterfood, mener jeg å ha lest på nettet.
Altså Atle Farmen, og ikke broren min Axel Nicolay Thomassen.
Men det var kanskje litt rart, at de bare spurte om guttenavn?
Visste mora mi at hu skulle få en gutt?
Ei venninne av mora vår, (som var på besøk hos oss, i Jegersborggate, mens jeg satt i stua, og hørte på, mens hu og mora mi prata, noe jeg noen gang fikk lov til, hvis jeg satt helt stille, sånn at mora vår, ikke klarte å finne på noe å kjefte for da), kommenterte det, at hu ikke så gravid ut, på bilder osv., fra sommerferien vår, det året Axel ble født, i 1978, da vi var i København osv.
Men men.
Så det var kanskje noe ‘lurings’ rundt fødselen til Axel?
Vi bodde jo bare noen få hundre meter, fra Larvik sykehus.
Likevel dukka Arne Thormod opp fra ‘ingen steder’, (han jobba vel i Oslo på den tida).
Og kjørte mora mi til Tønsberg sykehus, den morgenen.
Og mora mi sa at jeg måtte ligge i dobbeltsenga hennes, sammen med henne, natta før hu skulle ha Axel.
Av en eller annen grunn.
Og jeg kan ikke huske at mora mi så noe gravid ut.
Og jeg og søstera mi, vi fikk ikke lov å si på skolen, at mora vår skulle ha unge.
Så glemte jeg meg, og sa det likevel, til svømmelærerinna, en gang vi hadde henne som vikar, i et annet fag da.
(For mora mi hadde tulla med svømmehette, til meg, så svømme-lærerinna, hu hadde mast på meg, hver gang vi hadde svømming, om den badehetta da, eller hva det het.
Men men).
Så sa jeg det til mora mi.
At jeg hadde glemt meg, og sagt at hu skulle ha unge.
Og da fikk mora mi nesten sjokk, og lurte på hvem hu lærerinna var.
Og hu visste hvem svømmelærerinna var osv., enda vi ikke hadde bodd i Larvik sentrum, i mer enn noen få måneder.
Men men.
Så det kan ha vært at Axel ikke var ungen til mora mi.
Axels foreldre, eller ‘foreldre’, mora vår, Karen Ribsskog, og faren hans, Arne Thormod Thomassen.
De hadde jo mørkt hår, begge to.
Mora mi var ihvertfall brunette.
Mens Arne Thomassen, han veit jeg ikke helt sikkert.
For han hadde vel en del grått hår osv., tror jeg.
Men jeg tror han må ha hatt mørkt hår også.
Så at Axel skulle få helt lyseblondt hår.
Det var kanskje litt spesielt.
Er Axel virkelig broren min, lurer jeg på nå.
Dette har jeg også skrevet om på bloggen tidligere da.
Men jeg har ikke klart å løse mysteriet.
Men men.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Masterfood heter forresten Mars nå, så jeg på Google.
Så han Atle Farmen, han jobber nå i samme firma, (hvis jeg husker riktig), som hu svensk-amerikanske unge dama, på Arvato, (som alltid smilte så mye vel, av en eller annen grunn).
Hva het hu igjen da.
Jo, det samme som en storm.
Nemlig Katarina (Murie).
For hu jobber visst nå for Mars i New Zealand, hvis jeg har skjønt det riktig.
(Mener jeg å ha lest på Facebook-sida hennes, for et par år siden, eller noe vel).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Så Axel, han skulle egentlig hete Atle, og bli god i fotball.
Men ble Axel god i fotball?
Ja, jeg vil si det.
Ihvertfall en gang, (i det minste).
For jeg og Axel, vi slo Magne (Winnem) og Glenn (Hesler), 10-0, en gang.
Rundt 1994, eller noe sånt.
Når vi spilte på grusbanen, (var det vel), nedenfor blokkene, i Avstikkern, på Bergkrystallen der.
Hvor Magne og Elin Winnem hadde en leilighet da, midt på 90-tallet vel.
Så jeg vil si at Axel, han har klart det han skulle i livet, (hvis man skal regne det jeg sa i Larvik, i 1978).
For jeg må si at Axel spilte ganske bra, den gangen vil slo Magne og Glenn 10-0.
Hvis de ikke ‘faket’ da.
Man vet kanskje aldri i våre dager.
Men man kan vel ikke heller gå ut fra noe sånt vel.
Så Axel han har faktisk klart det han skulle, i livet, nemlig å bli god i fotball.
Ihvertfall (minst) en gang, vil jeg si.
Så Axel, han kan egentlig bare skifte navn til Atle, og si seg fornøyd med livet, vil jeg si.
Så sånn er det, (bare for å tulle litt da).
Bare noe jeg tilfeldigvis tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/
PS.
Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.
Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.
Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.
Vi ble oppdratt strengt osv.
Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.
Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.
Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.
Når var det her da, lurer sikkert folk.
Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.
Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:
PS 3.
Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.
(Noe som jeg husker som en ganske fin tid.
Vi hadde masse venner der.
(Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.
Og fler og, jeg husker ikke alle navna.
Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.
Men men.
Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.
Så sånn var det.
En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.
(I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).
Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.
Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).
Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).
Men ikke noe særlig mer.
Men men).
Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.
Så sånn var det.
Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.
Men men).
Og Martin er født i 1955.
Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.
Enten det, eller våren/sommeren 1975.
Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).
Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.
Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.
Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.
Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.
Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.
Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.
Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.
Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.
Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.
Men men.
Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.
Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.
Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.
Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.
Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.
Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.
Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.
Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?
Nei, det tror jeg ikke.
I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.
Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.
Hvem vet.
(Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.
Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.
‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.
Men men.
Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.
Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.
Selv om han har mye våpen osv.
For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?
Hvem vet.
Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.
Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.
Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.
Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).
Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.
Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.
Og derfor skulle bli drept da, eller noe.
Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.
Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.
Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.
Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.
Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.
At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.
Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.
Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.
Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.
Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.
Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.
Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.
Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.
Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.
Noe sånt?
Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.
Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).
Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.
Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.
Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.
Om alt som har skjedd i livet mitt.
Og hva har det hjulpet?
Ingen verdens ting.
Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.
Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.
Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Man kan se ovenfor, hvem som har fått musikk CD-ene som lå i kofferten min, da jeg jobba på den gården.
Hu er liksom sjefen over de andre søsknene hu der da.
PS 2.
Og hu har en lillesøster, som heter Isa.
Og hvis det her er henne, så har hun blitt mye større, på de fem årene, som det er siden, at jeg bodde på den gården, til mora hennes og onkel Martin.
Men men.
Her er mer om dette:
PS 3.
De har også en bror, som heter Risto, men han er visst ikke på Facebook, tror jeg.
Men men.
PS 4.
Da jeg bodde på den gården, så var hun Andrea, sånn 15 år da, og de andre søsknene hennes, litt yngre.
Og da fikk Grete og Martin, hun Andrea, til å stå med rumpa i været, og skru på TV-en, mens jeg satt og så på TV.
For å spionere på hvordan jeg reagerte osv.
Så det var helt sykt det der, å være på den gården.
Så derfra skjønner jeg at dem flytta.
Til Østfold, eller noe.
Men onkel Martin, han bor visst fortsatt på den gården da.
Men men.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 5.
Jeg var nesten som storebroren, eller som onkelen, eller noe, til de her ungene da.
(Eller fetteren, blir det vel).
Eller ste-fetter, eller noe, (hvis det er noe som heter det).
(Men mora mi var eldst i søskenflokken da, og Martin var litt attpåklatt vel.
Så derfor er vår kusine Liv Kristin og disse her tidligere ihvertfall, ste-søskenbarnene, til meg og søstra mi og broren min, en god del yngre enn oss da.
Så sånn er det).
Så jeg husker ca. hvordan musikk de likte.
Den her sangen likte Isa:
PS 6.
Og den her sangen likte Andrea, (hvis jeg husker riktig):
PS 7.
Også hørte de på den sangen her:
Også tulla Martin.
Når Andrea skulle rydde rommet.
Også sa han, at ‘jeg synger r-ordet, (r for å rydde da), for første gangen i historien’.
Så det var litt morsomt.
At han mobba Andrea da.
Men jeg lot som at jeg ikke syntes det var noe morsomt.
For jeg ville ikke være for nærme den her familien da, eller hva man skal kalle den.
Men men.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 8.
Den familien her, den bodde i Østfold, dvs. i Askim, rundt den tida, som mora mi, Karen Ribsskog, døde.
Og de hadde vel aldri bodd i Vestfold/Larvik-området, såvidt meg bekjent.
(Bortsett fra at jeg husker nå, at Martin hadde et rom, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
Så han bodde nok i Nevlunghavn.
Men, han pleide ikke å være der så ofte, når mora vår dro oss med ut dit, på søndagsmiddager, på 70-tallet.
Så Martin, han var liksom ikke i den ‘faste kjernen’, (han var kanskje litt en ‘outsider’?), i Ribsskog-familien, i Larvik, på 70-tallet, vil jeg si.
For han var aldri hos sine foreldre, i Nevlunghavn, for å spise middag, på søndagene.
Sånn som jeg og søstra mi og mora vår var hele tida, husker jeg.
Men akkurat hvorfor det var sånn, det veit jeg ikke.
Men men).
Og onkel Martin sin samboer, dvs. Grete Ingebrigtsen og ungene hennes.
De har jo flyttet tilbake til Askim.
(Muligens til den samme gården?
Jeg husker det stod en svær amerikansk bil i en låve eller et fjøs vel, det første stedet, som de bodde i Askim.
En bil fra 60-70 tallet kanskje vel, som stod der som en veteranbil omtrent da.
Så sånn var det).
Men men.
Grete Ingebrigtsen og de, de flyttet tilbake til den gården, (eller ihvertfall tilbake til Askim), et par år etter vel, at jeg flykta til England da.
(Etter at jeg ble forsøkt likvidert, (av et slags ‘jakt-lag’, må man vel kalle det), på den gården Løvås, i Kvelde, på 35 års-dagen min, den 25. juli, i 2005 da).
Jeg har jo tidligere skrevet på bloggen, at onkel Martin, var nesten som en ‘klegg’, på den tida, som mora mi døde.
(Virka det nesten som for meg da.
Ihvertfall hvis jeg tenker tilbake på den her tida).
Og det var også fordi, at søstera mi, hu ville kjøre ut til onkel Martin og de.
Etter at vi så at mora vår var død, på sykehuset.
De bodde på en gård i Askim.
Som ikke var så utrolig langt unna Moss da.
Så jeg sa det var greit å kjøre dit.
Og da venta vi ved et stort kryss i Askim, (var det vel), også kom Martin i bil eller på motorsykkel da.
Like etter det året mora vår døde, så fortalte søstera mi meg, at dem hadde flytta til en gård i Kvelde.
Onkel Martin var jo en attpåklatt, så jeg kjente ikke han så godt, fra oppveksten.
For han var liksom fortsatt ungdom, da jeg og søstera mi var sånn 3-4 år da.
Da var kanskje Martin 14 år, og drakk fremdeles sjokolademelk, husker jeg, fra da han var på besøk hos oss, på Østre Halsen, (i 1974, eller noe, da).
(Og jeg fikk ikke sjokolademelk, av mora mi.
Så hu skjemte kanskje bort Martin litt.
Hvem vet).
Midt på 90-tallet, så maste Axel om at vi møtte besøke Martin som da bodde i Spydeberg.
Men søstera mi hadde fortalt, (litt vagt), at hu hadde møtt onkel Martin på byen, (eller sett han på byen i Oslo), og da hadde han visst vært en sånn tøffing, (eller bølle?), ovenfor noen damer eller noe da.
Og ikke noe snill da, skjønte jeg vel.
Ved Schaus Plass, eller noe, mener jeg det var, at søstera mi babla om.
Men det ble til da, at vi ble kjent med den her familien, i forbindelse med at mora vår døde.
(Jeg og søstera mi og broren min.
Eller søstera og broren min, de kjente dem bedre.
For de var og besøkte Martin, i Spydeberg, ihvertfall en gang, på midten av 90-tallet.
Men det frista ikke meg da, av en eller annen grunn.
Martin oppførte seg noen ganger ganske tøft mot meg da.
F.eks. den gangen min mormor, Ingeborg Ribsskog, ba meg besøke Martin på et sykehus, i Oslo, (Sophies Minde? Eller, jeg mener å huske nå, at det kanskje var et sykehus ved Carl Berner, eller noe. Men men.), etter at onkel Martin hadde kræsja på motorsykkel, i 1990 var det kanskje.
Da var Martin aggressiv mot meg, husker jeg, da jeg besøkte han, mens han lå i sykesenga.
Og hu Kari Sundheim, heter hu vel, mora til kusina vår Liv Kristin, hu var også og besøkte Martin da, mener jeg å huske.
Martin sa senere at han var aggressiv, for han hadde først trodd, at jeg var en medstudent av han, (som jeg hadde ligna på da, mente han), fra Landbrukshøyskolen på Ås, hvor Martin jobba, (og vel tidligere studerte), som han var uvenn med, eller ikke likte da.
(For vi så hverandre ikke så ofte, jeg og min mors familie, og kanskje spesielt Martin da, på 80-tallet, for jeg bodde hos faren min, på Berger, under hele 80-tallet, og foreldra mine ble skilt på 70-tallet da).
Men men).
Og da dro vi ned til Larvik og Kvelde, og besøkte dem et par ganger, ihvertfall, på begynnelsen av 2000-tallet da.
Så sånn var det.
Så da jeg var på flukt fra “mafia’n”, i Norge, i 2005, så var dette det eneste stedet jeg trodde jeg kunne dra til.
For “mafia’n” var mye noe Oslo-greier, innbilte jeg meg.
Og jeg tenkte jeg kunne være i skjul, på den gården da.
Omtrent som folk var under krigen osv.
Men men.
Mer da.
Jo, men han onkel Martin, han var nok litt forelska i hu tenårings stedatteren sin, Andrea.
Var det jeg tenkte såvidt på istad.
For ikke nok med at Martin gjorde om ‘E-ordet’, til ‘R-ordet’, når Andrea skulle rydde.
Han ble også voldsomt sjalu, husker jeg.
(Eller ihvertfall litt sjalu vel).
Da Andrea sin ‘kavaler’, kom på besøk til gården, fra Askim.
(En gutt på Andrea sin alder, som hun kjente, (og var kjæreste med da), fra hun bodde i Askim, som 10-11 åring.
Noe sånt).
Og da følte også jeg meg dum, husker jeg.
Siden jeg var godt over 30 år, og fortsatt var singel.
Også hadde Andrea kjæreste, enda hu bare var 15 år.
Men men.
Eller ‘elsker’, som Martin kalte han unge karen fra Østfold.
Så Martin var nok litt sjalu, eller noe, virka det som, på måten han sa ‘elsker’, syntes jeg.
Men men.
Jeg bodde i en liten, u-isolert hytte, for meg selv.
Så jeg vet ikke helt hva som skjedde inne i den hovedbygningen, når han gutten til Andrea var på besøk.
Men det var heller ikke min business, syntes jeg.
Så jeg prøvde å holde avstand til alt det der, egentlig.
Men jeg var litt nedfor, fra før.
Så når Martin og Grete fortalte det, at ‘kavaleren’ til Andrea, skulle til gårds, noen dager seinere.
Da ble jeg enda litt mer nedfor.
For da følte jeg meg litt ‘tapete’, siden jeg ikke hadde noen kjæreste selv da.
Liksom, en 15 år gammel jente, hadde mer liv enn meg da.
Så da ble jeg enda litt nedfor.
For jeg visste ikke at hu Andrea hadde type engang.
Så det kom litt overraskende på meg.
(At det plutselig skulle bo en ung ‘kavaler’, fra Østfold, på gården, i en del dager).
Vi bodde jo på den samme gården.
Jeg spiste jo sammen med den familien oftest da, ihvertfall i starten.
Men men.
Men jeg ble ihvertfall ikke sjalu, og prata ikke nedlatende om han kavaleren til Andrea, og kalte han for ‘elskeren’ hennes, sånn som onkel Martin gjorde.
Selv om jeg ikke var så fornøyd med meg selv.
At det nesten var nok til å knekke meg liksom.
Men dette var en vanskelig tid for meg da.
Jeg hadde også problem med trynet mitt, etter at det ble ødelagt, på en hudpleiesalong, i Oslo, på slutten av 2003.
Og trynet mitt hadde ikke blitt normalt enda, på den tida, som jeg bodde på den her gården da.
Så en gang jeg barberte av meg alt skjegget, mens jeg bodde på den gården, sommeren 2005 vel.
Så overhørte jeg at hun lillesøstra til Andrea, hun Isa, sa at ‘Erik ser ut som en unge i trynet’.
Eller noe.
Hvis jeg ikke hørte helt feil.
Så det var et eller annet rart som skjedde med trynet mitt, når jeg barberte av meg alt skjegget husker jeg.
Så da bare lot jeg skjegget gro igjen.
Så på den første tida, som jeg jobba på Arvato, her i Liverpool, høsten 2005.
Så husker jeg at hu Karianne, fra Hedmark vel, sa at jeg så ut som en ‘julenisse’.
(Det var ikke helt bra tilstander, i det huset jeg bodde, i Walton.
Når det gjaldt de andre beboerne osv.
Så det å ha skjegg som en julenisse, enkelte ganger, det var kanskje min måte, å si fra om, at noe ikke var som det skulle da.
Jeg hadde jo også overhørt, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n’, i Oslo, i 2003.
Og som jeg ikke fikk hjelp fra Kripos eller Politiet i Liverpool, i forbindelse med, på slutten av sommeren, (og høsten), 2005.
Så jeg var litt i sjokk, i 2005 og 2006 osv., siden politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, osv.
Så det kanskje var derfor jeg gjorde ting som å la skjegget gro kjempelangt, (som en julenisse nesten).
(Selv om det skjegget mitt også vokste veldig raskt.
Og var veldig tjukt, husker jeg.
Men men).
For det her var kanskje min måte å si fra om, at noe var galt da.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
For da ble jeg litt skeptisk til å barbere meg igjen da.
Men, jeg ville da ofte klippe skjegget litt, med en saks da, når jeg begynte å se ut som julenissen.
Så sånn var det.
Men på begynnelsen av år 2006, så barberte jeg av meg alt skjegget for godt.
Og har ikke hatt skjegg siden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
