Stikkord: Magne Winnem

Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

(Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

(Som var litt bulka fra før, da.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

Men at jeg skulle ta en kikk.

Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

(Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

Og Storebrand på Sierra-en.

Noe sånt).

Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

(Noe sånt).

Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

(Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

(Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

Gratis, da.

(Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

Det er mulig).

Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

(Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

En gang i 1999, vel.

(Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

(I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

For å spare bensin-utgifter, vel.

Og han Alex satt vel i baksetet.

(Eller hvordan det var igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

Og med avtagbart quartz-panel, osv.

Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

Så jeg kjøpte det, da.

Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

Og at det var kult, da.

Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

(Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

(Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

(Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

(Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

For å få med all søpla.

Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

Etter en slitsom dag på jobben.

Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

Det ble bare sånn, liksom,

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

(Noe sånt).

Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

(Noe sånt).

Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

David Hjort og meg.

Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

Oppi postkassa, til David Hjort, da.

Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

Jeg var glad i kinaputter jeg og.

Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

(Kan man kanskje si).

Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

(Må man vel kanskje si).

At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

Noe sånt.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten også sånn.

At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

Så ringte politiet meg.

Fra politihuset på Grønland, vel.

Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

(I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

(Hvis det var det, som politiet mente).

Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

Og lagt denne saken bak meg, liksom.

Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

Tenkte nå jeg da.

(Under den her telefonsamtalen, da).

Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

(Må det vel ha vært).

For å hente og levere julegaver, vel.

(For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

(Av en eller annen grunn.

Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

Ganske seint, på lille julaften, vel.

Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

Og det var litt mørkt, da.

Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

(Jula 1998, da).

Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

I en slags standard-klasse vel.

Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

Når det gjelder størrelse på bilen, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

(Nemlig brystkreft, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

(Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

(I baren nærmest seminar-salen vel).

Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

(Hennes tidligere sjef, da).

Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

Spesielt ungene var ille, mente hu.

Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

Uten å si så mye vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

(Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

Hvis jeg skulle tippe.

Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

(For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

Så rømme ble til sur krem.

Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

Så det var nytt for meg, da.

Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

Det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

At Audi-Monika satt der og der, da.

Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På lørdagskvelden, etter middagen der.

(Som var ganske formell, forresten).

Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

(Noe sånt).

Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

Så jeg klagde ikke, da.

Det er helt sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På bussen ned til Oslo igjen.

Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 52: Butikksjef Rimi Nylænde

Før jeg slutta på Rimi Bjørndal, så var Hanna, (som satt i kassa), innom og ga meg en klem, husker jeg.

Hu glemte å følge med på noen unger som hu passa, husker jeg.

Så de bare løp rundt i butikken, da.

Jeg spurte henne om hu ikke skulle passe på ungene.

Men de klarte seg selv da, sa hu.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Therese Guliksen, hu sykla utafor personalutgangen, til Rimi Bjørndal, den siste dagen jeg jobba der, for å si ‘hadet’, (var det vel), husker jeg.

Disse to 18-19 år gamle damene, (altså Therese Guliksen og Hanna Østberg, het de vel), de sa en gang til meg, at det var de ikke likte Rimi-reklamene.

(De ‘Vi gjør Norge billigere’-reklamene).

Det var de som burde vært med i de reklamene, sa de.

Og Hanna Østberg, hu viste meg en gang at hun hadde et slags brokk, eller en utstående blodåre, på hånda si, husker jeg.

Noe hu hadde fra å spille håndball, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det en kar innom Rimi Nylænde, og ville legge noe i ranselen til Hanna Østberg, som lå i garderoben, husker jeg.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg trodde det var typen hennes, eller noe.

Ihvertfall så var Hanna Østberg rimelig gutte-gæern, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker etter at hu begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

Og hu satt i en kasse der.

Så satt jeg i kassa ved siden av.

Av en eller annen grunn.

(Kanskje fordi at Irene Ottesen og jeg måtte jobbe noen torsdagsvakter, i kassa).

Og pupillene hennes vokste da, (husker jeg at jeg så), når hu så at det var jeg som satt, i kassa ved siden av.

Så jeg tror ikke at Hanna Østberg er lesbisk, ihvertfall.

Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg at butikksjef Kristian Kvehaugen tok skikkelig tak, i skuldra til hu Hanna, da.

Og sa at, ‘hei jente, jeg er gutt’, (eller noe sånt).

Ved døra til kontoret der, da.

Mens han gikk forbi henne, inn på kontoret, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hanna sa også at hu hadde jobba på Rimi Ryen, hvor ei eldre dame var butikksjef.

Og da hadde hu og en assistent der bare tulla, sa hu, på den vakta, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk Hanna Østberg og Shomaila Butt, som begge også jobba i barnehage vel.

De gikk ut personalutgangen samtidig, på Rimi Bjørndal.

Da jeg låste butikken, en kveld.

Og de prata om at ungene lekte sex-leker, i barnehagen.

(Noe sånt).

Shomaila Butt, hu sa at hu ikke syntes at det var riktig.

Mens Hanna Østberg, hu sa at hu syntes at det var ‘søtt’, husker jeg.

(Noe sånt).

Og jeg sa ikke noe da, husker jeg.

For barnehage-arbeid, det er ikke noe jeg noen særlige kunnskaper innen.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, (etter jobben på Rimi Bjørndal), så tok jeg 71-bussen, var det vel, (som muligens fremdeles gikk innimellom da), til ved Abildsø-kiosken der.

Sema, som ble henta av broren sin Muhammed, vel.

Hu sa ‘lykke til’, (var det vel), da jeg gikk av bussen, ved Abildsø-kiosken der.

For jeg skulle på et personalmøte, på Rimi Nylænde, siden jeg skulle bli ny butikksjef der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På personalmøtet, så sa Anne-Katrine Skodvin noe sånt som at: ‘Dere lurer vel kanskje på hvem denne unge mannen er’.

(Noe sånt).

Men Wenche Berntsen, (hu som hadde hatt problemer med butikksjefen på Rimi Manglerud, i sin tid), hu sa at hu hadde jobba sammen med meg før, da.

For hu var vel den eneste, som hadde møtt meg før, av de som jobba der, vel.

Enda jeg jo hadde jobba der selv, cirka to og et halvt år tidligere.

Men Henning Sanne, Marianne Hansen, Morgan Lunde, Line og dem.

Alle de hadde slutta der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen hadde hengt opp et skriv, fra DNB, på kontoret, på Rimi Bjørndal, like før jeg slutta der.

Om at Rimi hadde en billån-avtale, med DNB Ensjø.

Så jeg dro dit.

Og ei dame der, lot meg få 30.000 i billån, og et Mastercard, med cirka 25.000 i kreditt på vel.

Siden at jeg skulle bli butikksjef, da.

(Og mot at jeg bytta bank, fra Nordea til DNB, da.

For på Nordea så fikk jeg bare tilbud om et billån med egenkapital, husker jeg.

Så jeg slo til på denne avtalen fra DNB Ensjø, da).

For når jeg ble butikksjef, så gikk jeg opp, fra 180.000 i årslønn.

(Som jeg hadde hatt, den siste tiden, som assistent, på Rimi Bjørndal).

Og opp til 230.000 i året, da.

Og jeg fikk også 15.000 netto, i kjøregodtgjørelse, i året.

(Pluss at jeg fikk dekket Aftenposten-abonnement og litt av telefonregninga, vel).

Noe alle Rimi-butikksjefer fikk.

Uansett om de hadde bil, eller ikke.

Men man måtte dikte opp masse reiser, på et skjema, hver måned, da.

Og Magne Winnem sa engang, at han hadde diktet opp en lang reise, til Vestlandet, (eller noe sånt), på et sånt skjema, (da han selv var butikksjef), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sa til Magne Winnem at jeg ikke ville bruke alle de 30.000 kronene, på en bil.

Men cirka 15.000, sånn at jeg hadde noen penger til overs, hvis det var mye feil, på bilen.

(For jeg huska at HiAce-en ville vært ganske dyr, å få igjennom en EU-kontroll, da).

Og en dag eller to seinere.

Så så jeg en Ford Sierra 86-modell, til salgs, for 16.000, i Aftenposten.

Og jeg dro og så på den.

Og den så veldig stilig ut, da syntes jeg.

Siden den var svart metallic, osv.

Så jeg ringte løsøreregisteret, og sjekket at det ikke var noen heftelser, på bilen.

Og jeg kjøpte den da, (siden det ikke var noen heftelser).

Og dette var av et ganske ungt tyrkisk eller kurdisk ektepar, fra Lørenskog vel, som hadde en matbutikk, (som ikke var en kjedebutikk), ved Ullevål.

Hvor de også hadde bilen stående, da.

Og det rare var, at disse folka vel hadde det samme etternavnet, som Hava og Sema, (nemlig Özgyr), mener jeg å huske at det stod, i vognkortet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte innom søstera mi, som da bodde på det andre stedet, i Tromsøgata, og viste henne bilen.

Men da så jeg at det var en bulk, i den ene døra.

Så jeg skjønte ikke hvordan jeg kunne ha unngått å se det.

Men jeg mener muligens at jeg hørte en lyd, da jeg gikk inn, til søstera mi der.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at jeg jobbet en eller to dager, sammen med den tidligere butikksjefen, (Monika), på Rimi Nylænde.

Og Monika og Anne-Katrine Skodvin, de begynte å bable om at det skulle være Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, den neste helgen, (eller noe sånt).

Og jeg hadde sett fram til å rydde lageret og sånn, på Rimi Nylænde, da.

For å få den butikken som jeg ville, da.

Så jeg syntes ikke at det virka så fristende, å dra på seminar, da.

Men Monika begynte å bable om det, at det var en artig skrue, som het Eivind Smith, som var så artig, på de her seminarene, da.

(Det var han som lagde reklamene, til Rimi, på den her tiden).

Så til slutt så visste jeg ikke hva jeg skulle si, for å slippe unna, det her seminaret, da.

Så det endte med at jeg måtte stresse rundt på Oslo City osv., de første dagene, som jeg var butikksjef.

For jeg måtte kjøpe meg ny dress og sånn, til det her seminaret da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu eldre dama, som var butikksjef, på Rimi Ryen.

Hu ringte og spurte om noen fra vår butikk, kunne jobbe der, en vakt.

(Den første uka, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

Men jeg fikk ikke tak i noen.

Men Nordstrand-Hilde kunne jobbe på Rimi Nylænde, vel.

Så jeg jobba på Rimi Ryen selv da, en vakt, husker jeg.

(Noe sånt).

Og hu butikksjef-dama der, hu låste ikke inn safe-nøkkelen engang, (husker jeg).

(Eller om det var røyksafe-nøkkelen).

Men hu lot bare den ligge i en skuff, i skrivebordet der da, (husker jeg).

(Noe sånt).

Men jeg husker at jeg gikk fra Rimi Nylænde til Rimi Ryen der, da.

(Blant annet forbi Enebakkveien 239B der, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo).

Så jeg jobba vel to vakter på en dag, muligens.

Og en ung mann, som satt i kassa der, han tok melka der da, husker jeg.

For jeg syntes det var like greit.

Så jeg var ikke så mye inne på melkerommet der, for eksempel, da.

Og hu eldre dama, hu ble ikke henta av ektemannen sin.

Så hu hang i butikken, i bortimot en time, vel.

Og jeg måtte nesten råde henne til å ta taxi hjem da, husker jeg.

For hu virka så utafor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Rimi Ryen-dama.

Hu het vel Kjersti, eller noe sånt, tror jeg.

Og Rimi-Hagen prata om henne, som at hu hadde dødd, eller noe.

På Oslo Plaza en gang, i år 2000, vel.

Hu ringte meg seinere og ville at jeg skulle jobbe der mer, da.

Men jeg måtte nesten passe min egen butikk, syntes jeg.

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde, og ikke distriktsjef i Oslo Øst, liksom.

Distriktsjefen hennes, det var jo Anne-Katrine Skodvin.

Men det virka det ikke som at hu Kjersti-dama hadde skjønt, da.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Og da vi skulle få ny distriktsjef.

Nemlig Jan Grårud.

Så var Anne-Katrine Skodvin og Jan Grårud innom Rimi Nylænde, og satt på spiserommet der, (på slutten av 1998, må det vel ha vært), husker jeg.

Og de klagde fælt over hu Rimi Ryen-dama, da.

For hu ville ikke gjøre som de sa da, (eller noe sånt), sa de.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. september 2012

Jeg sendte en e-post til Majorstuen skole

Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>

Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Mon, Sep 17, 2012 at 5:54 PM

To:
Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no

Hei igjen,

jeg så det var fra Majorstuen skole nå.

Og der har jeg vært.

For deres tidligere elev Laila Johansen, fra Skøyen, dro meg med dit, etter at jeg traff henne på Radio 1 club, nyttårsaften 1989.

(Av en eller annen grunn).

Hu fortalte meg at hu som fjortiss hadde gått tilbake til skolen etter skoletid og hatt sex med en maler der.

Så dere burde kanskje følge med litt der.

Hadde dere problemer med henne?

Hu viste meg at mormor hennes stod som statue ovenfor Sinnataggen i Frognerparken.

Stemmer dette?

Dere burde skjerpe norsk-opplæringa deres, ihvertfall.

For hu sa at pirat-drosje, (som hu ville ta, for Magne Winnem lurte meg inn på diskoteket der, og sa han skulle låne meg penger, men stakk av, så jeg måtte bli med hu Laila Johansen hjem, på Skøyen), het 'privat-drosje'.

Så norsk-lærerene deres burde skjerpe seg.

Bare for å klage på det.

Hu likte heller ikke den spesialskolen, husker jeg.

For vi gikk jo forbi den når hu skulle vise meg skolen deres, av en eller annen grunn.

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2012/9/17
Subject: Re: Problemer med Axel Thomassen
To: Famke van Veen <Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no>

Hei,

takk for svar!

Har du e-post adressen til bydelen, så kanskje de vet hvor den spesialskolen har blitt av?

Var den skolen for kriminelle eller var den for åndsvake liksom?

Stemora til Axel, (nemlig Mette Holter), hu sa at Axel hadde MBD, husker jeg.

Og hu kjente Gro Harlem Brundtland.

For de vokste opp sammen i Parkveien, eller noe.

Så hu juger vel ikke hu, mener jeg.

På forhånd takk for eventuell hjelp!

Mvh.

Erik Ribsskog

2012/9/17 Famke van Veen <Famke.vanVeen@ude.oslo.kommune.no>

Hei

Jeg antar at han har gått på Bogstadveien spesialskole som holdt hus hos oss.

Denne skolen er flyttet fra oss for lenge siden.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg.

Vennlig hilsen

Famke Birgitte Van Veen

sosialpedaogisk rådgiver

Majorstuen skole

Sørkedalsveien 150d

0754 Oslo

tlf. 23462400

Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

Sendt: 16. september 2012 19:56

Til: Majorstuen GS Postmottak

Emne: Problemer med Axel Thomassen

Hei,

jeg har en halvbror som har vært elev hos dere, i 9-10 år, på 90-tallet.

På deres spesialskole.

Det er jo min halvbror, så jeg har bodd på mins fars hjemsted, i Svelvik, under de mange av disse årene.

Så jeg lurer nå på om dere har noe rådgivningstjeneste for slektninger av spesialskoleelever.

For jeg synes at det er vanskelig å vite hvordan jeg skal oppføre meg mot tidligere spesialskoleelever.

Axel har et oppblåst selvbilde, og er aggressiv og en bajas, må jeg si.

Jeg har måttet flytte til England, for jeg har hørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian'.

Axel fabler om at han skal bli sjefen min.

Jeg som er Høgskolekandidat i IT og har jobbet som butikksjef, og har vært Heimevernsmann, osv.

Og Axel har jo ikke generell studiekompetanse engang, og har jo bare gått kokkeskole, etter deres spesialskole.

Og jeg har også studert på universitet i England, osv.

Men Axel mener at spesialskolen hans, er så bra, så han skal fortsatt være sjefen min og sånn, da.

Sa han ihvertfall på 90-tallet.

Jeg lurer på hva som var grunnen, til at Axel gikk på spesialskole.

Min søster Pia begynte å ta med Axel på byen, i 13-14 års alderen.

Mens han fortsatt gikk på deres spesialskole.

Var Axel hyperaktiv, har jeg lurt på.

Er han som Rain-man liksom?

Jeg er ikke redd for Axel nå som jeg bor i England.

For jeg tror ikke at han klarer å dra til England.

Han har jo ikke lappen heller, så.

Men han er liksom hjemme rundt spesialskolen sin på Majorstua, da.

Og jeg lurer på om det er han som tuller med meg i Norge.

Er det noe rådgivingstjenester som dere har, for sånne her tilfeller?

Mvh.

Erik Ribsskog

17. september 2012

Min Bok 5 – Kapittel 49: Global Knowledge Network

På slutten av 1997 eller begynnelsen av 1998.

Så begynte Magne Winnem, (som etterhvert begynte å jobbe som foreleser, for IT Akademiet), å mase på meg om at jeg burde ta meg et datakurs, og prøve å få meg en datajobb.

Siden databransjen hadde mange ledige jobber, på den her tida.

Magne Winnem anbefalte meg å ta et kurs i Windows NT Server, (som var et nytt operativsystem, på den her tida), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at mora mi, som bodde i Drøbak, hu inviterte søstera mi og meg, ut til henne, på den her tida.

Vi tok en buss, som gikk fra ved Plata der cirka, vel.

(Noe sånt).

Og mora mi, hu sa det, at hu hadde noen penger.

Så hu ville låne meg 10.000, sånn at jeg kunne ta et sånt datakurs, som Magne Winnem hadde prata om, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter det her, så fikk jeg et skriv, som Magne Winnem hadde sendt til meg vel.

(Noe sånt).

Om at Global Knowledge Network, de hadde et kurs, i Windows NT Server Core Tech, som ble arrangert, i deres lokaler, på Skullerud.

(Ikke så langt unna Rimi Skullerud der.

I en stor bygning, (hvor Global Knowledge Network leide noen få rom), som muligens hadde huset Norsk Data, i sin tid, vel.

Noe sånt).

I februar 1998, (eller noe sånt), vel.

Og dette var et en-ukes kurs, da.

Og jeg hadde en uke ferie, tilgode, hos Rimi.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg kunne dra på det kurset, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette var et kurs som egentlig var for folk, i databransjen.

(Og vanligvis fikk disse kursene betalt, av jobben sin, da).

Og jeg var jo en litt stressa butikkleder.

Og jeg dreiv jo mye med internett og data, på fritida.

Så jeg spurte kanskje han foreleseren litt mange spørsmål om Windows og sånn da, (husker jeg).

Så han foreleseren, han ble kanskje litt irritert på meg, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg likte best, ved det her kurset.

Det var at det var en gratis lunsj, inkludert i prisen, hver dag.

Så jeg fylte jo opp lunsjbrettet mitt, hver dag, i kantina der da, (husker jeg).

Og det var gode ciabattaer, aviser og sjokolade osv. da, husker jeg.

Så det var ikke sånn at jeg sulta der, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten sånn, på Rimi Bjørndal, at jeg husker at jeg overhørte det, at Diana, sa til Toro, at jeg hadde fått ‘den store kvisa’, (eller noe), en gang, som jeg dreiv og la opp kjølevarene, (noe jeg gjorde fast, to ganger i uka), da.

Så det var sånn, at jeg fikk litt komplekser, fordi at jeg hadde noen kviser, da.

Så da, så dro jeg til en hudlege-dame, (som hadde et russisk navn forresten), i Hegdehaugsveien eller Bogstadveien der, da.

Og fikk en resept på noe kvisekrem, da.

Og jeg chatta med Glenn Hesler, på #blablabla.

Og jeg fortalte at jeg hadde fått en resept, på 3-4 tuber, med sånn kvisekrem, da.

Og da ville Glenn Hesler også prøve den her kvisekremen da, husker jeg.

For han sa at han også hadde noe problemer med kviser, da.

Så derfor ringte jeg hu russiske lege-dama, da.

Fra en telefonkiosk, utafor den databygningen, på Skullerud der da, husker jeg.

En ettermiddag, etter at det kurset var ferdig, for dagen, da.

Og da sendte hu meg en resept, på en sånn tube med kvisekrem til, da.

Men hu advarte meg også, (over telefonen), om at jeg ikke måtte bruke for mye kvisekrem, da.

For den kvisekremen var sterk da, fortalte hu.

Men jeg gadd ikke å si noe til henne om at Glenn Hesler også ville ha en sånn tube, da.

For jeg tenkte det, at han kanskje var for flau, til å gå til lege selv, for å få sånn kvisekrem, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at Magne Winnem jobba i et annet firma, enn IT Akademiet, på den her tida.

For det var sånn at Magne Winnem prata om en datajobb, (husker jeg).

Etter at jeg hadde vært på det datakurset, da.

Og da måtte jeg bare maile en CV, til en kollega av han, (sa Magne Winnem), da.

Men jeg, jeg var jo vant til at ting, på nettet, var rimelig uformelt, da.

Og jeg hadde jo da, (dette var vel i 1998), jobba i Rimi, siden 1992.

Altså i seks år, da.

Og jeg hadde blitt forfremmet en rekke ganger.

Jeg ble deltidsansatt, på Rimi Nylænde.

Jeg ble låseansvarlig, på Rimi Nylænde.

Jeg ble aspirant, på Rimi Nylænde.

Jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg ble assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

Men jeg behøvde ikke å skrive søknad, på en eneste av disse jobbene.

Det var butikksjefene, (og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), som spurte meg, om jeg kunne ta disse jobbene, da.

Og de spurte meg bare muntlig, da.

Så jeg har ikke behøvd å skrive noe jobbsøknad, for en eneste av de mange Rimi-jobbene, som jeg har hatt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så da jeg plutselig ble bedt av Magne Winnem, om å sende en søknad og en CV, til hans kollega, for en datajobb.

Så hadde jo ikke jeg drevet med noe sånt, siden jeg var arbeidsledig, etter militæret, sommeren 1993.

Og jeg var jo da også på et jobbsøkerkurs, på Terningmoen, i juni 1993, (må det vel ha vært).

Men dette var jo fem år før det her, da.

Og dette var jo mens jeg bodde på Ungbo.

Så jeg hadde jo ikke noe CV liggende, (eller noe sånt).

Så jeg bare skrev noe greier kort i notepad, da.

(For jeg regna med at det var noe sånt, som Magne Winnem mente, da).

Men det var visst ikke bra nok da, fikk jeg høre, av Magne Winnem, seinere.

Men det var også sånn, at jeg etter at jeg hadde vært på det her kurset.

Så fortalte jeg det, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (da hu var innom, på Rimi Bjørndal en gang, våren 1998 vel).

At jeg hadde tenkt å søke på en datajobb, da.

Men at jeg også lurte på, om jeg hadde noe mulighet, til å bli butikksjef, i Rimi, da.

For på den her tiden, så hadde jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, i cirka to år.

Og før det, så hadde jeg hadde jobba, som assistent, på Rimi Nylænde, også i cirka to år.

Så jeg hadde jobba som assistent, i Rimi, i cirka fire år tilsammen, da.

På den her tida.

Og avtalen min, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (som hu pleide å prate om, på tellerommet, på Rimi Nylænde, osv).

Det var jo at jeg først skulle jobbe som assistent, i en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så som assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal jo var).

Og så skulle hun se om jeg kunne bli butikksjef, da.

Så jeg spurte Anne-Katrine Skodvin om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef, da.

(For jeg syntes at jeg hadde gjort det, som vi hadde prata om, i avtalen vår.

For på den her tida, så hadde jeg jo jobba, både som assistent i en liten butikk og som assistent i en stor butikk, da).

Samtidig med at jeg informerte henne om, at jeg også hadde søkt på den datajobben, da.

Og da sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det, at hu regna med at sjansene mine var bra, for å bli butikksjef, da.

For butikksjefen på Rimi Munkelia, skulle slutte, (eller noe sånt), da.

Så jeg trodde jo først at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

Så jeg slo til på det, da.

Selv om det lå noen måneder fram i tid, (nemlig etter sommerferien, var det vel), da.

Men etterhvert, så skjønte jeg jo det, at det her butikksjef-greiene, det var som en slags kabal, da.

For jeg fikk høre, av Anne-Katrine Skodvin, at jeg ikke skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia, (som jeg først hadde trodd).

For det var det butikksjefen på Rimi Nylænde, (nemlig Monika), som skulle bli.

Også skulle jeg bli ny butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

Noe jeg begynte som, i oktober 1998, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Eller det tidspunktet, for når jeg spurte distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om hvordan sjansene mine var, for å bli butikksjef.

Det må vel ha vært rett etter sommerferien, i 1998, mener jeg å huske.

Når jeg tenker meg litt om her.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

(For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

Nemlig cola og røyk, da.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

(Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på toppen av det hele, (må man vel si).

Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

Noe var galt da, skjønte jeg.

Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

(Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

For de ville på So What.

Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

(Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

(Var det vel).

Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

Det veit jeg ikke.

Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

(Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

Og det var jo også gratis inngang der, så).

Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

Hvem vet.

Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

Hvem vet.

Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

Men det er det kanskje noen andre som veit.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

16. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997

Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.

For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.

(På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).

Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.

Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.

Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.

(Og vel også det siste).

Men jeg prøvde å få det riktig, da.

Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.

For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).

Hvis jeg ikke husker helt feil, da.

For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).

Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.

Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).

Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).

Noe sånt.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.

Og han sa at han skulle komme, da.

Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.

Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.

(Noe sånt).

Og jeg er glad i biff.

Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.

Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.

(Muligens Gry?).

Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.

Det var vel cirka halvparten, vel.

(Noe sånt).

Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han pakistaneren, med hakket i panna.

Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.

(Som muslim, da).

Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.

(Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).

Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.

Så da bestilte jeg biff til han, da.

Men han kom ikke på julebordet likevel, da.

Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).

(Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).

Og mente at det var fælt, da.

(Eller noe).

Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.

Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.

For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.

(Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Men det er mulig at jeg tok feil.

Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.

Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.

Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.

Men så ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.

Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).

Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.

Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Toro han spurte meg også, under det her julebordet.

Om jeg ville låne noe porno, av han.

Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.

Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.

Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.

For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.

Men det syntes jeg at ble veldig rart.

Så det gadd jeg ikke, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like før vi dro derfra.

Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.

Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.

Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.

For jeg begynte å bli litt full, da.

Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.

Men jeg mente at det ble for mye, da.

Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.

Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.

(Noe sånt).

Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).

Og der slapp ikke jeg inn, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.

Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.

Men det var sikkert en eller annen grunn, da.

Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).

Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).

Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.

(Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).

Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).

Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.

Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

15. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen

Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.

Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.

Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.

Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.

At de tok den første bokstaven, i fornavnet.

Og de syv første bokstavene, i etternavet.

Og så genererte en e-post-adresse, da.

Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.

(Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.

Var det vel).

Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.

Så jeg tok ikke det så nøye, da.

Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.

Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.

En gang i 1996 eller 1997.

For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.

Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.

Men ikke studert for, da.

Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.

Men det ble litt useriøst.

For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.

For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.

(Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).

Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.

Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.

Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.

Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.

Samt det at mora mi var sinnsyk.

Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.

Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.

For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.

Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).

Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.

(Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller altså.

De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.

De var ikke useriøst ment, fra starten av.

Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.

Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.

(For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.

Må man vel si).

Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.

Ved Den Polytekniske Høgskole.

For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.

Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.

Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.

Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).

Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).

Og så muligens bli butikksjef, da.

For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.

(Og det hørtes fornuftig ut for meg og.

Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).

Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.

Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.

Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.

Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.

For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.

(Hvis jeg husker det riktig.

For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).

Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.

(På hjørnet av Grensen og Torggata der).

For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.

Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.

Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.

Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.

For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.

De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.

(De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).

Så det var nesten som at de jobba der, da.

Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.

Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.

Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.

Hvem vet).

Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.

Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.

Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.

For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.

Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.

For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.

Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.

Nei, det var veldig rart, husker jeg.

Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?

(Og fått han til å tulle med meg?).

Hva vet jeg.

Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?

Nei, det er vanskelig for meg å si.

Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).

Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.

Men jeg ble litt satt ut, da.

For disse nazistene, de var så små og lave, da.

Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.

(Hvis jeg skal være ærlig).

For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.

Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.

At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.

Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.

Så fra å være hooligan, til å bli nazist.

Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.

Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.

Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.

For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.

Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.

(Noah og Kjetil, osv.

Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).

For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.

For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.

Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.

Det likte jeg nok ikke.

Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.

Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.

Siden han først var på Blåbussen som hooligan.

Og så ble nazist, liksom.

Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.

Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)

(Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).

Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.

For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).

Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.

Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.

Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.

Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.

Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.

(Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.

Som hu sa, i Min Bok).

Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.

På stereoanlegget, da.

Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.

For kvaliteten på disse nye musikkfilene.

De var jo nesten like bra som CD, da.

Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).

Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.

At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.

Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.

Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.

(Som jeg mangla, i musikksamlingen min).

På nettet, da.

Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.

(Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.

(Som jeg kan huske, ihvertfall).

For mp3-filer var noe helt nytt, da.

Som bare var morsomt liksom, da.

Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.

Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.

Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).

Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).

(For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).

Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.

(Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.

Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).

Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.

Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.

(Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.

Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.

Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).

Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.

Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).

Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.

(For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).

Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.

For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.

Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.

(Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.

Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).

Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.

For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.

Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.

Magne Winnem, han fortalte meg vel det.

At det gikk an å ringe et telefonnummer.

(Hos Ving, eller noe sånt).

Å be om restbilletter, da.

Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).

Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).

For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.

(Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).

For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.

Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).

Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.

Men at den ble bedre utover i sangen, da.

(Noe sånt).

Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.

Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.

Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.

Og jeg syntes at han var litt negativ, da.

Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.

Mens jeg passa butikken, da.

Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.

Sommeren 1995 vel, antagelig.

For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.

(Mente jeg selv ihvertfall).

Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.

(Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.

(Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.

For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.

Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.

Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.

Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).

(Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.

Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).

(Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.

Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.

(Noe sånt).

Og det gikk ganske greit, da.

Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).

Etter at frukta var ferdig flytta.

Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.

Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.

Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.

Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).

Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.

(I den grønnsaksdisken).

Og som han liksom ‘blåste opp’, da.

(Må man vel si).

Og som jeg ikke engang husker hva var nå.

Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.

(Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).

Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.

Hvis jeg skal overdrive litt.

For å prøve å vise et poeng, da.

At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.

Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.

Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.

Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.

Mens han prata med meg, i telefonen.

Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.

Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.

Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.

Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.

Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.

Så å få med Magne Winnem på noe sånt.

Det tror jeg at er vanskelig.

Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.

Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.

Det er mulig.

Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.

Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.

Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.

Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.

Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.

Mener jeg ihvertfall, da.

Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.

Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.

Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.

Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.

Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.

Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.

Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.

Så det ble jo litt rart, må jeg si.

Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.

Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.

For TV-kikking og barnepass.

Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.

Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

14. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 32: Personalfest Rimi Bjørndal

En gang, våren 1997.

(Tror jeg at det her må ha vært, ihvertfall.

Siden Rimi Bjørndal-medarbeider Karl Henrik Burud, (heter han vel), dukket opp der, iført blåruss-dress).

Så arrangerte jeg en personalfest da, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), for folka på Rimi Bjørndal.

(Som jeg hadde påtatt meg, i fylla, på lederfesten, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, noen uker tidligere, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første som dukka opp der, (litt tidlig vel), det var Thomas Kvehaugen, (husker jeg).

Han dukka opp der akkurat da jeg var ferdig med å vaske badet.

(For jeg vaska hele leiligheten, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste som dukka opp, det var Irene Ottesen, (husker jeg).

Jeg husker det, at jeg hadde sett henne, fra ved terrassen der.

At hu gikk ved parkeringsplassen, nedafor Rimi-leiligheten min, da.

Og det sa jeg til henne, etter at hu hadde funnet fram.

Og da klagde hu, fordi at jeg ikke hadde ropt og vinka, til henne, da.

Men jeg var vel litt knytt kanskje, og følte meg kanskje ikke så hjemme ennå, på St. Hanshaugen, der, da.

(Siden det her var midt i en snobbete del, av Oslo sentrum).

Så å drive å rope og hoie sånn, det var ikke noe som falt meg inn da, (husker jeg).

(Og regna vel med at Irene Ottesen fant fram sjæl og.

For jeg hadde vel forklart at det var i den samme bygningen som Rimi-butikken, osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Butikksjef Kristian Kvehaugen, dukka opp der.

Han klagde på plassen der, og sa at Rimi-bygget der, ble kalt for ‘rugekassa’, (eller noe sånt).

(‘Bor du her i rugekassa?’, (eller noe sånt), mener jeg at det var, at han sa).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren før, (da jeg fikk feriepengene mine, vel).

Så hadde jeg vært på Platekompaniet, på Grønland der, (mener jeg å huske).

(Der jeg en gang hadde kjøpt ‘Mellon Collie and the Infinite Sadness’-albumet, med Smashing Pumpkins, som de anbefalte der, husker jeg.

Og som jeg fremdeles hørte mye på, i 1997, husker jeg).

For i den platebutikken, så hadde de noen dobbeltalbum, som het ‘the Best Music in the World’, (eller noe sånt).

Og de var det faktisk mange bra sanger på da, (husker jeg).

Så jeg kjøpte de tre dobbelt-albumene som de hadde der, (nemlig album I, II og III, da).

Etter at jeg hadde fått feriepenger, vel.

Og de CD-ene, de hadde jeg i ‘six-packen’, i CD-spilleren min, da.

Så jeg spurte bare Rimi Bjørndal-folka, om det var noen sanger, som de ville høre på, på de CD-ene, da.

Og da ville Vanja Bergersen høre på ‘Loser’, med Beck, (husker jeg).

Og jeg hadde jo en avansert fjernkontroll, til den CD-spilleren, og.

(En CD-spiller, som jeg hadde kjøpt brukt, av Øystein Andersen, i 1990, vel.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg satt i den gamle senga til Magne Winnem da, (som jeg hadde det sengeteppet på, som jeg hadde fått av mora mi).

Også satt jeg på den sangen da, med den avanserte fjernkontrollen, til den tidligere CD-spilleren, til Øystein Andersen.

Men da klarte jeg å sette på feil sang, husker jeg.

Så EMF og ‘Unbelivable’, (som jeg digga litt, noen år tidligere), kom på istedet, da.

Og da tok det noen sekunder, (husker jeg), før jeg merka feilen min.

Og satt på ‘Looser’ med Beck, istedet da.

Så jeg var kanskje litt sliten, siden jeg surra sånn, med musikken, (det er mulig).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at Toro og Thomas Kvehaugen, de skøya så fælt med, at fjærene, i senga mi, var så myke.

(Mens de humpa opp og ned, mens de satt, i senga mi, da).

Jeg lurte på, om de mente det, at det hadde foregått mye ‘pulings’, i den senga.

Men jeg hadde jo bare pult hu fra So What der.

Men Elin og Magne Winnem hadde kanskje pult noe jævlig mye der, da.

(Det er mulig).

Siden Toro og Thomas Kvehaugen skøya så mye om fjæringa, i den senga, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var muligens der.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Thomas Kvehaugen, han spurte meg om det, om jeg hadde noe mat der.

Men jeg hadde ikke så bra råd.

(For det var kanskje i slutten av måneden, det her).

Eller, jeg pleide ikke å spise så mye brødmat der, da.

(Det gikk vel mest i pizza og koteletter, og sånn).

Men jeg hadde kjøpt et sånt billig kneipbrød, til 5,90, i Rimi-butikken, i det samme bygget, den samme dagen, (som noe slags nødmat), da.

(Og jeg hadde vel noe skinkepålegg, i kjøleskapet, vel).

Men dette ville ikke Thomas Kvehaugen ha da, husker jeg.

For han likte visst ikke det billige kneipbrødet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lot også Rimi Bjørndal-damene, (det var vel Vanja Bergersen og Diana vel), få prøve internett.

For jeg hadde PC-en stående for seg, ved siden av døra til gangen, da.

På en PC-pult, (som jeg hadde funnet, nede i kjelleren der), da.

Og jeg lot de Rimi Bjørndal-damene få prøve å chatte litt da, på sol.20ognoe, (var det vel).

Og Vanja Bergersen, (som jo studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der, (like ved der Magne Winnem også studerte, på BI), hu fortalte meg det, at hu hadde Hotmail da, (som jeg vel egentlig ikke hadde hørt noe særlig om, fra før, vel).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble bestemt at hele gjengen, (minus butikksjef Kristian Kvehaugen, som tilhørte den eldre generasjon vel), skulle dra ut på byen, da.

Og noen, (helt sikkert ikke meg), ville gå på Strauss.

Men jeg måtte nesten bli med da, (syntes jeg), siden jeg var verten, for den her festen, da.

(Og vi hadde avtalt å ha nachspiel, vel).

Men Karl-Henrik Burud, han begynte å klage, siden han gikk i russedress, da.

For han hadde ikke lyst til å gå på byen, i russedress da, (sa han).

For han syntes at det ble for flaut, da.

Så jeg måtte la han få låne noen klær, da.

Og da mener jeg å huske, at Diana sa det, at det var en Levis-bukse, (som han lånte).

En Levis 501-bukse, mener jeg å huske, som jeg hadde kjøpt på JC, (i Karl Johan), vel.

For Axel hadde fortalt meg det, (en tid før det her vel), at klærna liksom skulle sitte som støpt da, (på den her tida), sånn at man slapp å gå med belte, da.

Så den Levis-buksa, den var nok ganske trang da, (tror jeg).

Men Karl Henrik Burud, han var vel ikke noe særlig kraftigere enn meg, (tror jeg), så han kunne gå med klærna mine, da.

Og han fikk også låne en blå skjorte, av meg, mener jeg å huske.

Og da smalt det fra Karl Henrik Burud, (mener jeg å huske), at ‘nå ser jeg jo ut som deg’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg dreiv og leita, etter klær, til Karl Henrik Burud.

Så begynte Thomas Kvehaugen å kritisere underbuksene mine, (mener jeg å huske).

Han sa at jeg hadde sånne underbukser, som ‘vi hadde i militæret’.

(Noe sånt).

Men dette var bare en underbukse, som var en slags ‘reserve-underbukse’, (eller hva man skal si), og som jeg nesten aldri brukte, da.

Og det kan godt hende, at den underbuksa, faktisk var fra militæret, (altså fra Geværkompaniet).

(Men at jeg da hadde klart å forbytte den, med en av mine egne, hvite underbukser.

For militæret hadde vel flere forskjellige slag, av hvite underbukser, mener jeg å huske).

Eller at jeg hadde fått den underbuksa, til jul, (eller noe sånt).

Det var ihvertfall ikke sånn, at jeg pleide å kjøpe sånne gammeldagse underbukser, i klesforretningene, da.

(For jeg pleide å kjøpe underbukser, på Hennes og Mauritz faktisk.

For der hadde de ganske billige og greie underbukser da, husker jeg, at jeg syntes).

Men jeg hadde ikke _så_ mye klær, (for jeg jobba jo på Rimi, så jeg var ikke så rik, liksom), så derfor hadde jeg ikke kasta den gammeldagse underbuksa, da.

Men jeg hadde den som en slags reserve-underbukse, da.

Og jeg forklarte det da, at jeg hadde det meste av tøyet mitt, nede i vaskekjelleren.

(For jeg hadde gjemt mye av skittentøyet mitt der, må jeg innrømme.

Siden jeg skulle ha en personalfest, da.

Og jeg pleide jo å vaske tøy, på søndager, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det her var en lørdag da, hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye fra Strauss, annet enn at jeg ikke ville bruke garderoben der, (eller noe sånt), husker jeg.

(For jeg var litt full, og jeg var vel litt sur, fra den gangen, noen uker før, som jeg hadde fått meg en på trynet der, av dørvakta, da.

Som jeg skreiv om, i det forrige kapittelet.

Men jeg mener å huske, at jeg prata med dørvaktene der forresten, sånn at alle folka, fikk lov å komme inn der, da.

(Også Karl Henrik Burud, som var russ, da)

Selv om de vel hadde 20-års grense der, eller noe sånt, vel.

Noe sånt).

Og vi Rimi Bjørndal-folka, vi hang en del, oppe i andre etasje der, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra nachspielet, så husker jeg det, at Thomas Kvehaugen digga en CD-singel, som jeg hadde.

Og det var Seigmen, med en De Lillos-cover, som het ‘Hjernen er alene’.

Og den spilte vi kjempehøyt, (på stereoanlegget mitt, fra Bergeråsen da. Det stereoanlegget, som Monica Nebell en gang sa om, at de hadde samme type stereoanlegg som, i Min Bok), husker jeg.

Så jeg husker at noen av naboene, (var det vel), i Rimi-bygget, seinere kommenterte, (utafor Rimi-bygget der vel), at det hadde vært umulig å sove, den natta.

Så vi Rimi Bjørndal-folka, vi hadde skikkelig markert oss, og lagd lyd da, (må man vel si), på lørdagskvelden.

Og jeg mener at noen folk, (som jeg ikke visste hvem var), kom opp i trappeoppgangen der, i Rimi-bygget, for å se hva som foregikk, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Og Irene Ottesen, hu lå over på Ungbo-sofaen min der, husker jeg.

Og hu smugkikka litt på meg, (mener jeg å huske), mens jeg gikk og la meg, i underbuksa da, (som ikke var en sånn gammeldags underbukse, men en mer moderne type underbukse, da).

(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

Og muligens noen av kameratene til Ove.

Var ute i bakgården dems der.

Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

Og da skulle Axel ta det og.

Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

(For jeg var litt full, da).

Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

Og det var et gammelt New Order-album.

Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

(Altså sju-åtte år, før det her, da).

For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

(Noe sånt).

Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

(Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

Det er mulig.

Og Axel sin dame, var også der, forresten.

Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

For han ville møte meg, på Snorre, da.

(En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

Så det var litt spesielt da, husker jeg.

(Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

(Noe sånt).

Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

(Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

Noe sånt.

Og dette var vel ikke det helt store, vel.

Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

Nei, det ble litt rart, kanskje.

Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

(Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også sånn forresten.

At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

(Noe sånt).

Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

(Uten å lage så mye lyd, vel).

Mens jeg satt inne i trikken, da.

Og da nikka vel Bricen, vel.

Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

(Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

Med bilde av noen skispor på.

Etter en dårlig skiløper, da.

Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

9. september 2012