PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 250: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIII
På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
(Noe jeg jo gjorde, fra høsten 1998 til høsten 2000).
Så var det noen ganger problemer med å få tak i nok folk, til å jobbe, (husker jeg).
Jeg husker at det var sånn, at en gang, så måtte jeg selv sitte i kassa, (husker jeg).
Og da dukka det opp ei pakistansk dame, i 40-åra der, som begynte å fortelle det, at hu hadde jobba på en annen Rimi, (eller noe sånt).
Og vi hadde ikke folk, da.
Så jeg spurte henne, om hu kunne jobbe, den dagen, (eller noe sånt), da.
Og det kunne hu da, (husker jeg).
Og jeg fant noe arbeidstøy til henne, osv.
Men hu gikk ikke inn på garderoben, for å skifte, (husker jeg).
Hu skifta bare rett foran meg, i det rommet, som vi tidligere pleide å utpassere fra, (den første perioden, som jeg jobbet der, fra 1993 til 1996).
(Altså i det rommet, som lå mellom garderoben og tellerommet, da).
Mens hu sa at: ‘Jeg er kvinne’, (eller noe lignende).
(Av en eller annen grunn).
Så det var vel litt rart kanskje, at hu pakistanske dama, ikke ville gå inn på garderoben, for å skifte å skifte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til St. Hanshaugen, på begynnelsen av 1996.
Så måtte jeg henvende meg i Rimi-butikken, som ligger i det samme bygget, som leiligheten min lå i, (husker jeg).
(Det er den butikken, i Waldemar Thranes gate 5, som nå, (22. august 2013), heter ICA Nær.
Mener jeg å ha sett, på Google Maps).
Og så ringte negerdama Sophia, (som bodde i naboleiligheten, (leilighet 304), og som seinere ble butikksjef, på Rimi Skullerud), til en slags vaktmester, som het Jan Terje Syvertsen, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og så viste han Syvertsen meg leiligheten, og så fikk jeg nøkkelen til leiligheten, da.
(Noe sånt).
Og det ble litt rart, (husker jeg, at jeg syntes), at jeg måtte gå på Rimi, for å få nøkkelen, til leiligheten, liksom.
Da ble det litt rart å handle der seinere, mener jeg.
(Det ble litt ‘svett’, liksom.
Må man vel si).
Og hu Sophia hu var også veldig mutt, (må man vel si).
Så jeg visste liksom ikke hvor jeg hadde henne, da.
(Noe sånt).
Så det var ikke sånn at jeg bare handla på Rimi i Waldemar Thranes gate 5, etter at jeg flytta inn, i det samme bygget.
Jeg pleide noen ganger å gå ned til sentrum.
(Den samme veien som Magne Winnem dro meg med.
Da han dro meg med på valgkampåpningen til Høyre, høsten 1991.
Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Og da pleide jeg å se, i bokhandler-butikker osv., på veien, (husker jeg).
Og jeg gikk også innom og så, i den innvandrerbutikken, som lå i Bjerregaardsgate, (like ved Ullevålsveien), husker jeg.
For i avisene så stod det jo om at det var så flott med det fargerike felleskapet, osv.
For da fikk vi nordmenn så mye god mat, som vi kunne kjøpe, (i butikkene), osv.
Men jeg fant ikke så mye god mat, i den innvandrerbutikken, (må jeg innrømme).
Men de hadde noen pistasjnøtter, (i løs vekt), som jeg kjøpte noen ganger, (og som var ganske gode da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den innvandrerbutikken, i Bjerregaards gate.
Den forrandret seg flere ganger, iløpet av de 8-9 årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
En sommer, (må det vel ha vært), på slutten av 90-tallet.
Så husker jeg at det plutselig var ei ung pakistansk dame, som hadde begynt å jobbe der.
Og jeg husker at jeg sa noe sånt som at butikken så mye bedre ut, (eller noe lignende).
(Noe sånt.
Jeg var kanskje litt prega av, å ha jobbet lenge i butikk, da.
Det er mulig).
Og hu pakistanske dama, sa at det hadde blitt nye eiere der, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte hva noe slags mat som lå utstilt der var, da.
Og den maten het visst samosa, (eller noe lignende), sa hu pakistanske dama, da.
Og jeg prøvde en sånn samosa, da.
(Som ikke kosta så mye penger, vel).
Og det var noe slags deig med kjøtt i, vel.
Noe sånt.
Og det gikk vel greit ned.
Selv om det ikke var sånn, at jeg pleide å kjøpe den retten hver dag, (for å si det sånn).
Det var mest som noe snacks-mat, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter en stund så ble det nye eiere igjen, i den butikken, husker jeg.
Jeg var innom der en gang iblant.
For denne butikken var vel åpen på søndager og, (tror jeg).
Noe sånt.
Og jeg jobba jo i butikk, så jeg syntes det var litt artig, å gå i forskjellige butikker, og se hvordan varer de solgte osv., da.
Og plutselig en gang, rundt årtusenskiftet.
Så sa en kar bak disken der til meg.
At de hadde fått en egen avdeling, for sex-leketøy osv., bak et hjørne der liksom, da.
Og da måtte jeg liksom gå og se, da.
Og der hadde de plutselig fått mye forskjellig innen dildoer og alt mulig sånt, da.
(Bak en vegg der, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før de begynte med pornofilmer og sexleketøy, osv.
Så husker jeg det.
(Fra slutten av 90-tallet, vel).
At denne butikken ikke tok ned GB-is skiltet sitt.
Etter at GB-is, ble avviklet, i Norge.
Og det klagde jeg på en gang da, (husker jeg).
(En gang jeg tilfeldigvis gikk forbi denne butikken).
Og jeg sa at til han pakistaneren, som dreiv den butikken, at han måtte ta ned GB-klovne-skiltet, som hang, utafor butikken, da.
(Siden det var et år eller to siden, at GB-is, hadde lagt ned, i Norge, da).
Men det ville ikke han pakistaneren som jobba der da, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så det er mulig at de som eide den butikken, ikke skjønte det, at det klovne-skiltet, hadde med GB-is å gjøre, da.
(Kanskje det skiltet hang der, da de kjøpte butikken.
Siden denne butikken vel byttet eiere ganske ofte, tror jeg.
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at mens jeg drev på med et programerings-prosjekt, (som ble kalt ‘Eiendomsmegler-program’), i Java, i andre semester, (vår-semesteret 2003), på HiO IU.
Så holdt jeg på å gå tom for ark, til printeren, på søndagen før oppgaven skulle leveres, vel.
(Noe sånt).
For jeg var ikke så flink i Java-programmering.
Så for å få det riktig, så likte jeg å se koden på papir, mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så dette var vel nesten som noe slags luksus, må man vel si.
Når jeg jobba, med det Java-systemutviklings-prosjektet.
(For jeg vil vel nesten kalle den oppgaven, (som jeg gjorde helt aleine, med unntak av at Dag Anders Rougseth, (som var den eneste andre personen på gruppa), hjalp til litt med brukerveiledningen, den siste dagen), for systemutvikling.
Selv om vi først begynte med faget systemutvikling, i fjerde semester.
Av en eller annen grunn).
For det vanlige er jo å se på koden, på skjermen, vel.
Men jeg var så vant til strukturert programmering, i Basic og Pascal.
Men her var det snakk om objekt-orientert programmering, i Java.
Så det var ikke sånn at jeg ikke behøvde å tenke, for å komme meg gjennom fagene, ved HiO IU.
For det er stor forskjell på Pascal og Java.
Og det er også stor forskjell på objektorientert programmering og strukturert programmering, vil jeg si)).
Og da hørte jeg i denne innvandrer-butikken om de tilfeldigvis solgte pakker med printer-ark, da.
(Siden denne butikken liksom var litt ‘harry’, da.
Og for eksempel ikke tok ned GB-is-skiltet, selv om GB-is hadde lagt ned, i Norge, liksom).
Og da fikk jeg kjøpt en pakke printer-ark, for hundre kroner, (eller noe lignende da), husker jeg.
Og jeg fortalte da at de printer-ark-pakkene bare kosta halvparten, (eller noe lignende), på Rema.
(For jeg mente at jeg hadde lagt merke til det.
For jeg handla også noen ganger på Rema, i Bjerregaards gate, (på den her tida).
For jeg var litt lei av å bare handle på Rimi, da).
Og da sjekket jeg opp det, uka etter, (eller noe sånt), husker jeg.
(Hva prisen var på printer-ark-pakker, på Rema, da.
Og så fortalte jeg det, til han eieren, av denne litt lugubre innvandrerbutikken da, (må man vel kalle den), husker jeg.
Og da svarte ikke han innvandrebutikk-eieren noe, (av en eller annen grunn), hvis jeg husker det riktig.
Men jeg hadde flaks siden jeg fikk kjøpe ark der, da.
Jeg var vel nesten en kjent kunde der, tror jeg.
I perioder så var jeg helge-røyker, hvis jeg husker det riktig.
(De siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Etter at problemene i Rimi begynte osv., var det vel).
Så det hendte nok at jeg var innom både denne butikken, (og også for eksempel video-kiosken, ved siden av Ila Apotek), for å kjøpe en ti-pakning, med for eksempel Lucky Strike, (et sigarett-merke, som noen hadde anbefalt meg, rundt årtusenskiftet, vel).
For jeg syntes nok muligens at det da ville ha blitt litt flaut, å kjøpe røyk, på Rimi.
Siden det vel var litt kjent, i Rimi, at jeg hadde slutta å røyke, på midten av 90-tallet.
(Mens jeg jobba som butikkmedarbeider, på Rimi Lamberseter, rundt 1994, var det vel).
Og kassadamer, (som liksom var mine underordnede, på jobben, siden jeg jo jobbet som butikksjef, i en del år), de hadde vel kanskje begynt å baksnakke meg, (på jobben), hvis jeg plutselig hadde begynt å kjøpe røyk der, liksom.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 249: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXII
Jeg leste mer på Wikipedia her om dagen, (i dag er det 21. august 2013), forresten.
Og der hvor Haldis eide leilighet, ved Kiellands Plass.
(Der hvor jeg bodde, de par første ukene, som jeg bodde, i Oslo.
Høsten 1989.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Der heter det Ila-komplekset, (så jeg nå).
Og denne leiligheten kjøpte jo Haldis, en gang på første halvdel av 80-tallet, (må det vel ha vært).
Og jeg husker det, at jeg var så fascinert, av denne leiligheten, til Haldis, i Oslo.
For det boligkomplekset, (som ble bygget, av Oslo kommune, og stod ferdig, i 1930, stod det, på Wikipedia), det ser veldig flott ut da, (må man vel si).
Boligkomplekset er bygget på en symetrisk måte, (må man vel si).
Og boligkomplekset består ikke av moderne, firkantede og funksjonalistiske 70-talls-blokker.
Men det er snakk om delvis buede bygninger i nyklassisk stil, da.
(Var det vel, at det stod, på Wikipedia).
Og disse byggene står altså symetrisk, rundt en flott trapp, som heter Ila-trappen, så jeg på Wikipedia nå.
Og den Ila-trappen, den skal visstnok minne om en kjent trapp, (spansketrappen vel), i Roma, da.
Så det var ikke fritt for at jeg ble imponert, når jeg så dette boligkomplekset, (husker jeg).
Og det var også to fine ulve-statuer, på hver sin side, av Ila-trappen.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).
Og disse ulvestatuene, de er visst i bronsje, (leste jeg på Wikipedia nå).
Og de er laget av en Rauland-kunstner, ved navn Dyre Vaa vel, (leste jeg på Wikipedia).
Og han hadde visst også laget blant annet svanefontenen, utenfor Oslo rådhus.
Og også sjøfartsmonumentet i Bergen.
Og det hadde visst vært cirka 30.000 personer tilstede, (eller noe sånt), ved åpningen av dette boligkomplekset, i 1930.
(Så jeg på Wikipedia, må det vel ha vært).
Og jeg husker at jeg skrøyt av denne leiligheten til Haldis, til blant annet Espen Melheim, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, (og også på Berger skole, før den tid igjen), da.
For i Ila-komplekset, så hadde de også Sky Channel, (var det vel), allerede på midten av 80-tallet, da.
Og Sky Channel, den TV-kanalen, den hadde vi bare lest om, på TV-programsidene, i avisene, på Berger, på den her tida.
Så jeg foreslo til og med det, at vi kunne dra og se på Haldis sin leilighet, i Ila-komplekset, når vi skulle på klassetur, til Oslo, da.
Men det ble ikke noe av, da.
For det å få nøkkelen til den leiligheten, av Haldis, det var vel kanskje ikke så enkelt.
(Og det bodde vel kanskje også noen der.
For vanligvis, så gjorde det vel det).
Og vi hadde bare tre timer, (på denne klasseturen), til å gå rundt for oss selv, (i små grupper), i Oslo sentrum, da.
(Etter at det ‘offisielle’ programmet var ferdig.
Og det pleide enten å være bedriftsbesøk eller museumsbesøk.
Det varierte litt, for vi var vel på klassetur til Oslo, minst en gang i året, mens jeg gikk på Svelvik ungdomsskole.
Og det samme da jeg gikk på handel og kontor, på Sande videregående).
Så det hadde kanskje blitt litt stress, å dratt opp til Uelands gate, da.
Men det hadde vel nesten vært verdt turen.
For den Ila-trappen er vel nesten verdt et besøk i seg selv, bare den, (må man vel si).
(Med de fine ulvestatuene, osv).
Og dette var jo like ved Kiellands Plass osv., og så.
Og det var en døgnåpen bensinstasjon, rett over gaten, fra Ila-komplekset, (husker jeg).
(Og den bensinstasjonen, (Norol/Statoil Kiellands Plass), den var nesten som en del av Ila-komplekset, må man vel si.
For der den bensinstasjonen lå, så var det meningen at det egentlig skulle ligge en park, som liksom hørte til Ila-komplekset, da.
Så det var vel kanskje derfor at jeg havnet på den bensinstasjonen så ofte.
Både de par ukene jeg bodde, i Ila-kompekset.
Mens også seinere, blant annet da jeg bodde på St. Hanshaugen, et par steinkast unna.
Hvem vet).
Men jeg visste ikke helt veien, til Ila-komplekset, fra Oslo sentrum, (husker jeg).
(På den tida, som jeg gikk, på ungdomsskolen).
Men da jeg bodde der, (i et par uker), høsten 1989, så fant jeg jo ut det, av det vel bare tok cirka tjue minutter, å gå ned til sentrum, derfra.
Selv om jeg ikke likte like godt, å gå i Uelands gate/Maridalsveien.
Som å gå i Akersgata/Ullevålsveien.
(Noe jeg ofte pleide å gjøre, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen, (fra 1996 til 2004)).
Det er liksom noe litt vel østkant-aktig, ved å gå, nederst i Maridalsveien, (synes jeg).
Mens Akersgata liksom er et mye mer sentralt sted, da.
(Med regjeringskvartalet, avis-husene, Deichmanske bibliotek og Karl Johan, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror at Haldis bare betalte cirka 150.000, for den leiligheten i Ila-komplekset, på første halvdel av 80-tallet, (en gang).
Og det var visst et røverkjøp, som hun fikk til.
Siden han som bodde der, hadde fått økonomiske problemer, (eller noe sånt).
(Husker jeg at Haldis sa til faren min, (med en ganske fornøyd tone vel), mens vi kjørte i Uelands gate, vel.
Etter at vi hadde vært og sett på Haldis sin eldste sønn Viggo Snoghøj/Snowhill, som hadde holdt foredrag, (om body-building), på treningsstudioet, på Stovner Senter.
Noe vel kun jeg var med på, (og ikke Christell), tror jeg.
Og Pia bodde vel fortsatt hos mora vår i Larvik, på den her tida, tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var visst noen rare regler, for hvem Haldis kunne leie den leiligheten, (i Ila-komplekset), ut til.
Nå var det jo Oslo kommune, som bygget Ila-komplekset, i sin tid, (leste jeg, på Wikipedia).
Så det er mulig at Oslo kommune eier Ila-komplekset ennå.
(Hva vet jeg).
Og at Haldis bare eier en slags rett til å bo der, (eller noe lignende).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg skrev jo det, i et av de forrige kapitlene.
At jeg liksom gikk en ‘rar’ vei hjem, etter at jeg hadde tatt taxi, til Statoil Kiellands Plass.
Den siste dagen, som jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, (i desember 2003).
Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og den ‘rare’ veien.
Det var altså at jeg gikk opp Ila-trappen, da.
Og videre bortover, ‘oppi der’, litt ovenfor, (og langs), Waldemar Thranes gate, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjelder Aleksander Kiellands plass.
Så synes jeg at det er mye trafikk, rundt den parken.
Så jeg har aldri sitti og slappet av, i den parken, (for å si det sånn).
Selv om det var en telefonkiosk der, som jeg brukte, de par ukene, som jeg bodde, i Ila-kvartalet.
(For å ringe søstera mi Pia og hennes venninne Cecilie Hyde.
For å prate om de musikk-videoene, som jeg så i leiligheten til Haldis, på MTV, osv.
Og også Christell ringte jeg jo derfra, for å spørre om å få telefonnummeret, til Nina Monsen.
Men hu hadde jo flytta, til Lillehammer, sa Christell).
Men så bodde jo jeg, i Ila-komplekset, i slutten av august, i 1989.
Mens jeg gikk de første par ukene, på NHI.
Og jeg var mer opptatt av å gå på byen, med Magne Winnem og Cecilie Hyde, som besøkte meg der, den første helgen, som jeg bodde der, vel.
Og sånn ting, da.
Enn å sitte i parken.
Det var vel litt for kjølig, til å sitte så mye i parken, i slutten av august, (det året), tror jeg.
Og jeg var jo litt opptatt av NHI og, da.
Samt Oslo City, som var et relativt nyåpnet kjøpesenter, på den her tiden.
Og jeg hørte også mye på Radio 1.
Og så mye på MTV osv., da.
Så det var ikke sånn at jeg lå og solte meg i parken, (Kiellands plass), hele tiden, mens jeg bodde, like ved den parken.
Og jeg kan ikke huske at det lå noen toppløse damer, og solte seg der, heller.
(De par ukene, som jeg bodde der).
Det var nok mest i Frognerparken, at de pene Oslo-damene, lå og solte seg, (med eller uten topp), tror jeg.
Kiellands Plass var vel ikke så usjenert.
Siden den ligger langs Maridalsveien, (med en del trafikk), da.
Og det hang også en del alkoholikere, i strøket der, på den tida, som jeg bodde der, (husker jeg).
Og de ville kanskje ha trakassert folk, hvis de la seg ned, (for å sole seg), i den parken, da.
(Det er mulig).
Så det er ikke sånn, at jeg er like glad, i Kiellands plass, som Lillebjørn Nilsen synger om, at han er, i en sang som er ganske kjent, vel.
Jeg må liksom tenke meg om, for å prøve å skjønne, hva det er som er så fint, med Kiellands plass, når jeg hører den sangen.
Og det er ikke kanskje ikke Kiellands plass, som er så utrolig fin, synes jeg.
Men strøket rundt, likte jeg ganske bra ihvertfall, må jeg si.
(Jeg føler meg liksom litt hjemme der, når jeg kjører forbi der for eksempel.
Må jeg vel si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo jobba, på CC Storkjøp, i Drammen, fram til uka før jeg flytta til Ila-komplekset, (tror jeg).
Så jeg var vant med å kunne handle Pizza Grandiosa, til i underkant av tredve kroner, osv.
(For CC Storkjøp hadde ganske lave priser, da).
Men jeg husker at jeg nevnte det, til Magne Winnem, da han var på besøk hos meg, i Ila-komplekset.
At det ikke lå noen ‘budsjett-matbutikker’, (som Rimi eller Rema), i nærheten av Ila-komplekset.
Jeg måtte handle mat i storkiosker osv., (husker jeg).
(Det lå en i krysset Waldemar Thranes gate/Uelands gate, blant annet).
Så jeg brukte jo omtrent dobbelt så mye penger, på mat.
Da jeg bodde, i Ila-komplekset.
Enn det jeg hadde gjort, da jeg bodde, på Bergeråsen, (noen måneder tidligere).
Men da jeg flytta til St. Hanshaugen.
(6-7 år seinere.
På begynnelsen av 1996).
Så lå det et par Rimi-butikker og også en Rema-butikk, i gåavstand, fra Ila-komplekset, (husker jeg).
Men det hadde jeg ikke klart å finne, i 1989, (husker jeg).
Men så bodde jeg der bare i et par uker, da.
Så det er mulig at den Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5, fantes, på den her tida.
(Altså i august 1989).
Isåfall så kunne jeg jo bare ha gått og handla mat der.
(For det var vel bare cirka 5-10 minutter å gå dit).
Eller kanskje Rema-butikken i Bjerregaardsgate fantes, i 1989?
Hvem vet.
Den butikken fantes ihvertfall litt ut på 90-tallet, (mener jeg å huske).
(Fra et besøk hos Cecilie Hyde, som søstera mi vel dro meg med på.
Kan det vel kanskje ha vært, at jeg husker den Rema-butikken.
For da gikk jeg og handla røyk, (eller noe sånt), der.
(For jeg måtte betale med kort, vel).
Mens jeg egentlig var på besøk, (hos en eller annen Svelvik/Sande-dame), mener jeg å huske.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Waldemar Thranes gate.
Den blir plutselig breiere.
Akkurat utafor Rimi-bygget, (der jeg bodde, på St. Hanshaugen).
Og det er fordi, at byplanleggerne, hadde planer om å lage motorvei, gjennom Waldemar Thranes gate, i gamle dager.
(Mener jeg å ha lest om, i Aftenposten vel, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen).
Antagelig før folk ble så opptatt av forurensing osv., da.
Så Waldmar Thranes gate, er delvis veldig bred, da.
Så man må vel si at det er en spesiell gate.
Den krysser også Akerselva.
Og det er nesten litt rart at den gaten heter det samme, etter krysset Uelands gate/Waldemar Thranes gate, (synes jeg).
For jeg har også sett på kartet, at retningen på den gata, forrandrer seg litt, ved det krysset, (altså ved Kiellands plass der), da.
Og det krysset er også veldig stort.
Så jeg tenkte vel ikke akkurat alltid på Waldemar Thranes gate, på Akerselva-sida av Maridalsveien, som Waldemar Thranes gate liksom, da.
Det ble som noe litt rart ihvertfall, siden denne gaten krysser Akerselva, da.
Og dermed også krysser grensen mellom øst- og vest-kanten, (i Oslo), da.
En grense som kanskje er litt skummel, (må man vel nesten si).
Siden det vel er en del kulturforskjeller osv., mellom østkanten og vestkanten, (tror jeg ihvertfall).
Dette er vel et kjent tema ihvertfall, (mener jeg).
Dette med forskjellen mellom øst- og vest-kanten, (i Oslo), da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting, som jeg kan ta med om, fra det strøket som jeg bodde i, på/ved St. Hanshaugen.
Det er at det apoteket, som ligger ved krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate.
Det heter Ila Apotek.
Selv om grensen mellom Ila og St. Hanshaugen, vel ligger flere kvartaler lenger øst.
(Mener jeg å ha skjønt, fra Wikipedia, ihvertfall).
Det senteret, som ligger noen hundre meter lenger øst, (i Waldemar Thranes gate), enn Ila Apotek.
Det heter jo St. Hanshaugen senter.
Så Ila Apotek, det ligger på feil side av St. Hanshaugen senter, (vil jeg si).
(Noe sånt).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 248: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXI
Det var også sånn, (husker jeg).
At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.
Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.
(For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.
Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.
Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
For et år eller to før jeg overhørte det.
Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.
Av en eller annen grunn.
Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.
Og jeg var rimelig desperat, da.
For man må jo ha mat, liksom.
Så jeg bare fant en skrutrekker.
(For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.
Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.
Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).
Noe sånt).
Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.
(For å ha i selvforsvar, da).
Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.
(Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.
Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.
Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).
Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.
Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.
Som lå i det samme kvartalet.
Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).
Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.
Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.
Noe sånt).
Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.
(Husker jeg).
En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.
Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).
Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.
Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).
Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.
(Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.
(Hvis jeg hørte det riktig).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).
Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.
Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.
(Noe sånt).
Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.
(Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.
Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.
(Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).
Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).
Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.
Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.
Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).
(Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).
Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.
Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.
Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.
Og det var en av Norges største matbutikker, da.
(Som også Matland/OBS Triaden var).
Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.
(I den andre enden av Skårersletta).
Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.
Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.
Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.
Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.
(For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.
Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.
Som det het, på den tiden, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 246: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIX
Da jeg jobbet, (som kasserer og seinere også ferskvaremedarbeider), på OBS Triaden, i Lørenskog.
(Fra høsten 1990 til desember 1992).
Så var det sånn, at mens Forbrukersamvirket Lørenskog eide hypermarkedet.
(Forbrukersamvirket Lørenskog kjøpte hypermarkedet av Paulsen, (som startet Rema-butikk på Furuset-senteret), eller noe i den duren.
Og så eide de hypermarkedet på Triaden, i et drøyt års tid, vel.
Før de gikk konkurs, og Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok.
Noe sånt).
Så var det en disponent, som ‘regjerte’, på Matland/OBS Triaden.
Og han het Nakkim, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjalg Nakkim het forresten han disponenten.
Fant jeg ut nå, når jeg søkte, på bloggen.
For det er med en e-post fra han, i Min Bok 2, forresten.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Nakkim var disponent, på OBS Triaden.
Så måtte alle vi, (som jobba i kassa ihvertfall), på et slags smilekurs, i et møterom, (eller noe sånt), på OBS Triaden der, (husker jeg).
Og det var vel en foredragsholder, som var leiet inn, (av Nakkim vel), tror jeg, som holdt det kurset.
(Hvis det ikke var Nakkim selv, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det vi lærte, på det kurset, på OBS Triaden.
Det var at vi skulle være vennlige og tolerante, mot våre kolleger, når vi samarbeidet, da.
Vi lærte at det var menneskelig å feile.
Og at vi skulle være positive, og ikke liksom mobbe noen, for å ha gjort en enkelt feil, da.
Vi skulle heller prøve å være konstruktive, (og ikke destruktive), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette kurset, på OBS Triaden.
Det må vel ha vært, i 1990 eller 1991 en gang, (vil jeg tippe på).
Og det vi lærte på dette kurset/møtet.
Det hadde jeg nok i bakhodet, resten av den tida, som jeg jobba, på OBS Triaden, da.
Og også i Geværkompaniet og i Rimi, (vil jeg nok tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.
Så ble jeg jo satt til å være tippeansvarlig der, (av butikksjef Kristian Kvehaugen), så og si hele den tida, som jeg jobba der, (som assistent), da.
Så jeg var jo nesten en mester i tippeavdelingen, (må man vel si), da vi fikk tipping, på Rimi Lambertseter, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef), i 1999.
Men en gang, så ringte det ei ‘tippe-dame’, fra hovedkontoret, da.
(Og det hadde aldri skjedd, (såvidt jeg vet ihvertfall), den tida som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
At de på hovedkontoret ringte, for å klage på tippeoppgjørene mine, da.
Iløpet av de cirka to årene som jeg jobbet som tippeansvarlig der).
Og da var det en liten bagatell, (og knapt nok det, tror jeg), når det gjaldt et tippeoppgjør, som hu tippe-dama ringte for å klage på, da.
Og da var jeg bare vennlig og sa at det skal vi fikse, (eller noe sånt).
Og da begynte hu tippe-dama liksom å ‘jatte’ og latterliggjøre meg, (over telefonen da), husker da.
Og sa sånn, ‘ja, det er menneskelig å feile’, osv.
Og at dette hadde hu hørt mange ganger før.
(At det var menneskelig å feile).
Og jeg skjønte det, at de ikke var enige i dette, på hovedkontoret til Rimi, da.
Så jeg gikk skjenn, rett og slett, av hu tippe-dama, da.
Som var i en stabs-funksjon, på hovedkontoret.
Enda Rimi visste at jeg hadde jobba på OBS Triaden, før jeg begynte i Rimi.
Så da burde ikke jeg fått skjenn for å gjøre jobben min, sånn som jeg hadde lært det, på OBS, (mener jeg).
Men Rimi hadde visst en slags fascistisk filosofi, da.
(Omtrent som Hitler, eller noe sånt).
I Rimi var det visst ikke lov å være menneskelig.
I Rimi så skulle man visst ikke gjøre så mye som en eneste liten feil.
Og man ble liksom latterliggjort og ydmyket, da.
Enda jeg jo hadde gått tre år på handel og kontor.
(Og to år på NHI).
Og var data-økonom.
Og hadde hatt regnskap det første året, på handel og kontor, ihvertfall.
Og hadde bakgrunnen i orden.
Og jeg hadde jo også vært tippeansvarlig, i to år, på Rimi Bjørndal.
(Som en av mine ganske mange arbeidsoppgaver der).
Og jeg hadde vel klart den arbeidsoppgaven bedre enn de som hadde det ansvaret før meg, tror jeg.
(Ihvertfall fikk jeg det inntrykket selv).
Så Rimi var helt klart fascistisk de, vil jeg si.
(Eller de ble ihvertfall det, rundt årtusenskiftet en gang).
Hvis man skal dømme av hu tippe-dama, ihvertfall.
(Aud, eller hva hu het).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 245: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVIII
Det var også sånn, den tida som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.
(I tilfelle jeg har glemt å skrive det tidligere).
At folk som regionsjef Jon Bekkevoll og vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (hvis jeg husker det riktig).
De sa det, at å jobbe som butikksjef, i Rimi, det var som å jobbe som administrerende direktør, (var det vel de sa), i et mellomstort norsk firma.
Siden man hadde ansvaret for å motivere et team, (må man vel kalle dem), på opptill 20-30 ansatte, da.
Og også hadde ansvaret for at alle budsjettene, for butikken, ble overholdt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå var det jo selvfølgelig sånn, at en Rimi-butikksjef, kun fikk en brøkdel av den lønnen, som en administrerende direktør, i næringslivet, fikk.
Men Rimi-butikksjefer, de ble det nok til en viss grad forventet av, at de skulle ha en garderobe, noe lignende av en administrerende direktør, i næringslivet.
Og også en bil, i nærheten av hva en næringslivsleder har.
Ihvertfall så merka jeg dette, en gang, da jeg gikk ut på byen, i genser.
(Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).
Da overhørte jeg det, at Anne Neteland sin ambulerende, Idar, (het han vel muligens), liksom tiska om, med min assistent Kjetil Prestegarden, (var det vel), om at jeg som butikksjef, burde gå med skjorte, på byen.
(Noe sånt).
Så man ble liksom forventet å ha en fasade, som en næringslivs-leder.
Men man fikk kun en lønn som var som en vanlig norsk gjennomsnittslønn, liksom.
Man fikk vel en del mindre betalt, (som butikksjef), enn en platearbeider, fra Mo i Rana, fikk i lønn, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Og mye mindre betalt, enn en som jobba, i Nordsjøen, (for eksempel).
Og sikkert mye mindre betalt enn en rørlegger, (hvis jeg skulle tippe).
Og Rimi var også dårligere på lønn, enn alle de andre kjedene, (husker jeg å ha lest, i aviser og bransjeblader).
Butikksjef Tom, fra ‘Tom-gjengen’, i Lørenskog.
Han var butikksjef i Kiwi, like ved der jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og de leste jeg om, i nyhetene, (var det vel), at fikk grovt regnet cirka det dobbelte i lønn, (når man tok med bonus, var det vel), enn butikksjefene, som jobbet i Rimi, da.
Så egentlig, så var det lite som var noe særlig gjevt, i Rimi, da.
Ihvertfall når det gjaldt lønn.
Og hvorfor Rimi lønnet sine butikksjefer lavere enn for eksempel Rema og Kiwi.
Det veit jeg ikke.
Men jeg hadde litt flaks, siden jeg fikk lov til å leie, en ganske billig hybel-leilighet, av Rimi.
En hybel-leilighet som lå ganske sentralt, i Oslo indre by, da.
Så dette veiet nok litt opp, for den relativt lave lønnen, som jeg fikk, som Rimi-butikksjef.
Men det kostet jo penger, å prøve å holde oppe fasaden, (som butikksjef/toppleder).
Så det var ikke sånn at jeg klarte å spare opp noe særlig med penger, i løpet av disse snaue fire årene, som jeg jobbet, som butikksjef.
Mye penger gikk til klær og bil osv., på disse årene, da.
Og jeg hadde jo en halvbror, (nemlig Axel), som jobbet, i utelivsbransjen.
Og når han ba meg med ut på byen.
Så handlet jo det litt om å liksom holde fasaden da og, (må man vel si).
Så da måtte jeg liksom være kar da, og ha en bunke hundrelapper, i lommeboka, sånn at jeg kunne betale for minst min del, av halvliterne, da.
Siden jeg var butikksjef, osv.
Så var det vanskelig å si nei, til å være med ut, på byen.
Jeg kunne ikke skylde på at jeg ikke hadde råd ihvertfall, syntes jeg.
For det ville vel vært nesten som en skandale.
Hvis en butikksjef hadde vært blakk, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang Axel dro meg med på Studenten, (må det vel ha vært), rundt årtusenskiftet en gang, (eller noe sånt), så skjedde det noe rart, husker jeg.
Jeg satt på en stol, (eller om det var en barkrakk), nede i kjelleren, på Studenten der, (husker jeg).
(Nedenfor en vindeltrapp, vel.
Noe sånt).
Og plutselig, (mens Axel var på do, vel).
Så satt det seg ei pen dame, (i 18-20 års alderen kanskje), på fanget mitt, (uten å si noe), husker jeg.
Hu var der sammen med minst ei venninne, (husker jeg).
Og etter at hu dama hadde sitti på fanget mitt, i et visst antall minutter.
(Mens jeg var ganske full, da.
For dette var vel ganske seint, en natt til søndag, tror jeg).
Og mens hu venninna, liksom ‘scannet’ trynet mitt, da.
Så forsvant disse to-tre damene.
Like raskt som de hadde dukket opp der, da.
Og Axel dukket opp igjen, fra doen, (elller hvor han hadde vært), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg var jo rimelig full.
Og det var vel muligens en stund siden, at jeg hadde vært sammen med, en sexy dame.
(Det må vel ha vært ti år før det her, eller noe.
Da jeg var sammen med hu Laila Johansen, fra Skøyen).
Så jeg ble litt kåt og jentegæren da, (må man vel si).
Av å ha hu unge og slanke dama, på fanget, i fylla, da.
Så da jeg gikk oppover Karl Johan.
(I retning av Oslo S.).
Etter at jeg hadde kommet meg ut av Studenten, og fått sagt ‘hadet’, til Axel, da.
Da var jeg rimelig full og kåt, (husker jeg).
Og det her var om vinteren, (mener jeg å huske).
Så damene i Karl Johan hadde en del klær på seg da, (mener jeg å huske).
Men plutselig så så jeg ei ung dame, som gikk rett mot meg, med jakka åpen.
Og med en gjennomsiktig, hvit topp under, da.
Og dette var bare ei fjortiss-dame.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men dette var cirka klokka fire, en natt til søndag, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og dette var også midt i gågate-delen av Karl Johan, da.
Så jeg reagerte, på hu unge dama, med den gjennomsiktige toppen da, (husker jeg).
Siden at de Studenten-damene hadde gjort meg så kåt, da.
(Og siden at jeg hadde drukket rimelig mange halvlitere også, da).
Og jeg kom i snakk med hu unge dama da. (husker jeg).
Og hu så etter en utlending, (husker jeg).
Og da ble jeg litt bekymra for hu unge dama, (husker jeg).
For hvorfor leita ei norsk fjortiss-dame.
(Som ikke hadde fått pupper engang).
Etter en utlending, i Karl Johan, seint en natt til søndag.
Nei, det endte med at jeg sa at hu unge jenta, at hu kunne få sitte på hjem med meg, i en taxi.
For hu bodde i Tromsøgata, sa hu.
Og den gata visste jeg jo godt hvor var.
For der bodde jo søstera mi Pia.
(Og hu hadde bodd der, i 5-6 år vel, på den her tida.
I to forskjellige leiligheter.
Som begge lå, (litt fra hverandre), i Tromsøgata, da).
Og da taxien kom fram, til Tromsøgata.
(Som ikke var en så utrolig stor omvei, fra der jeg selv bodde).
Så var jeg fortsatt rimelig full og kåt da, (husker jeg).
Og syntes nok at det var litt kjedelig, å måtte dra hjem alene, fra byen, etter å liksom ha hatt draget, på ei fin dame, på Studenten der, (en time eller noe sånt tidligere), da.
Så jeg prøvde å overtale hu unge dama, til å bli med hjem til meg, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).
Men hu ville ikke det da, (husker jeg).
Så jeg sa til slutt til hu dama, at det var greit, at hu bare gikk ut av drosjen, (uten å betale noe på drosjeregninga), da.
For hu dama var jo rimelig ung, når jeg tenker på det.
Selv om jeg jo var rimelig full, denne kvelden.
Og hu dama jo hadde på seg en gjennomsiktig topp.
Som jeg reagerte litt på, (husker jeg), siden alle de andre damene, på byen, gikk med kåper og sånn, da.
Og siden disse Studenten-damene liksom hadde gjort meg så kåt og gæern da, (for å si det sånn).
Men jeg kom liksom til fornuften, i taxien der, da.
(Til slutt ihvertfall).
Og lot hu unge dama, bare få gå ut av drosjen, da.
Selv om den pakistanske drosjesjåføren, (som var i 40-åra kanskje vel), av en eller annen grunn begynte å blande seg.
Og ville at hu unge dama skulle bli med hjem til meg, (på St. Hanshaugen), da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg kunne ikke tvinge hu unge dama til det, syntes jeg.
Så jeg sa at hu bare kunne gå ut av drosjen, da.
Siden hu var så ung, og ikke ville bli med heller, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var vel forresten ikke om vinteren det, at jeg traff hu unge fjortiss-dama, seint en natt til søndag, i Karl Johan.
For jeg gikk vel selv bare med en tennis-skjorte på meg, mener jeg å huske.
Men hu fjortiss-dama var ihvertfall mye mer sexy kledd, enn de andre damene, i Karl Johan, den her kvelden da, (mener jeg å huske).
-
Min Bok 5 – Kapittel 244: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVII
Det var også sånn husker jeg.
At da David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og Linn Korneliussen, var på Arvika-festivalen, i Sverige, sommeren år 2000.
Så babla hu Linn Korneliussen om at jenter, (eller damer), likte å bli sett på, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Må det vel ha vært).
Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003.
Så dukket det en gang opp ei utenlandsk dame der, (husker jeg).
Som spurte meg, om vi hadde fler barberhøvler, for damer.
(Noe sånt).
Og det hadde vi ikke, da.
Men Rimi hadde jo lært oss, at hvis vi var utsolgt for et produkt.
Så skulle vi prøve å finne en annen vare, som gjorde den samme nytten, da.
Så jeg forklarte at vi hadde sånn hårfjerningskrem, da.
(Hvis det ikke var omvendt.
At kunden så etter hårfjerningskrem.
Og at vi var utsolgt for det.
Og at jeg derfor anbefalte Gillette Venus, (eller noe sånt).
Noe sånt).
Men da var jeg ikke helt sikker i min rolle, som butikkleder/medarbeider, (husker jeg).
Siden denne ganske intime samtalen, (om hårfjerningsmetoder).
Jo gikk på tvers av diverse grenser.
Som kjønn, hudfarge, og vel sikkert religion.
(Siden jeg regner med at hu kunde-dama antagelig var muslim, (eller noe sånt), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så måtte jeg ta bussen til Mortensrud, og så t-banen videre ned til sentrum, (etter jobben), husker jeg.
(Etter at jeg avskilta Sierra-en.
Etter at jeg begynte å studere, sommeren 2002).
Og en gang, mens jeg satt på t-banen, på Mortensrud t-banestasjon det, (var det vel).
(Dette var vel antagelig en lørdagskveld, tror jeg).
Så kom det ei ung tenåringsjente, og satt seg på fanget mitt, (hvis jeg husker det riktig).
(Ei med hvit hudfarge og brunt hår, vel.
Noe sånt).
Av en eller annen grunn.
Dette var vel mens t-banen stod og venta, (før den skulle kjøre ned til sentrum), på Mortensrud t-banestasjon, (tror jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003.
Så tok det jo en dag eller to, før jeg gikk ut, for å kjøpe mat, husker jeg.
Og da gikk jeg ut midt på natta da, (husker jeg).
Og da stod det en bil, (med motoren i gang vel), på parkeringsplassen, (bak bussholdeplassen), som var rett utafor Rimi-bygget, (husker jeg).
Så da lurte jeg på om det var noen som spionerte på meg, (eller noe sånt), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
