johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 243: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XVI

    Det var også sånn, at mens jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Dette må vel ha vært etter at jeg begynte å jobbe der for andre gang, (som låseansvarlig), våren 2003).

    At jeg noen ganger satt på med Trond Berget, (fra Rimi Langhus), bort til Vevelstad jernbanestasjon, etter jobben.

    (Noe sånt).

    Og det var vel fordi jeg ikke ville være uhøflig, når Trond Berget spurte om jeg skulle sitte på, (tror jeg).

    For å gå i fem minutter, det har vel sjelden vært noe jeg har sett på som et stort problem, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som var spesielt, med bilen, til Trond Berget.

    (Husker jeg at han viste meg.

    En gang, da jeg gikk ut av bilen hans, ved Vevelstad togstasjon, da).

    Det var at Trond Berget hadde fylt opp hele bagasjerommet, i bilen sin, med en svær subwoofer, til bilstereoen da, (husker jeg).

    (Og han hadde vel muligens også et ekstra bilbatteri der, til stereoanlegget.

    Noe sånt).

    Så man kan kanskje si det da, at Trond Berget var en slags sjefs-råner, (eller noe sånt), da.

    (Eller at han var ‘über-harry’).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trond Berget, han hadde vel forresten fått støpt noe slags innlegg, i hardplast, (eller om materialet kan ha vært aluminium), til å sette inn i bagasjerommet, (på bilen sin), da.

    Et slags hardplast-innlegg, som hadde rom, til subwooferen, (til bilstereoanlegget hans), blant annet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Trond Berget, han slutta å jobbe, på Rimi Langhus, rundt sommeren 2003, (eller noe sånt), vel.

    Og sommeren 2004, (var det vel antagelig).

    Så var Trond Berget innom Rimi Langhus, (som kunde), husker jeg.

    Og dette var mens jeg rydda, i melkedisken, fra utsida, (altså fra den sida av melkedisken, som kundene tok melka fra), da.

    Og da Trond Berget så at det var jeg, som dreiv og ‘surra’, i melkedisken, (på Rimi Langhus), der.

    Så viste han meg en ‘keltisk bånd’-tatovering, (tror jeg at det var), som han hadde fått seg, på overarmen sin.

    Og så sa han at det var ‘tribal’, (husker jeg).

    Og så gikk han videre, (for å handle), da.

    Men hva Trond Berget prøvde å forklare for meg, ved å vise meg, den her keltisk bånd-tatoveringen sin.

    Det veit jeg ikke.

    Kanskje han prøvde å forklare at han var kelter?

    Kelterne var vel de som bodde i England, før anglerne, sakserne og jydene, tok over der.

    Kelterne er vel de rødhårede, hvis jeg har forstått det riktig.

    Selv om Trond Berget hadde lyst hår, (mener jeg å huske), da.

    Så Trond Berget drømte kanskje om å få seg rødt hår, da.

    Det er mulig.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.

    Så hadde jeg ikke garderobeskap, (mener jeg å huske).

    Men etterhvert, så fikk jeg garderobeskap.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen slutta, en gang i 2003, vel).

    Og da, så var jeg ikke vant til, å ha garderobeskap der.

    (Ihvertfall ikke et garderobeskap med lås).

    Noe sånt.

    Så jeg glemte nøkla mine, i garderobeskap-døra, et par ganger, på lørdagene, da.

    For det var så masete, på Rimi Bjørndal, etter stengetid, (på lørdagene).

    For alt gikk i et veldig raskt tempo, da.

    (Og jeg som hadde ledervakta.

    Jeg hadde veldig mye å tenke på, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så når det ble en ny ting å huske.

    (Nemlig å ta ut nøklene, av garderobeskapet, før jeg dro hjem).

    Så ble det en ting for mye, da.

    (Noe sånt).

    Så det var nok for mye stress, på Rimi Bjørndal, vil jeg si.

    (Under han butikksjef Johan, da).

    Og jeg måtte jo da dra opp til Rimi Bjørndal igjen, med bussen.

    Og ringte vaktselskapet og forklare det, at jeg måtte låse meg inn der.

    For å hente nøkla mine, da.

    Og vaktselskapet ringte vel også en gang til butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Og da måtte vel jeg forklare hva som hadde hendt, (over telefonen), til butikksjef Johan, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobbet som fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så ansatte jeg en gang ei ung dame om het Leyla, (fra Skullerud), husker jeg.

    Og hu sa det, (husker jeg), at hu var vant til å bli kalt Laila, på skolen.

    Så det var liksom det samme for henne, om man kalte henne Leyla eller Laila da, (husker jeg at hu sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hu Leyla dukka opp, på jobben.

    Så var også distriktsjef Jan Graarud og regionsjef Jon Bekkevoll, i butikken, (husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at Jon Bekkevoll da sa til Jan Graarud, (om meg), noe lignende av:

    ‘Det er ikke noe rart at han liker å jobbe seinvakter, når han jobber sammen med så pene damer’.

    Noe sånt.

    Så Jon Bekkevoll tenkte visst bare på damer, (og sånn), da.

    Mens jeg tenkte mest på hva som var bra for butikken liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som ny butikksjef, så prøvde jeg liksom å komme litt på ‘godfoten’, med de ansatte, da.

    (Jeg prøvde å få de til å bli mer fornøyde, liksom.

    Sånn at de ikke skulle bli ilojale, (eller hvordan man skal forklare det), da).

    Så jeg pleide ganske ofte, å la medarbeiderne sitte på hjem, etter jobben.

    (På den tida som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter).

    Og ihvertfall en gang, så kjørte jeg hu Leyla, (og venninna Warzan, som også jobba på Rimi Lambertseter), til Skullerud, (der hu Leyla vel bodde), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 242: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XV

    Jeg husker at en gang, et av de første årene, etter at jeg fikk internett, (var det vel).

    (Noe jeg jo fikk sommeren/høsten 1996, må det vel ha vært).

    Så var det en søndag, som jeg bare gikk og surra litt, opp mot St. Hanshaugen der.

    Og jeg gikk inn i en butikk, som ligger opp mot St. Hanshaugen der, som heter ‘Gutta på Haugen’.

    Og der, så hadde de noen marinerte nakkekoteletter, (husker jeg), som ikke var så veldig dyre, da.

    Og det gikk greit å steike disse nakkekotelettene, (husker jeg), på de to små kokeplatene, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min.

    (Det var jo et slags ‘kjøkken-møbel’, som stod, i den leiligheten, da jeg flytta inn der.

    Et møbel som bestod av vask, kjøleskap og to små kokeplater, da.

    Et møbel som antagelig hadde fulgt med hybel-leiligheten, da den var ny.

    På 70-tallet, (eller noe sånt), kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det var forresten sånn.

    At jeg fant en komfyr, i kjelleren, da jeg flytta inn, i Rimi-leiligheten min, i januar/februar 1996, (var det vel).

    (En komfyr som hadde en løs glassplate, i døra.

    Så det var vel kanskje derfor at noen hadde satt den komfyren ned, i kjelleren, da.

    På et slags rom, hvor det stod en del møbler og sånt.

    Som hvem som helst kunne forsyne seg av, (hvis de trengte noe der), sånn som jeg forstod det).

    Så det var nok antagelig på den komfyren, (som jeg hadde funnet i kjelleren, i Rimi-bygget der), at jeg stekte de marinerte nakkekotelettene, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde spist den ganske gode middagen.

    Så chatta jeg om det, på irc, (husker jeg).

    At jeg hadde spist så gode nakkekoteletter, da.

    Og da var det noen som ikke likte det, at jeg chatta om det, at jeg hadde spist nakkekoteletter, (husker jeg).

    Det var en kar som prøvde å latterliggjøre meg der, (på irc), vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Axel var på besøk, hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    (Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Så begynte Axel å prate om det, (husker jeg).

    At han hadde en drikke-kamerat, (eller noe lignende), som var serber, (eller noe sånt), da.

    Og han serberen, han hadde en gang plutselig hevet Axel gjennom en glassvegg, (eller noe lignende), mens de var ute på byen og drakk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var på en tre-fire dagers ferie, (var det vel), til London, sommeren 2003.

    Så ble jeg jo dratt med, til onkel Martin og dem, i Kvelde, av broren min Axel, (var det vel).

    Bare noe få dager etter at jeg kom hjem, fra denne London-turen, da.

    Og under det besøket.

    Så ville plutselig onkel Martin og hans samboer Grethe Ingebrigtsen at vi skulle svømme ut til en øy, (i Farris der), husker jeg.

    (Fra en strand som lå cirka en kilometer å gå, fra gården deres Løvås, (i Farrisveien), der).

    Onkel Martin hadde kjørt innom Nordbyen kjøpesenter, (på veien fra Larvik togstasjon, til Kvelde), for han ville at Axel og meg skulle kjøpe oss badeshortser, (husker jeg).

    Og da, så var det et stykke å svømme, (husker jeg).

    Og Martin og Grethe var vel vant, til å svømme ut, til denne øya, da.

    Og Axel var jo veldig veltrent.

    (Han var jo åtte år yngre enn meg.

    Og hadde trent mye karate, kickboksing og vekter, osv.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo hatt diverse kneskader.

    Og jeg hadde ikke svømt noe særlig vel, på en del år, da).

    Så jeg sleit litt da, (husker jeg), på den her svømmeturen.

    Men jeg var vel ganske sterk jeg også.

    Etter å ha stabla mye varer osv., i Rimi, i årenes løp.

    Så jeg kom meg til slutt over denne bukta, (eller hva det heter igjen), i Farrisvannet der, (på en eller annen måte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på Google Maps nå.

    Og den øya, (i Farris der), som vi svømte til, den heter visst Døløya, (virker det som).

    Og den ligger cirka et par hundre meter, fra den stranda, (ved Farrisveien der), som vi svømte fra, da.

    (Eller, vi svømte vel muligens litt på skrått, (ut mot den øya), tror jeg.

    Så det ble vel antagelig nærmere tre hundre meter, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel ikke det, at to-tre hundre meter, var så veldig langt å svømme, kanskje.

    Men jeg svømte jo sammen med rimelig spreke folk, da.

    (Viste det seg).

    Så jeg svømte kanskje i et litt for raskt tempo, i begynnelsen, da.

    Sånn at jeg liksom måtte prøve å roe meg ned litt, mens jeg svømte, (over dette stredet, eller hva man skal kalle det), da.

    Sånn at jeg ikke skulle gå tom for krefter, før jeg kom meg over, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 241: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIV

    Da jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så hadde forresten ei kunde-dame, som het Kristin, begynt å jobbe der, (mener jeg å huske).

    Og ikke nok med det.

    Hu Kristin, (som var ei ganske røslig dame, må man vel si), hu hadde også funnet meg på Blink, (husker jeg).

    (Selv om jeg vel ikke brukte mitt virkelige navn, på blink.

    Jeg brukte vel bare nicket mitt, (johncons), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998).

    At hu ‘røslig-Kristin’, (som på den her tida, ikke ennå hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Hu røslig-Kristin, hu pleide å lage litt ‘rabalder’, (som kunde), mener jeg å huske.

    (Hu skreik vel litt, (og sånn), var det vel).

    Når hu skulle i tippinga, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde tippenøkkelen i lomma, mens jeg jobba, med å legge opp kjølevarer, et annet sted, i butikken.

    (Noe sånt).

    Og det tålte ikke hu Kristin, da.

    At jeg liksom måtte gå fra A til B, for å ta tippinga, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Hu Kristin ville kanskje at vi skulle hatt en person stående i tippinga, hele tida.

    (Hva vet jeg).

    Jeg vet ikke helt hvordan dette var, (for å være ærlig).

    For hu Kristin, hu prata, (eller skravla), med kassadamene, da.

    Men hu skreik for det meste bare, til meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne hva hu kunde-Kristin mente, da.

    (For å si det sånn).

    Men de andre som jobba, i den butikken.

    De ble på fornavn, med hu kunde-Kristin etterhvert, da.

    (Hu kunde-Kristin var kanskje husmor, (eller noe sånt), og kjeda seg litt hjemme, da.

    Hva vet jeg).

    Og jeg var jo heller ikke butikksjef, i den butikken.

    (Det var det jo Kristian Kvehaugen som var).

    Så jeg fikk helt oversikten over hva som var problemet, med hu kunde/røslig-Kristin, da.

    (Altså, hva som var årsaken til at hu liksom skreik så mye da, mener jeg).

    Men det er mulig at butikksjef Kristian Kvehaugen fikk med seg hva som var problemet.

    (Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn.

    At jeg hadde lagt merke til ‘røslig-Kristin’ sitt bilde, på Blink, før jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen, (høsten 2002).

    Men jeg hadde ikke skjønt det, at det profil-bildet, tilhørte hu røslig-Kristin, da.

    Før røslig-Kristin fortalte meg dette.

    Mens vi begge var på jobb en gang.

    (Like etter at jeg begynte på Rimi Bjørndal igjen, høsten 2002.

    Må det vel ha vært).

    Da skjønte jeg med en gang det, hvem hu røslig-Kristin var, (på Blink), da.

    Men dette hadde ikke gått opp for meg, (at den profilen som ble visst, i et lite vindu på Blink vel, var ei jeg visste hvem var, fra før, da).

    Dette gikk opp for meg, akkurat da hu røslig-Kristin begynte å ‘bable’ til meg, i butikken, om at hu hadde funnet meg på Blink, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg litt paff, (husker jeg).

    (Da hu røslig-Kristin, fortalte meg det her, på jobben.

    Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, igjen.

    Om at hu hadde funnet meg, på Blink, da).

    For jeg syntes at det ble nesten som noe slags spionering, eller noe sånt da, (husker jeg).

    Jeg lurte ihvertfall på hvordan hu røslig-Kristin, kunne vite hvem jeg var, på Blink, da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ikke sånn, at jeg kontakta røslig-Kristin på Blink.

    Hverken før eller etter at hu fortalte meg det, (på jobben, på Rimi Bjørndal), at hu hadde funnet profilen min, på Blink.

    For jeg syntes ikke at det bildet hennes så noe fint ut, da.

    Så derfor kontaktet jeg ikke henne, før jeg visste hvem hu var, da.

    Og jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye.

    Så derfor kontakta jeg ikke røslig-Kristin, på Blink, etter at jeg fikk vite det, at det var hennes profil, som jeg kunne se, på siden min, på Blink.

    (Og jeg syntes også det, at hu røslig-Kristin, var litt vel kraftig, da.

    Og hu hadde jo skriki så fælt til meg, i tippinga.

    Noen år før det her.

    (Som kunde, på Rimi Bjørndal).

    Så jeg likte ikke hu røslig-Kristin, på noen måte da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 240: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XIII

    Et år eller to etter at jeg ble kjent med David Hjort.

    (Tror jeg at det må ha vært).

    Så dro David Hjort meg med, på en fest, på Lambertseter, (like ved t-banestasjonen der), husker jeg.

    Og da ‘babla’ David Hjort om det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å ha sex med en femten år gammel dame.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen år etter det her igjen.

    Mens David Hjort, Erik Dahl og meg, (var det vel).

    (Og muligens Roger fra Sagene.

    Eller Bjørn Erik fra Elkjøp Storo).

    Gikk rundt i Oslo sentrum.

    Mens vi leita etter et utested, (eller noe sånt), vel.

    Så sa plutselig David Hjort det, (husker jeg).

    At han hadde lyst til å banke opp noen.

    (Altså en tilfeldig person, da.

    Som dukket opp, mens vi gikk rundt der, liksom).

    David Hjort spurte om han kunne ‘få lov’ til det, da.

    (Kanskje han spurte meg, fordi at jeg hadde vært sjefen hans tidligere?

    Hvem vet).

    Men jeg svarte ‘nei’ da, (mener jeg å huske).

    Og prøvde å roe det ned, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Noe jeg jo gjorde, fra våren 2003 til høsten 2004).

    Så dukka Espen Karlsson sin tvillingbror Mats Karlsson opp i kassa mi, en gang som jeg avløste pause, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og Mats Karlsson, han var litt molefunken, (husker jeg).

    For han klagde over det, (husker jeg), at hans tvillingbror Espen Karlsson hadde fått seg arbeidsuke-jobb, på en Lamborghini-butikk, i Oslo, (eller noe sånt).

    Mens Mats Karlsson selv ikke hadde fått seg en like kul jobb, da.

    (Noe sånt).

    Så etter det så lurte jeg på om det var noe spesielt med Espen Karlsson, (som forresten var Anders Karlsson sin lillebror), husker jeg.

    (Siden Espen Karlsson hadde klart å få seg en så kul arbeidsuke-jobb, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (husker jeg).

    (Det her må vel ha vært sommeren 2004).

    At Anders Karlsson sa til en eller flere av medarbeiderne, (på Rimi Langhus).

    (Mens han var i kassaområdet der.

    Mens jeg selv var borte ved vindfanget der vel, (eller noe sånt), av en eller annen grunn).

    At: ‘ingen er både sterkere og smartere enn Erik’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hva det her skulle bety.

    Men det var kanskje noe i forbindelse med jeg hadde overhørt, nemlig at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    (Hvem vet.

    Det innbilte jeg meg ihvertfall, på den tida, som jeg overhørte den her pratinga, til Anders Karlsson, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, forresten.

    (Noe jeg jo gjorde fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Så overhørte jeg det.

    At Espen Karlsson sa det.

    Om meg, (virka det som for meg, ihvertfall).

    At: ‘Han er alltid et steg foran de andre’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg forstår helt hva det var, som Espen Karlsson mente, med den her ‘bablinga’ si.

    (Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 239: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XII

    Glenn Hesler, han bodde jo i samme bofelleskap, (på Ungbo), som søstera mi Pia og meg, på midten av 90-tallet.

    Og Glenn Hesler var veldig opptatt av enkelte fotballspillere og hadde ‘egne’ navn på disse, husker jeg.

    Han kalte Jan Åge Fjørtoft, for ‘Fjøra’, husker jeg.

    Og fra rundt årtusen-skiftet, så husker jeg det, at Glenn Hesler kalte fotballspilleren Jan Derek Sørensen, for ‘Duste-Derek’.

    Men hvor Glenn Hesler fikk disse kallenavnene sine, på fotballspillere fra.

    Og hvorfor han var så hatsk mot dem.

    Det veit jeg ikke.

    Eller, Glenn Hesler hadde jo et kredittkort, fra Lillestrøm fotballklubb.

    Så han var vel en del på LSK-kamper, tror jeg.

    Men det var aldri jeg.

    For jeg holdt jo ikke med Lillestrøm.

    Så det var ikke sånn at jeg ble med Glenn Hesler og så på LSK-kamper.

    Og det var heller ikke sånn at Glenn Hesler ble med meg, og så på Vålerenga-kamper, under de periodene, som jeg jobba, som tippeansvarlig, i Rimi.

    Og hadde kommisjonærkort, da.

    (For når man har et sånt kommisjonærkort, så kan man få to gratisbilletter, til alle tippeliga-kampene, i Norge, da).

    Men Glenn Hesler dro vel ikke på så mange LSK-fotballkamper, tror jeg.

    (Uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men det kan kanskje ha vært sånn.

    At Glenn Hesler og onkelen hans, prata mye om fotball.

    Når de jobbet sammen, i blikkenslagerfirmaet, som onkelen hans arvet etter Glenn Hesler sin bestefar, (som døde i en fall-ulykke), vel.

    Det er mulig at onkelen til Glenn Hesler.

    (Altså han onkelen som eier blikkenslagerfirmaet, (Hesler og sønn AS), som Glenn Hesler også jobber i).

    Er en slags fanatisk fotballsupporter, da.

    Hvem vet.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Glenn Hesler var mye mer opptatt av norsk fotball, enn meg.

    Jeg holdt med Vålerenga.

    Men det var liksom ikke på samme måten som Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’ holdt med Lillestrøm.

    Glenn Hesler var hatsk, mot enkelte fotballspillere, som spilte, på rival-lagene, til Lillestrøm.

    Og han hadde LSK-kredittkort.

    Og Tom-gjengen trykte til og med opp egne LSK t-skjorter, etter at LSK slo Vålerenga.

    Så Glenn Hesler og Tom-gjengen, de var fanatiske LSK-supportere da, (må man vel si).

    Men jeg var ikke en fanatisk Vålerenga-supporter.

    Jeg var ikke med i Klanen, eller noe sånt.

    (For å si det sånn).

    Og jeg tok ikke norsk fotball så nøye, egentlig.

    Jeg var jo fra Larvik og Berger.

    Og ingen av disse stedene hadde topplag, i norsk fotball, på den tida, som jeg bodde der.

    Men jeg holdt jo med Everton.

    Men det var ikke sånn at jeg gikk rundt i Everton-drakt, liksom.

    Men jeg samla på Everton-fotballkort, da jeg var sju-åtte år, liksom.

    Det var mer den stilen der.

    Så jeg var vel ikke noe fanatisk Everton-supporter, vil jeg si.

    (Ihvertfall ikke på den her tida).

    Selv om jeg fulgte med på kampene.

    (Men det var kanskje på grunn av at jeg kjeda meg, da).

    Men hvis jeg hadde vokst opp på Romerike, så hadde jeg sikkert holdt med Lillestrøm, jeg og.

    For å si det sånn.

    Men jeg var jo vokst opp i Vestfold, hvor folk kanskje hadde et litt mer tilbakelent forhold, til fotball, da.

    (Ihvertfall på Bergeråsen).

    Så denne fotball-fanatismen.

    Til Glenn Hesler og Tom-gjengen.

    (En fanatisme som man vel også finner hos for eksempel Vålerenga-klanen, må man vel si).

    Den var litt fremmed, for meg, da.

    Må jeg innrømme.

    Så når jeg var med Glenn Hesler og spilte fotball, med Tom-gjengen.

    Så var jeg en outsider liksom, da.

    Siden jeg var fra Vestfold og ikke fra Romerike, da.

    Og når man er fra Vestfold, så tar man det ikke så nøye, om man holder med Vålerenga eller Lillestrøm.

    (For å si det sånn).

    Men når man så flytter inn til Oslo.

    Og blir kjent med folk fra Romerike.

    (Siden tremenningen min Øystein Andersen, er fra Lørenskog).

    Så blir dette Vålerenga/Lillestrøm-greiene liksom blåst opp, da.

    (Iforhold til hvordan det var, da jeg bodde, på Bergeråsen, ihvertfall).

    Så dette med denne fotball-fanatismen syntes jeg at ble litt spesielt.

    For jeg vet ikke om Tom-gjengen liksom skjønte hvordan det var, å vokse opp i Vestfold.

    (På ganske lang avstand, fra både Vålerenga og Lillestrøm, liksom).

    Tom-gjengen trodde kanskje at jeg var en like fanatisk Vålerenga-fan, som de selv, var Lillestrøm-fans.

    Fordi jeg liksom holdt mer med Vålerenga enn med Lillestrøm, da.

    Men sånt er ganske tilfeldig.

    Og ikke så høytidelig.

    Når man vokser opp i Vestfold, liksom.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Men jeg er ikke sikker på om Tom-gjengen forstod dette, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, som jeg gikk en ‘rar’ vei hjem, fra Rimi Langhus,  (sommeren 2004).

    (Det vil si at jeg gikk av toget på enten Nasjonalteateret eller Skøyen stasjon).

    Så skjedde det noe rart, mens jeg gikk, mellom Frogner og Bislett, (husker jeg).

    Jeg kunne se det, at en eller annen kar, pekte med et slags ‘lasersikte-lys’, fra en terrasse, som jeg gikk forbi, på veien, da.

    (En fredagskveld var vel det her, tror jeg).

    Midt på beste vestkant.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men det var vel bare en slags ‘laser-penn’, som man kan peke med, antagelig.

    (Sånn at det ser ut som en laserstråle, fra et laser-sikte, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en gang, under ‘#blablabla-tida’.

    (Som varte fra 1998 til 2004, vel).

    Noe sånt.

    (Dette her var vel rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på).

    Så spurte jeg hu Zera, (altså Linda Wold, fra Halden), på #blablabla.

    Om hu ville at jeg skulle sende henne en ny Madonna-mp3, som jeg hadde lasta ned.

    (Noe sånt).

    Men da sa hu Zera det, at hu ville ikke ha den mp3-en.

    For hu Madonna var jo ei ‘gammal kjærring’, (som hu sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI

    Noen få dager før jeg flytta til England.


    Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


    Og jeg regna med at det var faren min.


    Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


    Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


    Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


    (Av en eller annen grunn).


    Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


    For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


    Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


    Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

    Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

    Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

    (Og knapt nok det).


    Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

    Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

    (Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.

    En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

    Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.

    Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.

    Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.

    Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.


    Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

    Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse nordlending-damene.

    (Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).


    De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.

    At disse damene prata om det, (seg imellom).


    At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

    For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.

    (Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).

    Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.

    (Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.


    Noen måneder før de flytta ut.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.

    Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).

    (Uten å spørre, egentlig).

    Men jeg skulle jo begynne å studere.

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.

    Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.

    Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.

    Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).

    Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.


    Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

    Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.


    Hva vet jeg.


    Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


    (Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

    Så jeg slutta å klippe meg der, da.


    (Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Noen lurer på hvor man kan kjøpe bøkene mine. Hvis man går til johncons web, (klikk på ‘Sovjetstat-flagget’), så er det en link til min side på Amazon, under ‘Lenker’. Noen av bøkene har ikke sidetall ennå, men det skal jeg prøve å få fikset iløpet av året, (etter at jeg er ferdig med Min Bok 5)


    Gmail – Min bok.



    Gmail

    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Min bok.


    Arneknutsson@post.com <Arneknutsson@post.com>
    Tue, Jul 23, 2013 at 11:08 PM


    To:
    eribsskog@gmail.com

    Beklager om den forrige mailen kom i utide. Men må spørre igjen, er min bok å få kjøpt i trykket utgave? Jeg skal på ferie i august og skulle så gjerne hatt litt strandlektyre. Mvh. Arne Knutsson

  • Min Bok 5 – Kapittel 237: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen X

    Det var også sånn, mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen, (også kjent som HiO IU), husker jeg.

    At jeg ikke brukte ransel, når jeg skulle på forelesningene.

    For å for eksempel bruke den grå ranselen min.

    (Som jeg hadde fått av faren min, da jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, skoleåret 1988/89.

    Det året jeg var russ, (på Gjerdes handelsskole), i Drammen).

    Det ville blitt litt som at jeg var atten igjen, liksom.

    Så det syntes jeg at hadde blitt litt rart, da.

    Å gått rund i Oslo, med en sånn skolesekk.

    Etter å ikke ha studert, på ti år, da.

    (Dette var jo høsten 2002, (at jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen).

    Og jeg var ferdig med det siste året mitt, på NHI, våren 1992, da).

    Og stress-koffert, det syntes jeg at ble litt for ’80-talls’.

    Men jeg fant en slags mørk bag, i noe slags syntetisk materiale, på Claes Ohlson.

    (En slags sportsbag, i svart og grått, var det vel).

    Så jeg hadde skolesakene mine, i den bagen, da.

    Og gikk så med den bagen, over skulderen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde kanskje et litt sporty image, mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen, da.

    Men jeg hadde jo medlemskap på Sats, (på deres avdeling på Ila, like ved Kiellands Plass), hele den tida som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.

    Så jeg ble kraftigere og kraftigere.

    Og jeg fikk bedre og bedre kondis.

    Og jeg fikk mindre og mindre flesk, (rundt magan liksom), da.

    Iløpet av den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.

    (Sånn som jeg husker det selv, ihverfall).

    Ihvertfall fram til jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, (på slutten av tredje semester), i desember, i 2003, da.

    For etter det, så gikk jeg vel bare på Sats, en eller to ganger.

    Før jeg flytta til Sunderland, høsten 2004.

    Selv om jeg fortsatt var medlem, på Sats, også i fjerde semester, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg skriver om denne bagen, (fra Claes Ohlson).

    Det er fordi, at en gang, på ingeniørhøyskolen.

    (I første eller andre semester, da.

    Må det vel ha vært).

    Så husker jeg at hu ‘Vestlandsdama’.

    (Som jeg har glemt navnet på.

    Men det var hu slanke og blonde dama, i 20-årene.

    Som flytta tilbake til Vestlandet, i sommerferien, mellom andre og tredje semester.

    Som jeg har skrevet om tidligere).

    Hu sa det, (i kantina, eller om det var i en korridor, på ingeniørhøyskolen der, eller noe sånt).

    At bagen min var så kul, da.

    Det var liksom en sånn ‘bowling-bag’, jeg hadde, (sa hu Vestlandsdama).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og dette var vel mens noen av våre student-kolleger, (blant annet Dag Anders Rougseth og en som ligna mer på han Shield-skuespilleren enn meg vel), stod like i nærheten av oss, (og hørte det hu Vestlandsdama sa), da.

    (Noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For dette var jo bare en bag, som jeg tilfeldigvis hadde sett, en gang, som jeg hadde vært innom, på Claes Ohlson, (i Torggata der).

    Og som jeg bare hadde kjøpt med meg, mens jeg var innom den butikken, for å se litt, muligens.

    (Muligens etter at jeg hadde vært og kikket litt, på Rema-butikken, i samme bygg der).

    Kanskje siden jeg kjeda meg litt, for eksempel.

    For Claes Ohlson, det var jo en butikk, som solgte mye forskjellig ting.

    Som kunne være ‘kjekt å ha’ liksom, da.

    Så det var vel greit, å gå rundt og liksom ‘surre’ litt, i den butikken, skulle jeg tro.

    Og jeg hadde jo også vært på Claes Ohlson, i Gøteborg, sommeren 2002, (må det vel ha vært).

    Da jeg kjørte en tur innom Sverige, mens jeg likevel var nede i Østfold der, etter bryllupet til min fetter Tommy, (i Fredrikstad), da.

    For jeg mener å litt vagt huske det, at jeg kjøpte et lydkort, (eller noe sånt), i en Claes Ohlson-butikk, i Gøteborg, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg fikk skada trynet mitt, i desember, i år 2003.

    Så satt jeg for de meste hjemme, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (før jeg flytta til England), da.

    (Unntatt når jeg jobba fredagsledervaktene mine, på Rimi Langhus.

    Og unntatt når det var gruppearbeid, (eller prøver), på HiO IU, da).

    For jeg var litt flau over det, å ha fått skada trynet mitt, da.

    Men den Rimi-leiligheten, som jeg bodde i.

    Den var ganske liten, da.

    Så jeg fikk liksom ikke strekt noe særlig på beina, når jeg bare satt hjemme der.

    Så jeg begynte å gå noen nattlige turer, da.

    Rundt på St. Hanshaugen.

    Bare for å liksom få strekt litt på beina, (og få litt frisk luft), da.

    Så jeg gikk opp til St. Hanshaugen der da, (husker jeg).

    Og så gikk jeg liksom litt oppå, (og ved), selve St. Hanshaugen, da.

    Og så gikk jeg etterhvert ned, den sidegata til Waldemar Thranes gate, som den jødiske synagogen lå i.

    (Den som det seinere ble skutt på, av en kriminell pakistaner.

    Etter at jeg hadde flytta til England, vel).

    Og da tenkte jeg ofte på to norske damer, i begynnelsen av 20-årene vel, (husker jeg).

    (Da jeg gikk forbi den synagogen).

    For disse to damene, de hadde sagt til meg det, (en gang).

    Seint, en natt til søndag.

    At de ikke ville bli med meg opp til Rimi-leiligheten min, for å ta en øl, da.

    For de bodde like ved synagogen, sa de.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg litt paff, husker jeg.

    For hva mente disse to damene med, å gjøre et poeng av det, (at de bodde like ved synagogen), liksom.

    Mente de at de hadde en jødisk kultur, for eksempel?

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Men disse damene, de sa at de skulle besøke meg, på Rimi da, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Men jeg vet ikke om disse damene fikk med seg det, at selv om jeg bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen..

    Så betydde ikke det, at jeg jobbet i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, da.

    For jeg var litt full vel, så jeg fikk ikke forklart dette, til disse Oslo-damene, da.

    (At jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter, da.

    (Må det vel ha vært, på den her tiden).

    Selv om jeg bodde, på St. Hanshaugen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, så så jeg også en grevling, (husker jeg), mens jeg gikk i en gate, (på en sånn nattlig spasertur), oppe ved St. Hanshaugen der.

    Og en annen gang igjen, så overhørte jeg at to blitzere, (må det vel ha vært), dreiv og prata seg imellom.

    Mens jeg gikk langs en sti eller gangvei, som gikk liksom mellom St. Hanshaugen og Ullevålsveien da, (var det vel).

    Og han ene blitzeren, han sa det, (husker jeg).

    (Til han andre blitzeren, da).

    At hvis han så en Mercedes, når han var ute om natta, for å gjøre bil-innbrudd.

    Så pleide han bare å rive av Mercedes-stjerna, på de bilene da, (sa han).

    Siden at de som kjørte Mercedes, var noen duster, (eller noe lignende), da.

    (Sa han blitzeren, da).

    Men da bare lot jeg som at jeg ikke hørte noe, (husker jeg).

    For hva skulle jeg gjøre, liksom?

    Men det var kanskje den samme karen, som hadde gjort så mange innbrudd, i Sierra-en min, i sin tid?

    Det lurte jeg vel litt på, (tror jeg).

    Det var ihvertfall ikke lett å være bileier, på St. Hanshaugen.

    Det er sikkert.

    Jeg hadde vel tilsammen fem-ti innbrudd, i Sierra-en min.

    Den tida jeg hadde den stående utafor Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), der.

    Og det var fra høsten 1998.

    Til høsten 2002, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 236: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IX

    Det var også sånn, en gang, sommeren 2004.

    At assisterende butikksjef, (var han vel), Espen Sigmund Nornes og jeg, en gang gikk sammen, fra Rimi Langhus og i retning av Vevelstad togstasjon, (hvor jeg skulle ta toget mitt tilbake til Oslo), da.

    (Jeg vet ikke hvorfor vi slutta på jobben, på rundt den samme tida, denne dagen.

    For vanligvis den her sommeren, så hadde jo Espen Sigmund tidlig-ledervaktene.

    Og jeg hadde sein-ledervaktene.

    Men det er mulig at jeg hadde jobba med å lage vaktlister, (noe som var ganske komplisert, på Rimi Langhus, for alle de ansatte der, ønsket å ha en litt innviklet turnus da, husket jeg, fra den tida jeg begynte som ‘vanlig’ butikksjef der, drøye tre år tidligere).

    Og jeg hadde kanskje fått Simen, (eller en annen låseansvarlig), til å ta min vakt, da.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall, så var det sånn, at assistent Espen Sigmund Nornes sa til meg det.

    (Husker jeg).

    At det hendte noen ganger, at det kom utlendinger, til Langhus.

    Med toget fra Oslo.

    Og da fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    (Siden at Espen Simund Nornes gjorde et poeng av dette, da).

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og jeg lurte jo på om dette kunne være den albanske mafiaen, (eller noe sånt), da.

    (Og dette var jo en av grunnene, til at jeg hadde slutta, i den andre Rimi-jobben min, på Rimi Bjørndal, cirka et halvår tidligere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At en del uker, før jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så la jeg merke til at noen folk, på irc-kanalen #Oslo, på ef-net.

    (En kanal som jeg pleide å hange på.

    I tilfelle jeg ble lei av de andre kanalene, som jeg ‘hang’ på.

    Som #blablabla og #quiz-show).

    De begynte å chatte, med en norsk kar, i 20-årene, (var han vel antagelig).

    Som studerte, ved University of Sunderland.

    (Som jo nettopp var det universitetet, som jeg selv hadde planlagt, å studere ved).

    Og jeg husker at han utenlandsstudenten.

    Han skrev det, (på #Oslo), at han hadde sin egen leilighet, i Sunderland.

    For han ønsket ikke å bo sammen med masse kinesere, (mener jeg å huske, at han sa).

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk inntrykk av det, at det var ganske vanlig, at studentene ved University of Sunderland, hadde egne leiligheter, da.

    (Sånn som jeg selv jo var vant til å ha, i Oslo.

    For jeg hadde jo hatt min egen Rimi-leilighet, i drøye åtte år, på den her tiden.

    Siden jeg flyttet fra Ungbo, i 1996).

    Så jeg syntes at det virka greit, å studere i Sunderland, da.

    Men jeg sendte ikke noe til universitetet, om dette, (at jeg ville ha egen leilighet), før jeg flytta, til Sunderland.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg ville liksom lage minst mulig blest, rundt den her flyttinga mi, da.

    Så derfor, så sendte jeg færrest mulig brev, til University of Sunderland, før jeg dro over, til England, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 235: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen VIII

    Det var også sånn.

    At da jeg veddet en del, på nettet, under fotball-EM, i 2004.

    Så benyttet jeg meg av tilbud, for nye medlemmer, da.

    Og ble medlem på 5-6-7 nettsteder, hvor man kunne gamble, da.

    (Noe jeg jo var vant med, fra språkreise-ferier, til England, på 80-tallet.

    At de hadde bookmakere, på hvert gatehjørne nesten, (for å si det sånn).

    Jeg spilte jo for eksempel en gang noen pund, på at Stefan Edberg, ville vinne Wimbledon.

    Det første året han vant, (var det vel).

    Nemlig sommeren 1988 da, (så jeg nå, på Wikipedia).

    Da jeg var på språkreise, (sammen med min tremenning Øystein Andersen), i Brighton.

    Men jeg hang ikke sammen med min tremenning, (som jeg ikke kjente så godt ennå da, forresten), hele tida.

    Så den veddinga mi, på Wimbledon.

    Det var noe jeg gjorde, en gang, som jeg liksom hadde litt fritid, fra min tremenning Øystein Andersen, da.

    For han fikk noen unge språkreise-kamerater, i Brighton, som han hang en del sammen med da, (husker jeg).

    Og da ville jeg gå rundt aleine litt, i Brighton sentrum osv., da.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at det var en online bookmaker, som hadde et sånt tilbud, om at hvis man ble medlem, så kunne man spille for det dobbelte, av det beløpet, som man deponerte, da.

    Og da deponerte jeg tusen kroner, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk to tusen kroner, å spille for, da.

    (Noe sånt).

    Og da spilte jeg blant annet på at en kjent spiller, fra Latvia, ville score, (i en bestemt kamp), husker jeg.

    (Og satset tusen kroner på det, da).

    Men denne spilleren, (jeg tror det må ha vært Verpakovskis), han scorte ikke i akkurat den kampen, (som jeg hadde veddet på), da.

    Så det var ikke sånn at jeg vant på alle veddemålene mine, liksom.

    Men jeg gikk vel to-tre-fire tusen, i pluss, på denne veddinga mi, på fotball-EM, i 2004.

    (Mest på grunn av at jeg vant drøye 6.000 kroner, på det veddemålet, om at Milan Baros, ville bli toppscorer, i dette fotball-EM, da).

    Så jeg gikk noen få tusen i pluss, da.

    Og jeg så også en annonse, (på nettet vel), om et nytt kredittkort.

    Og da slo jeg sammen studielånet mitt og Rimi-lønnen.

    Og skrev at jeg hadde cirka 200.000, i årslønn, da.

    Og da fikk jeg også et kredittkort, på rundt 10.000 kroner, vel.

    Like før jeg flyttet, til Sunderland, da.

    Og jeg jobba jo heltid, (og muligens også en del overtid), hele sommeren 2004, da.

    Så det var ikke sånn at jeg var blakk, på den tida jeg flyttet, til Sunderland, (for å si det sånn).

    Jeg hadde vel ihvertfall med meg cirka 20.000 (eller noe i den duren), på lønnskontoen og på det nevnte kredittkortet tilsammen, da jeg dro til Sunderland, (høsten 2004).

    (Og dette var etter at jeg hadde betalt en del tusen, (på forskudd), for den lagerboden min, hos City Self-Storage.

    Og etter at jeg hadde betalt for leiebil for flyttinga.

    Og flybilletter, osv.).

    Så jeg følte meg nesten rik, (husker jeg), på den tida, som jeg skulle flytte, til Sunderland, da.

    For jeg kom jo til å få studielån, i tillegg.

    Og jeg hadde jo hørt det, (fra hu dama på internasjonalt kontor, ved HiO), at levekostnadene, i Sunderland, var rimelig lave, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var sånn, denne sommeren.

    (Altså sommeren 2004, da).

    At jeg noen ganger brukte wap-funksjonen, på mobilen min, (husker jeg).

    Mens jeg stod på Vevelstad togstasjon, (må det vel ha vært), og ventet på toget tilbake til Oslo, på lørdagskveldene osv. da.

    (Etter å ha jobbet ferdig min vakt, den dagen.

    Som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).

    For å se om veddemålene mine, på fotball-EM, (som jeg hadde plassert kvelden før, for eksempel, da).

    Hadde gått inn, (eller ikke), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.