johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 234: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen VII

    Når jeg ikke jobba, sommeren 2004.

    Så satt jeg for det meste hjemme og fulgte med på fotball-EM, (som ble arrangert i 2004 da), husker jeg.

    (For jeg hadde jo fått skada trynet og overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’).

    Og jeg husker at jeg også begynte å gamble litt, på fotball-resultater.

    (Siden jeg kjeda meg litt, den her sommeren, da.

    Siden jeg bare satt hjemme, liksom).

    For jeg var ganske aktiv på VGD, (under nicket ‘cons’).

    (Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og da var jeg mest på fotball-forumet.

    Og noen tipset om at man burde vedde en hundrelapp på at Milan Baros kom til å bli toppscorer, i fotball-EM.

    (Husker jeg).

    Nå var jo han en Liverpool-spiller, og jeg holdt jo med Everton.

    Men jeg tenkte hvorfor ikke, det var gode odds, og jeg syntes ikke at en hundrelapp var så mye penger, liksom.

    (Siden jeg jo jobba heltid, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, denne sommeren, da).

    Og Milan Baros ble jo toppscorer, i fotball-EM, i 2004.

    Så jeg vant over 6.000 kroner da, (var det vel).

    Men jeg strevde fælt, for å få utbetalt de pengene, fra Ladbrokes i England, (husker jeg).

    Jeg tok en nærmest endeløs rekke av telefoner, (husker jeg).

    Fra mobilen min.

    For å få ordnet med den overføringen, da.

    Og Ladbrokes klarte ‘aldri’ å få det riktig, da.

    Før de etter mange oppringinger klarte å overføre disse pengene, til min norske konto, hos Ladbrokes.

    Og derfra klarte jeg å overføre disse pengene selv, til min bankkonto, (hos DNB da, var det vel).

    Men all denne ringinga, til England.

    Fra mobilen min.

    Den kosta meg nok muligens nærmere tusen kroner, (vil jeg tippe på).

    (Noe sånt).

    Ihvertfall en del hundrelapper, vel.

    Og jeg måtte prate mye med folk som ikke var engelske, (men fra den tredje verden, hørtes det ut som), da.

    Og da ble det litt problematisk, (å få ordnet dette over telefon), siden jeg heller ikke hadde engelsk som morsmål, da.

    Så det var som et strev, å få overført de pengene, som jeg vant, på det nevnte veddemålet da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 233: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen VI

    Det var også sånn, at en del uker, før jeg skulle flytte til England, for å studere, ved University of Sunderland.

    Så dro jeg innom Sentrum politistasjon.

    (Den ganske nye, som holder til like ovenfor gamle Sentrum kino der, blir det vel.

    Ikke så langt unna Youngstorget).

    Og jeg fikk meg et nytt pass, (igjen), da.

    Og jeg hadde jo fått meg et nytt pass, sommeren før også.

    (Nemlig sommeren 2003).

    Og det var fordi at passet mitt hadde blitt borte.

    (Mens det hadde ligget, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Må det vel ha vært).

    Og sommeren 2004, så hadde altså passet mitt blitt borte igjen da, (husker jeg).

    (På en eller annen merkverdig måte.

    Må det vel ha vært).

    Og jeg hadde jo ikke likt de ‘biffete’ og ‘cowboy-aktige’ politifolka, som hadde laget nytt pass for meg, på Grønland politistasjon, sommeren 2003.

    Så sommeren 2004, så dro jeg til Sentrum politistasjon, for å få meg nytt pass, da.

    Og jeg husker at jeg tok passbilde, i en fotoautomat, som stod i rolig del, av politistasjonen der.

    Og at ei ganske stille dame, (var det vel), tok imot min bestilling på nytt pass, da.

    Og passene, de hadde blitt en del dyrere, fra 2003 til 2004.

    Men det hadde det stått en del om i nettavisene, hva kom av.

    Og det var fordi at det siden sommeren 2003 hadde kommet en ny type pass, med en slags microchips i, (eller noe sånt).

    Og denne typen pass, hadde også et slags innebygget visum, til USA, husker jeg, at det stod skrevet om, i nettavisene, på den her tiden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så hva som kan ha vært grunnen, til at passene mine ble borte, ‘hele tiden’, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Det veit jeg ikke.

    Hm.

    Men jeg fikk meg ihvertfall et nytt pass, (som kosta cirka tusen kroner vel), i posten, (var det vel), i ganske god tid, før jeg flytta, til Sunderland, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 232: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen V

    Det var også sånn, husker jeg.

    At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

    Han sa også det, en gang.

    (På begynnelsen av tredje semester, var det vel muligens).

    At han likte en ny TV-serie, som het ‘Shield’, (husker jeg).
    Men hvorfor han fortalte meg det, (utenom sammenhengen liksom).

    Det veit jeg ikke.

    For jeg hadde liksom ikke noe problem, med å finne nok TV-serier og filmer, å se på.

    Jeg hadde vel ikke så mye fritidsproblemer akkurat, (på den her tida), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga sa også det en gang, (husker jeg).

    At det hadde dukket opp en ny TV-kanal, som var gratis, vel.

    Og der viste de mange klassiske filmer, i sort-hvitt da, (sa Dagga).

    Og Dagga anbefalte meg å se på denne TV-kanalen da, (som jeg har glemt hva heter nå), av en eller annen grunn.

    For da jeg spurte han Dagga, om hva han syntes, at var så kult, med svart-hvitt-filmer.

    Så kom vel ikke han Dag Anders Rougseth med noe særlig klart svar, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den dagen, som jeg flytta alle tingene mine, til City Self-Storage.

    Så ringte bestemor Ingeborg meg, midt i flyttinga, (husker jeg).

    Sånn at jeg stod i gangen, i tredje etasje, i Rimi-bygget, og prata med bestemor Ingeborg, på mobilen, da.

    Mens jeg hadde heisen der, full av banan-kasser, med bøker osv., da.

    (Som jeg skulle kjøre, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Og akkurat mens jeg stod der, (utafor døra, til leiligheten min), og prata, med bestemor Ingeborg, (på mobilen).

    (For bestemor Ingeborg skulle vel si ‘hadet’, (eller noe sånt), vel

    Siden jeg jo skulle flytte, til England).

    Så dukka det opp ei dame, som bodde i enten fjerde eller femte etasje, (i Rimi-bygget der), vel.

    (Ei ung dame i begynnelsen av 20-årene, vel).

    Som gikk alle trappene, ned mot første etasje, da.

    Og jeg måtte jo bare nikke, (eller noe sånt), og liksom gjøre tegn med hodet, mot mobilen min, da.

    For å prøve å forklare det, at det var mormora mi, som ringte, da.

    Og at jeg derfor liksom måtte ‘bable’ en del, i telefonen, da.

    Istedet for å få alle tingene mine, ut av heisen, med en gang, da.

    Så det ble litt flaut, med den flyttinga mi da, (må man vel si).

    Så det er kanskje et tips til folk, å skru av ringelyden, på mobilen, mens man driver og flytter.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at bestemor Ingeborg ringte meg, på et uheldig tidspunkt.

    Det kan ha vært på grunn av det, at jeg hadde tulla litt, i Drøbak, da min mors slektninger, spurte meg, om når jeg skulle flytte, (til England), på den cafeen vi satt på der, da.

    (Etter at vi hadde vært ved graven til min mor.

    For å liksom minnes henne, siden det var fem år siden, at hu døde, da).

    For jeg tulla vel litt, og sa det, at jeg skulle flytte til England, på torsdagen, (var det vel kanskje).

    Men så hadde jeg bestilt billetter, med et fly som gikk dagen før, da.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg stolte ikke engang på mine egne slektninger, (på den her tida), må jeg innrømme.

    Så jeg tulla litt med dem, når de liksom begynte å forhøre meg litt da, om den her flyttinga, da.

    (Mens vi satt på den cafeen, i Drøbak der).

    Og jeg sa at jeg skulle flytte til Newcastle, (og ikke til Sunderland), da.

    Og sa også at jeg skulle flytte på torsdagen, (var det vel), og ikke på dagen før, (som var riktig), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At mens jeg stod utafor Rimi-bygget, og lasset disse banan-kassene mine, (med bøker osv.), inn i den varebilen, som jeg hadde leiet, fra Bislett Bilutleie.

    (For å kjøre disse tingene, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).

    Så stod det to St. Hanshaugen-karer, i 20-åra vel, og kommenterte om meg, (mener jeg å huske).

    (De var vel kanskje på vei til Rimi, eller noe sånt, da).

    Og han ene sa noe sånt, (til han andre), som at: ‘Det er jo han som er mesterhjernen, de får jo aldri tak i han nå’.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig.

    Og uten at jeg skjønte helt hva det her skulle bety, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 231: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen IV

    Det var også sånn, husker jeg.

    At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).

    Han ville gjerne kjøpe en av mine gamle Nokia-mobiler, (husker jeg).

    (Muligens til sin samboer-dame Guro, var det vel).

    Da jeg kjøpte meg en bedre mobil, da.

    For det var vibrerings-varsling, på min gamle mobil da, (sa Dagga).

    Og det syntes Dagga at var så kult da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Hvis han ikke tulla, da).

    For hva var så kult med vibrerings-varsling, liksom?

    Det var det vel for eksempel, (blant annet), på den Motorola-personsøkeren, (Motorola Bravo, het den vel), som jeg kjøpte meg, høsten 1994, (altså nesten ti år tidligere).

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt å jobbe heltid, som leder, på Rimi Lambetseter, var det vel.

    At jeg kjøpte den personsøkeren).

    Så det var vel kanskje litt rart.

    At Dagga kjøpte ihvertfall en av mine gamle Nokia-mobiler.

    Når jeg kjøpte meg ny mobil, da.

    (På den tida, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen, (eller HiO IU), da.

    Noe jeg jo gjorde fra høsten 2002 til våren 2004).

    For de Nokia-mobilene, som jeg kjøpte meg, etter at min Nokia 3210, hadde blitt moden, for utskifting, (var det vel).

    (Batteriet ble vel kanskje litt dårlig, på den Nokia 3210-mobilen, etterhvert.

    Noe sånt).

    Det var bare sånne ganske billige Nokia-mobiler da, (mener jeg å huske).

    For jeg syntes vel at jeg klarte meg, med en vanlig mobil, liksom.

    Jeg trengte ikke å ha en ny mobil til 2000 kroner hvert år, liksom.

    (Noe jo min Nokia 3210, hadde kostet, i sin tid.

    Dette var en mobil, som jeg kjøpte, på slutten av 1999, (var det vel).

    (Etter at jeg hadde sett at min distriktsjef, i Rimi, Jan Graarud, hadde hatt en sånn mobil, noen måneder tidligere, på et møte, på Rimi sitt hovedkontor.

    For Jan Graarud rakte meg mobilen hans, midt i det nevnte møtet.

    For mine to assistenter, på Rimi Lambertseter, (på den her tiden).

    Nemlig Jan Henrik, (også kjent som Jan-ern), og Wenche Berntsen.

    De hadde liksom røket i tottene på hverandre, da.

    Så en av de hadde ringt Rimi, for å få prate med meg, mens jeg var på møte, da.

    Noe sånt).

    Og da hadde jeg fått over 100.000 kroner, fra noe slags livsforsikring, som søstera mi Pia, sa at mora mi, hadde hatt.

    Så da liksom skeiet jeg ut litt, og kjøpte meg en stilig mobil, da.

    Siden min forrige mobil, (en Bosch vel, som jeg hadde kjøpt meg, etter at jeg ble butikksjef, høsten 1998, altså et drøyt år tidligere, og som muligens begynte å få dårlig batteri, eller noe sånt, på slutten av 1999), ikke hadde vært så kul, (men heller litt klumpete), vel).

    Det var vel sånn, at jeg kjøpte meg en Nokia 3330, etter at jeg hadde hatt den Nokia 3210-mobilen.

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen, så kjøpte jeg meg en Nokia 3410, vel.

    (Noe sånt).

    Og Dagga kjøpte enten Nokia 3330-mobilen.

    Eller Nokia 3410-mobilen.

    Da jeg bytta ut disse, da.

    I forbindelse med at jeg byttet fra Telenor til Netcom, var vel et av kjøpene, ihvertfall.

    Noe jeg muligens ønsket å gjøre, etter den Arvika-turen, sommeren år 2000.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Siden Telenor-abonnementet, ikke virka, i Sverige da, (husker jeg).

    Noe jeg syntes at var dårlig.

    Og dette var ikke kontantkort-abonnement.

    Men det var sånn at jeg fikk en faktura, en gang i måneden da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og etter det igjen.

    Så var det sånn, at han Jan-ern, (fra Rimi Nylænde), som var dørvakt, på utestedet Onkel Donald, (i Oslo sentrum).

    Han hadde klaget, (bak ryggen min liksom), på at min Nokia 3330, (som jeg hadde kjøpt i en elbutikk, ut mot Furuset vel, som het Saba, etter å ha sett en annonse, fra dem, i Aftenposten, må det vel ha vært), var så ‘døv’.

    En gang jeg stod utafor utestedet Onkel Donald, (og prata med Jan-ern), en lørdagskveld, (som jeg egentlig var ute på byen, sammen med halvbroren min Axel), vel.

    Så derfor, så bytta jeg vel ut den Nokia 3330-mobilen ganske raskt, til en Nokia 3410, (som blant annet hadde polyfoniske ringetoner, (mener jeg å huske), og vel også en litt kulere design), da.

    Men da jeg så de nye Sony Ericsson-mobilene, (med kamera), osv.

    (På slutten av 2003, var det vel.

    For jeg så at en medstudent, (på HiO IU), hadde en sånn telefon.

    Som han liksom satt og brifa med, da.

    For han hadde den mobilen liggende, på bordet foran seg, der han satt, i det store auditoret, på ingeniørhøyskolen, da.

    På raden foran der jeg satt da, (under en eller annen forelesning, i tredje semester, ved HiO IU)).

    Så syntes jeg at alle de Nokia-mobilene, som jeg hadde hatt, (de siste årene), så rimelig døve ut, (i forhold), da.

    (Selv om jeg må innrømme det, at den Nokia 3210-mobilen, som jeg kjøpte meg, på slutten av 1999, (var det vel), også så rimelig kul ut, i sin tid, da).

    Så da, (på slutten av år 2003), kjøpte jeg meg en sånn kamera-mobil, (fra Sony Ericsson), til rundt 1000 kroner da, (husker jeg).

    Og så kjøpte vel Dagga min gamle Nokia 3410 da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og det er også mulig, at det var sånn, at Dagga kjøpte min Nokia 3330, (eller noe sånt), i sin tid.

    (Da jeg kjøpte meg den Nokia 3410-mobilen, da).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hvordan dette var igjen, (må jeg innrømme).

    (Så det er også mulig at den Nokia 3330-mobilen, ligger sammen med resten av tingene mine, hos City Self-Storage.

    Hvem vet.

    Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 230: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen III

    Det var også sånn.

    At etter at jeg slutta, å jobbe deltid, (som låseansvarlig), på Rimi Bjørndal, (i desember 2003).

    Så fikk jeg litt mindre penger, å rutte med, da.

    Så jeg bestemte meg for å selge først Ipod-en og så laptop-en, på QXL, da.

    Og Ipod-en, den fikk jeg solgt, til en kar på Sørlandet, (var det vel).

    For litt mindre enn det jeg ga for den, da.

    Og jeg spurte han karen, (som kjøpte Ipod-en), om han ville at jeg skulle la musikksamlingen min, bli værende, på Ipod-en.

    Og det ville han, da.

    Så han fikk med noen mp3-filer, på kjøpet da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, (husker jeg).

    At jeg hadde klart å få noen riper, på displayet, på Ipod-en.

    (Siden jeg hadde hatt Ipod-en og nøklene mine.

    I den samme lomma, vel.

    En gang jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, til jobb på Rimi Langhus, (tror jeg at det var).

    Høsten 2003, en gang, (må det vel ha vært).

    Noe sånt).

    Men jeg hadde noe slags polish, for mobil-skjermer liggende.

    (Som jeg vel tilfeldigvis hadde kjøpt, på Claes Ohlson, (eller noe sånt), noen år før det her, vel).

    Og når jeg brukte den polishen, så ble skjermen på Ipod-en grei, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle selge laptop-en min, (som jeg hadde kjøpt høsten 2003), våren 2004.

    (Også på QXL).

    Så gikk ikke det salget like knirkefritt da, (for å si det sånn).

    For noen vietnamesere, (var det vel muligens), fra Haugenstua, de sendte meg noen e-poster da, (var det vel).

    Og jeg husker at det var sånn, at jeg trengte penger da, (på grunn av at eksamenstria, (eller noe sånt), var det vel muligens).

    Så da disse vietnameserne, foreslo det, at jeg skulle selge laptop-en, (og den trådlåse routeren, som jeg solgte sammen med laptop-en), utenom QXL.

    Så syntes jeg at jeg måtte slå til på det, da.

    Siden jeg trengte pengene da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble tilbudt en ok pris, for laptop-en, da.

    Og slo til på det.

    Og så dukka det opp en ung asiat, og onkelen hans vel, på døra mi, (i Rimi-bygget), da.

    Han unge asiaten, han lurte på om det trådløse nettverket, kunne taes inn, hjemme hos han, noen hundre meter unna, der onkelen bodde da, (var det vel).

    Men det turte jeg ikke å love da, (husker jeg).

    Men disse asiatene, de kjøpte likevel laptop-en, wifi-kortet, (til laptop-en), og den trådløse routeren da, (husker jeg).

    (For cirka 6.000, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men disse vietnameserne.

    De ville det, at jeg skulle dukke opp hos dem, på Haugenstua, da.

    For å hjelpe dem, med et eller annet problem, angående nettverket eller laptop-en, da.

    Dette avtalte vi, da de var hos meg, for å kjøpe laptop-en, (husker jeg).

    Så jeg måtte jo ta toget, ut til Haugenstua stasjon, (husker jeg).

    Og etter at jeg hadde gått av toget, så spurte jeg et ungt par der, (en ganske kraftig tenåringsgutt og dama hans vel).

    Om hvor på Haugenstua, som denne adressen var, (til disse asiatene), da.

    (For jeg viste dem vel en lapp, som den adressen stod på, da.

    Noe sånt).

    Men da klarte ikke disse norske ungdommene, å svare meg, på hvor denne adressen var da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt hva det var, som disse asiatene ville, at jeg skulle hjelpe dem med.

    Men jeg fant fram til der de bodde, til slutt, da.

    (De banka vel på vinduet sitt, (eller noe sånt), tror jeg).

    Jeg husker at TV-en stod på, i en ganske stor stue, i den ganske store leiligheten, som de bodde i.

    (Og det var vel to voksne asiater, og han unge asiatiske gutten, i den leiligheten, da jeg var der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle hjem igjen, til St. Hanshaugen, (etter å ha vært på besøk hos disse asiatene), da.

    Så tenkte jeg det, at jeg liksom måtte gå, en rar vei hjem, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Og jeg var jo ganske kjent, på Haugenstua.

    (Ihvertfall på den delen av Haugenstua, som lå i retning, av Furuset).

    For den gangen, som jeg først fant leiligheten til halvbroren min Axel og dem, (på Furuset), høsten 1989.

    (Som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så hadde jeg jo gått av toget, på Haugenstua, da.

    For det er bare en gåtur, på cirka ti minutter kanskje, (langs en sti, som går i en oppoverbakke, for det meste, vel).

    Fra Haugenstua til Furuset, da.

    Så jeg tok ikke toget, tilbake igjen, fra Haugenstua togstasjon.

    Men jeg gikk heller og besøkte mine gamle ‘hjemtrakter’ liksom, (på Furuset), da.

    Så jeg tok t-banen, fra Furuset t-banestasjon, og ned til sentrum, da.

    Da jeg skulle hjem, (fra Haugenstua).

    Og på Furuset t-banestasjon.

    Så følte jeg meg litt overvåka, (husker jeg).

    (Da jeg skulle gå ned, til plattformen der).

    For det stod en pakistansk tenåringsgutt, og hang, inne på t-banestasjonen der, da.

    (Ikke så langt unna den trappa, som går ned, til der t-banen går fra, da).

    Og han pakistanske tenåringsgutten, han liksom bare stod der, og observerte, hvem som skulle ta t-banen, da.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall.

    Hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne ‘rare’ QXL-handelen.

    Så måtte jeg finne på en historie, å fortelle, til QXL, (husker jeg).

    Jeg måtte si til QXL, at jeg hadde fått noe virus, på harddisken, til laptop-en.

    Og at jeg ikke klarte å få bort dette viruset, da

    Og at jeg derfor ikke kunne selge laptop-en min likevel, da.

    (Noe sånt).

    For jeg ønsket ikke å selge laptop-en min, før den var i bra stand igjen da, (sa jeg).

    (Noe sånt).

    Og da fjernet QXL laptop-en min, fra nettauksjonen sin, da.

    (Uten å kreve noen penger, vel).

    Og dette informerte jeg han vietnamesiske gutten om, da.

    At jeg liksom måtte bruke den dekkhistorien, (for å få dette riktig liksom, med QXL), da.

    For ellers, så ville vel QXL ha begynt å lure, på hva som egentlig hadde skjedd, med den laptop-auksjonen min, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 229: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen II

    Det var også sånn, våren 2004.

    At etter at Frode Eika Sandnes, (på HiO IU), hadde hatt et ‘rart’ møte med meg, (da han også hadde med seg en kamerat, fra Sunderland), hvor han sa det, at det var umulig for meg, å få tak i en ekstrajobb, i Sunderland.

    Så var det sånn, at jeg hadde skrevet litt, på et fotball-forum, (for Everton FC.), som het ‘Blue Kipper’.

    Så jeg spurte de britene, som hang, på det debattforumet.

    Om de mente at det som Frode Eika Sandnes hadde sagt, (om at det ikke var mulig, å få seg ekstrajobb, i Sunderland), var riktig, da.

    Og de britene, de mente det, at det var kort vei, til både Gateshead og Newcastle, fra Sunderland, da.

    Og en eller to av de av disse Everton-supporterne, de ba meg bare om å kontakte de, etter at jeg hadde flyttet, til Sunderland.

    Og så ville de hjelpe meg, med å skaffe meg en kontorjobb, (med egen PC osv.), i Newcastle, (var det vel), sa de.

    Og dette var vel før, at jeg hadde det møtet, med hu dama, som pleide å dra til Latin-Amerika, i forbindelse med HiO-jobben sin.

    (På HiO’s internasjonalt kontor der, på Bislett).

    Og hu dama, hu sa jo det, at jeg ikke kom til å trenge en ekstrajobb, i Sunderland.

    Siden det var så lave levekostnader der, da.

    Så man kunne fint klare seg, på vanlig norsk stiped og studielån der, da.

    (For studielån og stipend var vel på 8.000, (eller noe sånt), i måneden, på den her tida, vel.

    I tillegg til lån som skulle dekke skolepengene, (for universitetsstudier, i utlandet), da).

    Og jeg hadde ikke så mye gjeld, heller.

    (Det var kanskje snakk om innbetalinger på et par tusen tilsammen, i måneden.

    Noe sånt).

    Så jeg tenkte at dette var mulig å klare å betale, på vanlig studiefinansiering, da.

    Så jeg roet meg litt ned, etter å ha hatt det møtet, med hu dama, fra internasjonalt kontor, (ved HiO), på Bislett der, da.

    Så etter dette møtet, så bekymret jeg meg ikke så mye, over om jeg kom til å klare å få tak i en ekstrajobb, i Sunderland.

    Så det ble ikke til at jeg spurte noen av de, fra Blue Kipper-forumet, noe mer, om mulighetene til å få seg jobb, i Nord-Øst England, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om det her kan være hu Tornerosa, fra siste kapittel, av Min Bok 5. Hm

    tornerosa hm

    http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=584099&page=1

  • Min Bok 5 – Kapittel 228: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Siri Rognli Olsen, hu sendte meg en tekstmelding, den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.

    (Våren/sommeren 2004, da).

    Og jeg husker at jeg leste den tekstmeldingen, mens jeg venta på toget, fra Vevelstad til Oslo.

    (Etter at jeg hadde jobba en vakt, som låseansvarlig eller ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).

    Men jeg bestemte meg for å ikke å ta noen unødvendige sjanser.

    For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Og Siri Rognli Olsen begynte plutselig å ‘bable’ om noen utvekslingsstudenter, som hu måtte kjøre og hente, (eller noe sånt), mens jeg prata med henne, på telefonen da, (var det vel).

    Og da lurte jeg på om dette kunne være noen albanske mafia-folk, (som hu egentlig mente), eller noe sånt.

    Så derfor, så droppa jeg å møte henne, (for videofilm-leie og/eller ‘pulevenn-sex’, (eller hva man skal kalle det)), sommeren 2004, da.

    (Selv om jeg hadde møtt henne, både sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og da møtte jeg vel henne, bare en gang, hver sommer.

    Så man kan vel ikke si at jeg var sammen, med Siri Rognli Olsen.

    (Siden vi bare møttes en gang i året, da).

    Men vi var kanskje pulevenner da, (som det vel kalles, i våre dager).

    (Noe sånt).

    Siden vi pulte både sommeren 2001 og sommeren 2003, mener jeg.

    (Og også i påsken 1990 da, mens jeg bodde på Abildsø).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg syntes ikke at Siri Rognli Olsen var så veldig attraktiv da, (for å si det sånn).

    Så jeg syntes det hadde vært flaut, å være sammen med henne, da.

    Siden hu var så kraftig osv., da.

    Så å møte henne en gang i året, (for gamle dagers skyld, eller hva man skal kalle det).

    Det syntes jeg at var greit, da.

    Men jeg lot henne aldri få besøke meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    For jeg var litt flau over henne, da.

    Siden hu var ganske ‘dundrete’, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde prata med Siri Rognli Olsen, på telefonen, våren 2004, (må det vel ha vært).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, på ingeniørhøyskolen, (altså HiO IU).

    At ei mørkhuda studentdame der, sa til en annen studentdame, vel.

    At: ‘De har prøvd å ta han gjennom kameraten og ikke klart det.

    Og de har prøvd å ta han gjennom dama, og ikke klart det’.

    (Noe sånt).

    Og jeg lurer på om den snakkinga var om meg, da.

    (Eller hvordan det kan ha vært).

    Siden jeg jo hadde overhørt, (noen måneder før det her), at jeg var forfulgt av ‘mafian’ også.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det samme semesteret, (nemlig fjerde semester), så husker jeg at det også var en mannlig student vel, som snakka om at noen folk hadde blitt tatt, som det stod om i avisa, at hadde smugla heroin.

    (Noen albanere, vel).

    Og at dette var de folka, som var etter meg, da.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe sladder, som jeg overhørte, da.

    Så jeg visste ikke helt, om jeg kunne stole på dette.

    (For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som prata om det her), engang).

    Ihvertfall ikke nok, til at jeg kunne basere meg, på dette, som jeg overhørte, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, (også i fjerde semester), så overhørte jeg det, (også i korridorene, på ingeniørhøyskolen), at: ‘Har du sett de folka som er etter han, eller?’.

    (Noe sånt).

    Og jeg lurte på om dette kan ha vært om meg, da.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (noen måneder før det her), liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må også ta med om det, at Rimi-bygget, (som jeg har kalt det), hvor jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Det bygget, det ligger i Waldemar Thranes gate.

    (Nærmere bestemt i Waldemar Thranes gate 5).

    Og i Waldemar Thranes gate, så ligger også Ila Apotek, (hvis jeg husker det riktig).

    Og vel også Kiwi St. Hanshaugen.

    Rimi-bygget, det ligger et steinkast unna selve St. Hanshaugen, da.

    Så det er mulig at det bygget ligger liksom på grensen, mellom St. Hanshaugen og Ila, da.

    (Siden Ila Apotek ligger like ved, mener jeg).

    Men Magne Winnem pleide å kalle det St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).

    Og Waldemar Thranes gate, er vel en ganske kjent gate.

    (Og Rimi-bygget ligger like ved krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien, da).

    Så folk skjønner vel forhåpentligvis hvor jeg mener.

    (Får jeg håpe på, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at hu Tornerosa, (fra #sol.20ognoe, på ef-net, på irc), som jeg hadde møtt en gang, på ‘blind date’, på utestedet Snorre, i Oslo sentrum.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, vel).

    Hu flytta etterhvert til Oslo.

    (Fra Ålesund, hvor egentlig var fra, vel).

    Og i tiden etter at jeg skada trynet og overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så kontakta hu Tornerosa meg, et par ganger, på irc, (på #sol.20ognoe, var det vel), da.

    Og den første gangen, som hu kontakta meg der.

    Så fortalte hu det, at hu nå bodde i en leilighet, i Oslo, sammen med to andre damer.

    Og hu ønsket å bytte med meg, sånn at jeg bodde sammen med disse damene og hu kunne bo aleine, da.

    (Noe sånt).

    Dette var muligens tidligere.

    (Altså før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).

    Og dette var vel antagelig bare noe fleip, fra hu Tornerosa, (som var ei brunette, i 20-årene da), vil jeg vel tippe på.

    Men våren 2004, (var det vel).

    Så kontakta hu Tornerosa meg igjen, på kanalen sol.20ognoe, (som var en kanal, som jeg hadde chatta på, siden jeg var i midten i 20-årene, så jeg kjente mange av de andre folka, som pleide å chatte, på den kanalen da. Så derfor pleide jeg noen ganger å chatte der, selv om jeg hadde runda 30 år), da.

    Og denne gangen, så ville hu Tornerosa besøke meg, (på St. Hanshaugen), husker jeg.

    Men da, så var jeg så flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt, osv.

    (Og jeg hadde jo også overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så jeg begynte bare å tulle da, (må jeg vel innrømme).

    Og jeg liksom unngikk det temaet, (at hu Tornerosa ønsket å besøke meg , og kanskje ville bli pulevennen min, (eller noe sånt), hu også), da.

    Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.

    Og siden jeg jo hadde problemer med at jeg hadde fått skada trynet, (noen måneder før det her), og så skikkelig stram og rar ut, i maska, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 227: Og enda mer om flyttinga til Sunderland

    Enkelte ting fikk jeg jo aldri med meg, inn til Oslo.

    Sånn som den tinnsoldaten jeg en gang fikk i bursdaggave av bestefar Johannes, mens jeg bodde, hos mora mi, i Mellomhagen, (på Østre Halsen), på 70-tallet.

    Og sånn som den teddybjørnen, (som mora mi kalte ‘Bamse Brakar’), som jeg fikk i dåpsgave, av min mormors tante Meme, (også kjent som Magna Adeler f. Nyholm), var det vel.

    Dette var ting som ble borte for meg, mens min far, (Arne Mogan Olsen), solgte leiligheten jeg bodde i, (fra 1981 til 1989), i russetida mi, (våren 1989).

    Og da forsvant også noen norsk-stiler som jeg var litt stolt av, fra ungdomsskolen, (husker jeg).

    Og mange andre leker, som hadde ligget, i en stor trekasse med hjul på, under senga mi, på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4B.

    (Et soverom som søstera mi Pia bodde på, de siste månedene, før faren min solgte den leiligheten).

    Disse tingene aner jeg ikke hvor ble av.

    Når jeg klagde til min far på at det var ting, fra Leirfaret 4B, som jeg ikke fant.

    (Men som liksom hadde sentimental verdi for meg, da).

    Så ba faren min meg om å lete etter de tingene, i et gammelt hus han hadde kjøpt, (for å rive det, og bygge nye hus der), i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    Men der fant jeg ikke denne kassen med leker og de stilene osv., da.

    Så jeg lurer på om faren la dette på et lager han hadde, et eller annet sted, i Drammen, (eller noe sånt).

    (Eller om han kastet det).

    For faren min spurte meg om jeg skulle ha med de lekene inn til Oslo, (i studenthybelen min der), husker jeg.

    Og da svarte jeg ‘nei’, (husker jeg).

    (For  hvem vil vel ha masse leker liggende og flyte, i studentleiligheten sin).

    Men jeg trodde da at disse tingene ville bli lagt et sted, hvor de kunne bli gjenfunnet senere.

    På samme måte som for eksempel min fars Hardy-bøker, som jeg fant igjen, som barn, i huset til farmora mi, da.

    (Og som vel farmora mi hadde hatt litt kontrollen på).

    Men så ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også noen ting liggende, hos farmora mi, på Sand.

    Som jeg aldri fikk med meg, inn til Oslo.

    Det var en safe, (som jeg hadde fått av faren min en gang, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel).

    Og den safen, den var sånn, at den hadde to lokk, liksom.

    Det øverste lokket, det hadde en fjær.

    Sånn at safen var ‘umulig’ å få ut, av en skuff.

    For da hang det øverste ‘lokket’ seg fast, i en list, øverst i skuffen, da.

    (Noe sånt).

    Hvis man ikke kunne koden da, (som jeg stilte til å være ‘257’, (mener jeg å huske), som jo er min fødselsdag).

    (Altså 25. juli eller 25/7, da).

    Oppi denne safen, så hadde jeg lagt kvitteringa, for den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg kjøpte, (for et stipend, fra Lånekassa), på midten av 80-tallet, (mens jeg gikk på ungdomsskolen).

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    En TV som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene, av jeg ikke hadde hatt hjerte til å kaste.

    For det var den første ‘ordentlige’ tingen, som jeg kjøpte, for mine egne penger liksom, da.

    (Noe sånt).

    Og farmora mi, hu flytta jo, til Svelvik sykehjem, på midten av 90-tallet, (husker jeg).

    Men hvor det ble av den safen, som jeg hadde, i en skuff, i stua hennes.

    Det veit jeg ikke.

    Og det er også mulig at jeg hadde andre ting der.

    Jeg mener at søstera mi Pia en gang, (på begynnelsen av 90-tallet vel), bladde i karakterboka mi, fra Svelvik ungdomsskole, der.

    (Men hvor hu hadde funnet den karakterboka, det veit jeg ikke).

    Og det er også en mulighet for at fotoalbumet mitt, (som jeg skrev om i det forrige kapittelet), lå i huset til bestemor Ågot.

    (Og at jeg aldri fikk det med meg, inn til Oslo).

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Det er vel mulig at det fotoalbumet lå i en del år, (etter at faren min solgte leiligheten på Bergeråsen), i huset til farmora mi, da.

    Og at jeg etterhvert klarte å få tatt det med meg, inn til Oslo, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også fått en Rimi-slipsnål, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, da jeg jobba som hennes assistent, på Rimi Lambertseter, fra 1994 til 1996, (husker jeg).

    Og det var ikke vanlig, at Rimi-folk, brukte en sånn slipsnål.

    Så jeg brukte ikke den så ofte, da.

    Og hvor Elisabeth Falkenberg hadde fått den slipsnålen fra.

    Det veit jeg ikke.

    (Men hu hadde vel enda en sånn slipsnål og, til seg selv, vel.

    Selv om hu ikke pleide å bruke Rimi-slips, (til Rimi-uniformen), vel.

    Av en eller annen grunn).

    Men den Rimi-slipsnålen, den havnet nok sammen med de andre tingene mine, i den nevnte boden, hos City Self-Storage, da.

    Og jeg hadde jo også fått en Rimi-penn, (i metall), av Rimi-Hagen, da jeg vant den Rimi Gullårer-konkurransen, (som butikksjef, på Rimi Langhus), i 2001.

    Og den pennen, den havnet nok sammen med de andre tingene mine, i den boden, hos City Self-Storage da, (mener jeg å huske).

    Selv om jeg tok med meg gratulasjonsbrevet, (fra Rimi-Hagen), til England, (husker jeg).

    For jeg hadde en perm, med masse plastlommer i.

    Og i den permen, så hadde jeg dokumenter som karakterutskrifter, vitnemål, attester og diplomer fra militæret, (fra når jeg klarte skiskytter-merket osv.), da.

    Så jeg syntes at det ‘skryte-brevet’, fra Rimi-Hagen, passa å ha, i den nevnte permen, da.

    Hvor jeg blant annet også hadde et annet skryte-brev, (må man vel kalle det), fra redaktør Knut Lønø, i Norsk Hagetidend, (hvor jeg jo hadde jobbet, som praktikant, (utplassert fra arbeidsformidlingen), i et par måneder, (før jeg fikk meg fast jobb, på Matland/OBS Triaden), høsten 1990).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt PC-en min.

    Så ville jeg ikke ta med en svær og klumpete monitor, til England.

    (For den ville tatt for mye av plassen, i koffertene mine).

    Men jeg søkte etter PC-butikker, i Sunderland, (på Google).

    Og så skrev jeg opp adressen, til en butikk, (like ved Stadium of Light), som solgte PC-deler, da.

    Og jeg tok heller ikke med kabinettet, til PC-en min, til England.

    Men jeg tok med hovedkortet og prosessoren og et TV-kort osv., vel.

    Og harddisken min, den turte jeg ikke å ta med, til England, (husker jeg).

    For jeg hadde vel hatt en Windows-versjon, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på den PC-en, tror jeg.

    (Og det var vel snakk om en ulovlig kopi, tror jeg).

    Og jeg hadde også lasta ned mye filmer, musikk og porno osv. også, vel.

    Så jeg tenkte det var best å kjøpe en ny harddisk, i England, da.

    I tilfelle noen tollere, (eller noe), ville snuse, på den harddisken, hvis jeg hadde den, i en av koffertene mine, (under flyreisen), da.

    Så den harddisken, den kasta jeg, i en søppelkasse, på utsida av Gardermoen flyplass, (mener jeg å huske).

    Etter at jeg gikk ut, av en taxi, som jeg hadde tatt dit, da.

    For etter at jeg hadde flytta alle tinga mine, til den nevnte lagerboden, hos City Self-Storage.

    Så vasket jeg Rimi-leiligheten min, hele natta, da.

    Og morgenen etter, så dro jeg, til Sunderland, da.

    Og da hadde jeg glemt, å legge en pakke, (som alle HV-folk har), med 200 AG3-skudd, i lagerboden, da.

    Så jeg måtte be drosjesjåføren, om å kjøre innom City Self-Storage, på Majorstua.

    Før drosjen kjørte meg videre, til Gardermoen, da.

    Sånn at jeg fikk lagt fra meg den nevnte esken, med AG3-skudd, i den lagerboden, (sammen med de andre HV-tingene mine osv.), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lot gardinene henge igjen etter meg, i Rimi-leiligheten min, (husker jeg).

    Og det var fordi, at de gardinene, de var spesialtilpasset, til vinduene, i den leiligheten, da.

    Så jeg tenkte at jeg fikk jo ikke bruk for de gardinene seinere, antagelig.

    Så jeg tenkte at de gardinene, de kunne jeg jo like gjerne, la bli hengende der, da.

    I tilfelle den nesten leieboeren, (som skulle bo i den leiligheten), ikke hadde gardiner selv, da.

    Og det samme med parabolantennen min.

    Den hang på veggen, i enden av terrassen, (utafor leiligheten min).

    Den lot jeg også henge igjen, da.

    I tilfelle den neste leieboeren, kunne bruke den, da.

    For parabolantenner, det er sånn man får gratis, (innbilte jeg meg ihvertfall), når begynte å abonnere, på Canal Plus osv., da.

    Så jeg tenkte nesten på den parabolantennen, som noe skrot, da.

    Men den parabolantennen, den var ferdig stilt inn osv., så jeg lot den henge der, da.

    (Og dekoderen, til den parabolantennen.

    Den hadde Magne Winnem enten fått eller kjøpt av meg.

    Et par år, før jeg flytta, til England, vel.

    For Magne Winnem, han visste hva han skulle skrive, til Canal Plus, (eller hvem det var igjen), sånn at  han kunne overta min gamle dekoder, (ganske billig), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lot også en gulvlampe, stå igjen etter meg, i den leiligheten, (husker jeg).

    (Bare for å være grei egentlig, må jeg vel si.

    For vasken på badet, hadde det blitt et lite hull i, da en after-shave-flaske, som jeg fikk i julegave en gang, fra Pia sin samboer Negib, falt ned, fra en lampe, og ned i vasken, da.

    Så det hullet, i den vasken, (på badet).

    Det hadde jeg bare limt, med superlim, (må jeg innrømme).

    Så jeg lot det stå igjen noen ting, i leiligheten, etter at jeg flytta ut derfra, da.

    I tillegg til de to stue-reolene, (i lakkert gran eller furu, var det vel antagelig), som stod der, da jeg flytta inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok litt trøtt, da jeg gikk inn i terminalbygget, på Gardermoen der, da.

    (Siden jeg hadde flytta, rydda og vaska.

    Kvelden og natta før.

    Og ikke fått meg noe søvn, liksom).

    For å ta et fly, til London, da.

    Men jeg kom meg greit med det flyet, da.

    (Selv om jeg ikke husker så mye, av den flyturen nå, må jeg innrømme).

    Og når jeg kom til Heathrow, så måtte jeg bytte, til en annet fly, som gikk til Newcastle, da.

    (Husker jeg).

    Men det som skjedde, etter at jeg flytta, fra Norge.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og disse tingene, de har jeg skrevet opp, som stikkord, på noen ark, som jeg har liggende, her i leiligheten min, (i Walton), da.

    Så det blir en del ekstra-kapitler, for denne boken, (Min Bok 5), også.

    (Som det jo også har blitt, for de foregående bøkene, i Min Bok-serien).

    Men dette er ihvertfall det siste ‘vanlige’ kapittelet, i Min Bok 5, da.

    Så nå er det bare cirka 20 ekstra-kapitler, (eller noe sånt), igjen.

    (Noe sånt).

    Så jeg regner med å bli ferdig, med Min Bok 5, iløpet av høsten, (2013), da.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 226: Enda mer om flyttinga til Sunderland

    En annen ting, som var et problem, når jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Det var den Jackie Chan DVD-en, til Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal).

    (Den DVD-en som jeg egentlig ikke hadde hatt lyst til å låne.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Jeg lurte på om jeg skulle dra til den 7-Eleven-butikken, som Khaldoon jobba i, (på Grønland), med DVD-en.

    Men jeg bestemte meg for å ikke ta noen unødvendige sjanser, da.

    For kunne jeg stole på Khaldoon, liksom?

    (Etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da).

    Så den DVD-en, (eller om det var en VHS-kassett), den ligger sammen med de andre tingene mine, (hos City Self-Storage), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også to boder, i Rimi-bygget.

    (En i kjelleren og en på loftet).

    Og jeg mener å huske at jeg rydda disse bodene, før jeg flytta.

    Ihvertfall så var jeg og så gjennom de, for å se om det var noe jeg skulle ta vare på, av tingene, som jeg hadde, i disse bodene da, (husker jeg).

    Og jeg fant den grå ranselen min, (fra det siste året på videregående og som jeg også brukte mens jeg studerte ved NHI vel), i boden på loftet.

    (Og oppi den ranselen, så lå vel kryssordprogrammet mitt, (og andre dataprogrammer, som jeg hadde lagd, i sin tid), mener jeg å huske).

    Og jeg fant også den 20 tommers Mitsubishi TV-en, som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld i Drammen, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    (For jeg fikk stipend, (fra Lånekassa), var det vel.

    Etter at Kjetil Holshagen, (var det vel), hadde rådet meg til å søke om det, da).

    Og den Mitsubishi TV-en, den var sånn, at mange av knappene på den, ikke virket ordentlig, vel.

    Sånn at når man hadde sett en stund, på en kanal, så hoppet knappen ut igjen, og man fikk bare se noe slags snø, (eller hva man skal kalle det), på skjermen, da.

    (For den TV-en, den fulgte det vel ikke fjernkontroll med, da den var ny).

    Men den TV-en, den kjøpte jeg vel, på midten av 80-tallet.

    Så den var jo nesten 20 år gammel, i 2004.

    Og den TV-en, den hadde jeg jo hatt, mens jeg bodde, på Bergeråsen, også.

    Så jeg bestemte meg for det.

    (Av en eller annen grunn).

    Å ta vare på den TV-en, da.

    For den TV-en, den var vel ikke verdt noe.

    Så jeg tenkte vel ikke på det, å prøve å selge den TV-en, til han brukthandelen, som blant annet kjøpte min ganske nye 28 tommers Grundig stereo-TV.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    En TV som jeg hadde kjøpt for cirka 4000 kroner vel, (på Elkjøp på Carl Berner), mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten år 2000).

    Så jeg bestemte meg for det, å ta vare på, den Mitsubishi TV-en, da.

    (Av sentimentale grunner liksom, må man vel si).

    Så den Mitsubishi TV-en, (som jeg også har skrevet om, i Min Bok. vel), den ligger sammen med de andre tingene mine da, hos City Self-Storage.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens jeg bodde, på Bergeråsen.

    (På 80-tallet).

    Så var mora mi på besøk der, en gang.

    Og da hadde hu med seg en gave, (til meg), og det var noe slags treskjæring, som bestefar Johannes, (hennes far), hadde laget, mens han levde, da.

    (Noe treskjæring, som skulle forestille jomfru Maria, (eller noe sånt), tror jeg).

    Og det var ganske fin treskjæring, (må jeg vel si), selv om jeg ikke er religiøs, da.

    (Og jeg hadde ikke noe annet, etter morfaren min).

    Så den treskjæringa, den pleide jeg å ha stående, enten inni eller oppå en av reolene mine, i Rimi-leiligheten min, (på St. Hanshaugen), da.

    Og den treskjæringa, den pakka jeg inn i en genser, (eller om det var noen håndklær, eller noe lignende), mener jeg å huske.

    (Før jeg flytta til Sunderland, da).

    Sånn at den treskjæringa, (til bestefar Johannes), ikke skulle bli skada, under flyttinga, da.

    Så den treskjærings-kunsten, (til bestefar Johannes), den ligger også sammen med de andre tingene mine, hos City Self-Storage, (på Majorstua), da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurte også på om jeg skulle selge bøkene mine, før jeg dro til Sunderland.

    Jeg hadde jo samlet litt på bøker, for jeg tenkte at jeg skulle prøve å få meg et biliotek, etterhvert.

    (Sånn som onkel Runar hadde, i det store huset sitt, i Son).

    Så jeg hadde den nederste hylla, i begge stue-reolene mine, fulle av bøker, da.

    Og jeg hadde også en del bøker, i boden, på loftet.

    Og dette var bøker, som var etter min mor, da.

    Og som jeg hadde fått, da Pia, onkel Martin og jeg, liksom skulle rydde leiligheten til mora mi, etter at hu døde, (i 1999), da.

    Men jeg bestemte meg etterhvert, for å ikke selge disse bøkene, da.

    (Selv om jeg var innom et antikvariat, i Ullevålsveien vel, husker jeg.

    Og spurte om de kjøpte brukte bøker, var det vel.

    Noe sånt).

    Så jeg stabla bøkene mine, oppi noen banan-kasser, (som jeg vel muligens fant, på lager-rampa, til den Rimi-butikken, som holdt til, i det samme bygget, hvor jeg bodde).

    Og så kjørte jeg, utpå kvelden, dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Med den leiebilen, fra Bislett Bilutleie.

    Med en del ting, (som jeg ikke skulle ha med til England), bort til den lagerboden, (hos City Self-Storage), da.

    Og det holdt å kjøre en gang, (mener jeg å huske).

    Og jeg fikk fint plass til disse eskene mine, (med for det meste bøker og klær da), i den lagerboden.

    (For jeg hadde ganske mange klær, på den her tida, husker jeg.

    Og noen av de klærna, som jeg hadde, de var liksom så kule, at jeg sjelden gikk med de, da.

    Noe sånt).

    Og jeg tok med to kofferter, til Sunderland.

    Men likevel, så fikk jeg ikke plass, til alle klærna mine, da.

    Og en del ting, kasta jeg bare, i søppel-dunken, som stod utafor Rimi-bygget, (husker jeg).

    Jeg kasta blant annet tennstempelet og tennstempelfjæra, til AG-en min.

    (De delene som jeg hadde kjøpt, fra USA.

    Noen måneder tidligere).

    For jeg ville ikke at noen skulle klare å bruke AG-en min, i tilfelle den ble stjålet, fra den lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

    Så de delene, (som HV-folk hadde måttet sende til Heimevernet, men som jeg etter dette igjen, hadde bestilt, fra USA, etter å ha lest i en nettavis, at det var lov).

    De delene, de bare kasta jeg, da.

    (Dagen før jeg skulle flytte, til Sunderland).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ting, som jeg husker, at jeg pakket i banan-kasser, og satte, i den lagerboden, (hos City Self-Storage).

    Det var platesamlingen min, (altså vinyl-plater, CD-er og noen kassetter).

    Det var gamle kjærestebrev, (fra Nina Monsen, Siri Rognli Olsen og Sari Arokivi, osv.).

    Og russekort, (fra russetida mi), osv.

    Ting som jeg muligens hadde hatt i en skuff, i leiligheten.

    (Hvis jeg ikke hadde lagt disse tingene, i den gamle ranselen min, i boden, på loftet, (og at de lå der noen år), da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

    Men disse tingene havnet ihvertfall uansett i den boden, hos City Self Storage, til slutt da, (husker jeg)).

    Og jeg hadde også et frimerkealbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette albumet, det var fra 70/80-tallet, da.

    Og der hadde jeg sånne spesielle førstedagsbrev osv., som jeg ikke hadde villet selge, da.

    (Og som ikke var verdt så mye.

    Men de var fra 70-tallet.

    Så de hadde litt sentimental verdi, da.

    For å si det sånn).

    Og i det frimerkealbumet, så lå også det kortet, som min mormors morfar, (var det vel), nemlig Anders Gjedde Nyholm.

    Hadde fått av danskekongen.

    En gang som min tippoldefar, (som pleide å være en slags forsvarssjef, i Danmark, i mellomkrigstiden), hadde bedt danskekongen, i sin bursdag.

    Og jeg husker at det stod på det kortet, (som hadde svart ramme, vel).

    At danskekongen ikke kunne dukke opp alltid, når han ble bedt på noe.

    For han hadde så mye på programmet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også et fotoalbum, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    (Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Og det var et album som jeg hadde hatt, fra den tida jeg bodde, på Bergeråsen.

    Det var blant annet bilder av meg selv, under oppveksten, da.

    (Blant annet fra ferien til Jugoslavia, sommeren 1980).

    Og det var et bilde jeg hadde tatt av en sirkus-elefant en gang, (i Karlstad, på begynnelsen av 80-tallet).

    En elefant, som det satt en sirkus-ansatt oppå, (var det vel).

    Og som gikk gjennom byen, (Karlstad), for å reklamere for sirkuset, da.

    (Noe sånt).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ting, som jeg hadde, da jeg bodde på St. Hanshaugen.

    (Og som havnet i den lagerboden min, hos City Self-Storage, da).

    Det var flere antikke ting, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (på 80- og 90-tallet, må det vel ha vært).

    Det var et blant annet et askebeger av sølv, (uten sølvstempel), som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.

    (Et askebeger som hadde en figur av en Lama på blant annet, vel).

    Og det var et gammelt, innrammet fransk kart, over Norge og Sverige, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, på begynnelsen av 90-tallet, vel.

    (I bursdaggave, eller noe sånt, kanskje).

    Og det var en gammel bok, av Shakespeare, som jeg en gang fikk, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), av bestemor Ingeborg.

    Og over TV-en min, (mens jeg bodde, på St. Hanshaugen), så pleide det å henge en gammel, innrammet tegning, (av et forslag, til blå brannuniformer, for Christiania eller Oslo sitt brannvesen), som jeg hadde funnet, da jeg var med på å tømme et slags skrot-lager, for Forsvarets Overkommando, i 1990, (var det vel).

    (Dette har jeg skrevet om, i Min Bok 2.

    Det var min tidligere stefar, Arne Thomassen.

    Som dro meg med, på den her jobbinga.

    Og som sa at jeg kunne beholde det bildet, (som hadde en litt knust ramme), da.

    Så jeg redda denne tegningen fra å bli kasta da, må man vel si.

    For dette var både helgearbeid og hastearbeid.

    Og vel også overtid, for de fleste av oss.

    Og vi hadde instruks om å kaste det som ikke var helt, i en container, da.

    Så hvis noen andre, (i det sjaue-firmaet, som var med på den her jobbinga), hadde funnet den tegningen, så hadde den nok muligens endt opp i den containeren, da.

    Siden glasset i ramma, (til den tegningen), hadde blitt knust, da.

    Det var vel antagelig derfor, at denne ganske fine tegningen, hadde havnet, på dette skrot-lageret, (må man vel kalle det), da).

    Og alle disse fine, antikke tingene.

    De havnet, (sammen med det tidligere nevnte sølv-ølkruset, som jo også var antikk), i den nevnte lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også en blå adressebok, (som jeg faktisk hadde rappa, på Lyches bokhandel, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg var russ).

    Og i den boka, så hadde jeg blant annet adressen til min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Fred Bing.

    Og også adressen til blant annet Hege Furfjord, (som jeg møtte på danskebåten det skoleåret), husker jeg.

    (Og sikkert til Sari Arokivi, fra Vantaa, i Finland, også.

    Som jeg jo møtte i Brighton, sommeren etter, det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg også en vase, fra NHI, (husker jeg).

    Og det var en vase, som jeg fikk, på slutten av vår-semesteret, i 1992.

    Og på den vasen, så stod det: ‘NHI 1990 – 1992’, (eller noe sånt).

    Det ble litt dumt, for meg da, med den vasen.

    Siden jeg jo hadde hatt et friår, studieåret 1990/91.

    (Så jeg hadde jo begynt der, i 1989, (og ikke i 1990, som det stod på den vasen)).

    Men jeg hadde jo gått på NHI, i studieåret 1991/92, ihvertfall.

    Så jeg hadde likevel den vasen stående framme, (i den ene reolen min), da.

    Og oppi den vasen, så hadde jeg mange ting, fra militæret, osv.

    Blant annet så hadde jeg vernepliktsmedaljen.

    (Som jeg fikk etter førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på Terningmoen, fra juli 1992 til juni 1993, var det vel).

    Og jeg hadde også noen merker, (oppi den vasen), som jeg hadde fått, under førstegangstjenesten.

    Og det var infanterimerket, skiskytter-merket, skyttermerket i bronsje, skyttermerket i sølv og feltidretts-merket.

    Jeg var i ganske god form, mens jeg avtjente førstegangstjenesten.

    Så jeg klarte mange merker, da.

    Troppsjefen vår, det første drøye halvåret, i Geværkompaniet.

    Det var Sverre Frøshaug.

    Og han var skytter.

    Så jeg hadde også det frivillige skyttervesenet sitt bronsjemerke, oppi den vasen, (husker jeg).

    Og Nais-medaljen, i bronsje.

    Den hadde jeg også klart, under førstegangstjenesten.

    Men det merket, det var det noen som stjal, under førstegangstjenesten, (husker jeg).

    (Hvis det ikke det hadde falt av perm-uniformen min, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også et birkebeiner-tøymerke, (altså logoen til Geværkompaniet/Oppland regiment), oppi den vasen, (mener jeg å huske).

    For det merket fikk jeg aldri tid til å sy på perm-uniformen min, på slutten, av førstegangstjenesten, (husker jeg).

    Og jeg hadde vel også muligens et Haraldsmerke, oppi den vasen.

    For det fikk jeg aldri tid til å sy på feltlua mi, mens jeg var i Heimevernet, (mellom 1996 og 2004), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ting, som hadde oppi den vasen.

    Det var dødsbrikken min, fra førstegangstjenesten.

    Og vi skøyt jo veldig mye, (med AG-3), under førstegangstjenesten.

    Så vi måtte ofte rydde tomhylser, da.

    Og da var det noen av mine soldat-kolleger, som mente det, at det var kult, å spare på noen brukte kuler.

    (Altså ikke selve patronen.

    Men bare kula, som hadde vært i spissen, av den brukte patronen, da).

    Så jeg hadde også en eller to sånne kuler, (fra militæret), oppi den vasen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Oppi den vasen, så hadde jeg også et merke, som jeg hadde fått, da jeg var med Rimi Munkelia, (og butikksjef Magne Winnem der), på Osloløpet, våren 1993, (mens jeg var i militæret), husker jeg.

    Og jeg hadde også et merke fra Manpower-stafetten vel, (også med Rimi Munkelia), fra høsten 1993, vel.

    (Og under disse to konkurransene, så var jeg forresten på samme lag, (blir det vel), som hu Ihne Vagmo, som seinere har blitt kjent fra Robinson-ekspedisjonen, osv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten mer etter morfaren min, (Johannes Ribsskog), kom jeg på nå.

    For oppi den vasen, (fra NHI), så lå også to par, (var det vel), med mansjett-knapper, etter bestefar Johannes, (husker jeg).

    Og dette var noe jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, (i bursdaggave, eller noe sånt, vel), på begynnelsen av 90-tallet, kanskje.

    (Og bestemor Ingeborg, hu hadde nok sendt med dette, med søstera mi Pia, til Oslo, da.

    For det var sånn hu pleide å gjøre det, med de andre gavene, (antikviteter osv.), som jeg fikk av henne, på den her tida, (nemlig på 80/90-tallet), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og oppi den vasen, så lå også det eneste jeg har etter min fars foreldre, (husker jeg).

    For etter at farfaren min, (Øivind Olsen), døde, på første halvdel av 80-tallet.

    Så fikk jeg en minnemynt, (med litt jord på), med Eidsvoll-bygningen, som motiv, (var det vel).

    (Hvis det ikke var et motiv, fra frigjøringen, eller noe sånt, (på den mynten), da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det var ihvertfall en norsk minnemynt, fra 60/70-tallet, (eller noe sånt), da).

    Av farmora mi Ågot, da.

    Og den mynten, den sa bestemor Ågot om, (mens hu fant den fram, og ga den til meg), at den hadde Øivind funnet, en gang.

    Og bestemor Ågot, trodde det, (sa hu), at Øivind ville ha ønsket, at jeg skulle få den mynten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    Så var det noen kunder, som pleide å betale, med noen gamle kronestykker, med hull i.

    (Dette var før de nye kronestykkene med hull i, dukka opp, vel).

    Og jeg hadde ikke hjerte, til å sende disse gamle kronestykkene, til banken.

    (For jeg hadde nemlig tidligere pleid å samle på gamle mynter, da.

    På 80-tallet, osv.

    En myntsamling som broren min Axel tagg til seg.

    På begynnelsen av 90-tallet, en gang, var det vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg byttet ut noen av de gamle kronestykkene, (som en, (eller om det var flere), kunder betalte med, i kassa, på Rimi Lambertseter), med mine egne mynter, (som jeg hadde i lommeboka mi), da.

    Og de gamle kronestykkene, (fra 1920/30-tallet kanskje), de ligger også, oppi den vasen, fra NHI-da.

    (Det er vel snakk om 3-4-5 sånne gamle kronestykker, (med hull i), kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og oppi den vasen, (fra NHI), så lå det også en Everton-slipsnål, (mener jeg å huske).

    En slipsnål, som jeg hadde fått, da jeg ble medlem, (i den da ganske nystartede Everton Supporters Club Scandinavian Branch vel), mens jeg bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Og det lå også diverse pins, som jeg hadde fått, på den tida, som jeg jobba, i Rimi, (oppi den vasen), husker jeg.

    Det var vel snakk om to-tre Lillehammer OL-pins.

    Og også en pin, som het ‘the Third Pole’, (eller noe sånt), og det var angående at han eventyreren, som ble forlegger, (nemlig Erling Kagge), klatret til toppen av Mount Everest, (eller noe sånt). var det vel.

    Og da var han kanskje sponset, av Rimi da, (eller noe lignende).

    Ihvertfall så fikk alle som jobba i Rimi, (på den her tiden).

    Hver sin Erling Kagge-pin, da.

    (Litt utpå 90-tallet en gang, (var vel det her, antagelig).

    Og jeg lurer også på om jeg hadde enda et skyttermerke, oppi den vasen, (fra NHI).

    Nemlig et skyttermerke, for luftpistol.

    Som jeg tok, en gang Magne Winnem, Stein fra Røyken/Hurum og meg, var på Hjem og Hobby-messa, på Sjølyst, under russetida, vel.

    (Det vil si våren 1989, da).

    For da tok vi alle tre et sånt skyttermerke, (som vel må ha vært i bronsje), for luftpistol, da.

    Og jeg måtte skyte flest ganger, (av oss tre), for å klare det merket, (husker jeg).

    (Men jeg ga meg ikke, før jeg hadde klart det, jeg og da, husker jeg).

    Så Magne Winnem og Stein fra Røyken/Hurum, de var noen gode skyttere da, (må jeg nok innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.