johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 225: Mer om flyttinga til Sunderland

    Når det gjaldt flyttinga mi, til Sunderland.

    Så fant jeg ut det, (ved å søke på nettet), at det gikk an, å leie en lagerbod, hos et firma som het City Self-Storage.

    Så jeg dro dit, etter at jeg hadde slutta i jobben min, (som en slags ‘sommer-butikksjef’ da), på Rimi Langhus.

    Og jeg fikk leiet meg en bod, (som kosta drøye fire hundre kroner, i måneden, å leie vel), på Majorstua, da.

    Butikken til City Self-Storage, den lå like ved Colosseum kino, på Majorstua der.

    Og bygget som lagerboden min lå i.

    Det lå litt nærmere Frognerparken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide meg også en varebil, fra Bislett Bilutleie, (husker jeg).

    Sånn at jeg fikk kjørt tingene mine, fra St. Hanshaugen og til den lagerboden min, (hos City Self-Storage), på Majorstua, da.

    Og dette var mye fordi.

    At jeg ikke hadde noe særlig lyst, til å dra oppom Heimevernet, (ved Lutvann), for å levere inn HV-tingene mine der.

    Jeg tenkte vel som så, at det var greit å ha en AG3 i Oslo, liksom.

    (Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).

    Og Heimevernet, de hadde jo også vært så ‘rare’, da de hadde prøvd å kalle meg inn, til en dags rep-øvelse, midt under eksamensstria.

    (Noen måneder tidligere, da).

    For de ringte meg jo, på mobilen, om det her.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Selv om de vanligvis pleide å sende brev, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen andre ting, som var litt problematiske, når det gjaldt flyttinga mi, (husker jeg).

    Nextgentel, de ville absolutt at jeg skulle sende bredbånds-modemet mitt, i posten til dem, (i Bergen).

    For de mente at det var deres modem, da.

    (Noe sånt).

    Mens jeg vel hadde forestilt meg det, at det modemet var mitt, (til odel og eie), liksom.

    For hva skulle Nextgentel med et brukt modem, liksom?

    Nei, det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det antikke sølv-ølkruset, som jeg hadde fått i bursdaggave, av bestemor Ingeborg, en drøy måned, før det her.

    Det hadde jeg også litt problemer med å finne ut, hva jeg skulle gjøre med, (husker jeg).

    Bestemor Ingeborg hadde vel sagt det.

    (I Drøbak, antagelig.

    Under denne minnehøytideligheten vi hadde hatt der.

    (I forbindelse med at det var fem år siden, at min mor døde).

    Noen dager før jeg flytta, til Sunderland).

    At hun ville det, at jeg skulle legge det sølv-ølkruset, i en bankboks.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Men etterhvert så tenkte jeg det.

    At å både leie lagerbod og bankboks.

    Det ble kanskje litt vel mye.

    Men jeg kjørte med den leiebilen, (fra Bislett Bilutleie), husker jeg.

    Og parkerte på Frogner, (et eller annet sted), da.

    Og så dro jeg innom en liten butikk, (i Frognerveien vel), som solgte nettopp sånne antikke sølv-ølkrus, (og andre fine ting av sølv da), husker jeg.

    (En butikk, som jeg hadde funnet adressen til, ved å søke på nettet, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og mitt sølv-ølkrus, det var finere, enn alle de andre tingene, som de hadde, i den butikken, (syntes jeg).

    (Ihvertfall sånn jeg husker det nå).

    Og jeg forklarte det, til ei litt eldre dame, som jobba, i den butikken.

    At jeg lurte på, hvor mye det sølv-ølkruset mitt var verdt, da.

    Og om det var noe vits i leie en bankboks, bare på grunn av det kruset, da.

    Og hu dama, hu ba meg vente litt, på at han som eide butikken, (må det vel ha vært), var tilbake der, da.

    Og da han dukka opp der, etter noen få minutter.

    Så viste jeg han det, at en tagg, på kronen, til løven, på lokket til det kruset, hadde brukket av, da.

    Og han litt eldre karen sa at det kruset ikke var verdt så veldig mye, da.

    Og at jeg godt kunne oppbevare det, i en lagerbod, (hos City Self-Storage), da.

    For hvis det kruset, var verdt 20-30.000, tenkte jeg.

    Så var jo ikke det noe mer enn hva en stor og fin TV kosta, (for eksempel), på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da var det vel ikke noe vits i, å leie en bankboks, kun for det sølv-ølkruset, tenkte jeg.

    (Og det var han som eide den butikken enig i, da.

    Virka det som).

    Så jeg bestemte meg for å oppbevare det kruset, sammen med de andre tingene mine, i lagerboden min, hos City Self-Storage, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 224: Enda mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

    Da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, fra våren 2001 til sommeren 2002.


    Så var de ansatte ‘alltid’ ivrige, med å hjelpe, hvis det var noen som stjal, i butikken.

    De ville spole på overvåkingssystemet, sånn at vi fant video-opptak av stjælinga, osv.
    Men sommeren 2004.

    Så var det ikke noe ‘futt’ liksom, i medarbeiderne, (husker jeg).


    Det var ingen som liksom gadd, å spole på overvåkingssystemet, en gang det skjedde et tyveri.

    Og da jeg ringte politiet, (eller om det var hovedkontoret), om dette tyveriet.

    Så var de ikke interesserte, (husker jeg).

    Vi måtte printe ut et bilde, av forbryteren, (husker jeg).

    Men dette med at Rimi-butikker skulle ha printere tilkoblet overvåkingssystemet.

    Det var nytt for meg.

    Det hørte jeg aldri noe om, den tiden jeg jobba heltid, i Rimi.

    (Nemlig fra høsten 1993, (må man vel si), til høsten 2002).
    Men jeg fikk bestilt en sånn printer, ihvertfall.

    Men jeg fikk dem ikke montert på, da.
    For det var mye annet å gjøre der og.

    Men dette var ting som burde ha vært oppe å kjøre, før jeg som sommervikar tok over, mener jeg.

    Dessuten så var det det samme overvåkingssystemet, som vi hadde hatt, da jeg var butikksjef der.


    Så politiet, (eller om det var sånn at det var Rimi sin sikkerhetsavdeling, som ville det, at vi skulle printe ut et bilde), de hadde forandret rutinene sine, da.

    Så man kunne ikke gjøre dette på ‘gamlemåten’ lenger da, (husker jeg).

    Men jeg fikk ihvertfall bestilt en sånn printer, da.

    (Fra Rimi, eller hvem det var igjen).

    Sånn at den bare var å montere på.

    Ikke verst av en ‘sommer-butikksjef’ det, mente jeg da.

    Selv om det vel ble noe mumling der, fra Espen Sigmund Nornes, (eller hvem det kan ha vært igjen), da jeg sa det.

    Men ingen virka interessert i å bidra, med å bevise tyveriet, denne sommeren, (mener jeg å huske).

    Det var liksom jeg som måtte gjøre alt selv, da.


    Men så ble det likevel klaging, hvis jeg ikke var verdens mest oppdaterte Rimi-butikksjef, (med verdens best oppdaterte Rimi-butikk), liksom.

    Og ting som det var den forrige butikksjefens feil, at ikke hadde blitt gjort.

    (At en printer ikke hadde blitt bestilt og montert, på video-overvåkingssystemet).

    Det ble liksom til en klage på meg da, (fra mine ‘undersotter’, som trodde at de var som mine sjefer da).

    Noe sånt.

    Så det ble liksom som noe slags bakvendt-land da, (må man vel si).


    (Men dette var ikke formelt, da.

    Men jeg mener at jeg oppfattet noe surmuling og mumling liksom, blant medarbeiderne, da.

    Som jeg tolket sånn som jeg har beskrevet det ovenfor, da.
    Så man kan kanskje lure på hvordan innstilling disse ‘guttehvalpene’ hadde, siden de liksom satte seg over meg, på denne måten, (i sitt eget hode), da.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For jeg tenkte vel sånn, at mitt hovedansvar, denne sommeren, det var å få butikken til å se bra ut, for kundene.

    Og det med å koble en printer på overvåkingssystemet, det ble liksom som et prosjekt, (for meg), da.

    Og det likte jeg ikke å gjøre, med han Espen Sigmund Nornes, liksom hengene over skulderen, da.

    Men jeg kunne jo ha fått noen til å ta vakta mi, hvis jeg hadde vært butikksjef der.

    Og så kunne jeg ha tatt en vakt, hvor jeg gjorde sånne ting, som å montere på en printer, på overvåkingssystemet, osv.

    For det visste jeg ikke at var mulig engang, å gjøre.

    Så da måtte jeg nok hatt en bruksanvisning, for eksempel.

    Eller, hvis jeg hadde vært butikksjef der, (på heltid), så hadde jeg nok spurt distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om dette, når hu kom tilbake, fra ferie.

    Og så kunne jeg ha blitt oppdatert, om hvordan det var meninga, at dette skulle være.

    For her var det noe jeg ikke hadde blitt informert om, da.

    Og det var muligens sånn at noen utenfor Rimi tulla med meg, siden jeg ikke kunne gjøre dette, på gamlemåten, liksom.

    Så her ville jeg ha ønsket å sjekket dette, med distriktsjefen, før jeg bestemte meg, for hva jeg skulle gjøre.

    Men jeg var ikke butikksjef der.

    Og jeg skulle jo flytte til England, noen uker seinere.

    Så dette fikk bli som noe den nye butikksjefen måtte ordne med, (tenkte jeg).

    Og denne stjelinga, den var bare et engangstilfelle, (denne sommeren).

    (Ihvertfall såvidt jeg visste).

    Så jeg tenkte nok det, at jeg hadde så mye ansvar fra før, (med alle bestillingene osv.), så jeg lot han vanlige butikksjefen, (som skulle begynne der, noen uker seinere), få ordne opp i problemene med det her overvåkingssystemet, da.

    (For han nye butikksjefen, han ville jo da også ha distriktsjefen tilgjengelig.

    Og det hadde jo ikke jeg, midt i fellesferien.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var mer sånn, (denne sommeren), at det var mangel på ledere, (enn omvendt).

    Jeg måtte jo få han Simen til å jobbe noen ledervakter.

    Enda han egentlig hadde slutta.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke bare ansvaret for alle bestillingene.

    Jeg hadde også ansvaret for frukta, og svinnet, og å telle safen, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ansvaret for å lage vaktlister.

    Noe som var komplisert, for denne butikken.

    For de som jobba der, de ble sure, hvis man ikke fulgte et intrikat system, når man lagde disse vaktlistene.

    (For de som jobba der, de ønska ikke å jobbe de samme dagene, hele tida, da.

    Hadde jeg fått vite, (av assistent Sølvi Berget vel), da jeg begynte som butikksjef der, våren 2001.

    Må det vel ha vært).

    Så å begynne å surre med å montere på en printer, på overvåkingssystemet.

    Før jeg hadde fått noe informasjon, om hvordan det var meninga, at dette egentlig skulle være, (fra distriktsjefen).

    Nei, det ble som noe som det var greiere nesten, at den nye butikksjefen dreiv med, syntes jeg.

    Ihvertfall så lenge det ikke var noe stort problem, med stjæling, denne sommeren.

    (For dette var et engangstilfelle da, sånn som jeg husker det).

    Og før vi fikk den printeren, i posten.

    Så hadde det jo gått mye tid.

    Så da ble det nesten som noe dumt, å anmelde denne stjælinga da, (må man vel si).

    Og jeg husker at jeg hadde så mye annet å gjøre der, så jeg hadde ikke tid til å se ordentlig på dette, med å montere på printer, på overvåkingssystemet, da.

    Og det var kanskje meninga at jeg skulle ha ringt en tekniker om dette.

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble kanskje litt irritert, over at dette ikke hadde vært i orden, før jeg begynte der, som ‘sommer-butikksjef’, da.

    Hvis dette ikke hadde blitt gjort før ferien.

    Så gjorde det vel ikke noe, om det ikke ble gjort, før etter ferien, tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    For det var vel ikke sånn, at Rimi hadde endra på rutinene sine, når det gjaldt anmeldelse av stjeling.

    Midt i fellesferien, liksom.

    Nei, det ville isåfall vært som noe idiotisk, mente nok jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn denne sommeren, (sommeren 2004).

    At David Ulriksen.

    (Som jeg jo hadde ansatt, for å vaske noen hyller der, på den tida jeg jobba som butikksjef, i den butikken, (nemlig Rimi Langhus).

    Noe jeg jo jobba som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

    Han hadde i mellomtiden blitt forfremmet til låseansvarlig, på Rimi Langhus, (husker jeg).

    (Og jeg vet ikke hvem som gjorde David Ulriksen til låseansvarlig.

    Men jeg husker det, at han ihvertfall fikk en fast vakt, i uka, (som lagerhjelp vel), på den tida, som jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    (Nemlig sommeren 2002).

    For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu ville ikke at Trond Berget skulle få den lagerhjelp-vakta, da.

    Siden Trond Berget var sønnen til assistenten, i den butikken da, (nemlig Sølvi Berget).

    Og de butikksjefene, som var etter meg, på Rimi Langhus.

    Det var Jan Ove, (eller hva han heter igjen).

    Og han var butikksjef der, fra sommeren 2002 til våren 2003, vel.

    (Noe sånt).

    Og så var det Thomas Brun.

    Og han var butikksjef der, fra våren 2003 til høsten 2003, vel.

    (Noe sånt).

    Og så var det Stian Eriksen.

    Og han var butikksjef der, fra høsten 2003 til sommeren 2004, da.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Langhus hadde jo fire butikksjefer, fra sommeren 2002 til sommeren 2004, da.

    Nemlig meg selv, Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen.

    Så dette var kanskje en problembutikk, da.

    Siden det var så stor gjennomtrekk, (av butikksjefer), der.

    Men jeg vet ikke grunnen, til at noen av disse tre butikksjefene, som etterfulgte meg der, (nemlig Jan Ove, Thomas Brun og Stian Eriksen), slutta.

    Så det tørr jeg ikke å uttale meg sikkert om.

    For å si det sånn.

    Eller forresten, Stian Eriksen, han slutta jo som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å jobbe, i et ingeniørfirma.

    Men hvorfor Jan Ove og Thomas Brun slutta som butikksjefer der.

    Det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, fra denne sommeren, (sommeren 2004).

    At det skjedde en rar episode.

    Som involverte en liten gjeng av disse ‘guttehvalpene’, som jeg jobba sammen med, (på Rimi Langhus), denne sommeren, da.

    For disse guttehvalpene, de begynte å ringe Thomas Brun, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Fra telefonen, inne på kontoret, på Rimi Langhus, da.

    (En dag etter stengetid.

    Må vel dette antagelig ha vært).

    Og jeg husker det, at disse guttehvalpene, de informerte Thomas Brun, om at jeg jobba, som en slags butikksjef der, denne sommeren.

    (Av en eller annen grunn).

    Og dette virka veldig rart for meg, at disse guttehvalpene skulle ringe Thomas Brun, (som jo ikke jobba på Rimi Langhus lenger), om noe med meg, da.

    Og dette stusser jeg over enda, (hvis jeg skal være ærlig).

    Hva var det egentlig som foregikk her, tro?

    Hm.

    Men den av guttehvalpen som ringte.

    Det lurer jeg på om kan ha vært David Ulriksen.

    Og jeg lurer på om det var Fredrik Karlsson, som var den, som liksom fikk David Ulriksen, til å ta denne telefonen, da.

    (I samarbeid med noen av de andre guttehvalper der, vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, denne sommeren, (sommeren 2004), på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    (Som enten var sykmeldt eller hadde mye ferie denne sommeren, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hu fortalte meg det.

    (Før hu ble sykmeldt.

    Eller om det var sånn, at hu hadde en rimelig lang ferie.

    Hm).

    At inne på kontoret, (på Rimi Langhus), så lå det en ‘haug’ med mobiler, da.

    (For det meste Nokia-mobiler, vel).

    Og disse mobilene, de var priset ned, til halv pris, da.

    For dette var mobiler som hadde vært på aktivitet.

    Og som Rimi Langhus ikke hadde fått solgt alle av, da.

    (Selv om de mobilene vel var ganske billige).

    Og selv om disse mobil-tilbudene, vel ble annonsert om, i Rimi sine landsdekkende kundeaviser, da.

    (Noe sånt).

    Og Sølvi Berget, hu fortalte meg også det.

    At de hadde ringt, til Rimi sitt hovedkontor.

    Og fått godkjent det, at de satt ned prisen, på de her ‘rest-mobilene’, til halv pris, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, som tiden nærmet seg, for at jeg skulle flytte, til Sunderland.

    Så tenkte jeg det, at det hadde kanskje vært kjekt å ha, en sånn ekstra-mobil.

    (I tillegg til den Sony Ericsson-mobilen, (med kamera), som jeg hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.

    Og siden jeg jo hadde planlagt å ringe, til noe slags spesialister, (i politiet), innen mafia-kriminalitet, etter at jeg hadde klart å flykte, til utlandet, da.

    Så jeg bestemte meg etterhvert, for å kjøpe en av disse Nokia-mobilene da, (var det vel), som lå inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    Og det var David Ulriksen, som satt i kassa, (da jeg betalte for den mobilen), husker jeg.

    Og jeg husker at jeg fikk nesten sjokk, da jeg skulle betale for den mobilen, til David Ulriksen.

    For David Ulriksen, han begynte å åpne esken, som den mobilen lå i, da.

    Og han begynte vel også å åpne selve mobilen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Samtidig med at han hadde et ansiktsuttrykk, cirka som han Herr Flick, i ‘Allo, Allo’, da.

    (Noe sånt).

    Altså, David Ulriksen, han hadde et slags alvorlig steinansikt, da.

    Samtidig med at han ikke sa noe.

    Så han kunne jo sikkert ha jobba i Gestapo, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så fikk jeg nesten sjokk, av det å kjøpe mobil, i kassa til David Ulriksen da, (husker jeg).

    For han var liksom som en purk, eller som en av Hitlers nazister, (eller noe sånt), da.

    Må man vel si.

    (For å prøve å forklare, liksom).

    Og det syntes jeg at ble litt rart.

    Siden jeg jo liksom var David Ulriksen sin overordnede, da.

    Og siden jeg jo var den, som hadde ansatt David Ulriksen, (i Rimi-systemet), i sin tid.

    Dette ble jo som at David Ulriksen mistrodde meg, syntes jeg nesten.

    Når han var så nøye og alvorlig, da jeg kjøpte meg, den her mobilen.

    Noe som ikke var en stor handel, for meg.

    (Må jeg si).

    For jeg hadde jo en mye bedre og dyrere mobil, fra før, (for å si det sånn).

    (Som jeg jo hadde kjøpt meg, cirka et halvt år tidligere.

    Og jeg hadde jo også kjøpt meg en Nokia 3210, ikke så lenge etter det, at mora mi døde, (høsten 1999).

    Da jeg fikk noen slags livsforsikrings-penger, etter henne.

    Og det var jo da en mobil, som kosta cirka 2000 kroner, på den her tida.

    (Nemlig på begynnelsen av år 2000, var det vel).

    Og det var jo fem-ti ganger mer, enn denne ‘rest-Nokia-mobilen’, fra Rimi Langhus kosta, i 2004, da.

    Og funksjonene på den ‘rest-mobilen’, de var vel cirka de samme nesten, som på den Nokia 3210-mobilen, som jeg hadde kjøpt meg, 4-5 år tidligere, da.

    Så dette var som et kjedelig innkjøp, for meg da, (må jeg nok si)).

    Så dette å handle mobil, fra David Ulriksen, det rystet meg nesten da, (må man vel si).

    Og jeg lurte vel kanskje på, hvordan David Ulriksen var, ovenfor de andre kundene, som handla, på Rimi Langhus.

    Og det lurer jeg vel fortsatt litt på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Selv om det selvfølgelig var bra, at David Ulriksen gjorde jobben sin, på en nøye måte.

    Men jeg hadde vel ikke fått med meg det, at det var meninga, at vi skulle sjekke de mobil-eskene så nøye, når vi satt i kassa.

    Den instruksen hadde ikke jeg fått med meg, (for å være ærlig).

    Og uansett, så syntes jeg det, at David Ulriksen var unødvendig morsk, da.

    (Mens jeg kjøpte meg den her mobilen).

    Han kunne vel ha prøvd å være litt hyggelig, (eller jovial), ihvertfall.

    (Mens han gjorde dette ‘Hitler-greiene’ sine, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    For å si det sånn.

    Jeg var jo tross alt den fungerende ‘sommer-butikksjefen’, i denne butikken.

    Og jeg hadde jo hadde fått mye tillit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, siden jeg ble bedt om å ta på meg denne jobben, (et par måneder tidligere).

    Og jeg var jo også en tidligere Rimi-butikksjef, (fra blant annet denne butikken).

    Så jeg hadde vel regna med det, at jeg skulle bli møtt med mer respekt der, kanskje.

    Enn det en nazist ga en jøde, i en konsentrasjonleir liksom, (for å si det sånn).

    (For å ta et stygt eksempel, kanskje.

    Men likevel).

    For rimelig spesiell, syntes jeg at denne episoden var, da.

    Selv om det er vanskelig å sette fingeren på noe, som David Ulriksen gjorde feil, da.

    Men jeg husker ihvertfall denne mobil-handlinga ganske godt enda.

    Og det var nesten sånn at jeg jeg grøsset, over hvor kald David Ulriksen var, mens han inspiserte mobilen min, (husker jeg).

    For å si det sånn.

    Det var nesten som at David Ulriksen hadde fått en ordre, (fra en eller annen), om å sjekke mobilen nøye, hvis jeg kjøpte meg en da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus.

    (Rundt månedsskiftet august/september, i 2004, vel).

    Så jobba jeg vel tidligvakt, (eller mellomvakt), tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg gikk av toget, på Nasjonalteateret stasjon.

    Og at jeg lurte på om hu Selma, (fra Rimi Nylænde), så meg, mens jeg gikk forbi den Narvesen-kiosken, som hu jobba i, på den togstasjonen.

    Og at mens jeg gikk, fra Nasjonalteateret stasjon.

    Og i retning av der jeg bodde, i Rimi-bygget.

    Så fikk jeg en telefon, (husker jeg).

    (Mens jeg gikk opp Ullevålsveien.

    Et steinkast fra der jeg bodde, cirka).

    Og det var disse guttehvalpene, (fra Rimi Langhus), som ringte meg, da.

    Det var Fredrik Karlsson, og to-tre til, av denne gjengen, med guttehvalper, da.

    Og grunnen til at de ringte meg, (på mobilen).

    Det visste seg å være det, at de ville si hadet til meg, på en barnslig måte da, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Selv om jeg vel måtte ha sagt hadet allerede, til de fleste, i butikken, (tror jeg).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertall).

    Så hvorfor de folka ringte meg, på en sånn rar, (eller skrullete), måte.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var like etter at den samme gjengen, (må det vel ha vært), hadde ringt om meg, til han Thomas Brun, da.

    (En episode som jeg har skrevet om tidligere, i dette kapittelet).

    Så det er mulig at dette, (at de ‘guttehvalpene’ ringte meg, på mobil, på veien hjem, den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Langhus), hadde noe med den samtalen, (da den samme gjengen ringte Thomas Brun om meg), å gjøre, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 223: Mer fra Rimi Langhus sommeren 2004

    Det er mulig at den skøyinga mi, (sommeren 2004), tok litt vel mye av, på Rimi Langhus.

    For jeg husker at en dag, i begynnelsen av sommerferien, i 2004.

    Da jeg dukket opp på jobben der.

    Og gikk ned i kjelleren, for å skifte, i garderoben.

    Så satt assistent Espen Sigmund Nornes og medarbeider Dennis Libråten, inne på røykerommet, på Rimi Langhus der.

    Når man kom ned i kjelleren der, så kom man inn i spiserommet.

    (Et rom som også ble brukt som møterom, hvis det var personalmøter, for eksempel).

    Og i tilknytning til spiserommet, så lå det tre rom.

    Og det var herregarderoben, damegarderoben og røykerommet.

    Så før jeg kunne gå inn i garderoben, for å skifte.

    Så havna jeg i spiserommet, da.

    Og da måtte jeg nesten kikke innom røykerommet.

    (Siden jeg liksom var ‘sommer-butikksjef’, da).

    Og si hei til de som satt der.

    (Og vi brukte vanligvis røykerommet, som møterom, sommeren 2004.

    For det var liksom på røykerommet, at det var kult å sitte, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg dukka opp, nede i spiserommet der.

    Før vakta mi begynte og jeg skulle skifte, vel.

    Så stod det en hest og kjerre, utafor butikken, (husker jeg).

    Og fra spiserommet, så var det vinduer, (altså noen slags kjellervinduer da), ut mot parkeringsplassen, til butikken.

    Så jeg kunne se den hesten, fra spiserommet, da.

    Og Espen Sigmund Nornes og Dennis Libråten, de hadde sagt noe greier til meg, vel.

    Og stemningen var vel litt anspent, (mener jeg å huske), kanskje siden dette var i begynnelsen av sommerferien.

    Og jeg var kanskje litt irritert, siden disse to ‘slampene’, for det meste bare satt nede på røykerommet liksom, da.

    (Og fordi at disse to kara, liksom måtte våre to folk, for å gjøre arbeidet, for en Rimi-leder, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tulla, og lot som jeg liksom var fra Arendal igjen, da.

    Og sa noe sånt, som at: ‘En hestings’.

    For jeg hadde jo begynt å tulle sånn, å si ord som møtings, tullings, irriterings osv., denne sommeren.

    For jeg hadde jo lest det, at å bruke humor som ledelsesmetode, var den ledelsesmetoden, som ga best resultater, da.

    Men dette med skøyinga tok kanskje litt av noen ganger

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen, (som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi), tror at jeg forstår alle dataprogram, med en gang, siden jeg har studert IT og informasjonsbehandling.

    Men der jeg studerte, så lærte vi å lage dataprogrammer, og ikke å bruke de, liksom.

    Uansett, så har ihvertfall ikke jeg fått kursing, i bestillingsprogrammet, til Rimi.

    (Et program som Rimi begynte å brukte, på rundt den tida, som jeg var sykmeldt, for å være overarbeidet, rundt første kvartal, i 2002).

    Og jeg tror ikke at assistent Espen Sigmund Nornes, heller hadde fått opplæring, i å bruke det bestillingsprogrammet.

    Han klarte ikke å bruke det ihvertfall, (sånn som jeg husker det).

    Så det jeg gjorde, var at jeg ikke rørte det bestillingsprogrammet.

    Men jeg bare brukte den gamle bestillings-scanneren, for å bestille de varene, som bestillingsprogrammet liksom glemte, da.

    Og det funka greit.

    Det var ikke ofte vi var utsolgt for varer, sommeren 2004, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da skjønte jeg liksom hva jeg dreiv med.

    I motsetning til hvis jeg skulle begynne å ‘surre’, med Ica sitt bestillingsprogram, da.

    (Med han assistent Espen Sigmund Nornes liksom hengende over skulderen, da.

    Noe jeg ikke syntes at virka noe særlig artig.

    For å si det sånn).

    Da var det bedre å bare gjøre det sånn som jeg gjorde det, synes jeg.

    For det fantes jo en risiko, for at det bare hadde blitt surr, hvis jeg hadde begynt å skulle fikse noe, på det bestillingsprogrammet.

    (Uten å ha fått opplæring i det, liksom).

    Så derfor, så bare gjorde jeg det, sånn som jeg har forklart ovenfor, da.

    For da var det ikke noe risiko, for at det skulle bli kaos, når det gjaldt bestillingene, (sånn som jeg så det).

    Så jeg lot bare Ica sitt bestillingsprogram få lov til å surre og gå i fred, hele sommeren, uten at jeg stilte noe på det, da.

    Og så justerte jeg de automatiske bestillingene, ved å sende tilleggs-bestillinger, fra bestillings-scanneren, da.

    Og ved å eventuelt sende tilbake varer, som vi ikke ville ha fått solgt, før de gikk ut på dato, da.

    (Ved å bruke Ica sitt returskjema.

    Og sende varene tilbake, når det dukka opp en Ica-varebil, neste gang.

    Men det var sjelden at vi sendte tilbake varer, sommeren 2004.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For den butikkdataen var ganske bra tunet, vel.

    Må man vel si.

    Selv om det var en del varer, som jeg måtte huske å bestille manuelt, da.

    Sånn som engangsgriller og bæreposer.

    Kan det vel ha vært.

    Noe sånt).

    Og det var alltid jeg som måtte ta bestillingene, (både når det gjaldt Ica-varer, brød, melk og vel også veksel, osv.), sånn som jeg husker det.

    For assistent Espen Sigmund Nornes, han hadde ikke fått noe opplæring, i å ta bestillinger da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var et problem i Rimi, at ledere ikke fikk relevant opplæring, må man vel si.

    (Sånn som det virker som, for meg, i hvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også litt rart, at det var jeg som liksom skulle være ‘sommerbutikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.

    Siden Espen Sigmund Nornes vel var over meg, i rang, (i butikken).

    (Han var vel assisterende butikksjef, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg var låseansvarlig, da).

    Og jeg lurer nå på om Dennis Libråten også lurte på det her.

    For da Dennis Libråten plutselig ville lekeslåss med meg.

    (Sommeren 2004).

    Og jeg måtte klage på at jeg hadde et dårlig kne.

    Så husker jeg at Dennis Libråten sa at han ikke kunne banke meg, (må det vel ha vært), til Espen Sigmund Nornes, (som stod og så på den her ‘slåsskampen’ da), for: ‘Det er jo sjefen’, (som Dennis Libråten sa).

    (Noe sånt).

    Og da svarte ikke Espen Sigmund Nornes noe, (husker jeg).

    Men man kan kanskje stille spørsmål, ved Espen Sigmund Nornes sin rolle, (på Rimi Langhus), den sommeren.

    Siden han jo ikke tok noen bestillinger.

    Og siden han måtte ha hjelp av Dennis Libråten, for å gjøre det som var på stillingsinnstruksen liksom, for den lederen, som jobba tidligvaktene, da.

    Men dette har jeg jo skrevet om, i et tidligere kapittel.

    At jeg undrer meg over hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes hadde fått.

    Siden han liksom ikke klarte å gjøre noenting, (av lederoppgaver), da han og jeg skulle lede Rimi Langhus sammen, sommeren 2004, da.

    Men dette kan vel muligens ha hatt med opplæring å gjøre.

    Jeg vet ikke hvordan lederopplæring, som Espen Sigmund Nornes fikk.

    Av de to butikksjefene, som han jobba under, på Rimi Langhus, før sommeren 2004.

    (Nemlig Thomas Brun og Stian Eriksen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det satt også ei lita, mørkhuda jente, (i 11-12 års alderen kanskje), utafor Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).

    Og hu satt der og solgte jordbær.

    (Fra en eller annen lokal gård i Follo, vel).

    Og hu hadde visst fått lov, til å sitte der, å selge jordbær, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men hvem som hadde gitt hu jenta lov til å sitte der, og selge jordbær.

    Det veit jeg ikke.

    For Rimi solgte jo også jordbær.

    Så det ble vel litt rart vel, (må man vel si).

    At Rimi lot en slags konkurrent, få holde til, på Rimi sin eiendom.

    For å bedrive en virksomhet, som man vel må si, at konkurrerte med Rimi sin egen virksomhet, da.

    (Selv om Hilde fra Rimi Hellerud, jo hadde sagt det, mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren ti år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    At jordbær var noe Rimi kun hadde, som en slags service, ovenfor kundene.

    (Noe sånt).

    Hva nå det egentlig skulle bety).

    Men jeg hadde skjønt det sånn, (fra handel og kontor vel).

    At hvis for eksempel Stian Eriksen, hadde gitt hu ‘jordbær-jenta’ lov til å sitte der, før han slutta, som butikksjef.

    Så var Rimi bundet av den avtalen, da.

    Så det var ikke noe jeg kunne gjøre, for å forandre dette, etter at den avtalen hadde blitt inngått.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Selv om jeg undret meg over dette da, (må jeg innrømme), og lurte på hvordan dette egentlig hang sammen.

    Men Stian Eriksen, han hadde jo slutta i Rimi.

    Og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (og assistent Sølvi Berget, med flere), de var jo borte, på sommerferie, osv.

    Så derfor, så lot jeg bare hu jordbærjenta få sitte der, (og selge jordbær), i fred, da.

    Og jeg tenkte vel at Rimi fikk heller ha bedre lykke med seg, når det gjaldt å ha informerte butikkledere, osv.

    Den neste sommeren.

    Dette var liksom Rimi Langhus sin ‘harry-sommer’.

    Siden butikksjef Stian Eriksen hadde slutta, like før sommerferien.

    Og siden at det ikke skulle begynne noen ny butikksjef der, før etter at skoleferien var ferdig, (var det vel).

    (Eller om det var i begynnelsen av september.

    At det skulle begynne en ny butikksjef der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, (fra 1998 til 2002).

    Så lærte jeg jo, (på diverse kurs og møter), at Rimi ville at butikkene skulle prioritere frukta.

    (Siden det var høyere fortjeneste på frukta, enn på de andre varene, fikk vi høre).

    Og jeg hadde jo vært på masse fruktkurs, og jobba mye med å legge opp frukt, (i Rimi), i årene før det her.

    Mens de andre som jobba, i den her butikken, denne sommeren.

    De var noen ufaglærte guttehvalper da, (må man vel si).

    (For å prøve å forklare, liksom).

    Så jeg jobba mye i fruktavdelingen, denne sommeren, (husker jeg).

    For å prøve å få den avdelingen til å bli bra og selgende, og for å sørge for at det ikke lå mye frukt, av dårlig kvalitet der, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg stod i fruktavdelingen og jobba.

    Så dukka det opp to pene jenter, i 17-års alderen der, (husker jeg).

    Og de jentene, de stirra, vekselvis på meg, og på de ‘guttehvalpene’, som la opp frysevarer, like ved, i den ganske lille butikken, da.

    (Og da var Dennis Libråten plutselig med, og la opp frysevarer, mener jeg å huske.

    Noe han vanligvis ikke ville gjøre, vel.

    For det var vel ikke jobben til assistent Espen Sigmund Nornes, på tidligvaktene liksom, mener jeg.

    For å si det sånn).

    Så disse jentene, de oppførte seg rart da, (må jeg si).

    Siden de glante så mye, på oss som jobba der, da.

    Og plutselig så så jeg det, at det lå en stor pose moreller, i morell-kassa.

    (Som noen bare hadde lagt fra seg).

    Så disse to jentene, de hadde bare tulla, i butikken, da.

    (Det sjekka jeg på overvåkingssystemet, til butikken.

    Inne på kontoret.

    For jeg liksom ‘spolte tilbake’, på video-opptaket, da).

    For jeg syntes at disse to jentene oppførte seg så rart, da.

    Så jeg lurte på hva som foregikk liksom.

    For jeg hadde jo jobba i Rimi, i tolv år.

    Og med frukta i bortimot ti år, vel.

    Og jeg hadde aldri sett at noen oppførte seg så rart, når de skulle handle frukt, liksom.

    (Men jeg må innrømme det, at jeg fortsatt ikke skjønner, hva de tenåringsjentene dreiv med.

    For de morellene var rimelig dyre.

    Så den posen med moreller, den ville vel ha kostet mellom 50 og 100 kroner, vel.

    Og som erfaren butikkleder, (jeg hadde jo vært ‘øverstkommanderende’, i mange butikker, i mange sommerferier og i fire år som butikksjef), så var jeg vant til å følge med på, hvor mye de forskjellige fruktslagene solgte osv., da.

    Så dette syntes jeg at var som noe slags underlig oppførsel, (husker jeg).

    Kanskje dette var noe slags ‘gate-teater’ undrer jeg meg litt over nå.

    Var dette kanskje noe som var iscenesatt av noen av de nevnte guttehvalpene?

    Hvem vet)).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var sommerruter, på toget, mye av den tida, som jeg jobba som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004, (husker jeg).

    Så hvis jeg akkurat ikke rakk det toget, som gikk cirka klokka 19, på lørdagskvelden.

    Så var det en time, til det neste toget gikk, da.

    Og da, så var det sånn, at jeg ihvertfall en gang, begynte å gå på en slags ‘sight-seeing’, rundt på Langhus der, (husker jeg).

    (For det ble så kjedelig, å stå i en time og vente på toget.

    For å si det sånn).

    Og da, så gikk jeg bort til Langhus senter der, da.

    (Som er like ved Langhus togstasjon, vel.

    Jeg tok toget fra Vevelstad togstasjon.

    For det var den togstasjonen som lå nærmest den butikken jeg jobbet i, (nemlig Rimi Langhus), da).

    Og en gang.

    Mens jeg gikk forbi en pub, eller noe sånt, (som var drevet av noen utlendinger vel), på Langhus senter.

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at Fredrik Karlsson, (som jobba på Rimi Langhus).

    Sa det, (til noen kamerater av seg vel), at han ikke likte det, at jeg også var på senteret der, (i tillegg til at jeg jobbet på Rimi-butikken, på Vevelstad), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 222: Mer fra høsten 2004

    Det var forresten også sånn.

    At etter at jeg hadde slutta, på Rimi Langhus, (rundt månedsskiftet august/september, i 2004, må det vel ha vært).

    Og før jeg dro for å studere, i Sunderland.

    (Studiene mine der begynte i midten av september, husker jeg).

    Så ringte Pia meg, (må det vel ha vært).

    Hu ville at jeg skulle møte henne og bestemor Ingeborg osv., i Drøbak.

    For de ville minnes min mor, ved hennes grav der, da.

    (Noe vi noen år pleide å gjøre, på mora mi sin dødsdag, i årene etter at hu døde).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Når jeg søker på Dis.no nå.

    Så ser jeg det, at mora mi jo døde, 13. september, i 1999:

    http://www.disnorge.no/gravminner/bilde.php?id=2305661

    Så det her kan vel ha vært rundt 13. september, i 2004, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Når jeg ikke hadde bil, (jeg hadde jo først en HiAce og litt seinere en Sierra).

    Så pleide jeg å ta bussen, når jeg skulle ut til Drøbak.

    Og denne gangen, så var jeg litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så jeg tulla litt, og tok bussen til Drøbak, fra en holdeplass, som var bak Stortinget, (eller noe sånt), vel.

    Og så gikk søstera mi på den samme bussen, ved Plata der, (nede på Jernbanetorget da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Drøbak, så møtte vi bestemor Ingeborg, ved den parkeringsplassen, som ligger over gata, for kirken der, (husker jeg).

    Det var onkel Martin, (som muligens kjørte tante Ellen sitt hvite vrak av en bil, hvis jeg husker riktig), som bestemor Ingeborg hadde sitti på med, inn til Drøbak, (husker jeg).

    Og onkel Martin sin unge datter, Liv Kristin Sundheim, fra Ås, (som det står om i skattelistene, at er født i 1991. Så hu var vel i 13 års-alderen, på den her tida, da), var også med, (husker jeg).

    (Jeg så forresten på skattelistene, at det stod at Liv Kristin heter ‘Liv Kristin Ribsskog Sundheim’:

    http://skattelister.no/skatt/profil/liv-kristin-ribsskog-sundheim-45807730/

    Men Liv Kristin er altså datter av min onkel, (min mors lillebror), Martin Ribsskog.

    Og hans tidligere kjæreste, (hvis ikke de var samboere), Kari Sundheim:

    Og når Sundheim står som det bakerste etternavnet, så ser det jo ut som at faren eller ektemannen hennes, heter Sundheim.

    Men Sundheim-navnet er etter mora, da.

    Så de har tulla litt, (kan man kanskje si).

    Så onkel Martin og mora til Liv Kristin, er kanskje hippier, (eller feminister), eller noe sånt, da.

    Hvem vet).

    Og vi gikk til graven, til mora mi, da.

    Og de andre folka.

    (Det vil si bestemor Ingeborg, Pia, onkel Martin og Liv Kristin).

    De stod bare ved graven, (til mora mi), en kort stund, (husker jeg).

    Så jeg syntes ikke at det ble som noen minnemarkering egentlig.

    Så jeg ble stående ved graven til mora mi, en stund aleine, da.

    (Bare for å få summet meg litt, liksom).

    Etter at de andre hadde flytta seg, etter å ha kun stått ved graven, (til mora mi), i noen få sekunder, vel.

    (Etter at bestemor Ingeborg, (må det vel ha vært), fikk oss til å gå fram til graven, i samlet flokk, og så stå der i noen sekunder, på en rekke, da.

    Noe sånt).

    Før Pia, (eller om det var bestemor Ingeborg), ropte på meg, og sa at jeg måtte slutte å stå der, da.

    (Noe sånt).

    Så det ble egentlig ikke som en ordentlig minnestund.

    Det ble egentlig bare som noe tull, stress og mas, (må jeg vel si).

    Så Pia, bestemor Ingeborg, onkel Martin og Liv Kristin.

    De er kanskje veldig overfladiske, da.

    (Eller bestemor Ingeborg er jo død, så det er kanskje stygt å skrive negative ting om henne.

    Men jeg prøver jo å få skrevet om alt som har skjedd, så.

    Men men).

    For dette skulle vel være en tid for ettertanke da, eller ihvertfall en tid for å minnes mora mi.

    Men det var som at disse andre, som jeg var der med, ikke hadde noen særlige tanker, inne i hodet sitt, liksom.

    (Må jeg vel si).

    Som de liksom kunne tenke på, mens de stod der ved graven, til mora mi, da.

    Noe sånt.

    Sånn virka det litt, for meg, ihvertfall.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For hva var poenget, med å dra til Drøbak der, (for å minnes min mor), hvis dette bare var for syns skyld, liksom.

    Nei, det kan man kanskje lure på.

    Hm.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi var på kirkegården.

    Så gikk vi til en cafe, i Drøbak sentrum, for å spise et lite måltid.

    (Noe vi pleide å gjøre, under de her ‘seansene’, da).

    Og jeg husker at det ble sånn, at jeg betalte for min mat.

    Mens bestemor Ingeborg betalte for maten, til alle de andre, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at onkel Martin klagde på Liv Kristin, mens vi gikk tilbake, til ved kirken der, igjen.

    For Liv Kristin var litt vill, kanskje.

    Hu var ikke helt alvorlig, ihvertfall.

    (Som man kanskje burde være, på sånne minnehøytideligheter, da.

    Dette her var nok for å markere det, at det var fem år siden, at mora mi døde, tenker jeg nå).

    Men Liv Kristin var jo nesten en ‘fjortiss’, (på den her tida), så hu hadde kanskje litt problemer, med å oppføre seg, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke lyst til å fortelle noen det, at jeg skulle, til Sunderland.

    (For dette var jo egentlig en flukt, fra noe ‘mafian’, for meg, da).

    Men da vi fem ‘Ribsskog-folka’, satt på den cafeen, i Drøbak sentrum, etter at vi hadde minnet mora mi.

    Så var det bare noen få dager, til jeg skulle dra, til Sunderland, (for å studere), da.

    Og av en eller annen grunn, så nevnte jeg det, at jeg skulle dra for å studere, (i utlandet), da.

    (Kanskje det var snakk om å planlegge et nytt besøk, hos bestemor Ingeborg eller onkel Martin.

    Hvem vet).

    Men jeg stolte egentlig ikke på noen, av de her Ribsskog-folka, da.

    (Ihvertfall ikke etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Så da Pia, (var det vel), spurte meg om, hvor jeg skulle dra, for å studere.

    Så sa jeg det, at jeg skulle studere, i Newcastle, da.

    (En by som ligger i samme ‘metropolitian county’, (nemlig Tyne and Wear), som Sunderland, da.

    Har jeg sett, på nettet nå, i forbindelse med at jeg dro på en to dagers-ferie, til Scarborough, i forrige uke, nemlig i slutten av juni 2013).

    Og jeg hadde jo også lurt på, om jeg skulle studere, ved University of Newcastle.

    (Noen måneder før det her).

    Men valget falt til slutt på University of Sunderland, da.

    Siden det var billigere, å studere der, da.

    Jeg hadde egentlig ikke planlagt det, å fortelle Pia og dem, at jeg skulle dra, for å studere, i utlandet, da.

    For jeg hadde glemt det, (må jeg innrømme), at det var fem år siden at mora mi døde, (på den her tida).

    Så jeg var ikke forberedt på, å forklare min mors slekt om det, at jeg skulle studere, i utlandet, da.

    Men dette plumpet nok bare ut av meg, liksom.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Mens vi satt og spiste, (på uteserveringen), på den cafeen, da.

    (En cafe som hadde utsikt til Oslofjorden, (og muligens Drøbaksund festning), vel.

    Noe sånt.

    Og som holdt til i et lite, hvitmalt trehus, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke fortalt til noen, på jobben, at jeg skulle studere, i Sunderland.

    (Selv om det er mulig, at de skjønte det, at jeg skulle studere, i England.

    Jeg mener å huske at Fredrik Karlsson, (fra Rimi Langhus), ‘babla’ om noe sånt ihvertfall, våren eller sommeren 2004).

    Så jeg var vant til å ikke nevne Sunderland, da.

    Så da jeg fikk et direkte spørsmål, (fra Pia vel), om hvor jeg skulle studere.

    Så sa jeg automatisk Newcastle da, (må jeg innrømme).

    For jeg var vant til å ikke nevne at jeg skulle studere, i Sunderland, på jobben.

    (For de trodde at jeg skulle studere i London, tror jeg.

    Men det hadde ikke jeg sagt til dem.

    Men de gjetta seg vel kanskje fram til det, at jeg skulle studere, i England, (tror jeg).

    Det kan vel muligens ha vært sånn, at jeg hadde hatt med meg noen papirer, fra IEC, på jobben, en dag, etter at jeg hadde vært innom hos IEC, (i Nedre Slottsgate vel), før jeg dro til jobben, da.

    Noe sånt).

    For jeg tenkte vel noe sånt.

    Som at hvis jeg skulle flykte, fra noe ‘mafian’.

    Så var det vel en fordel, at færrest mulig folk, visste hvor jeg skulle dra, liksom.

    Og søstera mi røyka jo hasj, (og sånn).

    Så jeg stolte ikke helt på henne, etter at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’, da.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Så derfor, så sa jeg det, at jeg skulle til Newcastle, (og ikke til Sunderland), for å studere, da.

    (Under den her markeringen, av min mors dødsdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom tilbake til Oslo, (med bussen).

    Så ville Pia at jeg skulle bli med henne, til der hun bodde, i Tromsøgata, (husker jeg).

    Pia dro meg med, fra ved Plata der, og forbi Oslo City, og bort til ved Gunerius der, (husker jeg).

    Og mens vi gikk forbi Oslo City, (var det vel), så husker jeg at jeg overhørte det, at en av de pakistanske ungdommene, som hang utafor der.

    Sa noe sånt som, (om Pia og meg, virka det som), at: ‘De ser ut som at de er med i Matrix’.

    (Noe sånt).

    Så søstera mi gikk vel også i en mørk jakke, (sånn som jeg selv gjorde vel), på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi gikk vel av trikken, på det stoppestedet som heter Lakkegata skole, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Eller om det kan ha vært stoppestedet før eller etter).

    Og fra dette besøket mitt hos Pia.

    Så mener jeg å huske det, at Pia sin mulatt-sønn Daniel, og en pakistansk kamerat av han, hang rundt meg der, i stua, til Pia, (og Negib), da.

    (For hagedøra stod vel åpen der, tror jeg).

    Og jeg husker det, at han pakistanske gutten, spurte Daniel, om flere ting, om meg, da.

    (Som hva jeg eide, osv).

    Og jeg husker det, at Daniel så svarte, (til han pakistanske gutten da), at jeg hadde leilighet og data, osv.

    (Noe sånt).

    Men Daniel sa også at han ikke visste om jeg eide leiligheten jeg bodde i, vel

    (Noe sånt).

    Så dette var vel litt underlig.

    Hvorfor lurte han kameraten til Daniel, (som jo er født i 1995, så han var vel nettopp fylt ni år, på den her tida), på disse private tingene, om meg?

    Hm.

    Nei, dette var vel litt underlig.

    Men det er jo så mange utlendinger i Oslo.

    Og man kan jo nesten ikke si eller gjøre noe, før man blir kalt rasist.

    Så det ble ikke til at jeg spurte noen der, om hvorfor disse ungene, ‘babla’ så mye, om meg, (liksom bak min rygg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 221: Høsten 2004

    Studiene mine i Sunderland, de begynte først i midten av september-måned, i 2004.


    Så jeg jobba ut august-måned, (mener jeg å huske), på Rimi Langhus, da.
    Og før jeg jobba min siste dag der, så lagde jeg vaktlister, (både for ledere og vanlige medarbeidere vel), sånn at den nye butikksjefen, hadde en grei bemanning, når han begynte, på Rimi Langhus, i september 2004 da, (må det vel ha vært).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og så, når jeg fikk ferie, så ringte jeg den nye butikksjefen, på Rimi Langhus, (fra Rimi-leiligheten min på St. Hanshaugen), da.

    (En butikksjef, som jeg aldri møtte.

    Og som jeg ikke husker navnet på nå, forresten).

    Og på telefonen, så forklarte jeg det, at jeg slutta, i jobben min, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.

    Og det mente jeg, at jeg kunne gjøre, over telefonen, (og på dagen).

    For jeg hadde jo mye ferie til gode.
    Og jeg hadde jo bare en vakt i uka, som fast vakt der, (nemlig ledervaktene, på fredags-ettermiddagene).
    Og jeg hadde jo jobba mye ekstra der, (som ‘sommerbutikksjef’), sommeren 2004, da.

    Og jeg var i jo begynnelsen av ferien min, som varte i hele september, (og muligens også oktober), vel.

    (For jeg hadde vel krysset av, på en tavle, som stod nede på spiserommet, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.

    Når det gjaldt hvilke uker jeg skulle ha ferie, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Sunderland, så var det mye jeg måtte ordne, (husker jeg).

    For dette var jo egentlig sånn, at jeg flykta, til utlandet.

    Og jeg skulle jo ta fly, til England.

    Så jeg bestemte meg for å selge ting som TV, stereoanlegg, DVD-spiller, oppvaskmaskin, hybelkonfyr og kjøleskap, da.

    Dette solgte jeg til en brukthandel, på Bislett, (husker jeg).

    Han brukthandleren dukka opp på døra mi, (etter at jeg hadde ringt det firmaet vel), og jeg hjalp han å bære tingene ned, i varebilen hans, (husker jeg).

    Og han brukthandleren spurte meg hvor mye jeg regnet med å få for disse tingene.

    Og da svarte jeg noe sånt som, at jeg regna med å få tilbake cirka halvparten, av det jeg hadde betalt.

    Men da svarte han brukthandleren det.

    At det var det han fikk for tingene.

    (Når han seinere skulle selge de, i bruktbutikken sin).

    Så jeg kunne bare få cirka en fjerdedel, av det jeg selv hadde betalt, (for disse tingene da), husker jeg.

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg tenkte sånn, at jeg kunne jo bare kjøpe meg nye hvite- og brunevarer seinere.

    Så dette ble bare som noe slags rydding, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bestilte også flybilletter, til England, (på nettet).

    Jeg bestilte en billett, med Norwegian, (var det vel muligens), fra Gardermoen og til Heathrow.

    Og så en billett, med et britisk selskap, (må det vel ha vært), fra Heathrow og til Newcastle, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ‘pervo-sofaen’ og den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid).

    De visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av, da.

    Men den pervo-sofaen, den hadde jeg jo funnet, i kjelleren, i Rimi-bygget, (bare noen få måneder tidligere).

    Så jeg ringte vaktmester Karl Fredrik, (som jobbet i Ica vel), og spurte han, om det var greit, at jeg satt den sofaen tilbake, ned i kjelleren, da.

    Og jeg spurte vel også om det var greit, at jeg satt den senga der, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid), da.

    Og det sa han vaktmester Karl Fredrik, at var greit da, (husker jeg).

    (Og det brune salongbordet, som jeg hadde fått av svigerforeldrene til Magne Winnem, (på den tida, som jeg flytta inn, i Rimi-bygget), det må jeg vel også ha satt ned i kjelleren der, forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida om jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 220: Mer fra sommeren 2004

    På Rimi Langhus, så var det sånn, sommeren 2004, (husker jeg).

    At medarbeider Dennis Libråten en gang ville leikeslåss med meg, (husker jeg).

    (Mens Espen Sigmund Nornes så på).

    Og Dennis Libråten, han er en svær kar, da.

    Og jeg har en kneskade.

    Så det gikk ikke så bra, (husker jeg).

    Jeg måtte skylde på kneskaden min og gi meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg skulle hjem, fra jobben, (denne sommeren).

    Så pleide jeg å gå noen litt ‘rare’ veier, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).

    Jeg tok for eksempel toget til Nasjonalteateret, (istedet for til Oslo S.).

    Og på den togstasjonen, så fant jeg ut det, at det fantes en ‘rar’ utgang, som endte oppe ved den amerikanske ambassaden cirka.

    Og så pleide jeg å gå den veien hjem, da.

    Og det ble jo da cirka den samme veien, som jeg noen ganger hadde pleid å gå hjem, fra ingeniørhøyskolen.

    (Hvor jeg jo studerte, fram til våren 2004).

    Og jeg pleide noen ganger, (denne sommeren), å kjøpe med meg mat, på den McDonalds-restauranten, som lå i Frognerveien, (blir det vel).

    Men det slutta jeg med, etter at en av de burgerne, som jeg kjøpte med meg derfra, var helt uspiselig, (når jeg kom hjem), må jeg si.

    Og etter det, så pleide jeg å kjøpe noen slags kylling-nuggets, på forskjellige 7-Eleven kiosker, i Oslo Vest, (etter jobben), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske at hu unge Kine, som jeg ansatte, som lagerhjelp, da jeg jobbet som butikksjef der, to-tre år tidligere, var innom, for å si hei, (eller noe sånt), denne sommeren.

    Og Ingvill Storø var også innom, (mener jeg å huske), og fortalte det, at hu hadde vært på Quart-festivalen, og sett på the Cumshots, (med Christoffer Schaug), og Fuck For Forest.

    Og hu Ingvill Storø sa at det hadde vært litt ‘far out’ da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, (denne sommeren), så begynte jeg å dra en enda rarere vei, hjem fra jobben, (husker jeg).

    For jeg begynte istedet, å gå av toget, på Skøyen stasjon, (husker jeg).

    Og så gikk jeg gjennom Frognerparken.

    Og så gjennom Bogstadveien.

    Og så bort Josefinegate, (blir det vel).

    Og så var jeg ved Bislett stadion, (som lå bare cirka et steinkast, fra der jeg bodde), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte også å handle mat, (noen ganger ihvertfall), i en Bunnpris-butikk, (var det vel muligens), som lå like ved Skøyen togstasjon, da.

    Og jeg husker at jeg denne sommeren, en gang så en Saab cabroilet, (med to unge, norske karer i vel), som stod utafor denne butikken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk av toget, (etter jobben), på Skøyen togstasjon.

    Så var det to albanere, (tror jeg at det må ha vært), i 20-åra, som prata om meg, (husker jeg).

    De ‘babla’ om, (seg imellom), om jeg hadde noe våpen, (mener jeg å huske at det var).

    (Noe sånt).

    Og de smalt også med døra, til trappa, som gikk ned til bakkenivå, (husker jeg).

    Og da ble jeg veldig sint, (husker jeg).

    For jeg var veldig anspent, på den her tida.

    Så da de to albanerne gikk en annen vei.

    Så fulgte jeg etter dem, etter et minutt eller to, da.

    For jeg var så forferdelig sinna, på den her tida, (husker jeg).

    For jeg syntes ikke at det var riktig, at jeg som nordmann, i Norge, skulle bli forfulgt av noe ‘mafian’, da.

    (Bare fordi at jeg var norsk, liksom.

    Eller hva grunnen kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da jeg gikk fra Skøyen togstasjon og hjem, etter jobben.

    Så så jeg det, at det stod fire karer, (var det vel), nede på parkeringsplassen, der Waldemar Thranes gate 3 hadde vært, (før den bygningen ble revet, på slutten av 90-tallet, var det vel)

    (Dette var et stykke ut på kvelden.

    Så det begynte å bli litt mørkt, da).

    Og disse karene, de speida opp mot Waldemar Thranes gate 5, (nemlig bygget som jeg bodde i), da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Jeg ble ihvertfall nysgjerrig, og lurte på hva de her folka dreiv med, (husker jeg).

    Og det viste seg det, at disse karene, de var noen svære albanere da, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og de begynte å gå ganske sakte etter meg, da.

    Og da ble det jo fire mot en, (må man vel si).

    Og han ene av disse karene sa ‘vent’, (eller noe sånt vel), til de andre karene, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg vet ikke om de andre venta.

    Jeg bare låste meg inn, (i Rimi-bygget), og snudde meg ikke for å se, liksom.

    For jeg var litt i sjokk, da.

    For hele situasjonen ble liksom så uvirkelig.

    Hele situasjonen ble som noe rart da, (må man vel si).

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 219: Enda mer fra Nevlunghavn

    Dagen etter den lørdagen, som jeg dukket opp, i Nevlunghavn, sommeren 2004.

    Så var det å dra hjem til Oslo igjen, da.

    For jeg skulle jo jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, dagen etter, (nemlig mandagen).

    Så jeg tok buss til Larvik, da.

    Og så tog fra Larvik til Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da toget kom til Tønsberg, (eller noe sånt).

    Så skulle det plutselig være buss for tog, (husker jeg).

    Så jeg måtte flytte meg over i en buss da, (husker jeg).

    Og jeg satt ganske langt bak i bussen, (husker jeg).

    Og ovenfor midtgangen så satt det seg ei veldig pen ungjente, (husker jeg).

    (Og det satt også et par, som var litt eldre enn meg vel, et par seter foran meg.

    Som kommenterte litt om meg, (eller noe sånt), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da bussen stoppa ved Nasjonalteateret, så hadde jeg tenkt å gå av der.

    Men hu pene ungjenta, hu gikk av der, da.

    Så jeg tenkte at det ville kanskje sett litt rart ut, å gå av bussen, rett bak henne.

    Så jeg ble med bussen til Jernbanetorget, da.

    Og på den strekningen, så kikka jeg ut av bussvinduet, (jeg satt på venstre side av bussen), og i en av gatene, i Kvadraturen, så fikk jeg øye på to kurdiske jenter, (eller noe sånt), da.

    Hvorav hu ene hadde veldig tettsittende klær.

    Og hu kunne kanskje minne litt om, hu Sema Özgyr, fra Rimi Bjørndal.

    Jeg hadde jo fått i meg noe slags rar middag, hos bestemor Ingeborg.

    (Noe skikkelig krydret mat).

    Og jeg hadde jo fått et veldig fint, antikk sølv-ølkrus.

    Og masse penger.

    Og hu ungjenta, som satt like ovenfor meg, på bussen, var veldig pen, og litt sexy kledd, vel.

    Så jeg ble litt gæern da, (må man vel si).

    Og tenkte at jeg kunne jo bruke de lommepengene, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, på å kjøpe hu pene mørkhudede hora, som jeg hadde sett, fra bussen.

    Så jeg la bagen min, i en oppbevaringsboks, på Østbanehallen.

    Og fikk etterhvert med meg hu hora, inn i en taxi, da.

    Og fikk så den taxi-en til å kjøre, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I Rimi-leiligheten min, så lå AG3-en min på gulvet, (husker jeg).

    Men hu hora reagerte ikke på det, da.

    Jeg måtte gå på do, (husker jeg), og det lukta veldig vondt.

    (På grunn av den middagen, som bestemor Ingeborg hadde laget, da).

    Og det prøvde jeg å forklare, til hu hora.

    Da hu også ville bruke doen.

    Men hu så ut som at hu ikke brydde seg noe særlig om det, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at hu hora gikk rundt, i leiligheten min, i bare BH-en.

    Og den nakne underkroppen hennes, så veldig sexy ut, mens hu gikk rundt i leiligheten min, (husker jeg).

    Jeg sa at hu ikke fikk gå på baksiden av den ‘pervo-sofaen’, (må det vel ha vært).

    For jeg ville ikke at hu skulle gå i nærheten av der AG-en min lå, da.

    Og så begynte hu hora å suge pikken min, (husker jeg), mens jeg drakk en øl, (fra kjøleskapet), da.

    Jeg syntes ikke at hu hora sugde så utrolig bra.

    Så etterhvert så ba jeg hu hora om å komme seg opp i senga mi, da.

    Og så ba jeg hu hora om å legge seg på ryggen der da, (husker jeg).

    Og jeg syntes at hu jenta var litt tynn.

    Så jeg hadde utstrakte armer, mens jeg liksom lå over henne, og pulte henne, da.

    (Husker jeg).

    I tilfelle vekten min ble litt for mye for henne.

    Så det var nesten som å ta armhevinger da, å pule hu hora da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu hora fant ikke veien, ned til sentrum selv.

    Så jeg måtte følge henne da, (husker jeg).

    Og det var nesten sånn, at jeg dro henne med på bussen, (ned til sentrum), husker jeg.

    (For jeg var kanskje litt likeglad.

    Siden jeg jo skulle flytte til England snart uansett, liksom).

    Men vi rakk akkurat ikke bussen da, (husker jeg).

    Så jeg stoppa en drosje.

    Og da vi kom fram, til der hu ‘hore-kollegaen’, til hu hora stod.

    Så var det sånn, at taxi-sjåføren, (en pakistaner vel), klinte taxi-døra inn i meg, like etter at jeg hadde gått ut, av drosjen.

    Men jeg falt ikke, da.

    For jeg klarte på en eller annen måte å gjenvinne balansen, før jeg gikk i bakken.

    Og jeg bare gikk fra der han drosjesjåføren og de to horene var.

    For det er så mange utlendinger, i Oslo.

    Så det er vanskelig å gjøre noe, hvis de begynner å tulle med en, (for å si det sånn).

    Så jeg orka ikke å starte noen slåsskamp, med han drosjesjåføren, da.

    For jeg skulle jo hente det sølv-ølkruset mitt, (som lå i bagen min).

    Før Østbanehallen stengte.

    Så jeg hadde en del andre ting i tankene da, (enn å være med på slåsskamp), for å si det sånn.

    Jeg henta bagen min, (som jeg hadde lagt i en oppbevaringsboks, i Østbanehallen), og gikk mot Oslo City.

    Og akkurat mens jeg gikk forbi hovedinngangen, til Oslo City.

    Så gikk to pakistanske tenåringsguttter forbi meg, (husker jeg).

    Og han ene av disse tenåringsguttene, han gikk rett inn i bagen min, da.

    Sånn at det sa ‘klung’, (eller noe sånt), i det nevnte sølv-ølkruset, da.

    Og da jeg kom hjem.

    Så så jeg det, at en av taggene, på kronen, til løven, (som var på toppen av sølv-ølkruset), var bøyd.

    Så jeg tenkte at dette var på grunn av at han pakistanske unggutten, hadde gått rett inn i bagen min, da.

    Så jeg prøvde jo da å bøye tilbake den taggen, da.

    Men da røyk den taggen, (husker jeg).

    Men det var ikke en så veldig stor tag, da.

    (Den var på et par millimeter, kanskje).

    Men dette var jo et sølv-ølkrus, som var fra 1700-tallet.

    Så jeg ble liksom litt ‘vonbråten’, over at den taggen ble ødelagt, da.

    Men jeg tenkte vel det, at det var ikke noe, som jeg kunne få gjort, med dette.

    (Og den skaden, på kruset, var rimelig vanskelig, å få øye på, og).

    Så jeg la bare den brukne taggen, oppi sølv-ølkruset, da.

    (Sammen med postkortet av Højris, som lå oppi kruset, fra før.

    Sammen med et brev, fra en som hadde taksert kruset, vel.

    På 80-tallet, (eller noe sånt), må det vel ha vært).

    Så jeg satt bare det sølv-ølkruset i reolen min, da.

    (Sammen med blant annet den blomstervasen, som jeg hadde fått, da jeg var ferdig, på NHI, (i 1992).

    Og det sølv-askebeger, (uten sølvstempel), som jeg tidligere hadde fått, av bestemor Ingeborg. da.

    Sånne ting).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 218: Mer fra Nevlunghavn

    Hovedformålet med mitt besøk, i Nevlunghavn, denne sommeren.


    Det viste seg å være det, at bestemor Ingeborg ville gi meg et veldig fint, antikk sølv-ølkrus, i bursdagsgave, (jeg fylte 34 år, denne sommeren).
    Bestemor Ingeborg forklarte at Gjedde, (som henne morfar, Anders Gjedde Nyholm, var etter, på morssiden), hadde hatt en herregård, på Mors, (i Danmark), som het Højris.

    Bestemor Ingeborg viste meg at det lå et svart-hvitt postkort, av Højris, oppi sølv-ølkruset.

    Og hun sa at jeg burde dra dit en gang og se.

    Bestemor Ingeborg visste meg også det, at noen av kruset, (som var fra 1700-tallet vel), sine tidligere eiere, hadde gravet inn ‘Gedde’, på toppen, av kruset.


    Og kruset hadde en dansk sølvmynt foran, (som var fra slutten av 1700-tallet, vel).

    Og en løve, med krone, på toppen, (av lokket).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia oppførte seg ganske underlig, under dette besøket mitt, (i Nevlunghavn), husker jeg.

    Ikke så lenge etter at jeg hadde kommet inn døra, (hos bestemor Ingeborg), på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så dro Pia meg ned, til selve havna, i Nevlunghavn.

    Og der ville hu at jeg skulle fiske krabber, sammen med hennes unge mulatt-sønn, Daniel.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var ytterst på brygga, forbi gjestgiveriet der, (husker jeg).

    Og det var vel mens Pia dro meg med på det her, at jeg la merke til det, at det hadde dukket opp en ny pub, (som muligens var på en slags lekter, eller noe sånt), i vannkanten, nede i havna der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så ville Pia det, at vi heller skulle gå bort på Omrestranda, (like ved der maleren Odd Nerdrum bor), for å istedet fange krabber der, da.

    Og mens vi gikk mot gjestgiveriet, så husker jeg det, at ei tenåringsjente, som nettopp hadde vært på do, (så det ut som), dreiv og dro på seg buksa si, mens hu gikk, like foran oss, da.

    (For det hadde hu visst ikke tenkt på å gjøre, mens hu var på do, da.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at Daniel og meg, fiska krabber, på Omrestranda, da.

    Mens det begynte å nærme seg kveld, vel.

    Muligens på et sted, som jeg selv kan ha fisket krabber, som gutt, på 70-tallet, (på et av mine Nevlunghavn-besøk, da bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, bodde i Blombakken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndagen, så pakket bestemor Ingeborg inn det nevnte sølv-ølkruset, i en skoeske, (uten lokk), husker jeg.

    (Sølv-ølkruset fikk vel ikke helt plass, i skoesken.

    Så lokket ville vel bare ha falt av, tror jeg).

    Og så stappet bestemor Ingeborg den skoesken, oppi bagen min, (hvor jeg hadde hatt reine klær, for søndagen, vel).

    Og den bagen, den var ikke så stor.

    Så den bagen bulte liksom, (på grunn av skoesken), da.

    (Der den stod, i gangen, hos bestemor Ingeborg.

    Hvor hu hadde plassert den, etter å ha lagt sølv-ølkruset oppi den).

    Og jeg husker at jeg gikk ut i gangen der, og lurte litt på hvordan det kom til å gå, med det sølv-ølkruset, (etter at bestemor Ingeborg nevnte at hu hadde pakka det ned i bagen min), siden det kunne virke som at det sølv-ølkruset, hadde fått litt tøff behandling, (av bestemor Ingeborg), da.

    Men jeg tenkte vel det, at jeg fikk bare finne ut hvordan det hadde gått med sølv-ølkruset, når jeg kom tilbake, til Oslo, da.

    Siden bestemor Ingeborg kunne være litt vanskelig, å liksom prate fornuft med, noen ganger, da.

    Vi hadde vel krangla allerede, under dette besøket, (dagen før vel), da bestemor Ingeborg mente at det var min feil, at søstera mi hadde fått en negerunge, da.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fikk bortimot tusen kroner, i ‘ekstra-bursdaggave’, av bestemor Ingeborg, (under dette besøket mitt i Nevlunghavn), husker jeg.

    Dette stusset jeg litt over, (husker jeg).

    Jeg hadde fått gaver av bestemor Ingeborg tidligere.

    (Blant annet noen papirer og fotografier etter Anders Gjedde Nyholm, (generalen, som ble Chef for Generalkommandoen, (det vil si en slags forsvarssjef), i Danmark, i mellomkrigstiden), og hans eldre bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag).

    På den tiden som jeg hadde klart artium, og blitt dataøkonom, etter at jeg gikk tre år på handel og kontor, på 80-tallet.

    En gave som bestemor Ingeborg seinere ville ha tilbake.

    (Litt ut på 90-tallet).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    Men jeg hadde aldri fått noe så fint, som det sølv-ølkruset, i bursdaggave.

    Vanligvis ville jeg kanskje ha fått en konvolutt, med en tohundrelapp i, (i posten), i bursdaggave, (av bestemor Ingeborg).

    (Noe sånt).

    Så et så fint sølvøl-krus, (som var taksert til 20.000, eller noe sånt, lå det vel en lapp om, oppi kruset), det var veldig spesielt, å få i bursdaggave, må jeg si.

    (Jeg har seinere tenkt det, at bestemor Ingeborg kanskje var redd for å dø.

    For hu fikk etterhvert underlivskreft, vel.

    Så hun ville kanskje gi meg denne gaven, før hun eventuelt døde, da.

    Hva vet jeg).

    Men at jeg så i tillegg skulle få nærmere tusen kroner, i penger, i bursdaggave, (denne sommeren), av bestemor Ingeborg.

    Det ble nesten litt for mye av det gode, (må man vel si).

    Så jeg stusset litt over dette, (husker jeg).

    Men jeg har egentlig aldri forstått meg helt, på bestemor Ingeborg.

    (Og jeg syntes jo at det var greit, å få noen ekstra lommepenger, (denne sommeren), også).

    Så jeg klagde jo ikke noe, (da jeg fikk denne ekstra bursdagsgaven da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle jo tilbake igjen til Oslo, (og min sommerbutikksjef-jobb, på Rimi Langhus), på søndagen, (altså dagen etter at jeg hadde dukket opp der).

    (Så jeg var der ikke så lenge, da).

    Men før jeg skulle ta bussen tilbake igjen, til Larvik.

    Så skulle bestemor Ingeborg, (og muligens Pia), lage noe slags spesiell middag, da.

    Og den middagen, den bestod av noe slags kjøtt, som var blandet med masse spesielle krydder, (var det vel).

    Og jeg har aldri spist noe så sterk mat, hos bestemor Ingeborg før, (vil jeg si).

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan mat dette var.

    (Altså hva denne middagsretten ble kalt).

    Noe som kanskje er litt merkelig, for jeg pleier vel å ha ganske god ‘husk’, når det gjelder mat, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 217: Nevlunghavn

    Mens jeg jobbet som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2004.


    Så kontaktet søstera mi Pia meg.

    Og sa det, at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle besøke henne, (i Nevlunghavn), i forbindelse med bursdagen min, (må det vel ha vært).
    Så en lørdag, som enten Espen Sigmund Nordnes, Sølvi Berget eller Simen jobbet, som leder.

    (Må det vel ha vært).

    Så dro jeg ned, til Nevlunghavn, (med toget), da.
    Og jeg tok toget, (til Larvik), fra Nasjonalteateret stasjon, husker jeg.

    Og i Larvik så tok jeg vel en buss, (som stoppet utafor Grand hotell cirka), videre til Nevlunghavn, da.
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk av bussen, (i Nevlunghavn), så ble jeg litt forundret, (husker jeg).

    For jeg hadde bare avtalt, med Pia, (eller om det var med bestemor Ingeborg).

    At jeg skulle dukke opp der, denne lørdagen da, (må det vel ha vært).

    Og likevel, så stod bestemor Ingeborg, søstera mi Pia og hennes unge mulatt-sønn Daniel, og venta på meg, da jeg gikk av bussen, (cirka nederst i Skoleveien), husker jeg.

    For å liksom følge meg, den korte veien, opp til bestemor Ingeborgs eldreleilighet, da.

    (Et leilighet, hvor jeg jo hadde vært på besøk, en del ganger tidligere, for å si det sånn.

    (Som jeg har skrevet om tidligere i denne boken).

    Så det var ikke sånn at jeg ikke kunne veien dit heller, liksom.

    Så jeg syntes at det her var litt rart, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt kjedelig, hos bestemor Ingeborg, (uten internett osv.), husker jeg.

    Og jeg skulle sove på sofaen, i stua, (husker jeg).

    Så etter at de andre hadde lagt seg, (må det vel ha vært).

    Så gikk jeg ned en tur, til selve havna, i Nevlunghavn, da.

    Og så kjøpte jeg meg en halvliter, på en pub, som lå på en brygge vel, forbi gjestgiveriet der, liksom.

    (Siden det var en veldig fin sommerkveld, da.

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så begynte vel Pia å prate om hvor fæle jøder var, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg kom ut fra kjøkkenet, og var enig i at jøder var fæle, da.

    For hun hadde hatt noen venninner, som var jødiske, i København, (var det vel).

    Under sin ungdomstid der da, (må det vel ha vært).

    Så hun sa noe sånt som at: ‘Erig, du aner igge’.

    Og så sa hun noe om hvor fælt det var, å være på besøk, i et hus, hvor det bodde en jødisk familie, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg hadde lagt et dansk leksikon, (eller noe sånt), fram for meg, (på stuegulvet, var det vel).

    På en side hvor det stod om en dansk general, fra mellomkrigstiden, vel.

    Det må vel ha vært en artikkel, om hennes morfar, Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg leste artikkelen.

    Men min mormor forklarte ikke noe om hvorfor hun hadde lagt fram denne boken, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kan også ha vært under dette besøket mitt, i Nevlunghavn.

    At bestemor Ingeborg klagde til meg, på at Pia hadde fått en neger-sønn.

    Bestemor Ingeborg mente at dette var min feil, da.

    Men jeg hadde jo ikke kjent Keyton, (fra Somalia), før Pia ble kjent med han.

    Jeg hadde jo ikke hatt noe med det, (at Pia ble sammen med Keyton fra Somalia), å gjøre, jeg.

    Men dette nektet min mormor å godta, da.

    Så hun forstod nok ikke helt, hva som hadde skjedd, inne i Oslo, (tror jeg).

    Og bestemor Ingeborg, hun ble kanskje så satt ut, av å prate, om negre.

    Så det ble liksom umulig, å prate fornuft med henne da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.