Stikkord: Min Bok 5

Min Bok 5 – Kapittel 64: Kamerater på flyttefot

En gang i løpet av 1997, (tror jeg at det må ha vært), så flytta Magne Winnem fra Bergkrystallen til Spikkestad.

Kneet mitt var ikke helt bra igjen etter operasjonen, (det var ihvertfall ikke like sterkt, mener jeg å huske).

Men jeg hjalp til likevel, da.

Siden Magne Winnem hadde spurt meg om jeg kunne hjelpe, da.

Det var også noen andre ‘hjelpe-kamerater’ der, som jeg ikke kjente.

Men som vel antagelig var Røyken-folk, da.

Han ene var sammen med ei ganske sprek og ung dame fra Mexico, (husker jeg).

Og Magne Winnem reagerte på at jeg gikk i noen dyre skinnsko, fra Bianco sko, vel.

Som ble seende litt stygge ut, etter den her flyttingen, da.

Men jeg hadde vel muligens fått en ankelskade, eller noe, like før det her, mens jeg spilte fotball.

For jeg tråkka over en eller to ganger mens jeg spilte sammen med ‘Tom-gjengen’, på treningsbanene på Åråsen, (på den her tida), husker jeg.

Og jeg forklarte at når jeg brukte de skoene, så merka jeg ikke så mye til den ankelskaden, da.

(Noe sånt).

Så da ofret jeg heller de fine skoene litt da, for å si det sånn.

Siden jeg vel nesten syntes at jeg måtte hjelpe til, med den her flyttingen, siden Magne Winnem hadde bedt meg om det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem hadde leid en ganske stor varebil, (som flyttebil), da.

Og vi stoppet ved McDonalds, langs E18, mellom Oslo og Drammen.

Og Magne Winnem spanderte et måltid fra McDonalds på meg, (og sikkert også de andre flytte-hjelperne, da), husker jeg.

Magne Winnem fortalte også at det eneste ‘aber-et’, ved denne villaen, som han hadde kjøpt seg, i Spikkestad.

Det var at det lå et hus, med leiligheter for sosial-klienter, som nærmeste nabo, (mer eller mindre, ihvertfall).

(For Elin og Magne Winnem hadde jo en ung datter.

Og de fikk også seinere en sønn, mens de bodde, i Spikkestad).

Men jeg leste på nettet, (eller om det var i et online avisarkiv), for et par år siden vel, at det sosial-klient-huset brant ned, for noen år siden, og at en eller flere sosialklienter brant inne der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter flyttinga så fikk jeg sitte på med en av Magne Winnem sine kamerater, (som jeg ikke kjente fra før), inn til Oslo.

Og jeg hadde vel spurt under flyttinga, om det var noen som skulle være med, å se Vålerenga spille, på Bislett.

(Noe sånt).

Siden det her vel var en søndag og siden jeg jo var tippeansvarlig, på Rimi Bjørndal, så hadde jeg jo kommisjonærkort fra Norsk Tipping, og fikk to gratisbilletter, til alle seriekampene, i Norge, (hvis jeg ønsket det), da.

Og han ‘Magne Winnem-kameraten’, han ble med for å se på fotballkamp, da.

På Bislett, da.

(På samme måte som at jeg også dro med han Nicklas, fra Bakers og Ayia Napa, på fotballkamp, på Bislett, en gang, et år seinere, eller noe sånt).

Selv om jeg syntes at han Magne Winnem-kameraten var litt upersonlig.

(Og muligens litt kjedelig, vel).

Så det er ikke sånn at jeg husker så mye om han andre ‘Oslo-kameraten’ til Magne Winnem, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort, han fikk seg etterhvert en Rimi-leilighet, ute ved Billingstad, (husker jeg).

Nesten med IKEA som nabo, da.

Like ved der faren min hadde vært medeier, i en møbelbutikk, på 80-tallet, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Og i den Rimi-leiligheten, så bodde også han samboer, (som begynte å jobbe som kasserer, på Rimi Nylænde), husker jeg.

Nemlig Linn Korneliussen, da.

Og jeg husker det, at på 17. mai 1999, (må det vel ha vært).

(For dette var den 17. mai-en, som Galatasaray vant en Europa-cup, husker jeg.

For noen tyrkere hadde hatt et slags 17. mai-tog, i Oslo og, husker jeg.

At jeg leste om, i Aftenposten, eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leste på nettet nå, at Galatasaray vant UEFA-cupen, i år 2000.

Så det må vel ha vært 17. mai år 2000 da, som jeg feira 17. mai ute hos David Hjort og Linn Korneliussen, ute på Billingstad.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra den 17.mai-feiringa, på Billingstad.

Så husker jeg det, at David Hjort mangla noe greier, for noe grilling der.

Og da sa jeg det, at jeg kunne kjøpe de tinga, på bensinstasjonen der, da.

For jeg kjeda meg vel litt, da.

(Og da mora mi døde, så fikk Pia, Axel og jeg, hver utbetalt cirka 115.000 kroner, (var det vel).

Siden mora mi hadde hatt noe slags livsforsikring, (som jeg ikke hadde visst om), da.

Og det var første gangen at jeg liksom fikk mye penger på kontoen, da.

Så jeg spanderte litt her og der, da.

Og kjøpte mye klær og data-ting og sånn, da).

Og David Hjort, han sendte Linn Korneliussen, sammen med meg, for å kjøpe de grill-tingene, da.

Som jeg måtte legge ut for, da.

(Og som jeg vel aldri fikk tilbake).

Og inne på bensinstasjonen på Billingstad der.

Så stod det en kar i kilt, husker jeg.

Og Linn Korneliussen mente at det var mote, å gå med skjørt, for menn, da.

Og da svarte jeg vel det, at uansett hvor mote det ble, så ville ikke jeg ha gått sånn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter grillinga, så satt 10-12 stykker av oss vel.

(Noe sånt).

Inne i leiligheten til Linn og David.

Og David Hjort vaska som en gal, husker jeg.

Selv om festen hadde begynt.

Og David Hjort, han var ofte rimelig stressa.

Så det kameratskapet vi hadde, det var rimelig overfladisk, da.

Det var aldri sånn at jeg fortalte til David Hjort at jeg var fra Berger og Larvik, for eksempel.

(Hvis jeg husker det riktig).

For David Hjort var alltid rimelig stressa, da.

Og han hadde så mange kjente.

Så det var mer sånn at David Hjort og jeg var bekjente enn kamerater, (vil jeg si).

Og jeg hadde jo vært sjefen, til David Hjort, på Rimi Bjørndal.

Og jeg hadde jo lært David Hjort litt om internett, osv.

Så det var mer som at jeg var David Hjort sin mentor, (eller noe sånt), enn kamerat, må man vel si.

Og David Hjort pleide alltid å kalle meg, (på irc, osv.), for sin ‘guru’ og sånne ting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort han hadde et videokamera, på den her festen, husker jeg.

Og jeg følte meg vel litt utafor, (siden jeg vel var den eneste butikksjefen der, osv.), så jeg begynte å filme fra festen da, (for å ikke bare sitte der og se dum ut, liksom).

Og Alex fra Rimi Sinsen, han dukka opp på den her festen, sammen med en kamerat, og to damer fra Litauen, (eller noe sånt), vel.

Og de damene ble det vel sagt om, at var horer, (tror jeg).

Så hva Alex, (som var assistent, på Rimi Sinsen), gjorde sammen med to horer fra Baltikum.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så forflytta festen seg, til Oslo sentrum.

Og jeg ringte vel Axel, i taxien inn til Oslo.

(Noe sånt).

For å høre om han skulle være med å feste, da.

Og det ble til det, at jeg møtte Axel, sjefen hans Peter, (en danske med mørkt hår, som vel var 10-15 år eldre enn Axel), og ei servitør-dame.

På utestedet Seamen, ved Saga kino.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Peter og Axel gikk ihvertfall tidlig hjem.

(For de leide en leilighet sammen, i Frogner/Majorstua-området, da).

For hu servitør-dama, hu helte en halvliter, over hue, på Peter, inne på Seamen der, da.

(Av en eller annen grunn).

Etter at hu først hadde fortalt meg, at hu bare viste fram kløften sin, og så fikk hu mye driks, som servitør-dame, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg møtte også Axel en annen gang, som jeg var ute med David Hjort, (og hans kamerat Erik Dahl, fra Rimi Ljabru og Bjørndal), husker jeg.

Og da, så satt det ei dame, på fortauet, i Universitetsgata, (var det vel).

Ei dame i begynnelsen av 20-årene vel, som var full, da.

Og da dro Axel bare med henne inn i en drosje, (husker jeg).

Etter å ha først pratet strengt til henne.

For hu dama ville først ikke bli med han, da.

(For de kjente vel ikke hverandre engang, tror jeg).

Og så dro Axel til Slemdal vel, (hvor han leide et rom, i leiligheten til en kamerat av seg, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn vel, og som vel ble kalt ‘Majoren’, (eller noe), og som bestemor Ingeborg også kjente da, husker jeg).

Hvor Axel ihvertfall bodde, sommeren 2002, (husker jeg).

For jeg hentet nemlig Axel, på Slemdal, (med Pia og Daniel i bilen, som var en leiebil), når vi skulle i bestemor Ingeborg sin 85-års dag, i Nevlunghavn, sommeren 2002, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ikke lenge etter det her, (17. mai 2000), så flytta David Hjort tilbake til Bjørndal, (husker jeg).

Like ved der Vanja Bergersen hadde bodd, da jeg begynte å jobbe, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996.

(Ikke så langt unna Karma Thasi Ling og Therese Guliksen der, osv).

Og da hjalp jeg David Hjort å flytte, husker jeg.

Og jeg kjørte en del esker for han, til Bjørndal, med Sierra-en min da, (husker jeg).

Og jeg var på Bjørndal før David Hjort og dem.

Så jeg parkerte bilen min utafor terrasseblokken hvor han bodde, da.

Og venta der i en halvtime, (eller noe sånt), på at David Hjort og Roger og dem, skulle dukke opp der, da.

For Roger flytta vel også inn i den leiligheten, da.

Sammen med David Hjort.

Og også sammen med Linn Korneliussen da, (som ikke så lenge etter det her flytta til Bergen, vel).

Så jeg måtte finne enda en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde, da.

Og det ble ei dame, fra Sri Lanka, (eller noe sånt), som het Inthu, vel.

(For hu var den eneste som vi viste om, som ville jobbe der, da.

Og dette var ei dame i 30-40-årene vel, som var ganske voksen og pliktoppfyllende, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da David Hjort skulle flytte tilbake til Bjørndal.

(Noe som må ha skjedd mellom 17. mai 2000 og sommerferien år 2000.

For David Hjort fikk meg til å bli med på Arvika-festivalen, sommeren år 2000.

Og da kjørte jeg dit med Linn Korneliussen, David Hjort, Erik Dahl og Kristian fra Rimi Ryen, i bilen, husker jeg).

Så ‘babla’ David Hjort om at han trengte vaskemaskin, (husker jeg).

Og da hadde jeg en vaskemaskin stående, på terrassen.

Nemlig mora mi sin gamle vaskemaskin.

For jeg hadde jo snakka med han som var vaktmester, i Rimi-bygget, da jeg flytta inn der, i 1996.

Nemlig Jan Terje Syvertsen, (het vel han).

(Under visningen, da).

Om at det ville vært artig å hatt en vaskemaskin der.

(Og dermed sluppet å bruke vaskekjelleren, da).

Så jeg fikk vaskemaskinen til mora mi, da.

For jeg hadde denne samtalen, (i 1996), med vaktmester Syvertsen, i bakhue, da.

Under den her ‘ryddingen’ til Pia, i Drøbak, da.

Som viste seg å være at vi skulle fordele innboet, etter mora mi, da.

Men for å få den vaskemaskinen til å virke, i Rimi-leiligheten min.

Så måtte jeg ha kontaktet rørlegger, da.

(Mener jeg å huske at han vaktmesteren sa, da jeg flytta inn i Rimi-bygget der, i 1996, da.

Men jeg var ikke så våken, under den innbo-delings-seansen, til søstera mi, i Drøbak.

For Pia hadde jo sagt at vi skulle rydde der.

Så det tok litt tid før jeg skjønte at det Pia mente med å rydde, det var å fordele innboet, etter mora mi.

Så jeg var litt sløv under den her dele-seansen, til søstera mi, da).

Og onkel Martin, han hadde også blitt invitert av søstera mi, til å være med, på den her dele-seansen, da.

Og han fikk vel et kjøleskap, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og også en karaffel osv., vel.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Men Axel var ikke med, på den her dele-seansen, (etter mora mi), av en eller annen grunn.

Men onkel Martin hjalp meg, (som var litt trøtt under den her seansen), å flytte mora mi sin vaskemaskin, opp på terrassen min da, på St. Hanshaugen.

For onkel Martin hadde tilhenger da, (var det vel).

Og etter det her, så ble det bare sånn, at den vaskemaskinen, den ble stående, på terrassen min, i noen måneder, etter det her, da.

For jeg hadde egentlig ikke plass til den vaskemaskinen, i hybelleiligheten min, da.

(Fant jeg ut).

Så jeg fortsatte bare å bruke vaskekjelleren, som før, da.

(Selv om jeg hadde fått den gamle vaskemaskinen til mora mi, da).

Så da David Hjort babla om at han trengte en vaskemaskin.

(Til å ha i leiligheten sin, på Bjørndal).

Så sa jeg til han det, at han kunne få mora mi sin gamle vaskemaskin, da.

Som stod på terrassen min, i Rimi-bygget.

Og på den her tida, så hadde Roger, (fra Sagene), tatt på seg det oppdraget, å være sjåfør, for en jente-russebuss.

Så David Hjort og Roger, de dukka opp med den russebussen da, for å hente den vaskemaskinen, (husker jeg).

Og jeg hadde vel da nettopp lasta ned en mp3 som het ‘Bønda fra Nord’, med Racer, (som vel egentlig var DumDumBoys vel).

For jeg syntes at det var morsomt at Norge skulle være med i fotball-EM, da.

(For den sangen var Norges offisielle fotball-EM sang, da).

Så jeg husker at spilte den sangen for David Hjort og Roger fra Sagene, da.

Når de var hos meg, (på St. Hanshaugen), for å hente den vaskemaskinen, da.

(Noe sånt).

Så den vaskemaskinen til mora mi, den havna altså hos David Hjort, og dem, på Bjørndal, da.

Hvor den ble kjørt til, i en russebuss, for rødrussdamer da, (var det vel).

Uten at jeg husker hvilken skole, som den russebussen var fra.

Men Roger, (fra Sagene), han hadde det vel kanskje morsomt, i den jobben.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. september 2012
Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

30. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 63: Enda mer fra Rimi Nylænde

Et stykke ut på nyåret, i 1999, (må det vel ha vært).

Så fikk vi svaret på våre deltids-kasserer-problemer, på Rimi Nylænde.

Ida hadde nemlig en venninne, som het Ragnhild, (fra Sørlandet), som hu dro med seg, til Rimi Nylænde, da.

Og som jeg ansatte, som deltidshjelp, i kassa, da.

Ragnhild var ei pen blondinne, (må man vel si), med en litt sjarmerende sørlandsdialekt da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo som mål, å liksom komme meg på bølgelengde, med de ansatte, på Rimi Nylænde.

Så derfor hadde jeg som taktikk, å prøve å være litt kompis liksom da, med de ansatte.

(For jeg var redd for at de skulle slutte og sånn, da.

For det var oppgangstider, på den her tiden.

Så ikke så mange folk ville jobbe i butikk, da.

Så hvis jeg ikke behandla de ansatte pent, så kunne jeg risikere å måtte jobbe fra klokken syv om morgenen til klokken ni om kvelden, hver dag, da).

Så jeg gjorde noe som jeg huska at Magne Winnem hadde gjort en gang, mens han jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.

(I 1992 eller 1993, vel).

Nemlig at han kjørte alle medarbeiderne hjem, etter jobb, (en lørdag), da.

Så jeg husker cirka hvor alle medarbeiderne, på Rimi Nylænde, (fra den her tida), bodde, enda da.

For jeg pleide ganske ofte å kjøre dem hjem etter jobben, da.

Nordstrand-Hilde hu bodde et sted mellom Lambertseter og Nordstrand der, liksom.

Og Jørn, han bodde først på Skullerud og så på Ullevål, vel.

Og Benny og Ida, de bodde ut mot Kolbotn der cirka, (vil jeg si).

Sånn at man måtte kjøre Mosseveien vel, (hvis jeg husker det riktig).

Og Ingunn, hu bodde noen hundre meter nedenfor Rimi Munkelia.

(Ned mot et ganske stort kryss, hvor det vel er en avkjøring til Skullerud, eller noe sånt.

Hvis jeg husker det riktig).

Og han berberen, (som Jan Henrik sa at hadde prata om ei ko, i kassa).

Han bodde liksom en del nærmere fjorden, fra ved Mortensrud der, da.

(Eller Klemetsrud, som det vel fortsatt pleide å bli kalt, på den her tida.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

Hu bodde på enten Smestad eller Slemdal.

(Noe sånt).

På Oslo Vest, da.

Og jeg pleide ofte å kjøre Ringveien, (altså ring 3), til og fra jobben, da.

Så når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet hjem, da.

Så var det bare å kjøre Store Ringvei liksom, da.

Litt lengre enn til Sinsenkrysset, hvor jeg pleide å ta av, når jeg skulle til eller fra jobben, da.

Og en gang, så tok jeg av Ringveien ved Bryn Senter, (av en eller annen grunn), med hu Ragnhild fra Sørlandet i bilen, da.

(Kanskje hu skulle ned til sentrum.

Noe sånt).

Og da, så hadde jeg brent en CD, med noen nye mp3-er, som jeg hadde lastet ned eller fått tilsendt, av folk jeg chattet med osv., da.

Og akkurat da jeg tok av fra Ringveien og kjørte ned mot Bryn-senteret der, da.

Så begynte en sang, som heter ‘Bobby Brown’, med Alex Rosen.

Og da bare smalt det fra hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

At: ‘Han der har søstera mi ligget med’.

(Noe sånt).

Men etterhvert, så ba hu Ragnhild fra Sørlandet meg, om å ikke spre det hu hadde sagt, da.

Om at søstera hennes hadde hatt liggi med Alex Rosen.

Så jeg fortalte vel ikke om det her til noen, tror jeg.

(Ihvertfall ikke på den her tida, vel.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu Ragnhild fra Sørlandet, hu var forresten litt som et mareritt, å ha i bilen noen ganger, (må jeg vel si).

For hu var liksom litt som hu Hyacinth Bucket, i den britiske komedie-serien, da.

For hu Ragnhild fra Sørlandet, hu satt liksom sånn og kritiserte hvilket gir jeg kjørte i, og sånn, da.

Så jeg ble kanskje litt irritert, når jeg skulle kjøre hu Ragnhild fra Sørlandet enten hjem eller til Oslo City, (hvor hu ville gå av ihvertfall en gang, husker jeg).

Så jeg kjørte kanskje litt ekstra fort, de gangene hu satt på, da.

(Siden hu var så irriterende, da).

Så en gang, så holdt jeg på å kjøre ned noen fotgjengere nesten, (som til og med hadde en barnevogn), på veien fra Carl Berner til Oslo City, (ikke så langt unna den falleferdige bygården hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde, det første året, som jeg bodde, i Oslo), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så la jeg merke til det, at hu Ragnhild fra Sørlandet, liksom fikk noe slags raseriutbrudd, (eller noe), i butikken.

Og jeg skjønte at det var et eller annet, da.

Så derfor, så ringte jeg til butikken, fra bilen, på vei hjem, (var det vel).

Og ba om å få prate med hu Ragnhild fra Sørlandet, da.

Og da gjorde jeg det klart, at jeg prioriterte jobben, da.

I tilfelle det utbruddet hennes kom av at jeg ikke sjekka henne opp, (eller noe).

Og jeg lovte henne også at hu skulle få lære tippinga etterhvert, (siden vi skulle få tipping, da).

I et forsøk på å roe ned hu Ragnhild fra Sørlandet litt, da.

For det virka for meg, som at hu var rimelig lei, da.

Men hu slutta vel ikke så lenge etter det her, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som både Ragnhild fra Sørlandet og Kristin, var på jobb.

Så dukka Henning Sanne, (som hadde slutta i Rimi, et år eller to, før det her, vel), plutselig opp, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

Og lurte på hva som foregikk.

Siden det plutselig jobba så mange pene blondinner, på Rimi Nylænde, da.

Mens han nevnte Ragnhild, og vel også så på den faste sprettrumpa, (eller hva man skal kalle det), til hu unge Kristin, (som da vel var på vei inn heisen, med noe frukt, eller noe sånt, da).

Men hvorfor Henning Sanne begynte å blande seg opp i det her.

Og hva han plutselig gjorde, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 62: Mer fra Rimi Nylænde

Det var også sånn, på Rimi Nylænde.

At da Wenche Berntsen ble sykmeldt.

(Rundt juletider 1998, vel).

Og Jan Henrik så ble vikar-assistent, etter jula, (var det vel).

Så visste Nordstrand-Hilde om ei ny kassadame, som kunne ta over, for Jan Henrik, (husker jeg).

Og det var ei tynn og spinkel frøken, som såvidt var over 18 år, vel.

Og jeg syntes jo at de kassadamene som jobba på Rimi Nylænde, ikke var så lette å samarbeide med, som de kassadamene jeg hadde jobbet sammen med, på Rimi Bjørndal, (noen måneder før det her).

Så jeg klikka litt, må jeg si, (eller jeg fikk en reaksjon da), når jeg så det at Benny satt og lærte opp hu nye kassadama, da.

For da ble jeg plutselig redd for at hu nye kassadama skulle bli like vanskelig å samarbeide med, hu og.

At hu skulle bli som Benny, liksom.

Så da klikka jeg litt, (må jeg innrømme), og så litt rart på hu nye kassadama da, husker jeg.

(Mens jeg nærmest var i sjokk, da).

Mens hu nye kassadama var på opplæring, i kasse 2, sammen med Benny da, (husker jeg).

Og etter det her, så prøvde jeg å ta meg opplæring, av nye kasserere selv, husker jeg.

(Hvis jeg hadde mulighet til det, da).

For å liksom prøve å komme på bølgelengde med dem, (fra starten av), da.

Noe jeg ikke syntes at jeg var, med for eksempel Ingunn, Ida og Benny, da.

(Men som jeg syntes at jeg hadde vært, (til en viss grad, ihvertfall), da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, da.

Noen måneder før det her).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at hu nye, spinkle kassadama, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

Så dukka plutselig broren min Axel opp, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

Og så sa han noe sånt som at: ‘Hu nye i kassa er pen, synes du ikke det?’.

(Noe sånt).

Uten at jeg egentlig skjønte hvor Axel ville hen, med den her preikinga, om hu nye kassadama, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg hadde Hi-Ace-en, så hadde Axel gått på kokkeskole, på Helsfyr, husker jeg.

Jeg husker at han en gang ringte meg, etter at jeg var ferdig for dagen, på Rimi Bjørndal.

Og så ville han at jeg skulle kjøre å hente han, på Skøyen, (eller noe sånt).

(Av en eller annen grunn).

Men det var rush-trafikk, så det tok lang tid, å kjøre til Skøyen, da.

Og så ville Axel tilbake, til kokkeskole sin, på Helsfyr.

For skolen hadde et selskap, (eller noe sånt).

Men jeg visste ikke hvor kokkeskolen lå, så jeg bare slapp av Axel, ved Fyrstikktorget der.

(Ved den brua, som går over motorveien der, da).

Og da, så gikk Axel over mot Helsfyr T-banestasjon der, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så kokkeskolen til Axel, den lå vel ikke så langt unna Helsfyr T-banestasjon, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Men hvorfor Axel ville at jeg skulle hente han, ute i Oslo Vest/Bærum der.

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel kanskje selv.

(Han ringte meg vel på mobil.

Så dette var vel ikke noe som var avtalt på forhånd akkurat heller, tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1997, (tipper jeg at det her må ha vært).

Så ringte Axel meg en dag, på mobil.

Og ba meg dukke opp, på Huk.

Hvor han og hans chilenske kamerat Mariuano, (fra Groruddalen vel), lå og solte seg, omringet av masse flotte bikinidamer.

Jeg var litt stressa, så jeg hadde bare tatt med meg badetøy.

Men når jeg tok av meg skoa, så så jeg det, at jeg hadde glemt å klippe tåneglene, på en stund, husker jeg.

For jeg hadde vel hatt mye å gjøre, på jobb og på #quiz-show, og sånn, da.

Og jeg hadde jo ikke egentlig planlagt å gå på stranda.

Det var bare Axel som ringte meg plutselig, og maste liksom.

Så jeg lå der og så dum ut da, med lange, uklipte tånegler, husker jeg.

Og jeg husker at Axel og jeg, prata om kusina vår Rahel, av en eller annen grunn.

‘Rahel er kul’, husker jeg, at jeg sa.

(Antagelig fordi at jeg hadde sett henne toppløs, sammen med hu tyske venninna hennes, osv.

I 80-års dagen til bestemor Ingeborg, da.

Hvor Axel ikke var med, forresten.

Så dette var kanskje seinere sommeren 1997, eller noe.

Eller, jeg hadde vel ikke bil, sommeren 1997.

Så dette kan kanskje ha vært sommeren 1996, da.

Hvis ikke det var sommeren 1999, da.

Etter at jeg hadde kjøpt den svarte Ford Sierra-en.

Hvem vet).

Og da smalt det fra de bikinidamene, (som prata seg imellom, da).

At: ‘Hvorfor må alle være så kule, da’.

(Noe sånt).

Men det var ikke sånn at jeg da begynte å chatte opp, de her pene, (og vel blonde tror jeg at det var), bikinidamene, da.

Som sikkert var fra Oslo Vest eller Bærum, da.

Siden jeg var flau over at jeg hadde så lange, uklipte tånegler, da.

Så derfor holdt jeg heller kjeft, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg besøkte Axel en gang, mens han jobba som lærling, på UIO-kantina Frederikke, på Blindern.

Og da, så tok jeg T-banen dit, mener jeg å huske.

Så jeg tror ikke at jeg hadde bil, på den tida.

Så det her kan kanskje ha vært våren 1997, (eller noe), da.

Noe sånt.

Og da husker jeg at jeg stod i ‘skolegården’, på UIO der.

Og så på alle studentene, da.

Og ikke visste helt om jeg skulle føle meg dum eller ovenpå.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så begynte Axel å jobbe som lærling vel, på restauranten Lanternen, ute på Bygdøy.

Hvor jeg kjørte han et par ganger, husker jeg.

(Antagelig på noen søndager, som han hadde ligget over hos meg, på St. Hanshaugen, etter at vi hadde vært på byen, på lørdagen, eller noe sånt).

Og det må da ha vært etter at jeg fikk Sierra-en, da.

Og på Lanternen så hadde Axel en homofil kollega, (husker jeg), som snakka om at struts, (eller noe annet rart kjøtt), var så godt, da.

Mener jeg å huske, fra en gang, som jeg kjørte Axel til jobben hans, ute på Bygdøy, da.

Og Axel jobbet også en del på en annen restaurant, som het Narjaden.

En restaurant som også ligger ute på Bygdøy der, vel.

(Og som Axel sa at var en veldig stor restaurant vel.

Og som vel hadde samme eier, som Lanternen.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Men på Narjaden, der var jeg aldri å så, da.

(Ihvertfall ikke sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, en uke, i 1996 eller 1997, eller noe sånt, vel.

At Axel kom dårlig ut av det, med foreldrene sine.

Og at han derfor bodde hos meg, en drøy uke vel, på en madrass, (sikkert fra den Ungbo-sofaen), på gulvet, like ved kjøkkenkroken, i hybelleiligheten min, da.

Og da var det litt rotete der, husker jeg.

Men det gikk vel greit, da.

Da brukte jeg litt mer penger til mat.

Og det her var like før jeg fikk lønning.

Så da hadde jeg ikke råd til å kjøpe meg sånn dyr deo, som jeg brukte, på den her tida.

Som het Acqua di Gio, (mener jeg å huske).

(Som det hadde fulgt med en vareprøve av, en gang, som jeg kjøpte FHM, vel.

Noe sånt).

Så da rappa jeg litt Bjørn Borg deo-stick, av Axel, mener jeg å huske.

Så det her må vel ha vært i 1997 vel, antagelig.

For jeg tror ikke at jeg brukte den Acqua di Gio-deo-en, så tidlig som i 1996.

Selv om jeg ikke husker det helt sikkert.

Men jeg ble litt snobbete, når det gjaldt deo, da.

For jeg hadde brukt noe Scorpio-deo, (eller noe sånt), som jeg hadde sett at Axel hadde, på Vestre Haugen.

Men den var alt for sterk da, syntes jeg.

Så jeg holdt meg til den Acqua di Gio, da.

Som jeg pleide å kjøpe på Glassmagasinet.

Og de kosta nesten 200 kroner, pr. boks.

Og jeg pleide vel å kjøpe fler av de av gangen og.

Sånn at de varte en stund, da.

(For det var liksom sånn, på slutten av 90-tallet.

At det var kult å bruke dyre merkeklær og sånn, da.

Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

Så jeg tok det nøye hvordan deo jeg brukte, og sånn, da.

Og betalte heller 200 kroner, for en deo.

Som jeg mente at lukta bra.

Istedet for å betale 20 kroner, for en billig deo, som jeg ikke var sikker på om lukta bra, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu tynne kassadama, som Nordstrand-Hilde anbefalte.

Hu ville slutte igjen, etter en stund.

Og da kom hu sammen med søstera si, (var det vel).

Og mora hennes ringte vel også, tror jeg.

(Noe sånt).

Og hu kassadama og søstera, de ville liksom prate med meg, nede på lageret der, en gang, da.

Og de lurte på om det var greit at hu kassadama fikk slutte, da.

Og jeg sa at det var greit, da.

Men jeg spurte om hu kanskje kunne jobbe en vakt, på Rimi Munkelia.

For Thomas Kvehaugen, (må det vel ha vært), han ble butikksjef der, da.

Og ringte og spurte etter folk da, (var det vel).

Men der ville ikke hu kassadama jobbe da, (av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at hu tynne kassadama slutta, så var det vel han berberen, som satt i kassa der, en stund.

Og etter at Securitas hadde begynt å klage på han.

Så var det vel sånn, at ei kusine, av Hava og Sema, fra Rimi Bjørndal, dukka opp, på Rimi Nylænde der.

(Altså ei kurdisk dame).

Og ville sitte i kassa, da.

Og det passa jo bra, så jeg ansatte henne, da.

Men hu ble også litt sykmeldt etterhvert, da.

Men David Hjort, han hadde vært og besøk en kamerat av seg, som het Jens, som var på narkotika-avvenning, (eller noe sånt), oppe i Florø.

(Noe sånt).

Og med seg tilbake til Oslo, så hadde han med seg ei dame ved navn Linn Korneliussen, (husker jeg).

Og David Hjort inviterte meg hjem til mora hans, ved Freia sjokoladefabrikk der da, (husker jeg).

For han bodde vel der, siden han hadde slått opp med Heidi fra Nord-Norge, tror jeg.

(Noe sånt).

Og mora, det viste seg å være ei ganske stor, jødisk-utseende dame.

Som satt og så mye på amerikanske nyhetskanaler, da.

(Som CNN og sånn, vel).

Mens hu kommenterte nyhetene fra fjerne verdensdeler, høyt i stua, da.

Og hu Linn Korneliussen, hu var ei mørkhåra jente, som jeg syntes at kanskje hadde litt holdningsproblemer, muligens.

Altså, hu var kanskje mer den typen som ville sagt: ‘Fuck you!’.

Istedet for: ‘Hei, jeg heter Linn’, liksom.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Så hu Linn Korneliussen, hu var nesten litt som en anarkist da, syntes kanskje jeg, at hu virka som, ihvertfall.

(Noe sånt).

Men jeg trengte jo en ny heltids-kasserer, på Rimi Nylænde.

(Siden hu kusina til Hava og Sema var sykmeldt, da).

Og når David Hjort hadde vært på Vestlandet, og fått med seg et ungt kvinnemenneske tilbake igjen derfra.

Så kunne jeg vel like gjerne ansette henne, tenkte jeg vel.

Så var det problemet løst, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etterhvert, så fikk jeg et problem.

For jeg fikk etterhvert to kassadamer, som begge ville jobbe heltid.

Og det var Linn Korneliussen og hu kusina til Hava og Sema.

Og da, så sa distriktsjefen, (som vel var Jan Graarud, på den her tida).

At kusina til Hava og Sema, skulle begynne å jobbe for butikksjef Frode, som vel da var butikksjef på Rimi Ljabru.

Eller om det var Bøleråsen.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, Wenche Berntsen, hu ble friskmeldt igjen.

Etter at hu tynne kassadama slutta, var det vel.

Så Jan Henrik havna tilbake i kassa igjen en stund.

Fram til han skulle i militæret cirka, vel.

For LO ringte meg.

For Wenche Berntsen må ha ringt LO.

(For ellers så ville vel ikke LO ha ringt meg, mener jeg).

Og en kvinnelig jurist, fra LO, fortalte meg det, (over telefonen), at selv om Wenche Berntsen hadde vært sykmeldt.

Så måtte hu få tilbake nøyaktig de samme arbeidsoppgavene, som hu hadde hatt tidligere, når hu kom tilbake igjen, fra sykmelding, da.

Og jeg syntes ikke at jeg kunne krangle med LO, om det her, liksom.

For jeg trodde ikke at hu LO-juristen jugde, da.

Når det gjaldt hva hu sa, om hvordan lover og regler var, i forbindelse med dette, da.

For hu LO-juristen hørtes rimelig klar og oppegående ut, må jeg vel si.

Og hu hadde liksom ikke en fiendtlig tone, (eller noe sånt), heller.

Og de arbeidsoppgavene som det var snakk om.

Det var vel heller ikke all verden.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Dette var vel kanskje en krangel om hvem som skulle ta ukeblad-returen, eller noe sånt, tror jeg.

(Uten at jeg husker det her i detalj, da).

Og Jan Henrik, han hadde vel bare vært vikar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg bare gjorde sånn som hu LO-juristen hadde forklart at det var, over telefonen, da.

For jeg syntes at hu forklarte om hvordan det her var, på en grei måte, da.

Og jeg hadde ikke lyst til å bryte noen lover heller, liksom.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at Wenche Berntsen hadde vært tilbake, fra sykmelding, i noen måneder, vel.

Så ville Jan Graarud, at hu skulle begynne, som ny assistent, på Rimi Ryen, (husker jeg).

For Wenche Berntsen hadde vel ‘babla’ om at hu ville begynne i en ny butikk, på assisterende butikksjef-båtturen, i 1999, antagelig.

(Noe sånt).

Og da, så sa jeg det, til Jan Graarud.

At Wenche Berntsen heller burde begynne i en stor butikk.

For jeg syntes at Wenche Berntsen var litt vanskelig, å samarbeide med, da.

Så jeg tenkte det, at hvis hu begynte i en liten butikk, (som Rimi Ryen), så ville aldri butikksjefen der, få kontrollen, da.

Men hvis Wenche Berntsen jobba, i en stor butikk.

Så ville det være minst to andre ledere, som jobba heltid, i den butikken.

Og da ville det ikke vært en mot en, hvis Wenche Berntsen var vanskelig, da.

For da ville det kanskje vært to mot en.

Hvis begge de to andre lederne mente at Wenche Berntsen var vanskelig, da.

Så kunne de tatt dette med distriktsjefen.

Men hvis Wenche Berntsen kun hadde vært en av to ledere.

Så ville det vært vanskelig for den andre lederen, (Kirsten Sørhagen), å forklare, ovenfor distriktsjefen, hvor vanskelig, (eller ikke vanskelig), som Wenche Berntsen var, da.

For jeg var ikke sikker på hvor vanskelig, som andre folk mente, at Wenche Berntsen var, da.

(For distriktsjefen min, på Rimi Nylænde, fra oktober til desember 1998.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

Hu sa om Nordstrand-Hilde og Wenche Berntsen, (husker jeg), når jeg klagde litt over dem, vel.

At: ‘Det er flinke jenter’.

Noe sånt).

Men jeg hadde mine mistanker, om at hu var vanskelig, da.

Uten at jeg klarer å huske nøyaktig hva det gikk på nå.

Så derfor så foreslo jeg for Jan Graarud, at det ville vært bedre å sende Wenche Berntsen til en stor butikk, da.

Og da, så sa Jan Graarud, til Wenche Berntsen, (husker jeg at Wenche Berntsen sa til meg, da hu kom i butikken igjen, etter møtet, med Jan Graarud).

At: ‘Jeg trodde at det var Rimi Manglerud, som du sa, at du hadde lyst til å begynne å på’.

(Noe sånt).

Og så begynte Wenche Berntsen å jobbe som ny assistent, på Rimi Manglerud, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. september 2012
Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

(Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

(Som var litt bulka fra før, da.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

Men at jeg skulle ta en kikk.

Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

(Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

Og Storebrand på Sierra-en.

Noe sånt).

Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

(Noe sånt).

Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

(Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

(Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

Gratis, da.

(Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

Det er mulig).

Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

(Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

En gang i 1999, vel.

(Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

(I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

For å spare bensin-utgifter, vel.

Og han Alex satt vel i baksetet.

(Eller hvordan det var igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

Og med avtagbart quartz-panel, osv.

Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

Så jeg kjøpte det, da.

Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

Og at det var kult, da.

Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

(Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

(Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

(Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

(Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

For å få med all søpla.

Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

Etter en slitsom dag på jobben.

Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

Det ble bare sånn, liksom,

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

(Noe sånt).

Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

(Noe sånt).

Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

David Hjort og meg.

Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

Oppi postkassa, til David Hjort, da.

Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

Jeg var glad i kinaputter jeg og.

Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

(Kan man kanskje si).

Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

(Må man vel kanskje si).

At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

Noe sånt.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var forresten også sånn.

At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

Så ringte politiet meg.

Fra politihuset på Grønland, vel.

Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

(I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

(Hvis det var det, som politiet mente).

Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

Og lagt denne saken bak meg, liksom.

Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

Tenkte nå jeg da.

(Under den her telefonsamtalen, da).

Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

(Må det vel ha vært).

For å hente og levere julegaver, vel.

(For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

(Av en eller annen grunn.

Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

Ganske seint, på lille julaften, vel.

Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

Og det var litt mørkt, da.

Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

(Jula 1998, da).

Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

I en slags standard-klasse vel.

Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

Når det gjelder størrelse på bilen, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

29. september 2012
Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 60: Nyttårsaften 1998

Nyttårsaften 1998, (altså den siste dagen i 1998), så ble jeg vel først invitert til å møte Pia og Siv fra Røyken, hjemme hos Pia, i Tromsøgata vel.

Pia og Siv var begge unge mødre, på den her tida.

Og begge hadde fått barn med fargede fedre, da.

Jeg husker best at Siv fra Røyken var sammen med en kjempesvær neger, da hu, Pia og Monica Lyngstad bodde i Christies gate.

På den samme tiden som jeg var i Geværkompaniet.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

Men jeg lurer på om det er en annen farget kar, som er faren, til hennes sønn Dennis.

For Dennis er vel halvt asiatisk, tror jeg muligens.

(Og ikke halvt afrikansk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siv fra Røyken var forresten veldig nærtagende, når det gjaldt Dennis, som var litt kalvbeint, (eller noe sånt), vel.

For jeg husker det, at i mora mi sin 50-års dag.

Ute i Holterveien, i Drøbak.

(Som var sommeren 1998, da.

Altså cirka et halvt år før det her.

Noe sånt).

Så ble det dramatikk.

For Siv fra Røyken, hu ble plutselig vonbråten, da.

Fordi at noen hadde sagt noe stygt om sønnen hennes Dennis, som var kalvbeint, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så Siv fra Røyken hu lagde nesten skandale, i mora mi sin 50-års dag, da.

For hu rømte bare plutselig med den første bussen, tilbake igjen til Oslo, da.

Uten å vente på Pia og meg, som hu vel hadde dratt dit sammen med, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det er mulig at den nyttårsaftenen, hos Pia i Tromsøgata, var nyttårsaftenen, i 1997.

Det var ihvertfall en nyttårsaften, som jeg først var innom Pia, i Tromsøgata.

(Det andre stedet hu bodde, i den gata).

Og så dro jeg videre derfra, og til David Hjort, som bodde noen få kvartaler unna søstera mi, litt nærmere Sofienbergparken og litt nærmere Akerselva, enn der søstera mi bodde, da.

Bare et steinkast unna cirka, da.

(Like ved Freia sjokoladefabrikk der, var det vel at David Hjort bodde).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, David Hjort, han bodde jo på Bjørndal også.

Så det er kanskje riktigere å si, at det var mora til David Hjort, som bodde ved Freia sjokoladefabrikk der.

På Sofienberg.

Eller Grunerløkka, som David Hjort vel kalte det.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første gangen, som jeg var på fest, i leiligheten til mora til David Hjort der.

(Må det vel ha vært).

Det var mens jeg fortsatt jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

David Hjort ba blant annet Hava, (fra Rimi Bjørndal), og meg, på en fest, husker jeg.

(Rundt årskiftet 1997/98 en gang, må vel det her ha vært).

Og jeg var litt sliten, etter mye jobbing.

Så jeg kom meg ikke på den her festen, før et stykke ut på kvelden, da.

Og da hadde hu Hava gått hjem allerede, husker jeg.

Men hu Hava, hu fortalte meg en gang på jobben, (eller på bussen hjem fra jobben, eller noe sånt).

At hjemme hos mora til David Hjort, så hadde det vært ‘veldig rotete’, da.

Da hu selv hadde dukka opp der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han hadde en kamerat, som het Roger, som jobba i et firma, som dreiv med utleie, av diskotek-utstyr.

Så jeg fikk prøve meg litt som DJ og, (husker jeg), på en fest, hjemme hos David Hjort, en gang, (på den her tida), da.

Og Roger, (må det vel ha vært), han mente at jeg så ganske kul ut, som DJ da, (eller noe sånt).

(Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den nyttårsaftenen, hjemme hos mora til David Hjort.

Så husker jeg det, at det ikke var utrolig mange folk der.

Men noen hadde tatt med ei femti år gammel dame dit, husker jeg.

Som oppførte seg ganske ungdommelig, da.

Og jeg husker at jeg begynte å dra hjem, mens vi gikk oppe i Sannergata der, (eller noe).

For jeg ble litt fornærmet, over noe, tror jeg.

Men at noen folk, (et par vel), som var på festen, fikk overtalt meg, til å bli med å feire mer, (eller noe sånt).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det må vel ha vært en annen gang, som jeg husker det, at David Hjort dro meg med, hjem til Roger, (han som jobba i det diskotek-utstyr-firmaet), på Sagene, på nyttårsaften.

Det må nok ha vært nyttårsaften 1998, mener jeg å huske.

Jeg husker at Heidi, (fra Nord-Norge), også var hjemme hos Roger fra Sagene.

Og at hu vel sa til David Hjort at jeg hadde kule bukser, (eller noe sånt).

(For jeg brukte det kredittkortet jeg fikk av DNB, (da jeg ble butikksjef), da.

For å prøve å liksom få meg en garderobe, da.

Men det ble til at jeg kjøpte mye ‘kule’ klær, liksom.

(Ihvertfall en god del).

For jeg syntes at det var vanskelig å finne klassiske klær, i Oslo, da.

For det gikk mest i moteklær, i klesbutikkene i Oslo, husker jeg, at jeg syntes).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror at foreldrene til Roger, også var på den her festen.

Som var rimelig sivilisert, vel.

Og jeg husker at Roger hadde noen dyre after-shave-flasker eller deo-spray-flasker, på badet sitt.

For på slutten av 90-tallet, så var det liksom moderne, å ha dyre merkeklær og sånn, da.

Omtrent som det var midt på 80-tallet.

Da Ball og Poco Loco var to av de store merkene, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at når klokka begynte å nærme seg 24.

Så var vi, i en park, på Sagene der.

(For å sende opp og se på raketter og sånn, da.

Som ihvertfall David Hjort hadde, sikkert).

Og da sa David Hjort det, (husker jeg), at årets sitat, det måtte være Bill Clinton, som hadde sagt: ‘I did not have sex with that woman’.

Og en bil, som stod parkert, like ved den her parken.

(Med noen unge pakistanske menn i, var det vel).

Den spilte Prince, med sangen ‘1999’, ganske høyt, på bilstereoen da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 59: Julebordet 1998

Det første julebordet mitt, som butikksjef.

Det var på Bjerke travbane, (der hvor jeg hadde panta tomflasker en gang, femten-tjue år tidligere, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), av alle steder.

Det var vel Audi-Monika som bestemte at Rimi Nylænde skulle være med på det her julebordet, (hvis jeg husker det riktig).

Det var ihvertfall ikke min ide å ha det julebordet på Bjerke travbane, (for å si det sånn).

Men dette julebordet, det var nesten som det på Ekebergrestauranten, to år før, og de i Bekkelagshuset, de to årene før det igjen.

Nemlig at det var sånn, at en ‘haug’ med Rimi-butikker gikk sammen, om å ha julebord, på det samme stedet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vorspielet til dette julebordet, det var hjemme hos Jan Henrik, (hvis jeg husker det riktig), som bodde hos foreldrene sine, (nemlig sin danske mor og norske far, (hvis jeg skjønte det riktig), som vel ikke var hjemme, under det her vorspielet), i et borettslag, som ligger rett over Lamberseterveien der, fra Rimi Nylænde.

Jan Henrik bød meg på noen små glass med drikken sambuca, (husker jeg).

Som var en slags søt snaps, (eller noe sånt), som jeg vel ikke engang hadde hørt om, før det her.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jan Henrik hadde også noen kamerater der, (hvis jeg husker det riktig).

Og han ene fortalte det, at han pleide å stjele mye godteri osv., på Rimi Nylænde, noen år før det her, da.

(Og da var det ikke fritt for at jeg ble litt irritert.

Men jeg prøvde å beherske meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo kjøpt meg ny dress, (eller egentlig en ny tweed-jakke og tweed-bukse), før butikksjef-seminaret på Storefjell, en måned eller to før det her, da.

Og da kjøpte jeg meg også en ny, brun vinterjakke, i samme slengen.

Siden det stod på programmet, at vi skulle traske rundt i naturen, utafor Storefjell høyfjellshotell der, da.

På lørdagen, under seminar-helgen.

Så derfor, (siden jeg hadde både ny jakke og dress).

Så bare gikk jeg i de klærna da, på julebordet.

Men da ble det sagt, (husker jeg), at butikksjefen var den eneste som ikke hadde frakk.

Men jeg brukte den ganske nye vinterjakka som en slags frakk, (utapå dressen), da.

Og jeg måtte også sitte bak i maxi-taxien, sammen med alle Rimi Nylænde-damene, (husker jeg).

For det var sånn at damene satt for seg og kara for seg, (i maxi-taxien), da.

(Av en eller annen grunn).

Og da sa Wenche Berntsen det, (hvis jeg husker det riktig), at ‘Erik er glad i damer’.

Og så lo hu litt, vel.

Og jeg kunne jo ikke nekte på det, at jeg var glad i damer.

Så jeg fikk si at det gikk greit, da.

Selv om det kanskje ble litt dumt, at jeg måtte sitte aleine, som den eneste karen, (bak i maxi-taxien), sammen med alle de Rimi Nylænde-damene, på vei til Bjerke travbane, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom fram til Bjerke travbane.

Så måtte jeg sitte pent ved et bord, (hele kvelden), sammen med blant annet Nordstrand-Hilde, Benny og Ida vel, (husker jeg).

Og Jørn fra Helgeroa, han satt vel også i den samme gruppen av folk, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

Men Jan-Henrik og Wenche Berntsen.

De oppførte seg, (mer eller mindre ihvertfall), som om de jobba i en annen butikk, da.

For de fant Marianne Hansen, (som da vel jobba som assistent, på Rimi Karlsrud), der, (mener jeg å huske), og hang det meste av kvelden sammen med henne, vel.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Benny, hu begynte å flørte litt med meg, (mener jeg å huske, ihvertfall), ved matbordet, da.

Etter middagen, vel.

Mens Nordstrand-Hilde og Ida vel prøvde å passe litt på henne, da.

Hu Benedikte aka. Benny, hu begynte ihvertfall å bable om å flørte med butikksjefen da, (som jo var meg), mener jeg å huske, ihvertfall.

(Noe sånt).

Og det må vel også ha vært Benny som skrøyt av Nordstrand-Hilde og meg, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Det var ihvertfall ei kassadame der, som sa det, at Nordstrand-Hilde og meg, (som begge var ledere på Rimi Nylænde, da), hadde oppført oss så bra, under det her julebordet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så å være butikksjef, på julebord, det kan være litt kjedelig, da.

For da er det liksom ikke lov å tulle med de butikkdamene, som man er sjef for, til vanlig, da.

(Det blir vel ikke sett på som å være greit, tror jeg.

Mens det vel er mer fritt fram, for de ‘vanlige’ ansatte, å tulle seg imellom.

Det blir vel ikke sett på som like ‘galt’, tror jeg.

Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

Men jeg hadde jo fått i meg en del øl og sambuca, osv.

Så da jeg var i baren, (på Bjerke travbane der), for å kjøpe meg en halvliter, (eller noe sånt), vel.

(Eller jeg fikk vel muligens noen drikke-bonger jeg og.

Selv om jeg var butikksjef.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Så så jeg noen pene julebord-butikk-damer, i baren der, da.

Og så tenkte jeg vel det, at jeg kunne jo prøve å si hei til de.

(Noe sånt).

Siden de jobba i en annen butikk, enn meg, da.

Men da, så stod det også ei sånn ‘hønemor’, i baren der da, som var som en kjedelig festbrems, (må man vel si).

Og det var ei jeg kjente igjen faktisk, må jeg innrømme.

For det var hu Anette, fra Rimi Munkelia.

Hu som kjente nestlagfører Frydenlund.

Og som hadde lurt på om det stemte at han het ‘Ketil’, (og ikke ‘Kjetil), eller noe sånt.

En lørdag, (i første halvdel av 1993), som jeg jobba, på Rimi Munkelia, mens jeg fortsatt avtjente førstegangstjenesten min, i Geværkompaniet, på hverdagene.

(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

Men jeg veit ikke om hu Rimi Munkelia-Anette kjente igjen meg.

Hu sa vel ikke hei, ihvertfall.

Hu virka mest sur, fordi at jeg prøvde å finne på noe å si, til de julebord-damene, i baren der, da.

(Som vel da antagelig må ha vært fra Rimi Munkelia, vel.

Noe sånt).

Og etter det her, så har jeg vel aldri sett hu Rimi Munkelia-Anette igjen, heller.

Så jeg fant aldri ut det, om kjente meg igjen, og hva det var, som gjorde, at hu liksom ble så stram i maska, da jeg liksom skulle kjøpe meg en øl og tulle litt med julebord-damene, i baren, på Bjerke travbane der, da.

For det var jo julebord, liksom.

Og når de damene da jobber i en annen butikk, enn meg, så må det være lov å prøve å sjekke dem opp litt ihvertfall, mente nok jeg, da.

Men så ikke, da.

(Ifølge hvordan jeg tolka det anspente trynet til hu hønemor-Anette, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt julegaver, til medarbeiderne, jula 1998.

Så ordna jeg det rakst og enkelt, ved at jeg bare dro innom Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle, cirka rett ovenfor Kiwi der).

Og så kjøpte jeg bare med en ‘haug’ med forskjellige vinflasker, (i samme prisklasse, nemlig 50-60 kroner vel), som julegaver, da.

Og da var vel Wenche Berntsen sykmeldt, tror jeg.

Og Jan Henrik var vel assistent, da.

(Noe sånt).

Ihvertfall så fikk assistenten velge tre vinflasker.

Og låseansvarlig Nordstrand-Hilde, hu fikk velge to vinflasker, (siden hu hadde mer ansvar enn en vanlig deltidsansatt, da).

Og de deltidsansatte, de fikk velge en vinflaske hver, da.

Og Benedikte aka. Benny.

Hu hadde spurt meg, (muligens på julebordet, eller noe sånt), om hu kunne få noe annet enn vin, da.

For hu likte ikke vin, da.

(Var det vel, at hu sa).

Så jeg hadde også kjøpt med noen flasker rusbrus, (husker jeg), fra polet, da.

Så da fikk hu Benni lov til å istedet velge seg tre flasker rusbrus, som julegave, da.

(Istedet for en flaske vin, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han Jørn, fra Helgeroa, han hadde veldig høye viker da, (for å si det sånn).

Så han var sånn halvveis skalla da, (må man vel si).

Selv om han fortsatt var en UIO-student, i begynnelsen av 20-åra, vel.

Og en gang, så forundret Jørn meg, (husker jeg).

For han kom på jobben.

(Sammen med Nordstrand-Hilde vel).

Iført en glorete, blå ‘fake fur’-jakke da, (husker jeg).

Og det reagerte jeg på, husker jeg.

For det var dametøy, husker jeg, at jeg tenkte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg trodde egentlig ikke at Jørn var homo, (husker jeg).

For før vi skulle ha den første varetellinga mi, (som butikksjef), der.

Så satt Jørn i kassa, (husker jeg), mens han prata med Norstrand-Hilde, om hvem som skulle være med, på varetellinga, da.

(Etter stengetid en dag, vel.

Noe sånt).

Og da gjorde Jørn noe som jeg ikke ville ha turt, (husker jeg).

For når Norstrand-Hilde ramsa opp at lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), og lillesøstera til Benedikte, (nemlig Henriette), skulle være med på varetellinga.

Så stønna Jørn, når han hørte navnene på disse hotte tenåringsjentene, da.

(Som jeg ikke visste hvem var engang, på den her tida).

Og det hadde ikke jeg turt å gjøre, (som butikksjef ihvertfall).

For da hadde jeg nok blitt kalt en gris, tror jeg.

For dette her var to veldig hotte, unge tenåringsjenter da, (lillesøstera til Ingunn og lillesøstera til Benedikte).

Som man omtrent fikk vondt i ballene av å se på da, (som vel er et ganske kjent uttrykk), hvis det er lov til å si det.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på varetellinga, så ville Ingunn og lillesøstera hennes telle babymaten og bleiene og sånn, (hvor Nordstrand-Hilde var så glad i å rydde forresten), oppe på platået der, husker jeg.

Og det sa jeg at var greit, da.

Og da jeg seinere stod og snakka foran hele gjengen, (på slutten av varetellinga), mens vi stod i øl-avdelinga der, (av en eller annen grunn).

Så husker jeg at hu veldig pene og yppige, (må man vel si), lillesøstera til Ingunn, (fra Munkelia), dreiv og liksom stirra på meg, (med noen veldig store øyne), nesten som at hu ble hypnotisert, (eller noe sånt), da.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Men jeg så aldri hu lillesøstera til Ingunn fra Munkelia igjen, (etter den her varetellinga), da.

Så hva som gikk av henne, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Så var jeg litt bortskjemt, fra å ha jobba sammen med masse unge damer, (som Kristian Kvehaugen hadde ansatt), på Rimi Bjørndal.

Og jeg syntes at det ble en stor overgang, for meg, å begynne, på Rimi Nylænde.

For de folka som jobba på Rimi Nylænde, de var ikke så hyggelige, som de kassadamene, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal da, (syntes jeg).

Men på Rimi Nylænde, så jobba det også en kraftig plugg av en gutt, som het Lars, da.

Og Lars, han hadde blitt ansatt av Audi-Monika, for å jobbe på Rimi Nylænde, i samarbeid med en ungdomsskole, på Lambertseter, da.

Så Rimi betalte ikke noe penger, for at Lars skulle jobbe der, da.

Ihvertfall ikke fram til høsten 1998, (da jeg begynte å jobbe der), eller noe sånt.

Men etter høsten 1998, så tror jeg at Lars fikk lønn når han jobba, (hvis jeg husker det riktig).

For da var vel den praksis-plass-tida hans ferdig, tror jeg.

(Noe sånt).

Og jeg var nesten desperat, etter å få noen i butikken, som jeg kunne hjelpe meg, til å ta flaskebordet og sånn, da.

For på Rimi Bjørndal så hadde vi nemlig ei ungjente, som jobba der, som tok flasker og tipping, og sånn, da.

(Som Kristian Kvehaugen hadde ansatt, da).

Og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Hu hadde også i sin tid fortalt meg det, at butikken også kunne ansette noen folk, til å vaske her og der, i butikken, da.

(Det vil si at ting som dørene til melkekjøla, flaskebordet, vekta til frukta, rekefryseren, flaskeautomaten, klypa til skolebrøda.

(Det var vel hoved-tinga, som jeg fant på å skrive opp, på den vaskelista, i 1998 eller 1999.

Selv om det sikkert er noe jeg har glemt, og)

At de ble vaska fast, en gang i uka, da.

Og at det da samtidig ble kryssa av, på en liste, at den tingen hadde blitt vaska, da).

Og da kunne den som hadde ‘vaske-vakt’ også ta flaskebordet og sånn, (innimellom vaskinga), da.

(Fortalte hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud meg.

En gang i 1993 eller 1994, eller noe sånt, da.

Og dette hadde nok hu selv lært om, mens hu jobba på Rimi Hellerud, eller noe sånt, da.

Før hu begynte på Rimi Nylænde).

Og den her jobbinga, den ble da ført opp på vaskebudsjettet og ikke på lønnsbudsjettet, da.

Så da kunne vi liksom nesten lure en ekstra medarbeider, inn i butikken, en vakt hver uke, da.

Noe som hjalp når det gjaldt å temme butikken, og få kontroll på den, da.

Uten å måtte fly rundt som galninger hele tida da, (for å si det sånn).

Så derfor, så spurte jeg han Lars, om han visste om noen som kunne jobbe, i butikken, da.

Og Lars, han fortalte meg det, noen dager seinere, (eller noe).

At de to peneste jentene, i niende eller tiende klasse, (eller noe sånt), på Lambertseter, ville jobbe på Rimi Nylænde, da.

(Noe sånt).

Og hu ene av dem dukka opp, da.

Nemlig ei flott og pen lyshåra tenåringsjente, ved navn Kristin, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Benny, hu var jo ei brunette, som var litt rund og sånn, (må man vel si).

Selv om hu vel kanskje ikke var like rund, som venninna si Ida, (som også var ei brunette).

Men lillesøstera til Benedikte, nemlig Henriette.

Det var ei lita blondinne, i 16-års alderen da, med et par veldig store pupper, (ihvertfall i forhold til resten av jenta), som jeg husker at David Hjort kommenterte om en gang, som han også jobba for meg, på Rimi Nylænde.

Og hu ville visst også begynne å jobbe, på Rimi Nylænde da, etter den varetellinga, som hu var med på, (hadde sikkert Benny fortalt meg), da.

Og når de her to pene tenåringsjentene Henriette og Kristin, begynte å jobbe, på Rimi Nylænde.

Så husker jeg at Nordstrand-Hilde, ble sur.

For jeg mener at jeg overhøre det, en gang som jeg måtte sitte i kassa, mens Nordstrand-Hilde hadde ledervakt.

(Fordi at vi mangla kasserere der, da.

Og Nordstrand-Hilde ikke ville sitte i kassa.

Noe sånt).

At Nordstrand-Hilde sa noe sånt, (til noen andre som jobba der vel), at: ‘Skal det jobbe to sånne tenåringsjenter her nå da, som bare går rundt og ser deilige ut’, (eller noe sånt).

Og at hu ikke hadde lyst til å jobbe der lenger, (på grunn av det), da.

For Nordstrand-Hilde, hu var liksom noen år eldre og kanskje litt mindre hot, enn de her to nyansatte tenåringsjentene, da.

Så de tenåringsjentene, de gikk kanskje inn på psyken, til hu Nordstrand-Hilde da, (virka det litt som, for meg, ihvertfall).

Så Nordstrand-Hilde hu ville plutselig slutte, da.

For det hadde vært så mye rart som hadde skjedd der, var grunnen som hu sa til meg, da.

(Med konflikter og sånn, da).

Men før hu slutta så spurte jeg Nordstrand-Hilde, om hu trodde at enten Jørn eller Ida, ville klare å overta jobben hennes, som låseansvarlig.

For Nordstrand-Hilde, hu kjente de ansatte der, mye bedre enn meg, da.

(Siden det jo var noen helt andre folk, (med unntak av Wenche Berntsen da), som jobba der, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Nylænde.

Enn som hadde jobbet der, da jeg begynte å jobbe som assistent, på Rimi Bjørndal, våren 1996).

Og Nordstrand-Hilde, hu svarte da det, at hu trodde at både Jørn og Ida ville fungere greit, som låseansvarlige, da.

Så derfor, så ansatte jeg Jørn, (fra Helgeroa), som ny låseansvarlig, (på Rimi Nylænde), etter Nordstrand-Hilde, da.

Og da Jørn slutta, (etter et halvt år kanskje, som låseansvarlig), for å begynne å jobbe på ICA Ullevål, (eller om det var Rimi Ullevål), som lå like ved der han bodde.

Så ansatte jeg Ida som den tredje låseansvarlige, som jeg hadde, på Rimi Nylænde der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Distriktsjefen i 1999, Jan Graarud, han nevnte en gang noe for meg.

En gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.

Og det var det, at han ikke likte David Hjort.

For det var sånn, at David Hjort jo jobba som assistent, på Rimi Ljabru, på den her tida.

Men hu Kirsten Sørhagen, (som jeg har funnet ut på nettet nå, på en av Oslo kommune sine nettsider, at hu het), hu eldre dama, som var butikksjef på Rimi Ryen, på den her tida.

(Hu døde forresten i 2003, så jeg, på disnorge.no).

Hu sleit fortsatt da, med å få tak i nok medarbeidere, i 1999 også.

Så David Hjort, han hadde jobba en god del ledervakter, på Rimi Ryen, da.

I løpet av noen måneder, i 1999, vel.

Og Jan Graarud, han fortalte meg av en eller annen grunn det.

At David Hjort hadde tulla med safen, på Rimi Ryen.

For David Hjort hadde bare tatt penger til taxi, fra safen, på Rimi Ryen, da.

Så David Hjort hadde vel da tatt taxi.

Rett fra Rimi Ljabru, (når han var ferdig med vaktene sine der).

Og så til Rimi Ryen, (like ved dumpa på Abildsø der, hvor jeg bodde, det første året jeg bodde, i Oslo).

Og så hadde han tatt penger fra safen, til Rimi Ryen, for å betale drosjeregninga, da.

Og det hadde han visst gjort ganske så mange ganger, da.

(Sånn som jeg forstod Jan Graarud, ihvertfall).

Så det var visst kaos i safen der, og sånn, da.

For David Hjort hadde visst gjort noe galt, da.

Forstod jeg på distriktsjef Jan Graarud.

Men hvorfor Jan Graarud fortalte om det her til meg.

Det veit jeg ikke.

For jeg var jo ikke David Hjort sin overordnede.

David Hjort hadde en sjef som het Frode, (tror jeg), på Rimi Ljabru.

(Hvis ikke det var sjefen hans på Rimi Karlsrud, da.

Hvor David Hjort begynte etter Rimi Ljabru.

Så Jan Graarud, han var kanskje litt lite diskret, siden han prata om Rimi Ljabru og Rimi Ryen-ting, med meg, da.

For dette hadde vel ikke jeg noe med.

Og det var vanskelig for meg å vite om Jan Graarud overdrev, eller ikke.

Jeg kunne jo ikke vite hva David Hjort hadde avtalt med Kirsten Sørhagen, for eksempel.

Kanskje Kirsten Sørhagen hadde sagt til David Hjort, på telefonen, (eller noe), at det var bare å ta taxi til Rimi Ryen, og så kunne Rimi Ryen betalte drosjeregninga.

Det kan jo ha vært sånn og, for alt hva jeg vet.

Og jeg visste jo det, at hu Kirsten Sørhagen, var rimelig utafor.

(Sånn som jeg huska henne, fra den ene ledervakta, som jeg hadde jobba, på Rimi Ryen, like etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, i oktober 1998).

Så det kunne jo ha vært mye rart som hadde skjedd der nede.

Så jeg var ikke helt sikker på om distriktsjef Jan Graarud ikke var preget av følelsene sine, når han prata om Rimi Ryen.

For jeg visste jo det, at Jan Graarud, ikke likte hu Kirsten Sørhagen.

For den første gangen, som jeg så Jan Graarud.

Det var jo, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Da han dukka opp, rundt årsskiftet 1998/99.

Sammen med sin forgjenger, som Rimi Nylænde-distriktsjef.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

På Rimi Nylænde, da.

Og da satt de to sammen, nede på spiserommet, til Rimi Nylænde, (husker jeg).

Og uffa seg, over hu Kirsten Sørhagen da, (husker jeg).

Og Jan Graarud, han sa da at det var godt å komme til en butikk hvor det var en yngre butikksjef, (enn Kirsten Sørhagen da), eller noe sånt.

(Noe sånt).

Så jeg var nok ikke helt sikker på hvor objektiv, som Jan Graarud var, når han prata om Rimi Ryen-ting, etter det her.

Det virka som at han var prega av følelsene sine muligens, når det gjaldt Rimi Ryen og Kjersti Sørhagen-ting, for meg da, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, så spurte distriktsjef Jan Graarud meg, om hvem som hadde vært butikksjefen min, på Rimi Bjørndal, (hvor jeg jo hadde jobbet, som assistent, før jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde).

Og jeg svarte det, at det hadde vært Kristian Kvehaugen.

Og da, så fikk Jan Graarud liksom et nytt sånt følelsesmessig utbrudd, da.

Siden han ikke likte Kristian Kvehaugen da, (fortalte han).

(Eller om han sa ‘å fysj’, eller noe sånt).

Men jeg hadde jo lest i VG eller Dagblandet, (eller noe sånt).

At man ikke skulle prate ‘dritt’ om sin tidligere arbeidsplass, da.

(Et sånt råd da, som hadde lest.

Som gjaldt for jobbintervjuer og sånn, da).

Så jeg prøvde å si noe sånt som at Kristian Kvehaugen, han var vel en grepa kar, (eller noe sånt).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Jan Graarud, han likte best unge folk da, (virka det som for meg).

Og han ambulerende, som Jan Graarud hadde.

Han var nesten som en pjokk, vil jeg si.

Så det er mulig at han egentlig var sex-slaven til Jan Graarud, (eller noe sånt).

Og at Jan Graarud var homo eller bifil, da.

Siden han var så følelsesstyrt, mener jeg.

Og Jan Graarud, han ville jo ha meg til å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud og.

Enda jeg ikke hadde lært noe særlig om butikk-økonomi engang.

På den her tida.

For jeg husker at Jan Graarud beklagde seg over at jeg ikke hadde hørt om begrepet ‘LIS-brutto’, før.

Og han sa da, at det var kanskje litt begrenset, hva han kunne få utrettet, som distriktsjef, når han hadde butikksjefer, som ikke hadde hørt om LIS-brutto før.

Men det uttrykket, det hadde ikke mine tidligere butikksjefer Elisabeth Falkenberg og Kristian Kvehaugen fortalt meg om, (i løpet av mine tilsammen fire år, som assistent), da.

Så Jan Graarud, han uffa seg over at jeg ikke visste hva LIS-brutto var, da.

Og på den samme tida, så ville han ha meg til å være ny butikksjef, på en av Rimi sine mest kjente butikker, nemlig Rimi Manglerud, som er en butikk, som vel var 2-3 ganger større, enn Rimi Nylænde, når det gjaldt omsetning.

(Noe sånt).

Og da ble dette som noe litt klamt, for meg, (mener jeg å huske, at jeg syntes).

For det var liksom som at Jan Graarud ville ha en slags lærling, på Rimi Manglerud.

Som han kunne jobbe mye sammen med der, og sånn, da.

Men selv, så likte jeg å ha litt avstand, til distriktsjefene.

Spesielt etter at Jan Graarud stod bak potetgullet, og spionerte på meg i kassa.

Under sitt første besøk, på Rimi Nylænde, etter at han ble distriktsjef, (var det vel).

Så jeg var en selvstendig butikksjef, på Rimi Nylænde da, (vil jeg si).

Så jeg ønsket ikke å samarbeide veldig nært liksom, med distriktsjef Jan Graarud.

Som en slags korgutt, (eller noe), nede på Rimi Manglerud.

(For jeg forestilte meg det, at det kanskje kunne bli litt sånn, i den jobben, da.

Og det var ikke jeg noe interessert i, da.

For å si det sånn).

Og jeg hadde også hørt det, på et butikksjef-møte.

(At en butikksjef-dame, (Siv?), prata om, i en pause, eller noe).

At en butikk burde være rydda både her og der, før man som butikksjef, lot en ny butikksjef, ta over der, da.

Og så rydda var ikke lagrene osv., på Rimi Nylænde, (på den her tida), syntes jeg.

Så jeg syntes ikke det, at jeg kunne slutte på Rimi Nylænde, på den tida, som Jan Graarud tilbydde meg, å begynne som ny butikksjef, på Rimi Manglerud da.

En gang, på begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 58: Enda mer fra Rimi Nylænde

Jeg var jo butikksjef på Rimi Nylænde fra høsten 1998 til høsten 2000.

Og på denne tida så hadde jeg tre distriktsjefer.

Nemlig Anne-Katrine Skodvin, som var distriktsjefen for min butikk, (mens jeg jobbet der), fra oktober 1998 og ut året.

Og så var Jan Graarud distriktsjef, i hele 1999, (må det vel ha vært).

Og så var Per Øivind Fjellhøy aka. PØF distriktsjef, for Rimi Nylænde, i år 2000, da.

Og jeg begynte jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, rundt oktober år 2000.

Så jeg hadde PØF som distriktsjef i cirka ni måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var ikke sånn, at jeg ringte de her distriktsjefene jeg hadde, (som butikksjef), på Rimi Nylænde, (og seinere), hele tida.

For å spørre om ditt og datt, liksom.

Nei, for jeg husker en av de første gangene, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin dukka opp, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Da stod jeg inne på melkekjøla, og ordna med melkedisken, (eller noe sånt), da.

Og da tok jeg fram en notatbok, (eller om det var et ark), da Anne-Katrine Skodvin begynte å gi direktiver.

Eller klage, (eller hva man skal kalle det).

Men det fikk jeg ikke lov til, at Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), å notere opp de direktivene hu ga meg.

Det måtte jeg slutte med da, sa Skodvin.

Og Anne-Katrine Skodvin sa jo også det, at å få tak i nye medarbeidere, det måtte jeg klare selv, (uten hjelp av henne som distriktsjef).

Så det bli til at jeg fikk litt avsmak egentlig, mot å ha for mye med de her distriktsjefene å gjøre, da.

Siden de liksom ikke ville hjelpe meg med å få tak i nye medarbeidere, da.

(Noe som kunne være vanskelig på den her tiden.

Siden det var oppgangstider, da).

Og siden jeg ikke engang fikk lov til å skrive opp hva dem sa.

Så det ble sånn, at hvis det var noe jeg lurte på.

Og som jeg hadde tenkt å spørre de her distriktsjefene om.

Så skreiv jeg bare opp det på en sånn ‘distriktsjef-lapp’, da.

Og hvis distriktsjefen ringte meg, for å høre om et eller annet, da.

Så bare fant jeg fram den her distriktsjef-lappen, og spurte dem om det jeg hadde skrevet opp på den lappen, da.

Så da slapp jeg å ha så mye med de her distriktsjefene å gjøre, (må man vel si).

For distriktsjefene, de likte vel kanskje ikke så godt å ringe meg.

Siden jeg da liksom kom med masse ‘vanskelige’ spørsmål, da.

(Eller hva man skal kalle det).

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

(Like etter at jeg hadde byttet til den butikken, fra Rimi Nylænde, mener jeg at det her må ha vært).

Så ringte jeg Rimi Nylænde for å prøve å få tak i noen til å jobbe, en vakt, på Rimi Bjørndal, da.

(Sikkert fordi at noen var syke, eller noe, på Rimi Bjørndal, da).

Og da husker jeg at jeg prata med Henning Sanne, på telefonen, da.

Kanskje fordi at Marianne Hansen hadde gitt meg hans telefonnummer.

(Noe sånt).

Og Henning Sanne, han hadde en kamerat, som kunne jobbe, sa han.

Og jeg trodde da at han mente han kameraten hans som spilte amerikansk fotball.

Og som ihvertfall en gang gikk med en sånn amerikansk fotball, i henda, mens han handla, på Rimi Nylænde, da.

En velstelt nabolags-gutt, av Rimi Nylænde, (må man vel kalle han).

Men da Stian Eriksen dukka opp, på Rimi Bjørndal der.

Så så jeg det, at det jo ikke var han amerikansk fotball-kameraten av Henning Sanne, som Henning Sanne hadde ment, da.

Men istedet så dukka det opp en litt stutt-tjukk kar, (må man vel kalle han), som jeg ikke hadde sett før, da.

Og som het Stian Eriksen fant jeg ut.

Og som vel da jobba en vakt, i kassa, på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1999, (må det vel ha vært).

Så skulle Jan-Henrik i militæret.

Men akkurat på den samme tida.

Så var Stian Eriksen ferdig i militæret, da.

(Han hadde vært Leopard-tanks-sjåfør, i kavaleriet).

Og da passa det bra at Stian Eriksen, (som muligens hadde jobba litt i noen permer også, på Rimi Nylænde, mens jeg var butikksjef, i månedene før det her, for han dukka vel opp i butikken, og spurte om han kunne få jobbe), begynte som ny assistent, på Rimi Nylænde.

For jeg tenkte at han som hadde kommet seg gjennom militæret og kjente min tidligere kollega Henning Sanne osv., ville være en grei løsning, på problemet med å få tak i nok folk da, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte Stian Eriksen som låseansvarlig, da.

Uten å spørre distriktsjefen, eller noe.

For det var så mye gjennomtrekk, på den her tida, på Rimi Nylænde.

Så jeg bare ansatte folk sjæl da, uten å spørre distriktsjefen.

For vi måtte jo ha folk til å jobbe der, liksom.

Og jeg likte ikke de her distriktsjefene så bra, da.

Så jeg ringte dem ikke oftere enn jeg behøvde da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var, det var at Stian Eriksen ikke var så nøye med sin personlige hygiene, da.

Så en gang, så nevnte distriktsjef Jan Graarud det for meg, at Stian Eriksen lukta ‘mann’, da.

Så jeg måtte da, (etter at Jan Graarud nevnte det her), si fra til Stian Eriksen om at han måtte begynne å bli mer nøye med sin personlige hygiene, da.

Og da, så sa Stian Eriksen at han skulle bli det, da.

Men i de etterfølgende månedene, så merka jeg ikke noe særlig forbedring, på kroppslukta, til Stian Eriksen.

Han lukta fortsatt like mye mann, (syntes nå jeg ihvertfall), da.

Så hva som foregikk inne i huet på Stian Eriksen, siden han ikke klarte å forbedre sin personlige hygiene.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Det veit jeg ikke.

Men det veit han vel muligens selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var også sånn, at Stian Eriksen kom rett fra militæret, og var motivert til å jobbe bra i Rimi, osv.

Så Stian Eriksen fikk jo gjort mye mer, enn det Jan Henrik gjorde, da han hadde den samme jobben.

Så en gang, som Jan Henrik var innom, i en perm, (eller noe sånt).

Så ‘dullet’ jeg liksom ikke like mye, med Jan Henrik lenger, da.

Siden jeg jo da hadde Stian Eriksen, til å jobbe der.

Og da kom Stian Eriksen med noe vage hentydninger til meg, etterpå.

Om at jeg hadde gjort noe galt da, (eller noe sånt).

Men dette var så uklart, så jeg forstod ikke helt hva det var, som Stian Eriksen hadde ment.

Men Jan Henrik slutta ihvertfall på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde brukt en litt mer direkte tone, ovenfor han, da.

Selv om jeg vel ikke sa noe uhøflig, (eller noe sånt).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men jeg var kanskje litt lei av å være som mora til Jan Henrik, da.

(For å si det sånn).

For Jan Henrik var jo en stor gutt, som var i militæret, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Av store prosjekter, så var det ikke bare frukta som skulle flyttes til inngangen, og tipping som skulle startes med, det første året mitt, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

Neida, en lang kjøledisk og to frysedisker skulle også byttes ut.

For det var noe problemer med at kjølevæske lakk, i et rom, nede i kjelleren, da.

Så det ble bestemt at et nytt maskinrom skulle bygges, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Og at den store kjøledisken og de to fryserne skulle byttes ut.

Og dette ble styrt av Jan Graarud.

Og det nye maskinrommet ble bygget, mens jeg hadde sommerferie vel, sommeren 1999.

Og Jan Graarud hadde sagt til Jan Henrik, (må det vel ha vært), på et eller annet tidspunkt.

At Erik måtte få slappe av i ferien, så jeg skulle ikke ha noe med det maskinrommet-prosjektet å gjøre, da.

Så det var sånn, at da jeg kom tilbake igjen, fra sommerferien min.

Så hadde det blitt bygget et nytt, svært rom, inne i det ytterste lageret der, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke engang fått sett en tegning, for dette, på forhånd.

Så jeg hadde trodd at de bare skulle bygge nytt der hvor de tidligere maskinene hadde stått, (eller noe sånt).

(De som lakk frysevæske, da.

Noe som var dyrt, så firmaet Norild, fra Østfold, måtte ofte helle på ny kjølevæske, da.

Noe som kosta mange tusen kroner for hver gang.

Og jeg hadde egentlig ingen forståelse for dette lekkasje-problemet.

For det var noe som hadde vært sånn, fra før jeg ble butikksjef der, da.

Og jeg er heller ikke noe ekspert på sånne fryseanlegg, for å si det sånn).

Men så ikke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var også sånn, den lørdagen i 1999, som kjøledisken og frysediskene skulle byttes ut.

At jeg ikke fikk noen andre ledere til å jobbe for meg.

For dette var min jobb-lørdag, da.

Så jeg måtte jobbe fra klokken 7 til cirka klokken 23, da.

På den lørdagen.

Og et stort vindu, ved kundeporten måtte taes ut, av en glassmester.

For å få ut og inn de fryserne og kjøledisken, da.

Og han glassmesteren, han maste så mye på meg, like før stengetid, (altså rett før klokken 18), husker jeg.

For han spurte om det var koblet sensorer på vinduene, og sånn.

Og det hadde ikke jeg hørt noe om, fra før.

Men Rimi Nylænde var jo en gammel butikk.

Så det var jo noen slags sensorer, på vinduene.

(Som jeg ikke hadde lagt merke til før).

Men de var ikke kobla til noe alarm da, i 1999, (for å si det sånn).

Men de var kanskje kobla til en alarm, på 80-tallet, eller noe sånt, da.

(Noe sånt).

Så han glassmesteren, han maste jo hull i hodet på meg da, (må jeg vel si), like før butikken skulle stenge.

Og akkurat da, så ble butikken rana.

Og en håndverker, (muligens han glassmesteren vel), sa fra til meg.

Og han sa at raneren hadde en kniv, da.

Så jeg gikk bort til ved kundeporten der.

Og jeg stod der og observerte at raneren løp ut av butikken, da.

Og jeg prøvde ikke å stoppe han.

For jeg hadde vært på ranskurs, på Rimi Prinsdal, eller noe sånt vel.

Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal.

Og der lærte vi at vi ikke skulle prøve å stoppe ranere, da.

For Rimi ville ikke at vi skulle ofre livet vårt.

Rimi ville heller miste noen tusenlapper enn å miste en butikkansatt, da.

(Lærte vi på det ranskurset, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så på den her lørdagen, så hadde jeg et ran å styre med.

Og jeg hadde vanlig jobblørdag.

Og jeg måtte også lede det store fryse og kjøledisk-prosjektet, da.

Noe som jo ble litt vanskelig.

Å gjøre tre ting på en gang, mener jeg.

For når det har vært ran, så kommer politiet og sikkerhetsavdelingen osv., da.

Og de skal ha svar på ditt og datt, da.

Så det tar mye tid, for butikksjefen, hvis det har vært ran, da.

Men likevel, så skal jo kassene telles og brødsvinn telles og alt sånt, da.

Så dette ranet, det gjorde at kjøle og frysedisk-prosjektet ble forsinket, da.

Og da, så spurte Norild, om ikke de bare kunne tømme kjøledisken.

Siden Rimi-folka var opptatt, da.

Og da, så svarte jeg det, at det var greit.

For de Norild-folka, de satt jo bare der.

Og så heiv de Norild-folka noen esker ost og sånn, oppi noen handlevogner.

Og rulla de vognene inn på melkekjøla.

Og Norild fakturerte seinere Rimi Nylænde mange tusen for det her, husker jeg.

(For det viste distriktsjef Jan Graarud meg en gang, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når dette kjøle og frysedisk-prosjektet endelig var ferdig for dagen.

Rundt klokka 23, vel.

Så måtte jeg kjøre innom politihuset på Grønland, for jeg hadde vel avtalt det, med de politifolka, som dukka opp, etter ranet, da.

At jeg skulle dra innom på politihuset på Grønland der, da.

Men da jeg dukka opp på politihuset på Grønland der.

Så ville de ikke prate med meg der.

Men de ville bare at jeg skulle dra igjen, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så, fredagen etter, (var det vel).

Så hadde jeg fri, da.

For det var en sånn turnus vi hadde, fra før jeg begynte der.

At man som heltidsansatt leder, måtte jobbe noen lørdager.

Men at man da fikk fri en fredag, istedet.

Og at en låseansvarlig da jobbet for en.

Sånn at man bare fikk i gjennomsnitt fem arbeidsdager i uka, da.

Sånn som loven vel sier.

(Noe sånt).

Men den her fredagen, så var jeg tung i kroppen, husker jeg.

For jeg hadde jo også jobba den søndagen før.

(Altså dagen etter ranet.

Så jeg hadde vel kanskje jobba ti-femten dager i strekk da, (eller noe).

Noe sånt).

For Norild, de skulle jo koble til fryserne, til det gamle maskinanlegget vel.

(For det nye maskinanlegget ble bygget seinere vel, i sommerferien, i 1999, vel.

Så det her må vel ha vært våren 1999, da.

Rett etter at vi begynte med tipping.

Noe sånt).

Og en Norild-ansatt fleipa med at kona mi måtte suge meg osv., da jeg kom hjem dagen før, (eller noe sånt), husker jeg.

(Noe sånt).

Siden jeg hadde hatt en så tøff dag på jobben da, antagelig.

(Mener jeg å huske at jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

Men de her Østfold-folka, de skjønte nok ikke det, at i Oslo så er de fleste av damene ‘gold-diggers’, osv.

Så det er kanskje ikke like lett å finne seg en kone der.

Som i Østfold, antagelig.

Så de Østfold-folka, de skjønte nok ikke det at jeg var ungkar da, tydeligvis.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men på den her etterfølgende fredagen da, etter ranet og fryse og kjøledisk-prosjektet.

Så skulle jeg på et møte da, på politihuset på Grønland der, på fridagen min.

Men om det var fordi jeg husket det Davidsen i Geværkompaniet en gang babla om der, at han ikke barberte seg, på fridagene sine.

Eller at det var fordi jeg ikke rakk å barbere meg, før jeg dro til politihuset.

Siden det var fridagen min, da.

Så gjorde jeg ikke det, da.

For jeg skulle jo ikke på jobben og forholde meg til kundene der, liksom.

Så jeg tok vel ikke det så nøye da, at jeg barberte meg, på fridagene mine.

Selv om jeg alltid barberte meg, før jeg skulle på jobb, da.

(Og hvis jeg skulle ut på byen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg presenterte meg i en resepsjon, i politihuset der.

Etter å ha tatt 37-bussen dit vel.

For jeg var vel ikke sikker på hvor jeg kunne parkere der, da.

Og jeg var litt død i kroppen, da.

Og dette var liksom fridagen min.

Så jeg ville vel ta det litt rolig.

(Etter å ha jobbet veldig mange dager i strekk, da).

Og å kjøre rundt i Oslo sentrum, det var ikke det mest avslappende, som jeg visste om da, for å si det sånn.

Ihvertfall ikke på steder jeg ikke er kjent, sånn som på Grønland der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han som jeg skulle prate med, på politihuset, på Grønland der.

Han satt på et kontor, opp en trapp, på politihuset der.

Og han ba meg kikke gjennom et skrin han hadde, som var fullt av bilder, av kriminelle, da.

For å se om jeg kunne klare å gjenkjenne raneren der, da.

Og mens jeg satt og kikka, på de her bildene, da.

Så tok han politimannen, (som var kledd i sivil vel).

Og plasserte et bilde, mellom tommelen sin, og kanten på skrinet.

Så jeg skjønte det, at her var det noe ‘juks’ på gang.

For da skjønte jeg det, at han politimannen ville at jeg skulle si det.

At raneren var han på det bildet, som politimannen holdt mellom tommelen sin og kanten på det ‘foto-skrinet’, da.

Men da reagerte jeg, husker jeg.

For dette ble som at rettsystemet var korrupt, mente jeg.

Det er vel ikke meningen at politiet skal påvirke vitnene sånn, på en utspekulert måte.

Så da fikk jeg nesten litt sjokk, husker jeg.

Når jeg så hvordan politiet egentlig var.

Sånn hadde jeg ikke trodd at det skulle være i Norge, for å si det sånn.

Man hører jo alltid om hvor fint et land Norge er.

På kåringer av land med lite korrupsjon, osv.

Og så, når man for første gang, skal være vitne, i en kriminalsak.

Så er politiet korrupte, og liksom bruker utspekulerte metoder, som ikke hører hjemme i et demokrati da, (må man vel si).

For å liksom å fakke forbrytere, da.

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

For sånn trodde jeg ikke at Norge var, da.

For det her så jeg på som snusk, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hu som hadde blitt rana, i det her ranet.

Det var ei lyshåra dame, fra Nummedal, (der bestemor Ågot jo også var fra, som vel nevnte for hu Nummedals-dama, under jobbintervjuet), da.

(Hu lyshåra dama, hu het vel Ingunn hu og, muligens.

Noe sånt.

Og hu spilte kirkeorgel, husker jeg.

Og hu var samboer med en ung mann, på hennes alder vel, i et borettslag, like over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde, da).

Og hu fra Nummedal, hu var også nede og vitnet der, (på politihuset på Grønland).

Men så ble det et ran igjen, noen måneder seinere da, (eller noe).

Og da overhørte jeg det, at regionsjef Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud, (i butikken), at politiet på politihuset på Grønland, hadde sagt det til han, at ‘de folka der’, (altså hu fra Numedal og meg), de ville de ikke ha ned på politihuset igjen.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg overhørte også det, etter det første ranet vel, (det som var da kjøle og frysediskene ble bytta ut).

At Jon Bekkevoll sa til Jan Graarud.

At endelig så var det en butikksjef som hadde vært på vakt, under et ran.

Og så hadde likevel raneren kommet seg unna.

(Noe sånt).

Så Jon Bekkevoll, han sa noe som var helt motsatt, av det som Rimi lærte bort, på ranskurs, da.

Fra det jeg overhørte at han sa til Jan Graarud, på Rimi Nylænde der, da.

Etter et av de ranene som hadde vært på Rimi Nylænde, i 1999, da.

(Så Jon Bekkevoll han la liksom et slags press på meg, da.

Siden jeg da liksom fikk skylda for at raneren kom seg unna, da.

Enda jeg jo hadde lært det, på ranskurs, at vi Rimi-ansatte ikke skulle prøve å stoppe disse ranerne, da.

Så 1999 ble et vanskelig år for meg, da.

Og mora mi døde jo også, noen måneder etter de her ranene, (var det vel).

Så det var ikke bare bare, for meg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Nylænde, må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. september 2012