http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2010/08/na-har-jeg-tegna-pa-tekster-pa.html
PS.
Her er mer om dette:
http://www.nesbygdahistorielag.no/photogallery/Berger%20til.og%20med%20Knem.pdf
Stikkord: Øivind Olsen
-
Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden
Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.
De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.
Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.
Det var bare 5-10 minutter med bussen.
Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.
Nemlig i desember 1990.
Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).
At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.
At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.
så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.
Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).
Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.
(Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).
Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.
Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.
Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.
Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.
At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.
Uten at det skjedde så mye der.
Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.
Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.
Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.
Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.
Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.
Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.
Og studert media der.
Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.
Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.
Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.
Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.
Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.
Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).
Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.
Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.
Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.
Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.
Alt var bare MTV for meg liksom.
Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.
Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.
Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.
På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.
Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.
Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.
Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.
Og sa at det gjorde også broren hennes.
Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.
Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.
Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.
Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.
Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.
Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.
For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.
Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.
Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.
Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).
Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.
(Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.
Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.
Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.
Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.
De jobba på lørdagene, var det vel.
Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.
At det tok seg bra ut da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.
Og det var ei blond og ei mørkhåra.
Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).
Jeg husker ikke hva hu heter.
Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.
Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).
Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).
Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.
Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).
Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.
Og da hadde jeg jobba der, en stund.
Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.
Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.
At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.
For å få med seg tingene sine.
Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.
Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.
Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.
Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.
Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.
(Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).
Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.
Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.
Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.
Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.
Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.
Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.
At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.
Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.
Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.
Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.
Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.
(Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.
Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.
Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.
Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.
Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.
Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.
For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Disse glassjentene var fra Sverige, og de var det noen som sa at var lesber, så de kasta vi snøball på huset til, husker jeg, etter en fotballtrening
http://svelviksposten.no/nyheter/hvor-ble-det-egentlig-av-fossekleiva-og-kulturen-1.6762423
PS.
Det er forresten min slektning, (og tidligere klassekamerat), Linda Moen, som har tatt over puben på Fossekleiva der nå, (nemlig Smia).
Men hu husker jeg som at ofte var ganske sur.
Så jeg skjønner det, hvis lokalbefolkningen der klager nå, på at det ikke er så særlig mye som skjer der, for tiden.
Det skjønner jeg godt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se det, at Linda Moen fortsatt holder på, med puben sin, i Fossekleiva der, (2-3 dager i uka i hvertfall).
(Men hvor har det blitt av hu Martha, som gikk i klassen over oss, på skolen?
Hvem vet.
Hm).
PS 3.
Her er mer om dette:
http://www.facebook.com/groups/134328490175/
PS 4.
Man kan nesten se det, at, (min slektning, ifølge min far), Linda Moen er i slekt med Anniken Huitfeldt, synes jeg.
Så da stemmer nok det, som faren min sa, at min farfar Øivind Olsen, var etter Iver Huitfeldt.
Så sånn var nok det.
PS 5.
Her er mer om dette:
-
Min Bok – Kapittel 82: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 4)
Ulf Havmo og jeg, (var det vel), vi lagde også en dirk, på verkstedet til faren min da.
Da vi gikk på ungdomsskolen, var det vel.
Den dirken var for å dirke opp hengelåser da.
Som noen sa at var artig da.
Det var en metallplate, som man måtte file, sånn at den ble spiss da.
Og noen hengelåser, var vanskelige å dirke opp.
Det var for eksempel Master og ABUS.
De klarte vi ikke å dirke opp.
Mens for eksempel Crown-hengelåser, de var lette å dirke opp da.
Det var ganske kjedelig, på Berger, noen ganger, på 80-tallet.
Så da ble det til at man fant på sånne ting som å prøve å dirke opp hengelåser, osv.
Men for min del ihverfall, så var dette mest for sportens skyld da.
Så det var ikke sånn at jeg rappa noe særlig, som jeg kan huske ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei engelsk språklærerinne, som vi hadde i Weymouth vel.
Hu var litt rebelsk, husker jeg, at hu fortalte.
Hu hadde blitt bedt på noe greier hos Dronningen, siden hu var adelig, eller noe.
Også hadde hu rappa en teskje, fra teselskapet hos Dronningen da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg flytta til Berger.
(Var det vel).
Så hadde jeg en gang en konkurranse, borte hos Ågot og Øivind.
Jeg solgte lodd da, til en krone loddet.
Og man kunne vinne ti kroner.
Jeg tenkte jeg skulle tjene penger på det.
Så jeg ville selge 20 lodd da.
Men da ble onkel Runar sur, når han hørte det.
Det var ikke bra da, skjønte jeg, at jeg prøvde å tjene penger på det her loddsalget da.
Så da jeg hadde solgt ti lodd, så slutta alle å kjøpe lodd.
Så da hadde vel alle fått ordre av Runar kanskje, om å slutte å kjøpe lodd.
Hvem vet.
Lene vant førstepremien, på ti kroner da.
Og det som skjedde, etter at Lene, (som jo var døv), vant den premien da.
Det var at bestefar Øivind så gikk inn på rommet sitt, og henta en tikrone-seddel til meg.
Så da tjente jeg penger likevel da, på det her loddsalget da, må man vel si.
Men det var ikke uten forviklinger, må man vel si.
Det var en del sterke personligheter, i slekta etter Ågot og Øivind, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell sa en gang, da jeg gikk ned til ved huset deres, i Havnehagen.
At ‘rødt og rosa passer ikke sammen’.
Så Christell er flink på moteklær og sånn da.
Uten at jeg vet om hvorfor hu sa det her til meg.
Som ikke pleide å bruke hverken rødt eller rosa noe særlig akkurat vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da Petter og Christian var på besøk hos mora mi i Larvik, en helg, på begynnelsen av 80-tallet.
Så var vi innom bingo-en, i Larvik faktisk.
Og spilte noe bingo og sånn der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, seinere på 80-tallet, da jeg hadde vært og klipt meg, i Drammen.
Så visste Christell om at jeg hadde klipt meg, der og der da.
Eller noe.
Og erta meg om at jeg var forelska i frisørdama, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg lå bak i en av amerikanerne til faren min.
Så kjørte faren min og onkel Runar satt ved siden av han da.
Og da husker jeg at onkel Runar nevnte det da, på Svelvikveien, (var det vel).
At det lett kunne hende, at noen så lå bak i en sånn bil, (sånn som jeg gjorde da), kunne brekke nakken.
Hvis man bråbremsa og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var Haldis på noe smile-kurs, eller noe, mens hu jobba, i Vannsengbutikken.
Og når hu kom tilbake til Drammen, så var hu helt opprørt, husker jeg.
For på det kurset, så skulle man være private, og fortelle om seg selv, og nesten vrenge sjela si da.
Og så hadde det vist seg, at noen andre folk, som var på det samme kurset, var i slekta til faren til Christell, eller noe.
Og de hadde plutselig sagt noe sånt som at ‘min far har også en datter som heter Christell’, eller noe.
Så Haldis var jo oppløst i tårer da, når hu kom hjem fra det her selvutviklings-kurset, (eller hva det var).
En annen gang, så var det Jehovas Vitner, som hadde skremt Haldis, hjemme i Havnehagen.
Og en tredje gang, så var det det, at faren min hadde gått inn, hjemme hos Solveig, på Holmen, i Oslo, mens Haldis sin eksmann, Oddbjørn Humblen, også var der.
Noe som fikk Haldis til å begynne å grine da.
(For hu ville ikke at faren min og hennes eksmann skulle møte hverandre, eller noe da.
Noe sånt).
Så ihvertfall tre ganger, så kan jeg huske å ha sett Haldis nesten ‘oppløst’ da, i tårer da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ole-Tonny Bergum, (som døde i en bilulykke, skoleåret 1988/89).
Han syntes ikke at jeg var noe kul, på ungdomsskolen, husker jeg.
For han hadde hørt på nærradioene i Oslo, lenger enn meg, husker jeg at han sa.
Så Ole-Tonny fulgte med på det som skjedde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide å handle burgere, på flere ‘sjapper’, i Drammen.
Blant annet på den burgersjappa, som lå like ved Vannsengbutikken, til faren min og Haldis.
En gang, så måtte jeg vente lenge på burger der da.
Det var en pakistaner, som dreiv den burgersjappa da.
Men burgerne var gode, må man vel si.
Han pakistaneren, han sa det da, at nye kunder der, fikk ekspedering først.
Og gamle kunder måtte vente.
Så jeg var nesten fast kunde der da, i den burgersjappa som var nærme Vannsengbutikken til faren min og Haldis da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen burgersjappe, som jeg kjøpte burgere hos.
Det var på ‘Buss-burger’n’.
Det var en burgersjappe som lå på Rutebilstasjonen da, i Drammen.
Det var en del salgslokaler der, som mange av stod tomme, (ihvertfall på 80-tallet da).
Men så, det året jeg gikk på skole i Drammen.
(Var det vel).
Så dukka den burgersjappa opp da.
Eieren var litt sånn kul liksom, og dem solgte Monte Frank-pølser, som eieren kalte for ‘pikk i sovepåsa’, husker jeg.
Jeg husker også at noen lokale ungdommer fortalte eieren der, om at den og den datoen så var det heavy-konsert, i Drammenshallen.
Og at på den og den datoen, da kom det til å dukke opp mange rare folk, i Drammen, for da var det the Cure-konsert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry Johansen, fra Nedre, på Bergeråsen.
Hu begynte etterhvert å jobbe, i den burgersjappa.
Det hendte at jeg satt på henne, (ihvertfall en gang vel), hjem fra Drammen og til Bergeråsen da.
Etter at jeg flytta til Oslo.
Så var jeg innom Buss-Burger’n en gang.
Og spurte om Gry Johansen jobba der fremdeles.
Nei hu hadde fått sparken, eller slutta.
Noe sånt.
Sa ei ung dame der.
‘Hvorfor det’, spurte jeg.
‘Ja, spørr henne om det du’, svarte hu unge dama der da.
Gry Johansen prata om at det, (når jeg satt på med henne vel), at det beste hu visste, det var å dra på Syden-ferie.
Enten til Spania eller Hellas eller Tyrkia, eller noe vel.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor det var, som hu pleide å dra.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, dette skoleåret, så dro jeg innom Lizzy’s, i Drammen.
For å spise.
Jeg hadde vel vært der, på en klassetur, med Sande Videregående, en gang, tror jeg.
For å spise pizza vel.
Men den gangen jeg var der aleine, så kjøpte jeg bare en salat vel.
(Som var moderne på 80-tallet da).
Salaten kosta vel cirka 80-90 kroner, med drikke vel.
Så jeg la bare en hundrelapp der, og gikk da.
Så kom kelneren, (en pakistaner vel), løpende etter meg da.
Så forklarte jeg at det lå penger på bordet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og da jeg bodde i Oslo, en 10-12 år etter det her vel.
Så var jeg med David Hjort, fra Rimi Bjørndal, Rimi Ljabru og Rimi Karlsrud, osv., ut på byen da.
Og da hadde jeg nachspiel hjemme hos meg.
Og David Hjort fikk med noen folk dit da.
Og det viste seg, at hu ene dama, som ble der natten over.
(Uten at det skjedde noe så utrolig seriøst men).
Hu var fra Drammen, og het Malena og jobba på nettopp Lizzy’s da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han gjorde en gang, et poeng av, at hans døve datter Lene, hadde teksttelefon.
På midten av 80-tallet en gang vel.
Men hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå er det bare en bunke med notater igjen her.
Så nå blir det vel bare en eller to deler til, på dette kapittelet, og så er jeg ferdig, med Min Bok.
Vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 81: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo, (del 3)
Jeg husker fra da jeg klagde på at Odd Einar Pettersen, satte seg oppå meg, i et friminutt, i niende klasse.
Da måtte jeg snakke med sosiallærer Marit Enger, på Svelvik Ungdomsskole.
Hu spurte meg om hva jeg hadde tenkt meg framover.
Jeg sa vel det, at jeg hadde tenkt til å gå på Handel og Kontor vel.
‘Skal du bli revisor’, sa hu da.
Det hadde jeg egentlig ikke tenkt til.
Så da ble jeg litt fornærma, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, når faren min var i USA, (eller noe).
Så var jeg borte hos Ågot og Øivind da.
Av en eller annen grunn så fikk jeg ikke lov å bo alene, når faren min var på ferie.
Enda jeg bodde alene hele resten av året.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da var det sånn, at klokka skulle stilles.
Pga. sommertid da.
En søndag.
Som jeg bodde hos Ågot og Øivind da.
Og da mente Øivind at klokka skulle stilles den veien da.
Også mente Ågot og jeg, at klokka skulle stilles den andre veien da.
Og Øivind hadde rett da, fant vi ut, etterhvert.
Så det var litt flaut vel.
Men men, jeg hadde ikke vært så skråsikker selv da.
Ågot var vel mer sikker, mener jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde med to flasker med ølpulver en gang, da han kom hjem fra USA, forresten.
Han hadde kjøpt dem av en kar, på en strand, sa han.
Og de flaskene, de satt han i kjøkkenskapet, hos ‘meg’ da.
Men han hadde blitt lurt, sa han, for det var bare sand, i de flaskene da.
Likevel så stod de flaskene der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Line Nilsen, fra Svelvik, sa en gang til meg, på Svelvik Ungdomsskole.
At ‘sånn burde du ha håret ditt altså’.
En gang som jeg hadde tatt gele i det, eller noe.
Så hu fulgte med på sånt, kan det se ut som.
Hu ble det sagt om, da jeg gikk i samme klasse som henne, det andre året på videregående.
At hu likte feminine gutter.
Som vel også var moten, på 80-tallet.
Og jeg var såpass seint i puberteten, så jeg så vel rimelig feminin ut, til å være gutt, på den her tida, vil jeg tippe på.
Jeg ble kalt ‘babyface’, av noen jenter, på Bragernes Torg, en gang, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om tidligere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kjetil Holshagen, han sa en gang, (mens vi gikk på ungdomsskolen vel).
I huset deres i Havnehagen da.
At han ikke likte navnet ‘Berger’, og heller ikke stedsnavnet ‘Skoger’, (som lå like ved Sande).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen, hu spurte meg en gang, på skolebussen, til Svelvik Ungdomsskole, om jeg brukte lebestift.
Men det gjorde jeg nok ikke dessverre.
Jeg vet ikke hvorfor hu lurte på det.
Det må ha vært fordi at jeg var bleik og at leppene mine så røde ut, mot den hvite huden min kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
(Så hu var rimelig uhøflig mot meg da, må man vel si.
Lene Andersen altså.
Så sånn var nok det.
Men jeg var vel litt trøtt, eller noe, så jeg fikk aldri tatt igjen for det vel.
Kanskje med unntak av den gangen jeg klarte å sneipe en røyk, i en vinduslist, inne i Open Manta-en hennes.
Så jeg får kanskje si at vi er skuls da.
Hvem vet).
Han Steinar, som leide et rom, (Pia sitt gamle rom), av mora mi, på Tagtvedt.
På den tida som jeg gikk på ungdomsskolen.
Han prata om at han hadde blitt skada, eller noe, av en kar, med en knust flaske, eller noe.
Steinar var bitter husker jeg.
For dommeren hadde sagt det, at ‘man kan vel ikke kalle en flaske for et dødelig våpen’, eller noe.
Så han som stakk fikk lav straff da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg gikk på videregående, så var det ei jente, som het Bianca vel, som bodde mellom Bjerkøya og Sande.
Og hver gang hu gikk på bussen, (virka det som omtrent), så begynte de her Jensemann, og dem, på årstrinnet over meg da.
Å si sånn ‘Autobianca’, osv.
Og da begynte hu å smile fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, rundt den tida, som søstera mi flytta opp til meg.
Så dro hu meg en gang med på en fest, på en hytte.
En hytte, på Sand, hvor Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen, (var det vel), hadde fest da.
Og det var vel ikke deres hytte, tror jeg.
Men det var vel en de hadde en nøkkel som virka til da.
Sånn at de kunne bruke hytta, når hytteeieren var hjemme i Drammen eller Oslo, eller hvor han var fra.
Så søstera mi Pia, hu kjente mine, (tidligere), uvenner da.
Geir Arne og Ditlev.
Men hvordan Pia ble kjent med de her, det veit jeg ikke.
For Pia bodde jo nede hos Haldis da, fra hu var 11 til hu var nesten 17 vel.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ulf Havmo og jeg.
Vi gikk noen ganger rundt, og skøyt med luftgevær, på Sand.
På hyttefeltet Bascomti, heter det vel.
Vi fant et hus der, hvor vi kunne bruke en 8-nøkkel, (en standard nøkkeltype for innedører, ihvertfall på 80-tallet, mener jeg), for å komme inn.
(Mener jeg det var).
Det var et typisk feriehus vel.
(Som lå helt nede ved fjorden der.
Nedafor huset til Ågot da).
Eieren hadde blant annet et diplom på veggen, husker jeg.
Et slags svennebrev, eller noe, tror jeg.
Men vi rappa vel ikke noe særlig der, tror jeg.
Vi bare så litt vel.
For spenningens skyld mest vel.
Mens vi egentlig vel dreiv og skøyt med luftgevær og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nedafor verkstedet til faren min.
(Altså Strømm Trevare).
Så lå det en madrass, i skogen der.
Og noen hadde også begynt å lage noen le-vegger rundt vel.
Dette spredde Geir Arne, på ungdomsskolen, mener jeg.
At jeg liksom hadde en hytte med seng i da.
Men den hytta, den var det ikke jeg som hadde lagd.
Jeg veit ikke hvem kan ha vært, som lagde den.
Men jeg la også merke til denne hytta da, en gang.
Og da tok Geir Arne det bare ut av lufta, at det var en hytte som jeg hadde lagd.
Men det var det ikke, dessverre.
Men det kan kanskje ha vært Erik Thorhallsson, som jobba mye for faren min, som lagde den hytta.
Jeg tørr ikke å si noe sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lene Andersen og Frode Holm prata om penis en gang, i et friminutt, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg.
Lene Andersen lurte på om penis alltid var like stor.
Ja, bortsett fra når den var hoven, svarte Frode Holm da, husker jeg.
Så man kunne nok skjønne det, at Lene Andersen var enebarn.
Siden hu måtte prate med gutta i klassen, i friminuttene, om sånt her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Søren Larsen, (som jeg gikk i klasse med, det første året på handel og kontor), og dem.
(Det vil si blant annet faren hans, som var direktør, på papirfabrikken, i Selvik).
De lånte en gang en film av meg, som jeg hadde kopiert, fra en film jeg hadde leid vel.
Det var en film som het Terminator.
Og den filmen syntes de at var bra da, husker jeg, at han Søren Larsen sa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi hadde noen rare piller, på badet, da vi bodde ute i Brunlanes, husker jeg.
Og vi fikk nesten aldri godteri der.
Så det hendte en gang, at jeg spiste noen sånne piller, som mora mi hadde på badet der, husker jeg.
Uten at jeg husker hvordan piller det var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Faren min, han ble også deleier, i en møbelforretning, ute i Billingstad.
Like bak IKEA der cirka.
Faren min var en av fire eiere vel, som eide cirka like mye da.
Jeg husker at jeg var i den butikken, den dagen jeg skulle dra til Weymouth, på språkreise, sammen med Kenneth Sevland og dem.
‘Er det en gutt’, husker jeg at ei dame, som var inne i butikken der, sa om meg.
Så jeg var nok ganske tynn og sånn da.
Og jeg gikk en del i en rød skjorte, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min da, i Leirfaret 4B.
Så man kunne merke det, at jeg var seint i puberteten, mener jeg.
Når hu dama begynte å spørre sånn, osv.
Jeg hadde jo ikke fått hår på tissen enda da.
(Dette var jo sommeren 1986, og jeg fikk ikke hår på tissen, før sommeren etter, altså sommeren 1987, husker jeg).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Om den butikken, i Billingstad.
Så sa faren min, husker jeg, da han diskuterte den butikken, (med en annen deleier da).
At han hadde ‘ei’, som kunne jobbe der.
Og det var hu i vannsengbutikken, i Drammen, som hadde pasje-klipp.
(Hu som Christell herma etter frisyren til, på 80-tallet en gang.
Når jeg trodde hu sa at hu hadde fått seg ‘apache-klipp’).
Så hu med pasje-klippen da, hu ble da etterhvert jobbende ute i Billinstad da, i en møbelbutikk, som faren min eide en fjerdedel av aksjekapitalen til, (eller noe), da.
Den butikken gikk ikke så bra.
Så en gang, som jeg var med faren min inn dit.
Og faren min chatta med en annen deleier da.
Så foreslo jeg, at dem kunne ha hatt en sånn slags reklame-luftskip-ballong der.
Sånn som andre firma i nærheten hadde, (hadde jeg lagt merke til).
For da hadde folk kunne ha sett det, fra E18, (altså fra motorveien, mellom Oslo g Drammen da), at det var en ny møbelbutikk der.
Men det var kanskje ikke så lett, å ha en ny møbelbutikk, like ved IKEA.
Det ble vel som å hoppe etter Wirkola nesten.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da konkursen nærma seg.
Så kjørte bare faren min inn dit.
Og henta seg noen skinnsofaer, for å dekke sitt utlegg, i det firmaet da, husker jeg.
Skinnsofaer, som havna i stua til Haldis, (nede i Havnehagen), da.
Hva som hendte med hu ‘pasje-klipp-dama’, det hørte jeg aldri noe om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ved huset til Ågot, på Sand, så pleide det forresten å stå en traktor.
Som jeg noen ganger kjørte litt rundt med, hvis jeg kjeda meg.
Men jeg var ikke sikker på hva alle de forskjellige bryterne og spakene var til.
Så jeg var rimelig forsiktig da, når jeg kjørte rundt med den traktoren da.
Som hadde jekk bak også, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så nevnte jeg det i klassen, at Christell snorka fælt.
(Mens jeg gikk på ungdomsskolen, og jeg kjeda meg vel, i et friminutt da).
For Odd Einar Pettersen, og dem.
Og da skulle de ha det til, at jeg hadde tulla med henne, eller noe da.
Men det var fra ferier og sånn, at jeg visste det, at hu snorka da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt noen fler notater, som jeg ikke har fått med enda, i Min Bok.
Så det blir vel et par kapittel-deler til, av denne boken, ihvertfall, vil jeg tippe på.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hvor raskt jeg klarer å bli ferdig med dette.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 79: Fler erindringer fra tiden før jeg flyttet til Oslo
Like etter at jeg flyttet til Berger, fra Larvik, som ni-åring, i 1979.
Så pratet jeg en del med bestefar Øivind, (farfaren min), borte i huset til Ågot, hvor jeg gikk for å spise middag, hver dag, etter skolen.
Øivind hadde en sånn, (mer eller mindre), artig ting, som han gjorde.
Noen ganger så kunne han vise meg en knyttet neve.
Også sa han:
‘Ser du han her?’.
Også sa han:
‘Her er broren hans’.
Også viste han meg den andre neven og, (som også var knyttet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spilte jo fotball, for Berger IL, aldersbestemte lag.
(Fordi at mora mi ville det).
Geri, (dvs. Geir Arne Jørgensen, min uvenn fra Sand), han var jo keeper, på det samme laget.
Og en gang, som jeg spilte i forsvar, mot Selvik eller et Sande-lag, eller noe.
Så dempa jeg ballen og sentret samtidig, til Geri da.
Med et slags volleyspark.
Når jeg stod like ved siden av målet.
Og hadde en angriper i nærheten vel.
Og Geri han lagde da selvmål.
Han fanget ballen, men så snudde han seg rundt.
Sånn at rumpa hans vendte ut mot banen.
Og sånn at ballen havnet såvidt innenfor målstreken da.
Mens han holdt den da.
Geri tok en slags piruett da.
Så det ble dømt som mål til motstanderlaget da.
Så jeg kunne nesten ikke spille i forsvar da.
Kunne det virke som.
Siden Geri nok satt dette at vi var uvenner, over det at vi spilte på det samme laget da.
Så Geri prøvde å få det til sånn da, at jeg lagde sjælmål, osv da.
Geri lagde med vilje selvmål.
For at jeg skulle få skylden, virka det som for meg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi spilte også en kamp på Hurumlandet.
Mot Filtvedt, eller noe sånt vel.
Da fikk Geri kjeft av trener Skjelsbekk, husker jeg.
Fordi at han hadde gjort noen ablegøyer, som keeper, og ‘driti ut’/erta motstanderne da.
Etter den kampen, så sa vel Geri det, at de folka var så små, at de bare sklei over banen.
Som var litt våt da, etter noe regnvær, tror jeg.
Så det kan være at Geri ikke likte meg.
Siden at farfaren min var fra Hurum.
(Fra Holmsbu, rett over fjorden fra Bergeråsen da).
Det er mulig at Geri hadde noe hat mot Hurum-folk.
Han gjorde ihvertfall ekstra mye ablegøyer, i den kampen vi spilte, på Hurumlandet, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi bodde på den hytta i Brunlanes.
Mora mi, søstra mi, Arne Thomassen, og jeg.
Rundt 1975 vel.
(For jeg husker at jeg fylte fem år, da vi bodde der).
Så hadde mora mi et sånn slankeapparat, på lekerommet til Pia og meg der, husker jeg.
Det var et sånt massasjeapparat, med et sånt bredt bånd på da.
Som man skulle ha rundt livet da.
Mens hele maskinen vibrerte da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tegnebrettet, som jeg foreslo, for døvekurset til Lene, å bruke.
(Til hu lærerinna fra Døveskolen i Holmestrand da).
Det het ‘Magna Doodle’, har jeg funnet ut seinere.
(Mens jeg har bodd her på hostellet.
Det var om på et TV-program, som jeg tilfeldigvis så her).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Pia sa også det, mens Pia og Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.
(Nede i Havnehagen der en gang vel).
At Christell var flau, siden hu hadde en pupp, som var større enn den andre.
Under puberteten da.
(Mener jeg å huske at Pia sa, ihvertfall.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg gikk på videregående vel.
Så kom Christell opp til meg, i Leirfaret.
Også sa hu at den og den gutten, (som jeg ikke visste hvem var), ville ha henne med, på noe som het NGU.
(I Drammen, tror jeg).
Jeg forklarte det, at NGU, det var liksom noe sånn litt ‘fanatiske’ greier da.
Som stod for ‘Norsk Godtemplar Ungdom’.
Og at det gikk ut på at man ikke skulle røre alkohol.
(For jeg hadde jo sett den Emil-episoden, hvor Emil ble full av å spise kirsebær, som det hadde blitt brygget vin på, og da måtte han ha møte med Godtemplar-ene vel.
Og jeg hadde også hørt på Radio Ung, en nærradio i Oslo, som var drevet av NGU, mener jeg.
Så derfor visste jeg hva NGU var da).
Men nei, sa Christell.
NGU betydde ikke noe med ‘Godtemplar’ da.
Så ble hu sur da, og stakk ned til Haldis igjen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Drammensfjorden, som Bergeråsen ligger vel.
Så pleier det forresten noen ganger å kjøre noen kjempestore båter forbi.
Dette er båter med biler, fra Japan, eller noe.
Som skal inn til Drammen Havn, hvor de fleste bilene, som importeres til Norge, blir levert til vel.
Da blir det ganske høye bølger, i Drammensfjorden, må man si.
Så det er ikke som i en innsjø akkurat.
Selv om det er som i indre Oslofjord, mer eller mindre, kanskje.
Men det kommer noen ganger noen ganske store bølger da, fra disse bilbåtene og andre skip da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Ulf Havmo og jeg, kjørte inn til Drammen, med bussen.
Så var fjorden full, av tyske krigsskip.
De skulle på noe vennskaps-greier, (eller noe), til Drammen.
Det var et spesielt syn, husker jeg.
Jeg kan ikke huske å ha sett krigskip før, i Drammensfjorden, hverken før eller etter dette.
Men her var det da kanskje 8-10-12 tyske krigskip.
Som seilte i samlet flokk, må man vel si, gjennom Drammensfjorden da.
Så det var jo som en hel armada nesten, må jeg nok si.
Og Ulf Havmo og jeg, vi trodde vel nesten ikke være egne øyne.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, som Ulf Havmo og jeg, dro inn med bussen, til Drammen.
Så hadde det vært en front mot front-kollisjon, mellom en lastebil og en trailer vel.
Han i lastebilen døde.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Han hadde kjørt forbi bussen, mener jeg.
Og råkjørt litt da, i Svelvik vel.
Noe sånt.
En olje-bil, (som Ågot og faren min noen ganger pleide å få levert olje av, til huset på Sand vel), han hadde stått feil parkert, eller noe.
Og så hadde det vel blitt som et kjørefelt der da.
Eller noe.
Ei sladrekjærring, hos Ågot, var det vel som sa det, seinere, til meg.
At den oljebilen egentlig skulle ha stått parkert der og der da.
Noe sånt.
Odd Einar Pettersen, han satt vel på med en bil, inn til Drammen, tror jeg.
Han gikk jo i klassen til Ulf og meg.
Men Odd Einar var så storvokst, på denne tida, (da vi gikk på ungdomsskolen).
Så han hjalp til med redningsarbeidet.
De andre voksne, de trodde nok at Odd Einar var en voksen kar.
Og ikke en ungdomsskole-elev.
Så sånn var nok det.
Ulf og jeg vi ble ikke bedt om å hjelpe til.
Bussjåføren gikk fra myntapparatet sitt, mener jeg å huske.
Så jeg kunne ha rappa noen mynter der vel.
Men det gjorde jeg vel ikke, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En lille julaften, eller noe.
Når jeg gikk på ungdomsskolen da.
Så ble jeg rastløs.
Også fikk jeg med Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.
På å bli med inn til Drammen.
Bare for å finne på noe da.
Og da så vi faktisk Tom-Ivar Myrberg, ved rutebilstasjonen i Drammen vel.
Han gikk ganske tett sammen med to kamerater.
Vi sa vel ‘hallå Tommy’, eller noe.
Men han svarte vel ikke, tror jeg.
Han var vel kanskje litt sjenert.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, som jeg var på besøk hos Espen Melheim, mens jeg gikk det første året, på videregående, eller noe, vel.
(Eller dette kan også ha vært et av de siste årene, på ungdomsskolen).
Så var vi en tur ut i stua dems.
(Vi satt mest foran data-en, på rommet til Espen Melheim da.
Men tok en tur ut på kjøkkenet, for å finne noe å drikke, eller noe, vel).
Og der var mora til Espen Melheim, og den yngste søstera hans, (som jeg tror at heter Anette vel).
Og hu Anette var sur da, og ville ikke ha middagen, som mora prata om da.
For Anette ville bare ha ‘pølse’ da, som hu sa.
Og Espen Melheim bare rista på hue da.
Og gliste litt kanskje.
Men han sa ikke noe.
Også gikk vi tilbake til rommet hans.
For å drive mer med data da.
Mens mora og søstera hans sikkert fortsatte å krangle ute på kjøkkenet da.
(Eller noe).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Pia bodde på Bergeråsen.
Så hadde hu en gang et brev, liggende borte hos Ågot.
Brevet lå der så lenge.
Og lå liksom på kjøkkenbenken da.
Som for å friste meg, eller noe, som ikke fikk noen brev selv, på den her tida vel.
Så til slutt så ble jeg så lei.
Så jeg bare åpna det her brevet da.
Men det var vel bare noe fra ei venninne av henne, eller noe, tror jeg.
Men hvorfor det brevet til Pia, skulle ligge borte på Sand, når Pia bodde hos Haldis.
Nei, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg har fortsatt en del fler notater her, som jeg ikke har fått skrevet om enda, i memoarene mine da.
Så det blir nok en del fler deler, av dette kapitellet.
Så jeg få se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt lenge.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Dette fikk meg til å tenke, på en annen sak fra norsk politikk, fra rundt 1980
http://www.dagbladet.no/2011/06/30/nyheter/ola_borten_moe/politikk/senterpartiet/innenriks/17133141/
PS.
Da mora mi, Karen Ribsskog, sendte meg til faren min, Arne Mogan Olsen, på Berger, som niåring, høsten 1979.
Så gikk jeg bort til min farmor, Ågot Mogan Olsen, og farfar, Øivind Olsen, på Sand, hver dag etter skolen, (en ganske drøy gåtur, på et par kilometer vel), for å spise middag.
Og da ville min farfar, Øivind Olsen, sitte i stua, og gjerne kommentere nyheter, fra TV og aviser.
(Dette var når de hadde fri, eller pauser, fra arbeidet på snekkerverkstedet, Strømm Trevare(industri), hvor min farfar, og far, og også onkel Håkon, dreiv og produserte køyesenger, (og seinere vannsenger), og elementer til madrassene til Jensen Møbler, mm.
Det var vel kanskje sånn det hadde vært i spiserommet, når farfaren min jobba som snekker, (han lagde noen stamper, som ble brukt i produksjonen), på en av tekstilfabrikkene til Jebsen, på Berger, (fra 1930-tallet vel og fram til 1960-tallet vel), før han begynte eget firma.
Hva vet jeg).
Blant annet var det en sak, i Aftenposten vel, fra rundt 1980 da, som jeg kom på nå.
Min farfar, sa det, at han alltid hadde stemt Arbeiderpartiet.
Men så var det en sak, hvor en statsråd, i enten Høyre eller Arbeiderpartiet vel, ville ha en statsekretær, fra Senterpartiet, eller noe, vel.
Og det syntes min farfar var en god ide, husker jeg.
Eller han syntes det var fornuftig, at folk også kunne se litt forbi partipolitikken.
Og heller velge den personen som var best egnet for jobben, og kanskje heller tenke på hva som var best for landet da, (vil jeg vel tippe på at han mente).
Så selv om min farfar, Øivind Olsen, alltid stemte Arbeiderpartiet.
Så var han ikke helt ‘hjernevaska’, liksom.
Han var nok nordmann først og så sosialdemokrat, vil jeg nok tippe på.
Og det tror jeg det er mye av i Norge, at folk setter politisk farge så høyt, at det er viktigere enn at man er fra samme land osv., liksom.
Sånn at politikken blir mer som en slags hemmelig krig, (eller hva man skal kalle det).
Og det tror jeg kan være skadelig for landet, for da tenker man kanskje på sine egne interesser kanskje, (eller at man blindt følger meningene til partiledelsen), og blir kanskje seende på landsmenn, som har andre meninger, som sine fiender.
Og det synes jeg skurrer litt, for å si det sånn.
Det blir vel som noe usivilisert, synes jeg, hvis man ikke kan tåle det, at folk har andre meninger, og stemmer på andre politiske partier, enn seg selv.
Det er vel min mening ihvertfall.
(Uten at jeg er noe ekspert på det her).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
