johncons

Stikkord: Øivind Olsen

  • Her er annonsen fra da jeg flytta inn til Oslo. Man kan se at jeg bodde hos farmora mi, Ågot, på Sand, (på telefonnummeret)

    annonse flytta til oslo

    PS.

    Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.

    Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.

    (For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).

    (Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.

    For søstra mi bodde der også.

    Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.

    Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.

    Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.

    Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.

    Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).

    Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).

    Men det skjedde ikke.

    (Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).

    Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).

    Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.

    Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.

    (CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.

    Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).

    Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.

    Så sånn var det.

    Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.

    Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.

    Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.

    (Merkelig nok kanskje).

    Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.

    Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.

    Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.

    (Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).

    Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.

    Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.

    I Enebakkveien 239 B.

    Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).

    Men men.

    Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.

    Det fikk jeg høre seinere.

    Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.

    Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.

    Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.

    At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.

    På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.

    Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.

    Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.

    Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.

    Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.

    Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.

    Og etter kl. 21, det var meg.

    For jeg jobba heltid på CC.

    Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.

    Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.

    (For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.

    Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.

    Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.

    Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.

    Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.

    Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.

    Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.

    Hva vet jeg.

    Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.

    Og hu var litt nervøs og sånn.

    Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.

    For hu hadde kanskje misforstått noe.

    For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.

    Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.

    Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.

    (For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.

    På Pers Hotell, på Gol.

    Påsken 1982 eller 1983, kanskje.

    Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.

    Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.

    For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.

    Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.

    Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.

    Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.

    Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.

    Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.

    Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.

    Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.

    Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.

    Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.

    Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.

    Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.

    Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.

    Jeg var bare 9-10 år da.

    Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.

    Og den så usikker ut.

    Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.

    Vi var alene hjemme.

    Så Pusi ville ikke inn.

    Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.

    Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.

    Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.

    Den katten som lå der, ligna på Pusi.

    Men snuta var hvit og ikke rosa.

    Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.

    Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.

    Og hadde leita nedi der før.

    Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.

    Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.

    Så det var litt rart faktisk.

    Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.

    Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.

    Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.

    Og Haldis da.

    Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.

    Men jeg klarte å besinne meg.

    Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.

    Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.

    Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.

    Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.

    Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.

    Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.

    Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.

    For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.

    Hu ga knapt meg og søstra mi mat.

    Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.

    Mora vår spiste ikke sammen med oss.

    Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.

    Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.

    Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.

    Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.

    For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.

    Når hu dro med meg og søstra mi.

    Men Ågot klare ikke å passe Kitty.

    Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.

    Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.

    Ågot klarte ikke å roe ned katta.

    Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.

    Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.

    For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.

    Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.

    Og hadde ikke lappen f.eks.

    Og sånne ting.

    Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.

    Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.

    Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.

    Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.

    Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.

    Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.

    Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.

    Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.

    Dem gikk vel mye på rutinen liksom.

    Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.

    Ågot var ikke velopplyst.

    Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.

    Så hu var helt forskjellig fra Øivind.

    Og hu var også helt forskjellig fra meg.

    Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.

    Så hu var ikke så ille.

    Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.

    Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.

    Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.

    Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.

    Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.

    Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.

    Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fant jeg den annonsen.

    Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.

    Så det var ikke dårlig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.

    Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.

    F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.

    Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.

    Så faren min var ignorant.

    Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.

    Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.

    Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.

    (For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).

    Dette var vel da jeg var 13-14 år.

    Noe sånt.

    Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.

    Så ropte faren min, at katta var på verandaen.

    Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.

    Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?

    For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.

    Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.

    Men men.

    Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).

    Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.

    Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men men.

    Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.

    Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.

    For å være forferdelige mot meg.

    Noe sånt?

    Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.

    At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.

    For å ødelegge for livet mitt.

    Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.

    Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.

    At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?

    Er det dette som foregår.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.

    Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.

    Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.

    Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.

    Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.

    Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.

    Er det dette som foregår, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.

    Så den var nesten som mitt barn.

    For den var så knytta til meg.

    At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.

    Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.

    Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.

    For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.

    Så jeg kunne ta meg litt av den katta.

    Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.

    Hva vet jeg.

    De mangla kanskje litt empati.

    Hva vet jeg.

    Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.

    Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.

    Så Susi var hos meg da.

    Så sånn var det.

    Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og gjort julehandel, for det var juleferie.

    Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.

    Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.

    Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.

    For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.

    Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.

    Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.

    Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.

    Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.

    Den virka nesten forstyrra.

    Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.

    Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.

    Noe sånt.

    Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.

    Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.

    Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.

    Som jeg akkurat skulle til å gi den.

    Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.

    Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.

    Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.

    Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.

    Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.

    Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.

    Jeg prøvde å lete etter katta lenge.

    Men jeg fant ikke katta noen steder.

    Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.

    Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.

    Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.

    Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.

    Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.

    Og så vel sur ut, da sikkert.

    For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.

    Men men.

    Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.

    Den var ikke mye sammen med andre katter.

    Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.

    For jeg tok den med dit, en helg.

    Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.

    Sa Fru Landhjem.

    Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.

    Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.

    Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.

    Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.

    Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.

    Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.

    (For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.

    Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.

    Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.

    Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.

    Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.

    Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.

    Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.

    Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.

    Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.

    Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.

    Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.

    Så sånn var det).

    Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.

    Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.

    Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.

    For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.

    Så det er vel ikke helt umulig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her er mer om den Berger-filmen, fra TV Vestfold, som jeg fant på nettet i går

    mer fra berger

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf

    PS.

    Her er fra Svelvik kirke, hvor min fars foreldre er begravet:

    svelvik kirke

    PS 2.

    Farmora mi, Agot Mogan Olsen, jobba som tjenestepike, på Berger gård, så jeg lurer på om en av de her, kan være Ågot:

    kan en av de være ågot

    PS 3.

    Farmora mi jobba først som tjenestepike, et annet sted, ved Drammen, eller noe sånt, mener jeg å huske.

    Før hu begynte å jobbe for Jebsen, like før krigen da, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, han jobba også for Jebsen, med å spikre stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler da.

    Så de møttes kanskje på fest på lokalet, selv om farmora mi ikke drakk, for hu var kristen.

    Mens Øivind stemte Arbeiderpartiet.

    Så Ågot satt nok ganske edru, inne på danselokalet da kanskje, og så bøy farfaren min henne opp til den siste dansen, eller noe sånt kanskje.

    Hvem vet.

    Dem bodde ihvertfall på Berger, begge to, så dem traff nok hverandre der da, siden de begge jobba for Jebsen.

    Men like etter at farfaren min døde, så sa farmora mi, mens jeg og onkel Håkon var der, at Øivind ikke var noe snill mot henne.

    Og da prøvde jeg å få onkel Håkon til å trøste henne.

    Men det ville han ikke.

    Kanskje Ågot, var litt sånn dramatisk og skulle ha oppmerksomhet?

    Hva vet jeg.

    Ågot fortalte at en gang, så fikk hu kjeft på Berger gård.

    Det var da dem skulle lage kylling.

    Da hadde Ågot begynt å skjære av kjøttet, på kyllinglåra og kyllingvingene.

    Men det var feil da, så da fikk hu kjeft da, av fru Jebsen, eller hvem det kan ha vært.

    Så det var kanskje det dem gjorde i gamle dager, i Rollag, hvor farmora mi var fra, at dem ikke spiste kjøttet rett av kyllingvingene, men at dem skar av kjøttet på de, og stekte dem som om det var kyllingbryst da, f.eks.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Det var også noe med ‘gutta på skauen’.

    For dem hadde visst spurt farfaren min, om han ville være med dem, under krigen da.

    Men da hadde farfaren min sagt det, at ‘han hadde kjærring og ungær han’, så han ba seg fri, fra å være med dem på skauen.

    Og når farfaren min fortalte det, hva han hadde sagt.

    Så reiste farmora mi seg, og hysja eller fya, på Øivind da.

    Og jeg mener at onkelen min Håkon, også begynte å heve røsten da.

    Hvis det ikke var faren min.

    Dette skjedde i stua til Ågot og Øivind, på begynnelsen av 80-tallet.

    Mens dem forklarte noe om krigen for meg da, som var 9-10 år kanskje, og nettopp hadde flytta dit, fra mora mi i Larvik.

    Det skjedde vel i en av pausene, fra arbeidet på snekkerverkstedet da, Strømm Trevareindustri.

    Kanskje etter middagen i en skoleferie, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Mens min mormor da, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, hennes far, eide en av Danmarks største industribedrifter, Jernstøperiet i Fredriksværk, da hun vokste opp, (før faren ble lurt av en svoger, var det vel).

    Så min mormor hun var nok vant til å ha tjenestefolk.

    Hun vokste opp i dette huset i Frederiksværk, i Danmark, (så min far og min mor, kom fra litt forskjellig bakgrunn da, kan man se, ihvertfall så kom min far og min mors foreldre, fra litt forskjellig bakgrunn):

    bestemor ingerborg vokste opp

    https://johncons-blogg.net/2009/07/her-vokste-bestemor-ingeborg-opp-da.html

    PS 6.

    Og jeg fikk også med meg noe av den her danske industriherre-oppdragelsen, eller hva man skal kalle det.

    For mange søndager, i løpet av en del år, mens jeg bodde hos moren min, i Larvik, på 70-tallet.

    Så ville vi spise søndagsmiddag da, som min mormor lagde, i Nevlunghavn.

    Og da ville vår mormor, (som var vokst opp i det store huset, på bildet ovenfor, og var vant til å ha tjenere osv.), hun ville da kritisere meg og søstra mi, for den minste ting ved matbordet.

    Og gjerne finne opp noe mer å kjefte for og.

    På en brysk og streng måte, på sitt dansk da, må man vel kalle det.

    Så det var ganske streng disiplin, det er helt sikkert.

    Så det var sånn, at det var nesten som tortur, å spise søndagsmiddag, i det huset deres i Nevlunghavn.

    Og man gledet seg til man fikk gå fra bordet.

    Og da måtte man si ‘kan jeg være så snill å få gå fra bordet’, (eller noe lignende).

    Og da kunne det hende at man var så heldig å få lov til det.

    Og slippe unna min mormors nitidig granskende blikk da, må man vel kalle det.

    Og hennes nesten sermonielle middager, hvor hun spiste kjempesakte, (ihvertfall var det en gang, som jeg syntes jeg skjønte, at hun spiste veldig sakte, på ‘jurs’, altså at hun gjorde seg til, som for å pine meg og søstra mi, eller kanskje straffe oss, for noe som hadde skjedd, på den forrige søndagsmiddagen, eller noe sånt.), nesten som for å pine oss andre, eller hva det kan ha kommet av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Selv om min farmora, hadde vært tjenestepike, på Berger gård, så kunne hun ikke noe om moderne kosthold.

    Jeg var jo veldig tynn.

    Og jeg fikk jo middag, borte hos Ågot, hver dag etter skolen.

    Og det var knakkpølser, risgrøt, kjøttkaker, ertesuppe, osv.

    Veldig god mat, i forhold til det mora mi lagde.

    Mora mi lagde mi lagde mest lungemos og sånn, og var ikke så særlig renslig og sånn, som farmora mi var.

    Så jeg klagde aldri, på maten som farmora mi lagde.

    (Untatt hvis det var fisk da, for det var jeg ikke så glad i).

    Men det var ikke sånn sunn, proteinrik mat, som folk spiser nå.

    (Eller som jeg pleide å spise i Oslo, siden jeg jobba hardt, mener jeg.

    Det var ikke noe sånn mat for arbeidsfolk, egentlig, vil jeg si.

    Broren min Axel, han er jo kokk, og han sa det engang, at på kroer og restauranter og sånn, så kunne arbeidsfolk få en skikkelig svær porsjon, hvis de spurte.

    Uten tillegg i prisen.

    Men sånne porsjoner, det lagde ikke farmora mi.

    Men hu lagde helt vanlig norsk mat da.

    Men ikke sånn mat som man vokste seg så særlig svær av da, med mye proteiner osv., for å si det sånn.

    Hu skjønte seg nok antagelig ikke så mye på hvilken mat som inneholdt mye proteiner og hva som inneholdt mye karbohydrater osv., tror jeg.

    Men det var det nok bare bodybuildere, og sånn, som visste, på den tida.

    (Og kanskje ikke alltid de heller).

    Men men).

    Hun lagde ikke kyllingfilet og sånn.

    Og biff, det fikk hun ikke til.

    Hun var nok mer vant til å lage steik.

    Eller, biff ble nok for dyrt.

    Så farmora mi kjøpte sånn biff, som rundbiff eller flatbiff, som egentlig var ment å brukes i gryter osv.

    Og ikke ytrefilet eller entrecote.

    Så biff fikk ikke farmora mi til.

    Men det kunne faren min lage, en sjelden gang.

    Kanskje en gang i året, eller noe, på en lørdag.

    Men mest spiste jeg Pizza Grandiosa, på lørdagene, for da gikk jeg ikke bort til farmora mi.

    Da lagde jeg mat selv.

    Så sånn var det.

    Men faren min smurte matpakke til meg.

    Og jeg hata melk, for mora mi hadde servert meg noe melk, som lukta råttent, like før jeg flytta til faren min, når ei slags kone var på besøk hos henne, i Larvik.

    (Det var som at de ga meg avsmak på melk, med vilje).

    Så jeg kasta ganske ofte matpakka mi, for jeg likte ikke brødskivene med ost, som faren min lagde i full fart.

    Da jeg gikk på Berger skole.

    Svett ost da.

    Eller jeg spiste kanskje maks halve matpakka.

    Jeg ble stressa av å være på skolen og, for det var mye erting og mobbing, osv.

    Og melk likte jeg ikke, så det var ikke sånn, at jeg så fram til skolelunchen.

    Så sånn var det.

    En gang, så var vaktmester Bullen innom klasserommet vår, da vi gikk i 6. klasse.

    Og han begynte å grave oppi søppelbøtta, hvor han fant matpakka mi da.

    Så begynte han å kringkaste, over hele klasserommet, med høy, ganske grov røst.

    Om hvem som hadde kasta matpakka si, med ‘fin’ ost.

    Men da holdt jeg kjeft gitt.

    For det syntes jeg vel egentlig ikke var hans ‘business’, han som var vaktmester.

    Men men.

    De hadde også en forbrenningsovn, hvor vaktmester Bullen innimellom dreiv og brente noe greier da, på den skolen.

    Og den ovnen stod ved siden av fotballbanen.

    (Den med asfalt. Det var også en større fotballbane, med grus).

    Så man måtte ha tunga rett i munnen, når man gikk på den skolen.

    Du måtte ikke støtte deg mot den rustne, brune greia, ved fotballbanen for 1. til 3. klasse.

    For den kunne være varm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 8.

    Det var kanskje litt rart, at farmora mi Ågot, ble tjenestepike.

    For man kan se det, at foreldrene hennes, oppe i Rollag, de hadde også ‘hjelp’ på gården, eller tjenere da, (de ser jo nesten ut som fanger eller slaver, synes jeg), nemlig de to olderkonene der, (eller hva det heter), i svarte og hvite drakter, eller fangedrakter:

    Mogan-fam0001

    (Dette er bilder jeg har fått tilsendt fra min tremenning, i Drammen, som jeg ikke har møtt, men som jeg kontakta på Facebook, (siden hu hadde de samme etternavna som farmora mi), Stine Mogan Olsen).

    PS 9.

    Så hvorfor farmora mi da ble tjenestepike, det vet jeg ikke.

    Men hu gikk vel da ned i stand, vil jeg si.

    Hu burde vel da ha blitt bondekone, oppi Rollag der, eller noe.

    Hvis hun skulle holdt seg i sin egen stand.

    Så hvorfor hu gikk fra å være ganske fin bondedatter, til å bli kanskje ikke like fin tjenestepike, på Berger gård.

    Dvs. at hun vel gikk fra å være vanlig klasseløs norsk, må man vel kalle det, til å bli arbeiderklasse.

    Men hvorfor hun ikke ble værende vanlig klasseløs norsk bondekone, oppe på en nabogård, eller noe, oppi Rollag, i Numedal, nei det vet jeg ikke.

    Men veldig mange av søsknene hennes, de flytta ned til Svelvik/Berger, og også Drammen da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Men det er det kanskje

    PS 10.

    Det her er fra Rollag bygdebok, som Rollag bibliotek, var veldig greie, som de skannet gratis, (hører dere det dansker, dere som ikke vil sende meg testamentet etter Holger baron Adeler):

    rollag museum ågot og søsken

    PS 11.

    På bildet ovenfor, så kan man se det, at mange av Ågot og hennes søsken, de flyttet helt fra Rollag, (hvor jeg aldri har vært, men det er ganske langt fra Berger), og ned til Sand/Berger/Svelvik.

    (Det står Drammen på Margit og Anne, men de hadde hytte ved Snippen på Sand, (hvor jeg ikke fikk lov å komme inn, for der skulle Ågot og søsknene prate da)).

    Og Margit og Anne, de drev også systue på Sand, før de startet systue, på Strømsø, i Drammen, på 60 eller 70-tallet vel).

    Så hvorfor alle disse skulle flytte ned til Berger/Svelvik/Sand, fra Rollag, i Numedalen, det vet jeg ikke.

    Men det kan nesten virke som noen ganger kanskje, at det var nesten som en invasjon, som Ågot og hennes søsken utførte, mot Berger/Sand-området da.

    Hvem vet.

    Så hvordan dette henger sammen, det er kanskje som et mysterium?

    Ågot tok også med søstra mi Pia, på diverse turer til ‘Dalom’, om sommeren.

    Og da vet jeg ikke hva de dreiv med, for det var jo ikke noe man kunne gjøre der om sommeren, langt fra fjord og det som var vel.

    Men Ågot nevnte ganske støtt ‘svarteboka’.

    Ågot var kristen, men et par-tre ganger, så kunne hu begynne å bable litt om svarteboka da, (nesten truende).

    Og om han ‘Styggen’ da, som vel var et navn på djevelen.

    Så om det er noe ‘djeveldyrkers’ dette, at mora til Ågot var ‘djeveldyrkers’?

    Hvem vet.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her er fra hjemstedet mitt Berger, på Facebook




    Berger museum Se på denne da dere!

    I kveldens program er vi i Svelvik kommune og besøker Berger og Fossekleiva. Vi besøker åtte av Vestfolds kommuner før sommeren og de seks siste kommunene til høsten.

    Lengde:12:27




    14. mai kl. 12:01 · · · Del



    • 14 personer liker dette.


      • Finn Bingen Flott Bergerreklame,Jørg gjør en super jobb.


        19. mai kl. 11:18 · ·


      • Berger museum Helt enig Finn! Jørg er et unikum! Berger museum hadde aldri hatt den fantastiske samlingen eller arkivet uten han!


        19. mai kl. 16:34 · ·


      • Erik Ribsskog


        Dette var artig Facebook-side.

        Kan jeg skrive om at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, jobba som tjenestepike, på Berger gård, for Jebsen, og hu fortalte meg, på 80-tallet, at under krigen, så bestilte Jebsen dram, i navnet på farmora mi, som ble…Vis mer

        for 2 sekunder siden · ·







    PS.

    Her er link til TV-programmet:

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf

    PS 2.

    Og her er link til Facebook-siden ‘Berger Museum’:

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf#!/pages/Berger-I-Vestfold-Norway/Berger-museum/108767235831634?ref=ts&__a=11&ajaxpipe=1

    PS 3.

    Men jeg vokste altså opp på Bergeråsen, som er nabostedet, må man vel si, til Berger.

    (Selv om jeg spilte fotballkamper, rett nedenfor disse arbeiderboligene, på hjemmebanen til Berger IL).

    Og farfaren min flytta til Sand, og starta opp med industri selv, Strømm Trevareindustri.

    Og Sand er nabostedet til Bergeråsen igjen da.

    Og så er det Høyen.

    Og så Grunnane.

    Og så Svelvik.

    Hvis man kjører nordover fra Berger, (langs Drammensfjorden).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Og de som er fra Berger, Bergeråsen og Sand, de går på Berger skole, som ligger mellom Berger og Bergeråsen.

    Og de som er fra Høyen og Grunnane, (selv om det kanskje ikke bor så utrolig mange på Grunnane).

    De går på skole i Svelvik.

    Så det går et skille, akkurat der hvor bedriften til farfaren min er.

    Nord for den fabrikken, så gikk folk på Svelvik skole.

    Og sør for den fabrikken, så gikk folk på Berger skole.

    Enda, for de jentene som bodde på Høyen, så var det vel mye nærmere til Berger skole.

    Men de tok buss, til Svelvik.

    Mens de som bodde på Sand, (like ved), de gikk eller sykla andre veien.

    Til Berger skole.

    En sjelden gang brukte dem kanskje sparkstøtting, noen av dem.

    Men ikke ski så mye, på den tida jeg gikk på den skolen ihvertfall.

    Det syntes vel folk at ville ha sett rart ut.

    (Skia hadde vel kanskje også blitt stjælt.

    Det var ikke akkurat noe sted å ha ski, på Berger skole.

    Det var sykkelstativ, men det var ikke ski-stativ, for å si det sånn.

    Men men).

    Men sparkstøtting, det var sånn at det til nød gikk ann, uten å se rart ut, tror jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet, på den vestre sida av Drammensfjorden.

    Så alle disse stedene, dvs. Berger, Bergeråsen, Sand, Høyen og Grunnane, de er i det gamle, tradisjonelle distriktet Strømm.

    Men ikke Svelvik, for det var en egen by, et ladested for Drammen, som ble opprettet midt i Strømm da, under seilskutetida, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Og Strømm fortsetter også nord for Svelvik.

    Sånn at stedene Tangen og Nesbygda, og også muligens Glassverket, hører med i det gamle tradisjonelle distriktet Strømm da.

    Hvis jeg har forstått det riktig.

    Så Strømm er et gammelt, tradisjonelt distrikt.

    Nesten på samme måte som f.eks. distriktene Romerike og Sunnmøre, som er distrikter, som man referer til, men som ikke er fylkes- eller kommune-navn.

    Noe sånt.

    Min farfar, Øivind Olsen, sa ihvertfall det, på begynnelsen av 80-tallet, at det het Strømm enda, der han og farmora mi bodde, (på Sand).

    (‘Det heter Strømm’, husker jeg at farfaren min sa, som en kommentar.

    Nesten litt oppgitt kanskje.

    Rundt 1980, må det vel ha vært.

    Så sånn var det).

    Som en kommentar da, når faren min eller onkelen min sa Berger, kanskje.

    Så ifølge det farfaren min mente, så blir det Sand i Strømm da.

    Og Berger i Strømm.

    Og ikke Sand på Berger.

    Altså at Sand er i Svelvik Kommune, men også i det gamle tradisjonelle distriktet Strømm.

    Sand er jo egentlig ikke på Berger.

    For Berger, det var området rundt Berger gård.

    Og Sand, (eller Sandbu), det var området rundt Sand gård.

    Hvis jeg har forstått det riktig da.

    Men nå for tiden, så sier kanskje folk at Sand ligger på Berger.

    Men det er kanskje fordi at Berger er mer kjent, siden det har vært stor industriaktivitet der.

    Med Jebsen og Fossekleiva og Berger fabrikker, osv.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Berger Museum har også en bloggspot-blogg:

    http://bergermuseum.blogspot.com/

    PS 7.

    Og Strømm, det hørte til Hurum prestesogn, (som et anneks-sogn, i gamle dager).

    Men faren min, han er jo oppvokst på Berger, (i, eller like ved, arbeiderboligene).

    Og er kanskje litt Jebsen og Tyskland-fan.

    (Jebsen-familien var jo fra Tyskland).

    Så han liker kanskje ikke dette norske, med Hurum og Strømm.

    Så det var kanskje derfor, at Strømm Trevare gikk konkurs, når han tok over.

    (At faren min lot det gå konkurs, fordi han ikke likte navnet Strømm Trevare).

    Og det var kanskje derfor, at faren min ikke ville ha arven, etter sin fars ungkars-brødre, på Holmsbu, i Hurum.

    Fordi at faren min er sånn Jebsen-kar, i noe illuminati, eller hva det kan være, som de Berger-folka, som faren min hang med, var i.

    Faren min hang jo med ungdommer fra Berger, som Erik Thorhaldsson, som jobba for faren min.

    Og faren min var jo nesten en av de ungdommene.

    Erik Thorhallson er jo nå direktør i Tybring-Gjedde og sånne steder.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Olavsgård het det der jeg var på smilekurs, med Matland/OBS Triaden. Jeg blanda det litt med Dørumsgaard. Så jeg kjente ikke min mors familie så bra

    olavsgård smilekurs

    http://www.dagbladet.no/2010/07/22/nyheter/innenriks/hjemmesykepleien/12638835/

    PS.

    Jeg bodde jo hos faren min, fra jeg var ni år.

    Og hverken før eller etter det, så var det noen som tok meg med, f.eks. og besøkte oldemora mi, Helga Dørumsgaard, fra Leirsund.

    Min morfar, Johannes Ribsskog, sin mor.

    Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

    Og min morfar var jo ikke så på talefot, med sin søster Dagny Ribsskog Holmsen, sa hennes datter.

    Min morfar tok meg aldri med, for å vise hvor han var fra, (i Leirsund, i Skedsmo).

    Og det gjorde aldri noen av mine andre besteforeldre heller.

    Selv om faren min, og onkelen min Runar, tok meg med, til Holmsbu, hvor min farfar var fra, og brødrene hans bodde.

    (Men min farfar dro visst aldri dit, ihvertfall ikke som jeg kan huske).

    Men jeg har ikke sett barndomshjemmene, eller barndomsbyene/stedene, til noen andre av mine besteforeldre.

    Så jeg må vel si at jeg er mest i slekt med farfaren min da, som var fra Holmsbu.

    Og som faren til var fisker der.

    Men farfaren min slo seg opp, meg egen trevarefabrikk.

    Så han var selvstendig næringsdrivende da.

    Så min fars familie, de var nok middelklasse vil jeg si.

    (Hvis man kan bruke det klasse-system-greiene i Norge da).

    Nesten som amerikansk middelklasse noen ganger, vil jeg nesten si.

    Sånn virka det ihverfall for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Hurum kommune, hvor min morfar, Johannes Ribsskog, jobbet som kontorsjef, på 60 og 70-tallet







    Gmail – Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef i Hurum kommune, på 70-tallet




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Jul 21, 2010 at 3:49 AM





    To:

    postmottak@hurum.kommune.no



    Hei,

    min morfar, Johannes Ribsskog, var kontorsjef, i Hurum kommune, på 60- og 70-tallet.
    De bodde i Holmsbu, Klokkarstua og Sætre.
    Da de bodde i Holmsbu, så møtte mora mi, Karen Ribsskog, faren min, Arne Mogan Olsen, der.

    Han er sønn av Øivind Olsen, også fra Holmsbu, (Arnestø), men som hadde jobba for Jebsen på Berger, som snekker, for faren hans var fisker, i Drammensfjorden, og da måtte dem snekre fiskekassene selv.

    Farfaren min var bror av Holmsbu-maler Gunnar Bergstø, blant annet, og Idar Sandersen, som bor på Bergstø enda.

    Og faren min villle ikke ha arv, etter onklene sine, så jeg kommer til å arve en liten del av den eiendommen, på Bergstø.

    Men men.
    Faren min møtte mora mi på slutten av 60-tallet, i Holmsbu, og de fikk meg da, så de måtte gifte seg.
    Mora mi flytta til Larvik, i 1973, for å komme seg bort fra faren min, mener jeg det var.

    Så flytta Johannes og Ingeborg Ribsskog etter, for mora fant en ny mann i Larvik, Arne Thormod Thomassen, som skaffa Ingeborg og Johannes et hus i Nevlunghavn, etter en fyrvokter, som han jobba på.

    Noe sånt.
    Mora mi hadde nerveproblemer, og jeg var en vanlig gutt, som gutter flest, som sparka fotball og var aktiv da.
    Så mora mi orka ikke meg, men sendte meg til faren min, på Bergeråsen.

    Ingeborg og Johannes, arva Holger baron Adeler, rundt samme tida, som jeg måtte flytte til faren min.
    For Ingeborg, (hu danske), hu var etter Gjedde-familien og tanta var gift med baron Adeler, men de døde barnløse, så de etter Cort Adeler døde ut.

    Ingeborgs danske svigerinne Unse Heegaard f. Trock-Jansen er også direkte etter Karl den Store og Odin(!), og mange fler.
    Ingeborg var også oldebarn av den kjente danske industrimannen, Anker Heegaard.

    Men jeg får ikke et øre i arv, enda mora mi Karen døde i 1999, i Drøbak, for onkel Martin og tante Ellen, (som nå begge bor i Larvik-området), de sender ikke noe.
    Jeg overhørte også i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe de kalte 'mafian'.

    Jeg lurte på om det kan ha hatt noe med familien min å gjøre?
    Jeg flykta litt rundt, men havna i 2005, hos min onkel Martin, i Kvelde, hvor etterhvert et jaktlag prøvde å drepe meg.
    Så siden 2005, så har jeg bodd i Liverpool.

    Men hverken politiet i Norge, eller England, vil si noe om hva som foregår.
    Så jeg lever i en tilstand av tortur, mer eller mindre.
    Jeg lurte på om dere vet om det finnes noe av informasjon om min morfar i Hurum.

    Ble han også forfulgt, av noe slags mafia?
    Faren min sa han var kommunist?
    Stemmer dette?
    Min farfar, Øivind Olsen, sa at min morfar, Johannes Ribsskog, noen gang kunne legge fram et forslag, og så stemme mot det.

    Skjedde dette ofte i Hurum.
    Håper dere har sjangs til å svare på noen av mine spørsmål.
    Mvh.

    Erik Ribsskog





  • Mer om Baroniet Strømm

    baroniet strømm

    PS.

    Nå tenkte jeg på det, at jeg var jo mye på verkstedet til farfaren min, Strømm Trevare, og pakka skruer osv.

    Og jeg skøyt med spikerpistoler innpå der, om kvelden, når faren min og onkelen min hadde gått hjem.

    (Etter at farfaren min var død da).

    Og jeg kjørte også med jekketralle rundt innpå der.

    Og jeg har jo bruksretten, til huset til Ågot og Øivind.

    Men en som heter Lersbryggen eier tomta.

    Men vi etter farfaren min, Øivind Olsen, vi har jo da bruksretten.

    Og da mener jeg, at siden jeg har bruksretten til huset.

    (Eiendomsretten følger nok da kanskje bruksretten, når det er andre som eier tomta?).

    Så burde verkstedet følge med og.

    Og hagen til huset, (hvor jeg pleide å spille fotball).

    Og jordet til Lersbryggen, hører jo også til eiendommen.

    Der pleide faren min å brenne bråte, (av en eller annen grunn).

    Og han murte også skroget til en havseiler, på det jordet.

    Og jeg pleide å fange humler, (på det jordet til Lersbryggen), når jeg var enda mindre.

    (For onkel Håkon og dem, sa vi kunne gjøre det da.

    Og farmora vår ga oss noen tomme syltetøyglass da.

    Og onkel Håkon sa vi skulle spikre hull i lokket, sånn at humlene kunne puste).

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, og jeg leika med en som het Hans Martin Fallan der, (fra Bergeråsen, bror til Karl i klassen min).

    Og jeg leika der med noen lange jernstenger, som faren min sa jeg skulle leike med.

    (De kan du leike med, sa han).

    Under strømledningene.

    Så det var kanskje noe mordforsøk mot meg?

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så jeg har nok hevd på Jordet til Lersbryggen og.

    Men, der er det et lite problem.

    Og det er at Jensen Møbler har bygd på Jordet til Lersbryggen.

    (Etter at jeg har flytta til Oslo).

    Så da må de nesten betale noen form for kompansasjon, til Baroniet, tenkte jeg da.

    At de da nok må betale noen hundre tusen i kompansasjon, i året, til Baroniet.

    (Men så kan de kanskje bruke det i markedsføringa si da eventuelt.

    Og skryte av at de holder til i Baroniet Strømm kanskje).

    Så kan jeg kanskje starte som underleverendar, til Jensen, på verkstedet der.

    Vi får se.

    Eller kanskje det kan bli noe museum, eller garasje, eller noe sånt.

    (Der hvor Strømm Trevare var).

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg ser nå på Wikipedia, at Baroniet Rosendal, de har ‘Museet Baroniet Rosendal’.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Baroniet_Rosendal

    PS 3.

    Så jeg kan jo da ha ‘Museet Baroniet Strømm’, tenkte jeg.

    (Sånn at jeg hermer litt etter Baroniet Rosendal, som jo har holdt på med det her, i en del år).

    Og i det museet, så kan jeg jo da ha testamentet til Bestemor Ingeborg f.eks.

    Hvor det står om at hu arva Holger (baron) Adeler osv., på begynnelsen av 80-tallet.

    Det blir nok bra.

    Og kanskje leserinnleggene hennes, fra Aftenposten, hvor hun skriver om da hun fikk arven fra baronen osv.

    Og eventuelle møbler og malerier, som jeg får i arv etter bestemor Ingeborg.

    Og det sølvkruset, fra 1700-tallet, som jeg fikk av bestemor Ingeborg, til bursdagen min, i 2004, osv.

    Sånne ting.

    Det hadde kanskje blitt artig.

    Vi får se om jeg klarer å tenke ut noe mer om dette.

    Vi får se.

  • Jeg irriterer meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.

    Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var ‘blid’.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare ‘blid’.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog

  • Nibs Star, travhesten til stefaren min, Arne Thomassen, den var helt umulig. Til og med Ulf Thoresen klarte ikke å kjøre den

    nibs star helt umulig

    http://www.nettavisen.no/sportspill/trav/article2947108.ece

    PS.

    Utover 70-tallet, fra jeg var sånn 5-6 år, så begynte mora mi å si, at Arne Thomassen skulle ta meg med på travbanen, i helgene.

    Mens søstra mi ofte ble igjen hjemme hos mora mi.

    Så jeg har kanskje vært på travbanen 50 eller 100 ganger, eller noe.

    På forskjellige travbaner på Østlandet.

    Etter at jeg flytta til faren min, så ble det slutt på å dra til travbanen.

    For faren min gikk ikke på travbanen.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, sa at folk som gikk på travbanen, det var ofte ikke ordentlige folk.

    Dem var ofte ikke så fine da.

    Noe sånt sa han.

    Men helt slutt ble det ikke.

    Stefaren min, Arne Thomassen, fikk seg etterhvert en varmblodshest, (var det vel), som het Nibs Star.

    Før det, så hadde han også en kaldblodshest, mener jeg å huske.

    Disse stod på en stall i Verningen, ved Larvik.

    Et sted jeg var kanskje 20 eller 30 ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg husker en gang, etter at jeg hadde flytta til faren min.

    Så var jeg på helgebesøk hos mora mi i Larvik.

    (Noe jeg egentlig skulle være på, hver tredje helg.

    Men, det var sånn at jeg ikke var så glad i å dra til mora mi.

    Så jeg forrandra på det, sånn at det heller ble til hver fjerde helg.

    Noe som varte i kanskje et år, eller to.

    Også sklei det enda mer ut, enn det, etterhvert.

    Det sklei mer og mer ut, dess eldre jeg ble, for å si det sånn.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men men).

    Og da, så hendte det fortsatt det, at mora mi sa at jeg skulle bli med stefaren min på travbanen.

    Og da, så hadde jo Arne Thormod travhest.

    Så da, så fikk jeg jo lov å være på det området, hvor hestene var og hvor hesteeierne var.

    (Et sted hvor de hadde en liten kafeteria, forresten.

    Hvor travkusker og hesteeiere da, (tror jeg at de var, ihvertfall).

    Kunne sitte og spise da.

    Og da hadde de bare en varmrett.

    Og det var en stor gryte med brun lappskaus.

    Som noen koner lagde der.

    Og den lappskausen var ganske rimelig og drøy og også veldig god, husker jeg.

    Det lukta så godt, så jeg ble frista, og kjøpte en porsjon lappskaus da.

    En av de få gangene jeg var der hesteeierne fikk være, på Jarlsberg da.

    Og det tror jeg er den beste lappskausen jeg har spist, for å være ærlig.

    Det var ikke noe tull med maten oppi den svære gryta der, tror jeg, for å si det sånn.

    (Hvis det ikke var hestekjøtt oppi der da, tenkte jeg nå.

    Men men).

    Vanligvis ville jeg brukt lommepengene jeg fikk av faren min, før jeg dro til Larvik, på godteri og potetgull da.

    Men den lørdagen, eller søndagen, så brukte jeg også litt penger på ordentlig mat da.

    Siden det var billig og god mat.

    Det var ikke som på f.eks. veikroene, eller jernbane-restaurantene, hvor det var dyr mat, iforhold, f.eks.

    (Hvor en gutt nok ikke vanligvis hadde råd til å kjøpe middag, begynnelsen av 80-tallet).

    I forhold da.

    Bare for å ta et eksempel.

    Men men).

    Som var stengt for det vanlige publikum da.

    Så da var det ikke bare flaskesamling, på tribunene, som tidligere på 70-tallet.

    Neida, da kunne jeg gå, mer eller mindre, akkurat hvor jeg ville, på hele Jarlsberg travbane.

    (Som var den nærmeste travbanen fra Larvik da.

    Selv om det hadde vært travbane på Hovland, i Larvik, i gamle dager.

    Men den var stengt, fra ihvertfall 1975 eller 76, da jeg begynte å bli med stefaren min på travbanene).

    Og da, så stod jeg der hvor hestene kom inn da, etter løpet.

    Ikke så langt fra Arne Thomassen.

    Og da klagde Ulf Thoresen høyt da, på Nibs Star, hesten til Arne Thomassen.

    Mens jeg og Arne Thomassen hørte på.

    Så den hesten var ganske umulig.

    Selv om den faktisk fikk en andreplass en gang.

    Og det var Arne Thormod så stolt av, at han fikk ramma inn målfotoet, og hadde det i stua til mora mi.

    Som vel også var hans stue da, mer eller mindre.

    Men Ulf Thoresen var jo en kjempekjent travkusk, på 70-tallet.

    Som vel vant VM for travkusker, og det som var.

    Og som vel også var fra Larvik, tror jeg.

    Så jeg trodde at Ulf Thoresen, måtte være veldig respektert.

    Men en gang, da jeg nevnte Ulf Thoresen, mens jeg satt i stua i Jegersborggate da.

    For Arne Thomassen.

    Så mener jeg å huske, at Arne Thomassen sa noe sånt som at.

    ‘Ulf’ern ja’.

    Eller et annet klengenavn.

    Han var rett og slett litt nedlatende, ovenfor Ulf Thoresen, mener jeg.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så dette stred litt med mitt verdensbilde, må jeg innrømme.

    Jeg trodde han Ulf Thoresen var veldig sett opp til.

    Men tydeligvis ikke av han stefaren min, Arne Thomassen.

    Ihvertfall ikke sånn det virka for meg.

    Men jeg spurte ikke noe mer, for han Arne Thomassen, han er veldig sånn at han liksom nesten bjeffer, (eller ihvertfall snerrer), og er litt som en sinna ulv kanskje, eller noe, noen ganger.

    (Mens faren min vel var litt mer mild, når det kom til oppførsel og fremtreden, vil jeg si.

    Hvis Arne Thormod Thomassen, (stefaren min), oppførte seg litt som en ulv.

    Så oppførte faren min seg kanskje litt som en hund, vil jeg kanskje si.

    Ikke som en puddel vel, men som en scafer kanskje.

    Kanskje en øl-hund?

    Noe sånt.

    Arne Thomassen var litt mer gammeldags og konform og streng, enn faren min.

    Mens faren min nok var litt mer moderne og liberal, og rund.

    Ihvertfall i måten de fremstod på.

    Men hva de egentlig tenkte, inni huene sine, det kan jeg jo ikke vite.

    For begge de kunne være litt lukka.

    (Ihvertfall ovenfor meg).

    Faren min var kanskje mer utspekulert, enn Arne Thomassen?

    Hva vet jeg.

    Det skal jeg ikke sikkert.

    Men men).

    Noe sånt.

    Så man måtte være litt forsiktig, hvis man skulle si noe til han Arne Thomassen, mener jeg å huske.

    Ihvertfall var det ikke langt unna, at det var sånn.

    Så man måtte vel ha litt respekt for han.

    Der han satt og f.eks. leste travprogrammet og røyka på rullingsen da.

    (Og på travbanen gikk han ofte ganske stilig kledd, med dressjakke eller om det var frakk, i tweed vel.

    Sånn som jeg husker det.

    Han hadde også kontor i Nanset-gata, en gang, på 70-tallet, ovenfor en baker som solgte boller og Solo, mellom Vinmonopolet og Nanset Marked.

    (Så Arne Thomassen, han kjøpte Solo til meg og søstra mi.

    Mens faren min kjøpte masse Coca-Cola til meg, da jeg var hos han på ferie, og etter at jeg flytta dit.

    Mens morfaren min, Johannes Ribsskog, hos han og Ingeborg, der gikk det mest i Grans Champagnebrus.

    Mens mora mi hu kjøpte nesten aldri brus til oss, tror jeg.

    Mora vår, hu ville vel ha spurt oss kanskje, hvordan brus vi ville ha.

    (Hvis vi ble med henne på kafeteria, som små, eller skulle ut å kjøre lang tur med bil, eller skulle på picnik, som skjedde et par ganger, på en eng, eller noe i Larvik, (når mora mi klarte å finne en ung kavaler, kanskje i slutten av tenårene eller begynnelsen av 20-årene, i Larvik, som hu flørta med, selv om hu var sammen med Arne Thormod, som var i 40-åra), eller hvis vi skulle noe annet spesielt da.

    Mora mi var vel da i slutten av 20-åra vel.

    På lørdagene fikk vi barnetime-pose, (ihvertfall hvis vi maste mange ganger, eller halve/hele dagen), (som jeg tror vi kalte det, selv om vi ikke hørte på barne-timen, men vi spiste den godteposten oftest foran barne-TV vel), men ikke brus, såvidt jeg kan huske.

    Og da ville mora mi, et par ganger, nekte meg å spise salt lakris-figurene.

    Hvis det var sånne figurer opp i barnetime-posen.

    Av en eller annen grunn.

    (Men så sa også faren min at mora mi var gæern da.

    Og når hu gjorde sånne ting, så hjalp jo ikke akkurat det, angående hva jeg syntes.

    Men søstra mi fikk visst lov til å spise lakris.

    Så mora mi var kanskje strengere ovenfor meg.

    Mora mi var nok kanskje litt feministisk, mistenker jeg.

    Noe sånt.

    Hu støtta nok søstra mi mer enn meg.

    Hu ville nok at jeg skulle bli en sånn myk mann, tror jeg.

    Kanskje hu var redd for at jeg skulle bli som en gammeldags mann?

    Kanskje fordi hu var sånn at hu var litt sånn at hu hadde unge kavalerer og litt for mange menn osv?

    Hva vet jeg).

    Veldig sjelden ihvertfall.

    Hvis det var jul eller bursdag, eller påske, så fikk vi nok brus.

    Kanskje også hvis det var fastelavn.

    Da måtte vi ihvertfall lage ris, noe nok mora mi syntes var artig.

    Så mora mi, hu fulgte alle de norske tradisjonene rundt helligdagene, vil jeg si.

    (Så mora mi var nok veldig norsk(/nordisk/protestantisk muligens), tror jeg).

    Mens faren min mer ga faen.

    Han var nesten sånn at det var like før at han spiste Grandiosa på julaften liksom.

    Han var den eneste på Bergeråsen, som ikke betalte avgifta til Bergeråsen Vel, for eksempel.

    Og han betalte heller ikke NRK-avgift, såvidt jeg husker.

    Han var en typisk FRP-er.

    Allerede på begynnelsen av 80-tallet.

    Da FRP, var et veldig lite parti, som fikk 4 prosent ved valget husker jeg.

    Og da vi hadde skolevalg, på Berger skole.

    Så ville jeg stemme FRP, siden faren min gjorde det.

    Men da, så hadde de ikke stemmesedlene til FRP.

    Så jeg måtte kjefte og mase, og fikk rykte på meg etter det vel.

    Jeg tror det var Leif Tangen som hadde glemt, eller ‘glemt’, de FRP-stemmesedlene.

    Noe sånt).

    Ihvertfall noen ganger, av de ganske sjeldne gangene, som hu kjøpte brus eller godteri.

    Men farmora mi også ville ha spurt.

    Nei, forresten ikke.

    Farmora mi, hu gjorde det som en rutine, at hu kjøpte en flaske Coca-Cola og Donald og så seinere Fantomet til meg, i butikken på Sand, hver tirsdag.

    Så jeg gleda meg alltid til at skolen ble ferdig, på tirsdager.

    Det var nesten som lørdag.

    Men da ville hu også steike kokte torskefileter, fra Findus, kjøpt frosne i butikken på Sand.

    Så til slutt så syntes jeg at cola smakte som fisk.

    Så jeg måtte be Ågot slutte å servere cola sammen med fish and chips som hu lagde hver tirsdag.

    (Ågot gikk i butikken hver tirsdag og fredag, i alle år, som hu bodde på Sand tror jeg, fra 60-tallet til hu havna på sykehjem i Svelvik på 90-tallet.

    Eller det var fra 60-tallet til begynnelsen av 90-tallet.

    For da ble butikken på Sand innvandrerbutikk.

    Og Ågot sa at innvandrerkona, i kassa, hu snøyt på handlelappen.

    Så etter det, så kjørte onkel Håkon, Ågot inn til Rimi, på Skjønnhaug, heter det vel, i Svelvik, sikkert hver tirsdag og fredag da.

    Noe sånt.

    I noen år på 90-tallet da.

    Fram til Ågot havna på sykehjem, i Svelvik, i 1993 eller 94 kanskje.

    Noe sånt.

    Så fra ca. 1990 til 1993 eller 94 så handla Ågot på Rimi i Svelvik da, og ikke på Sand.

    Så sånn var det).

    Det var kokt torsk og kokte poteter, som hu steka i fileter og i halve poteter da.

    Så sånn var det.

    Seinere ville hu vel sjelden ha brus i huset, annen enn etter jul og bursdager osv.

    Men hu ville ofte ha kokesjokolade, vanlig sjokolade og smørbukk-karameller.

    Hvis man var godtesjuk, så fant man alltid noe i kjøkkenet til bestemor Ågot, for hu var vant til å ha en ganske stor husholdning.

    Så man kunne i nødsfall finne, hvis man var godtesjuk, sukkerbiter, hasselnøtter, eller kokesjokolade, eller noe sånt.

    Men i kjøkkenet til mora mi Karen, eller mormora mi Ingeborg.

    Der kunne man nok ikke alltid regne med å finne noe som kunne kurere godtesjuke.

    Jeg turte ikke å snoke på Ingeborg sitt kjøkken, uten å si fra, for hun var veldig myndig, og kunne også såre, med stikkende kommentarer.

    Så man måtte oppføre seg ordentlig, i huset til bestemor Ingeborg.

    Mens i huset til Ågot, var det greit å bare forsyne seg, i skuffer og skaper.

    Hu kjefta ikke hvis man gjorde det.

    Altså, Ingeborg måtte man sagt fra til, før man så i kjøleskapet.

    Men ikke til Ågot.

    Men til Ågot, så måtte man hatt en unnskyldning, hvis hun ferska en, at man så etter godteri, eller lignende.

    Mens jeg aldri turte å gjøre noe lignende hos Ingeborg.

    Til mora mi måtte man ha jugd, og sagt at man så etter noe knekkebrød, eller noe, hvis man ble ferska i å rote i skuffer og skaper på kjøkkenet, en tidlig søndag morgen.

    For ikke å få kjeft.

    Mens hos bestemor Ågot, der var det nesten som å være i USA.

    Hvis man var i huset til Ågot, så behøvde man aldri å være sulten, for å si det sånn.

    Og det var man heller aldri i huset til Ingeborg.

    (Og nok heller aldri i huset til Haldis, som hadde masse frysere fulle av mat).

    Mens det kunne skje, i huset til mora mi og Arne Thormod, i Larvik, at det ikke var noe mat som fristet.

    Og hos meg, på Bergeråsen, så hendte det ofte at jeg gikk tom for mat som fristet, på lørdagen.

    Sånn at jeg måtte gå ned i fryseren til Haldis, på søndagen, for å se om det var noe iskrem der jeg kunne rappe.

    Og det var det vanligvis.

    Hvis jeg ble for godtesjuk og jeg ble for nedfor og traust, av å sitte aleine å se på TV, hele helga.

    Men men).

    Farfaren min Øivind, han ville gitt meg en tikrone-seddel kanskje.

    For han satt bare å løste kryssord.

    Han hadde f.eks. ikke bil, og han gikk aldri så langt som til butikken.

    Så sånn var det).

    For et malerfirma, som han og en kollega hadde.

    Så Arne Thormod Thomassen, var forretningsmann da.

    Som gikk konkurs ihvertfall en eller to ganger.

    Vel både i Larvik og seinere i Oslo/Lørenskog, mener jeg.

    Hvor han mista en kakefabrikk han hadde kjøpt, eller noe.

    Pga. at noen lurte han til å signere en kontrakt.

    Så de fikk kakefabrikken, (på Rasta), ved Triaden-senteret, gratis.

    Og Arne Thomassen, hadde også, det året jeg leide et rom av dem på Furuset, det andre året jeg bodde i Oslo.

    Han hadde et stillig skrivebord.

    Og han og Mette Holter, hadde alle veggene i stua, dekket av kunst.

    Det gikk veldig mye i en bestemt ganske moderne kunstner vel.

    Som han hadde så mange malerier av.

    At det så ut som om hele veggen var tapetsert, med de maleriene.

    Som visstnok kom til å bli mye verdt da.

    Uten at jeg spurte om hva kunstneren het osv.

    For jeg var ikke så inne i kunst, for å være ærlig.

    Farfaren og farmora mi, og faren min og Haldis, på Bergeråsen.

    De hadde ikke kunst på veggene.

    Farmora mi hadde kitsch.

    Og Haldis hadde vel ikke så mye på veggen.

    Kanskje hu hadde noe kitsch hu og.

    Det husker jeg ikke.

    Men men.

    Mora mi hadde vel kanskje noen malerier, men jeg tror ikke hun hadde noen, da hun døde.

    Jeg tror hun muligens solgte de, på antikvariater osv., opp gjennom 70 og 80-tallet.

    Men mormora mi hadde noen malerier.

    Men det ble aldri til at jeg diskuterte maleriene til mormor mi, med henne.

    Så nærme var vi ikke.

    For jeg bodde jo hos faren min.

    Malerier på veggene, det var ikke det jeg og mormora mi prata om akkurat.

    Hu var vel veldig masete, så det var ikke så lett å prate med henne om noe som helst nesten, for å være ærlig.

    Men hu kunne kanskje noen ganger gi meg en bok, eller et stykke i en bok, som hun ville at jeg skulle lese da.

    Uten å forklare hvorfor.

    Og som hun så gåtefullt ville spørre hva jeg mente om da.

    Men hun ville ofte rykke opp, og få en slags liten utblåsning nesten, hvis man spurte henne om noe annet enn det hun tok opp.

    Bestemor Ingeborg var sånn, at hun ville bestemme hva som det ble pratet om, osv.

    Vil jeg nesten si.

    Det var ihvertfall ikke langt unna.

    Men men).

    Så jeg spurte ikke noe mer om det her.

    Men jeg syntes det her var litt snodig da, husker jeg.

    At det ikke virka som for meg, som at Arne Thomassen, samboeren til mora mi, hadde noe respekt for han Ulf Thoresen.

    Men men.

    Det kan jo ha vært meg som misforstod også.

    Det er ikke umulig.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer fra Therese Dørum




    Heisann,

    Erik Ribsskog 17. juli kl. 04:29

    hvem er du da?

    Er du i slekt med Dørumsgaard?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 17. juli kl. 19:22 Rapporter

    Hei! Jeg er ikke sikker.. Jeg kom over bloggen din igår og tenkte det hadde vært interessant å snakke med deg.. Bor du fortsatt i Liverpool? Du trenger selvfølgelig ikke å svare, jeg ble bare litt nyskgjerrig.. Men jeg beklager dersom det var upassende.

    Ha en fin kveld!

    Mvh Therese

    Erik Ribsskog 17. juli kl. 19:44

    Jeg vet ikke helt jeg.

    Det står at du er gift og greier.

    Og Dørum kommer visst av Dørumsgaard, som oldemora mi het, (Helga Dørumsgaard).

    Jeg får mange tullemeldinger så jeg er skeptisk.

    Du er kanskje etter Odd Einar Dørum?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 17. juli kl. 19:58 Rapporter

    Ok, jeg skjønner.. Jeg snakket med en venn som sier de hadde Arne Dørumsgaard på besøk på gården deres i Oppdal en gang.. Han var visst musiker?

    Det er så mange som heter Dørum rundt omkring så det er vanskelig å holde styr på hvem som er beslektet med hvem;)

    Hvordan går det ellers? Har du funnet ut av det styret med arbeidsledighets tingene der borte?

    Mvh Therese

    Erik Ribsskog 17. juli kl. 20:20

    Hei,

    ja, han var komponist.

    Min oldemor og Asbjørn Dørumsgaard sin far, Arnt Olsen Dørumsgaard, var jo fra Oppdal.

    Han Arne Dørumsgaard var jo kjent komponist, blant annet.

    Er du fra Oppdal selv da?

    Jeg går på møter hele tida, og skal ta mer utdannelse innen data, på college her i England, så det blir nok noe 'årnings'.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 17. juli kl. 21:12 Rapporter

    Oj, så gøy da! Hva slags musikk komponerte han?

    Nei, dessverre, jeg er ikke fra Oppdal og har aldri vært der, men har hørt at det er veldig pent! Hva med deg?

    Ok, det er jo bra, NAV her i Norge er ihvertfall veldig nøye på at man møter opp osv.

    Hva slags utdannelse skal du ta? Og trives du der? Jeg ser for meg at Liverpooldialekten kan være litt vanskelig å forstå, hehe..

    T

    Erik Ribsskog 17. juli kl. 21:14

    Å jasså,

    du klager på at jeg ikke møtte opp på Sencia-møte?

    Jeg har jo forklart om det på bloggen.

    Jeg liker ikke sånn der pirking?

    Driver du med sånn pirking?

    Det syntes jeg var uhølig og ekkelt.

    Du får hilse han tyrkern din og ta deg en tyrker-shot.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 17. juli kl. 23:29 Rapporter

    Jeg leste ikke hele bloggen, bare litt. Så jeg vet ikke. Men beklager på det sterkeste om jeg spurte om noe upassende. Jeg vet jo at jeg ikke har noe med det å gjøre.

    Jeg prøver ikke å pirke, men må inrømme at jeg ble ganske interessert når jeg leste om deg. Og som sagt at det hadde vært hyggelig å snakke med deg.

    Beklager igjen, det var ikke meningen å være verken uhøflig eller ekkel.

    Hvilken tyrker snakker du om?

    Mvh Therese

    Erik Ribsskog 17. juli kl. 23:52

    Er ikke du gift med en tyrker, sånn som hu andre slektningen min, oppe i Trøndelag, (Høstland).

    Du er jo som en tyrker, ser jeg, for du hører på tyrkisk musikk, og har masse tyrkiske venner.

    Men men, jeg syntes det virka spesielt.

    Altså, hva sier mannen din hvis du snakker med fremmede menn på Facebook-en.

    Jeg får vel halve Tyrkia etter meg, tenker jeg, hvis jeg prater med deg på Facebook.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 17. juli kl. 23:59 Rapporter

    Hehe, neida jeg er ikke gift med en tyrker.. Men jeg liker tyrkisk musikk, i godt selvskap med arabisk, japansk, pakistansk, pashtoo, iransk (mye dårlig men noen er bra). Jeg liker også norsk, engelsk, scottish og det meste egentlig.

    Men jeg er jo ikke gift med folk fra alle de nasjonalitetene:)

    Tyrkiske venner kommer mye fra at jeg spiller poker på facebook og at jeg var på ferie i tyrkia når jeg var yngre.

    Mannen min snakker med hvem han vil på facebook og det gjør jeg også. Vi har grenser som vi ikke overskrider, og vi stoler på hverandre:)

    Hva med deg? Noengang funnet en jente du har hatt lyst til å gifte deg med?

    Erik Ribsskog 18. juli kl. 00:05

    Hei,

    nei, det har jeg aldri gjort.

    Alle er helt skrullete.

    Det er ingen som klarer å oppføre seg ordentlig, har jeg merka.

    Men men.

    Du er ikke så norsk, ihvertfall.

    For norske jenter de sier alltid hvor de er fra.

    Mens du er litt veldig vag, når det gjelder det.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Therese Dørum 18. juli kl. 02:36 Rapporter

    Jeg er litt vag fordi jeg ikke kjenner deg. Men jeg er fra Østfold. Et lite sted, men flyttet til Halden senere.. (som forsovidt også er et lite sted, hehe..)

    Du trenger ikke å mistenke meg for noe, jeg bare snakker med deg fordi jeg er interessert i hvordan det går med deg, etter å ha lest litt av bloggen din. Mye problemer osv.

    Hvis du ikke ønsker kontakt respekterer jeg det. Jeg bare synes at det måtte være vanskelig for deg, og at du kanskje trengte en venn. Men som sagt, det er opp til deg.

    Ha en fortsatt fin natt!

    Mvh Therese

    Erik Ribsskog 18. juli kl. 03:09

    Hei,

    ok, jeg bare syntes det var så spesielt, at du het Dørum.

    Det er liksom noe som heter at det er for spesielt til at det kan være tilfeldig.

    Hvis du skjønner hva jeg mener.

    Halden ja, jeg pleide å kjenne ei jente som het Linda Wold, som bodde der, som jeg chatta med på nettet, da jeg bodde i Oslo og jobba som butikksjef.

    Hu kalte seg vel Zera på nettet, mener jeg.

    Hva heter mannen din da, det er vel vanlig å vite.

    Hvor man er fra, og hvem man er gift med, er vel vanlig å vite, hvis man skal kjenne noen mener jeg.

    Nå har jeg blogg da, men det vet du vel, hvor jeg skriver om alt som skjer.

    Hvis du skal være på vennlig fot, så kan du jo kanskje prøve å finne ut det der med om vi er i slekt da.

    Om du er etter Dørumsgaard, mener jeg.

    Er det mannen din som heter Dørum, eller er det deg selv?

    Hva driver du med til vanlig da forresten.

    Er du poker-spiller?

    Arne Dørumsgaard, var vel også fra Østfold, (fra Fredrikstad).

    Men men.

    Igjen takk for svar.

    Fortsatt god helg ja.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg har også en fetter som bor i Fredrikstad, som heter Tommy Olsen, forresten.

    Som er gift med ei som heter Ellen der, på Rolvsøy.

    Og de kjenner ei som heter Dørumsgaard, som bor i Svelvik, husker jeg.

    Men jeg skjønner at Fredrikstad og Halden ikke er det samme.

    En i militæret het Pettersen, og var fra Fredrikstad.

    Han sa at grunnen til at Ørjan Løvdahl ble sendt hjem fra Albertville-OL, var fordi han hadde Annette Bøe og tre andre damer på rommet, og hadde sex med dem.

    Annette Bøe var da sammen med skipresidenten eller hva det var.

    Og er vel kanskje fortsatt det.

    Men men.

    Therese Dørum 18. juli kl. 03:18 Rapporter

    Hei igjen! Takk for hyggelig svar! Jeg sovnet litt her nå, så jeg tror jeg bør gå å legge meg.. Men svarer i morgen! Sov godt du også (hvis du skal legge deg da)

    Varme klemmer fra Norge:)

    Erik Ribsskog 18. juli kl. 03:29

    Hei,

    ja jeg våkna nettopp fra å ha sovi noen timer på sofaen.

    Jeg kjente også ei som het Chatiz, på nettet, som var fra nedi der.

    Hu var jeg på date med, på kino i Oslo, og så detektor, tror jeg det var.

    Men hu var bare ei jeg såvidt chatta med på nettet, jeg kjente egentlig hu Zera/Linda Wold bedre fra nettet, men hu bodde nede i Halden da.

    Så var det et plott mot meg, på Rimi, hvor jeg jobba, og jeg fikk litt personlige problemer osv., da jeg bodde i Oslo.

    Jeg hadde nesten et slags sammenbrudd, må man vel kalle det, pga. problemer på jobben for det meste, så det ble aldri til at jeg traff hu igjen.

    Men men.

    Jeg kjenner også en som heter Lassen til etternavn, fra språkreise, til Brighton, sommeren 1985, tror jeg det var.

    Jeg bodde først hos en familie, hvor en svensk gutt bodde.

    Men de svenskene var litt ville, så da måtte flytte, så fikk jeg bo hos den familien der han Lassen bodde da.

    Men dem var litt sånn upersonlige, synes jeg, den familien.

    Men men.

    Bare skreiv om dem jeg kjente nedi der.

    En som het Bø, fra militæret, var også fra Østfold, fra et lite sted, hvor en norsk film, om et ungt par, på en bondegård, ble tatt opp.

    Der hvor de hadde en kondom i en fyrstikkeske, husker jeg.

    Jeg husker at farfaren min ble så sur på den filmen, at dem sendte den på NRK, med knulling osv.

    Men men.

    Det var vel på begynnelsen av 80-tallet, (ganske tidlig på kvelden), så det husker vel ikke du.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Det er muig jeg kjenner fler nedi der og, jeg får se om jeg husker fler.

    Jeg kjenner noen i Askim og, ei dame som var sammen med onkelen min, hu heter Grethe Ingebrigtsen hu dama.

    En som gikk i klassen min, som heter Ditlev Castelan, bor også i Askim.

    Så bor kusina mi, Heidi Sundby i Moss.

    Det er sikkert fler jeg kjenner nedover i Østfold og.

    Men men.

    Mange takk for svar!







    PS.

    Den filmen, som han farfaren min ikke likte, da den var på TV, i 1979 eller 1980 kanskje.

    Det var nok den som het ‘Den sommeren jeg fylte 15’:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Den_sommeren_jeg_fylte_15

    PS 2.

    Og den ble visst spilt inn bl.a. i Skotbu, stod det.

    Og det var nok der han Bø var fra, mener jeg.

    Men det er kanskje i Akershus/Follo, og ikke i Østfold.

    Det er mulig.

    Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Den filmen var visst basert på en bok av Knut Faldbakken.

    Og hans sønn Mathias Faldbakken, har jo vært på bloggen forresten.

    Så det er en liten verden som de sier.

    Jeg tror at farens bøker må ha vært mer forståelige enn sønnens, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Han som hadde hovedrollen i den filmen, het Rothschild.

    Det var også veldig spesielt, synes jeg.

    Det sies jo at Rothschild, Illuminati og Bilderberger, styrer verden.

    Men men.