johncons

Stikkord: Øivind Olsen

  • Jeg sendte en sånn museums-epost til Berger Museum gjennom Nord-Jarlsberg Museene, om de viste noe om farfaren min, som jobba på Berger Fabrikker







    Google Mail – Informasjon om Øivind Olsen, som jobba på Berger fabrikker







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Informasjon om Øivind Olsen, som jobba på Berger fabrikker





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Jan 10, 2010 at 1:03 AM





    To:

    post@n-jm.org



    Hei,

    jeg fant ikke noe e-post adresse, for kontaktpersonene til Berger museum, så jeg sender det her til Nord-Jarlsberg museum, siden jeg så at Berger Museum fikk midler gjennom dere.

    Min farfar, Øivind Olsen, jobba som snekker ved Berger fabrikkene, fra før krigens dager vel, og i en del år etter krigen, med å snekre noen slags stamper, for å rengjøre tekstiler i, eller noe.

    Så startet han eget snekkerverksted i nabobygda Sand, på 50 eller 60-tallet, Strømm Trevareindustri, seinere Strømm Trevare A/S, da faren min tok over mer og mer.
    Men jeg har ikke noe kontakt med familien min lengre, etter at min søster Pia Ribsskog og min stesøster Christell Humblen, fortalte meg at faren min, Arne Mogan Olsen, hadde mistbrukt søstra mi som lita jente, da vi var i bryllup i slekta til Haldis, i Kr. Sand, i 1989, og Jan Snoghøj, Haldis' sønn, var også der.

    Faren min og Haldis lot meg bo alene i Hellinga 7B og Leirfaret 4B fra jeg var ni år.
    Så da jeg flyttet til Oslo for å studere, i 1989, så brydde jeg meg ikke så mye om at faren min solgte barndomshjemmet mitt, og at jeg ikke hadde noen penger eller eide noe, jeg var bare glad for å komme meg vekk fra familien min og folka i klassen, fra Berger, som pleide å mobbe meg mye, spesielt på ungdomsskolen.

    Men i 2003 og 2004, så overhørte jeg i Oslo, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', som jeg ikke skjønner hva egentlig er, eller hvorfor jeg er forfulgt av.
    Så jeg har flytta/flykta til England.

    Og nå prøver jeg å finne ut mer om familien min, for å prøve å skjønne om det her med 'mafian' har noe med familien min å gjøre.
    Øivind gifta seg jo med Ågot Mogan, på slutten av krigen, tror jeg.

    Mora mi bodde i Larvik, så Ågot var nesten som mora mi, siden hu bodde på Sand, så jeg var der hver dag de første årene jeg bodde på Bergeråsen, for å spise middag osv., i huset til Ågot og Øivind, som var bygget i forbindelse med Strømm Trevare.

    Så jeg brydde meg ikke så mye om skolen og det som skjedde der, for jeg syntes det var så artig, at vi hadde egen familiebedrift, hvor farfaren min blant annet leverte elementer til Jensen Møbler, og de lagde køyesenger, og de begynte med vannsenger, på 80-tallet.

    Men jeg var vant til fra Larvik, å være best i klassen, så jeg prøvde å fortsette å være det på Berger og, selv om jeg nesten så på skolen som noe heft.
    Men men.

    Men faren min gikk jo konkurs, etter et mislykket byggeprosjekt i Sandsveien, i 1989 vel.
    Familien Sand klagde på at faren min ville bygge for mange hus, og det kan ha vært i sammenheng med at jeg og søstra mi møtte Turid Sand, på Rødtangen, sommeren 1988, og da fortalte hun oss, at hun hadde latt en kar fra Oslo fingre henne, og hun oppfordra søstra mi til også å ha det litt gøy.

    Jeg var en litt stille gutt, etter å ha bodd alene i alle disse årene, så jeg fortalte ikke om dette til noen.
    Søstra mi, som bodde nede hos Haldis, ba meg også om å holde kjeft.

    Men det er vel litt drøyt av henne, å si at jeg ikke kan fortelle videre hva jeg hører, og hun har jeg også brutt kontakten med da.

    Så sånn er det.
    Noen av brødrene til Øivind har bodd på Holmsbu, på Støa, eller Bergstø, som det heter.

    Jeg tror at han ene var kunstmaler, men jeg er ikke helt sikker.
    Eller muligens fisker.
    Noe sånt.
    Dem hadde visst masse malerier av Kittelsen.

    Men faren min vil ikke arve de grandonklene sine på Holmsbu, så jeg og søstra mi, vi arver noe sånt som 1/9 hver.
    Av en eller annen grunn.
    Jeg lurer på om grunnen er at faren min er Jebsen-sønn.

    For, Ågot fortalte meg, at under krigen, så bestilte fabrikkeier Jebsen ei flaske sprit i Ågot sitt navn, antagelig siden Ågot var tjenestepike, på Berger Gård.
    Så hadde postmann fortalt Ågot om det her da, og mobba henne og spurt hvorfor hu hadde kjøpt sprit i posten fra polet i Drammen.

    Så hadde Ågot blitt sinna, siden fabrikkeieren hadde brukt rasjoneringskortet hennes, til å kjøpe sprit på.
    Så hu hadde tatt med flaska ned til 'n Ola, mener jeg det var hu sa.
    Så om det har blitt noe afære mellom Ågot og Jebsen av det her, og at faren min, som er født høsten 1944 vel, egentlig er sønn til Jebsen, har jeg lurt på, siden han ikke vil ha arven etter brødrene til Øivind osv.

    Så det er mye rart.
    Jeg veit at mormora mi, Ingeborg Ribsskog, er fra Danmark og hadde en morfar som var øverstkommanderede mellomkrigsgeneral i Danmark, Anders Gjedde Nyholm, enten adelig gjennom Ove Gjedde antagelig, eller Charlotte von Geldern av kurlandsk adel, har jeg lest.

    Min mormor sa gammel dansk adel, men det må vel enten bli skånsk eller kurlandsk da.
    Hvem vet.
    Min mormor arvet baron-paret Adeler, siden de døde barnløse, og baronessen var henne tante vel, Magna Heegaard.

    Så jeg lurer på om mora mi ble baronesse, siden hun var den første i en norsk gren.
    Og mora mi var Ingeborgs beste barn.
    Og de pengene ble satt i et hus i Jegersborggate, på vegne av mora mi som ble sett på som å være sinnsyk da.

    Og de solgte huset i 1982 vel, og tok 50.000 under bordet, sa de nye eierne.
    Kanskje det var mora til morfaren min Johannes Ribsskog, som hadde gjort mora mi sinnsyk som barn.

    Ingeborg fortalte meg ihvertfall at hun som er fra Dørumsgård-slekten i Skedsmo, skulle passe mora mi, da mormor mi skulle ha tante Ellen, og da hadde visst ikke hun Rælingen-lærerinna Ribsskog født. Dørumsgaard, vaska grytene hu hadde brukt, så kjøkkenet så visst ikke ut, og hu var visst plaga av tungsinn, eller noe, tror jeg.

    Hvem vet.
    Ågot var jo fra Rollag i Numedal, selv om mange av søsknene hennes også flytta til Berger og Svelvik.
    Søstrene hennes Margit og Anne hadde systue på Sand og seinere Strømsø.

    Faren til Ågot var Nils 'i Dalen' Mogan, som jeg tror var skogfinne.
    Enten han eller mora Birgit Mogan, som arva gården Mogan i Rollag, selv om hu var adoptert.
    Så det at faren min lot meg bo alene på Bergeråsen, det kan ha vært noe sånn skogfinne-greier, siden mormora mi var langt ute i slekta, fra noe kurlandsk adel, eventuelt.

    Og Haldis, mora til Christell, er fra Tysnes, som er like ved baroniet Rosendal, så de kan ha tulla med meg, siden de kanskje visste om det at mora mi var baronesse da, (etter Cort Adeler), og at de kanskje ikke ville ha utfordrere til baroni Rosendal, for da ble ikke de så unike og fine, da kanskje.

    Noe sånt.
    Øivind hadde ikke lappen og bil, og satt mest i sofaen og løste kryssord, og var ukonsentrert, og skjærte seg i fingra nede på verkstedet.
    Han likte ikke å gå til legen.

    Han sa at Johannes, morfaren min, ikke var noe flink politiker i Sætre, for han kunne foreslå en ting, og så stemme mot sitt eget forslag.
    Så sånn var det.
    Øivind døde ganske tidlig på 80-tallet vel, og ville ikke begraves i Berger kirke, skjønte jeg.

    I begravelsen i Svelvik kirke, så kalte presten han for 'Eivind', den største kransen var fra Jensen Møbler A/S, og jeg tror at onkel Runar og tante Inger fra Sande, fikk kusina mi Heidi til å begynne å grine.

    Hu grein ihvertfall høyt.
    Det hørtes falsk ut for meg ihvertfall.
    Etter at Øivind døde, så ba Ågot meg om å sove på Sand en natt vel, i det ytterste rommet, av en eller annen grunn.

    Hu ga meg også en femmer fra frigjøringen, med jord på, og sa at den fant Øivind en gang, og han hadde nok ønsket at jeg fikk den mynten, sa Ågot.
    Det må vel ha vært omtrent det eneste Øivind eide, vil jeg tro.

    Som han ikke eide sammen med Ågot, av veggklokker og sånn da.
    Men men.
    Ågot sa at Øivind ikke hadde vært noe snill mot henne, og jeg fortalte det til sønnen hennes Håkon, som ikke gjorde noe for å trøste Ågot.

    Da Øivind døde på Horten sykehus, så spurte faren min om jeg skulle bli med dem og se på liket.
    Men så sa tante Tone, at jeg ikke burde det, så jeg hørte på henne.
    Mens hennes egen sønn, Tommy, som er yngre enn meg, ble med Håkon og faren min, og så på liket.

    Så der ble jeg litt finta ut, må jeg si, og Håkon fikk et hardt utrykk i øya, da han hørte at jeg ikke skulle være med å se på liket, husker jeg.
    Så det er mye rart her.
    Så hvis dere har noe opplysning om hvor Øivind var fra, så hadde det vært artig å vite.

    De brødrene hans i Holmsbu, de tror jeg henter Sandersen og sånn, og det får jeg ikke egentlig til å passe, siden Øivind het Olsen.
    Men kanskje det er noen andre som skjønner det.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så jeg håper dere kan sende dette til riktig person ved Berger museum, (men kanskje ikke Jurg Jebsen, som jeg så at stod som en av de ansvarlige der, siden farmora mi rappa den spritflaska av faren hans under krigen, så kanskje han ikke vil svare på grunn av det).

    På forhånd takk for eventuell hjelp!
    Mvh.

    Erik Ribsskog






  • Mine besteforeldre var nok ikke helt normale

    Nå sitter jeg og tenker på mine besteforeldre, fra da jeg vokste opp i Norge.

    Og ingen var nok helt normale.

    Vi får se på en av gangen.

    Bestemor Ingeborg:

    Hun flytta jo til Norge fra Danmark, for å gifte seg, like etter krigen.

    Fra slottsball i København, til enkle kår, som frue til en ung politi-jurist, i Nittedal osv.

    Hadde familien hennes gjort noe galt i Danmark under krigen tro, som gjorde at hun måtte flytte.

    Hvem vet.

    Hun og bestefar Johannes tok imot penger under bordet, (50.000), ved salget av Jegersborggate 16, i Larvik, for 200.000, (250.000), i 1982.

    Bestefar Johannes:

    Faren hans ønsket hele tiden å dra tilbake til Trøndelag, fra Skedsmo, som var hjemstedet til kona hans.

    Var det ikke litt rart, at de slo seg ned på fruens hjemsted?

    Det var visst mye indremisjon i denne slekten.

    Bestefar Johannes tok imot 50.000 under bordet, ved salget av Jegersborggate 16, i Larvik, for 200.000, (250.000), i 1982.

    Bestemor Ågot:

    Hun var datter av ‘Nils i Dalen’, fra Numedal, som ikke engang hadde på seg skjorte, på familiebildet.

    Hm.

    Hun flytta til Berger, og var tjenestepike på gården til familien Jebsen, under krigen, blant annet.

    Hadde visst stjålet en flaske juledram fra fabrikkeier Jebsen, som fabrikkeier Jebsen hadde bestilt i hennes navn.

    Sa da bestefar Øivind døde, at han ikke var noe snill mot henne.

    Likte kanskje bare unge, uskyldige menn, siden faren hennes var litt ustelt osv?

    Noe av slekta skal visst ha vært fra Finnskogen, mener jeg å huske at faren min har sagt, på 70 eller 80-tallet.

    Øivind Olsen:

    Farfaren min, han satt nesten bare hjemme og løste kryssord.

    Han hadde ikke lappen og bil, og ville såvidt være med faren min en gang, og se på trevarer, da var han misfornøyd, og ville ikke ha karamell, som jeg kjøpte, for jeg var også med og så på trevarer da, mellom Holmestrand og Tønsberg, antagelig Hoff, eller noe sånt.

  • Jeg skrev en kommentar til i samtalen om varemagasinet Albert Bøe, i Larvik, fra Origo-gruppel ‘Larvik i nær fortid’




    Min svigerfar drev jernvarehandel og senere byggevarehandel i Holmestrand. Dette var i 50-60-åra. Han forteller at Albert Bøe var en stor importør og grossist på jernvare og byggevare. De fikk i hvertfall mye levert derfra til butikken sin. Etterhvert gikk Bøe over til detaljhandel og opprettet vel det som var Larviks første kjøpesenter i Bøe-bygget.


    Som Westlie skriver, så er Bøe-bygget bygget om. Albert Bøe AS eier fortsatt bygget, så vidt jeg vet, og leier ut det meste av det til den kommunale administrasjonen.


    De driver fortsatt et par butikker, men har flyttet utenfor byen. De holder til på Øya, som er et industriområde øst for byen, ved Lågen.


    Når det gjelder forvirringen rundt Bøe og Böe tror jeg sistnevnte bare brukes i logo og markedsføring, sikkert noe fra gammelt av, mens firmaet heter Albert Bøe AS.


    Kommentarene under er nye siden du sist var innom.


    Du kan redigere eller slette kommentaren din i en halvtime til.



    Exclamation_desat_24


    Ok,


    jeg måtte jo flytte fra Larvik til faren min, som sammen med sin far og bror, drev snekkerverkstedet Strømm Trevare, på Berger, i Svelvik, bygget av farfaren min, Øivind Olsen.


    Så det er mulig at dem kjøpte trevarer i Holmestrand, hvis det firmaet der solgte det, for det er ikke så langt unna Berger.


    Ok, de het jo ‘Bøe’ i markedsføringen i 1912, i hvalfangst-avisa, som er nevnt ovenfor, så da tenkte jeg at ‘Böe’ var av nyere dato.


    Jeg klarer ikke å huske hva det stod på fasaden til Albert Bøe-varemagasinet.


    For det var vel et varemagasin mer enn et kjøpesenter, sånn som jeg husker det, for til og med matbutikken hadde vel navnet Albert Bøe, og ikke noe sånt som Samvirkelaget, eller noe annet kjede-navn.


    Jeg mener å huske at Albert Bøe, ved Torget der, var litt sånn som Glassmagasinet i Oslo.


    Og jeg husker at på Albert Bøe, så solgte dem askebegre, sykler og dem hadde kule-is, og matforretning, og de hadde også kiosk, like ved inngangen, til høyre, når du kom inn, husker jeg.


    Og de hadde også lekebutikk, mener jeg å huske, ut mot der hvor politiet holder til nå ca. vel, mot Mesterfjellet eller hva det heter, (hvor han kameraten min, Frode, lærte meg at der var det tomflasker man kunne finne etter fylliker, som var en måte å tjene penger på for noen guttunger som sykla rundt i Larvik sentrum, på 70-tallet. Men men).


    Hvis du gikk forbi matbutikken, og gikk inn i noe korridorer og trapper vel, så lurer jeg på om man kom til en slags kafeteria, eller noe, hvis man gikk forbi noen kronespill, eller noe.


    Hvis jeg husker riktig da.


    Lekebutikken, den var vel til venstre, når man gikk ut av kassaområdet, til matbutikken, som vel var ganske stor.


    Sånn mener ihvertfall jeg å huske at det var.


    Mange takk for svar!


    Mvh.


    Erik Ribsskog








    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/524701_albert-b-e-varemagasinet-i-prinsegata

  • Jeg fikk en e-post, med et brev, fra Drammen Tingrett







    Google Mail – Svar på mail av 14.12.2009







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Svar på mail av 14.12.2009





    Luhr, Mariann

    <Mariann.Luhr@domstol.no>





    Tue, Dec 15, 2009 at 9:50 AM





    To:

    eribsskog@gmail.com







    998-TomtBrev_1425478.rtf
    32K




    PS.

    Her er brevet som fulgte med:

     

    Erik Ribsskog

     

     

     

     

     

     

    Deres referanse

     

    Vår referanse

     

    Dato

    01-012631DFA-DRAM

    15.12.2009

    Ågot Mogan Olsen død 06.02.2001 og Øivind Olsen død 02.07.1984.

     

    Det vises til din mail av 14.12.2009.

     

    Når det gjelder spørsmålet du har stilt flere ganger angående en telefonsamtale fra Drammen tingrett i 2004 så vet vi ikke nå i 2009 hvilke telefonsamtaler som evt. ble foretatt herfra i 2004.   Spørsmålet ble ikke besvart da vi regnet med at det sa seg selv at det etter 5 år ikke var mulig å besvare.

     

    Når det gjelder Ågot Mogan Olsen gjentas det at det ikke var noe testament etter henne; at Arne Mogan Olsen, Håkon Mogan Olsen og Runar Mogan Olsen overtok dette etter skiftelovens § 80 som gjelder dødsbo av liten verdi.  Eventuelle spørsmål angående arv etter henne må derfor stilles til dem.

     

    Du stiller også spørsmål angående Øivind Olsen f. 29.08.1912 som døde 02.07.1984.  Det var heller ikke her noe testamente.  Vi har ikke andre opplysninger om boet enn at Ågot Olsen overtok boet i uskifte, dvs. at hun beholdt alt som sitt til sin død og at barna først skulle få sin arv da. 

    Drammen tingrett

    Mariann Luhr
    Konsulent

    Drammen tingrett                            Side 2 av 1

    01-012631DFA-DRAM

  • Spesialenheten = tullball

    Jeg husker da det var i nyhetene, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    Det var i nyhetene, at de skulle opprette Spesialenheten for politisaker.

    Da pleide jeg å dra å besøke min farmor Ågot, og farfar Øivind, og far, og onkel Håkon, etter skolen, (jeg gikk på Berger skole).

    For de hadde hus og snekkerverksted, (Strømm Trevare), på Sand, på Berger.

    Og da husker jeg at farfaren min, Øivind, han sa at det med Spesialenheten, bare var noe tull, hvis jeg husker riktig.

    Han sa noe lignende av det ihvertfall.

    Så det spørs om han ikke hadde rett, at Spesialenheten for politisaker, bare er noe tull, for å tulle med folk som klager på politiet.

    Sånn er det nok.

    Så sånn er nok det.

    At klager heller skulle ha gått ordreveien, innen politiet og Justisdepartementet, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Oppdatering av Facebook-samtale, med Gøril, som jobba på CC Storkjøp, sommeren 1989, og som var eldste nabodattera til farmora mi vel






    Hei,

    Erik Ribsskog 3. november kl. 14:52

    var det du som jobba på CC Storkjøp, og hadde sommerjobb der sommeren 1989 vel, da jeg også jobba der, og som bodde på Høyen, like ved der farmora mi Ågot bodde?

    Bare lurte, jeg har vel noen spørsmål fra jobben på CC osv., så bra hvis du har mulighet til å svare.

    Har du noe kontakt med noen av de fra jobben da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Gøril Kjos Mork 3. november kl. 20:01 Rapporter

    Må vel være meg….jobbet der hvertfall den sommeren… Det er veldig!!! lenge siden – og jeg jobbet der kun den sommeren 🙂

    Erik Ribsskog 3. november kl. 21:05

    Hei,

    ja, stemmer det.

    Du hadde sendt brev til alle matbutikkene i Drammen, om sommerjobb.

    Så spurte han nest-sjefen, fra Nesbygda vel, med mørkt, krøllete hår vel, Nils noe, om jeg kjente deg.

    Så da gikk jeg god for deg, (siden jeg såvidt visste hvem du var, siden du var i nabofamilien til farmora mi vel).

    Så det er meg du kan takke for at du fikk den jobben 🙂

    Bare fleiper.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og så skulle jeg på besøk til farmora mi, Ågot, på Sand, så dro jeg innom CC Storkjøp.

    Da var ikke du der, men Arnt, han ble sur, for at jeg ikke ville jobbe.

    Enda jeg hadde slutta, og bodde i Oslo, og hadde avtalt å dra på et ganske sjeldent besøk til farmora mi, og bare var innom butikken for å si hei.

    Så jeg ble møtt av Arnt, som var som en nesten gæern butikksjef.

    Har du fått dårlig omtalte av CC Storkjøp, fra andre arbeidsgivere, som har ringt for å få tilbakemelding på deg?

    Liker du fortsatt Pink Floyd og 'mother', (som du pleide å høre på i bilen fra jobben i Drammen, når jeg satt på?).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min, (hvis du husker han?), sa at han hadde sett noen russere, (sa han ihvertfall), på 70-tallet vel, som hadde stått nede på Høyen, med walkie talkie og fiskestang, og lata som at de hadde fiska, mens dem egentlig stod der for å prate i walkie talkie.

    Kan du skjønne at det her kan stemme eller, med russere og fisking og walkie talkie, du som bodde/bor nede på Høyen?

    Var det dere som fikk besøk av kusinene mine Heidi og Susanne forresten, og vel også Ove? Og som farmora mi kalte jentene på gården?

    Bare lurte, det er 20 år sida jeg har bodd på Berger/Sand og, så beklager veldig, hvis det blir mange spørsmål!

    Erik Ribsskog 3. november kl. 13:36

    Altså,

    du var jo den rimelig gutte-gærne alderen husker jeg.

    Du var jo så grei, at jeg fikk sitte på med deg, hjem fra jobben, en del ganger, sommeren 1989, fra Drammen til Sand.

    Og da husker jeg vel første gangen jeg satt på, at du møtte en kar, på bensinstasjonen på Rundtom, som du kjente, og som du gjorde deg til skikkelig for.

    Men jeg visste jo det, at farmora mi fant ut alt jeg gjorde, gjennom sladrekjærringene, på Berger og Sand, så jeg oppførte meg sivilisert, siden du hadde type, og var naboen til Ågot.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde meg på deg, i bilen, f.eks., selv du nok var i den alderen at du var ganske gutte-gæern, og du var vel en av de peneste jentene, på Høyen og Sand, vil jeg si.

    Men jeg tenkte det var best å la deg være i fred, siden du hadde type, og var naboen til Ågot da, for hu fikk høre alt jeg gjorde, skjønte jeg, så jeg ville ikke ta sjangsen på å ødelegge noen naboforhold, eller noe, så jeg prøvde å oppføre meg ordentlig ihvertfall.

    Bare noe jeg kom på 🙂

    Sorry at jeg skriver to svar, men det var hyggelig å høre fra kjentfolk fra Sand/Høyen og kollegaer fra jobb i Drammen osv!

    Mvh.

    Erik Ribsskog








    PS.

    Her er den sangen, som hun Gøril, digga så mye, i bilen sin, var det vel, på vei hjem fra jobb på CC Storkjøp i Drammen, til Høyen/Sand, sommeren 1989, Pink Floyd – ‘Mother’, husker jeg enda:

  • Det som har skjedd

    Det som har skjedd, er jo da, at Ribsskog-familien, dvs. ‘mormora’ mi Ingeborg, og ‘onkelen’ min Martin, og ‘tanta’ mi Ellen.

    De som er fra den falske adelsfamilien Gjedde, som egentlig er signøynerfamilien Gedde.

    Så sånn er det.

    De har sagt til politiet, at ‘faren’ min er alkoholiker, og at ‘mora’ mi var sinnsyk.

    Men jeg er egentlig sønnen til ‘farfaren’ min og ‘farmora’ mi.

    Og ‘faren’ min er sønn av fabrikkeier Jebsen, og har arvet alkoholismen sin fra han.

    Så det jeg har arvet er etter ‘farfaren’ min, Øivind, (som egentlig var faren min), som var så glad i sirup på brødskiva, så han fikk sukkersyke, for jeg er også glad i godteri og snacks og potetgull og pizza og sånn da.

    Så har politiet og norske myndigheter, hørt på ‘sigøynerne’ i Ribsskog-familien, og sagt til amerikanerne, da jeg dro til USA, i 2005, at de kunne bruke meg som ‘target-guy’, mot noe ‘mafian’.

    Så derfor får ikke jeg mine grunnlovsfestede rettigheter i Norge, siden norske myndigheter har gitt meg som en presang eller noe avfall, til amerikanerne.

    Så sånn er nok, dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er vel også derfor, at søstra mi dro til Egypt, rundt år 2000, var det vel.

    For å vise at hun også var sigøyner.

    Det heter jo ‘gypsies’, på engelsk, som betyr ‘egyptere’.

    Derfor var det å dra til Egypt, nok søstra mi sin måte å fortelle meg på, at hun ikke bare var ‘hippie’, som jeg trodde, men også ‘sigøyner’.

    Så søsteren min visste kanskje ikke at hun var datteren til Ågot og Øivind?

    Uansett, så har hun glidd inn i ‘sigøyner-familien’ Ribsskog da, vil jeg tippe, på en måte som jeg aldri gjorde, for jeg var mer i Olsen-familien, enn i Ribsskog-familien, egentlig hele tiden, det var bare faren min som glemte å forrandre navnet mitt, tilbake til Olsen, i Folkeregisteret, etter at jeg flyttet tilbake til Berger, da jeg var ni år, i 1979.

    Så sånn var det.

  • Ribsskog-familiens sleipe tater-aksjon

    Nå har jeg jo skrevet om tidligere, at min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Øivin Ribsskog, skrev en bok om bl.a. taterspråk.

    Og røverspråk og tivolifolkets språk osv., hvor han avslørte deres hemmeligheter.

    Og forbryterspråk osv.

    Og bankespråk.

    Så det tok jo ikke lang tid, etter dette, før Ribsskog-familien, hadde fått både taterne, bankerne, røverne, forbryterne og tivolifolket etter seg.

    Min morfar Johannes, måtte flytte opp til Nord-Norge, hvor han var rådmann, i 15 år i Hadsel, for å slippe unna de verste bankerne og taterne.

    Så flyttet de ned til Sør-Norge igjen, når de trodde at den værste stormen hadde lagt seg.

    Men tatere og bankere og tivolifolket, de glemmer nok ikke så lett.

    Min morfar syntes ikke det var noe artig, å bli forfulgt av tatere og bankere og røvere og det som var.

    Og barna Karen, Ellen og Martin, de fikk aldri lov å gå på tivoli, så de ble hatske ovenfor sine foreldre Johannes og Ingeborg.

    Så sånn var det.

    Men min mor Karen, hun la en snedig plan.

    Som også min morfar var med på.

    For min morfar pleide alltid å si til meg, som barn, for morro skyld, trodde jeg, ‘du din tater’, ‘du din røver’.

    Og det var dette med den boken tror jeg, om tater-språk, osv.

    Og jeg har jo funnet ut det, at jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi er ungene til Ågot og Øivind, besteforeldrene våre.

    Men mora mi hu tenkte at hvis jeg bodde hos faren min, så ville taterne angripe meg og da ville forbannelsen fra taterne, ha vært ferdig.

    Så derfor var min morfar så mollefunken, fordi han angret kanskje litt, at han gikk med på denne planen.

    For farfaren vår heter jo Øivind (Olsen).

    Men jeg og søstra mi heter Ribsskog, etter mora vår.

    Så Ribsskog, og en bestefar som heter Øivind, og oppvekst hos faren vår, ja da prøvde de å få, (faren min, Johannes og mora mi), de prøvde å få taterne til å tro det, at jeg og søstra mi, var barnebarn av Øivin Ribsskog.

    Men vi er egentlig ikke i familie med han engang.

    Fordi farmora mi, som egentlig er mora mi, Ågot Mogan Olsen, hu ble tulla med av fabrikkeier Jebsen under krigen, for han la en snedig plan, rundt en juledramflaske, som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Jebsen var av tysk ætt.

    Så da sa fabrikkfolket, på Berger, at Ågot var tyskertøs, etter krigen, enda Ågot var religiøs og ble tvunget av fabrikkeier Jebsen til dette, etter at Ågot og Ola drakk opp juledramflaska, fra polet i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og Øivind (Olsen), han hadde gutta på skauen, spurt om ikke skulle være med på skauen, og da svarte Øivind at han hadde kjærring og ungær, så han ville ikke det.

    Og da ble han stempla som dårlig nordmann, etter krigen, som ‘ikke-jøssing’, og da ble kona hans og døtrene hans, dratt med til Jeløya, hvor de ble internert, og sikkert brukt som horer av kommunistene som kom over fra Sverige, som politi like etter krigen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var enda værre, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så Ågot, hun hadde noen barn med fabrikkeier Jebsen, Arne og Håkon.

    Men Runar var ungen til Ågot og Øivind, derfor har Runar lyst hår og Arne og Håkon mørkt hår.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, så fikk Ågot to unger til, da hu var cirka 50 år, for Øivind savna jentene han hadde hatt under krigen.

    Men jeg er jo ikke jente, og folk syntes kanskje det var rart at Ågot og Øivind fikk så mange unger, så da tok ‘foreldra’ mine og adopterte meg.

    Og også seinere Pia.

    For da tenkte mora mi på det, at da kunne de bruke meg og Pia, til å bli kvitt forbannelsen, som taterne hadde bannlyst over slekta til Øivin Ribsskog, (som jeg og søstra mi egentlig ikke er i familie med).

    Siden ingen brydde seg om hva Øivind Olsen sa, for han ville jo ikke være med gutta på skauen, da de spurte om det.

    Det er også derfor faren min ikke ville ha arven, på Hurumlandet, etter brødrene til Øivind, som ikke har familie.

    Fordi at faren min er sønnen til Jebsen og ikke sønnen til Øivind.

    Så sånn er det.

    Og politiet er også med på dette, for jeg husker at mora mi prata lenge med politiet i Larvik, på slutten av 70-tallet, da jeg var guttunge, og jeg måtte sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, og mora mi sa ikke hvorfor.

    Så her er det nok mange som har svin på skogen, i Norge, for å bruke et krigsutrykk.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hun Anne Katrine Skodvin, som var sjefen min i Rimi, hun er nok også med på det her.

    For hun synes at Ribsskog-folka er så fine, for hun tror jeg at er fra Romerike, eller noe.

    Så hun har sagt til seg selv som så, at vi får prøve å få noen tatere eller røvere, til å kvitte seg med de her tyskerungene.

    Så hu har f.eks. ansatt David Hjort da, som da kanskje er av taterslekt, i samme butikk som jeg jobbet, for å få meg opp i stry da.

    For da skulle liksom Hjort tenke sånn at jeg var barnebarnet til taterbokforfatter Øivin Ribsskog da.

    Så her har det vært mye rart.

    Han troppsjefen min i militæret, Frøshaug, han var vel også fra Romerike-traktene, mistenker jeg, så han var kanskje også med på det her.

    Og Tom, butikksjef i Kiwi, han er også fra Romerike vel, og kanskje også med på det her da, en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, som også er fra Lørenskog, i Romerike.

    Så her er det mye rart, det er sikkert.

    Og også Lene, som var sammen med Knut Hauge, kolleger da jeg jobbet på OBS Triaden, fra 1990 til 1992, de var nok også med på det her, hun Lene var fra Rælingen, det samme stedet som taterbokforfatter Øivin Ribsskog var fra.

    Så sånn var nok det her.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så det er kanskje på tide å hoste opp svina sine nå da, som Øystein Andersen pleide å si, å hoste opp.

    Og det var vel derfor faren vår lot meg og søstra mi dra alene på Liseberg, når vi var 12-13 år.

    For da trodde de vel at tivolifolket ville ta hevn da.

    Og vi var hos Johannes og Ingeborg, tidligere på sommeren, og da fikk vi russiske kamera, gamle og brukte, som lå på loftet der.

    Så da trodde de vel at vi ville ta med de til Liseberg da, men jeg tok ikke med mitt kamera.

    Men jeg tok det med høsten etter, når vi var på tur med fotballaget, Berger IL, til Liseberg.

    Så sånn var det.

    For lagleder Skjellsbekk, kjente en lagleder i Sverige, ved Gøteborg, så vi dro dit en helg for å spille fotball og dra på Liseberg osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og det her passer også med at faren min er alkoholiker.

    Mens jeg ikke har antydning til å være alkoholiker.

    Jeg er ‘social drinker’.

    Jeg drikker på fest, og når jeg er på byen.

    Mens på vanlige dager, så har jeg ikke lyst på alkohol, og kan godt ha øl og sprit og vin, stående i måneder og år, uten at jeg blir frista til å røre det.

    (Derimot godteri og snacks og pizza, osv., det forsvinner raskt).

    Men faren min er altså alkoholiker.

    Og Jebsen var nok også alkoholiker.

    Det var derfor han måtte tulle med rasjoneringskortet til farmora mi, under krigen, angående den juledramflaska da, som Ågot fortalte meg om, på 80-tallet, og som jeg har skrevet om på bloggen.

    Så faren min har nok arvet den alkoholismen han har, fra faren sin, fabrikkeier Jebsen, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Så sånn var det.

    Så ‘faren’ min, er altså min halvbror, for vi har samme mor, Ågot.

    Og Håkon og Runar er vel kanskje brødrene til meg og Pia da.

    Og ‘fetterne’ mine er nevøene mine osv.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Hm.

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.