johncons

Stikkord: Rimi Bjørndal

  • Problemer med matbutikkene i England

    PIC_5027

    Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.

    (Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.

    Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.

    Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).

    Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).

    Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.

    Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.

    Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.

    Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.

    For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.

    En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.

    Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.

    Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.

    Og prisene er også lave der.

    Og utvalget er veldig bra, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.

    (Se bildet ovenfor).

    Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).

    For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.

    Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.

    Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.

    (Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).

    Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).

    For jeg var der cirka 21.35, da.

    Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.

    En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).

    Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).

    Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.

    Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.

    Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.

    Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.

    (For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.

    Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).

    Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.

    Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.

    (Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).

    Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.

    (Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.

    Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).

    Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.

    (Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).

    At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?

    For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).

    Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.

    Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).

    For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.

    Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.

    (Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.

    Vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:

    åpningstidene asda walton

    http://storelocator.asda.com/store/walton

  • Min Bok 5 – Kapittel 165: Og enda mer fra Rimi Bjørndal

    På den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Som var fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det også sånn, (husker jeg).

    At assistent Ivan, (fra Sørlandet), mer eller mindre direkte ble beskyldt for å være nazist, (fra noen muslimske damer, som jobba der), på et personalmøte, (hvis jeg forstod det riktig).

    (På den tida som Irene Ottesen var butikksjef der, vel).

    Så assistent Ivan, måtte si, (på et personalmøte, mener jeg at det var, ihvertfall).

    At: ‘Jeg er vel ikke nazist fordi om jeg er skalla’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    (Fra 1996 til 1998).

    Så var det to negergutter, som ofte var innom butikken, og stjal sjokolade og sånn, da.

    (Som jeg noen ganger måtte kaste ut.

    Som jeg vel har skrevet om, tidligere i den her boken).

    Og på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså cirka 6-7 år seinere.

    Må det vel ha vært).

    Så hadde disse negerguttene begynt å nærme seg myndighetsalderen, da.

    Og en gang, så møtte jeg disse negerguttene, (som knapt var til å kjenne igjen, må man vel si).

    På bussen, til Bjørndal, da.

    (En gang jeg skulle jobbe en seinvakt, på Rimi Bjørndal, etter forelesninger på ingeniørhøyskolen, vel).

    Og da, så fortalte han ene negergutten det, at han hadde begynt å studere, på BI da, (var det vel).

    Og at de hadde leid et hotellrom, i Oslo sentrum, på nyttårsaften.

    (For å få festet fra seg skikkelig, da.

    Må det vel ha vært).

    Og disse to negergutta, de gikk også bort til meg, i butikken, en gang, da.

    (Mens jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Altså fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Og så kommenterte de om det, at jeg hadde hår, (liksom innerst og øverst), på fingrene mine, (husker jeg).

    (Mens de liksom pekte og sånn, da).

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en lyshåra ‘pjokk’, som så litt ut som Smørbukk, kanskje.

    Som pleide å prate til meg, i butikken, og på bussen, på den her tida.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og han karen, som var cirka midt i tenårene, vel.

    Han jobba på Freia da, (husker jeg).

    Og han fortalte en gang på bussen, (når jeg skulle jobbe en seinvakt, og han var på vei, hjem fra jobb), at den dagen, så hadde han jobba med å lage den og den Freia-sjokoladen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg jobba på Rimi Bjørndal, og han Johan, (fra Telemark), var butikksjef der.

    (I 2003, en gang, må vel det her ha vært).

    Så begynte det å jobbe ei pakistansk, (tror jeg at hu var), tenåringsjente, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Og hu pakistanske jenta, hu var ikke gammel nok, til å sitte i kassa enda, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For hu var vel kanskje bare seksten år, (eller noe sånt).

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hu pakistanske jenta, hu gikk mye rundt, ved kosmetikk-hylla, (og satt opp varer der), da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det som kjennetegna hu her innvandrerjenta, (som var ganske høflig, sånn som jeg husker det), da.

    Det var at hu hadde en ganske fin og svart pubertetsbart, på overleppa si, da.

    (Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer om hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det er visst litt bebyggelse, på den andre sida av den gangbrua, på Bjørndal, likevel. Så det er mulig at Gokk-Hilde har lurt meg

    bjørndal hilde lur

    http://maps.google.no/maps?hl=en&tab=wl

  • Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

    (Nemlig mellom 1998 og 2002).

    Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

    Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

    Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

    For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

    Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

    Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

    Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

    Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

    Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

    Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

    Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

    Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

    (For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

    Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

    For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

    Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

    Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

    Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

    (Istedet for i en roligere butikk).

    Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

    Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

    Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

    Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

    Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

    Det var Songül, som var kurdisk, vel.

    Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

    Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

    Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

    Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

    For de var ganske lave og tynne, da.

    Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

    Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

    Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

    Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

    (Noe sånt).

    Mens Fiza så litt eldre ut, da.

    Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

    (Eller hvem det var som stod i posten, da).

    Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

    Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

    (Uten at det var med vilje).

    Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

    Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).

    Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

    På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

    For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle ta tippinga.

    Så husker jeg det.

    At Anica og Songül.

    De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

    For de hadde ganske korte bein, da.

    Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

    (For å komme fram til tippekassa).

    Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

    Det veit jeg ikke.

    Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

    Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

    Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

    (Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

    Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

    For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

    (For å si det sånn).

    For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

    Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

    (Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

    Siden jeg var låseansvarlig, da).

    Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

    Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

    (Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

    For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

    For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

    Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

    Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

    Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

    (Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

    Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

    Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

    Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

    Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

    De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

    Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

    Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra år 2002 til 2003).

    Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

    Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

    Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

    Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

    (Som vel var klokken 18, på lørdagene).

    Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

    Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.

    (Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

    Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

    At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

    For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

    (Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

    Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

    Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

    Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

    Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

    Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

    Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

    Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

    Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

    Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

    (For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

    Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

    På tippekassa.

    Noe som kunne være litt pirkete.

    Og litt stressende.

    Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

    Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

    Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

    (Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

    Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

    (Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

    Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

    (Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

    At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

    Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

    Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

    (Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

    Sommeren/høsten 2002.

    Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

    At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

    For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal  der, (husker jeg).

    Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.

    Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

    (Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

    Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

    Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

    Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

    Noe sånt).

    Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

    Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

    Når jeg gikk i Rimi-klær.

    Langt ‘borti der’, liksom.

    (På Bjørndal, da).

    For å hente den her handlevogna, da.

    Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

    Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

    Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

    (En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

    Lurer jeg på nå, ihvertfall.

    Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

    Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

    (Kan man vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

    Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

    Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

    Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

    Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

    Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 163: Mer fra Rimi Bjørndal

    Fra den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså mens jeg studerte, de tre første semestrene, ved HiO IU.

    Det vil si fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så husker jeg det, at jeg et par ganger, liksom måtte ‘arrestere’, min leder-kollega Fredrick, på jobben der, da.

    Og det var etter at han hadde gjort ting, som for eksempel å love min studie-kamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, å brenne et PC-spill, for han, men så å ikke gjøre det.

    Da ville jeg liksom klage, på han Fredrick, da.

    For det at man ikke holder et løfte, det syntes ikke jeg, at var noe særlig bra, da.

    Og jeg kunne jo da, for eksempel få dårlig rykte, på ingeniørhøyskolen, (for å si det sånn).

    Og etter den andre gangen, som jeg liksom arresterte, han Fredrick, da.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at han Fredrick sa det, til vår leder-kollega Thor-Arild Ødegård aka. Toro aka. DJ Toro.

    At han syntes at jeg, liksom arresterte han, for de ‘riktige tingene’, da.

    (Noe sånt.

    Hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall).

    Og uten at jeg vet hvorfor, at han Fredrick, gjorde et poeng av dette, ovenfor han Toro.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (på den her tida), at Fredrick, en gang kontaktet meg på irc, (må det vel ha vært), husker jeg.

    Og dette var etter at jeg hadde fortalt han det, at jeg lærte Java-programmering, ved HiO IU.

    Og at jeg regnet med å få en bra betalt jobb, etter endt studier, da.

    (Noe sånt).

    Og Fredrick, han begynte da liksom nesten å ‘gråte’ nesten, på irc.

    Og fortalte det, at han også skulle ønske, at han fikk seg en bra betalt jobb, innen data, da.

    Så Fredrick var lei seg, siden han ikke studerte data da, men bare dreiv med data, som hobby.

    For da ville ikke noen datafirma ansette han, (trodde han).

    (Noe sånt).

    Så jeg hadde altså fått meg en fettklump av en sønn, på 19-20 år.

    Fordi at jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, en eller to vakter i uka, da.

    (Ved siden av heltidsstudier, ved ingeniørhøyskolen).

    Men Fredrick er vel en typisk generasjon Y, tror jeg.

    (Som jeg har lest om såvidt, på nettet).

    Nemlig generasjonen som kom etter generasjon X, vel.

    Generasjon X, (som jeg vel er i), kom jo etter generasjon 68, (som også var kjent som hippie-generasjonen, vel).

    Og jeg skjønner meg ikke så mye, på generasjon Y.

    Men jeg synes at Fredrick var innpåsliten, og kanskje som en kyniker, (husker jeg).

    Han var jo nesten en generasjon yngre enn meg, og likevel så gikk han veldig nærme, (syntes jeg), uten at han liksom gjorde seg gradvis kjent med meg, da.

    Han gikk liksom nærme, med en gang da, (vil jeg si).

    (Og halvbroren min Axel, er også sånn at jeg ikke skjønner meg helt på han, (vil jeg si).

    Så han er kanskje generasjon Y han og, (tenker jeg nå).

    Det er mulig).

    Og Fredrick, han skulle vel også lære seg programmeringsspråket C#, (som var nytt på den her tida), hjemme, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men jeg hadde nok med det vi lærte, ved ingeniørhøyskolen, og med de to lederjobbene, som jeg hadde, i Rimi, osv.

    Og disse nye studentårene mine, de skulle jo egentlig være som noen ‘sabbatsår’, for meg.

    Siden jeg jo hadde hatt mange års ‘hardkjør’, bak meg, som leder, i Rimi, da.

    Men det var ikke så lett for meg, når jeg fikk sånne ‘fettklumper’, som han Fredrick, (som jeg egentlig ikke kjente), så nærme, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül Özgyr, hu ringte meg, (på Rimi Langhus sitt telefonnummer vel), en fredag, (på den her tida), som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Hu spurte meg om vi hadde fler DVD-spillere igjen, på Rimi Langhus.

    (Av de ganske billige DVD-spillerne, som Rimi hadde, på den her tida.

    DVD-spillere som var sånn at de også kunne spille Mpeg-filer, (brent på PC), osv., (hvis jeg husker det riktig)).

    For disse DVD-spillerne, de var utsolgt, på Rimi Bjørndal, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, på Songül Özgyr, ihvertfall).

    Songül sa vel det, at ‘vi’ skulle hente DVD-spilleren, dagen etter.

    Så jeg skjønte dette ‘vi’ sånn halvveis, (husker jeg), som at hu hadde fått seg type, da.

    (Noe sånt).

    Jeg la ihvertfall en sånn DVD-spiller, inn på kontoret, (noe jeg vel også sa til Songül, på telefonen).

    (Og jeg skrev også en lapp på DVD-spilleren, om at den ble hentet, dagen etter, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hørte aldri noe, fra noen Rimi Langhus-folk, om dette.

    Så om Songül Özgyr var på Rimi Langhus, for å hente DVD-spilleren sin, det veit jeg ikke.

    Og hvem typen hennes eventuelt var, det veit jeg heller ikke.

    Hvis det ikke var Thomas Brun da, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus, før Stian Eriksen ble butikksjef der, i andre halvdel av 2003, en gang, vel).

    For Thomas Brun pleide jo å hente Songül, etter at hu var ferdig på jobben, på Rimi Bjørndal, noen ganger, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Songül sa også det, (på rundt den her tida), på Rimi Bjørndal.

    At nå skulle jeg få lov til å brenne filmer og sånn, for henne også.

    (For jeg pleide jo ganske ofte å brenne filmer og musikk osv., for andre folk, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden det jo var et så sosialt miljø der.

    Så kollegene mine, de ble liksom mer som venner eller bekjente da, på en måte).

    Men det ble aldri til det, at jeg fikk spurt hu Songül, om det var noen filmer eller noe musikk, som jeg skulle laste ned, på nettet, for henne.

    For det ble kanskje litt rart, at det var hu som sa til meg, at nå skulle jeg få lov, til å brenne musikk og filmer, for henne.

    Det burde vel kanskje vært motsatt, at det var jeg som tok initiativet, til dette.

    Siden det jo da ville være meg, som gjorde henne, en tjeneste.

    Og jeg var jo ikke slaven hennes heller liksom, (for å si det sånn).

    Så det ble aldri noe av, at jeg brente noen filmer eller noe musikk, for hu Songül, da.

    For det var vel sjelden at jeg hadde henne på tomannshånd liksom, på Rimi Bjørndal.

    Siden hu vel oftest hadde andre folk rundt seg der, da.

    Og dette ble vel også litt anstrengt kanskje, siden hu hadde ringt meg, på Rimi Langhus, om den her DVD-spilleren osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn en gang, (på Rimi Bjørndal).

    At Songül sa til meg det, at jeg måtte gå til posten, (av en eller annen grunn).

    (Noe som var litt spesielt, for jeg hadde jo ikke fått noe opplæring i posten, for å si det sånn).

    Men jeg gikk nå dit likevel da, siden Songül hadde bedt meg om å gå dit, (mens hu gikk gjennom butikken, i retning av spiserommet), vel.

    Og da jeg kom fram til posten, så var det en tysker der, (som hadde forvilla seg dit), husker jeg.

    Han stod i posten, med en pantelapp.

    Så det var nesten litt komisk da, (husker jeg).

    For posten hadde jo ikke noe med pantelappene å gjøre, (for å si det sånn).

    (For pantelappene, de skulle man jo levere i kassa, da).

    Og han tyskeren, han var nesten arg, (vil jeg si).

    Og han snakka hverken norsk eller engelsk, da.

    Og han viste meg en pantelapp, som det stod 0 kroner på da, (husker jeg).

    Og han ville ha pengene for den her pantelappen, da.

    Og jeg måtte gå inn på flaskerommet, (husker jeg).

    For å finne en av boksene hans, da.

    Og dette var en tysk colaboks, (eller noe sånt), vel.

    Så dette må vel ha vært en tysk bobil-turist, (eller noe), som hadde forvilla seg, opp til Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Og norske bokser, de måtte jo ha pantemerke på seg, for at man skulle få pant, for dem.

    (Dette gikk vel egentlig på strekkoden.

    For det var vel sånn, (hvis jeg husker det riktig), at bokseautomaten leste strekkoden.

    For å se om boksen var kjøpt i Norge, da.

    (Noe sånt).

    For hvis boksen ikke var kjøpt i Norge, så fikk man ikke pant, da.

    For da hadde man jo ikke betalt pant, (til det norske pantesystemet), da man kjøpte boksen.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo vært på sommerferie, i Sveits, (hos tante Ellen), sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg klarte etterhvert å få sagt ‘keine kroner’, (som vel betyr ingen kroner), på tysk, da.

    For å prøve å forklare den her ‘pante-problematikken’, for han tyskeren, da.

    Og da ga han tyskeren seg, (som var nesten fiendtlig, må man vel si), til slutt, (mener jeg å huske), siden jeg kunne et ord tysk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Diana, (fra Bjørndal).

    (Hu som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent der, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), noen år før det her.

    Hu som hadde oppført seg så rart, den gangen jeg møtte henne, i første etasje, på Oslo City, (på den her tida, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu lurte på om vi trengte noen flere ansatte, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og da måtte jeg si til henne det, (husker jeg), at det var mulig at vi trengte det.

    Men at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan.

    At det kanskje var lurere av henne, å ikke nevne det, at hu kjente meg, da.

    (Hvis hu skulle søke om jobb der).

    Og det endte med at hu Diana ikke begynte å jobb der igjen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men. men.

    Etter at Linn Korneliussen flytta, fra David Hjort, og til Bergen.

    Noe hu vel gjorde, høsten år 2000, (eller noe sånt).

    Så vanka David Hjort mer og mer sammen med en gjeng, med kriminelle folk, (sånn som jeg skjønte det).

    Det er mulig at disse folka, var de samme kriminelle folka, som David Hjort hadde fortalt meg om, at han ville prøve å kutte ut, i 1997, (like etter at David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal).

    Og ikke så lenge etter, at Linn Korneliussen, hadde flytta, til Bergen.

    Så inviterte David Hjort meg, på en fest, på Bjørndal, (husker jeg).

    Og på denne festen, så var også Linn Korneliussen, (husker jeg).

    Jeg husker at David Hjort fortalte det, at Linn Korneliussen hadde fått seg en del større pupper.

    (Etter at hu hadde flytta til Bergen).

    Så dette må vel ha vært en del måneder, etter at Linn Korneliussen flytta, til Bergen.

    (Vil jeg vel tippe på).

    Siden at puppene hennes hadde rukket å vokse så mye, (av en eller annen grunn), ifølge David Hjort.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra denne festen, så husker jeg det, at David Hjort sa til meg, (og muligens også til Erik Dahl vel).

    At den gjengen, som David Hjort hadde på besøk der, (i stua si, på Bjørndal).

    Var ganske kriminelle folk.

    Så vi måtte være forsiktige, (på den her festen), da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort hang også et norsk flagg, fra terrassen sin, på Bjørndal, (på den her festen da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble vel kanskje litt nysgjerrig, på hva Linn Korneliussen drev med, i Bergen, siden at puppene hennes hadde vokst så mye, liksom.

    Og jeg hadde jo også vært sjefen hennes, på Rimi Nylænde, i cirka et års tid, (var det vel).

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom måtte slå av noen ord, med henne, da.

    Noe som skjedde, ute på terrassen der, (til David Hjort da), husker jeg.

    Og da jeg slo av noen ord, med Linn Korneliussen.

    Så husker jeg, at jeg overhørte det, at noen i den her kriminelle gjengen, (som satt i sofaen).

    Sa høyt, til David Hjort, at jeg ‘rappa dama hans’.

    Enda Linn Korneliussen og David Hjort vel ikke var sammen lenger.

    Og selv om jeg bare såvidt sa hei vel, til hu Linn Korneliussen, da.

    (Som jeg mener å huske at smilte til meg, og var vennlig osv).

    Og jeg spurte vel Linn Korneliussen, om hva hu dreiv med, antagelig.

    Og hu hadde vel begynt å studere, i Bergen, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen her, så var jeg litt misfornøyd, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg hadde på meg en litt dyr svart v-genser, (var det vel).

    Og den genseren hadde krympet kjempemye, i tørketrommelen, i kjelleren, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, (husker jeg).

    (Hvor den vel muligens hadde ligget, fra dagen før, eller noe sånt).

    Så det var omtrent som da jeg et år seinere, (eller noe), skulle spille fotballkamp, (for Rimi Langhus sitt bedriftsfotball-lag), på Greverud, (het det vel).

    For da hadde jo med meg en joggebukse, (som jeg hadde trodd at var den, som jeg hadde satt på vask, kvelden før), som jeg hadde raska med meg, i full fart, en travel dag, fra vaskekjelleren, i Rimi-bygget, da.

    Den joggebuksa, den hadde jo vært alt for liten.

    Så jeg måtte sitte ved siden av Christina Brynteson, (fra Rimi Langhus), på reservebenken, på Greverud der, (var det vel), under så godt som hele den kampen, da.

    Siden at den joggebuksa, (som jeg ved en feil hadde tatt med meg, fra vaskekjelleren, i full fart), hadde vært alt for liten, til å spille fotball i, da.

    Og sånn var det med genseren min, den dagen jeg var på den her festen, (på Bjørndal), og, (husker jeg).

    At den hadde krøpet så mye, (i tørketrommelen, i Rimi-bygget), at den føltes ukomfortabel å gå med, (siden den var for liten, og liksom ble for kort), da.

    Så jeg var ikke helt fornøyd, på den her festen.

    Og etter at disse kriminelle folka, hadde oppført seg rimelig truende, (må man vel si), da jeg hadde snakka, med hu Linn Korneliussen, (ute på terrassen der).

    Så bestemte jeg meg for å heller dra ned til sentrum, og gå ut på byen, da.

    (Istedet for å bli værende, på den her litt utrivelige festen, (må man vel kalle den), da).

    Så jeg ringte vel fra mobilen min, og bestilte en drosje da, (tror jeg).

    Og jeg husker det, at i drosjen, (som jeg tok aleine), på veien ned til sentrum.

    Så viste han drosjesjåføren meg noen gammeldagse tikroner-sedler.

    Som han hadde fått, av en av de tidligere passasjerene, den kvelden.

    Og dette var noen gule tiere, (mener jeg å huske), som kanskje fantes, på 60-tallet, (eller noe sånt), da.

    Og drosjesjåføren, han fortalte meg det, at det var en kar, som skulle besøke kona si på sykehuset, (eller noe sånt).

    Som hadde betalt med disse gamle tikrones-sedlene, (som sikkert var fra myntsamlingen hans, eller noe sånt), da.

    Så det var jo som at det var en tragedie av noe slag, som drosjesjåføren fortale meg om.

    Siden det virket som at dette var noen folk, som nesten hadde mistet kontrollen, da.

    Siden de måtte bruke sedler, fra myntsamlingen sin, for å kjøre drosje osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom ned til sentrum, så dro jeg vel til So What, (tror jeg).

    Det var muligens denne kvelden, at jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne), i det portrommet, mellom So What og Grensen der.

    Og fikk mobilnummeret hennes da, (som jeg sendte tekstmeldinger til vel, og på den måten fikk avtalt en rimelig mislykket date, på Blue Monk, en uke eller to seinere).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Men tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her gjengen, (som vel også assistent Alex, fra Rimi Sinsen, var med i, hvis jeg har forstått det riktig), som var på den festen, til David Hjort, på Bjørndal.

    (Og som jeg var litt usikker på, hva jeg skulle mene om).

    De dukka plutselig opp, på Rimi Bjørndal, mens jeg jobbet der som låseansvarlig, (husker jeg).

    (Like før stengetid, en lørdag, vel).

    Og da spurte han ene av dem, (en som på en fest hos Alex, på Rimi Sinsen, en tid før det her, hadde fortalt meg, at han var ‘deal-er’, (eller langer, eller noe sånt), vel).

    Han spurte meg, om det var noen ledige jobber, på Rimi Bjørndal.

    Og da sa jeg det samme til han, som jeg hadde sagt til hu Diana, (fra Bjørndal), husker jeg.

    Nemlig at jeg gikk så dårlig, sammen med butikksjef Johan, at jeg ikke kunne spørre Johan, fra dem, om Rimi trengte noen flere ansatte, da.

    Og jeg mener også huske det, at hu Fiza, (som jobba i posten), reagerte ganske kraftig, på de her kameratene, til David Hjort, da.

    Som jeg mener å huske, at hu stod og så på, (fra posten), mens de prata med meg, samtidig med at de gikk ut av butikken, (uten å kjøpe noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).

    Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.

    Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.

    (Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.

    Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).

    Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.

    (At jeg skulle få denne jobben).

    For jeg tok jo ikke frysebestillingene.

    (Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.

    Så jeg var kanskje en slags ‘frysesjef’, på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.

    Selv om jeg ikke jobba der så mye.

    (Jeg jobba først to vakter i uka der.

    Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.

    Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.

    Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.

    (Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.

    Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).

    Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).

    Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).

    Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).

    (Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.

    Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.

    Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.

    Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.

    Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).

    Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.

    Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.

    En dag de hadde fri, liksom.

    Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).

    Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.

    Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).

    Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.

    Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.

    Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.

    Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.

    Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.

    Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.

    Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).

    Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.

    (Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).

    Så vi fiksa vel dette ganske greit.

    Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.

    For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.

    For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.

    Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).

    Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.

    (Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).

    Så pleide Fredrick å svare ‘Roger’, da.

    Og det betydde liksom at det var greit, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette ‘Roger’.

    For da sa jeg bare at: ‘Heter ikke du Fredrick, da?’.

    (Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).

    Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).

    Om hvorfor han het Fredrick, med ‘c’.

    Og ikke ‘Fredrik’, liksom.

    For Fredrick med ‘c’, det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.

    Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte bare Fredrick at: ‘Det vet jeg ikke’, (eller noe lignende), husker jeg.

    Så det var kanskje litt rart.

    (At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det rareste Fredrick gjorde.

    (Som jeg vet om, ihvertfall).

    Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).

    (Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.

    Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).

    Og dette som Fredrick sa.

    (Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).

    Det syntes jeg at var så ‘far out’.

    Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).

    Og noen dager etter dette igjen.

    Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).

    Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.

    (For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.

    Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).

    Og jeg tok det ikke så seriøst, da.

    For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het ‘Kunsten å sjekke damer’, (eller noe sånt).

    Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.

    (Altså 12-13 år tidligere).

    Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.

    (Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).

    For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.

    Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.

    (Det er mulig).

    Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det ‘nedlastingsprogrammet’ E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.

    Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.

    For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, ‘So What-dama’, ‘Bærumsdama’ samt et par-tre horer), på den her tida.

    Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).

    Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.

    Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.

    Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).

    Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.

    Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.

    Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.

    (Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.

    Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).

    Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.

    Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.

    Og han hadde jo en ‘barnslig’ sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.

    (Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).

    Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.

    Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.

    Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.

    Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe’s Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).

    Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.

    Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).

    Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).

    Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.

    (Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).

    Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.

    Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.

    Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).

    Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.

    (Og han har/hadde vel også litt bollekinn).

    Men han er en person med mange sider, vil jeg si.

    (Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.

    Det er mulig.

    For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.

    Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.

    Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.

    Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.

    Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).

    For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.

    Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.

    Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.

    Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.

    (Hvem vet).

    Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.

    Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.

    Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).

    Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.

    (Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).

    Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.

    Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).

    Så lå det en svær gjeng med nazister.

    Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.

    (Noe sånt).

    Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.

    Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.

    Men fikk jeg ikke noe klart svar.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.

    Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).

    Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.

    (Altså sommeren 1988).

    Så opplevde jeg faktisk noe lignende.

    For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.

    (Av en eller annen grunn).

    Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at det er noen andre som vet det.

    (Det er mulig).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Sommeren/høsten 2002).

    Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.

    Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.

    (Ved stengetid, en dag).

    Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.

    (Mens han var inne og handlet i butikken, da).

    Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).

    Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.

    Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.

    Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.

    Og de begynte da å banke opp han nordmannen.

    Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.

    Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.

    For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.

    Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.

    Da han løp unna de her innvandrerguttene.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert nå.

    Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.

    Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).

    Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.

    For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.

    Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.

    Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.

    Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.

    Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.

    Ikke så lenge før det her.

    Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.

    For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.

    Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.

    For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.

    Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.

    Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.

    (På Rimi Bjørndal).

    Siden miljøet der var ganske tøft, da.

    Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.

    Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).

    Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.

    Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).

    For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.

    Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.

    For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).

    Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.

    Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.

    Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).

    Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).

    Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).

    Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.

    Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.

    (Sånn  som jeg huska det, ihvertfall).

    Så å ringe politiet, på grunn av bråk.

    På Rimi Bjørndal.

    Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).

    Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.

    Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.