Rimi Archives - Side 56 av 104

Stikkord: Rimi

Mer fra Njål Kristiansen, fra Rimi
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
  Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei Njål,
  
  ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.
  
  Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).
  
  Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.
  
  (Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).
  
  Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.
  
  (For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).
  
  Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.
  
  Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.
  
  Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.
  
  Er en stund siden ja.
  
  Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 21 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.
- for 21 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
  Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?
  
  Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.
- for 20 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.
  
  Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.
  
  Så jeg var nok litt full jeg og.
  
  Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.
  
  Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).
  
  Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.
  
  Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.
  
  Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.
  
  Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.
  
  Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.
  
  Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.
  
  Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.
  
  Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.
  
  Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
  
  Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.
  
  Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?
  
  Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.
  
  Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.
  
  At han så ut som en stor baby.
  
  Hvis det er lov å tulle om det.
  
  Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.
  
  Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.
  
  Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.
  
  Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.
  
  Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.
  
  Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.
  
  Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.
  
  Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.
  
  Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.
  
  Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.
  
  Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.
  
  Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.
  
  Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.
  
  Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.
  
  Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?
  
  Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 19 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei igjen,
  
  kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?
  
  For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.
  
  Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.
  
  Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.
  
  På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.
  
  Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 18 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Forresten,
  
  da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.
  
  For det visste ingen av oss.
  
  Og Pia sa at den og den scorte da.
  
  Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.
  
  Noe sånt.
  
  Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.
  
  Var det han Anders fra Rimi Manglerud?
  
  Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 15 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Steinar Ohr, tenker jeg.
  Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.
  
  Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
  Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om
  
  Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.
  
  Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.
  
  En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd
  
  Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.
- for 15 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.
  
  Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.
  
  Og litt av en yndling for Anne Kathrine
- for 15 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.
  
  Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.
- for 15 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.
  
  Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.
  
  Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.
  
  Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.
  
  Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).
  
  Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.
  
  Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.
  
  Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.
  
  Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.
  
  Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.
  
  Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.
  
  Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.
  
  Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.
  
  Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.
  
  Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?
  
  Jeg er ihvertfall ikke homo.
  
  Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.
  
  Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.
  
  Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.
  
  Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.
  
  Men men.
  
  Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.
  
  For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.
  
  (Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).
- for 14 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Sobia kjenner jeg.
  
  Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.
  
  Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.
  
  Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.
  
  Så jeg syntes ikke at det var krise, da.
  
  Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.
  
  Det husker jeg ikke.
  
  Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.
  
  Men Sobia kommanderte liksom.
  
  Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.
  
  Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.
  
  Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.
  
  Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.
  
  Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.
  
  Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.
  
  Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.
  
  For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.
  
  Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.
  
  Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.
  
  Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.
  
  Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.
  
  Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.
  
  Hvem vet.
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.
- for 14 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.
  
  Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).
  
  Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.
  
  Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).
  
  Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.
  
  Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.
  
  Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.
  
  Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.
  
  Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.
  
  Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.
  
  Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.
  
  Du får høre med han.
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.
  
  Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.
  
  Det blir jo som Twitter.
  
  Jeg ser ikke det dramatiske ved det.
- for 14 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.
- for 14 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Ja den er grei, jeg får ta med det og.
- for 11 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.
  
  Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.
  
  Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.
  
  Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.
  
  (Etter å ha tenkt litt mer om det her).
  
  Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.
  
  (Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.
  
  Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 3 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg tror mafiaen sitter i ditt hode og at dette er ren og skjær galskap fra din side. Du bør ikke legge ut personlige meldinger på denne måten. Jeg trodde vi snakket eksklusivt sammen og er meget forbannet over at det jeg skrev til deg personlig er blitt allemannseie.
- for noen sekunder siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Altså, vi snakket om job, og drev ikke med cyber-sex.
  
  Og vi har knapt snakket sammen tidligere.
  
  Hvis du vil fortelle en hemmelighet, så må du si fra først at det er hemmelig.
  
  Var det sånn, da du kom på døra mi, i Waldemar Thranes gate, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin, at dette var hemmelig, og jeg ikke kunne fortelle dette til noen andre?
  
  Nei, selvfølgelig ikke.
  
  Og da blir det det samme på Facebook.
  
  Så det er nok du som burde ta en sjekk på hodet ditt, hvis du ikke skjønner at det er sånn.
  
  Dessuten, man kan si mye rart om Kristian Kvehaugen.
  
  Han så gammel og sliten og herja ut.
  
  Men jeg tror aldri at han ville ha lagt seg ned på en benk, under en personalfest, sånn som du gjorde, på Peppes den gangen.
  
  Bare noe jeg tenkte på.
  
  Og jeg liker ikke å få råd om hva jeg bør gjøre, hvis jeg ikke først har spurt om råd.
  
  Hvis du vil diskutere Rimi, så er det greit, men publisering det blir en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg visste ikke at du jobba i politiet forresten, siden du har så greie på mafia.

for 13 timer siden

Njål Kristiansen
God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.

for 12 timer siden

Erik Ribsskog
Hei Njål,

ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.

Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).

Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.

(Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).

Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.

(For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).

Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.

Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.

Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.

Er en stund siden ja.

Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

Mvh.

Erik Ribsskog
for 9 timer siden

Njål Kristiansen
Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.
for 9 timer siden

Njål Kristiansen
Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?

Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.
for 8 timer siden

Erik Ribsskog
Hei,

jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.

Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.

Så jeg var nok litt full jeg og.

Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.

Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).

Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.

Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.

Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.

Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.

Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.

Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.

Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.

Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.

Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.

Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?

Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.

Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.

At han så ut som en stor baby.

Hvis det er lov å tulle om det.

Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.

Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.

Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.

Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.

Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.

Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.

Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.

Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.

Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.

Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.

Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.

Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.

Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.

Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.

Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?

Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.

Mvh.

Erik Ribsskog
for 7 timer siden

Erik Ribsskog
Hei igjen,

kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?

For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.

Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.

På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

Mvh.

Erik Ribsskog
for 7 timer siden

Erik Ribsskog
Forresten,

da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.

For det visste ingen av oss.

Og Pia sa at den og den scorte da.

Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.

Noe sånt.

Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.

Var det han Anders fra Rimi Manglerud?

Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.

Mvh.

Erik Ribsskog
for 3 timer siden

Njål Kristiansen
Steinar Ohr, tenker jeg.
Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.

Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om

Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.

Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.

En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd

Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.
for 3 timer siden

Njål Kristiansen
Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.

Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.

Og litt av en yndling for Anne Kathrine
for 3 timer siden

Njål Kristiansen
Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.

Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.
for 3 timer siden

Erik Ribsskog
Hei,

jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.

Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.

Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.

Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.

Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).

Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.

Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.

Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.

Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.

Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.

Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.

Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.

Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.

Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.
for 3 timer siden

Erik Ribsskog
Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.

Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?

Jeg er ihvertfall ikke homo.

Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.

Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.

Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.

Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.

Men men.

Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.

For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.

(Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).
for 3 timer siden

Njål Kristiansen
OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?
for 3 timer siden

Erik Ribsskog
Sobia kjenner jeg.

Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.

Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.

Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.

Så jeg syntes ikke at det var krise, da.

Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.

Det husker jeg ikke.

Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.

Men Sobia kommanderte liksom.

Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.

Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.

Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.

Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.

Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.

Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.

Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.

For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.

Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.

Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.

Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.

Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.

Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.

Hvem vet.
for 3 timer siden

Erik Ribsskog
Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.
for 2 timer siden

Njål Kristiansen
Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.
for 2 timer siden

Erik Ribsskog
Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.

Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).

Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.

Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).

Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.

Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.

Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.

Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.

Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.

Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.

Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.

Du får høre med han.
for 2 timer siden

Erik Ribsskog
Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.

Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.

Det blir jo som Twitter.

Jeg ser ikke det dramatiske ved det.
for 2 timer siden

Njål Kristiansen
Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.
for 2 timer siden

Erik Ribsskog
Ja den er grei, jeg får ta med det og.
for noen sekunder siden

Erik Ribsskog
Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.

Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.

Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.

Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.

Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.

(Etter å ha tenkt litt mer om det her).

Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.

(Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.

Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.

Mvh.

Erik Ribsskog

Det vi gjorde på Rimi, angående dette problemet, var at vi hadde Checkpoint varemerking, som fikk noen varer til å pipe, hvis de ikke var betalt

http://dt.no/nyheter/fjerner-indrefilet-fra-disken-1.7457732

PS.

Rundtom-nissen, var forresten en, som onkelen min Håkon, dreiv og babla om, like etter at mora mi sendte meg for å bo hos faren min, høsten 1979.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

http://dt.no/nyheter/1977-nissen-som-ble-nasjonal-kjendis-1.5222151

Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så spurte Glenn Hesler meg, om han skulle kjøpe med noe for meg, en gang, som han skulle til Sverige.

Og da jeg var med fotball-laget, (Berger IL), til Gøteborg, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Så kjøpte jo jeg, (og også mange av de andre på laget), oss pizza-snacks, mens vi venta på ferja til Moss, husker jeg.

(På vei til Sverige, da.

Ved ferjeterminalen i Horten).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den gangen, som Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og meg, var på campingtur, til Gøteborg, sommeren 1991.

(Må det vel ha vært).

Så så jeg noen sånne ‘bread-sticks’ da, i en matbutikk, i Sverige.

Og grunnen til at jeg syntes, at de så artige ut.

Det var jo fordi at de hadde pizza-smak, da.

For jeg likte alt som hadde med pizza å gjøre da.

(Eller hva man skal si).

Sånn som pizza-smørbrød, (som var pizzafyll, som man skulle ha på brødskiver, som fantes på 80-tallet), pizza-snacks og selvfølgelig også vanlig pizza, i mange forskjellige varianter, med enten tjukk eller tynn bunn, da.

Så da jeg fant Grissini breadsticks med pizzasmak, (som jeg ikke hadde sett før, i Norge), i en butikk i Sverige, på en ferie der.

Så måtte jeg selvfølgelig kjøpe de, da.

Jeg som var så glad i pizza, og omtrent ikke spiste noe annet enn Pizza Grandiosa, til middag, fra cirka midten av 80-tallet til et stykke ut på 90-tallet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde vel slutte å røyke, da Glenn Hesler spurte meg om det her.

(Om det var noe han skulle kjøpe med til meg, i Sverige).

Så jeg prøvde å tenke da, for å finne ut om det var noe, som jeg ønsket, i Sverige.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så var jo kinaputter det helt store.

Men det var ikke akkurat noe jeg syntes var artig, som noen og tjueåring.

Og røyking hadde jeg jo slutta med.

Og jeg hadde masse øl stående i et lite kjøleskap, (som ingen andre brukte), på Ungbo der, da.

(Øl som jeg hadde kjøpt en sixpack av, nå og da.

(Med Ringnes 0.33 liters flasker.

En six-pack som bare kosta drøye 50 kroner vel, på Rimi, på den her tida.

Så de six-packene, de var de suverent billigste six-packene, på Rimi, (og kanskje i hele Norge, ihvertfall mer eller mindre), på den her tida, da).

For å spare penger hvis jeg skulle ut på byen, (må det vel ha vært).

(Siden en sånn six-pack kosta omtrent det samme, som en halvliter, på byen, da).

Sånn at jeg kunne liksom drikke meg pussa hjemme, for en billig penge, før jeg dro ut på byen, da

(Og da trengte jeg ikke å kjøpe så mye dyre halvlitere, på byen, for å bli litt sånn pussa, sånn at jeg ble litt mer sosial, og turte å drite meg ut litt, og prøve å sjekke opp damer, og sånn, da).

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg spurte Glenn Hesler, (etter å ha nesten vrengt hjernen min, for å prøve å finne ut, om det var en eneste ting, som jeg kunne komme på, som jeg ønska, fra Sverige, da).

Og det var egentlig ikke noe spesielt jeg ønska der.

Det eneste jeg klarte å komme på, det var de Grissini bread-sticks-ene, med pizzasmak, da.

Så jeg sa det, at han kunne jo kjøpe med det, hvis han fant det.

For det var egentlig ikke noe i Sverige, som frista så mye.

Selv pleide jeg vel oftere å dra litt oftere til Danmark, enn til Sverige, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo vært mest i England, av utenlandske land.

Så kanskje hvis han hadde spurt meg om det var noe i England, som han skulle kjøpe med for meg.

Da ville jeg nok bedt han om å kjøpe med Cherry Coca Cola, Dr. Pepper, Aero-sjokolade og Hula Hoops BBQ Beef, osv.

Men det var bare til Sverige, som han skulle, da.

Og etter at jeg hadde slutta å røyke og drikke cola.

Så hadde jeg liksom ikke så mange laster, eller svake sider, (eller hva man skal kalle det), igjen, da.

Og jeg var ikke preget av ‘ladism’ heller, (som vel var noe som ble moderne seinere, på 90-tallet).

(Nemlig at man har en gutteaktig livsstil, da).

Så det var ikke sånn at jeg syntes at det var artig, å smelle kinaputter, som noen og tjueåring.

(For å forklare om det).

Og hvis jeg skulle kjøpe noe pornoblader, så ville jeg vel kjøpe det selv, (for å si det sånn).

Og da kunne jeg jo bare gå til Narvesen, for eksempel.

Istedet for å drite meg ut, ved å be Glenn Hesler, om å kjøpe med pornoblader for meg, da.

Så det eneste jeg kom på, (i farta), det var om han kunne kjøpe med noen sånne pizza-Grissini, for meg, da.

(Hvis han klarte å finne det).

Siden han absolutt ville kjøpe med noe for meg, da.

(Virka det som, ihvertfall).

For jeg klarte ikke å komme på noe annet da, (må jeg si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da Glenn Hesler kom tilbake igjen, fra Sverige.

Så leverte han meg en pakke, med hvitløk(!)-Grissini, da.

Så da kunne han jo like gjerne ha spytta meg i trynet omtrent, (vil jeg si).

(Og han forklarte heller ikke hvorfor han hadde tatt med feil slag, da).

For det som jeg syntes at var såvidt litt artig, med de pizza-Grissini-ene, det var jo det, at de var med pizza-smak, da.

Men jeg syntes ikke egentlig at pizza-Grissini, var _så_ utrolig artig, da.

Men Glenn Hesler ville liksom absolutt kjøpe med noe for meg der da, (virka det som, ihvertfall).

Så det var det eneste jeg kom på, da.

Men hvitløk-Grissini.

Det ville jeg vel aldri ha kjøpt selv, hvis jeg hadde sett det i en butikk, i Norge, for eksempel.

Så dette ble bare som noe dumt, (og kanskje litt skuffende), for meg da, (vil jeg si).

Så da lurte jeg på hva Glenn Hesler dreiv på med, (husker jeg).

Siden han klarte å komme tilbake, fra Sverige, med hvitløk-Grissini, når jeg hadde bestilt pizza-Grissini, da.

Men men, det veit han kanskje sjæl.

(Det får man vel håpe på).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en annen gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Så begynte Glenn Hesler plutselig en kveld, (var det vel), å si sånn ‘capish’, en god del ganger, i løpet av noe få setninger, da, (et uttrykk jeg aldri hadde hørt han bruke før, enda han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, noen få år, før det her, da).

(Capish, (eller hvordan det skrives), det er jo italiensk for ‘forstår du’, (eller noe), vel).

Så det var akkurat som om Glenn Hesler prøvde å hinte til meg, om at han var med i mafiaen, (eller noe), husker jeg.

Men jeg tenkte vel det, at det kan jo ikke være mulig.

For det finnes jo ikke noe mafia i Norge.

Det er jo bare i USA og Italia, at de har mafia.

Så jeg slo det bare fra meg, og tenkte ikke noe mer på det her, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Glenn Hesler, han fikk også nesten et slags ‘anfall’, en gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo, (husker jeg).¨

(En gang han satt i stua der, vel).

Da sa han plutselig noe sånt som, at ‘var det ikke Øystein, som var kameraten din?’.

Med en slags bebreidende, (eller muligens trist), tone, da.

Men det var jo først Tom Ivar Myrberg, som var kameraten min.

(Eller ihvertfall klassekameraten).

Og så introduserte jo han meg for sin kamerat, (og nabo), nemlig Kjetil Holshagen, og Tom Ivar Myrberg flytta jo så like etterpå til Drammen, (sammen med søsknene sine), på ‘lasset’ til foreldrene sine, da.

Og Så introduserte Kjetil Holshagen meg for Øystein Andersen.

For Kjetil Holshagen dro jo med Øystein Andersen hjem til meg, i Leirfaret 4B, en gang.

Og faren min fortalte meg også, på rundt den samme tida, at Øystein Andersen var adoptivsønnen, til kusina hans, Reidun.

Så Øystein Andersen var tremenningen min, (eller adoptiv-tremenningen, da).

Så jeg kunne jo liksom ikke nekte Øystein Andersen, å henge oppe hos meg, hvis han var med Kjetil Holshagen, (som jo var min bestekamerat, på den her tida, må man vel si, ihvertfall mer eller mindre).

Og resten kjente jo Glenn Hesler til.

Glenn Hesler og jeg, vi ble jo kjent med hverandre, gjennom Øystein Andersen.

Og det var jo Glenn Hesler, som plutselig hadde spurte meg, om ikke jeg kunne hjelpe han, med å få et rom, i Ungbo-leiligheten, hvor jeg bodde, som den lengstboende beboeren i, (noen måneder etter at jeg var ferdig med militæret, da).

(Og dette var noe som kom overraskende på meg da, husker jeg.

(At Glenn Hesler ville bo på Ungbo).

Så det var ikke sånn at dette var noe som jeg hadde foreslått, (for eksempel).

Eller at dette var noe som vi hadde diskutert angående tidligere.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og Glenn Hesler, han må da jo ha visst om det, at Øystein Andersen, plutselig hadde dukka opp, på Ungbo der, og bare sagt, (liksom rett ut av lufta), til meg, at han ikke ville være kamerat med meg lengre.

(Sommeren/høsten 1993, (må det vel ha vært).

Like etter at jeg var ferdig, med militæret).

Og uten at Øystein Andersen vel ga noen grunn, til det her, da.

Så det var jo rimelig rart da, (må man vel si).

Men jeg måtte jo være sterk, på den her tida.

For jeg var jo delvis arbeidsledig, og søstera mi Pia, hu var jo hjemløs, så hu hadde flytta inn, på rommet mitt, på Ungbo, og sov på en madrass, på gulvet der, da.

Så Glenn Hesler visste vel det, at Øystein Andersen og jeg, ikke var kamerater lengre, (på den tida, som Glenn Hesler bodde, på Ungbo).

Og Glenn Hesler, han må vel ha huska det, at det var han, (og ikke jeg), som hadde ønska det, at han skulle bo på Ungbo der, (hvor blant annet Pia og jeg selv bodde, fra før Glenn Hesler flytta inn der, da).

(Så det var jo sånn at jeg gjorde Glenn Hesler en tjeneste, da.

Siden jeg skaffa han rom på Ungbo, ved å prate for han, med Ungbo-dama, en gang som hu var innom, på Ungbo der, da).

Så hvorfor Glenn Hesler spurte meg om det her.

På en sånn ‘klagete’ måte, (må man vel kalle det).

Om det ikke var Øystein Andersen jeg egentlig var kamerat med.

(Og ikke han selv, (mente han vel kanskje)).

Nei, det veit jeg ikke.

Da var det kanskje sånn, at jeg kunne ha begynt å tulla, og sagt det, at Glenn Hesler hadde begynt å bli senil, (eller noe sånt).

Men jeg vitsa vel ikke bort det her, da Glenn Hesler kom med den her klaginga si, (må man vel kalle det).

Nei, for det virka vel som at noe var galt kanskje, på den måten som Glenn Hesler sa den her setningen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg svarte vel ikke noe, på det her, men jeg ble vel kanskje litt satt ut, da.

Siden jeg nok syntes at dette var en rimelig rar ting å si, da.

Jeg tenkte vel kanskje det, at det nok måtte ligge noe bak den her ‘sytinga’, da.

Men hva som lå bak, det forklarte ikke Glenn Hesler noe om, da.

Og jeg ble vel litt ‘frika ut’, av det her da, (må man vel si).

For Glenn Hesler, han spurte jo om noe som han måtte vite om selv, da.

Så jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare da, (tror jeg).

Så jeg sa nok ikke noe, da.

Men jeg var vel kanskje på vei inn på rommet mitt, eller noe sånt, da.

Så jeg så vel kanskje bare litt rart på Glenn Hesler da, (i farta), eller noe.

Og jeg lurte vel kanskje på hva søren det her skulle bety, da.

Og jeg håpet vel kanskje på at Glenn Hesler kom til å bli ‘normal’ igjen da, (hvis jeg bare lot som ingenting), kanskje.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

(Antagelig i 1995 en gang, da).

Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.

Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.

Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.

Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.

For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.

Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.

Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).

Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.

Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.

Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.

Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.

For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.

Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.

For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.

Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.

(Og ikke til mandagene, for eksempel.

For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).

Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.

Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.

For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.

(For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).

Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.

Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.

Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.

Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).

Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.

Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.

For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.

(Eller noe).

Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.

Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.

(Noe sånt).

Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.

Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).

Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.

For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).

(Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).

Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.

Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.

Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).

Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.

For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.

Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.

Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.

Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.

(Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.

Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.

Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.

Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.

For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.

Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.

Det er mulig.

Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.

Og dette var vel om sommeren.

(Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.

Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

Og kjørte den røde HiAce-en).

Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.

Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.

Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.

Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.

Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

(Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).

Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).

(Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).

Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.

Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).

At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).

(Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).

Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.

Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.

Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.

(Siden det her var to-tre år seinere).

Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.

Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.

Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.

(Siden det var mest fremmede folk der vel).

Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.

Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.

For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.

Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.

Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.

Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.

Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.

(Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.

Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.

Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).

Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.

Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.

(Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).

Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.

Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.

(I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).

Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.

(Av en eller annen grunn).

Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.

For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).

Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).

Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.

(Noe sånt).

Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.

Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.

Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.

Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.

Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.

Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).

(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.

Jeg husker ikke helt nøyaktig).

Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).

Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.

For jeg kjeda meg fælt, da.

Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.

Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).

(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.

Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.

Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.

Sånne ting.

Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.

For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.

(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.

For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.

For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.

Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.

Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.

Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.

Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.

Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).

Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.

Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.

Noe sånt).

Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.

Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.

Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).

Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.

Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.

En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.

(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.

Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.

Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?

Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.

(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).

Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.

(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.

Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.

Det er mulig.

Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).

Hvis det var hu da.

Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).

Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.

Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.

Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.

Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.

Da Christell stod der og pekte på meg, da.

(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.

Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.

(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.

For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.

Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).

Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.

Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.

(Noe sånt).

Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.

Men det ville hu ikke.

Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.

Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.

(Noe sånt).

Men jeg hørte aldri noe, da.

Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.

Men det veit hu vel kanskje selv.

(Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.

For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.

Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).

Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).

(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.

At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.

Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).

At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.

For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.

Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.

Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.

Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).

Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.

Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.

Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

En gang i 1994 eller 1995 vel.

Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

Så det irriterte meg da, husker jeg.

At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

(Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

(Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

Det er sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

På en fredag, vel.

Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

Men det gjorde jeg ikke, da.

Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

(Som jo var det første halvåret, av 1995).

Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

I butikkfaget.

Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

(Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

(Noe sånt).

Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

(Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

For ellers så kunne det bli stjålet, da.

Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

Så jobba jeg vel seinvakt, da.

Også henta jeg det skiltet, da.

Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

(Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

(Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

Før jeg skriver om julebordet 1995, så kan jeg ta med noen flere episoder, fra Rimi Nylænde.

Hilde fra Rimi Hellerud, hu begynte jo å jobbe i Rema, like før jul, (var det vel), i 1994.

Så det var Elisabeth Falkenberg og meg, som drev butikken, (som de eneste lederne), den jula, da.

Og jeg husker det, at jeg måtte ta Stabburet-bestilling på julevarer, (må det vel ha vært).

Også sier Elisabeth Falkenberg til meg, at vi burde bestille en spekeskinke og.

For folk kom ofte og spurte om det, i jula, da.

Og den spekeskinka, den ble hengende, inne på melkekjøla.

For at den ikke skulle bli stjålet, (eller noe).

Og der hang den, hele jula da, (husker jeg).

Og jeg lurer på om det var noe rart med den skinka.

For vanligvis, så ville vel prosessen vært sånn, ved et salg, av en sånn skinke.

At først så ville det dukke opp en kunde i butikken som spurte om spekeskinke.

Og så ville vi si det, at vi kan bestille en, sånn at du får den på tirsdag, (for eksempel).

Og så ville vi sendt en faks, (for eksempel), til Stabburet som seinere ble Spis, da.

Og så ville kunden fått spekeskinka si, uka etter da, (for eksempel).

Så det Elisabeth Falkenberg gjorde jula 1994, da hu bestilte en sånn skinke, og bare lot den henge, inne på melkekjøla.

Det var litt rart da, kan man vel si.

Men dette var jo den første jula mi, som leder, i Rimi, så jeg måtte jo nesten høre på butikksjefen da, syntes jeg, når hu ville bestille en sånn spekeskinke.

Jeg hadde ikke noe særlig erfaring med å bestille julevarer, så jeg bare hørte på henne da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter jul, så skjedde det noe enda rarere, i forbindelse med den spekeskinka, da.

Og det var at butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det.

At hu syntes ikke at vi kunne kaste en sånn stor spekeskinke.

Så hu lurte på om jeg ville ha den, da.

Og jeg hadde jo nettopp vært på en rep.-øvelse, hvor vi spiste et fenalår.

Så jeg syntes at det hørtes artig ut da, og ha en sånn spekeskinke, i kjøleskapet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en dag, etter jobben, på begynnelsen av 1995, (må det vel ha vært), så tok jeg med meg den spekeskinka hjem, da.

Siden hu butikksjef Elisabeth Falkenberg, hadde spurt meg, om jeg ville ha den, da.

Så tenkte jeg at det måtte være greit, da.

Jeg kunne nesten ikke si imot butikksjefen, syntes jeg.

Jeg var jo helt fersk som assisterende butikksjef, og.

Og den samme dagen, (for dette var en dag jeg hadde tidligvakt, da).

Så dro jeg også innom Sparebanken NOR, (hvor jeg hadde lønnskonto, på den her tida), sin filial, på Bryn, husker jeg.

(Der hvor det var et bankboks-ran en gang, vel).

Og spurte de, om jeg kunne få et lån, for å kjøpe en leilighet, i høyblokka, på Lambertseter der.

For de leilighetene, de kosta bare et par hundre tusen, på den her tida, (hvis ikke enda mindre).

Men jeg fikk ikke noe lån da, husker jeg.

Enda jeg ikke hadde hatt noe inkasso, eller noe sånt.

(For jeg var jo egentlig for gammel til å bo på Ungbo, så jeg hadde vel sett i Aftenposten da, at de leilighetene, i høyblokka, på Lambertseter, var veldig billige, da.

Sånn at til og med en med 140.000 i årslønn, (som jeg hadde, på den her tida), kunne hatt råd til å betjene et lån, på de vel.

Selv om Magne Winnem vel advarte meg litt mot å bo der.

For han mente at det var mye narkomane og sånn, som bodde der, var det vel.

Så jeg var kanskje ikke helt overbevist selv, da jeg gikk i banken, for å høre om jeg kunne få lån, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og raritetene rundt den spekeskinka, de stoppa ikke der.

For da Glenn Hesler etter en stund, fikk se den spekeskinka, liggende delvis oppspist, i kjøleskapet, på Ungbo der.

Så fikk han sjokk, (må man vel si).

Og banka på døra til rommet mitt, og lurte på hvor den skinka var fra, osv., da.

Mens han så sjokkert ut i trynet vel.

(Sånn som jeg klarte å tolke trynet og stemmen hans, ihvertfall).

Så det var kanskje noe rart med den spekeskinka, da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde, så begynte det også å jobbe et par, som het Line og Pål, der.

(Som begge hadde lyst hår, husker jeg.

Pål med gardinfrisyre, og Line med langt hår, da).

Ihvertfall Pål begynte vel å jobbe der, allerede mens hu Hilde, fra Rimi Hellerud, jobba der, mener jeg å huske.

En jobboppgave, som ingen av lederne var så glad i å vel.

Det var å tømme papp-pressa.

Men Pål, han jobba to dager, i uka, var det vel.

To ettermiddager da, etter studier ved UIO, (var det vel).

Og da fikk Elisabeth Falkenberg, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), de fikk Pål til å tømme papp-pressa, før han satt seg i kassa, de to kveldene, som han jobba, da.

Så da lot vi bare papp-pressa stå der, til Pål kom på jobben da, tirsdag og torsdag, (eller om det var fredag), husker jeg.

Og da trengte vel ikke noen andre, å tømme papp-pressa, mener jeg å huske.

Så den rutinen, den var kanskje litt spansk, da.

Men Pål var jo stor og sterk.

Men det var kanskje litt utnytting da, muligens.

(For Pål satt jo egentlig i kassa).

Men Pål var grei, og klagde ikke da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Pål også slutta før Line.

Og da lot jeg Pål få med resten av en bløtkake, som Rimi hadde fått, (av en eller annen grunn).

Og da sa hu Line at hu også ville slutte, (mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også et par rare episoder, inne på tellerommet, på Rimi Nylænde der, husker jeg.

Når jeg tenkte at det var best å holde kjeft.

En gang, så var det hu Wenche Berntsen, som plutselig bannet, og sa ‘fitte’ høyt, inne på tellerommet der.

Mens Henning Sanne og jeg, også var der, da.

Og da kommenterte vel Henning Sanne det her, og sa noe sånt som, at det var så usjarmerende, med damer, som banna på den måten, og sa fitte da, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var det Henning Sanne, Line og meg, som var inne på tellerommet der.

Og da nevnte Henning Sanne det, at Line var modell, (mener jeg at det var).

Men jeg ville fortsatt ikke blande meg for mye opp i hva mine ‘undersåtter’ dreiv med privat, da.

Så jeg sa ingenting, da.

For jeg ville ikke smiske heller, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kjøpte meg en billig bil, (som jeg skal skrive mer om seinere), noen uker etter at jeg fikk lappen.

Så sa hu Line til meg, (mens hu så surt på meg, må man vel si), at ‘kunne du ikke heller ha kjøpt Pål sin bil, da?’.

(Noe sånt).

For da skulle visst Pål selge sin bil, da.

Men det hadde ikke jeg hørt noe om, da.

Men jeg visste at Pål hadde mye utgifter.

For han klagde til meg, på at en kar, forlangte to-tre tusen, for å montere inn et stereoanlegg, i bilen hans, (ikke så lenge før det her, vel).

Og da spurte Pål meg, om jeg ikke var enig med han, i at det var litt mye, (husker jeg).

Men da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, for min første bilstereo, den kjøpte jeg i 1998, (må det vel ha vært), altså cirka tre år etter det her, da.

Så da måtte jeg bare holde kjeft, da.

Men jeg skjønte at Pål vel hadde dårlig råd da, antagelig.

Og muligens også kamerater som lurte han.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, så husker jeg det, at Marianne Hansen hadde tatt på seg noen klær, som var i sånn skikkelig klovnemønster, eller noe, da.

Både buksa og jakka hennes, så helt ‘klovnete’ ut da, (må man vel si).

Så hu Line, hu begynte jo å le høyt, da hu så det antrekket, til hu Marianne Hansen da, husker jeg.

Men da fortalte Marianne Hansen det, (til hu Line), mens jeg var på tellerommet der da, (må det vel ha vært), at hu ikke brydde seg noe om hvordan hu kledde seg, hvis hu bare skulle på jobb.

Det var bare hvis hu skulle på byen, at hu brydde seg om hvordan hu gikk kledd, (sa hu Marianne Hansen da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en ungdom, som het Glenn, som jobba der, husker jeg.

Han hadde mørkt, krøllete hår vel, og bodde like ved Rimi Nylænde der, tror jeg.

Og en gang, som jeg hadde glemt, å ta med arbeidstøy, på jobben.

(For jeg var vel litt stressa innimellom, den tida jeg jobba, på Rimi Nylænde der.

Siden jeg jo hadde en ekstrajobb og tok kjøretimer, osv., innimellom jobbinga som assisterende butikksjef, da).

Så var det eneste tøyet jeg fant, i garderoben der, som jeg kunne bruke.

Det var skjorta til han Glenn da, husker jeg.

Og den lukta det jo skikkelig deo av, (eller hva det var), husker jeg.

Så det var ikke noe artig, å bruke skjorta hans da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han Glenn han var det nesten at jeg måtte feste med, en nyttårsaften, husker jeg.

(Muligens nyttårsaften 1994, da jeg endte opp på Snorre der.

Eller om det var nyttårsaften 1995).

Men det ble litt rart, for jeg kjente ikke han så bra, da.

Så jeg klarte på en eller annen måte å komme meg ut av det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og like etter, at vi på Rimi Nylænde, hadde vært på den Danmarksturen, forresten.

Så dukka det opp en hel gjeng, fra Rema Karlsrud, på jobben vår, husker jeg.

Mens vi dreiv og prisa varer osv., (for vi hadde ennå ikke fått skannere, i kassene, på Rimi Nylænde, da jeg slutta der, (for å begynne å jobbe på Rimi Bjørndal), våren 1996, da).

Og jeg lurer på om det var sånn, at ei av damene på Rimi Nylænde, (Marianne Hansen?), hadde hatt et one night stand, med en av de karene, fra Rema Karlsrud, (som var en butikk, som lå kanskje en kilometer, fra der Rimi Nylænde lå da), som var på den samme danskebåt-turen, som oss, da.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

Stikkord: Rimi

Mer fra Njål Kristiansen, fra Rimi

Mer fra Njål Kristiansen, fra Rimi

Njål Kristiansen, fra Rimi, sendte en Facebook-melding

Det vi gjorde på Rimi, angående dette problemet, var at vi hadde Checkpoint varemerking, som fikk noen varer til å pipe, hvis de ikke var betalt

Min Bok 4 – Kapittel 64: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo III

Min Bok 4 – Kapittel 63: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo II

Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995

Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

Min Bok 4 – Kapittel 55: Mer fra Rimi Nylænde

Jeg sendte en Facebook-melding til Charlotte fra Rimi Nylænde