Stikkord: Rimi
-
Min Bok 2 – Kapittel 96: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo II
Jeg var også ute på byen, med Andre Willassen, Magne Winnem og Elin fra Skarnes, på nyttårsaften, i 1991.
Jeg husker ikke helt hvor vi var hen, på byen.
Men vi var kanskje på Radio 1 Club/Hit House da.
Det jeg husker best, det var at vi stod i taxikø, (for vi skulle vel alle sammen, på et slags nachspiel, oppe hos Winnem, i leiligheten over Rimi Nylænde, på Lambertseter), nede ved Oslo Plaza der.
Og det som skjedde, det var at to unge damer, kom ut fra Oslo Plaza, (var det vel).
Og spurte taxi-køen om hjelp, (sånn som jeg skjønte det).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
De hadde noen kåte, unge, svenske herremenn etter seg.
Og ville ha hjelp til å slippe unna dem da.
Ingen hjalp dem, så jeg sa til de svenskene, at hu ene var søstera mi.
Noe som var en røverhistorie da.
Men de svenskene ga seg etterhvert da.
De to damene gikk så videre opp i Karl Johan vel.
Og de spurte først Willassen og meg, om vi ville være med de.
(Siden vi hadde hjulpet dem, med å bli kvitt de svenskene da, antagelig).
Men jeg sa ‘nei takk’, for jeg syntes at det hadde vært nok dramatikk, den kvelden, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt hvordan, men Willassen og jeg, vi fant Elin fra Skarnes og Magne Winnem sitt sæddrepende glidemiddel, (mener jeg å huske ihvertfall), i leiligheten, til Winnem der, dagen etter denne nyttårsaftenen.
Willassen og jeg, vi sov vel på hvert vårt sted, i stua der vel.
Og Winnem og Elin fra Skarnes, de sov vel på et annet rom, eller noe, tror jeg.
(Uten at jeg husker det nøyaktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Willassen fortalte også, før vi gikk ut på byen vel.
At han hadde så lyst til å kjøpe hore.
‘Hvor mye koster det for det billigste’, pleide han visst å spørre horene om da, (fortalte han).
Jeg husker at vi andre tre reagerte, for å kjøpe horer, det var liksom tabu, i våre kretser da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, seinere på 90-tallet, (var det vel), så fortalte forresten Willassen det, til Winnem og meg, at han hadde fått seg et stamsted i Drammen.
Han pleide nemlig å sitte i baren på Park Hotell der, og dra med seg en ny dame hjem, hver lørdagskveld, (var det vel).
Noe jeg syntes at var litt rart, for jeg huska jo godt den dårlige ånden, til Andre Willassen, fra russeåret, på Gjerdes videregående, hvor jeg satt ved siden av han, hver dag, i et skoleår da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Et drøyt år etter denne nyttårsaftenen, så fikk jeg forresten vite svaret, på hvorfor Magne Winnem og Elin fra Skarnes, dreiv og kjøpte seg sæddrepende glidekrem.
Både Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de var begge to, fra veldig religiøse familier.
(Ihvertfall så var Winnem det).
Så de ville ikke ha barn, før ekteskapet da.
Så hver gang, som kondomen til Magne Winnem sprakk.
Så pleide han å kjøre nærmest i sjokk, (fortalte han), ned til det døgnåpne apoteket, på Jernbanetorget der.
For å kjøpe mer sæddrepende glidekrem da.
Og så tredde han en kondom, utapå tørkerullholderen deres da.
(Som var laget i tre, mener jeg å huske).
Også tok han sæddrepende krem, på kondomen, og kjørte den skikkelig langt oppi fitta på Elin da.
Sånn at kremen skulle drepe sædcellene hans der da.
Sånn at det ikke ble noe uønskede graviditeter, før ekteskapet, osv.
Dette husker jeg at Magne Winnem fortalte meg, (utafor sammenhengen vel), når han og Elin fra Skarnes, ganske nylig hadde flytta til Oberst Rodes vei, på Nordstrand der, (mens jeg var i militæret, må vel dette ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem og Elin fra Skarnes, de ba meg til og med på rekemiddag, utendørs, våren 1993 vel, (eller noe sånt), i Oberst Rodes vei der.
Og da måtte Elin hente tørkerullholderen, under måltidet, husker jeg.
Mens vi spiste reker der da.
Det var vel Magne Winnem, som ville at hu skulle hente den vel.
Og da hadde jo Magne Winnem, under det forrige besøket mitt, (var det vel), fortalt meg den historien, om den tørkerullholderen da.
Så dette ble et litt spesielt måltid, husker jeg, (for å si det sånn).
Med den tørkerullholderen, foran oss på bordet der da.
Og vel uten at hu Elin fra Skarnes, visste det, at jeg visste hvor den tørkerullholderen hadde vært hen da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at de bodde i Oberst Rodes vei, så flytta Elin og Magne Winnem, til Avstikkeren, på Bergkrystallen.
(Til en OBOS-blokk der, var det vel).
Et sted hvor de var nabo, med Morten Jenker, som på den tiden jobbet som ambulerende butikksjef, i Rimi vel.
Og jeg husker at på nyttårsaften, i 1992, så var jeg oppe i Avstikkeren der.
Så da hadde vel Elin og Magne Winnem muligens flytta dit.
Enten det, eller så var vi på fest hos Morten Jenker der, i nabooppgangen, eller noe.
Så Elin og Magne Winnem, de bodde nok ikke så lenge, i Oberst Rodes vei der.
Bare i noen få måneder vel.
Mens jeg var i militæret, så fikk Magne Winnem og Elin fra Skarnes, låne videoen min.
For jeg ville ikke at den skulle stå framme, i stua på Ungbo der, mens jeg var i militæret.
For jeg var redd for at den skulle bli ødelagt da, eller noe.
Men etter militæret, når jeg fikk tilbake videospilleren min.
Så var den blitt så mye brukt, av Elin og Magne Winnem.
At det var nesten bare å kaste den.
Ihvertfall så hadde spillehuet blitt slitt ut da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Elin og Magne, de må ha leid videofilm hver kveld omtrent, (vil jeg tippe på, ihvertfall), mens de bodde i Oberst Rodes vei der da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 95: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo
En gang, i tiden før jeg dro i militæret vel.
Så var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, ute på byen, i Oslo.
Vi dro på Radio 1 Club, (hvis ikke de hadde skiftet navn til Hit House, på den her tiden da).
(Hit House ble etterhvert kalt ‘Shit House’, forresten, (som slang), og fikk dårlig rykte, husker jeg.
Noe jeg syntes var synd, for jeg hadde jo sjekka opp min del av damer, på Radio 1 Club, for å si det sånn.
For eksempel Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).
Jeg husker det, at jeg kom bort fra Willassen og Winnem, inne på Radio 1 Club der.
Og jeg husker at jeg var veldig full.
Tre karer dro meg med på å spille biljard, oppe i andre etasjen der.
(Jeg tror ikke at Radio 1 Club hadde biljardbord.
Så det het kanskje Hit House, på den her tiden).
En annen kar, og jeg, spilte på lag.
Mens to kamerater spilte på det andre laget da.
Og jeg husker det, at jeg kom borti ei kule, i fylla.
Og etter kampen, så begynte han ene på motstanderlaget, (en med ganske kort, mørkt hår vel, med gele i, tror jeg), å skulle banke meg opp.
Og han slo meg mange ganger i trynet, husker jeg.
Men han slo så løst, at jeg merka det nesten ikke da.
Men det ble en skikkelig scene da.
(Må man vel si).
Og jeg var jo stup full, så jeg hadde nok problemer nesten, med å holde meg på beina da.
Så jeg sleit skikkelig da, når disse her bråkmakerne begynte å tulle med meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og som om ikke det var nok.
Så var det sånn, når Willassen, Winnem og jeg, hadde gått ut fra diskoteket, om natta, like før stengetid vel.
For å komme oss hjem vel.
Siden Willassen vel var like full som meg vel, minst.
For det var sånn, at Willassen, han hadde glemt igjen dressjakka si, (var det vel), oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.
Der hvor jeg like før hadde vært i slåsskamp da.
Og jeg var liksom den av oss tre, som bodde i Oslo da.
Og den av oss som hadde vært mest på Radio 1 Club vel, (må man vel si).
Jeg dro jo dit noen ganger aleine, allerede da jeg bodde på Abildsø vel, på noen lørdagskvelder.
Og Magne Winnem hadde jo, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, en lei tendens, til å plutselig bare forsvinne, når han var på Radio 1 Club da.
Selv om han hadde for eksempel hadde lovt å låne meg penger, sånn som han gjorde, nyttårsaften 1989).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant jakka til Willassen, oppe ved biljardbordet der da, på Radio 1 Club/Hit House.
Og da jeg skulle gå ut, fra diskoteket igjen.
Så gikk jeg trappa ned til første etasje der da.
(Av en eller annen grunn).
Og da satt faktisk de to bråkmakerne, som han ene av hadde begynt å slåss mot meg, i trappeoppgangen der, ned til første etasje på Radio 1 Club/Hit House der da, husker jeg.
Men da gjorde de ikke noe fysisk, når jeg møtte dem igjen da.
De bare satt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første gangen, som jeg var på Ungbo der.
Nemlig i det introduksjonsmøtet, som hu unge, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet og jeg var på, før vi flytta inn, på Ungbo der, i Skansen Terrasse 23 da, (sommeren 1991).
Så husker jeg at overhørte det, like etter at dette møtet var ferdig vel.
(I stua/gangen på Ungbo der).
At Inger Lise sa til Per, at ‘han var nesten like kjekk som deg han’, (om meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste året, som jeg gikk på NHI, så hadde jeg et fag, som het organisasjon, samarbeid og ledelse vel.
Hvor vi fikk i oppgave, å skrive om organisasjonen, til et firma.
Var det linjeorganisasjon, for eksempel.
Og vi skulle også legge ved organisasjonskart, mener jeg å huske.
Jeg hadde jo vært på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate, noen få måneder, før det her.
Og min bestekamerat, (må man vel kalle han), fra den her tiden, nemlig Magne Winnem, jobba jo som assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi da.
Så jeg tenkte at jeg kunne velge Rimi da.
(Eller Hagen-gruppen, som firmaet/konsernet vel ble kalt, på den her tiden).
Siden vi hadde fått en innleveringsoppgave, som gikk på å skrive om et stort, norsk firma da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg ringte Rimi, i Sinsenveien, flere ganger, da.
Men de sendte meg ikke noe organisasjonskart, eller noen ting, i det hele tatt.
Så jeg måtte ringe igjen og igjen da, til Rimi/Hagen-gruppen, og ble forsinket med oppgaven da.
Til slutt, så var det en leder/medarbeider, på hovedkontoret til Rimi der, som forklarte meg det, at Hagen-gruppen ikke var et børsnotert selskap.
Og som fortsatte med å forklare meg det, at jeg nok heller burde prøve å kontakte et børsnotert selskap, for å få hjelp til den her oppgaven, fra de da.
For de var visst ikke helt sikre, i Rimi/Hagen-gruppen, på hvor mye informasjon, som de ville gi meg, (en NHI-student), om sin organisasjon da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da kontaktet jeg istedet UNI Storebrand, husker jeg.
(Som vi hadde vært på bedriftbesøk hos, det første eller andre året, på Sande Videregående, husker jeg.
Den dagen som Larvik-bandet Drama ble oppløst, husker jeg, at jeg leste, på forsiden av en avis, på kafeteriaen, på Drammen Jernbanestasjon, den dagen, (var det vel).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
UNI Storebrand, de sendte et ganske forseggjort skriv, (var det vel), med organisasjonskart, og det hele, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og de hadde vel linjeorganisasjon, mener jeg å huske.
Eller linjeorganisasjon med stab, var det kanskje.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg ble jo forsinka, på grunn av det her tullet, fra Rimi/Hagen-gruppen da.
Det var vel sånn at de lovte å sende meg organisasjonskart, mener jeg å huske.
Men så ombestemte de seg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Eller, man må vel nesten si, at Rimi/Hagen-gruppen, brøt et løfte, som de hadde gitt meg, om å sende meg organisasjonskart og annen informasjon, til den oppgaven jeg hadde, i det organisasjon/ledelse-faget, på NHI da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå har jeg drevet mye med webdesign osv., i dag, så dette kapittelet, som jeg skriver på idag, det blir nok ikke så utrolig langt, dessverre.
Men jeg har fortsatt en del notater her, om ting som skjedde, i tiden før jeg dro i militæret, sommeren 1992.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 55: Mer fra OBS Triaden, mm.
Min nærmeste sjef, (må man vel kalle henne), Helene, som var kassaleder, på OBS Triaden.
Hu pleide som tidligere nevnt, å kjøre meg hjem, noen ganger, etter jobben, på OBS Triaden.
Dette var da jeg bodde Ellingsrudåsen, (hvor jeg flytta til, i august 1991 vel), som ikke var så lang vei, unna Triaden.
Det var en kjøretur på fem minutter kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg kom på nå, noe som hu Helene sa, at var grunnen til at hu bodde i Norge.
(En gang som hu kjørte meg hjem fra jobben).
Og det var at i Sverige, så var veiene mer oppmerka og sånn.
Mens i Norge, så var det ikke så mange streker merket opp på veiene, osv.
(Noe sånt).
Så hu mente vel at Sverige var mer regulert eller kultivert, (eller noe), enn Norge da, muligens.
Men hvorfor hu ikke likte å bo i Finland, det svarte hu vel ikke på, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hendte forresten noen ganger, at jeg hadde kamerater på besøk, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien.
Jeg husker at Magne Winnem var der en gang.
Jeg husker at jeg sa til han, at jeg ville prøve å finne en ‘fin dame nå’.
(Siden jeg ikke syntes at hu Ragnhild hadde vært så slank og smekker kanskje da).
Noe sånt.
Magne svarte ikke noe.
Men bare la det på minnet, tror jeg.
Dette var mens jeg gikk rundt i gangen der, mellom stua og rommet mitt, hos Arne og Mette og dem.
Og at Magne Winnem også gikk rundt der, og da bare babla jeg om det da.
Men han svarte ikke da.
Jeg lurer på om han var sur, på grunn av noe, med hu Ragnhild.
For det virka som at han og Willassen ble sure, da de møtte meg og hu Ragnhild da, på Burger King, den gangen.
Men hva det kom av, at dem eventuelt ble sure, det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og jeg mener at min tremenning Øystein Andersen, han var også på besøk, hos meg, da jeg bodde hos Arne og Mette og dem.
Og da kunne jeg ikke ta med dem inn på rommet mitt.
For der var det bare plass til en dobbeltseng.
Så de kameratene jeg hadde på besøk der, de hang i stua og sånn der da, når dem var på besøk.
Jeg lurer på om også Øystein sin kamerat, Glenn Hesler, også var på besøk der.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Mega-butikken, på Furuset-senteret, den begynte å ha åpent, helt til klokken 22, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, husker jeg.
Og jeg pleide ofte å gå opp i kiosken, på Furuset-senteret, og kjøpe godteri osv., til å spise mens jeg så på Filmnet, om kvelden, hos Arne og Mette og dem da.
(For dem pleide å ha Filmnet-programbladet, liggende på TV-stue-bordet.
Så jeg pleide å kikke i det programbladet da, og se om det kom noen filmer, som jeg syntes så kule ut da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, så ville Mette og dem, at jeg skulle kjøpe masse iskrem og sånn, når jeg skulle i kiosken, en kveld.
Men da jeg kom tilbake, så fikk jeg kjeft.
For jeg hadde gått på den innvandrerkiosken, på Furuset-senteret, istedet for å gå på Mega.
For jeg hadde glemt at Mega hadde fått utvidede åpningstider.
For de stengte vanligvis klokka 20.
Som var da OBS Triaden også stengte.
Så jeg dreit meg ut da, (siden jeg var stressa etter jobb, kanskje), og gikk og handla på det dyreste stedet da.
Noe jeg fikk høre av Mette og dem, da jeg kom tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var med på et par ‘smilekurs’ vel, når jeg jobba, på OBS Triaden.
Og på et av de, så lærte vi, at vi skulle si ‘Velkommen igjen’, til alle kundene.
Og jeg var vel kanskje den, som sa ‘Velkommen igjen’ lengst.
For alle de andre slutta å si ‘Velkommen igjen’ da.
Men jeg hadde jo gått handel og kontor, og markedsføringslinja, så jeg syntes vel det, at jeg måtte være flink, når det gjaldt kundeservice, og sånn da.
Jeg var vant til å ikke ta ting jeg fikk høre av kundene personlig.
For på handel og kontor, så lærte vi jo det, at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Men en gang, så gikk det litt vel langt, husker jeg.
En gubbe, i 60-åra kanskje vel.
Som virka som at han var fra landet kanskje, syntes jeg.
Han stod og skreik ‘velkommen igjen’, i kassa mi, gjentatte ganger.
Fordi en vare hadde vært feil prisa, i butikken, eller noe, da.
Så da gikk han kunden helt amok, husker jeg.
Og da var han sur på meg da, fordi jeg sa ‘velkommen igjen’, tror jeg.
Og ingen andre gjorde noe, da han gubben stod der, og skreik til meg.
Og jeg bare lot som ingenting.
Men jeg husker at Liss og/eller Fanney så rart på han kunden, eller meg, mener jeg å huske.
Men hva man liksom skal gjøre med sånne ‘forvirra’ kunder, det veit jeg ikke.
Jeg tror at det her må ha vært en bonde, (eller småbruker), eller noe sånt.
Og jeg var ikke så vant med bønder.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg begynte på Matland/OBS Triaden, så brukte vi fortsatt de gamle Matland-uniformene, husker jeg.
Det var en svart genser, som det stod ‘Matland’ på, husker jeg.
Og jeg måtte bruke min egen olabukse, til uniformen, husker jeg at hu Klara på kontoret sa, da jeg fikk jobben.
Men på den tida her, så hadde jeg bare den svarte bomullsbuksa mi, husker jeg.
For olabuksene hadde kanskje blitt borte, når jeg flytta fra Abildsø, eller noe.
Hva vet jeg.
Ellers så hadde den vel blitt farga rosa kanskje.
Av hu kusina til Øystein, nemlig Anita, som jo skulle hjelpe meg, med klesvasken, da jeg var på besøk hos Øystein og dem, på Hanaborg, i noen uker, sommeren før det her.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg måtte gå på Cubus, på Oslo City, for å kjøpe meg et par olabukser, husker jeg.
Før jeg begynte på OBS Triaden.
Og da var jeg litt stressa, husker jeg.
Så størrelsen var litt feil, tror jeg.
Så jeg gikk tilbake dit, for å få bytta buksa.
Men jeg fikk ikke bytta, siden jeg hadde på meg buksa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette var også sånne billige olabukser, som ikke var så kule da, som Levis for eksempel da.
For det hadde jeg ikke råd til da.
Jeg pleide vanligvis ikke å kjøpe dyre olabukser, på den her tida.
Før jeg flytta til Oslo, så var jeg fornøyd, med å kjøpe olabukser fra Hennes og Mauritz, husker jeg.
Men gensere og sånn, de pleide jeg noen ganger å kjøpe dyre da.
Siden jeg hadde gått på markedsføring og sånn, så tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å se litt kul ut kanskje.
Men når det gjaldt olabukser, så så jeg ikke helt poenget, med å kjøpe de dyreste buksene.
Så når det gjaldt kjøp av olabukser, så tenkte jeg mer økonomisk da, enn når jeg kjøpte for eksempel gensere da.
Ihvertfall mens jeg fortsatt var tenåring, så hendte det at jeg kjøpte dyre merke-gensere, (enten Levis eller Ball), for eksempel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Matland ble til OBS, så fikk vi nye uniformer da.
Det var blå bukser vel, og hvite skjorter.
Og blå blazere.
Og også slips.
Så Arne Thomassen, han måtte lære meg å knyte slipsknute, husker jeg.
Det kunne jeg ikke fra før.
Når jeg gikk med det Carlsberg-slipset, som jeg hadde fått av Magne Winnem, på byen, de første månedene, som jeg bodde i Oslo.
Så brukte jeg bare den samme slipsknuten, (en Magne Winnem hadde laget vel), hele tida.
Så det Carlsberg-slipset, det var ikke nytt, da jeg fikk det av Winnem da.
Han hadde nok antagelig brukt det selv og.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kassaleder Helene, hu ‘steila’, når hu så de sløyfene, som damene skulle bruke, til den nye uniformen, husker jeg.
Så det ble sånn, at dem fikk noen mindre sløyfer, tror jeg.
Eller så ble det sånn, at damene ikke brukte noe slips/sløyfe.
Ihvertfall så ville de ikke gå med de store, ‘jålete’ sløyfene, som de fikk beskjed om, fra Butikksjef John Ellingsen, osv., å gå med, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også at to damer, (to husmødre, i 20/30-åra kanskje), som handla i kassa mi, like etter at butikken skifta navn, til OBS Triaden, og vi fikk de nye uniformene.
De sa til meg i kassa, en gang.
At vi liksom lyste opp mer, vi Matland/OBS Triaden-ansatte, med de nye uniformene da.
Mens de smilte og var hyggelig liksom da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den blå OBS Triaden-blazeren da.
Den var vel strikka muligens, tror jeg.
Og på for eksempel lørdager, på Matland/OBS Triaden der.
Så var det kjempemange kunder.
Og man måtte liksom prøve å være rask i kassa da.
Jeg var jo vant til å være en av de beste, i klassen min, på skolen.
Så jeg var nok ganske konkurranse-orientert da.
Så jeg prøvde jo liksom å være den som hadde mest penger i kassa, den og den arbeidsdagen da.
Og den som hadde minst diff., i kassa.
Så jeg stressa kanskje litt vel mye, da jeg jobba på OBS Triaden der.
Det er mulig.
Ihvertfall så ble det sånn, at mange av oss gutta, på gulvet og i kassa.
Vi brukte sjelden den blå blazeren.
Så jeg pleide etterhvert å sitte i kassa der, i en hvit skjorte, (som var kortarma vel), og med slips da.
Og etterhvert så klagde Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame der).
På at skjortene til meg, (og muligens en som het Glenn, som jobba på gølvet der), etterhvert begynte å bli grå, istedet for å være hvite da.
Og det var nok fordi, at jeg ikke var så flink, til å vaske klær.
Så jeg vaska nok hvite skjorter og fargede klær, som olabukser og sånn, samtidig da.
Så da ble kanskje ikke de hvite skjortene mine så ‘Blenda-hvite’, akkurat da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så var jeg inne hos hu nabodama, til Mette Holter, husker jeg.
(Hu som måtte låne vaskemaskinen, til Mette Holter, høsten 1990 da).
Og dattera hennes, hu var vel egentlig ikke så mange år, yngre enn meg.
Jeg tenkte fortsatt på meg selv som en ungdom da.
Jeg hadde jo såvidt fylt 20 år.
Mens hu dattera var kanskje 16 år, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Og da, når jeg var inne hos nabodama den gangen, (i et eller annet ærend da).
Så satt hu dattera hennes, (som het Bea muligens, lurer jeg på ihvertfall).
Hu satt bare ved et bord, sammen med fire andre ungdommer, (tror jeg at det var).
Og dem sa vel ikke ‘hei’, eller noe, heller, tror jeg.
Så jeg kan ikke si at jeg ble så kjent med de tenåringsbarna, til naboen der, på Furuset.
Selv om jeg bodde der et år cirka vel.
Det var vel heller sånn at de nabo-ungdommene var sure på meg, tror jeg.
For hverken hu Bea, eller vennene hennes, sa ‘hei’ til meg, når jeg dukka opp, i leiligheten hos dem en gang da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om jeg liksom så meg rundt der da, og var litt nysgjerrig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så sa Liss og/eller Fanney, (eller om det var ei annen dame), på OBS Triaden til meg.
At noen esker, med Extra-tyggegummi, hadde gått ut på dato.
Så jeg kunne få de eskene med meg hjem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så dette var vel 3-4-5 esker, med tyggis, tror jeg.
Blå og gul Extra-tyggegummi vel.
Og det var 20 pakker tyggegummi, i hver eske, tror jeg.
Så dette var vel rundt hundre pakker, med tyggegummi, tror jeg.
Og hver pakke kostet kanskje fem kroner da, i butikken.
Så jeg fikk tyggigummi for kanskje fire-fem hundre kroner da, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi, så vet jeg jo det, at varer som går ut på dato.
De skal ikke folka som jobber i butikken, ta med hjem.
For da blir matkjeden redd for, at folk bare vil spekulere, i å la varer gå ut på dato.
Sånn at man får lov til å ta med seg masse mat med hjem da.
Så dette med at jeg fikk all den Extra-tyggegummien, av hu Kassaleder Liss, (var det vel).
Det var nok et brudd på diverse regler da.
Så når jeg tenker tilbake nå, og lurer på hva det her kan ha vært.
Så lurer jeg på om det kan ha vært et slag subtilt hint, fra noen ‘Kvinner er fra Venus’-damer, som liksom mobbet meg da, fordi jeg at kanskje hadde litt dårlig røyke-ånde da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det her var vel litt slemt, må jeg si.
Hvis en medarbeider har dårlig ånde, eller noe, så burde vel dette blitt tatt opp, i en medarbeider-samtale, eller noe, mener jeg.
Man kan ikke holde på å tulle sånn, mener jeg.
Så det her reagerer jeg litt på, når jeg tenker tilbake på tiden, på OBS Triaden da.
Selv om jeg bare syntes at det var kult, på den her tiden, at jeg fikk gratis tyggis.
Men nå lurer jeg på om det her kan ha vært noe slags subtil ‘mobbings’ da.
Hvem vet.
Så sånn var nok muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre året, som jeg bodde i Oslo.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
