johncons

Stikkord: Bergeråsen

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.

    Vi var uvenner rett og slett.

    Jeg får forklare det fra starten.

    Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.

    Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.

    Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.

    Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.

    Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.

    Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.

    Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.

    Så sånn er det.

    Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.

    Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.

    Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.

    Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.

    Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.

    Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.

    Og da leika jeg med Geir Arne da.

    Og da ville han ikke komme i bursdagen min.

    Så da blei vi litt uvenner.

    Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.

    Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.

    Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.

    Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.

    Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.

    Så vi var uvenner da.

    Han hadde oftest to-tre stykker med seg.

    Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.

    De var liksom gjengen på Sand.

    Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.

    (Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).

    Men men.

    Så da ble det en enda større gjeng på Sand.

    Men, jeg var aldri med i den gjengen.

    For faren min advarte meg mot Geir Arne.

    Men vi var uvenner.

    Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.

    Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.

    For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.

    Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.

    Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.

    Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.

    Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.

    Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.

    Eller tulla med verkstedet der.

    For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.

    Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.

    Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.

    Der hvor Jensen Møbler er nå.

    Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.

    Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.

    Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.

    (Men jeg mente ‘anmelde’).

    Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.

    Men men.

    Så dette foregikk, i mange år.

    Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.

    Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.

    Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.

    Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.

    Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.

    Vi syntes det var artig å leike butikk.

    Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.

    Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.

    Noe sånt.

    Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.

    Vi kjeda vårs da.

    Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.

    Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.

    Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.

    At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.

    Men, det var ikke sant i det hele tatt.

    Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.

    (Jeg var mer opptatt av ting).

    Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.

    Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.

    Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.

    Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.

    Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.

    Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.

    Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.

    Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?

    Hva vet jeg, det er mulig.

    Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.

    Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.

    Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.

    Bare for å mobbe litt tilbake.

    Men men.

    Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.

    Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.

    Og kommer heller aldri til å bli det.

    Så sånn er det.

  • Jeg la til ‘religion’ på Facebook-profilen min. (In Norwegian).

    Jeg la til ‘religion’ på Facebook-profilen min. (In Norwegian).

    http://www.facebook.com/profile.php?id=1059338080&ref=profile#/profile.php?id=1059338080&v=info&viewas=1059338080

    PS.

    Som jeg har skrevet tidligere på bloggen, så har jeg jo problemer med, at jeg ikke får rettighetene min, fra politi og andre myndigheter, i Norge og Storbritannia.

    Og i tilfelle at dette kan skyldes noe moralske årsaker(?)

    Altså, folk har sikkert forskjellig moral, knyttet opp mot religion osv.

    Men jeg er altså ikke så religiøs da.

    Men, det er kanskje andre, innen myndighetene, som er det.

    Hva vet jeg?

    Men, nå er det jo meningen da, såvidt jeg har forstått, at både Norge og Storbritannia skal være sekulære samfunn.

    Hva ‘sekulær’ betyr, det har det jo vært om i nyhetene, ofte angående Frankrike, at de er et sekulært samfunn.

    Og også angående Tyrkia, har jeg lest, at de også er et sekulært samfunn, eller land da.

    Men hva betyr sekulært?

    Jo, det betyr jo at landets lover, skal gjelde, foran religiøse regler.

    Men, jeg har jo alltid prøvd å holde meg, på riktig side av loven.

    Alikevel, så klarer jeg ikke å få rettighetene mine.

    Kanskje dette kan være noe religiøse greier?

    At myndighetene i Norge eller Storbritannia, styres etter religiøse regler?

    Hva vet jeg.

    Jeg tenkte ihvertfall at det var greit å flagge om religion og, da jeg gikk gjennom byen i stad, man vet jo aldri, det er jo mye rart som foregår mellom himmel og jord, virker det som, fra myndigheter og andre, så jeg tenkte det var kanskje smart å ta med om min religion og, når jeg først skriver blogg her.

    Og jeg tror altså ikke på Gud da, og det har jeg vel egentlig aldri gjort.

    For faren min, han pleide å si, at det ikke fantes noe gud, eller om man skal skrive Gud.

    Moren min, hun ville alltid ha meg og søsteren min, til å be aftenbønn osv.

    Men jeg hørte egentlig mer på faren min, enn på moren min.

    Og jeg har egentlig aldri trodd så mye på gud da, selv ikke den tida jeg ble sendt på søndagsskole, som fire-åring osv.

    Men men.

    Men jeg fulgte jo med i kristendomstimene, på skolen osv. da.

    Og hadde vel ‘S’ i kristendom, i enten 7. eller 8. klasse, hvis jeg husker riktig.

    For jeg syntes noe av det var interessant.

    Og jeg er fortsatt medlem i statkirka, så det er ikke sånn at jeg er noe fanatisk motstander av religion, eller noe.

    Jeg mener at folk må få lov å tro, (eller ikke tro), på hva de vil.

    Siden Norge er et fritt land, mener jeg.

    Det er jo religionsfrihet.

    Men, jeg synes jo det er mye bra i kristendommen da, for eksempel.

    Som vi har lært om i kristendomstimene, på skolen osv.

    Jeg husker første klasse, på Østre Halsen skole, da jeg var syv år vel.

    Da fortalte frøken om menneskeverd.

    Og hun sa, at i kristendommen, var det vel, så er et menneske verdt mer, enn alle pengene på jorda.

    Og sånn var det i samfunnet, mener jeg å huske, i Norge, på 70 og 80-tallet osv., vel.

    Ihvertfall i offentligheten, at et menneskeliv var mer verdt enn penger da.

    Og det tror jeg kanskje har forrandret seg litt, i det siste, at et menneskeliv ikke verdsettes like høyt lenger.

    Det er bare sånn det virker for meg da.

    For jeg husker det, at jeg fikk litt bakoversveis, da frøken fortalte det da, at et menneske var mer verdt enn alle pengene på jorda.

    Eller, jeg fikk vel ikke bakoversveis.

    Men, jeg hadde ikke tenkt den tanken før da.

    Jeg måtte liksom fordøye den tanken der litt.

    Men jeg tror jeg har tatt til meg det, fra frøken, i første klasse, på Østre Halsen skole, at et menneske er mer verdt enn alle pengene på jorda.

    At det er sånn ifølge kristendommen, mener jeg at det var, at frøken sa.

    Så kristendommen har vel mange bra, humanistiske sider da, kan det virke som.

    Så det er en sivilisert religion, synes jeg det kan virke som.

    Så selv om jeg ikke tror på Gud, så synes jeg jo at det er mange bra siden ved Kristendommen, som er den religionen jeg kjenner best.

    (Og det er vel også mange bra sider ved andre religioner.).

    Så jeg tror ikke at jeg skal melde meg ut av statskirka.

    For hvis jeg skulle valgt en religion, så ville jeg nok valgt en luthersk protestantisk norsk kirke.

    Som jeg allerede er medlem av da.

    Sammen med flesteparten av folka i Norge.

    For jeg er vel ganske norsk, når det kommer til sånne ting, at folk skal tenke selv og sånn, og at alle er like mye verdt, og at folk får tenke selv, og ikke la presten eller bibelen tenke for seg da.

    At det er hva folk gjør som er viktigst kanskje, og ikke hva som står i bibelen og sånn.

    Men men, selv om jeg ikke er vant til å skrive om sånne her ting.

    Men det er ihvertfall min mening da, så får jeg ta med om det og, i tilfelle det er sånn, at jeg ikke får rettighetene mine på grunn av noen moralske årsaker.

    Men jeg har vel da et humanistisk livssyn, må jeg vel si, inspirert av kristendommen vel, ville jeg vel tro, siden jeg har vært en del på søndagsskole, og hatt mye kristendom de ni første årene på skolen osv.

    Men jeg tror ikke på Gud da, som sagt.

    Men det betyr vel ikke nødvendigvis at jeg ikke har noen moral.

    Jeg har vel det, jeg som de fleste andre.

    Jeg har vel, siden moren min lærte meg, som 4-5 åring kanskje, hørt at ting skal være rettferdig da.

    Så det er jeg vel enig i, og vant til å tenke på.

    Og jeg lærte jo det fra frøken, i første klasse, om menneskeverd, og et menneskeliv er mer verdt enn alle pengene på jorden.

    Så det er vel del av den moralen jeg har da.

    Og jeg hadde en farmor, som var kristen, som het Ågot, som visste veldig godt hva som var rett og galt da.

    Og jeg bestemte meg som ungdom, at jeg syntes det var dumt å lyve.

    For da måtte du bruke mye av plassen i hue, så og si, på å huske hvem du hadde fortalt hva osv.

    Så det ble så mye surr, så det lønte seg omtrent ikke å lyve.

    Og jeg synes det var litt nedverdigende, å være nødt til å lyve, så det har jeg prøvd å ikke gjøre, siden tenårene, husker jeg.

    Og jeg pleide å prate med folk som søsteren min, Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, om sånne her ting, som moral da, som det å lyve og sånn, i tenårene.

    Jeg og Øystein prata mye om sånt.

    Så vi var nok ganske voksne, for alderen, når det gjaldt sånt.

    Vi kunne sitte i helgene, og spise Pizza Grandiosa, og drikke Coca-Cola, sammen med Kjetil Holshagen, og kanskje søsteren min noen ganger, og prate om alvorlig temaer som moral, og andre ganger om mindre alvorlige ting da.

    Så vi var nok ikke sånn vanlige, rølpete tenåringer alltid, under tenårene.

    Selv om jeg pleide å ha fest, på nyttårsaften og på bursdagene mine og sånn.

    Men, jeg og søsteren min, vi var jo så vant til, at faren min alltid hadde øl og drakk hver dag.

    Så vi fikk lov å drikke et glass øl, hvis vi ville, fra vi var i 5-6 års alderen, kanskje.

    Så det var liksom ikke så gjevt å drikke, syntes jeg.

    Det var artigere å bruke hue, på å prate eller se de nye Hollywood-filmene, og spille spill og sånn da.

    Selv om jeg festa en del, da jeg ble sånn 17 år, da solgte jeg datamaskinen, og kjøpte stereoanlegg, og var litt mer utadvendt, i noen år.

    Men men.

    Og jeg og Øystein Andersen, tremenningen min, vi kunne prate om sånne ting som moral da.

    Øystein forklarte, at han gikk ikke over lik, for å komme seg frem i livet, for eksempel.

    Om han mente karriære i arbeidslivet, eller hva han tenkte på.

    Og det var jo enig i da.

    Så vi var egentlig ganske intellektuelle noen ganger, vil jeg si.

    Kanskje ikke Kjetil Holshagen da, som begynte å kalle oss nerder etterhvert og sånn.

    Men men.

    Og Magne Winnem, en kamerat fra videregående i Drammen, han var også sånn, at han regnet seg som intellektuell osv. da.

    Han sa han kjørte Volvo, siden det var bilen for de intellektuelle osv.

    Sa han da.

    Jeg vet ikke om det men.

    Men han var ikke sånn rølpete.

    Det gikk ann å prate med han om temaer som var litt abstrakte og.

    Det samme med Glenn Hesler også vel, kameraten til Øystein.

    De folka kunne man vel prate om ting som politikk og moral for eksempel med da.

    Så det er ikke sånn at jeg bare har hatt rølpete venner, hele livet.

    Det er sånn, at jeg er vant til å ha folk, som jeg har kjent, som jeg kan prate med om alt mulig da.

    Så jeg har liksom vært gjennom sånne ting, som å diskutere politikk og moral og alt sånt, i tenårene.

    Så jeg vil si, at mye, intellektuelt sett, så er jeg mye den samme personen, som bodde på Bergeråsen, i Leirfaret, på 80-tallet.

    Selv om jeg har hatt det ganske tøft, og har vært i infanteriet i militæret, og i diverse lavt betalte jobber, i Norge og i England mm.

    Og jeg har også studert på to høyskoler, i Norge, og et universitet i England.

    Og jobbet 15 år med kundeservice osv., og ti år som leder, i matvarebransjen.

    Så jeg har nok forrandret meg på mange måter.

    Men moralsk sett og intellektuelt sett, så føler jeg meg egentlig mye som den samme personen som bodde i leiligheten i Leirfaret, på Bergeråsen, på 80-tallet, hvor vi hadde det ganske sosialt, en stund ihvertfall da, før Øystein forrandret seg en del, og ble litt mer vanskelig å omgås osv.

    Men men, sånn er det.

    Ting forandrer seg vel noen ganger, og det er vel ikke alltid man kan gjøre så mye med det.

    Så sånn er vel det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da jeg bodde i Mandeville St., i et ‘shared house’, i Walton, i 2005 og 2006.

    Da oppførte jeg meg først som en rølpete fyr, som drakk hver dag da.

    For jeg skjønte at de jentene i huset, Melissa og Janine, de dreiv og spionerte på meg osv.

    Og jeg hadde noe problem med trynet, så folk i byen, og hun Melissa da, de skulle ofte ha det til, at jeg var homo osv., overhørte jeg.

    Og jeg var litt i sjokk fra før av.

    For jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg var blitt jaget fra Norge, sommeren 2006.

    Like før jeg dro til Liverpool.

    Og jeg ville ikke at folk skulle si at jeg var homo, fordi jeg hadde problemer med trynet da.

    Så jeg spiste bare pizza og drakk øl, i Mandeville St., de første månedene.

    Og noe lignende synes jeg det var på jobben, jeg skjønte at noen av de engelske folka visste hvem jeg var.

    Typen, Craig, til hun svenske team-leaderen Jill, for eksempel, de overhørte jeg pratet sammen om meg.

    Men men.

    Og mange av de andre britiske folka der, som jeg ikke visste hvem var.

    Det virka som om de fulgte med på meg, og observerte meg osv.

    Så jeg ble litt villstyrlig, så jeg prata med alle damene på kampanjen hele tida og sånn da, for jeg ville ikke at de skulle si at jeg var homo, eller noe.

    Men men.

    For eksempel en gang, høsten 2005, da jeg og hun Sophie Linvall Johnsson, fra Sverige, satt på Arvato der, og jobbet, på Microsoft-aktiveringa.

    Da prøvde jeg å få hun til å hente vann, i vann-dispenseren for meg.

    For det satt masse briter, som jeg nok nesten må si satt og observerte oss da, og ikke jobbet så mye.

    Så det gjorde jo at jeg klikket litt nesten.

    For jeg skjønte ikke hva den her spioneringa og observeringa var om.

    Og, jeg kontaktet jo politiet i Norge, Kripos for det meste, (men også politiet i Oslo), angående at jeg ble jaget fra Norge, og hadde overhørt at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, på Rimi Bjørndal.

    Men, Kripos ville ikke hjelpe.

    Og det ville heller ikke politiet her i England.

    Så, jeg gikk jo, mer eller mindre, inn i sjokk.

    For jeg trodde jo ikke at det skulle skje meg.

    For det første trodde jeg ikke at jeg skulle overhøre, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Eller jaget fra gården til min onkels nå eksdame, i Larvik, av noen folk jeg hørte sa ville skyte meg.

    Dette trodde jeg ikke skulle skje meg.

    Men når det først skjedde, så hadde jeg jo heller ikke trodd, at politiet bare skulle nekte å gi meg rettighetene min, og fortelle meg hva som foregikk.

    Dette hadde jeg ikke forestilt meg.

    Så det var et sjokk når jeg overhørte at jeg var forfulgt av mafian.

    Et sjokk da tryne ble ødelagt. (Det orker jeg ikke skrive om nå, men jeg har skrevet om det tidligere på bloggen).

    Et sjokk da det kom folk som skulle drepe meg på gården til min onkels nå eksdame, i Larvik.

    Et sjokk da politiet i Oslo ikke ville hjelpe meg.

    Et sjokk da Kripos ikke ville hjelpe meg.

    Et sjokk da politiet i England ikke ville hjelpe meg.

    Så jeg var litt i sjokk, og oppførte meg ikke som meg selv, da jeg bodde i det ‘shared house’-huset, i Walton.

    Først så oppførte jeg meg en som rølpete kar, som bare spiste pizza og drakk øl, for jeg likte ikke det, at hun Melissa spesielt der, skulle ha det til at jeg var homo, mente jeg å overhørte.

    Hun dreiv og spionerte og sånn, ihvertfall.

    Men så, så fikk jeg nok av folka i det huset.

    De spurte meg ut om skandinaviske damer, fra en fest jeg var på osv., noen svenske damer, Charlotte, søstra Elisabeth, og en annen søster Ellenor, på en fest, som Margrethe Augestad, fra Arvato, (og også ICA i Norge før det, og også fra Gulskogen i Drammen), dro meg med på, høsten 2005.

    Og da skulle hun Janine, i det huset da, vite alt om hvem jeg pratet med på festen osv.

    Og det virka så falskt.

    Og jeg ville ikke at noe skulle skje de skandinaviske damene på jobben osv.

    Så etter det, så var jeg nesten bare på rommet mitt der.

    Jeg ville ikke prate med de engelske folka i huset, i tilfelle de skulle vite ting om de skandinaviske kollegene mine på jobben f.eks.

    Og de drev også med mange ‘set ups’ der.

    Så sånn var det.

    Så først så oppførte jeg meg som den rølpete karen, som bare spiste pizza og drakk øl der, i de ca. to første månendene jeg bodde der kanskje.

    Og så oppførte jeg meg som den nerden, som bare var på rommet mitt der, i resten av tida, som var toalt 10-11 måneder, før jeg arvet noen penger fra en grandonkel på Holmsbu på Hurum, og da fikk råd til å leie den leiligheten jeg bor i nå.

    Så sånn er det.

    Så hvis de spionerte for politiet, så tror de sikkert at jeg er en rølpete kar, eller en nerd, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Jeg vet ikke helt hvem de spionerte for.

    Men jeg forstod at Melissa og Janine, spionerte for to forskjellige grupperinger, på bakgrunn av det jeg overhørte de prata om, seg imellom, i gangen utenfor ‘loungen’, mens jeg satt i ‘loungen’ der, i Mandeville St. da.

    Så sånn er det da.

    Jeg regnet med, på den tida, at det var for to forskjellige mob/mafia-aktige grupperinger, men det kan jo være at f.eks. hun Janine spionerte på meg for politiet da.

    Hva vet jeg.

    Men hun Janine var vel ikke noen stor menneskekjenner heller kanskje.

    Jeg husker en gang, så heiv hun bare ut klærna mine, av vaskemaskinen.

    Hun bare heiv dem på gulvet.

    Og da kjefta jeg på en kar hun var sammen med seg, eller hadde med seg.

    Men, da jeg kom fra Norge, så hadde jeg jo bare klærna jeg hadde på meg, da jeg rømte fra Norge.

    Og jeg ville jo ikke at de jentene, skulle tro jeg var homo, eller noe, av de grunnene jeg nevnte.

    Og jeg konsentrerte meg mer, på den tida der, på å få rettighetene mine fra politiet, enn å kjøpe nye sosseklær, for de få pengene jeg hadde, for eksempel.

    Så den olabuksa, en levis-bukse, som jeg hadde på meg, da jeg jobba på gården, i Larvik, da jeg ble jaget derfra, 25. juli 2005.

    Den hadde jeg på meg, i mange uker, etter at jeg kom til Liverpool og.

    Ikke på jobben da.

    For jeg kjøpte dressbukse, til å ha på jobben.

    Men på fredager, så var det ‘dress down day’, på Arvato, så da hadde jeg på meg den olabuksa da.

    Og hun Melissa hun fant ut at jeg hadde gått med den i mange uker da.

    Jeg husker ikke om jeg sa det, eller om hun spurte.

    For jeg likte ikke at folk skulle ha det til at jeg var homo osv.

    Og hun Melissa og hun Janine, de jobba nede i byen de og.

    Melissa jobba i Matthew St., og hun Janine jobba nede i byen hun og.

    Så de tok ganske ofte samme bussen som meg, de første ukene der.

    Så da sa hun Melissa til hun Janine, at jeg hadde gått med de buksene, en fredag da, i så og så mange uker.

    Så det var kanskje derfor at hun trodde at hun kunne hive ut klærne mine, av vaskemaskinen.

    Men det var altså fordi, at jeg ikke hadde så mye tid og penger.

    Og hadde ikke med noe klær fra Norge, de lå igjen på gården til hun Grethe, min onkels nå eksdame.

    Så jeg måtte kjøpe klær.

    Men jeg hadde ikke så mye penger, så det tok litt tid, å få kjøpt en ny garderobe da.

    Og selv nå, så har jeg ikke mer enn en genser, og en skjorte og sånn.

    Og jeg har noen bukser som egentlig ikke er så digge å gå med, for de er for trange, for jeg trente mye i Liverpool, etterhvert, for å slappe av.

    Så det er ikke sånn at jeg har noen ordentlig garderobe, egentlig, enda.

    Ikke så bra garderobe som jeg hadde i Oslo eller Sunderland forresten.

    For de klærna ligger mye på den gården, og i Oslo, hos City SelfStorage.

    Så jeg har bare sånn halvveis garderobe her.

    Nå går jeg med noen joggesko, som jeg kjøpte i 2005, og som jeg har kjøpt nye skolisser til nå.

    Men jeg gikk med dem, med litt avrevne skolisser, nå i høst.

    For jeg prioriterer mer å prøve å få rettighetene mine, fra politiet og myndigheter, ved å skrive den her bloggen f.eks., enn sånne ‘sosse’-ting.

    Men men.

    Men kanskje politiet sier da, at Erik har ikke nye sko, så han kan ikke få rettighetene sine.

    Eller, Erik har gammel lommebok, eller gammel mobil, så han kan ikke få rettighetene sine.

    Men dette er i såfall ikke sånn det skal være, for alle har universale rettigheter, så det er isåfall noe humbug, vil jeg si.

    Men jeg vet jo ikke sikkert hvordan dette er, men jeg blir litt sprø av dette som foregår, så derfor skriver jeg om alt mulig da.

    Så sånn er det.

    Så får jeg se om jeg klarer å få spist opp noe microbølgeovn-pizza jeg har her, (som sikkert har blitt kald nå), for steikeovnen virker ikke.

    Så det blir spennende å se hvordan den pizzaen smaker etter å ha ligget på en tallerken her, mens jeg har skrevet dette PS-et, mens jeg hadde dette om det jeg skrev om nå i hue.

    Vi får se.

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog,det med nina stemmer.’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=erik%20ribsskog,det%20med%20nina%20stemmer.&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    PS.

    Det er sikkert noen på Bergeråsen, eller noe, som skriver det her da.

    Det var jo trist det da, at hun skulle ta selvmord, når hun var i slutten av 20-åra.

    Det var sikkert folk som kjente hun bedre enn meg, hun Nina Monsen.

    Men, de første par åra, som faren min bodde nede hos Haldis.

    Før søstra mi flytta til Bergeråsen.

    Da pleide jeg å være en del nede hos Christell og dem.

    Og også sammen med en i klassen som het Tom-Ivar, som bodde nede i Havnehagen der han og.

    Og da pleide det å være en jente, som nesten bodde hos Christell og Haldis, som Christell kalte ‘Nasse Nøff’ da, og det var hun Nina Monsen.

    Så da ble jeg jo kjent med henne og, siden hun var så mye nede hos Christell, hvor jeg var ganske ofte, siden faren min bodde der.

    Så sånn var det.

    Men jeg vil sette et spørsmålstegn ved det selvmordet.

    Uten at jeg vet så mye om det.

    Men hvorfor vil en jente i slutten av 20-årene ta selvmord.

    Hun hadde jo barn å ta vare på også.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg har aldri skjønt det sånn, at hun hadde noe psykiske problemer, eller lignende.

    Så det syntes jeg var litt rart.

    Jeg var jo en del nede hos Christell og Haldis og faren min og dem, i 1980 og 1981 og sånn.

    Og da var hun Nina der ofte da.

    Og vi var jo sånn 8-10 år da, Christell var vel 8 år da, Nina 9 år, og jeg 10 år da.

    Så vi leika jo som unger pleide ihvertfall å gjøre da, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var ikke så mye data og sånn, så vi løp etter hverandre inne i huset, og bare prøvde å finne på noe å gjøre da.

    For det var ikke så mye å finne på da, når det ikke var internett og playstation og sånn.

    Men men.

    Men en gang, så løp jeg etter dem, for moro skyld, og jagde dem inn på dassen til Haldis osv.

    Og da åpna dem opp døra etterhvert.

    Det var bare for moro skyld da, det var ikke noe at jeg skulle banke dem opp, eller noe, vi bare måtte finne på noe, for å ikke dø av kjedsomhet da.

    Vi leika, som vi kalte det da.

    Så sier plutselig Christell, at onkelen til Nina, hadde sagt, at Nina skulle få 100 eller 200, hvis hun sugde tissen hans.

    Og da var som sagt Nina ni år, og Christell åtte år.

    Så jeg sladra til faren min, og Haldis, som var på kjøkkenet, ikke langt unna dassen dems.

    Og Haldis bare skreik ‘nei’.

    Og faren min sa ikke noe.

    Så jeg veit ikke hva dem gjorde med det her.

    Og det ble litt anspent stemning da, så jeg bare dro hjem, ganske raskt etter dette.

    For jeg syntes ikke det var riktig da, av onkelen til Nina, at han skulle legge press på henne, at hun skulle få penger for å suge tissen hans osv.

    Så jeg lurer litt på hva som foregikk oppe der hvor Nina bodde osv., i Ulvikveien, hos onkelen sin, var det vel.

    Jeg veit ikke hvorfor hun ikke bodde hos mora si, på Romsås.

    Men hu flytta dit, da hu var sånn 10-11 år vel.

    Så etter det så ble hu litt sånn rølpete og litt sånn vill, vil jeg si.

    Når hun var sånn 13 år og sånn, så hadde hun med ei venninne, fra Oslo da, og de var jo mye villere, enn jentene på Bergeråsen var, husker jeg.

    Men det kan være, at det var fordi de var på ferie, det er mulig.

    Men men.

    Men da hu var 17 år, i 1988, husker jeg.

    Da fortalte hu meg, at hu hadde blitt voldtatt osv.

    Så jeg vet ikke helt hvor bra den settingen, rundt hun Nina Monsen var.

    Da jeg flytta til Oslo, i 1989, så ringte jeg Christell.

    For jeg visste jo at Nina bodde i Oslo.

    Og jeg kjente ingen folk i Oslo omtrent.

    Bortsett fra halvbroren min Axel, men han viste jeg ikke hvor bodde da.

    Og bortsett fra tremenningen min, Øystein Andersen, som bodde på Lørenskog.

    Men han var litt spesiell noen ganger, så den første tida jeg bodde i Oslo, så hadde jeg ikke så mye med han å gjøre.

    Han var ikke med til Brighton, sommeren 1989, for eksempel, husker jeg.

    Han oppførte seg så rart, på EF-språkreiser festen, på Sjølyst, høsten 1988.

    Han skulle slåss mot kursleder Paul Wilkie, en norsk-amerikaner, som var 2-3 ganger større enn Øystein.

    Så det opplegget der var litt rart.

    Så jeg holdt meg kanskje litt mer unna Øystein, etter det, selv om jeg jo begynte å jobbe ute i Lørenskog, i 1990, på OBS Triaden, så da begynte jeg å vanke mer sammen med han igjen.

    Men da hadde Nina flytta til Lillehammer, sa Christell på telefon fra Bergeråsen vel.

    På noe institusjon(?)

    Hva vet jeg.

    Jeg tror det kan ha vært noe sånt.

    Så etter det, så møtte jeg vel henne bare en gang, mens jeg var i militæret, tror jeg det var, i 1993.

    Så sånn var det.

    Så jeg sier ikke at noe var galt med det selvmordet.

    For jeg traff henne bare en gang på 90-tallet vel.

    Men, jeg ville ikke sett helt bort fra det da, med det jeg fikk høre, om hva som foregikk på 80-tallet, så hørtes ikke det alltid helt sunt ut.

    Så jeg personlig synes det hørtes litt rart ut det som skjedde der da.

    Men nå er det nok som sagt folk som veit mye mer om det, siden jeg bare prata med hun Nina Monsen en gang på de siste ti årene hun levde.

    Så da er nok ikke jeg den som først burde uttale meg om det.

    Men jeg har vel lov å si det jeg vet da.

    Så da sier jeg det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte Facebook-melding til Hege som bodde i Leirfaret før meg. (In Norwegian).

    Hei,

    Between
    Hege
    S. Silnes
    and     You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 5:08am

    er
    det Hege Stenberg eller?

    Fra Havnehagen, og Leirfaret 4B, som
    jeg tok over leiligheten deres etter?

    Er ikke Gry på
    Facebook da?

    Husker du Jugoslavia-ferien i 1980, du og Gry og
    jeg og Christell og Ove og Heidi og Tommy og Lene i Jugoslavia. Og
    fattern og Haldis og foreldra dine og Håkon og Tone og Runar og
    Inger.

    Halve Bergeråsen på en campingplass i
    Jugoslavia, untatt vi som bodde i en leilighet da.

    Men
    men.

    Jeg lurte på en ting, jeg husker en lørdagskveld,
    like etter at jeg flytta opp i Leirfaret, hvor jeg bodde aleine, fra
    jeg var 11.

    Jeg bodde jo aleine i Hellinga, fra jeg var 9.

    Da
    jeg var sånn 11-12, da dukka Stefan og Daniel, tror jeg det
    var, opp på døra mi, og klagde på at onkelen min,
    Håkon, gikk med armen rundt deg, ned Havnehagen.

    Da var
    vel han i 30-åra, kan jeg tenke meg.

    Og du er vel et år
    eldre enn meg.

    Så du var vel 12 år, eller noe
    da.

    Han gikk med armen rundt deg, fra S-svingen, og ned mot
    huset til Haldis.

    Hva var det som foregikk da, hvis det er lov
    å spørre?

    Jeg har noe problemer med familien min
    nå, skjønner du.

    Faren mni ringer og vekker meg
    til alle døgnets tider, så jeg har måttet bytte
    telefonnummer.

    Og søstra mi si så mye rare ting,
    at Viggo Snoghøj er gigolo, i USA osv.

    Og hun sa i
    1989, at faren min misbrukte henne som lita.

    Men Christell
    sier at Viggo ikke er gigolo.

    Så det er noe rart som
    foregår.

    Søstra mi ville ikke være venn med
    meg på Facebook.

    Og Christell ville ikke prate om gamle
    dager.

    Og Håkon og Runar vil ikke ha noe med meg å
    gjøre, fordi jeg har skrevet blogg på internett.

    Og
    på morssida mi, i familien, nede i Larvik, så nekter dem
    å sende meg tinga mine, over til England, og onkelen min,
    Martin Ribsskog, har tulla med selvangivelsen min, mens jeg har vært
    i England.

    Så det er ingen som sier noenting til meg, så
    jeg tenkte jeg kunne høre med deg, siden jeg tok over huset
    deres osv.

    Hvordan går det med katta deres, Truls, eller
    hva han het?

    Han er vel død nå antagelig.

    Jeg
    så Gry var sjef for Bergeråsen Vel, på nettet et
    sted, men jeg klarte ikke å finne henne på Facebook.

    Men
    man kan ikke klare alt.

    Så sånn er det.

    På
    forhånd takk for svar!

    Med vennlig hilsen

    Erik
    Ribsskog

  • Og enda mer fra Nevlunghavn. (In Norwegian).

    Photos
    from Costa del Nevlunghavn

    Photo
    1 of 19    |Back
    to Group    |See
    All Photos

    Drag
    the corners of the transparent box below to crop this photo into your
    profile picture.

    Click
    on people’s faces in the photo to tag them.

    Added
    by you
    to the group "    Costa
    del Nevlunghavn    "

    Share

    Tag
    This Photo    Edit
    This Photo    Remove
    This Photo

    Added
    24 minutes ago
    –     Comment

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:13am January 17

    Her
    er meg og min morfar, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, sommeren
    1983, mener jeg det var.

    Samt et brev fra bestemor Ingeborg,
    som bor i Nevlunghavn ennå, fra 2005.

    Hun skriver at
    lege Ness i Nevlunghavn sa jeg avsluttet behandlingen.

    Men,
    jeg har ikke vært til noe behandling, jeg var bare noen timer
    hos psykolog i Larvik, for å prøve å roe ned
    onkelen min, i Kvelde, Martin Ribsskog, i 2005.

    Men det var
    bare timer for å prøve å roe ned onkelen min, hvor
    jeg snakket med psykologen om hva som hadde skjedd, sånn at
    onkelen min skulle skjønne at det ikke var noe jeg hadde
    funnet på.

    Så det var ikke snakk om noe
    behandling, bare samtaler med psykolog, for å roe ned onkelen
    min.

    Bare for å gjøre det klart, jeg har ikke
    vært noe sinnsyk, eller noe, som man kanskje kan tro på
    brevet fra bestemor.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:18am January 17

    Dette
    bildet er fra sommer 1983.

    Jeg flyttet til faren min, Arne
    Mogan Olsen, på Bergeråsen, i 1979.

    I 1980, så
    flyttet han til en dame, Haldis, også på Bergeråsen,
    og jeg ble boende i en leilighet alene.

    Jeg var ikke så
    flink til å få nye klær hver sommer, fra Arne og
    Haldis osv.

    Så jeg tror de klærna her var fra
    70-tallet, da jeg bodde hos moren min.

    Det bildet er vel fra
    sommeren jeg fyllte 13 år.

    Men jeg tror klærne var
    fra jeg var 8-9 år og bodde hos moren min i Larvik.

    De
    er nok ihvertfall fra 70-tallet, siden det er cord-fløyel
    bukse osv., og jeg mener å huske at den genseren var for kort
    på armene, men at jeg ikke fant noen andre klær i skapet,
    før vi skulle på ferie til Nevlunghavn, den
    sommeren.

    Og når jeg ser meg i speilet nå.

    Så
    har jeg gule tenner ennå.

    Og det er fra oppveksten
    aleine, hos faren min, på Berger.

    For jeg tror ikke jeg
    hadde gule tenner, da jeg flytta dit, i 1979.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:22am January 17

    Men
    da faren min flytta til Haldis, også på bergeråsen,
    da jeg var ni år.

    Da ble jeg litt sånn giddalaus,
    som det vel heter, når det gjaldt forskjellige ting.

    Jeg
    ble litt sånn utafor, av å bo aleine.

    Så jeg
    orka ikke pusse tenna, noe regelmessig.

    Og faren min kjøpte
    alltid cola, så jeg ble avhengig av det.

    Og jeg var også
    giddaløs, når det gjaldt å gå på
    skolen og sånn, en dag uke kanksje, så orka jeg ikke å
    gå ut av senga, før i 10-11 tida kanskje.

    Og
    da satt jeg og så på skole-tv, på TV-en, før
    jeg gikk bort til farmora mi, på ettermiddagen, for å
    spise middag da.

    Sånn ca. en dag i uka, skjedde det.

    Så
    jeg var nok litt i sjokk, etter at faren min flytta til Haldis.

    Og
    mormora mi, Nevlunghavn, hun ble jeg også litt sånn
    nedbrutt av.

    Da hun tok det bildet, mener jeg å huske,
    så hadde hun kjefta og kommandert, i noen dager alt vel, så
    da begynte nervene mine å rakne, som var ganske greie før
    jeg dro ned dit.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:26am January 17

    Og
    katta jeg hadde med, den ble også nervøs, mener jeg å
    huske.

    Jeg ville ikke at katta skulle bli borte, så den
    lot jeg bo på samme rommet som meg.

    Det gamle rommet til
    onkel Martin.

    Og der ble det luktende kattepiss, tilslutt, for
    jeg bare gleda meg til å komme tilbake til Bergeråsen da,
    for hun bestemor Ingeborg var så slitsom.

    Og jeg tror
    katta ble litt nervøs av henne og.

    Og jeg ble sånn
    giddalaus, at jeg ikke orka å bytte kattesand, eller noe, men
    bare leste bøker der da.

    Og det var derfor jeg fant de
    russiske kameraene på loftet der, for jeg og søstra mi
    hadde lest ut alle bøkene, så jeg skulle opp på
    loftet for å finne nye bøker.

    Men det var etter
    planen til bestemor og bestefar da.

    Jeg kunne ikke finne på
    sånt selv, i det huset, for de hadde så bra kontroll.

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:27am January 17

    Sånt
    kunne jeg ha gjort på eget initiativ, i huset til farmora og
    farfaren min, men ikke i huset til mormora og morfaren min, for de
    var veldig kontrollerende og påpasselige og sånn,
    ihvertfall bestemor Ingeborg.

    Så det var omtrent som å
    bo i en militærleir, å være på besøk
    der, med bestemor Ingeborg som inspiserende og kommanderende general
    da.

    Noe sånt.

    Hun er jo fra en dansk
    militærfamilie, med mange kjente danske generaler osv., så
    det er kanskje derfor det ble sånn.

    Det
    er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

     Erik
    Ribsskog
    at
    12:31am January 17

    Og
    det med at jeg gikk til psykologen, det var fordi at jeg hadde
    overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
    ‘mafian’.

    Men så fortalte jeg det til søsknene
    mine, og onkelen min Martin Ribsskog, i 2005.

    Og det står
    jo ikke noe i avisene, om noe ‘mafian’.

    Så da trodde han
    onkel Martin, at jeg var blitt sinnsyk, og inbilte meg dette.

    Så
    han ville at jeg skulle gå til lege og psykolog.

    Og jeg
    sa det var greit, for å roe ned han onkel Martin, sånn at
    skulle skjønne at jeg ikke tullet, med det ‘mafian’-greiene,
    men jeg ville at han skulle ta det alvorlig da.

    Det var derfor
    jeg gikk med på det.

    For jeg regnet med at da ville
    onkelen min kunne bli forklart, at det ikke var jeg som hadde klikka,
    av psykologen da.

    Mer om det ‘mafian’-greiene i denne linken
    forresten:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/jeg-sendte-en-ny-anmeldelse-til-oslo.html

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog var ikke bra for nina monsen’, på Google. (In Norwegian).

    http://www.google.com/search?hl=en&q=Erik%20Ribsskog%20var%20ikke%20bra%20for%20Nina%20Monsen&btnG=Google%20Search&aq=f&oq=

    Vel, nå hadde ikke jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Jeg kan fortelle hvordan det startet.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, og ble boende hos han i Hellinga, på Bergeråsen.

    Et halvt år etter, våren 1980, var det kanskje, så traff faren min Haldis.

    Hvordan jeg merka det?

    Jo, en kveld så kom plutselig ikke faren min hjem

    Da jeg var ni år.

    Så jeg satt oppe seinere og seinere, og plutselig måtte jeg slå av Kveldsnytt, og gå å legge meg.

    Det hadde aldri skjedd før.

    Alltid var det noen som sa at jeg måtte legge meg, for å komme meg opp på skolen.

    Jeg var vel en ganske voksen ni-åring fra før, men fra den første kvelden faren min ble over hos Haldis, som også bodde på Bergeråsen, uten å si fra, fra da ble jeg vel kanskje voksen vil jeg si.

    Men det var kanskje litt tidlig å bo aleine, fra jeg var ni år.

    Jeg husker jeg ble sånn såret, eller hva man skal kalle det, fordi jeg ble liksom forlatt da, uten at jeg visste hva som skjedde.

    Jeg var jo vant til å bo med mange folk i Larvik.

    Så jeg følte meg veldig rar, den første kvelden jeg måtte gå å legge meg aleine, i Hellinga.

    Altså uten folk i huset.

    Det var sånn at jeg ble litt rar og utafor.

    Så de neste dagene, så maste faren min, om at jeg skulle bli med ned til Haldis.

    Da var jeg fortsatt utafor og trist.

    Omtrent som hvis noen hadde dødd.

    Noe sånt følte jeg det.

    Så sånn var det.

    Så faren min maste, og skulle ha meg med.

    Så sa han at det var to jenter der, som var nesten på min alder.

    Så da ble jeg med ned til Haldis da, nokså motvillig, men jeg syntes det hørtes spennende ut med to jenter, så jeg ble med da.

    Så sånn var det.

    Det var Christell og Nina Monsen da.

    Jeg var fortsatt veldig trist og utafor, så jeg bare satt i sofaen der, hos Haldis, og sa nesten ikke et ord, og spiste noe godteri hun hadde kjøpt på CC.

    Jeg var fortsatt sur fordi faren min ikke hadde kommet hjem noen dager før, og neste dag osv.

    Og at han ikke hadde sagt fra.

    Jeg var sånn utafor og såret da.

    Men det tror jeg ikke Haldis og faren min og Christell og dem skjønte.

    Nina bodde omtrent der nede.

    Men hun gikk hjem til onkelen sin den dagen tror jeg.

    Haldis og faren min gikk inn på rommet til Haldis, og hadde sikkert sex eller noe da.

    Og jeg var jo ikke sur på Christell.

    Jeg kjente jo ikke henne fra før.

    Så jeg begynte å jage henne litt rundt i stua der, for å markere at jeg var gutt og eldst og sånn da.

    Men det tærte litt på meg, å bo aleine i Hellinga og Leirfaret, så jeg var nok ofte ganske nedfor, i de årene jeg bodde på Bergeråsen.

    Mens Christell f.eks., hadde to brødre, Jan og Viggo, og moren sin Haldis og faren min, og venninner da, som hun dominerte, Nina Monsen og Gry Stenberg.

    Så jeg syntes det var litt stusselig å bo i Hellinga aleine.

    Det var sånn apartheid-tendenser i familien, som jeg har skrevet om tidligere her.

    Men men.

    Jeg og Haldis og Christell og faren min dro på ferie, med slekta mi, til Jugoslavia, sommeren 1980.

    Jeg tror Christell, som fyllte åtte år det året, ble voldtatt der nede, hvis jeg skjønner det riktig, i ettertid.

    Noe sånt.

    Men men.

    Og da vi kom hjem, så leika jeg mer med Christell og Nina, i huset til Haldis.

    Og da fortalte Nina og Christell meg, at onkelen til Nina, hadde tilbudt henne hundre kroner, for å suge tissen hans.

    I fylla, eller noe.

    Og det fortalte jeg til faren min og Haldis, men jeg vet ikke om de gjorde noe med det.

    Så det var nok ikke så sunne tilstander der oppe hvor Nina bodde.

    I Ulvikveien, og vel heller ikke nede hos Haldis.

    Det som skjedde var at Nina flytta til mora si på Romsås, da hu var sånn 11 år, eller noe.

    Jeg rota en gang med både Nina og Christell, da jeg bodde i Hellinga.

    Jeg gikk i fjerde klasse, og de i andre klasse vel.

    Nina var vel et år yngre enn meg og Christell to år yngre, tror jeg.

    Men men.

    Så spilte jeg blokkfløyte for dem, Grieg/Morgenstemning.

    Også klinte jeg med begge to.

    Men sikkert med Nina først, siden hun var mest glad i gutter av dem, tror jeg.

    Hvertfall mest glad i meg.

    Så jeg klinte mest med Nina, men også litt med Christell.

    Så hun Nina Monsen var den første jenta jeg klinte med.

    Men men.

    Og vi var en gjeng nesten, i noen år, jeg og Christell og Nina og Tom-Ivar og Gry Stenberg osv.

    Så jeg rota vel med hun Nina et par andre ganger og, i oppveksten.

    Men men.

    Men da hun kom tilbake på ferie, da hun var sånn 13-14 år, og bodde på Romsås.

    Ja da var hu skikkelig harry.

    Mye mer harry en jentene på Bergeråsen.

    Hun skulle ta meg på pikken og alt sånn, og var skikkelig kåt.

    Og hadde med ei venninne som også var like rølpete.

    Så de var helt uten kontroll.

    Men men.

    Og en gang, da jeg gikk på skole i Drammen, så kom Christell plutselig ned til meg, i Leirfaret, og dro meg med opp til Nina.

    Hun var da 17 år vel, og jeg 18 da.

    Og hun var på besøk hos onkelen sin.

    Så dro Christell og Pia hjem, for å sove da.

    Så ble Nina med meg hjem, til Leirfaret.

    Så satt hun på en musikkvideo, ‘Sandra, Everlasting Love’.

    Som hun så på mange ganger, mens jeg begynte å klå nede i buksa hennes osv.

    Jeg syntes det var så flaut, å være seint i puberteten, som jeg ikke var i før året før det her.

    Så jeg prøvde ikke å sjekke opp noen jenter mens jeg gikk på ungdomsskolen og de to første årene på videregående.

    For jeg ville ikke hatt sex uansett da, for jeg ville ikke at dem skulle se at jeg ikke hadde hår på tissen da.

    Det syntes jeg var flaut.

    Men da, tredje året på videregående, så hadde jo også jeg klart å få hår på tissen osv., så da prøvde jeg å sjekke opp hun Nina da.

    Og vi hadde etterhvert sex i stolen foran TV-en og på stuegulvet, og i senga på det gamle rommet mitt.

    Og holdt vel på et par timer kanskje.

    Så dro hun tilbake til Oslo, og jeg fortsatte på skole i Drammen.

    Men jeg ringte henne, og tok henne med ut på kino, en uke seinere, eller noe.

    Roger Rabbit på Eldorado.

    Så sånn var det.

    Hun Nina fortalte meg, mens jeg rota nede i underbuksa hennes, at ‘fitta hennes var ikke som andre fitter’, som hun sa.

    Så spurte jeg hva hun mente med det.

    Så svarte hun at hun hadde blitt voldtatt osv.

    Så sa jeg at fitta hennes var vel ikke noe anderledes pga. det.

    Og da bare lo hu.

    For jeg dreit ærlig talt i det da, for da var jeg ganske klar for å ha noe sex, for det hadde jeg ikke hatt før.

    Og hun Nina var et greit bytte, eller hva man skal kalle det, for hun hadde jeg rota med en del i oppveksten, og hun var nesten som dama mi i perioder da.

    Noe sånt.

    Så jeg dreit ærlig talt i om hun hadde blitt voldtatt, eller ikke, da.

    Men jeg prøvde å få henne til å glemme det osv., da.

    Prøvde å gi henne litt selvtillit osv., så jeg tenkte ikke bare på meg selv.

    Men men.

    Så flytta søstra mi opp til meg, noen uker seinere, fra Haldis og dem.

    Og jeg fikk et julekort, fra Nina, med bilde av hun og bikkja.

    Men jeg var så opptatt i Drammen, med russetid og skole og jobb og kjøretimer osv., så jeg hadde ikke så mye tid til overs, så jeg tok ikke kontakt med henne igjen.

    Og jeg syntes egentlig hun var litt vel rølpete og harry, hun var grei å ha sex med liksom, men jeg var ikke sikker på om hun var så fin da, etter å ha bodd mange år på Romsås, og blitt voldtatt osv., så jeg prøvde egentlig ikke å bli sammen med henne.

    Jeg tenkte at nå som jeg endelig hadde begynt å ha sex, så ville jeg prøve å ha sex med mange forskjellige damer.

    Da som jeg endelig turte å vise tissen min til damene, etter mange år med problemer med å være sent i puberteten.

    Da gadd jeg ikke å bli sammen med Nina da liksom.

    Da ville jeg ha det litt morsomt.

    Så sånn var det.

    Og jeg jugde litt for hun Nina da, og sa at jeg hadde hatt sex før, med noen damer fra Sande osv.

    Men det var fordi det var så flaut å innrømme ovenfor hun Nina, at jeg ikke hadde hatt sex før, så derfor jugde jeg om det.

    Så sånn var det.

    Jeg tror hun Nina må ha vært noe hore, inne i Romsås, kanskje for pakistanerne der, eller noe.

    For det var jo sånne gjenger, som dominerte der, på 80-tallet, med Young Guns osv., de var vel fra Romsås de, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun ble kanskje misbrukt av onkelen sin og, det er mulig.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, jeg flytta jo til Oslo selv, noen måneder seinere, høsten 1989.

    Da bodde jeg først noen uker i leiligheten til Haldis, i Uelandsgate.

    (Som jeg tror de må ha leid til noen horer før og etter den tida.).

    Men men.

    Og da kjente jeg ingen folk i Oslo.

    Men året før, så hadde jeg kjent mange folk i Drammen.

    For i Drammen kom jeg lett i kontakt med folk.

    Gjennom skolen og gjennom venner og kjente fra Berger og Svelvik da.

    Så det var trist i Oslo, for jeg kjente ikke en sjel i Oslo.

    Hvis jeg var på skolen i Drammen en dag, og jobb da, så traff jeg masse folk jeg kjente.

    Mens i Oslo kjente jeg ingen.

    Så jeg bare gikk og subba der, og så i butikkene osv.

    Så det var ikke så artig.

    Jeg ringte Christell da, som fortsatt bodde på Bergeråsen.

    Og så spurte jeg om hun hadde telefonnummeret til Nina.

    Men da sa Christell at Nina hadde flytta til Lillehammer.

    Og etter det, så så jeg bare hun Nina en gang.

    Og det var i 1993, en helg jeg hadde fri både fra militæret og Rimi.

    Da var jeg på Stovner senteret, for å kjøpe meg barbermaskin, eller hva det var jeg så etter.

    Og da var hun Nina der, og en type hun var sammen med.

    Jeg og han typen diskuterte EU, i en time nesten, i kjelleren på Stovner senteret der, i en kafeteria som vi satt i da.

    Ganske høyrøstet diskusjon.

    Jeg var for EU da, og han karen var mot.

    Så jeg har vel kanskje forrandra litt mening selv nå da.

    Men vi var så steile, så ingen hørte på hva den andre personen sa.

    Så det ble ikke noe ordentlig diskusjon, det ble mest krangling.

    Men men.

    Så skulle vi egentlig gå ut på byen, neste dag, var det vel.

    Men da ringte jeg Nina, og da hadde dem blitt enige om å bli droppe det.

    Så det ble ikke noe av.

    Så det var siste gangen jeg så hun Nina.

    Og da Jan og Hege Snoghøj skulle gifte seg, sommeren år 2000, var det vel.

    Da sa søstra mi, mens jeg kjørte sierraen min opp til Geilo.

    At Nina Monsen hadde tatt selvmord.

    Like før vi var ved Vassfaret, tror jeg.

    Men men.

    Så ble jeg litt sjokka da, for da hadde mora mi nettopp dødd og også farmora mi.

    Og hun Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og også den første jenta jeg hadde sex med.

    Så det var jo litt kjipt da, at hun hadde tatt selvmord.

    Så sa søstra mi, hadde du noe særlig med henne å gjøre da.

    Men søstra mi var litt som en nerd på Bergeråsen.

    For jeg var ganske mye sammen med Nina og Christell, det første året som faren min og Haldis var sammen.

    De var nesten som damene mine noen ganger da.

    Men det visste ikke søstra mi.

    For hun bodde i Larvik da.

    Og hun sa det på en sånn nedlatende måte, at hadde jeg så mye med Nina Monsen å gjøre da.

    Så da gadd ikke jeg å fortelle søstra mi, at Nina Monsen var den første jenta jeg kyssa med og den første jenta jeg hadde sex med.

    For søstra mi hadde en så uvennlig og spydig og ekkel tone.

    Så jeg likte ikke å prate med søstra mi om sånt.

    For hun var litt motbydelig i tonen, vil jeg si.

    Så hun er så ekkel når det gjelder sånne ting, så hun liker jeg ikke å prate om sånne personlige ting med.

    For hun prøver også å psyke meg ned, hvis hun får sjangsen.

    Det husker jeg fra andre ganger jeg har snakket med henne om jenter.

    Så det er ikke sånn, at søstra mi hjalp meg.

    For eksempel så hadde hun en pen venninne fra da hun var på språkreise i Bournemouth, sommeren 1988.

    Som jeg møtte på EF-fest, høsten etter, på Sjølyst, i Oslo.

    Og hun hadde en tante på Bergeråsen, Sylvia, som hun ba hilse meg.

    Hun var veldig lekker hun lyse jenta fra Oslo, som hadde vært med søstra mi og Christell i Bournemouth da.

    Da nevnte jeg det for søstra mi, at Sylvia hadde hilst meg fra hun pene jenta da.

    Men da var det ikke sånn at søstra mi tilbydde seg å hilse tilbake, eller gi meg telefonnummeret, eller noe.

    Neida, hun klagde på henne, og sa at hun var litt sånn at hun lå med alle.

    Og ga meg ikke noe telefonnummer, eller noe.

    Og jeg var litt nedfor, av å ha bodd på Bergeråsen aleine, siden jeg var ni år.

    Så jeg har også slitt med mindreverdighetskomplekser, under oppveksten og i årene etter, pga. den her omsorgssvikten, som jeg var utsatt for, under oppveksten da.

    Og jeg var som sagt seint i puberteten, og ble mye mobba på skolen.

    Så selvtilliten ovenfor jenter var ikke så høy.

    Så det hjalp ikke noe, at søstra mi heller ikke gadd å hjelpe meg noe med damer.

    En gang var en pen jente fra Svelvik på besøk hos meg, med søstra mi, Monika Nebel.

    Og spurte jeg søstra mi, om hvorfor Monika Nebel ville besøke meg, (eller oss da, siden søstra mi hadde bodd der noen uker da).

    Men da svarte ikke engang søstra mi.

    Så hvis man har en sånn søster, som Pia, som er et og et halv år yngre enn deg.

    Og som gnager på selvtilliten din, må jeg vel si at hun gjør.

    Så er det ikke sånn at man ønsker å prate om alt mulig personlige ting med henne.

    For hun er litt ekkel.

    Hun har en litt sånn spydig og ekkel og nedlatende og motbydelig tone.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde hatt så mye med henne å gjøre, hvis hun ikke hadde vært søsteren min.

    Men jeg har nok vært litt blind for hvordan hun egentlig er, ettersom jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg flyttet til faren min, noen år før søstra mi, sånn at hun måtte bo hos moren min, i Larvik, aleine der med henne omtrent da, i 3-4 år, før hun flytta til Bergeråsen hun og.

    Så det har nok gjort meg litt blind for hvordan søsteren min egentlig er som person.

    Så derfor har jeg nok godtatt mer fra henne, enn jeg ville ha gjort ellers.

    Men de siste årene, så har jeg jo bodd her i England, og fått tid til å tenke igjennom hvordan det egentlig har vært, under disse årene i Norge.

    Og nå skjønner jeg jo det at søstra mi har kødda maks med meg, i alle år, etter at hun flytta til Bergeråsen hun og, i 1982, eller noe.

    Så sånn er det.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med hun Nina å gjøre.

    Jeg hadde sex med henne en gang.

    Og da tok jeg med henne ut på kino, i Oslo, som tak for at hun gadd å la meg få ha sex med henne osv.

    Og bortsett fra det, så har jeg nesten ikke hatt noe med henne gjøre, siden 1980 og 1981 deromkring, hvor vi hang sammen, siden hun var venninna, eller nesten som en slavinne, for stesøstra mi Christell.

    Og jeg har alltid prøvd å behandle hun Nina bra.

    Det har aldri vært sånn at jeg har tvunget henne til å kline med meg, eller noe.

    Det har alltid vært sånn at jeg har roa henne ned, og begge har hatt lyst til å rote osv., da vi vokste opp.

    Så jeg må si at jeg behandla henne bra.

    Men hun ble nok brukt som noe hore av enten onkelen sin, eller noen av noen folk i Oslo, for hun ble så vulgær og horete etterhvert.

    Men hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke, men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Noen søker på ‘erik ribsskog elsker christell humblen’, på Google. (In Norwegian).

    Det er vel kanskje å gå litt vel langt.

    Altså, jeg har vel vært betatt av henne, da vi bodde på Bergeråsen osv., under oppveksten og i tenårene osv.

    Hun er jo to år yngre enn meg, men jeg var ganske tregt i puberteten, så hun kom nok i puberteten en del år før meg likevel.

    Men men.

    Så det var vel sånn at jeg var betatt av henne, for jeg synes hun var pen.

    Med ganske langt lyst hår og ofte solbrun hud osv. da, for vi bodde ved Drammensfjorden.

    Men hun var jo dattra til Haldis, som var sammen med faren min, så det var litt komplisert.

    Og hun ble nok også sett på, som å være mye mer vellykka enn meg, som bare hadde noen få klær, mens hun hadde veldig mange klær.

    Det var litt sånn apartheid, forskjellsbehandling, innad i familien.

    Men men.

    Men det er ikke så ofte jeg har prata med Christell under fire øyne liksom.

    Så jeg vet ikke helt nøyaktig hvor jeg har henne, og hvordan hun egentlig er.

    Jeg var jo hos dem, på Bergeråsen, jula 95, da jeg nettopp hadde tatt lappen, inne i Oslo

    Christell hadde vel bedre råd enn meg, hun hadde en rik far osv.

    Så hun hadde hatt lappen i flere år allerede.

    Og hun hadde en bil og da.

    Så hun kjørte meg inn til Drammen, første juledag, var det vel, for å ta toget til Oslo da.

    Jeg kunne ha tatt bussen og jeg da, jeg er ikke så storforlangenes, men hun tilbydde seg å kjøre da.

    Og det er vel den eneste gangen de siste 20 åra omtrent, som jeg har pratet med Christell under fire øyne nesten da.

    Men da kjørte hun jo bil, så det ble jo ikke som å prate med henne alikevel nesten.

    Så det er ikke så greit.

    Men det som skjedde på den bilturen, var at polti la seg i ræva på bilen til Christell, og da smallt det fra Christell, ‘faen, purken’, ganske høyt, hun ropte nesten.

    Kanskje hun glemte at det var jeg som satt der, hva vet jeg.

    Hun ville ikke si hvorfor hun var redd for purken.

    Men men.

    Og da vi kom til Drammen togstasjon, så smallt det fra hu, ‘nå skal jeg til parkeringsplassen på Gulskogen-senteret og burne på isen’.

    Så hva man skal si til det.

    Hva sier man til en dame i 20-årene, hun var vel 23 år da, som oppfører seg som en tenåringsgutt?

    Nei, ikke vet jeg.

    Jeg sa ikke noe.

    Jeg sa vel hadet kanskje.

    Jeg fikk låne noen penger av henne, da jeg skulle til syden i 1998.

    For søstra mi mente at jeg burde låne penger av Christell, istedet for å be om forskudd på feriepengene fra jobben.

    Jeg kunne nok ha kontakta Rimi lønningskontor, og fått en sjekk.

    For det hadde seg sånn at ferien min starta før feriepengene ble utbetalt.

    Så jeg kunne nok ha kontakta de, på Rimi, og fått utbetalt noe av feriepengene, før jeg dro på ferie til Kypros da.

    Men da fikk jeg låne 2.500 av Christell.

    Jeg visste ikke at Ayia Napa var så party-sted.

    Jeg kjøpte bare en restreise, så jeg trodde det holdt med 2.500, men det var egentlig litt lite, for det var veldig sånn partypress der nesten.

    For alle festa, så det var liksom bare å sitte på et kjedelig hotellrom som var alternativet.

    Men der var det vel ikke TV engang, så det var vel ikke så fristende.

    Men men.

    Men det var jo kult gjort av Christell da.

    Da kjøpte jeg en flaske Vikingfjord vodka til henne.

    Eller jeg kjøpte to på Gardermoen, og hadde med en tilbake til Oslo som jeg ikke hadde åpna, så da fikk hun den i gave, som renter for de pengene jeg lånte til å bruke i syden da.

    Men jeg ga pengene og vodkaen til søstra mi, så ga hun det videre til Christell da, for Christell var ganske ofte hos søstra mi, på Sofienberg.

    Så sånn er det.

    Men jeg snakka ikke så mye med Christell da heller.

    Jeg var ikke sikker på om hun ville ha noe med meg å gjøre.

    Jeg har liksom alltid vært en som har hatt stygge klær og kjedelig stil og sånn.

    Mens hun har alltid vært populær og vellykket da.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde litt sånn mindreverdighetskomplekser tidligere egentlig.

    Før jeg ble butikksjef i 1998.

    Da fikk jeg billån og kreditkort og kassakredit.

    Og moren min døde i 1999, så da fikk jeg enda mer penger, siden hun hadde hatt noe slags livsforsikring.

    Pluss at jeg fikk årslønn på over 300.000 inkludert frynsegoder.

    Så da, i 1998 osv., så tenkte jeg, at da kunne jeg også kjøpe noen kule merkeklær og sånn da, og prøve å lære om det.

    Jeg trengte jo også å ha klær og sånn da, for da var det hele tiden butikksjef-seminarer, møter på Oslo Plaza osv., og butikksjefturer mm.

    Så da måtte man ha noen skjorter og dress og frakk og alt mulig da.

    Så da kom jeg over noen av de mindreverdigskompleksene, som jeg hadde fått i oppveksten, pga. forskjellsbehandlingen i familien. Siden jeg ikke fikk så mye klær og sånt i oppveksten, og hadde dårlig råd på 90-tallet som student og vernepliktig og lavt lønnet rimi-medarbeider.

    Mens Christell og Jan og Viggo og de var veldig vellykkede.

    Ihvertfall tilsynelatende.

    Så det hang igjen litt fra oppveksten, husker jeg.

    Den her apartheid-politikken i familien vår.

    Så da, i 1998, før jeg ble butikksjef, så hang det fortsatt igjen en del sånne ting, da jeg møtte Christell på jernbanestasjonen i Drammen, og fikk låne penger til å bruke i Syden da.

    Men men.

    Men etterhvert, da jeg ble butikksjef, så var jeg ikke så tynget av sånne ting.

    For jeg var jo også i HV.

    Og hadde også kjøpt meg ganske kul bil.

    Og bodde også i Oslo sentrum.

    Og var mye og festa med broren min og David Hjort og dem, som var ganske kule.

    Og var god på internett, med å få tak i filmer og musikk osv., så jeg fikk mange bekjente på jobb osv.

    Og hadde kult stereoanlegg, ny TV som jeg kobla PC-en til, parabolantenne og alt mulig sånt da.

    Så etter den tida der, så har jeg ikke hatt så mye mindreverdighetskomplekser, pga. den omsorgssvikten jeg var utsatt for under oppveksten da.

    Og det apartheid-greiene i familien.

    Så sånn var det.

    Men jeg fant meg ikke i å bli kødda med på Rimi, sånn som jeg ble på Rimi Kaldbakken.

    Så da ville jeg heller finne på noe annet å gjøre, enn å slave rundt på Rimi resten av livet.

    For det var aldri planen min at det skulle bli sånn.

    Men da ville jeg heller jobbe i en jobb hvor jeg kunne ha mer alrighte kollegaer, og hvor jeg kunne nå lengre.

    For jeg syntes ikke det var noe særlig ambisiøst, å bare jobbe som butikksjef, og bli hærsja rundt med, av butikksjef-assistenter, som gikk bak ryggen din, resten av livet.

    Så sånn var det.

    Så da begynte jeg å studere da, for jeg skjønte at ingeniører o.l, de kunne få bra jobb når de var ferdig utdannet.

    Så jeg ville nok fått en bra jobb i 2005, hvis jeg ikke hadde blitt tullet med av HiO og lånekassa, i 2004, i Sunderland.

    Og overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i 2003, da jeg jobbet på Rimi Bjørndal.

    Så her er det mye rart.

    Men jeg får bare prøve å fortsette å ta opp disse problemene.

    Vi får se.

    Mer da.

    Jo, jeg pratet med Christell, på en pub, i 88, var det vel.

    Men da kjøpte Christell ganske mye øl, enda hun var bare 16.

    Men hun så ganske moden ut for alderen, så hun fikk kjøpt halvlitere på pub, uansett.

    Men da ble vi ganske fulle, så jeg husker ikke helt hva vi prata om.

    Og den samme høsten, så prata jeg med Christell, da hun dro meg med på ungdomsdiskotek på Park hotell, en torsdag, i Drammen.

    Og en annen gang, så skulle hun kjøpe bursdaggave, til ei jente i klassen sin.

    Og da ville hun at jeg skulle være med da.

    Så kjøpte hun en kaktus.

    Så skulle hun ta av piggene og tre over en kondom da.

    Det var visst vanlig gave til 16 år gamle jenter i klassen, ifølge Christell.

    Så her var det mye rart.

    Den gangen vi var på pub, så dro hun med meg på samme bussen hjem, som typen hennes da, Iver, fra Berger, eller om det heter Sande der han er fra.

    Og da stoppa bussen ekstra lenge i Svelvik.

    Og da gikk Christell for å pisse.

    Og jeg visste ikke hvor doen var, på den puben i Drammen, så jeg gikk for å pisse da bussen stoppa i Svelvik, jeg og.

    Og da fikk jeg høre av han Iver, at ‘skal du kikke nå’.

    Så jeg vet ikke hva Christell kan ha fortalt til han Iver.

    Alle de her gangene hun skulle ha meg med steder det siste året jeg bodde på Berger, skoleåret 88/89, det kan ha vært noe plott og.

    At Christell er noe mafia-greier.

    F.eks. den gangen jeg hadde meg med hun venninna hennes, Nina Monsen.

    Da var det Christell som henta meg, og dro meg med opp til Nina, som var på besøk hos onkelen sin.

    Og hun Nina hadde en bikkje.

    En ung schafer.

    Og vi drakk noen øl, hos meg, etter at Pia og Christell hadde gått hjem.

    Og da begynte vi å ha sex etterhvert.

    Hun Nina satt på noen musikkvideoer på VHS-spilleren som jeg hadde kjøpt i Oslo, samme året, fra pengene jeg tjente på CC, tror jeg det var.

    Mens hun satt oppå meg, i en stol der da.

    Så sånn var det.

    Så havna vi på stuegulvet etterhvert, før jeg dro henne med ut på det gamle rommet mitt, i en vanlig seng der, for hun ville ikke ligge i vannsenga.

    Men da lurer jeg på om hun ville ha bikkja til å angripe meg, eller noe.

    Angripe mine private eiendeler kanskje.

    Jeg var vel litt borte, for jeg var ikke akkurat vant til å ha sex på stuegulvet på den tida der osv.

    Men men.

    Så om det kanskje var noe plott, for jeg skjønner ikke hvorfor Christell absolutt skulle dra meg med opp til Nina.

    Og mange andre ganger, så dro hun meg med på ‘lokalet’, i nabobygda, Selvik.

    Et lokale som het Fremad.

    Og der havnet jeg ofte nesten i bråk.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Christell absolutt skulle ha meg med dit.

    Hun prata aldri med meg når vi var der.

    Så her tror jeg det må ha vært noe tull.

    Noe mafia-plott antagelig.

    Og en gang, året før vel, så hadde jeg to jenter på besøk, natt til 17. mai tror jeg, eller om det var under Svelvikdagene, i 88.

    Og da kom Christell opp i leiligheten jeg bodde i.

    Midt på natta.

    Og banka ikke på engang.

    Og jagde disse nabojentene da, Lisbeth og ei annen jente.

    Også dro Christell igjen, uten å forklare noe.

    Og da var de jentene såpass redde, eller noe, så de bare gikk igjen.

    Andre ganger så skulle Christell ha meg til å begynne å bruke lebepomade osv.

    Hun kontrollerte vel hun Nina, vil jeg tro.

    Dette var noen år før.

    Så fikk hun Nina, (som jeg noen ganger rota med).

    Hun fikk Nina til å sitte ved siden av meg.

    Så når jeg hadde roet henne ned da, og vi skulle begynne å kline.

    (Mens Christell observerte alt vi gjorde).

    Så sier pluteselig Nina, at nei, du har ekkle, tørre lepper, så hun gadd ikke kline likevel.

    Så da begynte selvfølgelig jeg å bruke lebepomade.

    Og det samme gjorde Christell selv.

    Hun sa sånn, ‘Ulf, æsj’, (en i klassen), ‘han har så lange negler og fett hår’, osv.

    Så da begynte jo jeg å tenke på utseende osv.

    At hun Christell manipulerte meg, for å få meg til å virke mer femi da.

    Så hun er nok helt sikkert noe mafia.

    Det er antagelig derfor jeg omtrent ikke har prata med henne under fire øyne, de siste 20 åra.

    For hun tørr vel antagelig ikke å prate, for hun har kødda for mye med meg, opp gjennom årene.

    Og jeg prøvde å prate med henne, sist nå i fjor.

    På telefon her fra Liverpool.

    Og da ville hun ikke prate om gamle dager.

    Så hun Christell er nok noe mafia-dritt, så hun er det nok best å kutte ut, vil jeg tro.

    Uten at jeg vet hvorfor hun driver med de her mafia-greiene.

    Men det er vel broren hennes Jan, kanskje.

    Hvem vet.

    Men begge er kanskje like gode.

    Det er mulig.

    Så det er kanskje Haldis, Jan og Christell som er noe mafia.

    Det er mulig.

    Og nok også faren min, og også søstra mi da.

    Så det er nok hele gjengen, fra Havnehagen der, muligens med untak av Viggo.

    Det er bare at det er så mye tull fra alle sammen rundt meg, så det er ikke så lett for meg å begyne å grave i det her, for alle av dem er med på det, virker det som.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til 1980. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1980 her.

    Jeg tror det var det året ihvertfall, det kan ha vært 1981 også.

    Det var ihvertfall om våren, og vi skulle ha idrettsmerke med Berger skole, nede ved banen til Berger IL.

    Da var det vel 60 meter osv.

    Og vi skulle også ha noe kulekasting, eller noe sånt.

    Og jeg var ganske tynn fra å ha bodd hos mora mi i Larvik på 70-tallet, for hu var ikke så flink til å lage mat.

    Så jeg havna vel sånn midt på treet på 60-metern.

    Men jeg forklarte om det her idrettsmerke, til besteforeldra mine på Sand da.

    Og da råda han farfaren min, Øivind Olsen, han råda meg da, til at jeg burde kaste kula i en bestemt vinkel, ikke for høyt men ca. 70 grader kanskje, da ville kula gå lengst.

    Så han var egentlig ganske smart.

    Jeg var jo vant til fra skolen i Larvik, på Østre Halsen og Torstrand skole, at jeg var den som var først ferdig med matteboka og fikk minst feil på norskprøvene osv.

    Så jeg hadde litt konkurranseinstinkt da.

    Så da ville jeg jo gjerne klare det her idrettsmerke da, selv om jeg var en av de mest pinglete folka i klassen.

    Men jeg tror ikke jeg klarte det, men jeg prøvde ihvertfall å hive kula sånn som han bestefar Øivind sa da.

    Og da klarte jeg nesten kravet ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var nok i fjerde klasse det her, altså i 1981, for jeg mener å huske at vi hadde Allum som lærer da.

    Så han farfaren min, han var altså klar i huet fremdeles da, i 1981.

    For faren min var sånn, at da jeg skulle konfirmeres, i 1984, var det vel.

    Da gadd han såvidt å kjøre meg ned til kjerka, og han gadd ikke å sitte i kjerka, og han gadd ikke å være med på konfirmasjonsmiddagen.

    Så han ga mer eller mindre faen.

    Men han faren hans, han Øivind, han ga ikke så faen.

    Han kunne gi råd og sånn, om skolegreier osv., så han må nok sies å ha vært rimelig ansvarlig.

    Men han fikk jo slag etterhvert da.

    Og da ble han jo ikke helt klar i hue lengre, og ble upopulær blant oss barnebarna da.

    Men han var nok upopulær i familien før det og, han satt bare i sofaen sin og leste kryssord og sånn.

    Og dem andre pleide å skjenne på han noen ganger.

    Så her var det noe rart.

    Men han var mer ansvarlig enn f.eks. faren min da.

    Selv om han også kunne være grei noen ganger han og.

    Men han var kanskje mye under pisken til Haldis.

    Det er mulig.

    Og mulig under pisken til onkel Håkon og, som jeg tror må ha vært noe mafia, eller noe.

    Hm.

    Ja, så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skreiv at faren min ikke kom i konfirmasjon min, og det stemte nok.

    Det var jeg og farmora mi som ordna med konfirmasjon.

    Farmora mi var kristen, og stemte kristelig folkeparti osv.

    Men jeg var ikke så kristen, men alle de andre skulle konfirmere seg, og jeg hørte dem andre fortalte, at når man konfirmerte seg, så fikk man mye penger da.

    Og jeg var ganske glad i penger.

    Men men.

    Vi kjøpte ikke sanger til konfirmasjon.

    Nei, farmora mi fant fram sangene fra konfirmasjon til den yngste sønnen sin, Runar, som da var tannlege i Ås.

    Og så skreiv jeg sangene på skrivemaskinen, på kontoret, som var i huset til Ågot, for det hørte til snekkerverkstedet til familien da, Strømm Trevare, selv om det var kontor nede på verkstedet og, men det var vel mest for å svare på telefonen og pakke skruer til sengene osv.

    Men men.

    Så skreiv jeg de sangene på nytt på skrivemaskinen da, på kontoret der, og bytta til mitt navn i sangene osv. da.

    Også var det kopimaskin der og, så vi bare kjøpte noen ark som var farget da, så ble det sanghefte da.

    Men jeg har ikke noe fra konfirmasjon lenger, for det ble vel borte da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, for han og Eirik Thorhaldsson, de bare tømte leiligheten, og heiv en del sånne ting som gamle konfirmasjonssanger osv.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange folk som kom i konfirmasjon min.

    Det holdt med spisestuebordet til Ågot.

    Så det var kanskje 10-12 folk, eller noe.

    Mora mi dukka vel opp, fra Tønsberg mener jeg at hu bodde da.

    Søstra mi var vel der.

    Fetterne mine Ove og Tommy var nok der, for vi spillte fotball husker jeg, for jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna.

    Vanligvis hadde jeg veldig kjedelige klær, og ikke så mange av de.

    Men før konfirmasjon, så tok Haldis med meg til en klesbutikk på Bragernes, like ved kinoen i Drammen, og kjøpte hvit jakke og sikkert skjorte da, og rosa skinnslips(!), som var moderne da, i 1984, eller om det var i 85.

    Så da hadde jeg plutselig kule klær da, i konfirmasjon.

    Men men.

    Men Haldis var nok ikke i konfirmasjon.

    (Og heller ikke sønnene hennes Jan og Viggo, naturlig nok, for de hadde jeg enda mindre med å gjøre enn med Haldis).

    Men det er mulig onkel Runar og kona hans Inger var der.

    Ruth Furuheim var der, som kjente faren min osv.

    Om onkel Håkon var der, det husker jeg ikke.

    Men det er mulig kona hans Tone var der.

    Jeg husker ikke om Christell var der.

    Men jeg husker at hun var med, ihvertfall en gang, å spilte fotball i hagen til Ågot, sammen med meg og Ove blant annet.

    Men det kan ha vært en annen gang.

    Det her var kanskje siste gangen omtrent som vi spilte fotball i hagen til huset til Ågot, som vi pleide å gjøre ganske ofte da vi søskenbarna vokste opp osv.

    Vi fikk lov til det, men jeg tror ikke sønnene til Ågot fikk lov til det, men dem var nok ikke så glad i å spille fotball heller tror jeg.

    Men jeg hadde begynt å spille fotball, på 70-tallet, da jeg bodde på Mellomhagen på Østre Halsen, i Larvik, og fikk en fotball til bursdagen min, da jeg var sånn seks år kanskje, fra morfaren min, Johannes.

    Og i hagen til Ågot så var det noen sånne tre-lignende høye busker osv., som egnet seg veldig bra til målstenger.

    Og det var en høy og tett hekk, så ballen gikk ikke så langt, hvis vi bomma på målet f.eks.

    Så det egna seg veldig bra til å spille fotball der, selv om det var noe blomsterbed og sånn da, midt i hagen, nesten i en halvmåne.

    Men der kutta vel Ågot ut å plante for mye blomster etterhvert, så vi fikk lov å spille fotball der noen år ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg konfirmerte meg fordi de andre folka i klassen skulle det.

    Og det var konfirmasjonsundervisning, i bomberommet på Berger skole, en gang i uka vel.

    Og vi måtte blant annet gå på møte hos Ole Skjellsbekk i klassen, i forbindelse med konfirmasjonsundervisninga.

    I hvertfall en gruppe skulle møte der.

    Og da ga Ole streng beskjed, om at alle måtte ta med kake, i konfirmasjonsmøte.

    Så da fikk jeg penger av faren min, til å kjøpe mat, til leiligheten i Leirfaret, som jeg fikk et par-tre ganger i uka, så jeg var heldig sånn, jeg fikk hundre kroner hver gang jeg skulle handle, så det ble mye godteri og cola og tegneserier og aviser og sånn.

    Men men.

    Og da kjøpte jeg sånn sitronkake, i butikken på Sand.

    Men den dagen, så kasta Ditlev og Geir Arne en isklump etter meg, som dem gjorde noen få ganger, hvis dem var to.

    (Dem turte ikke å kødde så mye hvis dem bare var en, dem var nesten aldri aleine, dem var alltid minst to folk, mener jeg å huske

    Men men).

    Så da traff den handleposen, så da var det merke etter isklumpen i sitronkaka da, som jeg tok med på konfirmasjonsmøte.

    Men isklumpen gikk ikke gjennom plasten som var rundt sitronkaka da.

    Så det gikk ann å spise kaka likevel.

    Så sånn var det.

    Og den kaka tror jeg det gikk såvidt ann å spise.

    De var ikke så gode de kakene de solgte i butikken der tror jeg

    Men hvis man kikka på datoen, så gikk det ann å spise dem som ikke hadde gått ut på dato, ihvertfall noen slag, mener jeg noen hadde sagt da.

    For det var ikke sånn at jeg kjøpte sitronkake i butikken, når jeg gikk å handla for de pengene jeg fikk av faren min til mat.

    Jeg pleide å kjøpe potetskruer med paprika, det syntes jeg var veldig godt.

    Og meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Og coca cola da, det var jeg avhengig av omtrent, så det drakk jeg hver dag.

    Og brød da, mest for syns skyld.

    Og aviser og tegneserier, og sånn.

    Og Pizza Grandiosa i helgene, når jeg ikke spiste borte hos farmora mi på Sand.

    Det er stort sett ting som finnes i matbutikkene enda, så det var nok mye av de samme varene som var i butikkene på 80-tallet, som er i butikkene fremdeles.

    Så det var en moderne butikk, det var ikke sånn at det her var rett etter krigen og man ikke hadde merkevarer, det var det ikke.

    Og sånn var det også på 70-tallet, at man hadde coca cola og donald duck og sånn i de norske butikkene.

    Så sånn som det er i dag, med merkevarer i butikkene, det har det vel vært i Norge så lenge jeg har levd, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg skreiv at faren min og Haldis og sønnene hennes Jan og Viggo, ikke kom i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke Christell, tror jeg.

    Så de her er egentlig ikke som i familien min.

    I tilfelle de driver å forteller noen løgner om meg i Norge nå, siden jeg ikke får rettighetene mine.

    Bestemor Ingeborg og onkel Martin kom heller ikke i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke tante Ellen i Sveits da.

    Så disse er nok heller ikke å regne som i min familie, ordentlig.

    For da hadde de nok dukket opp i konfirmasjonen min.

    Mer da.

    Jo, Pia og Christell, de ble konfirmert to år etter meg, samtidig.

    Og da leide Haldis og faren min forsamlingslokalet Snippen, på Sand.

    Og da dukket alle disse opp, blant annet Ingeborg og Martin da.

    Og hele slekta til Christell.

    Så 2. etasjen på Snippen var nesten like full som når det var bingo der.

    Så jeg vil tippe at i konfirmasjonen til Christell og Pia, så dukket det opp kanskje 10 eller 20 ganger så mange folk, som i min konfirmasjon.

    Så det var en slags apartheid i familien vår.

    Jeg ble stuet bort i en leilighet for meg selv, mens Christell og Pia, ble gjort mer stas av da.

    I hvertfall Christell, datteren til Haldis.

    Men om det var ‘apartheid’ mellom Pia og Christell og, det får man nesten spørre dem om, for dem bodde jo i et annet hus enn meg, i Havnehagen.

    Men men.

    Men hvorfor de behandlet meg så dårlig, det var aldri noen som forklarte meg.

    Og enda jeg gikk for å være intelligent og flink på skolen.

    Jeg var alltid en av de flinkeste i klassen.

    Og jeg flyttet til Bergeråsen da jeg var ni år, så hvis jeg sa noe galt, eller noe, så burde jeg vel ikke blitt dømt så strengt, siden jeg jo bare var ni år osv., da jeg flyttet dit, og avgjørelsene om hvem som skulle bo hvor, ble tatt.

    Så det her virker litt uforståelig for meg nå, sånn sett i ettertid.

    Hva var det Haldis og faren min og de andre hadde mot meg?

    Jeg vet ikke helt, for jeg kjenner de ikke så bra, for de bodde jo i Havnehagen, og vi pratet aldri om sånne ting.

    Så dette er fortsatt litt som et mysterium for meg.

    Men jeg var alltid en av de flinkeste på skolen, og jeg var mye i Larvik og, hvor moren min bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg selv så på meg selv som mindreverdig, i forhold til de andre i familien.

    Selv om jeg forstår at nok Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia, nok må ha sett på meg som mindreverdig, iforhold til dem.

    Men de har altså aldri forklart meg hvorfor det ble sånn, at jeg måtte bo alene i Leirfaret, og hvorfor de ikke dukket opp i konfirmasjonen min og sånn.

    Så sånn var det.

    Søstra mi var vel i konfirmasjonen min, men hun gjør så mye rare ting for tida.

    Det er omtrent som at hun vil at jeg skal være som en slags slave for henne.

    Så hun har jeg også kuttet ut nå.

    Og de andre folk jeg nevnte ovenfor.

    Jeg har satt et spørsmålstegn ved Christell.

    Jeg har aldri klart å prate ut med henne om det som har foregått, så jeg vet ikke hvor jeg har henne.

    Men hun har gjort mye rare ting opp gjennom årene hun også, så jeg burde vel kanskje egentlig kutte ut henne også.

    Det er ikke så lett det her.

    Jeg burde egentlig hatt noe sånn kartotekkort, for hver person omtrent, og skrevet opp hva dem har gjort galt.

    For jeg glemmer det, nøyaktig hva dem har gjort, innimellom.

    For det er så mange ‘tullebukker’ og ‘bukkinner’ i familien min, så det er ikke så lett å huske på alt sammen samtidig.

    Så jeg får prøve å bli flinkere med det.

    Det enkleste hadde kanskje vært å kutte ut alle sammen.

    Vi får se hva som skjer.

    Det er jo sånn det er i praksis nå omtrent så.

    Vi får se.

  • Noen skrev kommentar om forholdene nede hos Haldis osv. (In Norwegian).

    Pink said…
    Kanskje de hadde det så varmt for at de skulle kunne gå rundt nakne uten å fryse. Skrev ikke du en gang at du ringte på for å få tak i faren din eller noe og så åpnet Christell naken i vinduet eller noe?

    Sikkert en gigantisk sex-orgie i hele huset der. Og du var ikke invitert fordi du var gutt.

    Eller noe sånt, kanskje? Jeg bare gjetter altså, men det høres litt mystisk ut.

    31 December 2008 16:54

    johncons said…
    Nei,

    jeg har ikke hørt noe om at de gikk rundt nakne der.

    Christell var vel på badet den gangen som jeg banka på eller ringte på, og da var det mørkt på rommet hennes, og hun prøvde å skjule seg, men annet enn det så tror jeg de for det meste hadde klær på seg der, av det jeg har skjønt ihvertfall.

    Jeg tror ikke de hadde sex på tvers av generasjonene der nede.

    Ihvertfall ikke orgier.

    Men Christell tok engang faren min på skulderne, ved en julemiddag, på 90-tallet, som om hun var elskerinna hans, eller hva det skulle bety.

    Da fikk jeg litt sjokk.

    En kamerat av meg, Glenn Hesler, i Norbyveien på Skjetten, han hadde det sånn at foreldra pleide å sitte i nettoen.

    Han likte ikke at jeg dro på besøk der, for foreldra pleide å sitte nakne sa han.

    Så der var det sånn, sa han Glenn ihvertfall, men jeg har ikke hørt at det var sånn hos Haldis og dem.

    Men når dem hadde fester, så var restene av potetgullet helt ekkelt, dagen etter.

    Men da var vi 9-10 år og sånn, og potetgullet var fullt av fuktighet fra festen da.

    Det var litt ekkelt, synes jeg nå, men da, så synes vi jo det var artig med potetgull, så da gomla vi vel det ekle potetgullet.

    Så hva dem hadde drivi med på festen for å få potetgullet så ekkelt, det vet ikke jeg.

    Sexorgier har aldri vært min ting, hvis jeg skulle hatt sex med noen av dem så kunne jeg kanskje hatt sex med Christell i en privat sammenheng.

    Siden hun ikke egentlig var søsteren min, men stesøsteren min, eller egentlig bare datteren til Haldis.

    Det er det lengste jeg ville ha strukket meg, hvis jeg måtte.

    Noen av de andre der nede ville jeg nok ikke hatt sex med, eller hatt sex i samme rom som, eller noe sånt.

    Så det er ikke fordi jeg er misunnelig, at jeg skriver om dette.

    Jeg ble utsatt for en følelskald mor, uten noe særlig morskjærlighet, til jeg var ni år.

    Og så flyttet faren min ned til Haldis.

    Jeg hadde nok trengt et par stabile år, etter at jeg flyttet til Bergeråsen, for å komme meg over hvordan det var å bo hos moren min i Larvik, som var litt forstryrret, og jeg tror søsteren min Pia, antagelig har traumer fra oppveksten ennå.

    Så det er på det planet at min misnøye med at jeg måtte bo alene på Bergeråsen ligger.

    Og ikke noe annet.

    Jeg kom ikke i puberteten før i 17 års alderen.

    (Antagelig fordi jeg bodde alene, at sånt kanskje tar lenger tid da).

    Så sånn sex og sexorgier osv, var nok ikke det som var lengst fremme i bevisstheten min, som 9-10 åring.

    Jeg var nok mer uskyldig på den tiden.

    Og jeg har fremdeles til gode å være med på eventuelle sex-orgier f.eks.

    Jeg synes sex må være noe privat, så sånne ting ville jeg nok heller stått over, hvis jeg hadde kjent folk innenfor slike miljøer som eventuellt hadde bedt kjente med på sånt.

    Da tror jeg nok heller jeg ville søkt venner og kjente i andre miljøer.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    31 December 2008 20:00

    johncons said…
    Jeg kom på mer om dette.

    Altså, da jeg var ni år, og flyttet til faren min, så satt jeg hver dag etter skolen, i et halvt eller et års tid, og løste kryssord, og leste Aftenposten og sånn, sammen med farmora mi og farfaren min.

    Så jeg fikk roet meg litt da, i de månendene, etter oppveksten min, sammen med moren min.

    For moren min var så intens og så hysterisk, så man ble sjokkskadet, er vel det rette ordet, av å bo hos henne.

    Så dukket moren min opp, på Sand, i huset til Ågot og Øivind, etter noen måneder kanskje, og sa at jeg ikke fikk lov til å bare sitte å løse kryssord.

    Men jeg synes det var kjempefint, for jeg trengte å få litt ro, etter den traumatiske oppveksten hos moren min.

    Men moren min sa at jeg måtte begynne å spille fotball, eller noe, og da ordna farfaren min og farmora mi og faren min det sånn da, at jeg begynte å spille fotball på Berger IL.

    For mora mi hadde klagd på at jeg bare satt inne som en gammel gubbe og løste kryssord.

    Noe sånt.

    Men jeg fikk ihvertfall noe av roen tilbake, og oversikten over livet mitt, av å være hos besteforeldrene mine på Sand.

    For de var rolige og ansvarlige, og hvis jeg lurte på hva som var normalt, så kunne jeg spørre de da.

    For å si det sånn.

    Mens mora mi var ikke så normal vel, så hun kunne man ikke spørre om sånn.

    Og faren min jobba min jobba mye.

    Så jeg skylder besteforeldra mine på Sand at jeg fikk litt struktur i tilværelsen, etter at jeg flytta til Berger i 1979.

    Mens søstra mi, hun var ikke på Sand noe særlig.

    Og farfaren min fikk hjerneslag, så han var ikke noe sånn ansvarlig person for henne, (han ble upopulær blandt oss barnebarna, men det er mulig at var mest etter at han fikk slag, det er mulig.).

    Men søstra mi, hun hadde ikke mye med Ågot å gjøre heller.

    Hun flytta ned til Haldis, som 11 åring, eller noe.

    Og der var det nok ikke så rolige forhold, som borte på Sand.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis noe særlig på den tiden, så jeg kan ikke si akkurat hvordan det var.

    Men jeg fikk liksom kontrollen og roen, i livet mitt, da jeg flyttet til Berger i 1979, selv om jeg var forbanna på faren min som flytta til Haldis, og var trist fordi jeg bodde alene.

    Men søstra mi tror jeg aldri fikk noe særlig ro på seg, på sinnet sitt, hun er så oppfarende osv., noen ganger, men hun er veldig innesluttet.

    Hun er sånn, at hvis du sier noe personlig til henne, noe spørsmål, så begynner hun å gråte, og vil ikke snakke med deg.

    Så jeg lurer på om sånne ting, som er ved henne, er noe slags traumer fra oppveksten.

    At hun er litt sånn sårbar og litt urolig.

    Men hun er som sagt vanskelig å komme inn på.

    Hun bare begynner å gråte, og vil ikke si noe, hvis det er noe personlig.

    Så hun er ikke så lett å skjønne seg på liksom.

    Så det er mulig jeg tar feil når det gjelder søsteren min.

    Det skal jeg ikke si for sikkert.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    https://johncons-blogg.net/2008/12/statcounter-noen-sker-p-arne-mogan.html

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.