johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 158: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    De DVD-spillerne, som Rimi solgte, for cirka tusen kroner, høsten 2002.

    De var veldig populære, (husker jeg).

    David Hjort ville, (av en eller annen grunn), at jeg skulle kjøpe med en sånn DVD-spiller, for han.

    Fra Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så ville han at jeg skulle ta med den DVD-spilleren opp til han.

    Med T-banen, til Ammerud.

    Og det gjorde jeg da.

    Og jeg fikk vel penger av David Hjort, for DVD-spilleren.

    (Selv om jeg ikke har fått alle pengene han skyldte meg.

    Han skylder meg vel et par-tre tusen enda vel.

    På det tidspunktet, som jeg skriver dette, nemlig 24. januar 2013).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort er halvt dansk, (mener jeg at jeg har forstått, ihvertfall).

    Og faren hans, er fengselsprest, i Danmark, har David Hjort fortalt.

    Og David Hjort fortalte det, (på et av mine besøk, hos han og Melina, på Ammerud).

    At han hadde vært i Tyskland, og kjøpt mange forskjellige slags brennevin, shots og likører, da.

    (Noe sånt).

    David Hjort fortalte det, at han kunne bare gå rett gjennom tollen, med masse sprit, osv.

    (Av en eller annen grunn).

    Og David Hjort serverte meg kjempemange ‘smaksprøver’, på alle de forskjellige alkoholslagene, som han hadde kjøpt, (i Tyskland).

    Mens han var blid, på sin karakteristiske, (og vel kanskje litt overfladiske), måte da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under oppveksten, så hadde David Hjort bodd dels på ungdomshjem, i Danmark.

    Og dels i Oslo sentrum.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og man kunne kanskje høre det noen ganger, på språket til David Hjort, at han hadde bodd i Danmark.

    Men han snakket med norsk uttale.

    Selv om han vel noen ganger brukte noen danske vendinger liksom, når han pratet norsk, da.

    David Hjort brukte vel for eksempel ordet ‘hvornår’, (mener jeg å huske), når han snakka norsk, da.

    Selv om det ordet vel ikke brukes i norsk egentlig.

    (Jeg har ihvertfall ikke hørt det, hverken før eller senere, fra noen andre, som prater norsk.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort sin karriere, i Rimi, det gikk ganske raskt.

    Han jobba vel mindre enn et år, (som butikkmedarbeider), på Rimi Bjørndal, før han ble assistent, på Rimi Ljabru.

    Og etter det igjen, så ble han assistent, på Rimi Karlsrud, (mener jeg å huske).

    Men etter det igjen, så slutta vel David Hjort, i Rimi.

    Og han begynte så å jobbe som hjelpepleier, i Groruddalen.

    Noe også hans samboer, Melina, jobba som.

    (De var vel ansatt på det samme arbeidsstedet, tror jeg.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og jeg lurer på om det var hu Melina, som skaffa David Hjort den jobben.

    Noe sånt).

    Og da jeg spurte David Hjort om hva den jobben hans gikk ut på, (eller noe sånt).

    Så svarte David Hjort det, at han ‘tørka gamlinger i rumpa’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Melina hadde vel en ung sønn, fra et tidligere forhold, (tror jeg).

    Men man må vel si det, at David Hjort og Melina, var flinkere enn Magne Winnem, til å organisere livene sine, (eller hva man skal kalle det).

    For det var aldri sånn, (såvidt jeg kan huske ihvertfall), at sønnen til Melina, fløy rundt i stua hos dem, mens David Hjort, Melina og meg, satt og drakk der, på de tre-fire lørdagskveldene, som jeg var på besøk der, da.

    Så Magne Winnem hadde kanskje hatt noe å lære, om å organisere livet sitt, av David Hjort og Melina, da.

    Det er mulig.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos David Hjort og Melina, (på Ammerud).

    Så ble også Axel med, (husker jeg).

    Og da skulle David Hjort absolutt ha boksekonkurranse, (husker jeg).

    (For han hadde vel kjøpt seg et eller to par boksehansker, tror jeg).

    Og det endte med at Axel, David Hjort og jeg.

    (Og muligens Erik Dahl.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Endte opp, på plenen, utafor den svære blokka, som David Hjort og Melina bodde i, (på Ammerud), da.

    Og jeg hadde jo skada korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, sommeren 2002, (var det vel).

    (På en fotballtrening, med IT Akademiet, på Voldsløkka.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg måtte være forsiktig, når jeg boksa, i fylla, da.

    (Men jeg tok ikke den her boksingen så alvorlig, da.

    Men jeg måtte liksom bli med ut, når de andre absolutt skulle lekeslåss da, (må man vel kalle det)).

    Men jeg må si at Axel imponerte, (under den her slåssinga).

    For han var klart den kraftigste og mest veltrente, av oss, som var på den her festen da, (vil jeg si).

    Så hverken David Hjort eller meg, hadde noen som helst sjanse, til å klare å slå Axel, når vi liksom skulle ha boksekamper, da.

    (Utafor blokka til David Hjort og Melina der.

    Høsten 2002, eller når det kan ha vært, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 157: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Etter at Magne Winnem flytta til Spikkestad, (i 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

    Så var det ganske sjelden, at han og jeg, gikk ut på byen.

    (Sånn som vi hadde gjort, under russetida og studietida mi.

    Cirka ti år tidligere).

    Men Magne Winnem hadde mast på at jeg skulle besøke han, ute i Spikkestad.

    For å se på TV, osv.

    Men det syntes jeg at ble litt kjedelig, å reise hele den veien, (ut til Spikkestad), bare for å se på TV.

    Nei, da likte jeg bedre å gå ut på byen, og prøve å møte damer, osv.

    Men en gang, så kunne jeg ikke si nei, til å dra ut til Spikkestad, (husker jeg).

    Og det var da Magne sin kone Elin, skulle føde deres andre barn.

    Dette var vel i en eller annen ferie, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så hadde jeg fri, (husker jeg), da denne ‘masinga’ foregikk.

    (Dette var forresten mens jeg jobbet som butikksjef.

    For jeg husker at jeg hadde Sierra-en.

    Så dette var kanskje i år 1999 eller år 2000, eller noe sånt, da).

    Og jeg kjørte ganske raskt, ut til Spikkestad.

    Siden Elin Winnem skulle føde, da.

    Magne Winnem sa at jeg kunne sitte i en av Stressless-ene deres, i stua, og at de viste pornofilm, på TV1000, seinere den kvelden.

    (Så det her var kanskje en fredagskveld, det her da).

    Og grunnen til at jeg måtte være der, det var fordi at Magne og Elin sin unge datter, (Hanne Kristine), som var fire-fem år, (eller noe sånt vel), måtte passes på, da.

    Men jeg hørte ikke en lyd, fra Hanne Kristine, hele kvelden.

    (Så for alt jeg vet, så kan det hende, at hu ikke var hjemme engang).

    Og hvorfor Magne Winnem ikke fikk mora si til å passe dattera si, det veit jeg ikke.

    Men mora hans døde vel på rundt den her tida.

    Så det er mulig at mora allerede var død, da.

    Og hvorfor Magne Winnem gjorde et poeng av at det var pornofilm, på TV1000.

    (En ganske bra en og vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg måtte nesten se litt på den pornofilmen da, (husker jeg), siden Magne Winnem hadde nevnt den.

    Og Elin, hu skulle ikke føde, på sykehuset i Drammen, (av en eller annen grunn).

    Men de skulle kjøre helt til Ullevål sykehus.

    (Som vel er cirka dobbelt så langt unna der de bodde, enn det Drammen sykehus er, vel).

    Og da jeg spurte Magne Winnem om hvorfor de heller dro til Ullevål, for å føde.

    (Enn til Drammen sykehus, da).

    Så svarte ikke Magne Winnem noe, (husker jeg).

    Og han sønnen deres, (som ble født den dagen), han ble født med hjertefeil, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at Magne Winnem sa seinere.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem så ofte, da han bodde, i Spikkestad.

    Så bodde han der jo i mange år, (fra 1997 cirka), mens jeg bodde i Oslo, (hvor jeg jo bodde fram til 2004).

    Så selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem og dem, så mye som en gang i året, engang.

    Så ble det fire-fem besøk tilsammen der, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og et av disse besøkene, det var da jeg hadde problemer på jobben, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken), mener jeg å huske.

    Ihverfall så var jeg ikke så på topp, (husker jeg), under det her besøket.

    Og dette var om vinteren, (husker jeg).

    Og jeg husker at det besøket mitt kræsja rimelig mye.

    For Magne Winnem, han skulle jo ut og ake, sammen med ungene sine osv., under det her besøket mitt, da.

    Så jeg måtte være med dem i akebakken, (i Spikkestad), for å få noe ut av besøket mitt liksom, da.

    Og der møtte Magne Winnem en lokal politimann, (husker jeg), som også var ute og akte, med ungene sine, vel.

    Og Magne Winnem pratet om at jeg bare gikk i ‘Oslo-klær’, (husker jeg).

    (Han klagde på at jeg ikke gikk i varme klær, da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke akkurat regna med at Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken heller, liksom).

    Så det var litt rart, (husker jeg at jeg syntes), at Magne Winnem maste så mye på meg, om å besøke han, ute i Spikkestad der.

    For de få gangene, som jeg var på besøk der, så skulle han bare i akebakken og sånn, uansett.

    Og de serverte også rester til middag; (under det her besøket), husker jeg.

    Så det var liksom ikke det helt store, (må jeg si), å besøke Magne Winnem og dem, ute i Spikkestad, da.

    Selv om de hadde fått seg vannrenser, husker jeg, da jeg var på det her besøket mitt, da.

    (Som antagelig var vinteren 2000/2001, vel.

    Noe sånt).

    Men da jeg spurte de, om hvorfor de hadde kjøpt seg vannrenser, så svarte de ikke noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta som butikksjef.

    Så ville Magne Winnem en gang absolutt møte meg, i Oslo sentrum, for å se filmen Matrix 2, på Klingenberg kino, (husker jeg).

    (Matrix Reloaded, het visst den filmen.

    Og den hadde visst premiere, sommeren 2003.

    Så jeg på Wikipedia nå).

    Jeg husker at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde jobbet som leder, på Rimi Langhus, hele den lørdagen.

    (Jeg jobba jo som sommerbutikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren.

    Og dette var vel før sommeren 2003 var ferdig, tror jeg).

    En eller annen, (det må vel ha vært David Hjort), hadde kjøpt med et helt eller halvt brett energidrikk, for meg, i Sverige, (husker jeg).

    (Etter å ha spurt meg, om jeg ville at han skulle kjøpe med den her energidrikken, vel.

    For jeg var ikke så fan av energidrikk, egentlig.

    Men siden David Hjort absolutt ville kjøpe med billig energidrikk for meg, i Sverige.

    Så jeg lot jeg vel han gjøre det, da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok med meg en sånn boks energidrikk, (husker jeg), da jeg skulle møte Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    (Siden jeg var ganske trøtt da, etter å ha jobbet fra klokken syv om morgenen, (eller noe sånt), da).

    Jeg måtte ta en drosje, fra St. Hanshaugen, (husker jeg), for å rekke avtalen, med Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    Drosjesjåføren begynte å prate om utlendinger.

    Og han mente at innvandrer bare ville ha jobber, som ikke var slitsomme, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matrix Reloaded, var kjedelig, (husker jeg, at jeg syntes).

    Magne Winnem begynte å peke på lerretet, når en ‘skurk’, ble til flere like ‘kopi-skurker’, husker jeg.

    Etter filmen, så dro Magne Winnem meg ned til en liten park, like ved Rådhuset der, husker jeg.

    Og vi satt og ‘chilla’, på en benk der, da.

    Mens ei dame; (som egentlig gikk i en gruppe), gikk en omvei, for å gå forbi Magne Winnem og meg da, (virka det som, ihvertfall).

    ‘Hvorfor gikk hu sånn’, spurte jeg Magne Winnem.

    ‘Hu ville vel vise fram puppa sine da’, svarte Magne Winnem.

    (Noe sånt).

    Etter det her, så stoppa Magne Winnem ei dame, som kjørte sykkel-taxi, nesten borte ved Aker Brygge.

    For Magne Winnem ville bare at hu dama skylle sykle oss, for hundre kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hu dama sykla oss bort mot Akershus Festning der, da.

    Men den ‘seansen’, den var jo veldig pinlig da, (husker jeg, at jeg syntes).

    For å bare kjøre sykkeltaxi, for å få sitte på med en pen dame, som satt og tråkket, foran en.

    Nei, det ble veldig dumt og flaut, (husker jeg, at jeg syntes).

    Men Magne Winnem klarte å dra meg med, på den her sykkeltaxi-turen, da.

    Selv om jeg undret meg mye, over hva poenget egentlig skulle være, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter sykkelturen, så ville Magne Winnem tilbake til Spikkestad, (husker jeg).

    Han hadde jo slutta å drikke, noen år før det her.

    (Fordi at han fikk så vondt i hue, av å drikke, husker jeg at han sa, ved en par anledninger, vel).

    Og han hadde parkert bilen sin, ikke så langt unna den amerikanske ambassaden da, (var det vel).

    Og siden Magne Winnem alltid maste på meg, om å dra til Spikkestad, for å se på TV, osv.

    Så syntes jeg egentlig det var bedre, å dra på kino, (i Oslo), sammen med Magne Winnem.

    Enn å spise reste-middag osv., (hos han), ute i Spikkestad.

    Så jeg fulgte Magne Winnem til bilen da, (husker jeg), da han skulle hjem.

    Siden han pleide å mase om, at jeg skulle besøke han, da.

    Så tenkte jeg at jeg fikk være sosial, når jeg først møtte han, sånn at han kanskje ikke maste så mye, om at jeg skulle dra ut til Spikkestad, for å se på TV.

    Og Magne Winnem hadde parkert i en sidegate, til Drammensveien, vel.

    (Noe sånt).

    Og kjørte avgårde, til Spikkestad, (uten så veldig mye om og men da), husker jeg.

    Men ‘oppi der’, i Vika, (blir det vel).

    Så merket man at det var en fin sommerkveld, da.

    For det var blomster og busker, (som vel duftet ganske sterkt. osv.),  i noen av ‘overklasse-hagene’, oppi der, da.

    Så jeg våknet vel litt opp, selv om jeg jo hadde jobbet mye, den her dagen, da.

    Og jeg fikk lyst til å dra ut på byen, for å ta meg noen halvlitere da, (husker jeg).

    Så jeg gikk ned Drammensveien, (må det vel ha vært), og så videre bort Karl Johan, da.

    Og så dro jeg innom stamstedet, til Axel og meg, nemlig Studenten, da.

    Og nede på Studenten, så traff jeg Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og hu hadde vel slutta på Rimi Langhus, (på den her tida), tror jeg.

    For hu hadde vel flytta inn til Oslo, og begynt å studere, ved universitetet, tror jeg.

    Og hu var på Studenten der, sammen med typen sin, (må det vel ha vært).

    Og Ingvill Storø, hu forklarte det, at hu skulle studere i England, til høsten, ved universitetet i Bradford.

    Og hu forklarte at hu skulle studere ‘anti-korrupsjon’, (eller hva hu kalte det, igjen).

    ‘Noe lignende av det Eva Joly driver med?’, spurte jeg.

    Og det var det da, svarte Ingvill Storø.

    For Eva Joly var hennes forbilde da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha drukket opp halvliteren min.

    Så tenkte jeg vel det, at jeg fikk vel la de her folka, (som jo nesten var en generasjon yngre enn meg), få være litt i fred.

    Så jeg sa fra til Ingvill Storø, om at jeg skulle ringe broren min Axel da, for å høre om han ble med ut, på byen.

    Så jeg gikk ut fra utestedet Studenten, for å ringe Axel, da.

    (For de spilte ganske høy musikk, på det utestedet, så jeg kunne nesten ikke ringe derfra, da).

    Så jeg ringte Axel, fra ute i Karl Johans gate der.

    Og Axel sa at han måtte ta en telefon.

    Og så ringte Axel tilbake og sa at han ikke ville bli med ut på byen.

    Noe som jeg syntes at var veldig rart, (husker jeg).

    For vanligvis, så var Axel alltid klart, for å ta noen halvlitere, da.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Så jeg ble rimelig overrasket, (over det her), husker jeg.

    Jeg ble vel nesten litt fortumlet, tror jeg.

    For Axel og jeg, vi hadde vel nesten en slags stående avtale.

    Om at hvis en av oss ville drikke, så måtte den andre liksom bli med, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skule gjøre, da.

    Men Ingvill Storø og dem, de hadde ikke vært direkte uhøflige mot meg, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg liksom rota meg ned til dem igjen, nede på Studenten, da.

    Og så forklarte jeg dem det, at broren min ikke ville bli med ut på byen, da.

    (Nesten litt i sjokk, vel).

    Og så hang jeg nede på Studenten der.

    I et par timer vel.

    Like i nærheten av der Ingvill Storø og typen hennes stod, da.

    (Ved den enden av bardisken, i kjelleren, på Studenten der.

    Som er lengst fra pianobaren der, liksom).

    Og så kjøpte jeg meg vel sikkert en kebab, (eller noe sånt), på vei hjem fra byen, da.

    For jeg hadde vel ikke fått spist middag, den her dagen, tror jeg.

    Så hvorfor Magne Winnem ikke ble med på McDonalds, (eller noe sånt).

    Det veit jeg ikke.

    Men det her var liksom en dag, som jeg så på, som Magne Winnem sin dag, da.

    Siden han ofte var så selskapssyk, da.

    Så jeg ble liksom bare med på det Magne Winnem ville finne på, den her dagen, da.

    Siden jeg jo hadde så mye fritid uansett, liksom.

    Siden jeg var ungkar, da.

    Mens Magne Winnem jo hadde vært gift, i bortimot ti år allerede, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    hvor er gerdie

    http://www.facebook.com/groups/15567916559/

  • Magne Winnem jobber visst nå som rådgiver, i justisdepartementet. (Enda han er høyre-politiker og utdannet fra BI)

    winnem rådgiver justis

    http://www.regjeringen.no/nn/kontakt/Telefonliste.html?querystring=&offset=5400&sortby=bdirname&sortorder=ASC&hits=100&lang=nn&solution=dir&id=245221

    PS.

    Magne Winnem jobber visst som IT-konsulent, i justisdepartementet, etter å ha gått datalinja, på Gjerdes videregående, (sammen med blant annet meg, skoleåret 1988/89):

    datalinja gjerde

    PS 2.

    Her er mer om hva Magne Winnem har jobbet med, etter at han sluttet, som butikksjef i Rimi, (på midten av 90-tallet):

    magne winnem cv

    PS 3.

    Her er mer om utdannelsen til Magne Winnem:

    utdanning magne winnem

  • Regjeringen følger med på hva sin ‘undersott’ Magne Winnem driver med, kan det virke som

    regjeringen følger med

  • Min tidligere klassekamerat og Rimi-kollega, (som jeg også var forlover for), Magne Winnem, har visst begynt å jobbe i justisdepartementet. Det var nytt for meg

    magne winnem justisdep

    http://www.purehelp.no/role/viewBoardMember/3233441/magnewinnem

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om jd bil

    http://idrett.speaker.no/organisation.asp?orgelementid=12378

  • Det her er hu jeg klinte med på danskebåten, (den gangen Magne Winnem dro meg med til Danmark, etter at jeg hadde støttet han, da han ble mobba av Ole Skistad), som bestemor Ågot ikke likte, siden hu hørtes så barnslig ut

    bestemor ågot ikke likte

    http://incontro.no/om_oss/cv_hege_m_furfjord_/

  • Det her er kona til Magne Winnem, (som jeg var forlover for, for tjue år siden, i år). Magne Winnem pleide å klage på at Elin er så lat, at hu aldri gidder å trene bort flesket sitt. Elin har nå farga håret sitt mørkere, synes jeg at det virker som

    magne winnem kone

    http://www.facebook.com/elin.z.winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 146: Enda mer fra høsten 2003

    Det nye hovedkortet, til den stasjonære PC-en min.


    Det kjøpte jeg i en databutikk, i Bentesebrugata, på Torshov, (husker jeg).

    (Fra en kar med lyst hår, med for meg ubestemmelig aksent, som jobba der).
    Og det var også sånn, (husker jeg), at Axel en gang ringte meg, fordi at de hadde problemer, med PC-en, på restauranten der han jobba, (som kokk).

    Nemlig restauranten Oskar Bråten, på Torshov, da.
    Jeg måtte til slutt da ta med PC-en, til vertshuset Oskar Bråten, opp til den databutikken, i Bentsebrugata, da.

    (Og det viste seg at den PC-en trengte ny strømforsyning, da.

    Noe han franskmannen, (eller hva han var), fiksa ganske raskt, vel).

    Og en annen gang, som jeg var i Bentsebrugata der, for å kjøpe deler til PC-en min.

    Så overhørte jeg det, at han franskmannen, sa til assistenten sin, at jeg var en vanskelig kunde, da.

    Som alltid skulle ha masse ekstraservice, osv.

    (Noe sånt).

    Så etter det, så gadd jeg ikke å gå til den butikken noe mer, da.

    (Og det var også en episode der, med en kar, som tydelig var tung narkoman.

    Som skulle kjøpe deler til PC-en sin da, husker jeg.

    En episoden som jeg syntes at var litt rar, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Så etter det her, så begynte jeg å kikke på nettstedene, til nettbutikker, som MPX.no, (heter de vel), og Komplett.no da, (husker jeg).

    Og jeg kjøpte blant annet en trådløs router da, høsten 2003.

    (Siden jeg jo da hadde to pc-er.

    Etter at jeg hadde fått meg den Toshiba-laptopen).

    Så jeg hadde to pc-er og trådløst nettverk, oppe og kjøre, i Rimi-leiligheten min, høsten 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at jeg diskuterte, med Magne Winnem, (på telefon vel), om hvordan mp3-spiller, som jeg skulle kjøpe.

    (For jeg hadde jo da ganske nylig begynt å jobbe, på Rimi Langhus, igjen.

    Og Langhus, (eller Vevelstad, som togstasjonen het), det stedet lå jo cirka en halvtimes kjøretur, med tog, fra Oslo S, da.

    Så jeg tenkte at jeg burde vel hatt meg en walkman, (eller en mp3-spiller), da.

    Så slapp jeg å sitte og se dum ut, på toget, hele veien, til og fra Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg tenkte fram og tilbake, på hvordan mp3-spiller, som jeg skulle meg kjøpe, da.

    Økonomen i meg, ville at jeg skulle kjøpe en billig mp3-spiller, til under tusen kroner, da.

    Men på en sånn mp3-spiller, så kunne man bare ha cirka 10-20 sanger, da.

    Så den ville jeg nok ganske raskt, ha blitt misfornøyd med, (forestilte jeg meg).

    For det var to typer mp3-spillere, på markedet, på den her tiden, da.

    (Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Nemlig de som brukte flash-minne vel, (sånn som minnebrikker).

    Og de som brukte harddisker, vel.

    Og de flashminne-mp3-spillerne, de var det ikke så veldig høy lagringskapasitet på, uansett om man kjøpte den dyreste, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Ipod, den kostet bare cirka en tusenlapp mer, enn den billigste harddisk-mp3-spilleren, vel.

    (Noe sånt).

    Og Ipod, den hadde blitt skrytt opp i skyene, i de norske løssalgsavisene, da.

    Siden den hadde et så brukervennlig display, da.

    (Og også en kul design, da).

    Så jeg tenkte det.

    (Siden jeg jo var litt deppa, siden at jeg hadde måttet jobbe så mye ekstra, (på Rimi Langhus), i sommerferien, noen uker tidligere).

    At nå slår jeg like godt på storetromma, med en gang, når jeg skal kjøpe meg mp3-spiller.

    For ellers, (hvis jeg skulle ha gått forsiktig fram).

    Så hadde jeg sikkert kjøpt meg en liten mp3-spiller først.

    Og så en større seinere.

    Men hvorfor ikke bare kjøpe den beste med en gang, tenkte jeg da.

    Og så bestilte jeg meg en Ipod, fra Apple sin nettbutikk, da.

    Og fikk den levert, på døra, fra DHL, (var det vel), en del dager seinere, da.

    Og jeg måtte gå på Komplett sin butikk, i Møllergata, (var det vel).

    For å kjøpe meg firewire-kort, (til den stasjonære PC-en min da), husker jeg.

    For Ipod brukte firewire, for å kommunisere med PC-en, da.

    Og da spurte de meg, i Komplett-butikken, om hvor jeg hadde fått tak i den Ipod-en min fra, da.

    For det var lang ventetid, på å få kjøpt Ipod, i Apple sin butikk, i Oslo, da.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Men det var bare å bestille, på nettet, da.

    Og så kom Ipod-en, ganske raskt levert, fra USA da, (må det vel ha vært).

    (Fant jeg ut, da).

    Og da fikk jeg faktisk plass til hele mp3-samlingen min, på den Ipod-en da, (husker jeg).

    Og det var ganske artig, (husker jeg at jeg syntes), å sette den Ipod-en på ‘shuffle’, da.

    For da fikk jeg plutselig noen ganger høre nye sanger.

    Som jeg ikke hadde hørt så mye på tidligere, da.

    Av sanger som David Hjort, (for eksempel), hadde brent på en CD for meg, og sånn, da.

    (Nemlig med et svensk band, som jeg ikke husker hva heter lenger nå, osv).

    Så Ipod-en, den var et godt kjøp, husker jeg at jeg syntes selv.

    Jeg fikk hele musikksamlingen min på den, da.

    Og det var også fin lyd i den mp3-spilleren, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Selv om jeg husker det, at displayet på Ipod-en, det ble ganske raskt litt ripet opp, da.

    Siden jeg pleide å ha den i lomma, da jeg gikk fra Vevelstad togstasjon, og til Rimi Langhus, blant annet, (husker jeg).

    For da hadde jeg den Ipod-en, i samme lomme, som husnøklene mine da, (må det vel ha vært).

    Så den Ipod ble litt ripet, etter bare noen få uker, da.

    Men jeg hadde noe som ble kalt for mobilskjerm-fiks, (eller noe lignende), liggende hjemme.

    Som jeg brukte, for å fikset den skjermen etterhvert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.