johncons

Stikkord: Sand

  • Nå har jeg tegna på tekster, på tegningen, som Svelvik kommune sendte. Så er det kanskje lettere å forstå, hva Jensen Møbler-saken, går ut på

    jensen møbler saken

    PS.

    Faren min dreiv forresten med noe mystisk, eller ‘mystisk’, bråte-brenning, på det området, på 80-tallet.

    Så det kan være at det ligger noen rester av noen lik, eller noe, under nybygget til Jensen Møbler der.

    Hvem vet.

    Det var noen tønner, som pleide å stå utafor Strømm Trevare, som faren min fortalte meg, at jeg ikke fikk lov å røre.

    Så om det kan ha vært noen lik, opplyst i syre, eller noe, som faren min så brente restene av, på ‘Jordet til Lersbryggen’.

    Og så har Jensen Møbler bygget en svær mur-koloss, oppå der de likene ble brent, et par tiår seinere.

    Er det sånn dette henger sammen, lurer jeg på nå.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det her er køyesengene som faren min, onkelen min og farfaren min lagde, og som faren min kjørte inn til Oslo, og solgte, et par ganger i måneden ca.

    køyesenger strømm trevare

    PS.

    Faren min ville ikke at jeg skulle drive på nede på verkstedet.

    Så jeg fikk aldri opplæring, av faren min, i å lage køyesenger, eller vannsenger, f.eks.

    Jeg fikk bare være hjelpegutt, når sengene skulle leveres i Oslo, (og noen ganger i Tønsberg eller Holmestrand).

    Faren min ville at jeg skulle gå på BI, og få meg en jobb i et firma, (han ville ikke at jeg skulle jobbe som selvstendig næringsdrivende, for det var mye jobb, nærmest døgnet rundt, mente faren min).

    Faren min ville at jeg skulle få meg en jobb, med begynnerlønn på 300.000, som økonom, eller lignende, som faren min hadde lest om i Aftenposten, i pausene, fra jobbinga nede på verkstedet.

    Faren min jobba alltid mer enn onkel Håkon.

    Enda de eide like mye i firmaet.

    (Og vel fikk like mye i lønn).

    Håkon dro alltid hjem, klokka 16.

    Mens faren min sjelden dro hjem før klokka 17.

    Faren min jobba også mer i ferier.

    F.eks. da vi skulle til Jugoslavia, sommeren 1980, da dro jeg og faren min og Haldis og Christell, ned til Jugoslavia, flere dager etter onkel Håkon og onkel Runar og Stenberg-familien, og de.

    For faren min måtte gjøre ferdig noen bestillinger.

    Og det var også alltid faren min som leverte senger inn til Oslo.

    Kanskje en kveld i uka, eller en kveld annenhver uke.

    Noe sånt.

    Aldri Håkon.

    Så faren min jobba kanskje 1/3 eller 1/4 mer enn Håkon, tilsammen.

    Noe sånt.

    Håkon kræsja også bilen til faren min, (en svær, amerikansk Ford stasjonsvogn), da han sovna ved rattet vel, en morgen, på Mosseveien, (eller noe), og kjørte ut, på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, når de dreiv og bygde på huset til onkel Runar, i Son, og skada armen.

    Så han ble nesten uføretrygda, etter det.

    Håkon ville at jeg skulle jobbe i matbutikk, som en annen gutt fra Bergeråsen, mener jeg å huske.

    Men jeg brydde meg ikke så mye om Håkon, og heller ikke om faren min.

    Så jeg valgte ikke matbutikk, eller BI.

    Jeg valgte NHI, en privat datahøyskole.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se på den annonsen min, fra da jeg skulle flytte inn til Oslo, for å studere på nettopp NHI, at den annonsen har det samme telefonnummeret, (O3/77 58 38):

    annonse flytta til oslo

    PS 3.

    Her er mer om det, at det var samme telefonnummer, på verkstedet, (Strømm Trevare A/S), og i huset til Ågot og Øivind, (så under middagen, (som dem hadde allerede kl. 13), så pleide det alltid å ringe kunder, og da ble farfaren min noen ganger ganske forbanna, husker jeg. Kanskje dem skulle hatt to telefonlinjer?):

    telefoner sand

    PS 4.

    Det huset ble bygget på 60-tallet, men dem fikk ikke satt gjerde på betongterrassen, før på 80-tallet.

    Og en gang, så ble jeg bedt dit, fra Oslo, (ut mot midten av 90-tallet vel), for å spise bakt potet og salat, aleine, på den terrassen, for jeg kom litt sent da kanskje.

    (Det var farmora mi Ågot, som var der, og tanta mi Tone, og tanta mi Inger vel, og søstra mi Pia da, og sikkert noen av ungene til Runar og Inger.

    Noe sånt).

    Men men.

    Og da bare tok jeg bussen tilbake til Oslo, samme dagen.

    Så det var litt kjølig mellom meg og resten av min fars familie, siden min far lot meg bo alene, fra jeg var ni år, osv.

    Men men.

    Vanligvis, så satt dem heller utafor inngangsdøra, hvor det var lagt heller.

    Men men.

    Så jeg har lurt litt på, om dem hadde tenkt å egentlig bygge huset større?

    Eller hvorfor dem valgte betongterrasse, og ikke tre-terrasse.

    Hvem vet.

    Jeg tror ikke at kjelleren går under den betongklumpen der, (den terrassen).

    Så man kan kanskje lure på hva poenget var med den.

    Men dem hadde kanskje mye sement, eller lignende igjen, etter å ha bygd verkstedet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg lurte litt på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    johncons-blogg har nå klart å finne en sensasjon!

    Dette er min ‘dumme’ lillesøster Pia Ribsskog, sin annonse, (også i Aftenposten), fra da hun flyttet inn til Oslo, fra ‘Ågot-huset’, i 1991, to år etter at jeg gjorde det, (i 1989):

    dumme pia annonse

    PS 6.

    Jeg får forklare, i tilfelle det var noen som ikke skjønte det, at den annonsen ovenfor, ikke var ekte.

    Søstera mi, hun trengte ikke å skrive noen annonse i Aftenposten, (tror jeg ihvertfall).

    For det var det nok vennene hennes, fra Røyken, som ordnet.

    Monica Lyngstad kanskje, eller en av de andre fra Røyken, som søstera mi bodde sammen med, de første to årene, som hun bodde i Oslo.

    Men, hvis søstera mi, skulle ha skrevet en annonse, for et sted å bo i Oslo, da hun flyttet inn dit, etter videregående.

    Så ville den nok ha sett noe slik ut som den ovenfor.

    Hvis hun hadde vært ærlig.

    Hvis det er lov å fleipe litt da, å kalle søstera mi for ‘dumme Pia’, siden hun ikke klarte å få artium, på allmenn.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Bare å forklare litt om det.

    Så sånn er det.

    Så vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    (Dessuten, takk til Åpen Post, osv., som jeg kanskje noen ganger er litt inspirert av, (eller påvirket, heter det vel kanskje), når jeg skriver her på bloggen noen ganger, når jeg kjeder meg.

    Jeg var nok en av deres største fans i Norge.

    (Jeg så alle programmene.

    Og tok disse også opp på video.

    Og så disse igjen, og lånte de bort, osv).

    Det er nok mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte jeg burde ta med om.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    PS 7.

    Men sånn som jeg tenker nå.

    Så lurer jeg på det, om søstera mi Pia, hadde endt opp på ‘Plata’.

    Hvis jeg ikke hadde latt henne bo hos meg, den sommeren jeg var ferdig med militæret, i 1993.

    Da søsteren min hadde mistet kontrollen, og ikke hadde noe sted å bo.

    For jeg husker at bestemor Ågot, sa, i 1990, eller noe, at hu ble sliten av søstera mi, og ikke orka mer av den flyinga hennes.

    Så sånn var det.

    Så jeg vet ikke helt hvor søstera mi skulle ha bodd hen da.

    Men hun hadde jo mange sånne litt ‘low-life’ venninner, (eller hva man skal kalle dem).

    Som hun Monica Lyngstad, fra Røyken, som solgte hasj, og hadde en sånn litt ‘proff’ hasjvekt, osv., (som hun viste broren sin, og meg, og søstera mi, da jeg hjalp søstera mi og dem, å flytte fra Christies gate, sommeren 1993. Søstera mi brukte meg til å bære tingene hennes ned fra 3. etasje, eller hvilken etasje det var da. Så sånn var det).

    Så jeg er litt skeptisk til søstera mi nå, etter at jeg har overhørt det, i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    For søstera mi har mange sånne litt ‘low-life’, eller hva man skal kalle dem, venninner og bekjente, som misbruker narkotika og er i ekstremist-miljøer, og det ene med det andre da.

    Og søstera mi er også litt aggressiv, og har ikke noe hyggelig vesen, vil jeg si.

    Og jeg har hjulpet henne så mye, opp gjennom livet, og har bare fått dritt tilbake, vil jeg si.

    Så nå får hun klare seg selv, synes jeg, hun er jo snart 40 år, så da burde ikke det være for mye å forlange, av sin søster, synes jeg.

    (Og det samme gjelder til dels halvbroren min Axel, synes jeg, som også er i 30-årene nå.

    Og som vel også har fått litt hjelp av meg, når han har trengt det.

    Og som vel også bare, mer eller mindre, har gitt dritt tilbake).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 8.

    ‘Dumme’ Pia, bor jo nå på Helsfyr.

    (Siden etter jeg flyttet til England, i 2005).

    Og kan det være noe med at hun er illuminist, lurer jeg.

    Fordi _Hel_sfyr, det blir jo nesten som ‘helvete’.

    Og illuminister er vel djeveldyrkere, såvidt jeg har forstått(?)

    Kan det være sånn det henger sammen, at søstra mi og onkel Håkon f.eks., som søstra mi hadde mye kontakt med da hun bodde hos meg, i ‘Erik-huset’, må man vel kalle det, på Bergeråsen, i 1989?

    (For søstra mi bodde nemlig først i ‘Haldis-huset’, fra 1983 til 1988, og så i ‘Erik-huset’, (i Leirfaret 4B), fra 1988 til 1989, og så i ‘Ågot-huset’, fra 1989 til hun flytta til Oslo, i 1991.

    Søstra mi bodde også en del hos Cecilie Hyde, og hennes mormor, i Svelvik, i de siste av disse årene.

    (Samt i leiligheter hvor det var fest, i hele Drammensregionen vel, så og si.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se det, at da jeg flytta til Berger, høsten 1979, så lå Jensen Møbler fortsatt i Svelvik

    jensen møbler svelvik

    PS.

    Men Jensen Møbler, de flytta til Sand, på midten av 80-tallet, var det vel.

    Og de har bygget ut mer og mer.

    Så nå, så har de bygget på et jorde, hvor jeg pleide å leike som barn.

    Et jorde, som eies av en som heter Lersbryggen.

    Men min farfar fikk lov å bygge på tomta til Lersbryggen.

    Så jeg mener at den tomta nå må tilfalle den som eier det gamle huset til Ågot og Øivind.

    (Som jeg mener at jeg har hevd på.

    For jeg disponerte noen skuffer, i reolen der.

    Og da har jeg bruksretten, mener jeg.

    Og siden en Lersbryggen eier tomta, så burde eiendomsretten følge bruksretten, mener jeg.

    Og tomta burde jeg også få, for den har vært bygget på, av min farfars familie, siden 60-tallet.

    Så den burde gå til meg, siden jeg har hevd på huset, og siden sedvane-retten, sier at hvis noen har brukt noe lenge, så har de rett til å fortsette å bruke det.

    Så da er det bare tull at Lersbryggen skal eie den tomta, mener jeg.

    Men men).

    Men der har altså Jensen Møbler bygget.

    Man kan se her, at tidligere veier, som pleide å markere grensa, mellom tomta til Jensen Møbler og de andre tomtene.

    De veiene, de har Jensen Møbler bygget oppå.

    Så det her er maktmisbrukt og det som er.

    Her burde Jensen Møbler rive, og flytte til et sted, (f.eks. på Grunnane), hvor det er mer egnet, til å ha så store fabrikker.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    jordet til lersbryggen

    PS 3.

    Sånn her så fabrikken til Jensen Møbler ut, i gamle dager, (det var en fabrikk, som var like ved der Svelvik Kroa er/var, nord i det som nå er Svelvik by, og som tidligere var Svelvik ladested):

    jensen møbler i gamle dager

    http://www.jensen.no/viewpage.asp?node=1&ID=7&edition=eu

    PS 4.

    Så det som har skjedd på Sand der, er litt rart, mener jeg.

    For farfaren min bygde der på 60-tallet.

    Og han bygde også bolighus, på eiendommen, (som Lersbryggen eide).

    (Jeg vet ikke helt hvorfor, at farfaren min bygde på tomta, til en som het Lersbryggen.

    Det var vel ganske så rart vel.

    Jeg har prøvd å kontakte en Lersbryggen, i Svelvik vel, på Facebook.

    Men han har ikke svart.

    Men men.

    Så vi får se hva som skjer).

    Og det er også et stort hyttefelt, like ved den fabrikken til Jensen Møbler, der hvor den er nå, på Sand.

    Et hyttefelt, som heter Krok.

    Så den fabrikken til Jensen Møbler, den skjemmer jo fælt da.

    Det var kanskje derfor at farmora mi maste om at jeg måtte flytte tilbake til Sand, da jeg bodde i Oslo.

    For alarmen til Jensen Møbler, den gikk ofte.

    Og farmora mi var nærmeste nabo da.

    Og Jensen Møbler, de bygde ut og bygde ut.

    Og den typen betong/mur-fabrikk, i dinosaur-klassen, den ser jo helt jævlig ut og.

    Så på 70-tallet, så så det nesten idyllisk ut, der hvor farfaren min hadde fabrikk.

    Det jordet var fint å se på.

    Det ble ikke brukt som jorde, men det var nesten som en eng, må man vel si, med planter, gresshopper og bier og sommerfugler osv.

    Og på andre sida av Kjelleråsveien, så var det en skog, som også var artig å leke i.

    Så det området har blitt mer og mer ødelagt, siden 70-tallet, vil jeg si.

    Dem burde heller ha bygget på Grunnane, mener jeg.

    Jeg så det i Aftenpostens arkiv, at Standard Oil, hadde tenkt å bygge oljerafeneri, på Grunnane, på 50-tallet, var det vel.

    Så der kunne dem vel bare ha mudra opp litt og sånn, så hadde det vært kjempestor plass.

    Jeg har sett noen svaner, noen få ganger, i fjorden, ved Grunnane, men det er nærmere Berger igjen, mener jeg.

    Grunnane er langt, og den veien brukes som ‘fartsetappe’, av ungdommene på Berger.

    På Grunnane, så tester dem hvor høy fart dem klarer å få bilen opp i.

    For det er ei lang slette, på ihvertfall et par kilometer da.

    Så sånn var det.

    Søstra mi, hu satt på med en Svelvik-gutt, som stjal en bil, da hu var 15-16.

    Søstra mi, og ei jente som var kjent for å være ‘Bergers største hore’, (mener jeg det var, at Sten Rune i klassen sa en gang, på lokalet Fremad, hvor Christell hadde dratt meg, men jeg fikk sitte på med noen Berger-folk, som jeg hadde gått i klasse med tidligere, hjem da. Men men), som ble kalt Tina ‘Turbo’.

    Og de kjørte inn i en lyktestolpe, på Grunnane.

    Og da gikk strømmen i hele kommunen, i en del timer.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skal se om jeg klarer mer om det, med at Standard Oil, vurderte å ha oljeraffineri, på Grunnane.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 5.

    Her er mer om at det går ann å demme opp, på Grunnane:

    går ann å demme opp på grunnane

    PS 6.

    Man kan se, at Aftenposten, de kaller stedet Grunnane ligger på, for Strømm, på 50-tallet.

    Og hele den vestre sida, av Drammensfjorden, den heter Strømm.

    (Muligens med unntak av byen Svelvik, som tidligere var ladestedet Svelvik.

    Det er mulig at Svelvik bare er Svelvik.

    Men jeg tror egentlig det blir Svelvik i Strømm.

    Men men).

    Så Sand, hvor Strømm Trevare, fabrikken til min farfar lå.

    Der heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    For Strømm kommune og Svelvik kommune, de ble slått sammen, og der heter det nå Svelvik kommune.

    Selv om også en del stemte for at den sammenslåtte kommunen, skulle hete Strømm kommune.

    Men hva kommunen heter, det betyr jo ikke noe, for hva stedene heter.

    Kommunenavnet, det er bare et konstruert navn, vil jeg si.

    Men stedene har jo fortsatt sine virkelige navn.

    Kommunene de blir jo slått sammen i hytt og pine, så hva kommunene heter, det er ikke det som bestemmer hva stedene heter, mener jeg.

    Men men.

    Stedsnavn og kommunenavn, behøver nødvendigvis ikke å være det samme, mener jeg.

    Men men.

    F.eks. så heter det Holmsbu, på Hurumlandet, i Hurum kommune.

    Og på samme måte, så heter det Sand, i Strømm, i Svelvik kommune.

    Jeg vet ikke om det gikk ann å forstå.

    Jeg skal se om jeg finner mer om kommunesammenslåinga, ihvertfall, i Aftenpostens arkiv.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her kan man se det, at det var delte meninger, om nåværende Svelvik kommune, skulle hete Svelvik kommune, eller Strømm kommune, ved sammenslåingen av de to kommunene, (Svelvik kommune og Strømm kommune), i 1963:

    svelvik eller strømm

  • Her er annonsen fra da jeg flytta inn til Oslo. Man kan se at jeg bodde hos farmora mi, Ågot, på Sand, (på telefonnummeret)

    annonse flytta til oslo

    PS.

    Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.

    Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.

    (For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).

    (Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.

    For søstra mi bodde der også.

    Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.

    Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.

    Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.

    Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.

    Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).

    Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).

    Men det skjedde ikke.

    (Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).

    Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).

    Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.

    Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.

    (CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.

    Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).

    Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.

    Så sånn var det.

    Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.

    Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.

    Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.

    (Merkelig nok kanskje).

    Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.

    Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.

    Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.

    (Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).

    Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.

    Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.

    I Enebakkveien 239 B.

    Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).

    Men men.

    Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.

    Det fikk jeg høre seinere.

    Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.

    Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.

    Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.

    At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.

    På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.

    Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.

    Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.

    Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.

    Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.

    Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.

    Og etter kl. 21, det var meg.

    For jeg jobba heltid på CC.

    Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.

    Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.

    (For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.

    Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.

    Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.

    Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.

    Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.

    Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.

    Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.

    Hva vet jeg.

    Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.

    Og hu var litt nervøs og sånn.

    Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.

    For hu hadde kanskje misforstått noe.

    For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.

    Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.

    Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.

    (For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.

    På Pers Hotell, på Gol.

    Påsken 1982 eller 1983, kanskje.

    Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.

    Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.

    For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.

    Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.

    Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.

    Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.

    Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.

    Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.

    Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.

    Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.

    Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.

    Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.

    Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.

    Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.

    Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.

    Jeg var bare 9-10 år da.

    Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.

    Og den så usikker ut.

    Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.

    Vi var alene hjemme.

    Så Pusi ville ikke inn.

    Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.

    Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.

    Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.

    Den katten som lå der, ligna på Pusi.

    Men snuta var hvit og ikke rosa.

    Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.

    Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.

    Og hadde leita nedi der før.

    Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.

    Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.

    Så det var litt rart faktisk.

    Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.

    Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.

    Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.

    Og Haldis da.

    Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.

    Men jeg klarte å besinne meg.

    Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.

    Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.

    Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.

    Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.

    Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.

    Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.

    Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.

    For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.

    Hu ga knapt meg og søstra mi mat.

    Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.

    Mora vår spiste ikke sammen med oss.

    Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.

    Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.

    Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.

    Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.

    For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.

    Når hu dro med meg og søstra mi.

    Men Ågot klare ikke å passe Kitty.

    Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.

    Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.

    Ågot klarte ikke å roe ned katta.

    Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.

    Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.

    For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.

    Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.

    Og hadde ikke lappen f.eks.

    Og sånne ting.

    Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.

    Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.

    Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.

    Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.

    Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.

    Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.

    Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.

    Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.

    Dem gikk vel mye på rutinen liksom.

    Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.

    Ågot var ikke velopplyst.

    Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.

    Så hu var helt forskjellig fra Øivind.

    Og hu var også helt forskjellig fra meg.

    Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.

    Så hu var ikke så ille.

    Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.

    Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.

    Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.

    Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.

    Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.

    Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.

    Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fant jeg den annonsen.

    Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.

    Så det var ikke dårlig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.

    Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.

    F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.

    Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.

    Så faren min var ignorant.

    Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.

    Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.

    Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.

    (For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).

    Dette var vel da jeg var 13-14 år.

    Noe sånt.

    Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.

    Så ropte faren min, at katta var på verandaen.

    Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.

    Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?

    For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.

    Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.

    Men men.

    Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).

    Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.

    Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men men.

    Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.

    Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.

    For å være forferdelige mot meg.

    Noe sånt?

    Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.

    At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.

    For å ødelegge for livet mitt.

    Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.

    Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.

    At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?

    Er det dette som foregår.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.

    Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.

    Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.

    Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.

    Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.

    Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.

    Er det dette som foregår, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.

    Så den var nesten som mitt barn.

    For den var så knytta til meg.

    At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.

    Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.

    Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.

    For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.

    Så jeg kunne ta meg litt av den katta.

    Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.

    Hva vet jeg.

    De mangla kanskje litt empati.

    Hva vet jeg.

    Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.

    Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.

    Så Susi var hos meg da.

    Så sånn var det.

    Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og gjort julehandel, for det var juleferie.

    Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.

    Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.

    Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.

    For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.

    Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.

    Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.

    Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.

    Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.

    Den virka nesten forstyrra.

    Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.

    Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.

    Noe sånt.

    Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.

    Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.

    Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.

    Som jeg akkurat skulle til å gi den.

    Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.

    Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.

    Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.

    Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.

    Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.

    Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.

    Jeg prøvde å lete etter katta lenge.

    Men jeg fant ikke katta noen steder.

    Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.

    Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.

    Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.

    Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.

    Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.

    Og så vel sur ut, da sikkert.

    For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.

    Men men.

    Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.

    Den var ikke mye sammen med andre katter.

    Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.

    For jeg tok den med dit, en helg.

    Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.

    Sa Fru Landhjem.

    Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.

    Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.

    Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.

    Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.

    Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.

    Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.

    (For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.

    Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.

    Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.

    Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.

    Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.

    Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.

    Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.

    Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.

    Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.

    Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.

    Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.

    Så sånn var det).

    Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.

    Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.

    Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.

    For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.

    Så det er vel ikke helt umulig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Det her er fra hjemstedet mitt Berger, på Facebook




    Berger museum Se på denne da dere!

    I kveldens program er vi i Svelvik kommune og besøker Berger og Fossekleiva. Vi besøker åtte av Vestfolds kommuner før sommeren og de seks siste kommunene til høsten.

    Lengde:12:27




    14. mai kl. 12:01 · · · Del



    • 14 personer liker dette.


      • Finn Bingen Flott Bergerreklame,Jørg gjør en super jobb.


        19. mai kl. 11:18 · ·


      • Berger museum Helt enig Finn! Jørg er et unikum! Berger museum hadde aldri hatt den fantastiske samlingen eller arkivet uten han!


        19. mai kl. 16:34 · ·


      • Erik Ribsskog


        Dette var artig Facebook-side.

        Kan jeg skrive om at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, jobba som tjenestepike, på Berger gård, for Jebsen, og hu fortalte meg, på 80-tallet, at under krigen, så bestilte Jebsen dram, i navnet på farmora mi, som bleVis mer

        for 2 sekunder siden · ·








    PS.

    Her er link til TV-programmet:

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf

    PS 2.

    Og her er link til Facebook-siden ‘Berger Museum’:

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf#!/pages/Berger-I-Vestfold-Norway/Berger-museum/108767235831634?ref=ts&__a=11&ajaxpipe=1

    PS 3.

    Men jeg vokste altså opp på Bergeråsen, som er nabostedet, må man vel si, til Berger.

    (Selv om jeg spilte fotballkamper, rett nedenfor disse arbeiderboligene, på hjemmebanen til Berger IL).

    Og farfaren min flytta til Sand, og starta opp med industri selv, Strømm Trevareindustri.

    Og Sand er nabostedet til Bergeråsen igjen da.

    Og så er det Høyen.

    Og så Grunnane.

    Og så Svelvik.

    Hvis man kjører nordover fra Berger, (langs Drammensfjorden).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Og de som er fra Berger, Bergeråsen og Sand, de går på Berger skole, som ligger mellom Berger og Bergeråsen.

    Og de som er fra Høyen og Grunnane, (selv om det kanskje ikke bor så utrolig mange på Grunnane).

    De går på skole i Svelvik.

    Så det går et skille, akkurat der hvor bedriften til farfaren min er.

    Nord for den fabrikken, så gikk folk på Svelvik skole.

    Og sør for den fabrikken, så gikk folk på Berger skole.

    Enda, for de jentene som bodde på Høyen, så var det vel mye nærmere til Berger skole.

    Men de tok buss, til Svelvik.

    Mens de som bodde på Sand, (like ved), de gikk eller sykla andre veien.

    Til Berger skole.

    En sjelden gang brukte dem kanskje sparkstøtting, noen av dem.

    Men ikke ski så mye, på den tida jeg gikk på den skolen ihvertfall.

    Det syntes vel folk at ville ha sett rart ut.

    (Skia hadde vel kanskje også blitt stjælt.

    Det var ikke akkurat noe sted å ha ski, på Berger skole.

    Det var sykkelstativ, men det var ikke ski-stativ, for å si det sånn.

    Men men).

    Men sparkstøtting, det var sånn at det til nød gikk ann, uten å se rart ut, tror jeg.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet, på den vestre sida av Drammensfjorden.

    Så alle disse stedene, dvs. Berger, Bergeråsen, Sand, Høyen og Grunnane, de er i det gamle, tradisjonelle distriktet Strømm.

    Men ikke Svelvik, for det var en egen by, et ladested for Drammen, som ble opprettet midt i Strømm da, under seilskutetida, hvis jeg har skjønt det riktig.

    Og Strømm fortsetter også nord for Svelvik.

    Sånn at stedene Tangen og Nesbygda, og også muligens Glassverket, hører med i det gamle tradisjonelle distriktet Strømm da.

    Hvis jeg har forstått det riktig.

    Så Strømm er et gammelt, tradisjonelt distrikt.

    Nesten på samme måte som f.eks. distriktene Romerike og Sunnmøre, som er distrikter, som man referer til, men som ikke er fylkes- eller kommune-navn.

    Noe sånt.

    Min farfar, Øivind Olsen, sa ihvertfall det, på begynnelsen av 80-tallet, at det het Strømm enda, der han og farmora mi bodde, (på Sand).

    (‘Det heter Strømm’, husker jeg at farfaren min sa, som en kommentar.

    Nesten litt oppgitt kanskje.

    Rundt 1980, må det vel ha vært.

    Så sånn var det).

    Som en kommentar da, når faren min eller onkelen min sa Berger, kanskje.

    Så ifølge det farfaren min mente, så blir det Sand i Strømm da.

    Og Berger i Strømm.

    Og ikke Sand på Berger.

    Altså at Sand er i Svelvik Kommune, men også i det gamle tradisjonelle distriktet Strømm.

    Sand er jo egentlig ikke på Berger.

    For Berger, det var området rundt Berger gård.

    Og Sand, (eller Sandbu), det var området rundt Sand gård.

    Hvis jeg har forstått det riktig da.

    Men nå for tiden, så sier kanskje folk at Sand ligger på Berger.

    Men det er kanskje fordi at Berger er mer kjent, siden det har vært stor industriaktivitet der.

    Med Jebsen og Fossekleiva og Berger fabrikker, osv.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Berger Museum har også en bloggspot-blogg:

    http://bergermuseum.blogspot.com/

    PS 7.

    Og Strømm, det hørte til Hurum prestesogn, (som et anneks-sogn, i gamle dager).

    Men faren min, han er jo oppvokst på Berger, (i, eller like ved, arbeiderboligene).

    Og er kanskje litt Jebsen og Tyskland-fan.

    (Jebsen-familien var jo fra Tyskland).

    Så han liker kanskje ikke dette norske, med Hurum og Strømm.

    Så det var kanskje derfor, at Strømm Trevare gikk konkurs, når han tok over.

    (At faren min lot det gå konkurs, fordi han ikke likte navnet Strømm Trevare).

    Og det var kanskje derfor, at faren min ikke ville ha arven, etter sin fars ungkars-brødre, på Holmsbu, i Hurum.

    Fordi at faren min er sånn Jebsen-kar, i noe illuminati, eller hva det kan være, som de Berger-folka, som faren min hang med, var i.

    Faren min hang jo med ungdommer fra Berger, som Erik Thorhaldsson, som jobba for faren min.

    Og faren min var jo nesten en av de ungdommene.

    Erik Thorhallson er jo nå direktør i Tybring-Gjedde og sånne steder.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Flashback til 1973 eller 74

    Nå tenkte jeg igjen på en av de gangene, som jeg og søstra mi, var hos faren min, og foreldra hans, på ferie, mens vi egentlig bodde hos mora vår, på forskjellige steder i Larvik-området.

    På begynnelsen av 70-tallet.

    Jeg bodde i Larvik, fra 1973 til 1979.

    Ofte, så ville jeg protestere, når mora mi og Arne Thomassen, kom for å hente meg, (og søstra mi, hvis hu også var med dit), i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Og det hendte jeg låste meg inn på do.

    Og ble der en halvtime, kanskje.

    (Fordi dem var så strenge, mora mi og Arne Thormod).

    Og da måtte mora mi begynne å prate om at vi hadde fått hund, (Cora, en sjäfer-hvalp).

    Eller at jeg skulle få sykkel av mora mi sin far, bestefar Johannes (Ribsskog).

    Den første gangen, det var kanskje i påsken 1974, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Eller vinteren 1974.

    Det som skjedde, da vi kom tilbake til det huset mora mi leide, i Vestmarka, i Larvik.

    Det kommer jeg nok ikke til å glemme.

    (Det var etter at vi hadde vært hos faren min, i en uke kanskje).

    Men det var sånn, at rundt omkring i stua, så lå det inntørka bæsjehauger, på gulvet.

    7-8 hauger?

    Hvem vet.

    Fordelt rundt om i hele stua.

    Det jeg tenker nå, er hvordan skjedde dette?

    Hadde dem latt en sjäfer-hvalp være aleine, i hele den uka eller ti dagene, som vi var hos faren vår?

    Eller hadde noe annet skjedd.

    Dette lå jeg å tenkte på nå, tilfeldigvis, når jeg prøvde å sove.

    Men, de haugene med dritt var ganske store og høye, sånn som jeg husker det.

    Så jeg tenkte og tenkte.

    Kan det ha vært at mange folk ble hengt der?

    For da mister man visst avføringen.

    Men jeg vet ikke om den da legger seg i hauger?

    Kanskje ikke.

    For jeg husker en episode, hvor Svein Martinsen, fra Romerike, sa.

    Da jeg leide et rom av Arne Thomassen og dem, i Oslo.

    At et sted, inne på et fryselager, et litt øde sted.

    Så hadde det hengt en del skrotter, som det var gått mark i.

    Så hadde han ene direktøren i Forbrukersamvirket, sagt at det fikser jeg.

    Så hadde det vært tilbud på sterkt krydra grillkjøtt, uka etter på alle Forbrukersamvirke-forretningene, i Norge.

    Men kan det ha vært mennesker, som det egentlig var?

    For et fryselager som ingen følger med på liksom.

    Det gir jo ingen mening.

    Kan det ha vært noen mennesker, som de lagde sterkt krydra grillkjøtt av.

    Og som de hadde hengt i huset som mora mi leide i Vestmarka?

    Av noe russisk mafia, eller noe, kanskje, som min stefar Arne Thormod Thomassen var med i?

    Han var litt som en russer, ihvertfall.

    Og mora og søstra mi hinta om at han var østfra, da vi bodde i Jegersborggate, for han hadde familie fra Sverige da, sa de, og så var de liksom litt lure da, alle tre.

    I stua i Jegersborggate.

    Søstra mi og mora mi og Arne Thomassen.

    De var liksom lure ovenfor meg da.

    (Hvis jeg skjønte tonen til mora mi osv., riktig).

    At om det var noe mer bak dette, at de prata om de svenske slektningene hans.

    Men men.

    Hvem vet.

    Hvem kunne dette vært, tenkte jeg.

    Jeg har skjønt at det nok var noe med Scandinavian Star og sikkert også Estonia-ulykkene.

    Var det ikke noen oljeskip, som forsvant, på 70-tallet, og hvor mannskapet og skipet aldri ble sett igjen?

    Kanskje det var noe mafia som solgte skipene og likviderte mannskapet?

    Hvem vet.

    Det var bare mine artige tanker nå, som jeg tenkte på nå, siden jeg ikke fikk sove.

    Siden jeg sov på sofaen noen timer, for noen timer siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nei, det skipet forsvant visst seinere:

    http://no.wikipedia.org/wiki/MS_%C2%ABBerge_Istra%C2%BB

    Det må vel ha vært noe annet som har skjedd da.

    Hm.

    PS 2.

    Men det var rart at det skipet, Berge Istra, var bygget i Pula, hvor vi var på ferie, faren min og hans to brødre, med familie, og Roger Stenberg med familie, sommeren 1980.

    Men men.

    Det kan jo kanskje ha vært tilfeldig.

    Vi får se hva som skjer

    Vi får se.

  • Jeg sendte om ‘Jordet til Lersbryggen’, til en Lersbryggen, i Svelvik



    Erik Ribsskog 15. juli kl. 07:28

    jeg er barnebarn av Øivind Olsen, fra Holmsbu og Berger, (eller Strømm kanskje), som bygde Strømm Trevare, på Sand.

    Og han fikk visst da lov å bygge, på tomta til en Lersbryggen.

    Og da var det et jorde der, som farmora mi Ågot, kalte 'jordet til Lersbryggen'.

    Og der har visst Jensen Møbler bygd nå, (så jeg på Google Maps).

    Men jeg driver med noe slektsforskning, og lurer fælt på hvordan det foregikk, at farfaren min, på 60-tallet vel, kunne slå seg opp, med eget snekkerverksted, på Sand, etter å ha jobba for Jebsen, med å spikre stamper, til tekstilproduksjon, på fabrikken hans.

    Er du i slekt med han Lersbryggen som eide/eier tomta, som Strømm Trevare, og huset til besteforeldrene mine ble bygget på?

    Har du noe kjennskap til hva som har foregått her.

    For jeg bodde hos faren min på Bergeråsen, og han var litt som en jobbe-nerd, så Ågot og Øivind ble nesten som foreldra mine, for jeg gikk til dem, på Sand, hver dag etter skolen, og spiste middag og prata med alle som jobba der osv., og løste kryssord, (som farfaren min gjorde), og leste avisa osv.

    Så jeg disponerte også noen skuffer, til å ha tinga mine i, i det huset, i reolen i stua.

    Så jeg mener jeg har et krav på bruksrett, til det huset.

    Som jeg har sendt om til Tingretten i Drammen.

    Så jeg lurer fælt på hvordan det er med tomta også.

    For det er vel ikke noe artig å ha hevd på et hus, også er det en som heter Lersbryggen, et eller annet sted, som eier tomta.

    Har det blitt noe 'årnings' der?

    Mvh.

    Erik Ribsskog








    PS.

    Så den første vinteren jeg bodde på Berger.

    Dvs. høsten 1979 og vinteren 1980.

    Så satt jeg mye inne i stua, i huset til besteforeldrene mine på Sand, og løste kryssord.

    Men jeg hadde også ski der, (som jeg hadde fått av stefaren min, Arne Thomassen, noen gule glassfiberski, som var litt trå, å gå på).

    Så jeg pleide også å gå på ski, på jordet, som tilhørte gården på Høyen, som jeg tror at Gøril og dem bodde på.

    Noe sånt.

    For farmora mi sa at jeg fikk lov å gå på ski der.

    Og jeg lagde meg også gevær, på snekkerverkstedet.

    Som var laget av en list, med en klesklype på.

    Og da skulle jeg skyte noe greier, i et spor, eller noe, på det geværet, sa onkelen min Håkon, at de hadde gjort.

    (Eller om det var faren min som sa det).

    Så syltestrikken, (som Ågot gikk ned i kjelleren og henta vel, fra noen Norgesglass der), den skulle også spikres på.

    Men det fikk jeg ikke til å funke.

    Så jeg brukte bare de geværene, til å skyte syltestrikk med.

    Og da satt jeg opp en blink, på jordet, som tilhørte gården på Høyen.

    (Som man kan se i den nest forrige bloggposten, ovenfor huset til farmora mi.

    Og det var en papp-plate, med hull i, hvor jeg festa et A4-ark.

    Så hvis jeg traff, så gikk syltestrikken gjennom A4-arket da.

    (Jeg var litt inspirert av skiskyting, som jeg hadde sett på TV da.

    Eirik Kvalfoss og gutta.

    Eller det var kanskje Halvdan Bøgseth, på den tida.

    Men men).

    Så da gikk jeg en runde på jordet på Høyen da, med det geværet i hånda.

    Også skøyt jeg på den blinken da.

    Og traff ganske ofte vel.

    Så jeg fant på ting å gjøre aleine, den første tida på Berger, for jeg kjente ikke så mange.

    Og faren min hadde advart meg mot Geir Arne (Jørgensen), som var nærmeste nabo, (som bodde i en slags hytte, i veien ned mot Snippen, som man også kan se på det kartet, i den nest forrige bloggposten).

    Ellers leika jeg bare med fetteren min Tommy, de første månedene på Berger.

    Men han var en god del yngre enn meg.

    Så det kutta jeg ganske raskt ut, å henge med han.

    Men jeg var mye sammen med farmora og farfaren min da, i huset på Sand.

    Og jeg pleide å bli med faren min, inn til Oslo, for å levere køyesenger.

    Som dem averterte om, i Aftenposten.

    Direkte fra produsent.

    Så sånn var det.

    (Men bunnene til køyesengene, dem kjøpte dem ferdige, tror jeg.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    Men men.

    Men så en dag, våren 1980 kanskje.

    Så dukka mora mi opp, fra Larvik.

    Stressa og ganske aggressiv vel.

    (Nesten som om hu var på noe dop som amfetamin, eller noe?)

    Nesten noe sånt.

    Så sa hu, at jeg ikke fikk lov å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, å lese avisa og løse kryssord, sammen med dem.

    (Som jeg syntes var fredelig, og som ga meg litt ro, etter noen masete år, da jeg bodde hos mora mi, og min daværende stefar, Arne Thomassen, på 5-6 forskjellige steder i Larvik-området, fra 1973 til 1979).

    Da sa mora mi, at jeg måtte begynne å spille fotball.

    Istedet for å sitte inne og lese avisa og løse kryssord, som en gammel gubbe.

    Hu sa ikke ‘gammel gubbe’, men det var like før.

    Og Ågot og Øivind, de ga seg, for mora mi.

    Og jeg syntes vel jeg hadde det kjempefint egentlig, med å lese tegneserier og avisa, i fred og ro, hver ettermiddag, og så i butikken på Sand, med faren min, og så godteri og snacks ofte, foran TV-en om kvelden.

    Det var kjempefint, syntes jeg.

    Men men.

    Men så måtte jeg begynne å spille fotball også, borte på Berger skole, hvor vi trente om vinteren, og så på Berger-banen, om våren og sommeren og høsten.

    Men det ble vel egentlig aldri det samme igjen, i huset til besteforeldrene mine, på Sand.

    Etter at mora mi dukka opp der og begynte å sjefe og styre og kommandere.

    (Hu banka vel ikke på døra dems engang, tror jeg.

    Plutselig stod hu bare i gangen der.

    Og så seg kanskje i speilet, noen sekunder, før hu braste inn i stua da.

    Hvor jeg og Ågot og Øivind satt og leste i hver vår avis, eller dreiv med hvert vårt da.

    Og hvor det var stille og fredelig og sivilisert.

    Før mora mi dukka opp der, mer herskinga si, må jeg vel nesten kalle det.

    Og hu var liksom ‘stålsatt’ da, mer eller mindre, eller hva man skal kalle det).

    Men i noen få måneder, så var det ganske trivelig å bo på Sand der da.

    Så jeg fikk vel litt roen på meg, på det kanskje første halve året, som jeg bodde på Berger.

    Ihvertfall når ikke Runar og dem var der.

    For kona til Runar, Inger, fra Sande, var jo i Jehovas Vitner.

    Så i jula så kom Runar og Inger, og tre-fire unger, på besøk, til Ågot.

    Og også i mange helger.

    Så det ble jo som natt og dag, i huset til Ågot og Øivind, når Runar og dem var der.

    Så da var det ikke så lett å beholde roen.

    For da var fetteren min Ove der.

    Og onkelen min Runar, han var jo den yngste broren, og var nesten som en eldre fetter han og.

    Kan man nesten si.

    Noe sånt.

    Så da ble det leven.

    Men til hverdags, så var det ganske rolig og sivilisert, i det huset.

    Men en av grunnene til at jeg ville flytte til faren min, var jo at jeg hadde masse annen slekt, på farsida og.

    Dvs. at faren min hadde to brødre, Håkon og Runar, som hadde masse unger, så jeg hadde masse fettere og kusiner.

    Og det hadde jeg ikke i Larvik.

    Så det husker jeg, da jeg bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen.

    At jeg ikke tenkte så mye på kamerater der, osv.

    Men at jeg kjøpte julegaver, til Ove og dem.

    Såpebobler og sånn, i en butikk som var på Østre Halsen.

    For det ble jo litt kjedelig for meg, som ikke kjente så mange folk, den første tida på Berger.

    Så når ungene til Runar dukka opp, så ble de som lekekamerater da.

    Som jeg kunne leke med, i huset til Ågot og Øivind, og hoppe på flisene, rundt om i huset, som vi pleide å gjøre inne der, på 70-tallet.

    Og som Ågot og Øivind og Runar og faren min såvidt tolererte.

    Eller spille fotball, i hagen til Ågot, som hu noen ganger ihvertfall, tolererte.

    For det gikk veldig hardt ut over blomstene hennes, (i et veldig fint, om en halvmåne-formet vel, blomsterbed der), og buskene/trærna, som hun hadde der.

    Nå skreiv jeg meg litt bort.

    Men den første tida, som jeg bodde på Berger, var vel den mest harmoniske tida, som jeg hadde under oppveksten, tror jeg.

    Så jeg fikk på en måte en pause, hvor jeg kunne samle meg litt kanskje.

    Mellom det helvete, må jeg vel si, og maset, som det var å bo hos mora mi i Larvik.

    Og det helvete det var, å bo aleine, på Bergeråsen, etter at faren min ble sammen med Haldis, våren 1980, (etter at jeg hadde bodd på Berger, i ca. et halvt år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog