johncons

Stikkord: Sand

  • Var søstra mi, Pia Ribsskog, involvert i noe drap på Nina Monsen og/eller mora mi? (In Norwegian)

    Søstra mi, hun virker kanskje som en slags uskyldig person, som aldri gjør noe galt.

    Men jeg husker hvordan søstra mi var, på 70-tallet, og da var det sånn, at plutselig hadde noen rappa knappene til TV-en.

    Og plutselig hadde noen skåret med kniv, på vugga til Axel.

    Det var Pia.

    Hun ble ferska for det siste.

    Og da begynte hun å gråte da, så fikk hun trøst.

    Mens jeg fikk kjeft, uansett om hva jeg gjorde omtrent.

    Men samme det.

    Mer da.

    Jo, fordi, søstra mi, på 90-tallet, hun nevnte sånn i forbifarten, utenfor sammenhengen, at ‘Nina har flytta til Bergeråsen’.

    Et par ganger sa hun det.

    Men hvorfor sa hun det?

    For å prøve å tyde, om jeg hadde noe interesse, av hun Nina Monsen, tror jeg.

    For å sjekke, om det var trygt å myrde henne, iforhold til interesse fra meg.

    Noe sånt?

    Faren min solgte jo barndomshjemmet mitt, på Bergeråsen, på slutten av 80-tallet.

    Og farmora mi, hun flytta jo til sykehjem i Svelvik, og det huset arva onkelen min, Runar.

    Så jeg hadde jo ikke noe hjem på Berger, eller Sand.

    Så det spilte ingen rolle, om jeg syntes hun Nina Monsen, var ok eller ikke.

    For jeg kunne jo ikke bare dra til henne.

    Altså, jeg og henne gikk vel greit sammen.

    Så jeg kunne kanskje ha tenkt meg, å tatt en øl eller noe, og prata med henne, om gamle dager osv.

    Når søstra mi nevnte det, at hu hadde flytta til Berger.

    Men da måtte jeg jo først ha hatt et sted å bo, et slags barndomshjem, som jeg kunne ha dratt til, en helg.

    På Berger.

    Men det hadde jeg jo ikke.

    Jeg var ikke velkommen hos Haldis og dem, det ble så svett, eller hva man skal kalle det.

    Og det her visste vel søstra mi.

    Og hun Nina Monsen hadde jo også barn og vel også type, ihvertfall sist jeg møtte henne, i Oslo, i 1993, var det vel.

    Men hvis hun var singel, så kunne jeg vel ha tatt en øl og prata med henne, hjemme hos meg, hvis jeg hadde hatt et barndomshjem på Berger, som jeg kunne vært, en helg.

    Men jeg hadde jo ikke det.

    Så hvorfor spurte søstra mi meg.

    Eller hun spurte ikke.

    Hun bare sa det sånn, utenfor sammenhengen, ‘du vet Nina, hun har flyttet til Bergeråsen’.

    På en sånn idiotmåte, nærmest.

    Hva med det, hvorfor sier du det?

    Helt idiotisk og hjernedødt og utenfor sammenhengen.

    Men kan dette ha vært, for å sjekke om jeg hadde noe interesse av hun Nina Monsen, og sjekke om det ville være trygt å myrde henne.

    Det lurer jeg på nå.

    Samme med mora mi.

    Søstra mi sa sånn, at når mamma blir gammel, da måtte jeg hjelpe å ta vare på henne.

    Ut av løse luften, da jeg besøkte søstra mi, i Tromsøgata, ved Sofienberg.

    Jeg svarte ikke.

    For det her kom helt bardus, på meg.

    Mora mi var jo bare 50 år.

    Det var jo helt på trynet.

    Først måtte jeg jo fått meg en bedre betalt jobb, og et stort hus og kone osv.

    Så kunne jeg tenkt på å ta vare på mora mi.

    Altså, som singel mann, så kunne jeg vel ikke hatt mora mi boende, i Rimi-leilighetene.

    Søstra mi er helt blokka i huet.

    Så jeg svarte ikke noe, på det idiot-greiene hennes.

    Hun trodde hun ville få all byrden med mora mi da.

    Men det er jo helsevesen, som følger opp folk, i Norge, som trenger sykehjemsplass osv.

    Men søstra mi er jo helt hysterisk og idiot.

    Altså, skal man ikke få lov å være ung selv da, men skal behøve å bekymre seg for mora si, som har vært jævlig mot meg, hele livet, før hun blir 50.

    Det er jo helt idiotisk.

    Hadde hun vært 70, eller noe, så hadde jeg skjønt det.

    Men ikke før hun blir 50.

    Jeg mistenker at søstra mi, hun bare fikk mora mi drept, for søstra mi er i noe mafian/illuminati, og kan ordne sånt.

    Og det samme med Nina Monsen, eventuelt.

    Det her mistenker jeg ihvertfall.

    Så hu søstra mi, hu vil jeg advare mot.

    Jeg lurer også på hva som skjedde, da Christell sa at søstra mi hadde abort, i huset til Haldis, som 15-16 åring.

    Var det noe slags barnedrap, eventuelt, mistenker jeg.

    Så jeg vil ikke si det her 100% sikkert, for jeg har jo ikke noe bevis, eller noe sånt.

    Det her er bare noe jeg kom på nå da, hvordan henger dette sammen.

    Kan det være sånn, at søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, er et kynisk illuminati/mafia-medlem?

    Jeg husker ihvertfall en gang, i 1991, var det vel.

    Da var jeg bursdagen til Magne Winnem, i januar 1991 eller januar 1992.

    Og da dro vi på byen, hele selskapet.

    Og da møtte vi søstra mi, i Karl Johans gate, i gågate-delen.

    Og da slava hun rundt på en kamerat av henne, fra Røyken vel, en med typisk norsk utseende, og han måtte tigge penger, i en lue, eller hva det var.

    Som var ganske full av mynter da, mens søstra mi kommanderte da.

    Så her er det kommandant Pia, kan man vel kalle henne da.

    Så er kommandant Pia, i noe Illuminati eller eventuelt mafian, og får ordnet mord på familiemedlemmer og kjente, det lurer jeg på.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    Heidi er så glad i Spenol. (In Norwegian)

    PS.

    Heidi er så glad i Spenol, husker jeg.

    Jeg husker da hu var i begynnelsen av ten-årene eller i begynnelsen av puberteten deromkring.

    Så satt hu i huset til Ågot da, på sommerferie.

    Så satt hu og Ågot da, og spilte kabal, på spisestuebordet.

    Og Heidi hadde alltid Spenol-flaska innen rekkevidde.

    Og både hu og Ågot lovpriste Spenolens egenskaper.

    Så jeg skjønner ikke hvordan Heidi skal klare seg i Kina hvis dem ikke har Spenol der.

    Men kanskje mora hennes, Inger, sender noe Spenol i posten, det er mulig.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    De idotene sender fler tegninger. (In Norwegian)

    PS.

    Bedre forsøk nå.

    Men jeg tror ikke Ågot drev på sånn, da jeg var guttunge, det var etter at jeg flytta til Oslo, på 90-tallet, med julemiddagen en gang og sånn.

    Etter at søstra mi hadde bodd i det huset der to år, fra 1989.

    Det huset har bare en etasje.

    Det var verksted like ved.

    Jeg bodde hos moren min i Larvik, til 1979.

    Og etter det, så brukte de nok ikke kjelleren til noe tull.

    (For da skulle de ringe feieren).

    Og jeg var nede i kjelleren der hele tida, som guttunge.

    For jeg var i det huset der hver dag.

    Jeg skulle ha trylle-show, i kjelleren, og da var det vanskelig å få med bestefar og bestemor og faren min og onkel Håkon, på trylleshow.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, faren min jobbet visst for Illuminati.

    Men onkel Håkon jobbet kanskje for ‘mafian’, det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg kalte meg Erik Olsen, på den tida der, da jeg gikk til bestemor Ågot og spiste middag, etter skolen, fra 1979 til 1987 ca.

    PS 3.

    Det er kanskje derfor at ikke onkel Håkon likte Haldis.

    Fordi Haldis jobbet nok for Illuminati da, mens Håkon jobbet for ‘mafian’.

    Og moren og faren min har nok laget noe avtale.

    Moren min var nok Illuminati.

    Men så skulle jeg flytte til faren min, så skulle han få Haldis, (og Christell?), og Mercedes osv., hvis de lot meg bo aleine, sånn at jeg kunne bli ‘target-guy’, når jeg ble stor.

    Noe sånt.

  • Nå er det noen idioter som sender tegning igjen. Jeg tror de må ha blanda mormoren min med besteforeldrene mine på Sand, som har vært døde lenge nå.

    Nå er det noen idioter som sender tegning igjen. Jeg tror de må ha blanda mormoren min med besteforeldrene mine på Sand, som har vært døde lenge nå.

  • Flashback til sommeren 1990. (In Norwegian)

    Sommeren 1990.

    Da hadde jeg studert et år i Oslo.

    Men jeg leide bare hybelen min på Abildsø, ut juni måned.

    Så i begynnelsen av juli, var det vel, så dro jeg til Sand, til bestemor Ågot.

    Og da var fetteren min Ove der og.

    Og jeg hadde ikke tatt med badebukse, og Ove skulle absolutt på stranda, nedafor den gamle butikken på Sand der, i Sandsveien.

    Av en eller annen grunn.

    Så da fant Ågot ei gammel olabukse, som hu klipte av beina på, så hadde jeg shorts da.

    Så gikk jeg med Ove ned til stranda der da, mens jeg spilte på den her Guru Josh-sangen blant annet, (som jeg vel hadde hørt på MTV, i hybelen jeg bodde i, på Abildsø).

    Der husker jeg at blant annet Lisbeth Mikalsen, fra Leirfaret eller Hellinga, eller hvordan adresse dem hadde.

    Ei jente som var en naboene da, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Som vel bodde i noe sosialboliger, eller noe.

    Ved siden av noen andre jenter som heter Våge, eller noe.

    Noe sånt.

    Noen ganske dundre-aktige jenter.

    Ihvertfall storesøstra.

    Men men.

    Så da følte jeg meg ikke så smart, egentlig, da jeg gikk forbi hu Lisbeth Mikalsen og dem, sammen med fettern min Ove, som da vel på denne tida lå i hardtrening til Aerobic-NM, eller noe, sikkert.

    Så dem så kanskje litt rart på oss, de her Lisbeth Mikalsen og dem, det er mulig.

    Men jeg blei med Ove ned på stranda da, siden han maste sånn.

    Vi var på Marienlyst-badet i Drammen en gang og, husker jeg.

    Hvor vi i hvertfall fikk låne solkrem av noen damer, for det hadde ikke jeg huska.

    Det er mulig at det var samme sommeren, eller en av somrene før.

    Det er mulig.

    Resten av sommeren, så var jeg hos den gamle vertsfamilien min, i Shoreham, utenfor Brighton, sammen med tremenningen min fra Lørenskog, Øystein Andersen.

    Jeg var også i Stavern og besøkte Ingeborg.

    Og jeg var også å besøkte Ove og dem i Son.

    Så flytta jeg til den gamle stefaren min, Arne Thormod Thomassen og dem, på Furuset, i august da, hvor jeg leide et rom i leiligheten dems, for 1000 kroner måneden.

    Rundt skolestart vel.

    Faren til halvbroren min Axel, som også bodde der, og stemora hans.

    Så begynte jeg å søke jobber da, for jeg hadde et friår fra NHI.

    Arne og Mette var arbeidsledige dem og, men dem var ofte på travbanen og bingo og sånn.

    Så når jeg kom hjem fra praksisplass-jobben min, på det Norske Hageselskap, på Grønland, så måtte jeg lage middag til både meg og Axel, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)

    Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)


    PS.

    Faren min har vel folkeskolen, eller det som seinere ble kalt ungdomsskolen.

    Faren hans, min farfar, hadde jo snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, på Sand, i Svelvik, og faren min begynte å jobbe der etter folkeskolen.

    Han bygde båter på fritiden, og kjørte over til Holmsbu blant annet, hvor han traff moren min, har jeg skjønt.

    Kjetil Prestegarden ble butikksjef på Rimi Kalbakken etter at jeg måtte slutte som butikksjef der, pga. problemer med bl.a. han og Anne Neteland.

    Dette var våren 2001, og for alt hva jeg vet, så er Anne Neteland fortsatt distriktsjef der, og Kjetil Prestegarden fortsatt butikksjef.

    Jeg har ikke noen felles kjente med disse, så jeg har ikke fulgt med på hva de driver med for øyeblikket osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.