johncons
  • Nå kom jeg på noe som skjedde i 1988, må det vel ha vært.

    Det her var enten på 16. mai eller Svelvikdagene 1988.

    Da prøvde jeg å finne noen folk å feste med på Svelvikdagene da.

    Eller om det var 16 mai.

    Jeg fant bare folk som stod i klikker da.

    Men jeg fant Lisbeth Mikalsen og ei jente som var venninna hennes, som jeg tror var søstra til han som ble kalt ‘Lille-Oddis’, han het egentlig Odd-Arne, men det var også en store Odd-Arne.

    Så sånn var det.

    Og dem hang jeg med.

    Og kanskje noen andre folk fra Leirfaret og Hellinga. (Sosialboligene som var rundt leiligheten der hvor jeg bodde).

    Pluss to karer fra et eller annet steds fra, som sa at han ene fylte 18 år, tror jeg.

    Så dro vi til Bergeråsen, på en eller annen måte.

    Så hadde de jentene seg, ihvertfall hun søstra til Lille-Oddis, med de her kara da.

    Mens jeg satt på kjøkkenet til Lille Odd-Arne og dem, eller i stua var det vel, sammen med Rikard tror jeg, broren til hu Lisbeth da, eller om det var noen andre unge ungdommer fra de sosialboligene da.

    Så kom de jentene ut etterhvert.

    Og jeg kjefta ikke på dem, og ingen av de andre sa noe.

    De kara så ikke jeg noe mer til.

    Og da endte det sånn, etter en halvtime eller time kanskje, at begge de jentene ble med meg, til min leilighet, i Leirfaret 4B da.

    Og mens de satt i sofaen min, og vi prata og sånn.

    Jeg tenkte at det ble kanskje noe på meg og, jeg pleide ikke å ha så mye med de her jentene å gjøre.

    De var vel et år yngre enn meg tror jeg, og det var første gangen jeg hadde dem på besøk i leiligheten min.

    (Dem var vel kanskje misunnelige på meg, på en måte, siden jeg hadde en stor treroms leilighet for meg selv, når dem bodde en hel familie i en toroms kanskje.

    Det er nok mulig.

    Men samtidig så hørte dem nok at jeg pleide å være lei meg og grine og sånn, når jeg var sånn 11-12 år, når jeg satt aleine på vinterkveldene og lurte på hvorfor jeg måtte bo aleine da, for det sa aldri noen til meg).

    Og mens jeg og Lisbeth og hun søstra til Odd-Arne, mens vi satt i stua mi, og hadde sitti der kanskje i 10-15 minutter.

    Jeg måtte vel prøve å roe ned de her jentene litt, dem var vel ikke vant til å være der.

    Vi så vel på video kanskje.

    Jeg hadde alltid masse filmer, og vant til å spørre Christell og Pia og andre hvilke filmer dem hadde lyst til å se da.

    Vanlige filmer da, det var ikke så lett å få tak i pornofilmer på den tida, selv om jeg kanskje hadde en av de danske 12 stjernetegn-filmene, det er mulig.

    Men men.

    Men så kom plutselig Christell opp, midt på natta, i 3-4 tida, og begynte å banne og krangle og ødelegge da.

    Enda hun omtrent aldri var på besøk hos meg, og aldri om natta.

    Og da kjefta hun på Lisbeth og hun andre, som om dem gjorde noe galt da, som dem visste at dem ikke fikk lov til kanskje.

    Og Christell kjefta på hu søstra til Odd-Arne fordi hu hadde flatt hår bak da, så hadde liggi på ryggen, så spurte Christell hu om hvorfor hu hadde gjort det da.

    Så Christell skjønte at hu hadde hatt seg da.

    Så jeg har lurt litt på hvordan kunne Christell vite at jeg hadde jenter i leiligheten?

    Jo, jeg tror jeg kom på løsningen nå.

    Det var nok naboene, det eldre paret, som bodde i en liten toroms vel, vegg i vegg med meg.

    Veggene var så tynne, så en gang, når jeg spilte musikk hos meg, så banka de i døra.

    Så gikk jeg over til dem, og spurte hvorfor dem banka, for jeg spilte jo bare (høy) musikk.

    Jo, da var det sånn, at det hørtes ut som om stereoanlegget mitt stod i stua dems.

    Så de veggene var nok omtrent som veggene mellom romma i huset mitt.

    Men de her naboene, de lagde nesten aldri en lyd, så jeg ble ikke vant til å tenke på at dem var der.

    En gang hørte jeg gubben trygle kjærringa om noe, midt på natta, det var skoleåret 1987/88, da jeg gikk på markedsføringslinja.

    Det skjønte jeg ikke da, hva det var.

    Men senga dems lå vegg i vegg med min, så jeg hørte omtrent hva dem sa, enda dem prata omtrent vanlig.

    Dem trodde kanskje jeg sov da.

    Men kona ville ikke ha noe sex, eller hva det var, hun sa bare nei, nei.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror de må ha ringt ned til Haldis, og sagt til dem at det var jenter i huset.

    At det kanskje var jobben dems.

    For jeg husker en gang, noen år før det her.

    Da var Ulf, og søstra mi, på besøk, en sommerkveld, tror jeg, til sånn i ni-ti tida.

    Og da hørte jeg dem var i vinduet og spionerte.

    For jeg hørte dem sa at dem trodde det var jenter der.

    For Ulf hadde så langt hår.

    Og det her var om kvelden, så det var begynt å bli ganske mørkt.

    Så det var vel antagelig om høsten.

    Og da fikk jeg kjeft av faren min, eller høre det, fordi jeg hadde hatt jenter der.

    Jeg sa ikke noe, men jeg skjønte dem trodde Ulf var ei jente.

    Men hva var galt med det?

    Hvis jeg som en tenåringsgutt, hadde hatt jenter på besøk, det måtte jeg vel få lov å gjøre som jeg ville med.

    Jeg skjønte ikke hvorfor han faren min klagde på det, så jeg svarte ikke noe.

    Siden jeg ikke skjønte sammenhengen.

    Men sånn var det en gang, da ei som het Sylvia, hu hadde ei smellvakker og deilig, må man vel si, niese, inne i Oslo, som jeg traff på EF-juleball, i etterkant av EF språkreise-turen til meg og tremenningen min Øystein, til Brighton, sommeren 1988.

    Den sommeren var Christell og Pia med EF til Bournemouth.

    Og jeg traff de pene venninnene deres, i trappa opp til andre etasje på Sjølyst der, hvor julefesten, eller gjennforeningsfesten var.

    Så sier hun Sylvia til meg i butikken på Sand, at hun skulle hilse fra hun jenta.

    Men jeg satt ofte lenge oppe å så på TV eller leste bøker eller hørte på radio, eller noe, så jeg hørte at hun Sylvia sa til butikkdama, at hun syntes ikke jeg var noe særlig.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde på meg en sånn tweedjakke vel, og svart genser da, på EF-festen, så da så jeg kanskje kulere ut da, hva vet jeg.

    Men men.

    Og da spurte jeg søstra mi, om hu pene niesa til Sylvia da, som søstra mi hadde vært på språkreise sammen med, i Bournemouth.

    Men da tilbudte ikke Pia seg, å skaffe adressen eller telefonnummeret hennes, eller noe.

    Neida, hun sa bare at hun var sånn at hun lå med alle.

    Og da kunne jeg nesten ikke spørre mer syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Men det var litt døvt egentlig, for hun var jo skikkelig fin og det som var hun jenta da.

    Så hvis jeg hadde hatt sjangs på henne, så hadde jeg jo vært veldig fornøyd da.

    Så da ble jeg vel istedet litt misfornøyd, siden søstra mi var sånn.

    Det her var like etter at søstra mi flytta opp til meg.

    Noen dager etter kanskje.

    Og så bodde hun der et halvt år, til faren min solgte leiligheten.

    Så det her kan ha vært sånn hindring.

    At Pia og Christell skulle hindre at jeg hadde damer og sex da.

    For da ville jeg fått kontroll da, og kunne kanskje funnet ut av hva som foregikk.

    Noe sånt.

    For eksempel, så husker jeg at Christell brukte Nina Monsen, for å manipulere meg til å begynne med lebepomade, tidlig i tenårene vel, da Nina var på besøk fra Oslo.

    Da måtte jeg sitte ved siden av Nina, på frysern til Haldis, eller noe, mens Christell stirra på oss.

    Jeg tror Christell da kunne se på øya mine, når jeg reagerte på å sitte helt inntil hun Nina da.

    Noe sånt.

    Og da sa Nina at, æsj, hun likte ikke å kysse med meg, for jeg hadde tørre lepper.

    Så da begynte jeg jo med lebepomade etter det her tullinga da.

    For det var skikkelig tulling.

    Det var planlagt og tilrettelagt, må man vel si.

    Det samme var det med hårgele, at hun sa at jeg burde begynne å bruke det og sånn da.

    Og hun klagde på Ulf, som hadde lange negler og langt hår da.

    Og satt i sofaen, hos meg, av en eller grunn, for hun var nesten aldri der.

    Også sa hun, ‘å Ulf’, med trykk da, også grøste hu.

    Hu lata som om hu grøste.

    Også gjorde hu det flere ganger.

    Sånn at jeg skulle skjønne at hun ikke likte gutter som Ulf da.

    Så da begynte jo jeg å ta gele i håret og sånn da.

    Så jeg så vel ikke så tøff ut etterhvert, etter den her køddinga fra Christell.

    En episode til.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere.

    Men da hadde Nina Monsen flytta til Lillehammer, (på noe institusjon, tror jeg), sa Christell.

    Og mer da.

    Jo, da jeg var i militæret, så sov jeg over hos søstra mi i Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Og da, så var det ei venninne av søstra mi der, som var ganske fin.

    Og hu vekte meg, da hu gikk rundt i morgenkåpe da.

    Eller jeg våkna vel av meg selv, jeg lå på sofaen dems da.

    Og da, så skulle hu lage te og sånn da.

    Og begynte å tulle med noe melk i teen osv.

    Men samme det.

    Men hun var nok litt interessert i meg, tror jeg.

    Men hun havna etterhvert i Australia, sa søstra mi.

    Og også ei venninne til Christell som var ganske fin, det samme året vel, hun dro også vekk.

    Så om det var noe sånn ‘mafian’-triks, å sende alle damene som Erik hadde sjangs på til Australia?

    Hva vet jeg.

    Noe var det ihvertfall.

    Så her har nok familien min, prøvd å få det til sånn, at jeg ikke skulle få kontroll osv.

    Ved å hindre at jeg fikk tak i damer osv.

    Så dem ligger litt tynt ann hvis jeg får kontrollen.

    Så de får glede seg til det.

    Vi får se hva som skjer.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jeg tror det her må ha vært i 1979, like etter at jeg flytta til faren min.

    Jeg fikk flashback til det nå, for jeg så noe om at byen Stoltenberg, i Tyskland, ikke lå så langt unna Kiel, var det vel.

    Ja, Kiel var visst hovedstadet i Schleswig-Holstein:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Kiel

    Dette var mens Runar fortsatt bodde på Kolbotn.

    Og det var egentlig litt urettferdig at ikke Ove, sønnen til Runar, skulle være med.

    Han sa vel hadet, men det skulle han altså ikke.

    Så kjørte vi da, til Kiel, med bilen til faren min tror jeg.

    Enda vi bare var en dag i Tyskland.

    Jeg fikk lov å stå og se på at dem spilte roulette, enda det var 18 års grense, jeg var 9-10 år da.

    Så sånn var det.

    Det er mulig at cupieren, eller hva det heter, ikke så meg.

    Det er mulig.

    Det sa han ihvertfall dagen etter, da faren min prata med han.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, først dro vi til et ganske stort, (og rent husker jeg), supermarked, i Kiel.

    Ei dame som jobba som butikkdetektiv, eller noe, der, plagde faren min.

    For han var litt som i ørska, eller noe, og bare stod der og så på hyllene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så kjørte vi ut på landsbygda der, rundt Kiel.

    For vi skulle på en kro og spise middag.

    Men da vi kom på kroa, så lå kroverten med hue på bordet.

    Så om han var enten drita full, som jeg vel trodde da.

    (Jeg skjønte ikke helt situasjonen).

    Han hadde mange folk rundt seg, som var nesten som gråtekoner, kan man si.

    Noe sånt.

    Bare at de var fortvila kanskje, men ikke gråt.

    Kanskje han hadde tatt selvmord, med noe gift, eller noe?

    Enten det, ellers så var han drita full.

    Faren min og onkelen min bare snudde og gikk fort ut.

    Jeg spurte hvorfor, og de sa, ser du ikke det, og sånn.

    Så noe var det som foregikk.

    Men men.

    Så kjørte vi til en annen kro og spiste da.

    Snitzel da, mener jeg å huske.

    Jeg husker ikke om denne Kiel-turen var før eller etter at vi var i Jugoslavia, sommeren 1980.

    Men jeg skreiv først at jeg trodde det var i 1979, så da får jeg håpe at det var riktig da.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Irene huska ikke at hun og Arne Risnes hadde spurt meg i bilen, etter møte på Sinsen, om David Hjort brukte narkotika.

    Irene syntes at jeg huska så mye og at det var spesielt.

    Jeg skjønner det er jantelov i Norge, hvis det ikke er lov å ha god hukommelse.

    Da vi prata sammen så huska hu Irene, at vi hadde svømt, over ei elv, når vi var på raftingtur med distriktet til PØF. (Per Øivind Fjellhøy).

    Og da tilta Irene, hu ville ikke ha hue under vann.

    Så hu boikotta raftingturen, og begynte å grine omtrent og var helt utafor, og vassa i land.

    Jeg spurte om hu ikke var oppvokst i Tønsberg, ved vannet.

    Men hu var oppvokst i innlandet først, sa hu.

    Jeg spurte om det var i Brunstad, i Andebu. (Ved det Smiths venner-greiene).

    For jeg vet at Irene har hatt en lignende oppvekst av meg, fortalte hu da vi jobba på Rimi Bjørndal.

    At hu ikke hadde noe foreldre, eller noe.

    Og hu hadde visst flytta mye rundt, under oppveksten.

    (På samme måte som mora mi og stefaren min gjorde).

    Jeg lurer noen ganger på om Irene kan være i det programmet, som han Illuminati-avhopperen prater om.

    For Illuminati-ofre i Norge.

    Det lurer jeg på.

    Irene jobba visst på Nille nå, på vestkanten sa hu.

    Hu ville egentlig ikke at jeg skulle skrive private ting.

    Men det har aldri vært noe privat mellom oss.

    Jeg spurte henne om hun var sammen med Arne Risnes, for de var nesten som et slags radar-par nesten, noen ganger, husker jeg.

    Men de var visst bare veldig gode venner.

    Men men.

    Så hva det er med henne.

    For hun tror jeg ikke er noe vanlig person, så og si, hvis jeg skal gjette.

    Det var ingen av de andre som fikk sjokk av å svømme noen meter i den elva, ihvertfall.

    Så jeg lurer på om hun kan være med på det Illuminati-programmet muligens.

    Til myndighetene visstnok.

    Her er det nok muligens noe muffens.

    Vi får se.

    Jeg skal se om jeg finner link til det han Illuminati-avhopperen skrev om.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her var det sitatet:

    In Norway the sects and all the various cults are so powerful that the government as even created a special society to deal with the victims of the many abuses that take place.

    http://www.illuminati-news.com/2006/1213a.htm

    PS 2.

    Jeg nevnte også det til Irene, om den vareboka som forsvant fra Rimi Nylænde, til Rema, i 1994, med hun assistent Hilde der.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Hun begynte å grine skikkelig, mener jeg å huske nå, at Irene gjorde, på den raftingturen med PØF, høsten år 2000, var det vel.

    At hu ble rød i tryne og grein med åpen munn vel, som en unge omtrent.

    Noe sånt.

    Så det var rimelig merkelig.

    Det er ikke vanlig for en voksen person å miste så beherskelsen, vil jeg si.

    Og Irene har alltid kontrollen, vil jeg si.

    Så her var det noe traumer, som plutselig kom til overflaten.

    Noe sånt.

    PS 4.

    Jeg husker da jeg jobba som låseansvarlig på Rimi Bjørndal nå.

    I 2002, må det ha vært.

    Ved juletider.

    Da fikk jeg gavekort fordi jeg hadde jobba 10 år i Rimi.

    Gavekort på 500 kroner, var det vel.

    Og da ble Irene misunnelig, husker jeg.

    Enda hun var butikksjef, og vel måtte hatt den bra lønna.

    Men det husker jeg at jeg har lurt på.

    Hvor Irene gjorde av alle penga hun fikk som butikksjef.

    Men det er ikke min business da.

    Men når Irene hadde ferie, sommeren 2002, og jeg jobba som ansvarlig på Rimi Bjørndal da.

    Da måtte jeg mate kattene hennes, hver dag etter jobben.

    Så da kunne jeg se på DVD-ene hennes sa hun.

    Og da hadde hun fin sånn, hva heter det, sånn TV som er ekstra brei iforhold til høyden.

    Jeg husker ikke hva det heter jeg.

    Men det heter vel noe.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Jeg skjønner nå hva som skjer. (In Norwegian)

    Og det er at politiet eller noe slags myndigheter.

    De flytter meg inn i jobber, hvor det er noe ‘mafian’/’mob’ osv.

    Og så venter de på at jeg skal bli tullet med da, av det her mob-greiene.

    For jeg er så streight og sånn.

    Så det er det de skal nå igjen.

    Politiet da sikkert.

    De vil ha meg inn i det firmaet, hvor de Arvato-jentene begynte etter at de jobbet på Microsoft.

    Som noen slags ‘target-guy’ eller ‘spion’ eller noe.

    Sendt inn av myndighetene.

    Inn i firmaet hvor det er ‘mob’.

    Sånn tror jeg det funker.

    At jeg blir brukt, mot min vilje, som noe ‘spion’ mot noe ‘mob’.

    Av myndighetene, som tuller, sånn at jeg ikke kan få noen andre jobber.

    Så jeg har ingen mulighet til å ha et vanlig liv, for uansett hva jeg gjør, så kommer myndighetene til å dytte meg inn i noe ‘mob’-reir.

    Og jeg er ingen politi-type, eller noe sånt.

    Jeg vil bare ha mitt eget liv jeg.

    Det er sikkert derfor Skodvin i Rimi ikke svarer meg ordentlig, og har begynt å jobbe i en IK-mat stilling, internt i Rimi.

    Det er fordi at hun har plassert meg i butikker da, som det har vært mob i.

    Jeg tror til og med dem har plassert meg i butikker, og så sendt inn mob seinere.

    Litt forskjellig.

    Og også hun Irene Ottesen, tror jeg kan ha vært noe sånt.

    Men dette er New World Order, som kødder med meg.

    Jeg har ingen interesse av å drive med sånt, jeg vil bare ha et vanlig liv jeg.

    Så det er her er helt ulovlig.

    Så jeg skal la de folka her få ta konsekvensene av hva de driver med, hvis jeg får sjansen.

    Så det er sikkert derfor dem kødder med den arbeidssaken jeg har mot Arvato/Microsoft og.

    At politiet ikke ville hjelpe meg i den saken, for de var involvert fra før, dem sendte meg inn der, fra Reed vikarbyrå, gjennom Randstad vikarbyrå.

    Så det tror jeg er såpass spesielt at de vikarbyråene samarbeider sånn, så det må ha vært noen i myndighetene som har trukket i tråder.

    Jeg skal se om jeg finner den fila, hvor man ser visittkortene til Reed og Randstad kontaktpersonene mine, hvor Reed-personen sendte meg rett til Randstad-personen, etterhvert, som sendte meg til Arvato/Microsoft.

    Så det her er helt på tryne.

    Her er det noe krig, mellom noe ‘mob’/mafia og New World Order kanskje.

    Noe sånt.

    Så da er Magne Winnem ikke ‘mafian’ da kanskje.

    Men han er Illuminati, som kriger mot ‘mob’/’mafian’?

    Hvem vet.

    Jeg skal se om jeg finner den fila.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er det nevnte bildet:

    PS 2.

    Hun Marianne, team-leader på Arvato, hun var nok også noe sånn New World Order-greier.

    Hun spurte meg.

    ‘Er du fra Randstad eller Gap’.

    ‘Randstad’.

    ‘Det er bra’.

    Som om det var noe spesielt med det.

    Jeg lurer på hva de fra Gap-vikarbyrået er da.

    Men men.

    Hun Margo, fra Australia, som jeg traff på hostellet, i august 2005 da.

    Hun ga meg et visittkort til Gap.

    Men jeg kontakta ikke dem, for dem hadde mye kjedelige fabrikkjobber visstnok.

    Men hun Margo dukka opp på Arvato hun og da.

    Så jeg prata med henne et par ganger der.

    Men hun var veldig konform og stiv og sånn da.

    Og hun hadde noe problemer med munnen, så den så alltid ganske spesiell ut vel.

    Jeg traff henne også en gang på Paradise St. busstasjonen og, husker jeg.

    Der hvor kjøpesenteret Liverpool One er nå.

    Men men.

    Men om det var noe med henne.

    Hvem vet.

    Det er mye rart.

    Vi får se hva som skjer.

    PS 3.

    Og jeg husker hva Magne Winnem sa.

    Like etter at han introduserte meg for Anne-Kathrine Skodvin.

    Dette var like etter at jeg var ferdig med militæret.

    Og det var på Rimi Munkelia, mellom Lambertseter og Bergkrystallen.

    Da sa Magne at jeg hadde noen problemer med familien, eller ‘familien’ kanskje, til Anne-Kathrine.

    Så de er nok noe New World Order-greier.

    Magne sier at han var sur på Anne-Kathrine, og hadde problemer med henne, og derfor slutta som butikksjef i Rimi.

    Men det var nok bare noe unnskyldning.

    Så sånn er det.

    For jeg husker en gang jeg dro til Magne, for å låne noen penger av han, for noe hadde bedt meg ut på byen, eller noe, en dag før jeg fikk lønninga, eller noe.

    Og da var Magne helt på tuppa, og viste meg for en annen kar i Spikkestad.

    Mulig politimann?

    Han viste meg ved minibanken der, og var tydelig redd for meg da, synes jeg det virka som.

    Så han hadde nok gjort noe galt.

    En annen gang så skulle han absolutt dra meg med i akebakken osv., med en av ungene sine.

    Han ville ikke prate med meg, når jeg var på besøk.

    Hvis jeg ville prate med han, så måtte jeg bli med dem i akebakken da.

    Jeg ble med for å være høflig da.

    Så det var ganske dårlig behandling fra han Magne Winnem, vil jeg si.

    Og der var det en lokal politimann også, som han skulle møte.

    Så hvorfor han Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken, det kan man lure på.

    Var det for å sette meg i noe felle ovenfor han lokale politimannen, eller noe?

    Hva vet jeg.

    Men jeg tror Magne Winnem nok er noe Illuminati.

    Og også Skodvin da antagelig.

    Og hun Marianne Høkås da, fra Arvato, hva kan hun ha vært da.

    Det må ha vært noe New World Order-greier det og da.

    Hva vet jeg.

    Det skal ikke være lett.

    Det er helt sikkert.

    PS 4.

    Og Arne Risnes og Irene Ottesen i Rimi.

    De var nesten som et slags team.

    Så de var nok noe Illuminati.

    Men de spurte meg om han David Hjort, om han brukte narkotika osv.

    Som om de var politifolk da.

    Etter et butikksjef-møte på Sinsen, så ville de gjerne kjøre meg et eller annet sted da.

    Men hva David Hjort var da.

    Han var nok ikke Illuminati da.

    Det må jeg nesten tenke mer over.

    Vi får se.

    Dem ble jo angrepet en gang, da jeg gikk sammen med dem, og søstra til David Hjort, på et sted som het, ja hva het det da, det het den sorte enke var homosted først, og så ble det ungdomssted omtrent, og jeg var med David Hjort og dem da, dvs. Linn Korneliussen og søstra til David, Venevil, og kusina til David vel.

    Og da ble vi angrepet av en gjeng med pene unge jenter.

    Som skikkelig banka søstra til David og dama til David.

    Så jeg måtte hjelpe hun Linn, og få henne vekk fra de som angrep, for hun holdt på å bryte sammen.

    Hun var fra oppe i Florø, så hun var ikke så vant til sånn bråk, tror jeg.

    Hun bare begynte å sippe, så å si.

    Men da fikk vi kontrollen da.

    Og da ble hun som dirigerte fire jenter, i en slags nesten militær-formasjon, hun ble vel da taua inn av politiet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men David Hjort, han bodde på Bjørndal, og hadde det norske flagget fra terrassen.

    Men hvordan gruppering han var, det er ikke lett å si.

    Han var nok noe ‘mafian’ han da.

    Det vil jeg nok tippe.

    Jo, det stemmer vel.

    Kanskje vi snakker tre grupperinger her.

    Mafian/mob, politiet og Illuminati?

    Hva vet jeg.

    Mafian og mob er vel ikke det samme heller, sikkert.

    Nei, vanskelig å si.

    Jeg får tenke mer her tenker jeg.

    Vi får se.

  • Jeg var på et møte på the Jobcenter idag.

    Det er sånn der, at de tre første månedene man er arbeidsledig, så skal man møte hver fjortende dag.

    (For arbeidsledighetspengene utbetales hver 14. dag da).

    Men etter tre måneder, så skal man plutselig begynne å møte hver uke.

    Og det er greit nok det, vil jeg si.

    Det kan man ikke klage på.

    Men, idag så fikk jeg noe som jeg vel må si var en slags trussel.

    Neste gang, eller neste gang der igjen, sa dama der, ei dame i 40-50 årene, med lyst hår.

    Hun sa det nesten som en trussel.

    Men jeg vet at jeg har arbeidsledighetspenger lenger enn det, til mai en gang vel.

    Så jeg ‘frøys’ nesten, for jeg ville høre hva som skjedde da, etter de seks ukene.

    Men da sa hun ikke noe.

    Da var det visst bare tilbake til møte hver fjortende dag igjen.

    Men her lå det en trussel under altså.

    Det skjønte jeg, for ellers ville det ikke vært noe vits i å ha sagt den setningen for hun dama.

    Og heller vel ikke noe vits å ha de ekstra møtene, etter tre måneder.

    Men det som skjer da, etter at man har vært arbeidsledig i fire og en halv måned, det er vel at man blir sett på som et ‘håpløst tilfelle’, kan jeg tenke meg.

    Også begynner politiet å kødde med deg.

    Og setter deg inn i en jobb, som jeg jobbet i på Arvato/Microsoft, hvor de bare kødder med deg, og aldri lar deg få kontrollen tilbake igjen, selv hvis du slutter.

    At du blir som en slags person uten rettigheter, når du jobber der.

    Du havner i ‘the Slaughterhouse’ da.

    Sånn lurer jeg på om det er, og om det var det hun dama på the Jobcenter begynte å true om, på en såkalt ‘si A men ikke B’-måte.

    (Fordi hun kunne ikke si B, for det Slaughterhouse-greiene er egentlig ulovlig).

    Noe sånn lurer jeg på om det er som foregår.

    Så sånn er det.

    Det får vel være lov å lure ihvertfall, det får man håpe.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Fler bilder fra Liverpool. (In Norwegian)














































    PS.

    Liverpool One, det er det nye kjøpesenteret, i Liverpool.

    Det ser ut som gater da, mellom butikkene i området som utgjør Liverpool One da.

    Men gatene eies av senteret og Grosvenor, et eiendomsfirma, da.

    Så jeg vet ikke om man kan si at dette er noe New World Order-greier?

    Grosvenor har egne vakter, som jeg har lest om i lokalavisa her.

    Så tiggere og sånn, det ser man ikke i Liverpool One-‘gatene’, eller hva man skal kalle dem.

    Mange synes vel det er fint, så dem driter vel i det.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg hengte meg opp i etter å ha lest om det i Liverpool Echo eller Daily Post, var det vel.

    Man ser også at det er mer vanlig å tulle med flagget i Storbritannia, enn i Norge, som man kan se at en klesbutikk i Liverpool One gjorde.

    (Siden dette var et tema på bloggen igår).

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er mye folk i gatene, etter klokka 12 er det vel, tror jeg, at lunchen begynner kanskje.

    Men men.

    (Som man kan se på bildene over).

    Mer da.

    Dette er sang som jeg så på Super Channel, må det vel ha vært, i 1989, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Da viste jeg vel ikke hva Dalek-er var akkurat.

    Jeg husker jeg spilte den her sangen for Espen Melheim, fra Bergeråsen, som var på besøk hos meg i Leirfaret, like før faren min solgte leiligheten.

    Han tålte visst ikke den sangen her.

    Men sånn er det.

    Jeg vet ikke hva det var han tenkte på.

    Han dro meg med på løpetur i skogen, nesten mot min vilje, og prata nedsettende om søstra mi og vennene hennes.

    Så han skulle vel bestemme livsstilen min, tror jeg.

    Som om han hadde noe med det.

    Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så det siste jeg trengte var en idiot av en nerd, unnskyld uttrykket, som skulle bestemme livsstilen min for meg.

    Hva faen er det for noe piss?

    Men men.

    Her er ihvertfall videoen til sangen, som gikk på Super Channel i 1989, var det vel:

    PS 3.

    Espen Melheim, han trodde Timelords-sangen var musikken til søstra mi.

    Også trodde han vel at musikken sneik seg inn i huet mitt, og vaska bort alle hjernecellene mine, sånn at jeg ikke klarte å tenke selv.

    Så han tror jeg også er del av noe nettverk som har kødda med meg.

    Noe norsk ‘mafian’?

    Faren hans var i HV husker jeg.

    Og han Espen har kødda med meg i noen plott som involverte stesøstra mi og Anne Uglum og Annika Horten, husker jeg ihvertfall.

    Og jeg tror det var noe kødd med den jakka som faren min kjøpte i Karlstad, i 1981 eller noe, som ble borte, og Espen fant den igjen våren 1982, husker jeg, og var der med en voksen person, tror jeg, ei dame vel, og ga meg jakka i en plastpose, som jeg ga til faren min, og han ble skuffa vel.

    Så her må det ha vært noe Espen Melheim-plott, vil jeg si.

    Han var egentlig ganske nerd, iforhold til gjennomsnittet, så han har nok lett for å ta feil av ting som har med mennesker tror jeg.

    Så han burde kanskje holde seg mer til sånne tekniske ting, som datamaskiner osv., enn å begynne å bruke dømmekraften sin til å dømme mennesker, for det tror jeg ikke han egner seg så bra til, skal jeg være ærlig.

    Han var vel ikke noe interessert i musikk heller så.

    På 80-tallet så var det vel sånn at alle som ikke hørte på mainstream-musikk fikk merkelapper kanskje.

    Men det er ikke sånn, som noen vel tror, at hvis du leser f.eks. klassekampen, så er du kommunist.

    Eller sosialist da.

    Det er ikke sånn at hva du leser og hører på nødvendigvis bestemmer hvem du er.

    Folk har vel en dømmekraft da, som de kan bruke, til å gjøre seg opp en mening, om hva de leser og hører.

    Det er ikke sånn at Dagbladet eller Klassekampen eller Dagens Næringsliv, går rett inn i huet ditt, og programmerer deg.

    Men kanskje enkle mennesker, som Espen Melheim, tror det.

    Det er mulig.

    Så har han drivi og kødda med meg, for at jeg hørte på musikk som han trodde var søstra mi sin.

    Men det er faktisk sånn at folk har rettigheter.

    Og hvis jeg finner ut at noen har kødda med meg så skal jeg faen meg ta å rive ut innvollene dems, eller noe lignende, passende straff, for det er lite som gjør meg så forbanna som at hvis folk kødder med rettighetene mine.

    Det skal dem faen meg få angre, hvis jeg får sjansen.

    Så sånn er det.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen