johncons
  • Det er ikke så ofte det er snø i Liverpool, så jeg tenkte jeg fikk poste om det på bloggen. (In Norwegian).





















    PS.

    Det er fullt kaos i England nå.

    Skoler holder stengt og det er fullt kaos på motorveiene osv., så jeg på nyhetene i kveld.

    Jeg synes jeg hørte på nyhetene, at det var opptil 6 inches med snø, på et døgn, eller noe.

    Hvor mye er seks inches da.

    15 cm sa Google:

    http://www.google.co.uk/search?hl=en&q=6+inches&btnG=Google+Search&meta=

    Så da blir det helt kaos i England, og de prater om arktisk klima på nyhetene osv.

    Så det er litt morsomt, for selv om jeg bodde på Østlandet og i Vestfold, så husker jeg jo at det var snøføyke og snøstorm omtrent, da jeg gikk på barneskolen og skulle gå å spise middag hos farmora mi på Sand, etter skolen.

    Da tok vinden fart rundt fjorden der da, Drammensfjorden.

    Hvor det har vært en isbre som har gått da, og stanset ved Svelvik, tror jeg, siden det var så mye sand der.

    (I istiden da, og ikke på 70-tallet).

    Og da tok vinden fart på Grunnane og sånn da, som det het ikke langt unna der, og kom rett i trynet på meg, de siste hundre meterne av skoleveien.

    Skikkelig snøføyke, så man var skikkelig rød i tryne, når man kom inn i huset.

    Og hadde blitt piska i tryne av snøføyka der da, på veien på Sand der.

    Men men.

    Jeg var den som hadde lengst skolevei, av alle på Berger skole, vil jeg si.

    Jeg og Geir Arne, men han bodde litt nærmere skolen.

    Men på morgenen, da gikk jo jeg fra Bergeråsen, så da hadde jeg bare fem minutter, å gå, for å gå til skolen, eller noe.

    Så det var ikke så gæernt.

    Men bort til bestemor Ågot og de, på Sand, så var det vel kanskje 15-20 minutter å gå da.

    Noe sånt.

    Så det var ikke så ille, men det var ikke så artig i ti minus og snøføyke i januar og februar.

    Men man hadde ikke noe valg da, det var ikke så ille heller.

    Jeg kunne ta pauser, hvis jeg ville og, i huset i Hellinga og seiere i Leirfaret da.

    Og jeg kunne også gå innom butikken på Sand der da.

    Så det var mulig å dele opp den skoleveien i 2-3 etapper, hvis man ville da.

    Og jeg dreiv alltid på med noe og, og hadde alltid penger omtrent, så det var ofte at jeg var en time kanskje på Bergeråsen, for å legge fra meg ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og dem.

    Og slapp jeg å se tryne på Geir Arne og Ditlev og dem, noe mer, den dagen, for da spiste vel dem middag, når jeg gikk bort dit.

    Så det var ikke så kjedelig alltid, som det kunne ha vært, for det var på 80-tallet, og da var det lov å ha det litt artig og, ikke som på 70-tallet, da ble man sett litt rart på, hvis man prøvde å ikke kjede seg, mens på 80-tallet, så var det lov å gå i butikken og kjøpe godteri osv., selv om det ikke var lørdag.

    Så sånn var det.

    Men det var vel mest på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, at det var skikkelig gammeldagse vintre, mener jeg å huske.

    Men det er mulig jeg husker feil og.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hei
    Lene,

    Between
    Lene
    Olsen

    and
    You

     

    Erik
    Ribsskog

    Today
    at 00:09

    hvordan
    går det med deg?

    Husker du meg, fetteren din fra
    Bergeråsen?

    Hilsen Erik

    PS.

    Jeg flytta til faren min, i 1979, fra mora mi i Larvik.

    Og da flytta faren min ned til Haldis, noen måneder seinere, i 1980, må det vel ha vært.

    Og sommeren 1981, så flytta jeg til Leirfaret, en gate like ved Hellinga.

    Mens faren min fortsatt bodde hos Haldis i Havnehagen.

    Så jeg bodde aleine i Hellinga fra jeg var ni år da.

    Ni og et halvt da.

    Og mens jeg bodde der, jeg tror det må ha vært i 1980 kanskje.

    Eller muligens våren 1981.

    (For jeg husker jeg flytta til Leirfaret, sommeren 1981).

    Men da skulle Håkon og Tone og besteforeldrene mine, Ågot og Øivind, til Rhodos, eller noe sånn.

    Så da skulle Lene være hos meg, i Hellinga.

    For faren min bodde hos Haldis da.

    Det var om sommeren det her, husker jeg.

    Så om det var sommeren 1981 kanskje.

    Ikke godt å si, men det kan også ha vært høsten 1980 kanskje.

    Enten det, eller våren 1981 vel.

    Noe sånt.

    Og da, så var vel Tommy, broren til Lene, hos mora til mora dems, Tone, eller noe.

    Eller hos søstra til Tone.

    Noe sånt.

    Men Lene var hos meg da.

    For faren min bodde jo nede hos Haldis.

    Så i en drøy uke, så hadde jeg hun døve Lene boende hos meg, i Hellinga da.

    Og da fikk jeg faren min til å kjøpe masse godteri og sånn, i butikken, husker jeg.

    Og vi dro på sirkus, tror jeg, i Drammen.

    Med faren min da, som skulle noe greier i Drammen.

    Og det gikk greit, for hun Lene hun er jo rolig og sånn, og hun klarer ikke å prate, så vi krangla ikke.

    Og jeg hadde sånn tegneserie, som het Hakke Hakkespett og lykkevannet, eller noe.

    Om noe sånn lykkeserum, som gjorde deg kjempeglad hvis du drakk det da.

    Et artig tegneserie-album da.

    Og Lene klarte å lese.

    Så jeg lot henne lese det albumet.

    Også hadde bestefar Øivind sukkersyke.

    Så jeg blanda noe sånn suketter, oppi et glass vann.

    Også etter at hu kusina mi hadde lest det albumet, mens hu satt på verandaen til Ågot, husker jeg.

    Så det var nok sommeren.

    Så satt jeg opp plakat.

    ‘Lykkevann 1 krone’.

    Det var bare mest for tull da, for det var ikke så lett å prate med Lene, men da tenkte jeg at hun kanskje skjønte det da.

    Og da kjøpte hun et glass ‘lykkevann’ da, eller ‘lykkeserum’, eller hva det het.

    Men det virka nok ikke.

    Det var bare vann med opphakka suketter i.

    Men da lot jeg henne først lese det tegneserie-bladet da.

    Så kjøpte hun det glasset med lykkevann da.

    Men hun kjefta ikke da det ikke virka.

    Så sånn var det.

    Og jeg husker fortsatt at jeg faren min til å kjøpe mye godteri da, så jeg bla stappmett av godteri osv.

    Det husker jeg enda.

    Så jeg tror faren min hadde litt problemer med å kontrollere meg, for han var ikke så streng, som mora mi og stefaren min i Larvik.

    Men men.

    Og da, den uka der, eller hvor lenge det var.

    Så måtte jo jeg prøve å tyde på trynet til hun Lene, hva hun mente om forskjellig da.

    For det var først mange år etter, når vi var tenåringer, som jeg og søstra mi og Christell, dro på døvekurs, i Holmestrand og hjemme hos Lene og Tommy og Håkon og Tone og dem da.

    Så i 1980, eller 1981, var det kanskje.

    Da kunne jeg bare tegnet for ‘mamma’ eller om det var ‘pappa’.

    Det er å ta pekefingeren, mot sida av nesa, eller noe.

    Eller om det var på tuppen av nesa.

    Noe sånt.

    Og det betydde da mamma eller pappa.

    Det var omtrent det eneste jeg skjønte av døvespråk.

    De skulle komme hjem en søndag.

    Og da trodde jeg, at Håkon og Tone kom til å være borte hos Ågot, fordi jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte det, men jeg bare tenkte det, at da kom dem til å være der, den dagen dem kom hjem.

    Så da forklarte jeg det til Lene, med døvespråk og noen tegn og sånn da.

    At foreldra hennes var borte på Sand.

    (Som jeg trodde da, at dem kom til å være der.

    Antagelig fordi jeg og Lene hadde vært så mye på Sand, i huset til Ågot og Øivind, den uka da.

    Så jeg tenkte litt feil).

    Så når vi dukka opp der da, den søndagen.

    Så var ikke Håkon og Tone der.

    Så måtte vi gå tilbake til Bergeråsen da.

    Så da var jeg litt dum.

    Men sånn er det.

    Eller så gjorde jeg ikke noe tull den uka.

    Jeg prøvde å behandle hun Lene bra og sånn da.

    Og det er kanskje derfor, at jeg noen ganger klarer å lese folk litt på trynet og sånn.

    Noen ganger ihvertfall.

    Fordi jeg er vant til å prøve å tyde hu kusina mi, fra hvordan grimaser hun hadde på tryne osv.

    Siden jeg ikke skjønte døvespråk osv.

    Så det er mulig at jeg skjønte mer sånt da, av det.

    For vi klarte å kommunisere, på en måte da, jeg og Lene, selv om hun var døv da, selv om det ikke var så lett.

    Og jeg lot henne mest være i fred.

    Selv om jeg syntes det var artig å ha besøk i Hellinga der og.

    For jeg bodde der jo aleine og sånn, så det var nesten som å ha en søster, eller noe, det da.

    For jeg var jo vant til å bo i Larvik, hvor jeg hadde mor og stefar og søster (Pia) og lillebror

    (Axel, selv om han var en del yngre enn meg og Pia, så vi kunne ikke prate med han.

    Det var en TV-serie, som var populær, på 70-tallet, som het ‘I ville vesten’, eller noe sånt.

    Hvis det ikke var en annen, lignende TV-serie.

    Og Axel, han pleide å ligge å grine, på lørdagskveldene.

    Så da måtte jeg eller søstra mi, gå inn på soverommet til Arne Thormod, mora mi og Axel, som hadde en vogge der, heter det vel.

    En seng som man kunne vugge da, var det vel.

    Og da måtte vi, annenhver gang når Axel skreik.

    Da måtte vi vugge vogga, i 10-15 minutter, til Axel sovna igjen da, eller holdt kjeft.

    Og da måtte vi se på TV, i et speil, som hang i stua, fra soverommet til muttern og Arne Thormod.

    Men det var vanskelig å se noe på den TV-en, gjennom det speilet.

    For teksten ble speilvendt, naturlig nok.

    Og bildet og.

    Og jeg og søstra mi, vi var bare 8-9 år da.

    Så vi klarte ikke å lese teksten bakvendt, så bra.

    Men jeg klarte det nesten, husker jeg.

    Så derfor syntes jeg Christell var så dum.

    Fem år etter det her, eller noe.

    På Bergeråsen, i Havnehagen.

    For da klarte hun fortsatt ikke å lese teksten riktig vei.

    Hvis det var program med Erik Disen, eller hva han het, fra Disneyworld osv., som vi syntes var så artig da.

    For på den tida, på begynnelsen av 80-tallet, så var det ikke sånne parker som Tusenfryd og Badeland og sånn, i Norge.

    Nei, så vi hadde aldri sett noe lignende, som var på de TV-programmene fra USA, på NRK da.

    Og Christell klarte ikke å lese teksten.

    Så hun bare skreik ut, ‘hva stod det nå’.

    Hele tida, for annenhver setning omtrent.

    På en sur måte.

    Og da måtte Arne og Haldis svare da.

    Så det var Christell som var sjefen der omtrent, kunne det virke som.

    Noe sånt.

    Men men, men det var jo sånn jeg og søstra mi klarte, fra vi var mye yngre enn det Christell var da.

    Så da syntes jeg Christell var dum, husker jeg.

    Samtidig var hun veldig bortskjemt, og litt sånn primadonna der nede hos Haldis og på Bergeråsen da.

    Og hun hadde jo Haldis og brødrene sine, Jan og Viggo, og masse slekt på Vestlandet og sånn.

    Og hun hadde jo faren min og, må man si.

    Så hun var ganske sånn at hun bestemte mye.

    Ihvertfall over venninnene sine, Nina Monsen og Gry Stenberg, husker jeg.

    For Christell kunne være ganske tøff og.

    Men jeg vet ikke hvem som bestemte av henne og søstra mi, Pia.

    Christell hadde mye mer ting da, klær og sånn.

    Og Christell sitt rom var fint og med mange ting, og ryddig da.

    Mens søstra mi sitt rom, var mer sånn spartant, uten så mye ting, og med masse rot på gulvet og sånn da.

    Så det var litt urettferdig sånn, at søstra mi nok ikke fikk så mange ting som Christell.

    Men jeg var ikke nede hos Haldis og dem så mye, så hvem som bestemte over hvem, av Pia og Christell, det skal jeg ikke si for sikkert.

    Men det veit dem kanskje selv.

    Søstra mi ble etterhvert en kløpper til å skru sammen vannsenger, og andre senger, i vannsengbutikken i Tordenskioldsgate, i Drammen.

    Så søstra mi tok nesten over jobben min, når det gjaldt å bli med å levere senger og sånn, kunne det nesten virke som.

    Så søstra mi hadde nok mye mer med faren min å gjøre, etter at hu flytta til Bergeråsen.

    Og søstra mi, hun ville ikke, som f.eks. Lene da, når foreldrene hennes, var på ferie i Rhodos.

    Søstra mi, hu ville ikke bo sammen med meg, i Leirfaret.

    Neida, hun ville bo nede hos faren min og Haldis, i Havnehagen.

    Så selv om søstra mi ville bo, i et halvt år, hos meg, i Leirfaret, av en eller annen grunn.

    Så bodde hun, fra 1982, eller noe, i Havnehagen, hos Haldis og faren min.

    Frem til 1989 da.

    Så hun bodde syv år ca., hos faren min og Haldis.

    Så søstra mi var nok mye mer faren min sin jente, enn hun var min jente, selv om jeg var storebroren hennes da.

    Så jeg lurer på om det at hun flytta opp til meg, i 1989, om det var bare noe påskudd for å spionere på meg, for faren min, eller noe(?)

    Og det hun sa, seinere i 1989, da jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan, var på bryllup i Kristiansand.

    At faren vår hadde misbrukt henne, som lita jente, mens Jan og Christell også satt der og hørte på.

    Og Christell begynte å ta opp dette.

    Det kan ha vært noe tull det og, for å få noe å bruke mot meg da, på noen måte.

    For da tok jo jeg avstand fra faren min.

    Jeg måtte jo det, syntes jeg, siden han hadde misbrukt søstra mi osv., som Pia og Christell sa.

    Så etter det, så har nesten ikke jeg vært medlem av familien, i det hele tatt.

    Så jeg bodde ti år nesten, for meg selv, på Bergeråsen.

    Og så hørte jeg søstra mi sa, at faren min hadde misbrukt henne, som lita jente, for 20 år siden, hørte jeg at hun og Christell sa det.

    Så da meldte jeg meg omtrent ut av familien.

    Og åra før jeg bodde alene på Bergeråsen, så bodde jeg med mora mi i Larvik da.

    Så jeg har egentlig ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

    Jeg bodde først i ni år i Larvik.

    Så i ti år, aleine, på Bergeråsen.

    Så 15 år i Oslo.

    Så snart 5 år i England.

    Så bortsett fra noen få måneder, så har ikke jeg bodd i samme hus som faren min.

    Siden han flytta ned til Haldis, like etter at jeg flytta til Berger.

    Selv om jeg vet at jeg har skrevet om det her, før, på bloggen.

    Men jeg mistenker at faren min er noe mafia, eller noe, så kanskje det er derfor at jeg ikke får rettighetene mine, fordi faren min er noe kjeltring(?)

    Hva vet jeg.

    Men det vet kanskje myndighetene.

    Det får man håpe.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Grandiosa uten paprika blir ca. 18 kroner dyrere enn Grandiosa med paprika. (In Norwegian).

    Grandis
    orginal uten paprika!

    To
    members of
    Minst
    en Grandiosa i Uka!

     

    Alexander
    Jatta Thorsen

    Add
    as Friend

    Today
    at 20:49

    Reply


    har endelig grandis orginal uten paprika kommet til butikkene! Det er
    en såkalt test greie til juni eller no, men om vi kjenner
    stabburet rett, så er den bort noen uker og kommer tilbake=P
    Ps: den er rundt 18kr dyrere enn den med paprika!

    PS.

    Hvis noen ville tjent masse penger i Norge, så kunne de kanskje kjøpt mange Grandiosa-pizzaer, og tatt av paprikaen, og solgt de ti kroner dyrere?

    Og de kunne da også solgt paprikaen kanskje?

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Men ved nærmere ettertanke.

    At noen ville betalt 18 kroner, for å slippe å pelle av paprikaen på pizzaen.

    Da skal dem ha ganske god råd.

    Jeg var på Tesco istad og da kjøpte jeg sånn micropizza, (for steikeovnen min virker ikke), som var på tilbud til et pund, pr. 2-pakning.

    Jeg skal ta bilde av de pizzane, så kan folk se selv, hvis de vil.

    Et øyeblikk:




    PS 3.

    Jeg prøver å slutte å spise pizza.

    For det legger seg som en klump i magan, og sperrer fordøyelsen, eller noe sånt.

    Men jeg er ikke noe flink til å slutte.

    Når jeg går i matbutikken og sånn, og det er på tilbud, så er det kanskje noen ganger magen som bestemmer mer enn hue.

    Det er mulig.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Kanskje det Stabburet burde ha gjort, var å legge paprikaen, i en egen pose, for seg, inni Grandiosa-pakningen.

    Så kunne alle ‘paprika-haterne’, som har ‘invadert’ Facebook, sluppet paprikaen, uten å betale 18 kroner mer pr. eske.

    Men da hadde kanskje ‘paprika-elskerne’ klaget da, siden de måtte åpne en pose, for å strø på paprika.

    Og Grandiosa selges det jo 25 millioner pizzaer av, i året, eller noe, så Stabburet tørr vel ikke å forrandre oppskriften antagelig, dvs. å kutte ut paprikaen.

    Jeg lurer fortsatt litt på hvorfor dem slutta å selge Grandiosa med paprika, i Sverige, når det er storselger i Norge og Finland.

    Det er omtrent som om man slutta å selge Coca-Cola i Sverige, vil jeg si, og heller bare selge Tab.

    Men man kan jo ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

  • Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Nå kikka jeg på Facebook, og da dukka det opp bilder, fra kusina mi Heidi sin Facebook-side.

    Og da kom jeg på, at jeg skreiv jo til henne, om den gangen jeg besøkte henne og broren hennes, fetter Ove, i leiligheten til faren deres, Runar, som de vel bodde sammen i, i Gamlebyen, rundt 1997, eller noe, kanskje:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/heisann-heidi-3.html

    En gang jeg besøkte dem i Gamlebyen.

    Så var Heidi litt full kanskje, og dansa ganske heftig pardans, med broren sin, Ove.

    Hun sa også flere ganger, om seg selv, at hun var en ‘bimbo’.

    Og hun begynte også å mobbe meg, fordi jeg oppførte meg ganske stille, antagelig.

    Jeg ble litt sjokka av den her oppførselen deres.

    At de dansa så kraftfullt, som et forelska par, vil jeg si, til Gypsy Kings.

    Og at Heidi flere ganger, sa, men hun oppførte seg sånn kokett da, eller noe, som Marylin Monroe omtrent, og gliste og sa om seg selv, at hun var en bimbo.

    Og hun begynte også å mobbe meg.

    Og spurte om jeg hadde hatt noen venninner noen gang.

    Jeg begynte å tenke på, om jeg hadde hatt noen damer som venner.

    Og det vil jeg si, at jeg hadde, første året jeg bodde i Oslo.

    Da var det ei jente, som bodde på Grønland, som het Lill, fra Svelvik.

    Med mørkt, oppsatt hår, som bodde oppe på Ebbestad, eller noe.

    Et av de byggefeltene i Svelvik da, ikke nede i byen.

    Og hun var venninne av søstra mi og Cecilie Hyde.

    Og de hadde bodd hos meg, det siste halve året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Selv om Cecilie også var hos bestemora si i Svelvik, hvor hun egentlig bodde.

    Men de var veldig mye hos meg da.

    Men Pia, søstra mi, forklarte ikke hvorfor hu ikke ville bo hos Haldis og faren og Christell lengre.

    Og jeg, jeg synes det var ensomt å bo aleine i Leirfaret, så jeg sa det var greit.

    Det var vel faren min som bestemte til slutt uansett, siden det var hans leilighet.

    Han som eide leiligheten, selv om han bare var der i 5 minutter, eller noe, hver dag, om morgenene mandag til fredag.

    Og seinere så slutta han vel å være der i det hele tatt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da ble jeg vant til å ha sånne litt festegale ungjenter, i 17-18 årsalderen rundt meg, omtrent døgnet rundt.

    Noen ganger så skulle dem absolutt ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Og da lå jeg på den ene sida, Cecilie i midten, og søstra mi på den andre sida da.

    Men vi lå ikke nakne, eller noe, da.

    Men en gang så husker jeg, at jeg og Cecilie, vi begynte å nesten rote i søvne.

    Så det husker jeg fra halvsøvne, at vi dreiv og tulla litt, med klær på, i den senga der.

    At vi holdt på litt i søvne, men vi hadde jo klær på, så det skjedde egentlig ikke noe.

    Men jeg var ikke vant til å ha dame og sånn, så jeg husker jeg syntes at det var nesten som sex, fordi det var liksom som at vi prøvde å ha sex, med klær på, i søvne da.

    Jeg var ihvertfall i søvne, og det tror jeg Cecilie var og.

    Så det var litt rart.

    Men jeg vet ikke hvorfor dem skulle være i senga mi og, men jeg sa det var greit, siden hun Cecilie lå i midten da.

    Pia hadde bare min gamle seng, en enkeltseng, på mitt gamle rom, hvor frysern til Haldis vel også stod.

    Med noe umerka kjøtt oppi osv.

    Så det var vel ikke så hyggelig for dem, å ligge i den lille senga.

    Det var ikke plass til to der, vil jeg si.

    Jeg og hun Nina Monsen lå der, en måneds tid før søstra mi flytta inn.

    Men vi lå mer oppå hverandre, enn ved siden av hverandre, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    (Nå tar jeg med om alt her, siden det er liksom litt av poenget med bloggen, å prøve å finne ut hva som har foregått, siden jeg ikke får rettighetene mine osv.

    Så da får jeg unnskylde hvis det blir litt grisete osv., men det er ikke egentlig meningen, å skrive det grisete, men det er fordi jeg prøver å forklare ganske nøye hva som har foregått, så da får det bare bli at jeg tar med om sånne ting og).

    Så sånn er det.

    Så søstra mi, Pia, hun lå altså oppi samme senga som jeg og hun Nina Monsen dreiv og tulla i.

    Jeg veit ikke om hun visste det.

    Men men.

    Jeg veit ikke om hun bytta sengetøy heller, men man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Og jeg hadde så mye å gjøre det skoleåret der, med skole i Drammen, som var nesten en time med bussen hver vei, jobb i Drammen, russetid, kjøretimer, osv, osv.

    Så jeg bare sa det var greit at dem bodde der.

    Og jeg sa det var greit at dem også sov i den store vannsenga, på det gamle rommet til fattern.

    Som han aldri brukte, og som jeg tok over, fra jeg var 11 år omtrent.

    For jeg flytta skrivebords-plata, som stod der frysern til Haldis seinere ble plassert, fra det første rommet mitt, og inn på rommet til faren min, så jeg regna egentlig begge de rommene som mine, siden jeg bodde aleine i det huset.

    Men en gang fikk jeg kjeft av Haldis.

    Hun var der en av de veldig få gangene, hun og faren min.

    Så dreiv jeg og fettern min Tommy, og leika inne på rommet til faren min.

    Noe sånn skyte-greier og sånn.

    Jeg var vel 11 år, eller noe.

    Og vi skulle liksom skyte hverandre og ligge i dekning og sånn da.

    Det høres litt barnslig ut, men det var ikke så mye å finne på, på 80-tallet, så man måtte bare prøve å finne på noe.

    Og da sa faren min noe greier, så da gikk jeg inn på det rommet, hvor jeg sov om natta da, som vannsenga stod på.

    Og da smelte jeg med døra, for jeg var forbanna på grunn av noe.

    Og da sa Haldis, at det var feil, av meg, som 11-åring, for hun hadde skjønt det hvis jeg hadde smelt med døra, til mitt eget rom.

    Men jeg hadde jo da egentlig tatt over rommet til faren min.

    Og jeg og Tommy leika jo der.

    Og Haldis viste jo veldig godt, at faren min bodde nede hos henne.

    Haldis var kanskje i huset i Leirfaret, maks en gang i året, eller noe, og da kanskje bare i et minutt, i fylla, eller noe, for å klage på meg, med noe.

    Så sånn var det.

    Så Haldis har nok litt problemer med tankegangen sin, for jeg vil si at begge de rommene var mine.

    Siden jeg sov på det største soverommet, gjorde lekser der, og hadde tinga mine og datamaskinen min der.

    Så sånn var det.

    Og plakater og sånn da.

    Men men.

    Men jeg behandla hun Lill fra Svelvik, sånn som jeg behandla hun Cecilie.

    Jeg behandla hun Cecilie omtrent som søstra mi omtrent, siden begge bodde hos meg.

    Jeg prøvde ikke å sjekke henne opp, og sånn, men lot dem være i fred.

    Og lot dem rappe deo av meg, og sånn, som dem gjorde, dem rappa Boss-deo, som jeg hadde kjøpt på danskebåten, da jeg og Magne Winnem, var i Danmark, det skoleåret da, sammen med noen andre folk fra Røyken og Drammen.

    Og da sa Magne at han var Boss, så han kjøpte Boss.

    Så tenkte jeg, at da fikk jeg være Boss jeg og, så da kjøpte jeg sånn svart Boss-deo, og ikke Lagerfeldt, som jeg husker var populær blant de mest sossete folka i klassen, fra Sande, hvor jeg gikk på skole året før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun Lill, fra Svelvik, hun kjente jeg gjennom søstra mi og Cecilie.

    Og hun hadde også gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og jeg hadde sett henne, på Fremad en gang.

    Et ‘lokale’ i Selvik, mellom Berger og Sande.

    Hvor stesøstra mi, Christell, hadde lokka meg med, noen ganger, det skoleåret, for så å forsvinne, da vi kom dit.

    Hm.

    Men da dansa jeg en gang, på dansegulvet der, og da kræsja jeg med hun Lill da.

    Og seinere så fortalte hun meg, da begge vi bodde i Oslo, at det favoritt sjekketrikset hennes, å kræsje inni folk hun prøvde å bli kjent med.

    Så selv om jeg var upopulær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobba osv.

    Så begynte jeg å få litt draget på damene, det siste et eller to årene, som jeg bodde der.

    Etter at jeg kom i puberteten osv., som jeg var veldig treig å komme i.

    Men da jeg endelig kom i puberteten jeg og, som 17 åring da, treig som jeg var.

    Da, som 18-åring, så husker jeg ihvertfall, at hun Lill, hun kræsja inni meg, på Fremad der.

    Så da prøvde nok hun å sjekke opp meg, eller bli kjent med meg da.

    Så det var ikke sånn, at alle syntes jeg var en nerd og mobbeoffer, hele tiden, mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg begynte å få litt drag på damene, fra jeg var 18 ca.

    I Brighton, og på danskebåten og på Fremad og Samhold og med hun Nina Monsen og sånn da.

    Og det husker jeg at jeg syntes var veldig artig, for jeg hadde vært så upopulær, i klassen, på ungdomsskolen, så det var nok stunder, når jeg tenkte, at jeg kom til å bli upopulær, og aldri få meg noe dame, eller noe, resten av livet.

    Men det snudde altså litt, da jeg ble sånn 17-18.

    Det siste året jeg bodde på Bergeråsen, må jeg nesten si at jeg var ganske populær blant damene.

    Da var det nesten sånn, at jeg ikke kunne gå ut en helg, uten å begynne å rote med en eller annen dame.

    Enten det var på Fremad, Samhold, danskebåten eller på russefester i Oslo osv., på Rockefeller, hvor jeg også traff en dame, selv om hun kanskje ikke var så fin, men det var ihvertfall en dame, det husker jeg.

    Det var det døgnet jeg skulle få ølkork i russelua, så jeg skulle drikke en kasse øl.

    Og jeg hadde 8 øl igjen, til dagen etter.

    Men da var jeg så fyllesyk, så jeg må innrømme, at det stoppå vel på 18-20 øl, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da skulle kusina mi Heidi, ha det til, at jeg var mer eller mindre homo da, siden jeg hadde behandla hu Lill, omtrent som om hun var søstra mi da, eller som om hun var ei venninne av søstra mi, og bekjent fra Svelvik da, som var nesten som et sted med Berger.

    Alle i Berger viste hvem folka i Svelvik var, for alle fra Berger måtte gå på Svelvik Ungdomsskole da.

    Og folk fra Berger festa i Svelvik, på samfunnshuset der, natt til 17. mai og også under Svelvikdagene, og ellers.

    Så sånn var det.

    Så da behandla jeg hun Lill, omtrent som om hun var søstra mi, eller ei venninne da, for å bruke det ordet, da jeg var sånn 19 år da.

    For hun var liksom i gjengen til søstra mi og venninnene hennes da.

    Så da ble det litt sånn spesielt med de damene, som søstra mi kjente.

    Og damer fra Berger og Svelvik generelt.

    Jeg oppførte meg nok mer rolig ovenfor dem, enn damer jeg traff på diskoteker i Oslo for eksempel, som jeg aldri hadde sett før.

    Så da svarte jeg til Heidi da, at jeg hadde liksom kjent ei dame som var som ei venninne da, for å bruke det ordet.

    Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo, så syntes jeg det var greit å henge med henne, og venninna hennes, Pia, som var adopert fra Korea.

    Og behandle dem som venner, istedet for å prøve å sjekke dem hele tida.

    Selv om jeg prøvde å sjekke hun Pia fra Korea, en gang, husker jeg, i fylla.

    Men men.

    Men da var det hun som begynte å flørte da, så hun var litt ‘luremus’, husker jeg at jeg syntes.

    Men men.

    For da kjente jeg ikke så mange i Oslo, så jeg ville heller ha de damene som venner da.

    For da kunne jeg dra å besøke de da.

    Og de hadde sånn alternativ musikksmak osv., og hørte på the Cure og Clash og Morrisey og the Smiths osv.

    Så jeg dro innom dem noen ganger, for å høre på noe kul musikk, og var med på fester der noen ganger og sånn da.

    Så jeg kjente dem som Svelvik-folk da, som bodde i Oslo.

    Og ikke som damer da, mer som Svelvik-folk, og venninner av søstra mi og Cecilie da.

    Men da mente hun kusina mi Heidi, at da var jeg homo da, siden jeg hadde kjent noen damer mer som venner, enn som damer jeg prøvde å sjekke opp da.

    Da jeg var sånn 19-20 år, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så da husker jeg, at jeg ikke likte hu kusina mi Heidi så bra lenger.

    Jeg syntes hun var litt spydig og uhøflig.

    Og det kom jeg på nå, da jeg så på noen bilder som hun hadde lasta opp, fra Australia osv., siden hun er på sånn jorden rundt reise, med han karen hun er gift med, Steinar, drosjesjåfør fra Moss.

    Så det er kanskje litt rart at drosjesjåfører kan dra på et års jorden rundt reise, kan man kanskje tro.

    Men han har vel fått permisjon fra drosjefirmaet i Moss da.

    Det får man regne med.

    Men jeg bare kom på om det her nå, så da tenkte jeg at jeg kunne jo skrive om det på bloggen, mens jeg huska det.

    Så sånn er det.

    Så hun kusina mi, hu har forandra seg, i forhold til sånn jeg huska hun var, på 80-tallet, da vi var mye hos farmora vår, på Sand.

    Siden jeg bodde på Berger, like ved, og familien hennes, fra Vestby og seinere Son, de var også mye hos Ågot, på Sand, siden mora i familien, Inger, fra Galleberg, tror jeg, i Sande, hun er Jehovas Vitner.

    Så Ågot måtte stelle istand mye til jul osv.

    Og noen ganger, så måtte Ågot dra til Son, og hjelpe Inger i huset.

    Så Ågot var nesten som en slave noen ganger, kunne det kanskje virke som.

    Hun var veldig flink til husarbeid, og holdt huset på Sand strøkent alltid.

    Så hun brukte mye tid og krefter på husarbeid og baking av brød og å lage mange slag julekaker og julemat og lefser og kransekaker og sju slag, og alt mulig da.

    Også måtte hun hjelpe Inger og Runar, i tillegg da.

    Så hun hadde nok nok å gjøre.

    Så noen ganger, så måtte Ågot på vilehjem, eller hva det heter igjen, og noen ganger på høyfjellshotell.

    Aleine.

    Og en gang dro hun til Syden aleine, husker jeg, og da var Øivind, farfaren min, igjen på Sand.

    Så de var nok ikke så nærme og sånn, så det var nok en del problemer der, som også Ågot sa, da Øivind døde, at han hadde ikke vært noe snill mot henne, som hun sa.

    Så sånn var det.

    Ågot var på sånn hvilehjem, for husmødre, på 70-tallet, husker jeg de fortalte.

    Men jeg husker ikke hva det heter igjen.

    Det var et spesielt navn.

    Men Ågot var også på høyfjellshotell og sånn.

    En gang sammen med Pia, tror jeg, om sommeren.

    Så det var ikke så dyrt da.

    På sånne skisteder og sånn.

    Men men.

    Men Heidi var vel ganske grei og sånn, som kusine, på 70 og 80-tallet, mener jeg å huske.

    Hun var ikke sånn som Christell f.eks., at hun var litt sånn bortskjemt og var noe slags primadonna nesten.

    Neida, Heidi var mer sånn jordnær og sånn vel.

    Hun var kanskje litt kuet, av broren sin Ove.

    Og faren hennes, Runar, han kunne være ganske streng og sinna, husker jeg.

    Faren min sa også det, at ungene til Runar, dem var så nervøse.

    Og det var nok fordi Runar var så streng.

    Så farmora mi, Ågot, hun var nok greiere mot meg, enn mot dem.

    Hvis det var noe mat, som jeg ikke spiste, for jeg var ganske bortskjemt.

    Så sa hu bare, at vi gir det til ungene til Runar.

    Så jeg ble nok ganske snobbete, av å være hos Ågot hver dag, og ganske bortskjemt.

    For der var det så reint og ordentlig.

    Og Ågot lagde middag til meg hver dag.

    Og jeg husker jeg reagerte, da Heidi brukte håndkleet, på kjøkkenet, til å tørke seg rundt kjeften med.

    For det skulle bare brukes til å tørke henna med.

    Og da holdt bestemor Ågot med meg.

    Så da fikk Heidi kjeft, hvis ikke det var Ove, for å tørke seg meg håndkleet som hang på kjøkkenet rundt kjeften da.

    For jeg var ganske vant til at ting var siviliserte og sånn da.

    Mens jeg tror nok de ungene til Runar, som Ove og Heide osv.

    De var nok litt mer kuet og sånn.

    Runar oppførte seg nok mer som en streng sjef, vil jeg si, mot dem da.

    Ihvertfall mot Ove og Heidi, som jeg kjente best, siden dem var eldst da.

    Jeg var jo et par år eldre enn Ove, og fire-fem år eldre enn Heidi, ser jeg på Facebook-sida hennes nå.

    Men da vi vokste opp, så var det liksom jeg og søstra mi, vi var Erik og Pia, ungene til faren min Arne Mogan Olsen.

    Så har faren min to brødre.

    Håkon som var gift med Tone, og de bodde på Bergeråsen, og de hadde to barn, Lene og Tommy.

    Også var det Ove og Heidi.

    Så det var Erik og Pia, Ove og Heidi og Lene og Tommy.

    Og faren min, og brødrene hans, dem var ganske mye og grilla og sånn sammen, og var mye i huset til Ågot og Øivind på Sand da, i ferier osv.

    Så derfor var jeg og søstra mi, vi var ofte i kontakt med Ove og Heidi, og Lene og Tommy, under oppveksten, selv og jeg søstra mi bodde hos mora vår i Larvik.

    For de gangene vi var hos faren vår, så var vi nesten alltid i huset til Ågot, og bodde der.

    Og da var jo det i ferier.

    Og da kom Lene og Tommy dit ofte, siden de bodde på Bergeråsen like ved.

    Og Runar og dem, dem var veldig ofte hos Ågot og Øivind i ferier osv.

    Kanskje siden Inger var i Jehovas Vitner.

    Så vi var nesten som en søskengjeng noen ganger, jeg og søstra mi og Lene og Tommy og Ove og Heidi.

    Vi leika veldig mye, i og utafor huset til Ågot og Øivind da.

    Det var nesten som at vi bodde der og.

    Vi kunne oppføre oss der, som om det var hjemme da.

    For Ågot, og også Øivind vel, de tålte mye fra oss barnebarna.

    Vi var som hjemme der omtrent.

    Og Ågot var nesten som en reservemor, vil jeg si, veldig flink med oss barnebarna.

    Hun var mer som mora mi nesten, enn moren min, Karen Ribsskog var, vil jeg si.

    Men men.

    Så vil var en gjeng omtrent vi søskenbarna.

    Og jeg var nesten som en sjef da, eller leder, siden jeg var eldst.

    Så vi spilte fotball og hadde en sånn klubb som het Olsenbanden osv., som jeg fant på, siden vi het Olsen osv.

    Men men.

    Og jeg synes det var artig å leike med Ove og Heidi og Tommy osv.

    For søstra mi, hun var ofte litt mutt.

    Og ikke så artig å leike med alltid.

    Men Ove og Tommy kunne jo spille fotball og sånn.

    Og Heidi var kanskje også med noen ganger.

    Og hun var mer sånn munter da, enn søstra mi kanskje, noen ganger.

    Men men.

    Så hun var kanskje enklere å omgås.

    Men det var da vi var unger og sånn da, og var i huset til Ågot.

    Men etterhvert, så var jeg mest på Bergeråsen, når jeg begynte å vokse opp osv.

    Så den siste halvdelen av 80-tallet, og den første halvdelen av 90-tallet, da så jeg nok ikke hun Heidi så ofte nei.

    Omtrent aldri omtrent.

    Så jeg fikk litt sjokk, da jeg så hvordan hun var, den gangen på 90-tallet.

    Om det var i 96 kanskje, i Gamlebyen der.

    Da hun dansa sånn skikkelig avansert pardans, omtrent, det så nesten ut som om det kunne ha vært noe konkurransedansing, eller noe, med broren sin Ove, til Gypsy Kings, husker jeg.

    De begynte pluteselig å ha noe danse-show, mens vi satt og prata og drakk da.

    Men men.

    Og så forklarte hu flere ganger, at hu var en ‘bimbo’ da, som hu sa.

    Og så skulle hu Heidi søren meg ha det til, at jeg var homo og, siden jeg hadde kjent noen jenter fra Svelvik, som jeg behandla mer som venner av søstra mi og damer fra Svelvik da, nabostedet, (alle på Berger og Svelvik, de vet hvem hverandre er omtrent), enn som sjekkeobjekter eller horer da, og da var jeg altså homo da, skjønte jeg på Heidi.

    Så det var litt sårende, husker jeg, å se på hvordan hun Heidi oppførte seg, på den festen, eller sammenkomsten da, hjemme hos Ove og Heidi, i Gamlebyen da, rundt 1996 da.

    Så det var litt sørgelig, husker jeg.

    Så man kan lure på hva som foregikk med hun Heidi fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet.

    Men jeg hadde som sagt ikke så mye med familien min å gjøre på den tida her.

    For faren min lot meg jo bo aleine på Bergeråsen, og han solgte jo det huset, i 1989.

    Og farmora mi, på Sand, hu ble jo mer og mer senil.

    Og det gjorde meg litt deppa, når hu kalte meg for Runar, for eksempel, og sånne ting da.

    Så jeg var ikke så ofte der lenger heller.

    Så da mista jeg jo kontakten med den sida av familien da.

    Så jeg veit ikke helt hva som foregikk, med hu kusina mi Heidi, på de åra, siden hu blei så uhøflig og så lite ordentlig, (eller bimbo-aktig som hun kalte det selv), eller hva man skal kalle det, som hun vel blei.

    Men det kan man kanskje lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Nå gikk brannalarmen i huset her.

    Den går sånn 4-5 ganger i året, eller noe.

    Noe sånt.

    Så gikk jeg ned, så var ei dame som jeg tror bor i en av etasjene over meg, nede ved inngangsdøra der.

    Og ville ha opp inngangsporten sånn at man ikke trengte nøkkel for å gå inn.

    Så da måtte jeg åpne noen sånne bolter.

    Så sånn var det.

    Hun skulle på college, sa hun, det er ei dame i 20 eller 30-årene med mørkt hår.

    Men men.

    Og så, så kom en av de kineserne ut, som bor i Flat 1, i første etasje.

    Dem har jeg prata med før, når det har vært brannalarm og sånn, dem har bodd her hele tida, siden 2006, da jeg flytta inn, mener jeg.

    Så sa jeg til hu dama at vi kanskje burde ringe brannvesenet.

    For dem finner ut om det er noe brann-greier, eller noe, selv om det ikke lukta noe røyk da.

    Og det er ikke noe vaktmester, i bygget, så enten må noen leike vaktmester og undersøke om det er brann.

    Og det er kanskje litt dumt, hvis man ikke er vaktmester.

    Ellers så må man ringe brannvesenet.

    Så da valgte jeg å ringe brannvesenet da.

    Så spurte jeg hun dama, om det var 110, som var til brannvesenet.

    For sånt er litt forskjellig i de forskjellige landa.

    Men men.

    Hun svirra litt rundt og leste på alarmen og sånn, der nede, og sa det var 999.

    Så hadde jeg litt problemer med den nye mobilen.

    For den ringeknappen, er ikke grønn, den er samme farge som de andre knappene.

    Så det er ikke så lett å inuitivt, eller hva det heter, forstå den telefonen.

    Så jeg drev å lagra 999 og sånn.

    Men det hjalp ikke.

    Det ringte ikke fordet.

    Men så skjønte jeg, at jeg måtte trykke den knappen som vanligvis er grønn, på andre telefoner, den knappen med bilde av et telefonrør på.

    Så sånn var det.

    Og da fikk jeg ringt etter brannvesenet da.

    Så kom det en kar til ut.

    Og det er han litt barka karen, som er i 40 åra eller kanskje 50-åra, som jeg lurer på om er han som bor i leilighet 4, som jeg skreiv om på bloggen her om dagen, da politiet ville inn i bygget:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/politiet-pa-dra.html

    Jeg lurer på om det var han karen der, som politiet så etter, her om dagen, men jeg skal ikke si det hundre prosent sikkert.

    Men jeg lurer på om jeg skal nevne det, neste gang jeg drar til Landlorden, at politiet var og så etter en kar i bygget.

    Men det behøver jo ikke å bety at det er noe galt.

    Men det er kanskje sånn man burde nevne.

    Vi får se.

    Men men.

    Og jeg sa at jeg hadde ringt brannvesenet.

    Så sa han, at jeg burde ringe brannvesenet.

    Så sa jeg at de var på vei.

    Så sa han at det var bra, på en litt sånn sjefete eller nedlatende måte, synes jeg, jeg synes at tonen hans var litt uhøflig.

    Men men.

    Så sa jeg at jeg gikk ned til Dale St., for å ta imot brannvesenet, når de dukka opp.

    Så da svarte han på samme måten, med en litt uhøflig tone, synes jeg.

    Men men.

    Det er kanskje bare fordi jeg er fra Norge, og at han ikke liker utlendinger, det kan jo være.

    Noe sånt.

    Hvis ikke, så er det bare jeg som er for fintfølende, tror jeg, det er nok mulig.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg er litt skeptisk til å ringe politiet her i byen nå, siden jeg har klaget på dem, til IPCC, at jeg har mistet tilliten helt, til politiet her i byen.

    Så da burde jeg vel ikke ringe dem for ofte heller.

    Så det er ikke sånn som da jeg bodde i Oslo, da tenkte jeg, at jeg kunne ringe politiet, hvis det skjedde noe.

    Her er det heller omvendt, at jeg tenker, at politiet de bare kødder med meg, så de burde jeg ikke ringe for ofte.

    Så det er litt rart.

    Så da har jeg det i bakhue da, at jeg ikke burde ringe 112, eller hva det er, som nummeret er til politiet, hvis det ikke er absolutt nødvendig.

    Så da har jeg fått litt avsmak på å ringe nødnummere generelt nesten, som jeg skrev om på bloggen i går.

    I hvertfall når jeg er litt full og sånn, så tenkte jeg sånn.

    Pga. problemene som har vært med politiet her i byen da.

    Men når jeg var edru, og tenkte meg om, sånn som i dag, da ringte jeg jo.

    Det er jo sånn, når jeg så en gutt, som lå på bakken, ved Moorefields togstasjon der, som jeg skrev om her om dagen.

    Så la han nesten med buksa av omtrent, og noen hadde stappa hånda hans nedi buksa, som sånn college-humor da.

    Så da er det ikke sånn, at du automatisk ønsker å ha noe med det her å gjøre da.

    Det blir mest pinlig, sånn at du bare automatisk tenker at dette er noe ungdomsfyll-tull, så derfor gikk jeg videre da.

    Men det kan jo være sånn, hvis noen ligger helt livløse på bakken, i januar, i England, så kan det jo være farlig og.

    Men det er jo masse folk, som travet rundt i område, så man tenker kanskje også at dette er noe engelske greier, eller noe ungdoms greier, eller noe homo greier, for jeg tenkte at han kanskje var fra de homo-klubbene, som er i Eberle St. osv., siden han hadde spise sko eller støvler, så jeg, osv.

    Men men.

    Og når du da har tatt noen øl, og kanskje ser om det er noen damer noe sted man kan prate med for eksempel, eller noe man kan skrive om på bloggen f.eks., som jeg vel dreiv med, da er det ikke sånn at man automatisk tenker at man bør ringe ambulansen, hvis man ser en full gutt som ligger på bakken.

    Men men.

    Men hvis jeg hadde vært helt edru, og det ikke hadde vært en lørdag, med masse ungdommer rundt omkring, i gatene rundt Dale St. her, da hadde jeg nok ringt, hvis jeg hadde sett noe sånt.

    Bare for å prøve å forklare mer om det jeg skrev om dette på bloggen igår.

    Siden det ble aktuelt igjen idag, med å ringe nødnummere, (denne gangen brannvesenet, som altså var 999, fortalte hun dama i oppgangen her), passende nok for innholdet på bloggen.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog







  • Google Mail – Reminder/Fwd: Someone has been using my name to comment on your articles.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Reminder/Fwd: Someone has been using my name to comment on your articles.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Feb 2, 2009 at 7:46 AM





    To:

    investigate@mirror.co.uk



    Hi,

    I can’t see that I’ve recieved an answer to this e-mail yet, so I’m

    sending it again.

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: Thu, Jan 8, 2009 at 5:55 AM

    Subject: Someone has been using my name to comment on your articles.

    To: investigate@mirror.co.uk

    Hi,

    someone has been using my name, to comment on your articles:

    http://blogs.mirror.co.uk/investigations/2008/07/charity-conman-peter-lyon-gets.html

    They use the name ‘Erik Ribbskog’ (which is my name), and later ‘erik

    ‘crazy guy’ ribbskog’.

    So I think this must be a crime, to use someones name like this, must

    be identety-theft, and calling someone

    ‘crazy guy’, must be bullying/harassment, which isn’t legal eighter.

    They spell my name in a way (with a double b) that they did on

    Bertelsmann Arvato’s Microsoft Scandinavian

    Product Activation, in Liverpool, which I have an employment-case

    against, (and where a lot of phoney stuff

    happened, (women disappearing from work for months, the use of illigal

    management-methods (reinforcement that’s almost like programming),

    a lot of bullying from managers etc), so I think this is probably

    connected with what went on at Bertelsmanns Microsoft-activation, in

    2005

    and 2006:

    http://www.scribd.com/groups/view/14830-arvato-services-ltd-s-microsoft-scandinavian-product-activation

    So if you need things to investigate, please feel free to investigate

    the Bertelsmann-case, because the police and the lawyers are just

    ‘messing with

    me’.

    I gave the Police all the files, to a constable at the police-office,

    but they gave it back, by sending a letter, calling the files ‘found

    property’, and calling

    me ‘Miss Erik Ribsskog’, and they have later done a lot of other

    phoney stuff, using phoney e-mail addresses etc.

    So the Police are obviously not very fine eighter. They don’t seem to

    want to investigate what has been going on, for some reason. So maybe

    someone

    should have a look at this case.

    And the IPCC and the Home Office are also just messing with me, I

    think I have to say.

    So I was wondering who it is that is using my name, but I don’t think

    it’s any use in contacting the Police etc., about things like this,

    since they

    don’t care about peoples rights it seems.

    But I thought I could send this e-mail anyway, since I thought this

    seemed a bit peculiar.

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog












  • Google Mail – Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Purring/Fwd: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Mon, Feb 2, 2009 at 7:40 AM





    To:

    postmottak@hio.no



    Hei,

    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten ennå, så

    jeg sender den på nytt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-

    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: 2009/1/6

    Subject: Sterk mistanke om snusk hos HiO ingeniørutdanningen.

    To: postmottak@hio.no

    Hei,

    dess mer jeg tenker på det, dess mer overbevist er jeg om at det må ha

    vært noe snusk i forbindelse

    med de problemene som HiO ingeniørutdanningen og internasjonalt kontor

    skapte for meg da jeg

    ville studere i Sunderland i 2004.

    De avslo tre Erasmus-søknader med tilsynelatende konstruerte begrunnelser.

    De rotet bort den vanlige søknaden min til Sunderland.

    De hadde merkelige møter, med leder hos HiO ingeniørutdanningen

    utenlandsstudier, han Espen,

    professoren i datakommunikasjon, som vel har sluttet nå, en ganske ung

    kar, til å være professor,

    med lyst hår, og ‘cola-briller’, som hadde jobbet i et satelittfirma i

    England, blant annet, husker jeg

    han sa.

    Han hadde med en kamerat fra Sunderland til møte med meg om

    utenlandsstudier, det lurer jeg på

    om er meningen at man skal ha med.

    Og de sa der at det var umulig for meg å få jobb i Sunderland, det

    synes jeg er rart at de skulle si.

    Så leverte ikke hun damen med alle de tomme tab-flaskene på kontoret,

    på internasjonalt kontor,

    på Bislett.

    Hun leverte ikke lånekasse-søknad for meg, enda vi hadde et møte hvor

    vi ble enige om dette, at hun

    skulle ordne det.

    Og på toppen av det hele, så ville ikke Espen og HiO godkjenne fagene

    mine i Sunderland, før etter

    en uforståelig utsettelse på flere måneder, enda HiO hadde

    samarbeidsavtale med University of

    Sunderland.

    Så her er det så mye tull, så jeg nekter å tro at det kan være tilfeldig.

    Jeg mener noen hos dere sa ganske nylig da jeg ringte, at han nå har

    sluttet, han professoren,

    som vel het Espen noe, mener jeg å huske.

    Men jeg synes ikke dette kan være noen unnskyldning, så jeg vil gjerne

    at dere undersøker hva

    som kan ha skjedd.

    Så håper jeg dere får funnet ut av hva som har skjedd, og kan sende en

    skriftelig tilbakemelding

    etter undersøkelsen av snusket.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog






  • Som en prøveordning, så har jeg tatt det sånn, at man kan være anonym, når man legger igjen kommentarer på bloggen nå.

    Men trenger altså ikke ha Blogger-konto, for å legge igjen kommentar her lengre.

    I hvertfall midlertidig.

    Det har vært en del mobbende/trakasserende kommentarer her, så vi får se om det blir veldig mye verre, eller ikke, med det nye systemet.

    Men meldingene må fortsatt bli godkjent da, av meg, før de blir publisert.

    Men sånn er det vel på de fleste blogger, har jeg inntrykk av.

    Men vi får se hvordan det nye systemet funker.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Ut på byen. (In Norwegian).


    PS.

    Jeg klarte å ta en sånn kursprøve, i noe som heter ECDL Extras, på Learn Direct igår, så jeg tenkte jeg kunne gå ut på byen og ta meg en øl der, siden jeg for det meste sitter hjemme.

    Jeg tenkte jeg kanskje skulle ta meg en tur på Nation, som er en kjent nattklubb, hvis det ikke er for dyrt å komme inn der.

    Vi får se om jeg finner det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg gikk litt rundt og prøvde å finne det utestedet, Nation.

    Jeg var ikke så flink til å finne det stedet.

    Det er rimelig mange utesteder mellom ‘Bombed Out Church’ og Chrurch St.

    Og tjukt med folk.

    Jeg prøvde å spørre noen, og de fortalte meg hvilken retning jeg burde gå, men jeg fant ikke akkurat den klubben da.

    Men jeg tok noen bilder på veien, som ikke alle av ble så bra, for det var mørkt osv.

    Men den nye mobilen, den har ganske bra bilder, men den er ikke så bra egentlig.

    For den er ganske treig, med å ta bildene, så de blir ikke tatt med en gang.

    Og den har ikke noe minnebrikke, så man må hele tiden slette de gamle bildene, siden minnet på telefonen blir fylt opp da.

    Så jeg stod på et hjørne, og slette noen bilder.

    Og da satt det tre jenter, en brunette og to blondiner like ved.

    Og hun ene blondina grein omtrent.

    Jeg tenkte kanskje at det var fordi hun frøys, så jeg tenkte ikke noe mer på det.

    De var litt unge de her jentene.

    Men jeg så at hun brunetta gikk hjem, og de to blondinene gikk en annen vei da.

    Jeg la merke til der, for hun grein og klagde så mye, hun ene jenta.

    Så var jeg ferdig å slette de bildene da.

    Så spurte jeg noen andre jenter om veien til Nation da.

    Og da var det ned mot Hanover St., eller noe, de fortalte retningen da.

    Og da passerte jeg de to blondinene igjen.

    De var veldig unge, de var kanskje 18 år, eller kanskje knapt det.

    Men det var jo natt til søndag, og klokka var vel 2 om natta, eller noe.

    Og hun ene jenta, hun grein og klagde enda, og spurte hun andre jenta, om hun kunne få mobilen sin.

    Og det syntes jeg var litt rart da.

    At hun måtte spørre hun jenta om å få mobilen sin.

    Det minnet meg om en episode som jeg så fra vinduet i stua her, hvor en ung jente, blond selvfølgelig, det virker som at alle disse illuminati-horene, eller hva de er, er blonde.

    Etter at hun ble klint til, av en ung gutt, utenfor vinduet mitt her.

    Jeg skal finne en link til det.

    Hun fikk heller ikke mobilen sin, og måtte mase for å prøve å få den da:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Newz%20bar.%20Water%20St.

    Så jeg synes den her episoden kunne minne om den utafor vinduet mitt.

    For det var snakk om veldig unge, pene, blonde jenter som ble dårlig behandlet og ikke fikk mobilen sin, og sånn.

    Og hun jenta grein og ‘tuta’, må man vel kalle det.

    Så jeg spurte om det var noe galt, jeg syntes nesten ikke jeg kunne late som ingenting, for det var tydelig, at noe var galt da.

    Så hun svarte ikke, men hun kasta veska i fortauet, og begynte å grine, med henda foran ansiktet.

    Hun venninna gikk da videre.

    Jeg plukka opp tinga hennes som var strødd på fortauet, og som ikke var helt hele.

    Det var noe lebestift som var litt knust og et par tiger-mønstrede truser blant annet.

    Men jeg tok det ikke så nøye, jeg bare putta de tingene oppi veska hennes, og ga henne veska da.

    For jeg tenkte jeg måtte gjøre noe, for hun venninna gikk bare videre, og det var tydelig at hun her jenta var ikke var helt bra.

    Så spurte hun om hun kunne låne mobilen min da.

    Så jeg lot henne låne den nye mobilen, som er litt kronglete, for den har ikke minnebrikke og sånn, så man må slette bilder hele tiden.

    Men men.

    Så kom det tre brunetter, som lurte på hva som var galt.

    Så sa jeg at hun hadde en diskusjon med venninnen sin, som stod litt lenger bort da.

    Så begynte de tre brunettene, og skikkelig hakke på hun blondina, og spørre om hun hadde det bra osv., mange ganger, som for å mobbe.

    Så det var tydelig at de ikke likte henne.

    Men jeg sa at hun hadde det sikkert bra, så da gikk dem videre, for jeg synes de mobba henne for mye.

    Så kom venninna hennes tilbake, og da ga hun meg telefonen min tilbake, og der hadde hun bare tastet inn et ‘tulle-nummer’, på 5-6 tall.

    Enda i England, så har jo telefonnummerne mange fler tall.

    Så det var vel noe galt tror jeg, siden hun ikke engang tasta noe ordentlig telefonnummer på mobilen.

    Men da kom venninna tilbake, og hun ville fortsatt ikke gi hun jenta mobilen sin, da hun spurte.

    Og det lå noe slags pulver, eller noe, som så litt ut som te, som har vært i en teball, på bakken, som hadde ligget i den sølvfarga veska til hun jenta da.

    Som jeg ikke skjønte hva var, så jeg la ikke det tilbake i veska hennes.

    Men men.

    Så sa hun venninna, at hun var bare bra da, hun jenta.

    Så da gadd jeg ikke å blande meg mer, for jeg tenkte at jeg burde vel ikke blande meg for mye egentlig.

    Jeg tenkte at jeg måtte bare høre om noe var galt, for det virka sånn for meg da, jeg synes nesten ikke jeg bare kunne gå forbi, når det var klart at noe var galt med hun jenta, siden hun ‘tuta’ og hu venninna ikke ville la henne får mobilen sin.

    Men men.

    Men hun sa ikke til meg, at noe var galt, og venninna sa at hun var bra.

    Så da fant jeg ut at jeg ikke burde blande meg i det opplegget dems, så da bare gikk jeg videre.

    Men jeg mistenkte at noe var galt, selv om hun jenta ikke sa fra om det, så jeg prøvde å ta noe bilder av dem da.

    Men det var så mørkt, så det gikk dårlig:


    Hun jenta som ikke fikk mobilen sin, hun sa også navnet på hun andre jenta, hele tida, kanskje fordi noe var galt?

    Jeg tror det kan ha vært Charlene, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så gikk jeg der de andre jentene hadde forklart da.

    Men jeg fant fortsatt ikke den Nation-klubben.

    Men da var jeg lei av å gå rundt, så da gikk jeg på en club som het ‘Fudge’:





    Men der var det litt kjedelig, de spilte noe sånn veldig høy house-musikk.

    Jeg har også vært der en gang før, mener jeg å huske.

    Som jeg kom på, da jeg gikk inn der.

    Det var en gang, da jeg var ute, med Margrethe Augestad og Sophie Linvall Johnsson, fra Arvato, høsten 2005.

    Da også han britiske typen til hun svenske Sophie var med.

    Og hvor også noen venninner av hun Margrethe Augestad vel.

    Det var Charlotte Liljegren, eller Liljeblad, og det var venninna hennes Malin.

    Vi var først på Queens Pub, ved Willamsons Sq.

    Så ringte de etter hun Malin og hun Charlotte da.

    Og de fortalte, at de hadde vært i Leeds og York også, og at de trivdes bedre der.

    Så man kan lure på hva de jobba med.

    De var nok noe horer, vil jeg tippe, de svenske jentene.

    Og hun Margrethe, hun kan ha vært noe sjef for horene kanskje(?)

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Videre da.

    Jo, da var vi innom det stedet der, før vi dro videre.

    Det var vel en fredag, mener jeg å huske, så da kostet det vel ikke penger å komme inn der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Det var ikke så mye gjøre på det stedet, men jeg kjøpte et par øl, for når jeg hadde betalt inngang, så var det dumt å bare gå ut igjen.

    Men det var nok ikke akkurat Nation nei.

    Men men.

    Men de damene i baren var hyggelige da, selv om de også vel var litt unge.

    Men jeg får prøve å finne Nation neste gang.

    Jeg får undersøke bedre på nettet, hvor det ligger hen.

    Det stengte klokka tre der, på den klubben.

    Så da gikk jeg litt rundt, og så om det var noen steder som var åpent lengre.

    Det var vel noen steder som var det, men det var så lange køer og sånn, så jeg droppa det.

    Dette området, hvor de fleste utestedene er, det ligger i området mellom ‘Bombed Out Church’ og Chinatown.

    Men det er også et annet området, i byen, hvor det er mange utesteder.

    Og det er rundt Matthew St. og Dale St., like ved der jeg bor.

    I Matthew St., så er det utesteder som Flanagans Apple og the Cavern Club osv.

    Utesteder som vel er fine, men kanskje litt kjedelige, jeg vet ikke.

    Jeg var der, altså på Flanagans Apple, med hun Karianne, som jobba på Arvato, høsten 2005, og en del norske folk hun kjente, som var i Liverpool FC fancluben.

    Det er jo ikke så mange nordmenn som holder med Everton, de fleste holder jo med Liverpool, så jeg er så vant til norske Liverpool-supportere, så jeg ble med likevel, siden hun var høflig og inviterte meg og sånn da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Men da forbinder jeg det utestedet, Flanagans Apple, med hun Karianne og de norske folka, så da er det ikke så artig å gå dit, eller hvordan man skal forklare det.

    Så da går jeg heller på de stedene som er borte ved Bombed Out Church der.

    Men, jeg har ikke så mye penger, så jeg går bare ut en gang i måneden kanskje, og noen ganger ikke så ofte engang.

    Men hvis jeg hadde hatt en bedre betalt jobb, for eksempel, en de jeg har hatt, så hadde det nok vært artig, og vært på flere sånne pub-til-pub runder nesten, og funnet ut mer om hvordan de utestedene her i byen er da.

    For jeg føler meg litt dum, for jeg vet ikke hvilke utesteder det er best å gå på.

    Når det gjelder musikk og type folk og alderen på folka osv.

    Jeg burde vel finne noen steder hvor det er litt eldre folk, enn sånne college-steder osv.

    Men de stedene er det kanskje dyrere å komme inn på, så jeg får se om jeg får meg en bedre betalt jobb.

    Da får jeg råd til å ha mer enn en skjorte og, untatt jobb-skjorter da, som er kortarma, det har jeg jo.

    Så kanskje jeg kunne lært mer om utelivet i byen.

    Men jeg er jo egentlig ikke i en vanlig situasjon.

    Jeg er i egentlig i en nødsituasjon, som har foregått, siden 2003, da jeg overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og som jeg ikke får noe svar på, fra politiet, hva er.

    Og familie og myndigheter og alt mulig, tuller med meg.

    Og noen har satt opp en anonym hat-blogg.

    Så jeg er ikke i en vanlig situasjon.

    Men, jeg synes jeg må gå ut en gang iblant likevel.

    For, dette fortsetter jo i år etter år.

    Så hvis jeg bare sitter hjemme, så kommer jeg nok til å bli såpass nedtrykt, sånn at jeg får problemer med å orke å fortsette, antagelig, så da er det best å ta en sjelden tur ut fra stua, en gang i blant, å se litt på damene osv., så våkner man opp litt, forhåpentligvis.

    Så sånn er det.

    Det området rundt her, med utesteder, det kan man dele i to.

    Det er Matthew St., med de kjente utestedene.

    Og så er det området rundt Dale St., hvor jeg bor, hvor det kryr av pene jenter, nattestid:






    Jeg tok kanskje litt mange bilder av de jentene, men de så så sexy ut, og jeg var litt full.

    Men men.

    Jeg lot dem være i fred i hvertfall.

    Jeg tok også et bilde, her i høst, av noen andre jenter, så kan man skjønne hvordan jenter det er som det kryr av utenfor huset jeg bor i, hver torsdag, fredag, lørdag og søndag, som går på utestedene i Eberle St:

    Så det er snakk om unge og veldig pene jenter, som går på utesteder i Eberle St., som heter Passion, G-Bar og Artist Club og Garland.

    Her er mer fra taxi-køen i Dale St., hvor de jentene og de homoene, som er på de stedene, tar taxi fra.

    Selv om det er mest jentene som tar taxi.

    Jeg går mest ut ved Bombed Out Church der, for de jentene utafor bygningen jeg bor i.

    De er såpass unge, og de er litt for unge for meg, kan man si, så jeg går aldri ut på de stedene, som er rundt her jeg bor.

    Men de stedene, er så lenge oppe.

    Så når jeg kommer hjem fra byen, så kryr det av sånne sexy, unge damer, som jeg må gå forbi, for å komme hjem da.

    Men nesten ingen gutter.

    Bare pene jenter og homoer.

    Så jeg tror noe er galt.

    At noe rart foregår på de homo- og homovennlige stedene, i Eberle St., som er parallell-gata, eller parallell-smuget, til Leather Lane, hvor jeg bor.

    Her er mer fra køen, så skal jeg forklare mer om hun dama med det mørke håret der, midt på bildet:

    Hvis man ser på det smuget til venster, på det bildet med Porschen, på et av bildene overfor, så bor jeg i smuget til venstre der, Leather Lane, og de nevnte utestedene, Passion, G-Bar, Artist Clug og Garland, de ligger i smuget til høyre der, i Eberle St.

    Jeg gikk opp i Eberle St. der, og så litt og.

    Og da var det blant annet ei dame, som jeg synes ligna litt på hun på bildet der, hun med mørkt hår, midt på bildet.

    Som spurte meg, i Eberle St., om jeg skulle ha noe ‘pills or coke’, så det er tydelig at det er mye rart som foregår der.

    Så stilte jeg meg der da, for å kikke litt på folkemengden.

    For jeg prøver å skjønne hvorfor alle de pene damene skal på homo-clubene.

    Det må være noe som foregår her, tror jeg.

    Jeg tror ikke alle de damene liker homoer, muligens, kanskje det er noe annet som foregår.

    Hvordan sted Passion er, det vet jeg ikke.

    (Men der er det mange unge jenter).

    Men G-Bar, betyr vel Gay-bar.

    Og Garland, det stod på internett, at det var et gay-friendly sted.

    Så sånn er det.

    Så det er mange homoer, i Eberle St., spesielt i køen til G-bar.

    Men det er også mange pene jenter.

    Så jeg tror det er noe som foregår i forbindelse med de her utestedene da.

    De sang så falsk karaoke, på G-Bar, så jeg prøvde å gå inn der en gang, i høst.

    Men da ble jeg nekta inngang, siden det var homo-sted.

    Og det synes jeg var litt rart.

    For man har lov å gå på homo-sted, selv om man er hetero, vil jeg tro.

    Så jeg skrev om det som skjedde da på bloggen, jeg skal se om jeg finner mer om det:

    https://johncons-blogg.net/search/label/G-bar%20i%20Eberle%20St.

    Så stod jeg der da, i Eberle St., og prøvde å finne ut om jeg skulle prøve å komme inn på Garland, eller noe.

    Selv om det vel kanskje stengte på den tida.

    Men flere av de andre utestedene, i Eberle St., de holder åpent til 7 om morgenen, på søndager.

    Det hører jeg inn i leiligheten min, så jeg sitter ofte oppe og skriver, på bloggen, på lørdagskveldene, for det blir så høy musikk i leiligheten min, at det er nesten som å være på diskoteket.

    Så sånn er det.

    Og jeg så at de har til og med en egen buss, som kalles ‘Elite’, eller noe, hvor masse partyfolk, går på, sånn i 5-tida, og da sikkert blir kjørt til et annet utested, eller noe.

    Så det er skikkelig party-greier.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, ei blond dame, tøff, i 20-årene.

    Hun spurte meg, da jeg stod der, uten noe sammenheng, om jeg var ‘gay’.

    Hun var edru, det virka som at hun jobba der omtrent.

    Selv om det var midt i gata, et offentlig sted.

    Jeg svarte nei da, selvfølgelig.

    Og da dukka det opp en homo, som kom fra den retningen som hun dama gikk.

    Hun snakka først såvidt med to unge jenter, ei mørk og ei lys, som satt på huk, eller noe, litt lenger opp i smuget, at de ikke skulle ha noe med meg å gjøre, eller noe.

    De var kanskje 16-17 år, eller noe, de jentene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så tror jeg hun må ha sendt, en homo, mot der hvor jeg stod.

    Og han begynte å råflørte.

    (Jeg tror de prøver å jage ikke-homo folk derfra.

    At de driver med noe lysskye greier der, med damene osv.

    Og derfor ikke vil ha vanlige folk der).

    Og han homoen, han råflørta så mye.

    Så jeg ble skikkelig irritert.

    For selv om man er i en gate, med homo-vennlige utesteder.

    Så behøver ikke homoer regne med at alle menn i de gatene er homo.

    Jeg gikk i skjorte, som man kan se på bilde over, og jeg gikk ikke med ørering i øret, eller hadde noen andre homo-kjennetegn.

    Så jeg skjønner ikke hvorfor han skulle begynne med den nærgående flørtinga si.

    Så jeg ble drit forbanna, for han lagde en sånn homo-scene, må jeg si, med hoi-ing og dansing og han gikk helt opp i trynet mitt nesten.

    Så jeg tok albuen min, og løfta opp.

    Og da stod han så nærme, at han fikk albuen min, under haka.

    Han stod helt inntil meg, enda jeg bare stod der, og hadde ikke pratet eller sett på han, eller noe.

    Så gikk/danset han, sånn at han stod helt inntil meg, mens han hoiet og skulle sjekke meg opp da.

    Nesten som Michael Jackson.

    Men men.

    Så jeg bare dytta litt borti han med albuen, for jeg ble så irritert.

    Men ikke hardt da, bare en liten dytt, for å advare, at jeg syntes han ble litt for nærgående, og jeg ble litt provosert av at han skulle sjekke meg opp, med et sånn Michael Jackson-show.

    Som jeg tror må ha vært på oppdrag fra hun blonde, edrue, tøffe dama, i 20-åra, som utenfor sammenhengen, gikk bort til meg, og spurte om jeg var homo.

    Så sånn var det.

    Og jeg har også blitt nekta adgang på G-Bar tidligere, som jeg forklarte.

    Så jeg tror de har noe sånn slags prosjekt der, eller noe, å jage bort folk som ikke er homo-er.

    Og at han nærgående homoen, med Michael Jackson showet, var del av det ‘prosjektet’ da, eller hva det var.

    Jeg hadde drukket noen øl, og skjønte ikke hvorfor alle skulle tulle med meg der, i Eberle St., så jeg ble litt irritert på han homoen da, og dytta litt til han med albuen, siden han stod så nærme, og var liksom homo opp i trynet på meg, og skulle sjekke meg opp da.

    Og jeg tok også opp kameraet mitt.

    Jeg roet meg ned, og tenkte at nå skjønte han vel poenget.

    Jeg mener jeg ble provosert da.

    Jeg pleier aldri å slå folk, eller noe, men han homo karen i Eberle St. da, med Michael Jackson-showet, han ga meg litt for mye uønsket oppmerksomhet, og gikk litt for nærme.

    Jeg tror han skjønte at jeg ikke var homo, men bare skulle kødde, for å gjøre meg flau, sånn at jeg gikk vekk derfra.

    Sånn tror jeg det var.

    På oppdrag fra hu tøffe, blode dama da.

    Så jeg ble litt irritert da, og gikk litt lengre i advare, enn jeg vanligvis pleier å gjøre.

    Så da kalte han meg bare ‘Crazy man’, siden jeg dytta såvidt borti han, med albuen da, siden han var for nærme, til at jeg kunne dytte til han med henda, omtrent.

    Han var helt oppi trynet mitt.

    Men men.

    Så da kalte han meg, ‘Crazy man’,

    Så så han at jeg tok fram mobilen.

    Og han ville kanskje ikke være med på mobil-bilde, så da gikk han bort, og lot meg være i fred.

    Jeg sa ikke noe i det hele tatt.

    Ikke et ord, hverken før eller etter eller under ‘Michael Jackson’-showet.

    Og jeg så ikke på han i det hele tatt.

    Han bare kom fra ‘ingen steder’, rundt der hun blonde, tøffe dama gikk, oppover i Eberle St., fra Garland, som ikke er et homo-sted, såvidt jeg har forstått.

    Så dette var nok for å provosere, vil jeg tro.

    Så sånn er det.

    Men han forstod poenget ihvertfall, at jeg ikke syntes det var så artig å bli provosert, så da lot han meg være ifred, så det var bra.

    For jeg hadde ikke lyst til å havne i en ‘flørte-krangling’ med han homo-karen, som provoserte meg.

    Så jeg var ganske irritert, så det var bra at han forsvant da, etter at jeg dyttet litt til han under haka med albuen.

    Så det var flaks kan man si.

    Jeg gikk en tur rundt kvartalet, for å få annet på tankene, før jeg gikk hjem.

    Og da lå det en gutt, som så død ut omtrent, ved telefonkiosken, ved Moorefields railway-stasjon.

    Med spisse sko, så han hadde kanskje vært på G-Bar, eller noe.

    Men ingen hjalp han.

    Jeg er ikke så glad i å ringe politi og sånn, her i England, jeg har fått litt avsmak på å kontakte sånn som politi og sånn, etter at jeg ble køddet og mobbet av dem, i 2006 og 2007 og 2008, av Merseyside politiet.

    Og jeg var litt full, så jeg tenkte ikke på å ringe.

    Men litt seinere, så så jeg, at ambulansen kom.

    Og da prøvde jeg å forklare, at det lå en gutt, som så død ut omtrent, nede ved telefonkiosken, ved Dale St. der.

    Men da satt han karen i ambulansen og tok på seg latex hansker.

    Så de hadde nok blitt ringt, av noen andre, allerede.

    Men han skjønte nok, at det var noe jeg hadde tenkt å si til dem, siden jeg stod utafor ambulansen der da.

    Men da han tok på hanskene, så skjønte jeg, at han viste om han gutten som virka død nesten.

    Og han lå inni en større ambulanse, i over en time, vil jeg si.

    For jeg var ikke trøtt, så jeg gikk litt rundt og så der.

    Selv om de damene som står og venter på taxi der osv., ikke er så lette å få kontakt med.

    Selv de som er litt eldre enn de yngste av de, ihvertfall.

    Så det er derfor jeg bare går rett vekk fra nabolaget her, når jeg skal på byen, selv om det, sånn som i går, kryr av lettkledde, pene damer, rundt bygningen jeg bor i, og i Dale St., like ved.

    Men det er omtrent ikke noe vits i å prate med dem, for dem vil nok bare inn i en forbipasserende Porche, tror jeg, sånn som de jentene på bildet over.

    Noe sånt.

    Så jeg går alltid til området rundt Bombed Out Church der.

    Der kan man finne litt mer ordentlige og hyggelig jenter, hvis man har flaks.

    Selv om vel mange av dem er katolikker og sånn kanskje, her i byen, så noen blir forbanna hvis du prøver å prate til dem.

    De går gjerne fire jenter ifølge og sånn.

    Det tror jeg er lokale jenter.

    Og de liker ikke det så bra, hvis du prater til dem.

    Dem som går fire ifølge, og sånn, de er det nok best å la være i fred.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men noen ganger kan man være heldig å treffe noen damer som går ann å prate normalt med, ihvertfall.

    Men jeg merka jo det, når jeg var i London nå sist, for eksempel.

    At der er det mye fler damer, på min alder, som også går ut på byen, og sånn da.

    Mens her, er nok damene på min alder, mye gifte alt.

    Så det hadde nok vært artigere, for meg, å bodd i en by som London f.eks.

    For der er det ikke bare unge damer, omtrent, som går ut, sånn som her.

    Men jeg får prøve å finne noen utesteder, hvor det er litt mer sånn damer som i London og sånn da.

    Som er i 20 og 30-åra og sånn, og som fortsatt er single.

    Hvis det finnes noen sånne damer her i byen.

    Vi får se.

    Men jeg tror det er noe rart som foregår på de utestedene like utenfor her jeg bor og.

    Så kanskje jeg skal prøve å skjønne mer av hva som egentlig foregår, ved en seinere anledning, og oppdatere om det på bloggen.

    Vi får se hva som skjer.

    Hvis jeg får en ok jobb, og litt mer penger osv., så kan jeg jo gå mer ut på byen, og blogge om det osv.

    Vi får se om jeg eventuelt klarer det.

    Vi får se.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen