-
Nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet på Bergeråsen her.
Og jeg tenkte på bestemora mi Ingeborg osv., som bebreider meg, at søstra mi, i Oslo, begynte å vanke sammen med litt dårlig selskap, og fikk en unge med en somalier som ikke var noe ansvarlig far osv.
Mens hun bodde på Ungbo, hvor jeg også bodde, og hvor jeg fikk ordna henne et rom da.
Etter at hun de første månedene fikk bo på rommet mitt.
Bestemor Ingeborg, tror kanskje at Pia ble villstyrlig da, mens hun bodde hos meg i Oslo.
Men nå tenkte jeg tilbake til 80-tallet, mens Pia bodde hos fattern og dama hans Haldis, i Havnehagen.
Jeg bodde jo i Leirfaret aleine.
Og der ville ikke Pia bo, etter at hun flytta til Berger fra Larvik, for muttern klarte ikke å ta seg av henne lenger.
Pia rømte hjemmenfra.
Til en dame, som ringte politi eller barneværnet eller noe.
På Tagtvedt i Larvik.
Så ble hun boende hos fattern i Havnehagen da, frem til 1989, da hun bodde noen måneder hos meg i Leirfaret, før fattern solgte huset, sommeren 1989.
Men fra 83, var det vel, så bodde hun hos fattern og dem i Havnehagen.
Og en gang, da hun var sånn 16 år, tenker jeg.
Da hadde hun og ei jente som ble kallt Tina Turbo.
Hvis det ikke var Eva Olsen.
Da hadde de sitti på med en gutt fra Svelvik, som ikke hadde lappen.
Og dem hadde kjørt ut av veien, ved Grunnane, mellom Svelvik og Berger.
Og knekt en lyktestolpe, sånn at strømmen gikk i Svelvik, var det vel.
Noe sånt.
Og jeg var mer sånn, at jeg satt hjemme og drev med data, eller spillte fotball med Berger IL, eller var ute med båten og sånn.
Jeg var vel ikke sånn ungdomskriminell, eller noe.
Jeg var litt kleptoman en periode da.
Da jeg var sånn 15-16 år osv.
Men jeg la det av meg, da jeg flytta til Oslo, som 19-åring.
Og da jeg gikk på skole i Drammen som 18-åring.
Men jeg var ikke sånn at jeg røyka og sånn.
Og jeg synes ikke det var så artig å drikke heller.
Men jeg syntes musikk, og parabol-tv, og nye rambo og rocky og mad-max-filmer og sånn var kult.
Og å dra ut med båten på fjorden, og å dra på ferie til England, på språkreise om sommeren, og andre ferier, og engelsk fotball osv.
Det syntes jeg var kult.
Og jeg festa litt i England da.
Så det var ikke sånn, at jeg bare satt hjemme, f.eks. da jeg var på språkreise i Brighton, da var jeg alltid ute om kveldene.
Men på Bergeråsen, så var det ikke så mye å gjøre, så da satt jeg mye hjemme og dreiv med data og så på sport på TV og sånn.
Tremenningen min i Lørenskog, Øystein, han skaffa de nyeste dataspillene, og de nyeste action-filmene osv., så da ble jeg litt populær faktisk, de siste årene jeg bodde på Bergeråsen.
For da var det noen som skulle låne filmer osv.
Så sånn var det.
Men søstra mi, bodde jo nede hos fattern og Haldis.
Så hva som foregikk i det huset der, det vet jeg ikke.
Jeg bodde jo i Leirfaret.
Og bestemor Ågot, var vel den i familien, som jeg kom best overens med.
Og hun var snill og gudfryktig osv.
Ihvertfall kristen.
Og hun var veldig opptatt av hva som gikk ann å gjøre osv.
Og at man måtte ikke gjøre sånn og sånn.
Men hun begynte å bli litt senil, og hadde vel ikke gått så mange år på skole.
Så det var like mye hun som hørte på meg noen ganger, som omvendt, nesten.
Det var ikke sånn at jeg hørte på alt hun sa, uten å vurdere det liksom.
Men etterhvert, så klarte jeg meg mest selv.
Og lagde mat selv og sånn, på Bergeråsen.
Selv om det gikk mye i Pizza Grandiosa osv., det må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
En av de som pleide å låne filmer av meg, som jeg kopierte av Øystein.
Fatter fikk tak i et videokamera, på en eller annen måte, og jeg hadde video, først en som fattern kjøpte, og så en jeg kjøpte selv, da jeg begynte å jobbe på CC, i Drammen, i 88.
En som oftest pleide å låne filmer, det var Ole Tony Bergum. Eller om det skrives Ole Tonny.
Noe sånt.
Og det året jeg jobba og gikk på skole i Drammen.
Det var 88/89.
Da var jeg innom vannsengbutikken, til fattern og Haldis, på Strømsø i Drammen, etter skolen.
Og da var Christell der, dattra til Haldis.
Hu må ha gått på Sande VGS. det året der, vil jeg tippe.
Det var første året hun gikk på videregående, siden hun gikk to år under meg.
Hun gikk på almenn, selv om hun vel ikke gikk for å være så smart.
Men hun skrev en særoppgave, om Australia, året før, tror jeg det var.
Og da måtte jeg skrive den inn på skrivemaskin.
For det hadde ikke hun.
Men jeg gikk på handel og kontor, så jeg hadde en nerdete casio skrivemaskin.
Men det var vel kult å ha sånn skrivemaskin da, syntes jeg, med minne osv., fordi det var i 1986, eller noe, som jeg kjøpte den, da jeg fikk stipend.
Noe sånt.
Så da måtte jeg skrive inn særoppgave om Australia da, på Casio skrivemaskin.
Og da fikk Christell M, eller noe, tror jeg.
Så det innholdet var ikke dårlig, på den oppgaven.
Så hun er nok ikke så dum egentlig, som hun kanskje virker noen ganger.
Noe sånt.
Hva vet jeg.
Men men.
Men da fortalte Christell meg, at skolebussen, som hun satt på.
De hadde kjørt forbi en bil, på vei fra Sande til Berger, like ved Nesøya der, eller hva det heter igjen.
Der hvor Herodes Falsk har sommersted, mener jeg å ha lest i avisa.
Det er en øy, hvor de har en vei som er bygget opp, i fjorden, et par hundre meter vel ut til den øya.
Bjerkøya, heter det vel.
Det er en kiosk også der, ved hovedveien, der hvor den veien går ut til Bjerkøya.
Hvis ikke kiosken er konkurs nå da.
Sånne kiosker som det, har det vel blitt færre og færre av, opp gjennom årene, så det er mulig den kiosken er stengt nå.
Hvem vet.
Det er en slags bro, under den veien.
så hvis man har en lav båt, så kan man kjøre under den veien.
Det prøvde jeg en gang, med båten til Øystein og dem, da vi kjørte til Sande, for jeg måtte kjøre båten, for Øystein, tremenningen min, var ikke så vant til å kjøre båt, mens jeg hadde kjørt båten til Haldis, før den ble vraka, i en høststorm, på 80-tallet.
Men men.
Så det går ann å kjøre under den veien.
Det fant vi ut, da vi skulle besøke Kjetil Holshagen, som vi pleide å vanke med på Bergeråsen.
Men han flytta til Sande, Dunihagan, eller noe, i 87, eller noe.
Så da kjørte vi båten til Sande da.
Og det var ganske langt egentlig med båt.
Lengre enn man tenker seg.
For det er ikke så langt med bil.
Men med båt, så går det treigt.
For båten går jo ikke like raskt som bilene.
Så det er faktisk kortere vei til Holmestrand, mener jeg å huske, med båt, fra Berger, enn det var til Sande.
Men med bil, så er det dobbelt så langt til Holmestrand.
Det høres kanskje rart ut, men sånn er det bare.
Men Ole Tony, han var dau, sa Christell.
For dem hadde sett bilen, fra skolebussen.
Så det var ikke så artig.
Han gikk i klassen min fra 79 til 86, var det vel.
Så selv om han ikke var bestekameraten min eller noe.
Så var han vel en av de mer normale i klassen, må jeg vel si, når jeg tenker tilbake.
Selv om jeg kanskje kødda litt med noen av filmene jeg spilte inn til han, med trackinga osv., som det var på video-spillere da.
Og han ble vel litt kødda med, av Odd-Einar og sånn, i klassen.
Så han var litt mobbeoffer kanskje, nesten på samme måte som meg.
At folk dreiv og kødda og sendte meldinger osv.
Noe sånt.
Hvertfall Odd Einar kødda med han, hvis jeg husker riktig.
Selv om jeg ikke husker om Ditlev og Odd Einar kødda med han.
Men alle de tre kødda med meg, og Karl Fredrik noen ganger, og Erik Ree osv.
Så jeg fikk min del med kødding jeg og.
Men Ole Tonny, han hørte jeg sjelden noe kødding fra.
Så han var vel faktisk en av de mer normale i klassen.
Selv om jeg aldri var bestekamerat med han.
Så var det ikke noe kult å høre Christell fortelle at han hadde daua da.
Så sa jeg, at jeg ikke trodde det var sant.
At Christell hadde misforstått.
Men da sa hu, at folka som hadde gått i klassen min og sånn, var det vel, hadde sagt det på bussen, at Ole Tonny hadde daua i ulykken, da han kjørte av veien da.
Så da skjønte jeg, at hun hadde skjønt det riktig.
Så sånn var det.
Men men.
Det var i det hele tatt ganske mange som daua de årene jeg bodde på Bergeråsen, av ungdommer osv.
En som het Stenberg vel, han løp utfor et stup en kveld var det vel, og daua.
Ole Tonny, kjørte ut og daua.
Eirik Furuheim, kjørte av veien, og da kunne storebroren til Karl Frederik, se inn i hjernen hans, fikk vi høre.
Så trodde Carl, eller Karl, at da hadde han blitt hjerneskada, eller noe.
Så vi skeptisk til han da, da han kom tilbake fra sjukehuset.
Men han var egentlig grei da, tror jeg.
Jeg lånte luftgevær av han, en gang.
Jeg og Ulf Havmo.
Da var på verkstedet til fattern, på Sand.
Og da var det noen fra byen, enten Oslo eller Drammen, på ei hytte, som ringte noen, så kom det noe helikopter over hue på vårs.
Så da glemte vi geværet ute.
Ulf sa han satt det i hjørnet på verkstedet.
Så fant ikke jeg det.
Så var det på hjørnet, utafor verkstedet.
Så da hadde luftgeværet rusta.
Men Eirik Furuheim, eller Erik Furuheim, eller hva han het.
Han ble ikke sur engang.
Så han var egentlig ikke så ille, selv om han hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske i hvertfall.
Men men.
Mer da.
Ole Tonny daua ja.
Han yngste sønnen til Ruth Furuheim, han døde, i hagan til Christian og Petter Grønli, i 79, eller 80, var det kanskje.
Da de lagde snøhule, og den fallt over han, da Petter og Christian var inne og spiste middag.
Så Tove, mora dems, ga ikke middag til han sønnen til Ruth Furuheim.
Enda jeg, jeg fikk ofte mat hos dem.
Så det var litt rart.
For jeg ble kamerat med Petter og Christian, etter at han sønnen til Ruth døde da.
For da flytta jeg dit fra Larvik.
Men mora dems, Tove, hu døde også, i 81, eller 82, eller noe.
Noe sånt.
Og det var også en gutt som døde, som fallt i fjorden, fra fjellet ved Ulvika, eller om det var lengre bort mot Berger.
Og kattene mine, som jeg hadde da jeg bodde i huset i Leirfaret aleine.
De ble borte hele tida.
Enda jeg sørga for at dem fikk mat osv.
Så det var litt rart, hvorfor alle kattene døde.
Men fattern sa at kattene klarte seg ute, når de var et par måneder gamle, mente han.
For kattene nede hos Haldis gikk ute aleine.
Men den katten så vi aldri igjen.
Det var vel den andre katten jeg hadde det da.
Like etter at den første katten, fra Larvik døde.
Så var det en katt som het Tiger, også en av kattungene til Susi, katten til Christell.
Den levde litt lengre enn den andre, men den døde den og.
Så var det den fjerde katten.
Den het Kitty, sa Christell.
Den ble vel nesten to år kanskje, så døde den og.
Den fikk jeg da den egentlig var for ung til å være borte fra moren sin.
Så den måtte jeg roe ned, hele dagen og natta, den første tida jeg hadde den.
Men den drakk melk av en skål da, eller skje, var det kanskje.
Så det gikk greit.
Men den var nok litt for ung, til å være borte fra moren sin.
Men det var sommerferien.
Og da gikk det ann å passe på katten da, siden det ikke var skole osv.
Men etter at den også døde, med at noen hadde slått istykker kjeven, og tarmen hang ut osv.
Fattern fant katten, og sa den hadde blitt overkjørt av moped.
Det var rart at katta ikke dukka opp, da jeg ropte, syntes jeg.
Men den var der, da fattern kom opp fra Haldis, i et eller annet ærend.
Men etter at den katta også måtte bli avlivet, hos dyrlegen, da ville jeg ikke ha fler katter.
Da ble det litt mange katter som døde.
Det var slitsomt, for man ble jo knytta til de kattene.
Fordi jeg bodde jo aleine i det huset, så når man da hadde katt, så ble jo det litt selskap da nesten.
Selv om det ikke var som at et menneske bodde der.
Så var det i hvertfall en katt som man ga mat til og ropte på, for å komme hjem om kvelden osv.
Så det var jo bedre enn ikkenoe liksom.
Men det var så slitsomt siden de døde hele tiden.
Og ingen av de døde naturlig.
Men de tre første, bare forsvant.
Fettern min Tommy, fant den første, etter noen måneder, og sa den katta, Pusi, hadde blitt kjørt over av en bil, og at noen hadde hivd den ti meter ned en skråning.
Ved bussholdeplassen ved gamlehjemmet.
Men jeg så ikke noe skader på katta.
Så jeg syntes det hørtes rart ut.
Så hva som skjedde, det veit jeg ikke.
Den andre katta, Pusi 2, den ble borte etter en uke, eller noe, for fattern sa den klarte seg ute, da vi skulle kjøre bort på Sand, eller til Oslo, eller noe.
Så fikk jeg ikke ta med katta.
Den tredje katta, Tiger, den ble vel bare borte, tror jeg.
Etter noen måneder vel.
Mens den fjerde katta, den levde et år, eller to, før fattern fant den på terrassen da, med kjeven knust, og med tarmen hengende ut.
Eller det var vel jeg som så det.
Fattern sa bare at katta var på verandaen da.
Men han la ikke merke til, at katta var skada.
Det var det jeg som så.
Enda jeg så jo det med en gang, at kjeven var knust osv.
Tenna stod vel vanlig, men kjeven hadde løsna fra tannraden da, så den kjeven hang under tenna.
Men det gikk ann å fikse, det kunne katta overleve, sa dyrlegen.
Men han dyrlegen i Sande, han var en litt eldre kar.
Så han så ikke det med en gang, at tarmen også hang ut.
Så jeg måtte vise han det.
Og da skjønte jeg på at han, at da ble det vanskelig.
Da måtte katta på dyre-sykehus, osv.
Men det orka ikke jeg.
Med fattern osv.
Som egentlig ikke likte katter.
Han ville jo at den to måneder gamle kattungen, Pusi 2, at den skulle gå aleine, rundt huset, mens ingen var hjemme.
Altså den fikk ikke være inne.
Så den ble borte.
Og da å få til det, at fattern betalte mange tusen, for at katten skulle være på dyre-hospital.
Og kanskje ikke overleve alikevel.
Og at det skulle ta tid fra skole osv.
Nei, det ble litt for mye styr osv.
Da ville nok folka på Bergeråsen, trodd at vi var gærne, hvis vi brukte mange tusen, på en katt, på sykehus.
Så da ble det til, at jeg sa at han skulle bare avlive katta.
For det ble nok bare tull, med sånn dyrehospital osv.
Jeg tenkte vel at det var noe galt.
Siden katta kom, først når fattern dukka opp.
Etter at jeg hadde ropt på katta, i timesvis mer eller mindre.
Så da orka jeg å stresse med fattern, at nå må vi på dyrehospitalet, og se hvordan det går med katta osv.
Jeg orka ikke sånn tull.
Jeg var ikke så på bølgelengde, med fattern, på den tida der.
Og har heller ikke vært det seinere.
Så det var vel ikke sikkert at katta hadde blitt seg selv igjen heller.
Og i ferier og sånt, så var det tungvint med katta.
For bestemor Ågot, hu klarte ikke å ta seg av katta.
For hu likte ikke katter, og den begynte å mjaue og sånn, og lurte på hvor jeg var da, hvis vi var på ferie på Gol osv.
Som vi var, i 83, eller noe.
Noe sånt.
Og da ringte vi bestemor Ågot, på lørdagen, og da var hu fortvila, og katta mjaua i bakgrunnen.
Så det var siste gangen hu ville ha katta.
Så det var nok best å avlive katta da.
Og da fattern spurte meg, om jeg ville ha ny katt, neste gang Susi fikk kattunger.
Nei, da orka jeg ikke mer.
Det var artig å ha katt, og jeg synes de var fine dyr.
Men når de døde hele tida, så ble det så slitsomt, så jeg orka ikke å ha flere katter da.
Når fire katter hadde dødd, fra 1981 til 1984, eller noe.
Da var det liksom nok.
Så sånn var det.
PS 2.
Her er meg og katta, sommeren 83, eller noe, da jeg og søstra mi, var på besøk hos bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes (som er i bakgrunnen på bildet), i Nevlunghavn:
Det var katten som Christell sa het Kitty.
Det var vel den fjerde og siste katten jeg hadde.
Dette her var vel sommeren 83, da jeg var sånn 12-13 år, og den katten døde vel året etter, hvis jeg husker riktig.
Noe sånt.
Det er fra et bilde, som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde her i Liverpool, i Walton, for to-tre år siden.
Men men.
Dette var altså ferien etter, at vi var på Gol.
Jeg tror det her kanskje var sommeren, som søstra mi flytta til Bergeråsen.
For jeg tror ikke hun var med til Gol, som nok var påsken før det her.
Så om jeg fikk katta sommeren et år før det her bildet.
Det er mulig.
Noe sånt.
Og at katta døde høste, et drøyt etter det her.
Noe sånt.
Jeg måtte ta med katta til Nevlunghavn, siden bestemor Ågot ikke orka å passe katta, siden hun ikke likte katter.
Enda hun var oppvokst på gård.
Gården Mogan, i Numedal.
Selv om hun ikke ligna på bildet som hun viste men.
“Je’ vet itte je’, sa hu mor”.
Det pleide Ågot å si noen ganger.
Så hun var vel fra der dem prata sånn da.
Noe sånt.
Jeg veit ikke om dem snakka sånn i Numedal, på Rollag.
Men dem gjorde vel det da, siden Ågot sa det.
Noe sånt.
Men men.
Så da vi var i Nevlunghavn, den sommeren, så passa jeg veldig bra på katta.
For jeg hadde hatt problemer, med at de første kattene, ble borte.
Jeg lot katta gå rundt i hagen der.
Det gikk greit.
Men, jeg hadde katta på rommet, om natta.
Det var det gamle rommet til Martin.
Og det gikk litt på nervene løs, å bo der.
Fordi bestemor Ingeborg, hun var så streng og fant på så mye rare ting.
Hun er jo oppvokst i København og i Tyrol osv., fra noen kjente danske familier, som heter Hedegaard og Nyholm og Gjedde osv.
Så hun er vel litt prega av det da.
Så hun skal sjefe hele tiden, i hvertfall da, og finne på ting og pirke på.
Så jeg mistrivdes der.
Så jeg var helt vanlig da jeg dro dit, husker jeg.
Men etter noen dager, så ble jeg litt apatisk.
Og klarte ikke å tømme kassa til katta osv., som stod på rommet der.
Så det lukta kattepiss, på rommet der.
Og jeg tror også katta ble litt stressa av å være der, med bestemor Ingeborg, som maste hele tida osv.
Så etter noen dager, så bare gleda jeg meg til å dra hjem.
Som om hvis man er i militæret omtrent.
Omtrent det eneste vi gjorde, var å lese bøker der.
Vi var der to somre etter og, tror jeg det var.
Og da bestefar Johannes død.
Han døde året etter i Spania, eller noe.
Og katta døde vel også det året.
Så to somre seinere, så var det bare jeg og søstra mi og bestemor Ingeborg der.
Da gikk jeg litt på stranda med metalldetektoren osv., som jeg hadde kjøpt på postordre.
Og da var ikke bestemor Ingeborg så slitsom.
For da fant jeg noen nøkler, til en utebod, som bestefar Johannes hadde leita etter osv.
Og da ble hun litt trist, for da tenkte hun på Johannes da.
Så da var hun ikke så sjefete og slitsom.
Og jeg var noen år eldre, så jeg takla vel sånn oppførsel bedre da.
Så da ble jeg vel ikke sånn apatisk nesten, av å være der.
Den sommeren som bilde er fra, da ble jeg sendt opp på loftet, for å hente fler bøker.
Vi leste en bok om dagen omtrent, da vi var der.
Bestemor har mange bøker, og muttern og tante Ellern og onkel Martin, de leste mye under oppveksten.
Så skulle jeg opp å finne enda fler bøker på loftet da.
Så snubla jeg over en eske med russiske fotoapparat, fra 60-tallet kanskje.
Og det var ikke så vanlig, i Nato-landet Norge, på 80-tallet.
Midt under den kalde krigen.
Så hvordan de kameraene hadde endt opp der, det veit jeg ikke.
Bestemor Ingeborg, sa på telefon, tidligere i år, at det var fra den forrige beboeren, som hadde bodd der før dem.
En fyrvokter, som visstnok var gal, og stal blomster, og gravde de ned i hagen.
Noe sånt.
Så jeg og søstra mi, fikk hvert vårt russiske kamera, og tok med tilbake til Bergeråsen.
Så, som jeg har skrevet om før.
Da fotballlaget dro på tur til Gøteborg, et år etter det her, eller noe.
Da hadde jeg med det russiske kamera, og tok bilder på Liseberg osv.
Men kamera fallt ut av kameraveska, i en karusell, og ble knust da.
For det var ikke riktig kamraveske egentlig, så man kunne ikke skru fast kamera.
Det var 5-6 russiske fotoapparat, som lå i den esken på loftet der.
Så det var vel litt rart kanskje.
Men men.
Men jeg og søstra mi, var med til Gøteborg, med fattern og Haldis, samme sommer, 83, tror jeg, som det bildet over ble tatt.
Så jeg var 13 år den sommeren, og søstra mi elleve og et halvt, da vi ble sendt til Liseberg aleine, en fredagskveld, sommeren 83 da, med noen penger, fra et hotell i Gøteborg, med beskjed om å ta taxi til Liseberg.
Men jeg huska navnet på hotellet og nummeret til rommet til Haldis og fattern på hotellet.
Så vi kom vårs tilbake og.
Etter kanskje fire-fem timer på Liseberg, da vi prøvde alle karusellene omtrent.
Noe sånt.
Så det var jo flaks.
Så da vi var i Gøteborg, med fotballlaget, som nesten var det samme som å dra med klassen.
Da visste jeg hvordan billettsystemet var.
Så da forklarte jeg trenern, Skjeldsbekk, at vi burde kjøpe sånn hefte, sånn at alle fikk et hefte, til 20-30 kroner, som var stapp fullt av biletter, til karuseller.
For da kunne man få prøvd nesten alle de kule karusellene, uten at det kosta så mye.
Så da fikk jeg prøvd alt på Liseberg, omtrent, to år på rad da.
Men det var litt kjedelig, å dra der to år på rad.
Så jeg måtte nesten finne på noe artig, andre året.
Så da tok jeg med det russiske kameraet, og begynte å prate litt russisk der noen ganger og.
Eller lata som da.
Så da så gamle koner rart på meg osv.
Det her var jo under den kalde krigen, så det her var artig.
Men jeg tok ikke med kamera, når jeg dro til Liseberg, med fattern og dem.
Enda jeg tror det var uka etter at vi var hos Ingeborg.
Men da måtte katta kanskje katta være hos Ågot igjen da.
Men da gikk det kanskje bedre.
Det er mulig.
Noe sånt.
Så det var ikke så praktisk å ha katta i ferier, men det var greit i skoleåret, når jeg var mye aleine hjemme.
Men det var aldri på tale, å ha katta nede hos Haldis og dem.
For dem stolte jeg ikke på.
Jeg husker Petter og Christian Grønli.
Dem hadde to hamstere, som Pia og Christell tok var på.
Som het Whiskey og Vodka.
Og da hadde visst en eller to av de stryki med, mens Haldis eller Pia og Christell passa på dem da.
Det må ha vært i en ferie, som Pia var på besøk fra Larvik.
Noe sånt.
Så de dyra de strøk med.
Men Susi levde lenge, katta til Christell.
Men den katta var ikke helt god.
Jeg tror det var fordi, at den hadde liggi bak kjøleskapet, i tre dager, eller noe, da den var ung.
Før jeg flytta til Bergeråsen, var det vel.
Og at Jan og Viggo hadde finni katta bak kjøleskapet da.
Noe sånt.
Men Christell gikk vel bra med Susi.
Men hun er vel kanskje litt som Susi, at hun kanskje har blitt litt fucka opp hun og.
Hva vet jeg.
Hun er vel veldig overfladisk, må man vel si.
Jeg tror ikke hun skjønte det, at Susi nok var litt fucka opp.
Men man kan ikke skjønne alt.
Jeg lurer på om Christell mangler litt evnen til å se under overflaten, på ting og situasjoner osv.
At hun ikke er så moden og sofistikert.
At hun er enkel sjel.
Eller noe sånt.
Men nå er det jo lenge siden jeg har hatt så mye med Christell å gjøre.
Og det har omtrent alltid vært andre folk i nærheten da.
Når jeg har prata med henne.
Sånn som søstra mi, eller brødrene hennes, eller noen av vennene eller venninnene hennes.
Så hvordan Christell egentlig er, det veit jeg ikke helt.
Men om hun skal regnes som stesøstra mi, eller ei jente fra Bergeråsen, siden hun var dattra til dama til fattern, og de bodde i et annet hus på Bergeråsen.
Det veit jeg ikke.
Men jeg kjenner egentlig ikke Christell så bra.
Siden hun bodde i et annet hus osv.
Så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan hun er egentlig.
Men jeg tror hun er ganske overfladisk, og samtidig tøff til å være jente.
Men helt nøykaktig hvordan hun er, det skal jeg ikke si sikkert.
Jeg trodde ikke hun var så smart, men hun kom jo inn på almenn.
Så det er vel sånn at jeg har et spørsmålstegn, på Christell nå.
Så får vi se, om det er mulig å finne ut mer om hva som foregår.
Men hun får bare ha det spørsmålstegnet, inntil videre.
Det er jo ikke så mye, som jeg har med familien i Norge osv. å gjøre nå.
Så om det er mulig å finne ut noe mer, om hva som skjuler seg bak det spørsmålstegnet.
Det veit jeg ikke.
Men den som lever får se.
Vi får se.
PS 3.
Den andre katten jeg hadde, det var Pusi 2.
Det var fordi at jeg var så trist, etter at Pusi, den første katten døde.
Den katten fikk vi, i 76, tror jeg det var, i Mellomhagen.
Så flytta jeg til fattern, i 79.
Så flytta Pia og muttern og Arne Thormod og Axel, til Stenseth Terrasse, i Solbergelva, samme året, var det kanskje.
En gang jeg var på besøk der, så så jeg, at katta var så stressa.
For Axel, han lærte å gå der, mener jeg å huske.
Og han ble født i 78.
Så da flytta de nok til Drammen, like etter at jeg flytta til Berger.
Eller om det var året etter.
Noe sånt.
Da lærte vel Axel å gå i Larvik da.
Noe sånt.
Men, katta var så skremt der, på Stenseth Terrasse.
For det var så mye bråk, i det huset.
Muttern var jo ofte mer eller mindre hysterisk, og Axel grein, og Pia var ikke akkurat en samlende person, for familien kanskje.
Jeg vet ikke.
Jeg og søstra mi var vel ganske nærme da.
Hu introduserte meg, for vennene sine, på Stenseth Terrasse osv.
Og det gjorde hun også, seinere, på Tagtvedt.
Og dem flytta også tilbake til Jegersborggate, en stund seinere.
Så tok jeg med katta tilbake, etter noen måneder.
Så var katta på Stenseth Terrasse, en stund.
Vi hadde en sånn avtale, at jeg skulle ha katta litt, og dem skulle ha katta litt.
Muttern gikk med på det.
Så hun var ikke alltid slem, som vi sa.
Hun var kanskje litt forstyrra, eller i hvertfall hysterisk.
Og fant alltid på et eller annet merkelig.
Så hun var ikke en person som gjorde andre rolige da, for å si det sånn.
Men det var kanskje ikke så kult for søstra mi og dem, at jeg tok med katta.
Men jeg vet ikke om dem brydde seg.
Dem gjorde vel det.
Så tok jeg med katta tilbake.
Så dro jeg dit noen måneder seinere.
Og da var det min tur til å ha katta igjen.
Men da hadde noen andre på Stenseth Terrasse, adopert katta.
Så da måtte jeg stå der, i en halvtime og krangle med en familie jeg ikke kjente, for å få tilbake katta da.
Jeg måtte rope og krangle, og forklare at katta var min, i en halvtime, eller noe da.
Og tilslutt så gikk ei jente og henta katta.
Jeg vet ikke hvorfor katta var der.
Det er ikke lett å si.
Om dem ikke trodde katta hadde det bra hos muttern og dem.
Eller om muttern og dem ikke ville at jeg skulle ta med katta, og hadde katta hos dem.
Det var ingen som sa det i såfall.
Søstra mi sa bare at de hadde tatt katta.
Men jeg fikk katta tilbake da.
Og da fikk ikke katta lov å være på Stenseth Terrasse lengre.
Siden de folka prøvde å rappe katta.
Men muttern og dem, flytta tilbake, til Jegersborggate i Larvik da.
Og da hadde jeg med katta tilbake en gang.
Så katta levde vel i et år eller to, på Bergeråsen.
Noe sånt.
Men jeg ble så trist, når den katten døde.
Så da fikk jeg ny katt, som så nesten lik ut, da Susi, katten til Christell, fikk kattunger.
Og den var bare en måned eller to.
Det her var om sommeren, antagelig et halvt år etter at den første katten døde.
Og da sa fattern, at katten klarte seg ute, selv om vi dro.
For de andre kattungene, de klarte seg ute, nede hos Haldis.
Men de hadde jo moren sin, Susi, og de var jo født og oppvokst der.
Så kanskje den kattungen, Pusi 2, prøvde å finne de andre kattene, og moren sin, nede hos Haldis da.
Noe sånt.
For da hadde jeg bare hatt den katten, en uke, eller noe.
Men den katten, den fant vi aldri igjen, da vi kom tilbake.
Men da fikk jeg en annen katt.
Som het Tiger.
Det var Jan, broren til Christell og Viggo, som sa at den katten het Tiger.
Det var med engelsk uttale.
Men den katten ble også borte, selv om jeg hadde den, i noen måneder i hvertfall.
Eller et år kanskje.
Noe sånt.
Så Pusi 2 og Tiger, de var altså brødre.
Og Kitty, var også kattungen til Susi.
Men den ble født seinere da, etter at Tiger døde.
Fattern skulle sikkert avlive de andre kattene, det var sikkert defor jeg fikk den siste katten, da den var så ung.
Det tror jeg var om sommeren.
Eller i hvertfall i en helg.
For da måtte jeg passe på den katten, og roe den ned, hele dagen og kvelden da, for at denne skulle bli vant til å være borte fra de andre kattene da.
Men den overlevde, selv om den vel egentlig var for ung til å skilles fra moren sin, vil jeg tro.
Men da ble vel den katten ekstra knyttet til meg da, siden jeg fikk den katten, da den var så ung.
Og jeg prøvde også å passe ekstra på den, siden de andre kattene hadde blitt borte.
Men jeg lot katten gå ut og sånn da.
Det ville vel vært dyreplageri, å ikke latt katten gå ute, for alle kattene på Bergeråsen, fikk lov til det.
Men den sommeren, da det bildet ble tatt.
Eller om det var sommeren etter.
Da var jeg hjemme, og kjeda meg da.
Så pleide jeg å dra bort til Ågot, på Sand, og få noe mat.
Og da tok jeg med katta.
For jeg kjeda meg, og jeg prøvde å passe på katta osv. da.
Og da kunne jeg sette den katta, oppå skuldern min, mens jeg sykla.
Og katta hoppa ikke av skuldern.
Det var vel mest fordi jeg kjeda meg, eller for morro skyld, at jeg tok med katta.
Så da fikk katta være hos Ågot og, og det virka det som at katta syntes var morsomt.
Og da tror jeg også Ågot syntes at katten var litt morsom.
Det er mulig.
Så den var ganske tam den katten.
Så da var det ikke så artig, at jeg fant den katten, på verandaen med ødelagt kjeve, og med tarmen hengende ut osv.
Det var ikke så artig.
Så etter det, så skjønte jeg vel det, at det var ikke så greit å ha katt, når man bodde alene osv., så da orka jeg ikke det, å ha fler katter, når fattern spurte om det, seinere, neste gang Susi fikk kattunger.
Så sånn var det.
-
Google Mail – Søknad om fri rettshjelp
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Søknad om fri rettshjelp
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Oct 20, 2008 at 9:45 AM
To:
postmottak@fmoa.no
Hei,jeg har kontaktet dere et par ganger tidligere om søknad om fri rettshjelp.
Men det er ikke for å mase at jeg sender en ny søknad.
Grunnen til at jeg søker nå, er at jeg har fått anbefalt det, av
politiet i Drammen.
Jeg har hatt problemer med telefonsjikane, fra faren min, Arne Mogan Olsen.
Så jeg anmeldte det til politiet i Drammen.
Men de sier at de ikke har kapasitet til å etterforske dette, hvis
ikke det er snakk
om rene drapstrussler.
Men jeg nevnte også for politiet i Drammen, at faren min lot meg bo alene, på
Bergeråsen, fra jeg var ni år, uten å sørge for at jeg kom meg på
skolen, og uten
å sørge for at jeg gjorde lekser osv.
Og da sa politiet i Drammen, at da burde jeg kontakte advokat, for da måtte også
kommunen og barneværnet tas med i bildet.
Men de sa at det var snakk om omsorgssvikt, å la noen bo alene fra de er ni år.
Men da ble vi enige om, siden jeg ikke har noe penger til advokat
osv., at jeg skulle
forsøke å sende en ny søknad om dette.
Det var Tor Ingolf Johansen, hos politiet i Drammen, som jeg pratet med.
Så da håper jeg at tre er et lykketall, og at dere vil hjelpe med i
hverfall denne søknaden,
den tredje søknaden jeg sender dere i forbindelse med fri rettshjelp.
Og beklager hvis det blir mye søknader, men det er mye som har foregått.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Google Mail – Spørsmål om å ta tilbake fredspris.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Spørsmål om å ta tilbake fredspris.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Oct 20, 2008 at 6:48 AM
To:
postmaster@nobel.no
Hei,mitt navn er Erik Ribsskog.
Jeg overhørte, i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og
ble forsøkt drept i Larvik i 2005.
Jeg har siden da vært i Liverpool, og har prøvd å kontakte Kripos og
politiet i England, angående
problemene med denne ‘mafian’ da.
Uten at jeg kan si at jeg har gjort noe galt.
Og uten at jeg vet hvem den her ‘mafian’ er.
Men politiet vil ikke hjelpe.
Og jeg mener det da blir som tortur, at man må gå i uvisshet, om hva som skjer.
Det har også skjedd ting på jobb, i England, hvor politiet ikke vil si
hva som har skjedd med
kolleger som har forsvunnet fra jobb osv.
Og alle myndigheter bare tuller med rettigheter mine, uansett hva jeg
kontakter dem om, også
i forbindelse med en arbeidssak mot Bertelsmann Arvato/Microsoft, hvor
jeg ble mobbet mye
av ledere da jeg jobbet der, og de brukte også ledelsesmetoder, som
jeg har fått beskrevet som
ulovlige og mobbing, i ettertid.
Så har jeg kontaktet Amnesty, for myndighetene får men nesten til å
klikke, når de ikke gir meg
rettighetene mine.
Jeg kan jo ikke komme meg videre med livet mitt, når jeg ikke vet hva
de her ‘mafian’-greiene er,
og når rettighetene mine blir tullet med hele tiden.
Da kan jeg jo ikke ha noe vanlig, verdig liv, som jeg mener er en menneskerett.
Så kontakter jeg Amnesty.
Men leder i norsk Amnesty, Jegenes, heter vel han.
Han sier at mafian, følger ikke etter folk uten at de har gjort noe galt.
Så han legitimerer mafian.
Og det mener jeg er feil.
Fordi noe ‘mafian’, står det ikke noe om i grunnloven, at vi skal ha.
Vi skal ha en ordensmakt, politiet, et rettsvesen og et storting og en
regjering.
Men det står ikke noe i Norges lover eller grunnlov, at vi skal ha noe ‘mafian’.
Så derfor mener jeg at Jegenes, og Amnesty, ikke kan referere til noe mafian,
som om de var en legetim organisasjon å referere til.
For mafian er ikke legetim, hvem de nå er.
Og jeg klagde til Amnesty international.
Men de sa at Jegenes har rett, mafian vil ikke følge etter noen, hvis
de ikke har
gjort noe galt.
Så jeg mener hele Amnesty International, oppfører seg som en ulegitim
organisasjon.
Siden de legitimerer mafian, som jo ikke er legitim.
Mafiaen er ikke offisiell og legitim.
Hvis Amnesty refererer til disse, da er ikke Amnesty offisielle og
legitime heller.
Da lever de ikke i det vanlige samfunnet, men i et ‘phoney’ samfunn.
Så derfor tenkte jeg at jeg kunne høre om dere kunne ta tilbake
eventuelle fredspriser
dere har gitt Amnesty, siden de ikke lenger er legitime, og hører til
i den virkelige
verden, men opererer i en fiktiv underverden.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg sender med e-poster fra Amnesty, så kan dere se selv.
Google Mail – Complaint about the Norwegian Amnesty.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Complaint about the Norwegian Amnesty.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Oct 20, 2008 at 6:56 AM
To:
postmaster@nobel.no
———- Forwarded message ———-From: <MByler@amnesty.org>
Date: Mon, Jul 7, 2008 at 9:36 AM
Subject: Complaint about the Norwegian Amnesty.
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Dear Mr. Ribsskog,
I am sorry to hear that you have not had a positive experience with
Amnesty International in relation to your concerns.
I need to affirm, however, that the response that was given to you by
the Director of AI Norway is correct, and that there is nothing that
AI can do to support you in this instance. I am sorry that you felt
this was impolite.
Best wishes,
Marjory M. Byler
Senior Director, International Mobilization
Amnesty International
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: Jun 18, 2008 1:38 PM
Subject: Complaint about the Norwegian Amnesty.
Hi,
I called your offices today, and explained that I had been having some
problems with the
Norwegian Amnesty, and if it was possible for me to send an e-mail to
you explaining about
this, and then I was given your e-mail address.
The problems, are regarding that I was in contact with the General
Secretary, for the Norwegian
Amnesty, Mr. Jegenes, earlier today.
It was a bit of problem with the communiction in this phone-call.
So I thought I’d try to write you an explanation, or complaint, about this.
I found that Mr. Jegenes, was a bit impolite, I think I have to say,
since he interupted me, when
I started explaining why I had contacted him and Amnesty, and about
the problems with the earlier
contact, which I had escalated to the General Secretary.
Then, after he had interupted me, and said quite a few things, then he
didn’t want to let me finish
my explanation, that I had prepared, before the call.
He just hang up.
I thought this was a bit inpolite.
Further, in the call, when he interupted me, he said that their
representative, was right in declining
to help me, since Amnesty couldn’t investigate organised crime, like he said.
But, I wanted them, to help me with the Government.
The Government, aren’t answering my correspondence, and also the
Sivilombudsman in Norway,
which Amnesty UK, adviced me to contact, is also, like the Goverment,
playing games with me,
I think one have to say.
This is what I wanted Amnesty to help with, to get the Government to
treat me, in accordance to
my rights, and not play games with me.
But the General Secretary, said that Amnesty would have had to
investigate organised crime,
to help me.
This is not right, they could just have looked at the correspondance,
between me and the
Government, and then they could have seen that the Government are
playing games with me.
Since I think this is the real problem, that leads to what I’d say is
torture and inhumane
treatment from the Government, that they are playing games with me,
and my life, and that
they have no respect for my rights.
And this leads to the torture, like I think I have to call it, and
inhumanity, in my situation.
I think I have to hold the Government in Norway, since I am a
Norwegian citizen, responsible
for this, since they haven’t got the right, to keep things in soceity,
like how the situation is
with ‘mafia’, like I’ve heard I’ve been followed by, secret.
And they are also not answering my corresponedence etc, with I’d say
means that they are
playing games with me.
Further, Mr. Jegenes, also said, when he interupted me, that
‘mafia/organised criminals
wouldn’t just single out and individual for following’, when he asked
me, why I was being
followed, and I answered that I couldn’t say exactly why.
These things, like criminal organisations/mafias agenda, is not
something that is open in
society, and for him, to demand, that I needed to know this, I think
is unreasonable.
Mr. Jegenes, is infact, legitimising mafia, in society, by saying,
that their agenda, is
logical and reasonable.
Mafia, is not a legitimate part of society, you can’t find anything in
eg. the Norwegian
constitution, that says that mafia, is legit.
I think it seems like Mr. Jegenes, is trying to legitimise mafia, and
mafia/orginised criminal
organisations agenda in society, by claiming, that they are acting
reasonable and logical.
I object strongly to this legitimisation of mafia/organised crime, by
Mr. Jegenes.
Further, Mr. Jegenes, also said, that he thought, that the Norwegian
Government, thought
that, what I had overheard, that I was followed by ‘the mafia’, and
that I was being used as
a ‘target-guy’, by the Government, must have been something I had imagined.
So Mr. Jegenes, is saying what he thinks is more right, than what I think.
He isn’t taking what I’m saing in good faith, and neighter is the Government.
There is no declared sivil war, in Norway, at the moment, so there is
no reason, for why,
Mr. Jegenes (and the Norwegian Goverment), shouldn’t take what is
being said from a
fellow country-man, in good faith.
So this I would like to complain about, I think it’s inpolite of Mr.
Jegenes, to treat a fellow
country-man, in this way.
This is what I wanted to contact you and explain about.
I hope that you have the time to have a look at this!
I’ll also add a link, to my blog, where I’ve written a short summary,
of the phone-call with
the General Secretary today, and also posted the notes from the call,
and the notes that
I had written, to prepare myself, before I called, but which the
General Secretay, wouldn’t
let me finish read/explain about.
(Although this blog-post is in Norwegian, but I add the link anyway,
just for to explain that
I got a bit upset, and posted the notes etc. on my blog, at once after
the call, since I though
I was being treated a bit inpolite.).
I hope this is alright!
Yours sincerely,
Erik Ribsskog
PS.
Here is the link to mentioned post, on my blog:
http://johncons-mirror.
blogspot.com/2008/06/kort- referat-fra-telefonsamtale- med.html Working to protect human rights worldwide
DISCLAIMER
Internet communications are not secure and therefore Amnesty
International Ltd does not accept legal responsibility for the
contents of this message. If you are not the intended recipient you
must not disclose or rely on the information in this e-mail. Any views
or opinions presented are solely those of the author and do not
necessarily represent those of Amnesty International Ltd unless
specifically stated. Electronic communications including email might
be monitored by Amnesty International Ltd. for operational or business
reasons.
This message has been scanned for viruses by Postini.
-
http://no.wikipedia.org/wiki/Bertelsmann
PS.
Wikipedia driver å fjerner hva som blir skrevet, fra ‘historikk’.
Det er noe de har begynt med i det siste tror jeg:
http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Bertelsmann&action=history
Og de kaller det ‘sjikane’, men jeg bare skriver om hva som har skjedd.
Men hvis de kaller fakta for sjikane, så er det vel sjikane da.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er en scan av den e-posten som hun Vivian Steinsland sendte, med flaggermus osv.:
Det var også hun Steinsland, som sendte de bildene av rumper osv., som er brukt som ‘button’, i headeren for denne bloggen, for problemene på Arvato/Microsoft, som det står mer om i denne linken:
I den linken, så kan man også se, at hun mobbet meg, noe ganske forfærdelig, på Microsoft-aktiveringen.
Hun var team-leader, og fant opp regler hele tiden, som gjorde jobben mer og mer slitsom, spesiellt for meg som nordmann, som bare fikk danske samtaler, og måtte ta de like bra som f.eks. finner tok finske samtaler, når man tenker på språkproblemene, med å skjønne dansk, og at dansker skal skjønne norsk.
Dette står det mer om i linken ovenfor, også flere e-poster som inneholder mobbing fra henne mot vanlige medarbeidere, meg og alle ansatte, hvor nedsettende utrykk blir brukt osv.
Det var også hun Vivian Steinsland, som det virket som om kontrollerte hun Emelie Wallin, noen uker etter at hun plutselig forsvant fra jobben.
Det skrev jeg om i en bloggpost her om dagen.
Jeg skal se om jeg finner linken til den posten.
https://johncons-blogg.net/2008/10/vivann-steinsland-fra-bergen-var-det.html
(Jeg har kontaktet politiet i Liverpool og også Kripos, og den norske ambassaden i London, om disse problemene, men de er ikke interessert, og ringer ikke tilbake, ikke engang etter at jeg gikk til det norske konsulatet i Liverpool, for å få de til å ringe politiet i Liverpool. Selv ikke da ringte politiet tilbake).
-
Nå står det i avisa, om problemer med smøring, i skatteetaten osv.
At ledere i skatteetaten har fått sponset dyre Fredspriskonserter, på seg og kona, av Siemens.
Men at justisministeren, sier det er greit, siden reglene er strengere nå.
Noe sånt.
Her er mer om dette:
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2720739.ece
Da kom jeg på, da jeg jobba som butikksjef i Rimi, fra 1998 til 2002, på Rimi Nylænde, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.
Jeg tenkte på sommeren 2000.
Da var det fotball-EM, i Belgia og Nederland, tror jeg, og Norge var med.
Med Semb kanskje, som trener.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Norge vant første kampen, mot Spania, mener jeg å huske.
Med scoring av Iversen.
Jeg var på jobb da.
Men da var det nesten ingen kunder, så vi hadde radio i butikken, mener jeg å huske.
Så hørte vi på mens vi jobba da.
Det her var på Rimi Nylænde.
Og da, like før EM.
Da ble jeg nesten mobba av han distriktsjefen, som jeg hadde da, Per Øyvind Fjellhøy, også kallt PØF.
Han mobba meg, for at jeg ikke skulle på fotball-EM.
Det var bare å snakke med Coca-Cola, så hadde de masse billetter.
Men jeg var ikke den typen butikksjef, at jeg skravla mest mulig, med alle leverandørene.
Jeg bare sa hvordan vi ville ha det.
Og holdt litt distanse da.
Sånn at det ikke skulle bli noe smøring og samrøre av noe slag.
Eller noe kameraderi-tendenser osv.
Jeg prøvde å ha litt distanse, til leverandører osv., for man skulle jo liksom representere Rimi, ovenfor dem da, og ikke bli for godslige med leverandørene, for da kunne de utnytte det, til å skaffe seg fordeler i butikken, fremfor andre leverandører da.
Men så derfor holdt jeg, i alle år i Rimi, som leder fra 94 til 2004, en klar linje der, at jeg hadde distanse til selgere osv.
Så jeg var nok ikke så populær blant alle leverandørene osv.
Og jeg var ikke sånn fast traver på sponsede fester osv., i anledning juleøl og sånne ting.
Så jeg var ikke så kamerat, med selgerne fra Coca-Cola, at jeg visste det, at de hadde gratis billetter til EM.
Klart det hadde vært kult, å dratt til EM.
Men det var den sommeren David Hjort, hadde mast, om jeg skulle bli med han og noen kamerater, og dama Linn, som jobba på Rimi Nylænde, og en som het Kristian, som var butikksjef på Rimi Ryen blant annet, på Arvika-festivalen.
Så jeg hadde alt ordna med ferieukene osv.
Og jeg måtte ordne med EU-kontroll av bilen og sånn den sommeren.
Og jeg var veldig sliten, så jeg var mest hjemme i ferien, og prøvde å få noe overskudd.
Men det hadde nok vært smartere å dratt til syden f.eks.
Men jeg var i syden, sommeren 98, og da fikk jeg problem med en del rynker under og mellom øya og sånn, som jeg syntes kom litt tidlig.
Og det var ikke så artig, å jobbe som butikksjef, sammen med masse unge folk osv., og ha fått masse rynker i tryne osv.
Så jeg holdt meg litt unna sola på den tida.
For da jeg var i Ayia Napa, i 98, så var jeg i sola hele tida, og hadde ikke med nok solkrem, for jeg fikk ikke feriepengene, før etter jeg var hjemme fra ferie, så jeg måtte låne 2500 kroner, av dattra til dama til fattern, Christell, etter forslag fra Pia, søstra mi.
Jeg kunne jo bedt om noe forskudd da, på feriepengene, pga. ukene ferien var i.
Men men.
Men 2500, var ikke så mye, en uke i Ayia Napa, for da var Norge i fotball-VM, og jeg og en kar som jeg havna på rom med, for jeg kjøpte bare restplass, vi festa hver dag, for det var bare sånn det ble der.
Man kunne ikke sitte på hotellrommet, hver dag.
Man gikk på stranda om dagen, så på hotellet og så på fotball-VM kanskje, og i hvertfall drakk.
Og så var det ut på byen om kvelden.
Jeg visste ikke hvordan sted Ayia Napa var, jeg bare ringte og bestilte en tur til syden.
Så jeg fikk kanskje det tilbudet, før feriepengene kom.
Jeg var vel ikke så flink til å bestille sydentur, til riktig dato.
Noe sånt.
Eller jeg tenkte at jeg fikk feriepengene, så jeg hadde egentlig bra med penger.
Men den våren og sommeren der, så var det busstreik, mellom Bjørndal og Mortensrud.
Så jeg var rimelig sliten av hard jobbing på Rimi Bjørndal, og gåing, to ganger hver dag, mellom Bjørndal og Mortensrud.
Som er kanskje en halv mil, eller en mil.
Noe sånt.
Men jeg vet ikke om det var greit at Coca-Cola sponsa med EM-billetter.
Men jeg fikk aldri spurt engang.
Fordi jeg har egentlig aldri likt sånne reklame-greier så mye.
Det er ikke noe som heter ‘a free lunch’, er det et ordtak som heter.
At man må alltid betale tilbake, på en eller annen måte.
Så jeg har mest sansen for å ikke ha noe med sånn smøring å gjøre.
En annen episode, som var litt rar.
Det var Tidemann-selgeren.
En eldre kar.
Han helte ut masse sånn juggel, eller nips.
Reklame-artikler, fra Tidemann da.
I skuffen på kontoret, på Rimi Nylænde.
Sånn flaskeåpnere, f.eks., eller lightere kanskje.
Men det var kanskje 30-40 sånne små nips-ting, som han ga oss, uten noen grunn.
Hvis vi fikk sånne ting, så var det en eller to ting, kanskje.
Men 30-40 ting.
Aftenposten, pleide å komme med blokker og kulepenner.
Men 30-40 dumme nips-ting.
Det var ikke noe jeg skjønte hva var i forbindelse med.
Så neste gang han dukka opp, så ba jeg han ta de med tilbake.
Og han pleide også å gi oss røykpakker, hvis det var et nytt røykmerke da.
Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si til det.
For hvis man har en assistent som røyker da, så vil sikkert den gjerne ha røykpakka.
Men det er mulig vi fikk røyk to ganger, eller kanskje tre.
Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han ville gi oss det.
Kundene kunne jo ikke forvente, at vi skulle vite hvordan røyken vi solgte smakte.
Nå er jo røyken gjemt bort.
Det her var vel i år 2000, vil jeg tippe.
Nipset var i år 2000 husker jeg, for vi hadde PØF som distriksjef.
Røykpakkene var vel i 98 og/eller 99.
Noe sånt.
Men de røykpakkene visste jeg ikke hva jeg skulle svare om, når vi fikk dem.
Hvis det kom en ny kjekspakke f.eks., så pleide butikken å få en pakke, for vi som jobba i butikken, vi skulle jo egentlig kunne svare kundene, hvordan all kjeksen smakte osv.
Så det var vel greit.
Men røyk, var vel litt rart.
Men men.
Vi fikk smaksprøver på juleøl og, husker jeg.
Så det var kanskje greit.
Jeg kommer ikke på så mye mer, med smøring i Rimi nå.
Men han Arne Risnes, eller noe, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, på samme tida som jeg var butikksjef på Rimi Nylænde.
Høsten år 2000, så jobba han på Rimi Karlsrud, som butikksjef der.
Han hadde jobba som leder på Rimi Langhus, flere år før det.
Og hvilke andre butikker han jobba i, det husker jeg ikke nå men.
Men men.
Han holdt med Liverpool, så på Rimi Langhus, så var det et Liverpool-klistremerke, over døra, fra lageret, til butikken.
Så det tror jeg det antagelig var han som klistra opp.
Jeg jobba der som butikksjef, i år 2001 og 2002 da.
Og han må ha jobba der kanskje 5-10 år før det her da.
Noe sånt.
Men jeg tok ikke det klistremerke ned.
Jeg bare spøkte om det.
For det var grenser for hvor barnslig man kunne oppføre seg og.
Det var en ting å spøke om sånt.
Men å faktisk pirke ned et sånt klistremerke, når man hadde masse viktige ting å gjøre i butikken.
Nei, det ble litt for dumt.
Men jeg kunne spøke om det, på butikksjefmøter og sånn da.
At det klistremerke var det like før jeg tok ned osv.
At det så jeg lenge på det klistremerke osv.
Man måtte liksom prøve å være litt sånn jovial.
Noe sånt.
Men han Arne Risnæs da.
Han dro med noen andre Rimi-sjefer, til Belgia og Nederland da.
Men de stoppa på grensa, av politiet.
Og politiet fant noe verktøy, i bagasjen, på bilen dems.
Så de trodde at Rimi-lederne, var hooligans.
Så dem fikk ikke sett EM-kampene.
Dem ble vel sent tilbake til Tyskland eller Frankrike, eller hvilket land dem kom fra da.
Noe sånt.
Enda han Arne Risnæs, han var med på Rimi butikksjef-tur, med PØFs distrikt, høsten 2000.
Og han var den som var mest edru da, tror jeg.
Det var en sånne helgetur, på en hytte, på Dagali, eller noe.
Hvor vi testa rafting, i en elv, oppe på Dagali, eller hva det het.
Vi kjørte en buss opp Numedalen osv.
Eller en maxi-taxi var det kanskje.
Noe sånt.
Så han virka ikke som noen hooligan-type, han Arne fra Rimi Langhus og Karlsrud.
Men de ble stoppa da, av en eller annen grunn.
Han kjente også Irene godt, han Arne Risnæs, eller hva han het.
Det var nesten som om de var et par, husker jeg.
Det husker jeg fra sommeren 2002.
Da hadde jeg ansvaret for Rimi Bjørndal, mens Irene var på ferie.
Og ambulerende Njål, eller hva han het.
Han bare stakk opp til Trondheim.
Og sa han var sjuk.
Så jeg måtte jobbe 14 timers dager, eller noe, da Irene var på ferie.
Så jeg ble jo rimelig kjent med butikken, kan man si.
Men da Irene kom tilbake.
Da var jeg bare en vanlig slave, som ble kommandert til hver minste filleting.
Så det var litt rart opplegg i Rimi.
Jeg jobba jo som låseansvarlig da, for jeg hadde slutta som butikksjef, for å studere, på HiO, bachelor informatikk.
Så da var det ikke mye man skulle ha sagt, som låseansvarlig, selv om man hadde jobbet 14-timers vakter, i 2-3 uker, og virkelig hadde oversikten over butikken.
Så var det ikke sånn, at man ble hørt på, eller noe sånn.
Det var bare, at da var man undersott og slave, med en gang sjefen kom tilbake fra ferie.
Men det var nok kulturen i Rimi.
Sånn de såkalte gammeldagse sjefene var.
Mens de moderne, de var sånn, at de hadde ledermøter, og ikke kommanderte så mye.
Men lot medarbeiderne være litt mer frie.
Så det var to skoler der, hadde jeg inntrykk av.
Og sikkert noen sjefer, som bare gjorde det det fallt dem inn.
Men jeg ble jo lært opp, til den gamle skolen butikksjef, som kommanderte hele tida, og var streng.
Av Elisabeth og Hilde, på Nylænde, i 94.
For de sa at jeg måtte ikke være så grei mot medarbeiderne, som jeg var i begynnelsen.
For da fikk de problemer, og ble sett på som strenge.
Så derfor måtte jeg også være streng, sa de.
Og jeg var jo ny som sjef i Rimi, og trengte virkelig jobben, så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte innrette meg etter butikksjefen og nestsjefen.
Så sånn var det.
Men, da jeg begynte som butikksjef, så satset jeg i begynnelsen, på faste rutiner, så alle visste hva de skulle gjøre, på Rimi Nylænde.
Men jeg var nok litt sånn gammeldag, at jeg kommanderte og sa fra sånn og sånn, innimellom, i hvertfall.
Men på Kalbakken, da fikk jeg problemer.
For den gamle butikksjefen, og min nestsjef osv., de var av den moderne typen butikksjefer.
Så da fikk jeg problemer med personale, at de ikke likte at jeg var så streng og kommanderte da.
Jeg rakk en medarbeidersamtale, med Gurvinder, og da skjønte jeg hvordan det var for de som jobba i butikken da.
Så jeg slutta med kommandering da, når jeg begynte som butikksjef på Langhus.
Jeg prøvde i hvertfall, å ta sånt på møter da.
Når jeg tenker på det selv, så var det jo ikke så kult, sånn som Irene ledet, f.eks. på Bjørndal, at man ble kommandert i hytt og pine.
Så det var mye problemer på Kalbakken, men jeg prøvde ihvertfall å lære av det da.
Så det ble ikke de samme problemene på Langhus, for det tror jeg ikke jeg hadde orka.
Å fått alle i butikken mot meg, på samme måten, som det virka som på Kalbakken, inkludert distriktsjef Anne Neteland.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå skrev jeg ovenfor, at jeg burde kanskje ha dratt til syden sommeren 2000, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Men, når man var butikksjef, så kunne man nesten aldri ta fri.
Det kunne skje noe, og det kunne være vanskelig å få tak i nok folk.
Så noen ganger måtte man jobbe i ferien.
Så man kanskje blitt kallt uansvarlig, hvis man hadde dratt to uker til syden f.eks., hvis man hadde en ganske ny assistent, f.eks.
Og svinnet i butikken, kunne gå opp veldig mye, i sommerferien, for assistentene, var kanskje nye, og uvant med å ta bestillinger.
Og salget gikk jo ned i juli.
Og hele året, var det sånn, at man kunne få telefon når butikken var åpen, om alt mulig.
Noen var kanskje syke, og man måtte jobbe ekstra.
Alarmen hadde kanskje gått, og man måtte dra til butikken pga. det.
Sånne ting.
Så man hadde nesten aldri fri, som butikksjef.
Så så mye ansvar, og få betalt 230.000 i året, som jeg hadde i 98, som butikksjef.
Det er vel egentlig ikke verdt det.
Hvis man ser på pengene.
Men man lærer jo mye fra å være butikksjef.
Jeg lærte vel, å holde hode kaldt, og å ta avgjørelser og prioriteringer selv.
Det kunne jeg vel litt fra før og, men jeg lærte mer om det.
Og mer om ledelse.
Og Skodvin, distriktsjefen i 98, hun mente at jeg, som butikksjef, måtte nesten ta meg av medarbeiderne og nestsjefene.
Så jeg måtte nesten være mora til de ansatte, skjønte jeg.
Og sånn hadde jeg aldri tenkt før hun sa det.
Jeg hadde hatt en ganske tøff stil, som assistent.
Men som butikksjef, så tar folk seg mer nær av hva du sier osv.
Hvis du sier noe galt.
Altså, en vanlig medarbeider, prater nok ikke like åpent, med butikksjefen, som med en kollega, eller med nestsjefen.
Så man måtte prøve å oppføre og te seg på en rolig måte da.
For hvis man var urolig, som butikksjef, så ville nok medarbeiderne bli urolige også.
Så man måtte prøve å alltid virke avbalansert og rolig.
Selv om man nok noen ganger kunne være stresset eller forbanna eller hva som helst.
Spesiellt de første årene som butikksjef kanskje.
Og ledelse lærte jeg jo mer av.
Og organisasjonsarbeid.
Og å dra på seminar og sånn.
Og tenke på at man må ha fine klær, for en hel helg osv., på Rimi butikksjef-møte, på Storefjell.
Og man er en del på møter og alt mulig sånt da, rundt omkring.
Så det er en lærerik jobb.
Selv om kanskje ikke alt slitet er verdt det, for lønnen er ikke så bra.
Men det er snakk om ting man lærer, som er greie å ta med seg seinere i livet da.
Det var jo aldri sånn, at jeg hadde planer om å jobbe som butikksjef, resten av livet.
Og jeg var underbetalt, i mange år, som assistent i Rimi.
Og Rimi er også dårligst på butikksjeflønner, av matvarekjedene i Norge.
Og jeg jobbet som en galeislave omtrent, tørr jeg påstå, det meste av tiden i Rimi.
Så jeg tror nok Rimi tjente noen hundre tusen, i hvertfall på å ha meg ansatt i Rimi.
Jeg tror ikke de akkurat tapte på det.
Og jeg sleit meg jo ganske ut.
Men jeg lærte en del nyttige ting og da, som de jeg nevnte.
Og jeg ble vel flinkere med mennesker og kanskje.
Hvem vet.
Jeg var vel vant til folk fra før og.
Men men.
Og om kveldene, så satt jeg og lærte data og internett og sånn.
Og dreiv og chatta, lasta ned mp3-er, leste mye nyheter osv.
Og skreiv på debattforum etterhvert.
Og lærte å finne gratisprogrammer, og også vanlige programmer kunne man finne gratis.
Hvis det var krise.
Og jeg pleide å quizze, på en kanal som het #quiz-show, på irc.
Så det var egentlig ganske sosialt med internett, selv om jeg satt i stua etter jobben.
Men jeg stressa mye på Rimi, for å rekke alt jeg skulle.
For vi hadde ikke lyst til å miste kontroll på butikken.
Så om kvelden, så var det digg å koble av, foran pc-en og chatte med venner og kjente, og quizze osv.
Men jeg trente også mye, de årene jeg jobba på Rimi.
Fotball, tennis, badminton, klatring, svømming, treningsstudio osv.
Så jeg satt ikke bare hjemme.
Men jeg lærte ting både på jobb og fritid, med at jeg lærte mer data osv., på fritiden.
Og at jeg også trente, og prøvde å holde meg i form, og ikke bare spise usunn mat f.eks.
Og jeg var også mye på byen, med bruttern og kamerater.
Kanskje ikke hver helg, men en eller to ganger i måneden, i gjennomsnitt kanskje.
Og jeg spilte bedriftsfotball, med Rimi, IT-akademiet (fordi Magne Winnem jobba der, en kamerat fra vgs. i Drammen), og for Rimi Langhus.
Så det var en ganske hektisk tid, de årene jeg jobba på Rimi.
Det var sånn, at jeg dreiv med mye, både på jobb og på fritiden.
Og lærte mye både av jobben, og å drive med data osv., på fritiden.
Så selv om jeg ikke ble milionær, av den tiden jeg bodde i Oslo og jobba på Rimi.
Jeg kjøpte jo mye dyr ferdigmat osv.
For jeg var så sliten, at jeg liksom ‘cravet’ mye god mat osv.
Så jeg fikk ikke spart opp så mye penger.
Men jeg fikk ihvertfall lært en del nye ting, og også trent en del, i de årene.
Og jeg fikk også tatt lappen, på 90-tallet.
Så jeg hadde et godt utgangspunkt, vil jeg si, til å starte en ny karriære, innen data, f.eks., når jeg var ferdig utdannet, fra HiO, i 2005.
Men jeg måtte jo dra til Sunderland, i 2004, for jeg hørte plutselig, i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo.
Og i Sunderland, så tulla lånekassa og HiO med å godkjenne fagene mine osv, så studielånet ble fire måneder forsinket.
Så jeg måtte bruke så mye tid på å ringe til Norge osv., for å prate med skolen og lånekassa og kreditorer, så jeg fikk ikke til universitetet i England så bra.
Så jeg mista kontrollen da.
Så etter det, så har det vært bare tull.
Men hvis ting hadde gått etter planen, så hadde jeg nok fått en bra jobb, innen ledelse i data for eksempel.
Eller som selvstendig næringsdrivende, i Oslo, i 2005.
Men sånn gikk det ikke.
Men sånn er det vel, man kan ikke få rettighetene sine alltid.
Det skjønner man vel.
Noe sånt.
-
Det ble visst ny design på bloggen nå.
Jeg skulle egentlig bare teste en annen template.
Men da forsvant html-koden, som var i headeren, når jeg byttet tilbake.
Men det er kanskje like greit, for det var jo ikke så forseggjort.
Det er mulig jeg har en backup av den headeren, et eller annet sted på harddisken.
Jeg får se hva jeg gjør.
Det er kanskje like greit, med et sånt her enkelt design.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå fant jeg tilbake den headeren.
Det er visst bare jeg som er litt trøtt her.
Ikke bra.
-
PS.
Jeg skal ikke påstå at jeg forstår hvorfor utlendinger kaller nordmenn for poteter.
Jeg husker den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal, som assisterende butikksjef, fra 1996 til 98.
Da satt jeg en gang, på bussen ned til sentrum fra Bjørndal.
Og da satt det en gjeng med to-tre utlendinger, og en norsk, og refererte til meg som ‘poteten’ da.
Og han norske var med på det han og.
Dette her var vel i 1997 kanskje, etter at jeg skrota en Toyota Hi-Ace jeg hadde i 96, for man tjente bare 170.000 i året, som assisterende butikksjef, i Rimi, i 1997, så jeg hadde ikke råd å beholde bilen, siden jeg hadde internett hjemme og.
Og bilen måtte på EU-kontroll.
Og det var så dyrt å fikse bilen på verksted, så jeg måtte bare skrote den.
Jeg betalte bare 5000 for den bilen da, et år eller noe tidligere.
Og jeg brukte den bilen, da jeg jobba som sjafør av kinamat, på Chinatown-expressen, på Eiksmarka, i Bærum, i 96 da.
Det var egentlig artig jobb.
Jeg husker Sayov/Velvet, ble spillt på radioen da.
For jeg hadde radio i bilen.
De første ukene var litt stressende, siden jeg ikke var kjent i Oslo og Bærum.
Men etterhvert, så ble det digg å kjøre rundt, og levere kinamat.
Å bare cruise rundt i bilen, og høre på musikk, og stikke innom en bensinstasjon kanskje, og kjøpe en baguette og en brus kanskje.
Det er jo å være i himmelen, sammenlignet med å jobbe på Rimi.
Og noen ganger, så fikk jeg til og med gratis kinamat.
Hvis det var sånn, at jeg ikke leverte for seint, i løpet av vakta.
For da fikk kunden maten gratis.
Og jeg jobba jo bare på søndager.
Og jeg hadde nettopp tatt lappen.
Og jeg var ikke kjent i Bærum og Oslo Vest.
Så jeg leverte bare to matleveringer i timen.
Mens de som jobba der heltid, de leverte tre leveringer i timen.
Så ble de sure på meg da, fordi jeg bare klarte to leveringer i timen.
Så det ble det mer stress på de.
Men jeg hadde jo ikke en så liten bil som de.
Jeg hadde jo en Toyota Hi-Ace.
Og jeg hadde nettopp tatt lappen.
Og var ikke fra Oslo.
Og var ikke kjent der.
Og jeg jobba bare på søndager.
Og hadde en slitsom Rimi-jobb ved siden av.
Og var ny i jobben.
Men sånn er folk, de begynner å surve på deg alikevel.
Så jobb som selvstendig næringsdrivende, er mitt tips, så slipper man survete folk, som prater dritt om andre bak ryggen osv.
Det er mitt tips.
Og hvis noen vet dette, hvorfor utlendinger kaller norske poteter, så skriv gjerne en kommentar om dette, så er det kanskje mulig å bli litt klokere.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er den sangen jeg husker at jeg hørte på, da jeg kjørte kinamat.
Det var vel om våren det her, like før jeg opererte kneet, på Aker Sykehus, korsbåndet.
Da kunne jeg ikke gå på beinet, på to måneder, så da slutta jeg på Chinatown-expressen.
Og da jeg kom tilbake til Rimi Nylænde, sa hadde de ansatt ny assistent vel, Wenche, så da ville Anne Katrine Skodvin, distriksjefen, ha meg til å begynne på Rimi Bjørndal.
Og da var ikke de folka på Nylænde så hyggelige lengre husker jeg, av en eller annen grunn, så da ble det til at jeg begynte på Bjørndal.
Så sånn var det.
Det var jo også planen det, som jeg og Anne Katrine hadde avtalt oss i mellom, at jeg skulle begynne som assistent i en større butikk, og så fikk vi se om jeg fikk bli butikksjef.
Så jeg ble forfremmet ganske mange ganger, i Rimi.
Men det gikk ganske tregt, så det tok noen år å bli butikksjef.
Men da lærte jeg butikkarbeid ganske bra.
I hvertfall den praktiske delen.
Den teoretiske delen, lærte jeg ikke like bra, for Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, han lærte mest til Irene.
Men jeg lærte tipping og sånn da.
Men jeg kunne nok lært ting mye raskere i Rimi, men det var ikke så mange muligheter.
Men jeg var på frukt/grønt-kurs og sånn.
Og lærte om det.
Jeg syntes det var artig å lære nye ting.
Elisabeth Falkenberg, butikksjef på Rimi Nylænde, hun lærte meg bestillinger og sånn, brød, melk, ringnes, stabburet, hakon osv.
De bestillingene lærte hun meg, sånn så jeg kunne de bra da.
Og jeg pleide å ta mye av bestillingene, som assistent, på Nylænde.
Så der fikk jeg bra med ansvar synes jeg.
Og jeg tok også mange av bestillingene, da jeg jobba som assistent på Bjørndal.
Men sånn som lønninger og butikkøkonomi, som svinnandel og LIS-brutto osv., det var jeg helt blank på, da jeg begynte som butikksjef, etter fire år som assistent, i 98.
Men men.
Det var den videoen ja:
PS 3.
Den her hørte jeg også på, på radioen, da jeg dreiv å kjørte kinamat, i Oslo Vest og Bærum der, i 96.
De sangene var fine å høre på mens man kjørte.
