johncons
  • Det britiske flagget, kalles ‘Union Jack’. Hvorfor noen flagger med det engelske flagget, og andre med det britiske, det veit jeg ikke.

    Union Jack eller Union Flag er Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irlands flagg. Det brukes også av flere land i Samveldet, dels som offisielt eller halvoffisielt flagg, eller som element i et annet flagg, og som del av britiske handels-, krigs- og orlogsflagg.

    Innhold [skjul]
    1 Navnet
    2 Historie
    3 Status
    4 På sjøen
    5 Litteratur

    [rediger] Navnet
    Et jack er egentlig et lite flagg som føres i baugen på skip, gjøs på norsk, og mange foretrekker derfor navnet Union Flag. I dette tilfellet har flagget blitt omtalt som Union Jack siden 1700-tallet. Det er uklart om det kommer av at flagget først ble brukt som skipsflagg eller om det har et annet opphav. I offentlige dokumenter skal det egentlig kalles Union Flag, men også der har Jack sneket seg inn, og det er klart den mest brukte formen.

    [rediger] Historie

    Flaggets utviklingEngland og Skottland dannet en personalunion i 1603, da Jakob I ble konge av begge land. 12. april 1606 innførte han det nye unionsflagget. Det er ikke bevart noen flagg fra denne tiden, og det er tvilsomt om det noen gang ble brukt på land i det 17. århundre. Utover at det var en sammensetning av det engelske og det skotske flagget er det ikke beskrevet noen detaljer i det kongelige dekretet. Det walisiske flagg var det ikke aktuelt å ta med, fordi Wales hadde blitt innlemmet i England under Edvard I og ikke førte noe eget flagg på denne tiden.

    Den tidligste formen er brukt i Det store unionsflagget, som blant annet var USAs første flagg.

    I 1801 ble Irland innlemmet i unionen, og man måtte finne fram til et flagg som kunne representere Irland. Et rødt kors som symboliserer St. Patrick hadde tidligere aldri vært benyttet som flagg for Irland, men ble likevel hentet fram som sådan ved unionsutvidelsen i 1801. I følge en tolkning ble dette merket brukt av Fitzgeraldfamilien, som ble sendt til Irland av Henrik II for å støtte anglo-normannerne der. For å få det til å passe med Andreaskorset i det skotske flagget er patrikskorset i unionsflagget delt opp i fire røde striper.

    [rediger] Status
    Union Jack er formelt et kongeflagg og ikke et nasjonalflagg. Det har aldri blitt vedtatt at det skal brukes som nasjonalflagg, men det har fått den statusen gjennom lang tids praksis. I 1908 bestemte parlamentet at det skal regnes som et nasjonalflagg, og i 1933 slo innenriksministeren fast at det er nasjonalflagget; dette er bare uttalelser og ikke vedtak. På sjøen er det strengere regler enn på land ved føring av flagget.

    Court of the Lord Lyon, den heraldiske domstolen i Skottland, har slått fast at «flagget som vanligvis kalles Union Jack er det korrekte flagg å heise for alle personer og selskaper i Det forente kongerike som ønsker å vise sin lojalitet og sin nasjonalitet».

    I Canada er flagget et offisielt symbol på Canadas medlemskap i Samveldet og lojaliteten til den britiske kronen. På visse dager brukes det sammen med Canadas flagg.

    [rediger] På sjøen
    Det er strenge regler for hvilket som skal brukes til sjøs. På sjøen er unionsflagget distinksjonstegn for en Flåteadmiral. Det er derfor forbudt alle andre å føre Union Jack til sjøs. Andre bruker et av de tre sjøflaggene Blue Ensign, som er statsflagg for fartøyer i statlig tjeneste, Red Ensign, som er handelsflagg for handelsskip eller andre sivile fartøyer, eller White Ensign som er orlogsflagg for skip i den britiske flåten, Royal Navy. Disse sistnevnte er benevnes Her Majesty’s Ship (HMS). Både Blue Ensign og Red Ensign kan bære merke for ulike etater, institusjoner eller foreninger.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Union_Jack

  • Det engelske flagget heter ‘St. George’s Cross’, og er oppkalt etter en helgen som drepte en drage. Den samme helgenen som Georgia er oppkalt etter.

    Et georgskors, eller St. Georgs kors etter Englands vernehelgen St. Georg, er et likearmet kors med armer som smalner kraftig innover mot midtpunktet.

    Flagget til Georgia har fem Georgskors.

    Georgskors er også navnet på korset i Englands flagg med en vertikal og en horisontal arm som krysser hverandre på midten av begge armer. Den horisontale er noe lenger enn den vertikale; forholdet er noe avhengig av hvor det er avbildet.

    Korset er et symbol for blant annet England, Milano, Genova, Freiburg og Montreal.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Georgskors

    Georg ridderen eller Sankt Georg (født omkring 275/280, død 23. april 303), var en kristen martyr i Palestina under keiser Diocletians forfølgelse. Han er en katolsk helgen med festdag 23. april. I Danmark og Norge har han også blitt kalt St. Jørgen.

    [rediger] Liv og virke
    Lite er kjent om Sankt Georgs liv. Han ble født i Kappadokia i nåværende Tyrkia. Som offisér i Docletians armé vant han stor berømmelse og fikk innflytelse ved det keiserlige hoffet. Han lyktes å omvende keiserinnen Alexandra til kristendommen, og dette kan ha foranledet den hittil temmelig tolerante keiseren å innlede sin blodige forfølgelse av de kristne. I 305 ble Georg fanget, torturert og til slutt, sammen med Alexandria, henrettet utenfor byen Diospolis i Palestina.

    Legenden forteller at Georg reddet en by, iblant også en jomfru eller prinsesse, fra en drage.

    Sankt Georg er flittig anvendt som symbol i Russland, egentlig Moskvas skytshelgen, og gjenfinnes blant annet i det russiske riksvåpenet. Han er også skytshelgen for England, Litauen, Lod, speiderbevegelsen, og kavalerister.

    Sankt Georg er en av de fjorten nødhjelpere.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Georg_ridderen

  • Nå fikk jeg flashback til begynnelsen av 80-tallet.

    Da var jeg sånn 9-10 år kanskje.

    Da ville fattern at jeg skulle leke med noen tynne, fire-fem meter lange jernstenger, som lå ved siden av værste’ på Sand.

    Så tenkte jeg, å ja, skal jeg leke med de ja.

    Så tok jeg og løfta de røra opp i lufta da.

    Og balanserte dem osv.

    Også så jeg strømledningene.

    Men jeg vet ikke om hvor mye strøm det var i de ledningene.

    Eller om det var telefonledninger.

    Men de her røra var rustne.

    Og om de ledningene, var isolerte eller ikke, det vet jeg ikke.

    Men jeg la fra meg de jernrøra, da jeg skjønte at jeg kunne treffe strømledningene, hvis jeg skulle leike med dem.

    Så det var litt rart vel, at fattern skulle ha meg til å leike med dem.

    Men man kan ikke skjønne alt.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Flashback til danskebåten på 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til danskebåten, på 70-tallet.

    Petter Wessel.

    Vi dro til Danmark kanskje en gang i året, med enten Petter Wessel eller Stena Saga.

    På 70-tallet, så var det familien, muttern eller fattern f.eks., som man ble med til Danmark.

    På 80-tallet, så var det kanskje med kamerater osv., ofte.

    Og på 90 og 2000-tallet, så var det med jobb da.

    Så man endte opp på danskebåten gjerne i hvertfall en gang i året, av forskjellige årsaker.

    Og på 70-tallet en gang, da vi var i Frederikshavn.

    Da husker jeg at vi var på Damsgaard, en matforretning i Fredrikshavn, og handla.

    Og da, så hadde jeg kjøpt Jolly Cola da.

    Men det var før plastflaskene og skrukorkene kom.

    Så hadde vi ikke oppdragelse da.

    Men da fikk vi faktisk en oppdragelse, av kassamedarbeider.

    Til odel og eie.

    Det tror jeg aldri hadde skjedd i Norge.

    I Norge så hadde man nok fått åpnet opp brusen, av personen i kassa, hvis man var heldig.

    Men i Danmark, da fikk vi en ordentlig oppdragelse, av personen i kassa.

    Det var veldig rart.

    De skulle ikke ha tilbake oppdragelsen engang.

    Så det var ikke dårlig, det tror jeg aldri hadde skjedd i Norge.

    Kanskje de var vant til at folk spurte om oppdragelse da.

    Det er mulig.

    Men det var ganske rart syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    De her sjokoladene, solgte de på Petter Wessel:

    Det var veldig billige, de kosta kanskje 12 kroner for fem sjokolader, eller noe.

    Noe sånt.

    På 80-tallet, da vi dro med fattern osv., til Danmark.

    Da var det et par år, som vi syntes det var så artig, jeg og Pia og Christell vel.

    At det gikk ann å kjøpe sjokolade-plater, til å ha på brødskiva.

    Altså på kneipskiva.

    Det var kanskje det merke her.

    Noe sånt:

    http://www.toms.dk/Default.aspx?ID=1260

    Sånn rundstekt kneipbrød, som så omtrent sånn her ut:

    http://farm3.static.flickr.com/2184/2318671898_a2fbf5fdb8.jpg

    Det var det eneste brødet omtrent, som ble spist i Norge, på 70 og 80-tallet, tror jeg.

    Untatt hvis folk bakte brød da, sånn som farmora mi, som bakte et slag fint og et slag grovt brød.

    Men det kneip-brødet, var så kjedelig, så på 90-tallet, så tror jeg alle var lei av det brødet.

    Hvorfor det heter kneip, det vet jeg ikke.

    Hva kneip kan bety.

    Det kan man lure på.

    Kanskje det står noe på nettet.

    Vi får se.

    Nei, jeg tror jeg får gi opp det kneipbrød-greiene.

    Det heter bare kneipbrød, virker det som.

    Det virker ikke som om at det betyr noe spesiellt.

    Kanskje Kneip er et etternavn?

    Og at personen Kneip, fant opp kneipbrødet da?

    Det er mulig.

    Hvem vet.







  • Google Mail – Anmeldelse av hat-blogg.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Anmeldelse av hat-blogg.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Oct 4, 2008 at 9:54 AM





    To:

    post.oslo@politiet.no



    Hei,

    jeg vil gjerne anmelde en hat-blogg, som er satt opp mot meg.

    De skriver at jeg er gal og andre stygge ting, som ikke er sant, og

    som jeg mener ikke er lov å skrive.

    Her er linken til hat-bloggen:

    http://galeribsskog.blogspot.com/

    Jeg har også sendt om dette til FBI, eller iccc, i USA.

    Men de har jeg ikke fått svar fra enda, så jeg sender dette til dere og.

    Og jeg ønsker gjerningsmannen tiltalt og straffet, som jeg fikk

    opplyst at man skulle skrive i anmeldelser.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog













  • Google Mail – Spørsmål i forbindelse med jobbintervju.







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Spørsmål i forbindelse med jobbintervju.





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sat, Oct 4, 2008 at 6:40 AM





    To:

    oa.sfd@dsb.no



    Hei,

    jeg måtte flytte fra Norge, i 2005, ettersom jeg overhørte, da jeg

    jobbet på Rimi Bjørndal, i Oslo,

    i desember 2003, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    I ettertid, så har jeg prøvd å forstå litt, av hva dette kan komme av,

    ettersom jeg alltid har vært

    en ordentlig og redelig person, synes jeg selv, og aldri har drevet

    med noe kriminelle greier,

    for eksempel.

    Så jeg har tenkt litt på hva som har foregått, i årene før 2003, da

    jeg fikk høre dette, at jeg var

    forfulgt av den her ‘mafian’.

    Og nå har turen kommet til dere.

    Jeg kontaktet arbeidsformidlingen, på Schaus plass, på Grunerløkka,

    høsten 1993, etter at jeg

    dimmet fra militæret.

    Og da ble jeg sendt på jobbintervju, hos Direktorat for sivil

    beredskap, i Oslo, i en hvit bygning.

    Det var vel i Trondheimsveien vel.

    Og da måtte jeg fylle ut et skjema, med alle adressene jeg hadde hatt

    hele livet, for å få komme

    på jobbeintervju, som IT-konsulent hos dere.

    Så tenkte jeg da, at jeg har jo vært sikkerhetsklarert, av forsvarets

    overkommando i 90/91, og jeg

    har vært i infanteriet i militæret, og jeg er i HV.

    Men jeg har aldri blitt utsatt for så streng godkjenning, i militæret.

    At de skal vite om alle adressene jeg har bodd på, siden jeg ble født?

    Det må være for noe etterettning, eller noe, det da?

    Så dette hadde jeg satt pris på om dere kunne svare på.

    Ettersom jeg prøver å finne ut hva det er som foregår med den her

    ‘mafian’ osv., og hvordan det kan

    ha seg, at jeg har fått noen sånne etter meg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog







  • Det tidligere Direktoratet for sivil beredskap, søker om Irene, tidligere butikksjef på Rimi Bjørndal. (In Norwegian).

    http://search.yahoo.com/search?p=irene%20ottesen&vc=&fr=yfp-t-109&toggle=1&cop=mss&ei=UTF-8&fp_ip=NO

    PS.

    Kall meg rar, men jeg er ikke så sikker på de folka her.

    Etter militæret, så dro jeg til arbeidsformidlinen på Grünerløkka, etter å ha blitt tullet med av arbeidsformidlingen på Stovner, av en saksbehandler, som mobbet meg, må jeg si.

    Saksbehandleren på Grünerløkka, sa at han hadde som jobb å sende folk til et jobbintervju, hos direktoratet for sivil beredskap.

    For en datajobb da.

    Han på Stovner, som bølla med meg.

    Han førte opp meg, som ADB-kyndig.

    Isteder for EDB-kyndig.

    Administrativ Databehandlig.

    Så jeg fikk ingen jobbtilbud.

    Det her var sommeren 93, en uke eller to etter at jeg dimmet fra militæret.

    Så jeg ble tullet med her.

    Jeg gikk til Grünerløkka, for jeg husker at en grei dame der, hjalp meg å få en praksisplass-jobb, hos Norsk Hageselskap, da jeg hadde et hvileår, fra NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, i 90/91.

    Så jeg syntes de var mye mer profesjonelle, enn han dritten, må jeg vel ha lov å kalle han, på Stovner.

    Jeg har prøvd å finne ut hvem han var nå, men NAV.

    Ærlig talt.

    Jeg fikk prate med NAV-damer, i omtrent fire bydeler, men fikk jeg noe svar på det jeg lurte på.

    Nei.

    Men men.

    Men til det jobbintervjuet hos direktorat for sivil beredskap da.

    Da, måtte jeg skrive opp på et skjema, alle steder jeg hadde bodd, omtrent siden jeg ble født.

    Det var vel en 10-12 steder.

    Jeg måtte spørre muttern, som da bodde i Nøtterøy, eller på Nøtterøy, hva adressen var, og når vi bodde der osv.

    Borgheim, het det der muttern bodde da.

    Muttern råda meg til å ikke skrive opp alle stedene.

    Men jeg gjorde det likevel, siden jeg ikke hadde noe å skjule.

    Og jeg hørte ikke alltid på muttern, for folk sa at hun var sinnsyk osv.

    Fattern f.eks.

    Men jeg skulle kanskje ha hørt på muttern da i hvertfall.

    Etter jobbintervjuet, som var av to damer.

    Den ene sa ting som, bare kast jakka di der du.

    Men det gjorde jeg ikke.

    Jeg la jakka der.

    Også hadde jeg en t-skjorte, en hvit t-skjorte, med Crusaders, eller hva dem heter, gruppen som arrangerte The Gathering, i Skedsmohallen, i 1993.

    Alstå noen måneder før.

    Jeg fikk den t-skjorta av tremenningen min, som kjente noen av folka i Crusaders, og hva den andre gruppa het.

    Det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.

    Og som det var blitt et lite hull i, fra en sigarettglo, virka det som, selv om ikke jeg kunne huske å ha laget det.

    T-skjorta ble et tema på møte.

    For en av damene spurte om den.

    Og de reagerte da, over at jeg hadde vært på The Gathering.

    Jeg sa ikke at jeg bare var der og så, et par ganger.

    De trodde kanskje at jeg sov over tastaturet, og fikk tastatur-mønster i tryne osv., men det gadd jeg ikke.

    Vi, jeg og Glenn og Øystein, var litt for snobbete og bortskjemte, til å sove over tastatur osv.

    Vi dreiv ikke så mye med data heller.

    Hadde det mer kult osv.

    Men men.

    Dette her var i en hvit bygning, ved Trondheimsveien, eller var det Ringveien.

    Ring 2 kanskje?

    Hm.

    Det var noe sånt.

    Jeg husker ikke helt hvilken vei det var, men huset lå like ved jeg tror det var ring2.

    Og jeg var litt forrvirra etter møte, så en dame som sykla på fortauet, plinga bak meg, og holdt på kjøre meg ned, for jeg var litt distre da.

    For de damene var litt spesielle, i møte.

    Muttern og Pia, søstra mi, sa at jeg ikke burde ha hatt sånn t-skjorte, fra The Gathering, på jobbintervju.

    Men de fire årene, før det her, så hadde jeg jo vært fattig student, i to år.

    OBS-medarbeider, i et år.

    Og infanterist i militæret, i et år.

    Så jeg hadde ikke hatt så bra økonomi.

    Så garderoben min da, etter disse fire årene, med lav inntekt, bestod for det meste av t-skjorter og olabukser osv.

    Fordi, at jeg hadde jo gått en del på byen, i disse årene.

    Så de fine klærne, som jeg kjøpte, da jeg hadde studielån, og jobba på CC, og like etter, i 89 osv.

    De klærne, var slitt ut.

    Så det gikk mest i billige t-skjorter osv. da.

    Jeg hadde en dyr skinnjakke, som jeg så i Gøteborg, på Nordstan-senteret, på Kapahl, eller noe sånn.

    Sommeren 1991, var det vel.

    Og så kjøpte den jakka, i Oslo, på Kaphahl da.

    Eller hvordan det skrives.

    Så den jakka var ikke så værst.

    Men katta til hun som bodde på Ungbo.

    Som flytta ut, omtrent da søstra mi flytta inn.

    Hun het Anita.

    Nei det var hun fra Vestlandet vel.

    Hun med katta het Wenche.

    Hun pleide å vanke på MC-pub osv.

    Uten at jeg husker hvilken MC-pub det var.

    Men det var på Alnabru eller Alfaset, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hun hadde en katt som het Sara.

    Og da hun Wenche flytta fra Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    Sommeren 1993, da søstra mi hadde flytta inn på mitt rom der, for hun hadde ikke noe sted å bo.

    Da tok ikke Wenche med katta si.

    Så jeg måtte passe katta.

    Men jeg bodde jo der aleine, våren 1993, når jeg var hjemme på perm fra militæret.

    Så da ble jeg vant til å legge fra meg jakka mi, i stua der osv.

    For jeg hadde hele Ungbo-leiligheten for meg selv.

    Men en gang jeg kom hjem fra jobb på Rimi.

    Jeg jobba deltid på Rimi ved siden av og etter militæret.

    Da hadde katten Sara tissa på jakka mi.

    Dyr skinnjakke til 1500 kroner.

    Det var artig.

    Men men.

    Det var mye penger da i hvertfall.

    Men men.

    Så den jakka kunne jeg ikke bruke mer, den lukta for ille.

    Sara hadde visst også tissa på broren til Wenche sin jakke, seinere, etter et par måneder, da Wenche endelig tok med seg katta si.

    Og da tror jeg dem avliva katta, eller noe.

    Men jeg kunne nesten ikke gjøre noe sånt.

    For det var jo Wenche sin katt.

    Og den katten var egentlig helt grei den, bortsett fra at den tissa på jakka da.

    Det var en helt vanlig katt.

    Den var ikke fucka opp, eller noe.

    Den var rolig og ikke aggresiv.

    Men jeg ble litt sinna, en av gangen den katten tissa på jakka mi og klærna mine.

    Da klikka jeg skikkelig, andre gangen det skjedde.

    Da tok jeg tryne til katta, i noe såpe, eller noe.

    Og da bobla det noe skum, fra kjeften til katta.

    Da syntes jeg litt synd på katta.

    Så da tok jeg masse vann i kjeften på katta da.

    Det var jo ikke så artig, at katta tissa overalt.

    Jeg synes jeg kunne legge jakka mi på den ene sofaen, når det var bare jeg og søstra mi, som bodde der.

    Og katta.

    Søstra mi var jo min gjest der så.

    Men det her skjedde da jeg var på jobb så.

    Men katta savna kanskje eieren sin, Wenche.

    Kanskje det var derfor katta tissa overalt.

    Jeg var vanligvis snill mot katta, og kjøpte vel kattemat til katta, og henta katta hos naboen, hvis den stakk av osv.

    Så det var ikke sånn at jeg var slem mot katta.

    Men den katta, var mange år gammel.

    Så den burde ha skjønt det, at den ikke skulle tisse overalt.

    Så da klikka jeg litt, når katta tissa inne for andre eller tredje gang.

    På noe klær, eller noe.

    Men katta ble ikke sur, selv om den blåste noe bobler med kjeften.

    Den ble bare litt forfjamsa.

    Så skylte jeg kjeften med noe vann da.

    Og ga katta noe melk og sånn.

    Så den ble bra igjen da.

    Det var bare at jeg var litt sur på katta, pga. jakka da.

    Men men, samme med katta da.

    Jeg ringte direktoratet for sivil beredskap.

    Og spurte hvordan det gikk med søknaden.

    Og de sa, en dame, i 20-årene kanskje, at de hadde ikke glemt meg, de hadde god oversikt over meg.

    Selv om jeg ikke hadde en grad, fra Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    Jeg hadde en karakterutskrift, på at jeg hadde 33 vekttall derfra.

    Men jeg var på 3. plass, på IT-jobben da, sa hun som jeg prata med.

    Eller EDB-jobben, sa dem sikkert på den tida.

    Jeg synes hun hadde en så rar tone, at neida meg hadde dem ikke glemt.

    Hvorfor skulle de bry seg så mye om meg, som hadde en teit T-skjorte, de ikke likte, og ikke hadde noe ferdig grad, og som gikk på The Gathering, som de ikke likte, virka det som.

    På den tida, så var det vel sånn, at det ble betraktet som useriøst, å gå på The Gathering, og sånn.

    Det var man vel halvveis hackere da.

    Noe sånt.

    Hvis jeg husker riktig, fra hvordan ting som The Gathering, ble sett på da.

    Nå så blir det vel sett på som positivt, for da betyr det at man har god greie på data, vil jeg tro, hvis man er på TG.

    Men jeg tror ikke det ble det da.

    Men men.

    Så om the direktorat for sivil beredskap.

    Jeg har jo tenkt noen ganger, om jeg ble brukt som spion mot noe mafia, i Rimi.

    Om det kan være Direktorat for sivil beredskap, som det het da.

    Eller Direktoratet for samfunnsikkehet og beredskap, som det heter nå.

    Som tuller rundt med folk som meg, og kanskje også folk som Irene Ottesen.

    Og bruker dem som levende målskiver, mot mafia, i butikkene osv?

    Kan det være så galt?

    At de har hun distriksjef Skodvin, på lag, f.eks., og bare tuller med livene til folk, for å bekjempe noe slags mafia?

    Og sender folk til butikker, hvor det er problem, som levende mål, mot mafia da?

    Hvem vet.

    Jeg synes den episoden med han saksbehandleren på A-etat på Grunerløkka, Schaus Plass, virka rar.

    Kanskje han var noe purk, eller noe.

    Hvem vet.

    Han satt rett fram, når man kom inn hovedinngangen der.

    I et kontorlandskap.

    En sindig kar, i 50-åra vel.

    Flink med mennesker.

    Og det var ikke møte i møterom, som to-tre år tidligere.

    Men men.

    Men om vanlige folk, blir tulla med, av myndighetene, som spioner/target guys, mot noe mafia?

    Sånn tenker jeg noen ganger, hvis jeg skal beskrive det værste jeg mistenker i forbindelse med det her direktoratet.

    For det var tydelig, at søstra mi, og muttern, lurte veldig på det her direktorat-greiene.

    At det var noe spesiellt med det.

    Og også at jeg måtte skrive på et ark, eller skjema, alle steder jeg hadde bodd, hele livet.

    Hva var poenget med det?

    Jeg jobbet jo for stefaren min, Arne Thormod Thomassen, i 1990, var det vel.

    Mens jeg jobbet på OBS Triaden.

    I skoleåren 90/91.

    En helg, så sa han, at jeg måtte hjelpe dem, flyttefirma, som han var leder i.

    Å flytte noe greier, ved forsvarets overkommando, ved St. Olavs Plass.

    Det var samme helgen, som Oslo Maraton var, husker jeg.

    Høsten 1990, eller noe sånt.

    Eller om det var Grethe Waits-løpet.

    Det var noe sperringer rundt bygget som forsvarets overkommando var i, i hvertfall.

    Like ved SAS-hotellet.

    Jeg fant en tegning der, som nesten gikk i containeren, siden vi skulle kaste det meste som lå i et rom.

    Tegningen, var av en brann-offiser, fra 1800-tallet, tror jeg.

    Tegning av brann-offiser uniformen.

    Den ligna på et kart jeg hadde fått av bestemor Ingeborg.

    Et fransk kart av Norge og Sverige, men ikke Danmark.

    Noe sånt.

    Så jeg spurte om jeg kunne få den innrammede tegningen.

    Med knust ramme.

    Jeg ville egentlig ikke jobbe, men vi dobbel lønn, 200 i timen, eller noe.

    Så jeg tjente ca. 5000, på en helg.

    Jeg var egentlig sliten etter OBS.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei, for de trengte hjelp.

    Men jeg var sliten da, og ikke vant til å jobbe i det firma.

    Så da spurte jeg kanskje om ting, som jeg ikke ville ha spurt om, hvis jeg hadde jobba i flyttebransjen fra før.

    Men stefaren min, fra da jeg bodde i Larvik, og som da ikke var som faren min, men han var faren til broren min. Halvbroren min Axel. Og jeg leide et rom av Arne og Mette, på Furuset.

    Han sa det var greit, at jeg fikk det bilde.

    Og den tegningen ligger sammen med det kartet fra bestemor Ingeborg, og tingene fra HV, og et sånt ølkrus, fra 1700-tallet, som har vært i den skånsk-danske adelsfamilien Gjedde, på et slott eller en herregård, som het Højris, på Mors, på Jylland.

    De ligger hos City Self-Storage, i Oslo.

    Håper jeg.

    Sammen med et brev fra en dansk konge, til han tipp oldefaren min, han sjefen for generalkommandoen i Danmark, på 30-tallet, Anders Gjedde Nyholm.

    Om at danskekongen ikke kunne komme i generalens bursdag.

    Sånne ting.

    Jeg fikk masse artige brev osv., fra familien til bestemor, på 80-tallet.

    Det var blant annet en som var dommer, i folkedomstolen i Haag, blant annet, og egentlig skulle dømme, i striden mellom Norge og Danmark, om Eirik Raudes Land, på Grønland.

    Men han døde noen dager før, visstnok, sa mormoren min, på telefon, for noen uker siden.

    Men men.

    Så jeg håper de tingene ligger der ennå.

    Men vi får se.

    Bestemor skulle ha tilbake de brevene.

    Og det fikk hun.

    Selv om jeg egentlig hadde fått de.

    Men det brevet fra danskekongen.

    Det syntes jeg var spesiellt artig da.

    Så det la jeg i et sånt album, som jeg hadde til førstedagsbrev, og sånn, for jeg samla frimerker.

    Og jeg rota ikke så ofte nedi de skuffene, hos bestemor Ågot.

    Så da bestemor Ingeborg, etter et par år, ville ha tilbake de brevene.

    En tjukk bunke.

    Jeg synes det var interessant.

    Men de brevene var jo skrevet med løkkeskrift, fra 1800-tallet, eller begynnelsen av 1900-tallet osv.

    Og på dansk.

    Så det var ikke sånn at jeg leste de til daglig.

    Men jeg måtte nok ha satt med ned, en gang jeg hadde ordenlig tid.

    Og lest gjennom de brevene.

    Da var jeg jo i slutten av tenårene, og hadde jobb og skole og kjøretimer, og alt mulig.

    Så da fikk jeg ikke tid til å lese gjennom alle de artige brevene og dokumentene, fra da han ene Gjedde Nyholm, var dommer i Kairo, da Egypt var under britisk styre osv., før han ble dommer i Haag da.

    Sånne ting.

    Og før jeg visste ordet av det, så skulle bestemor ha de brevene tilbake.

    Så jeg fikk aldri lest den bunken med dokumenter ordenlig.

    Så det var litt synd.

    Men jeg var stolt av de da.

    Det var ikke det, at jeg ikke syntes de var artige.

    Og broren min Axel, han er jo også fra den familien på morssiden.

    Så han ga jeg noen fotografier, av han general Gjedde Nyholm da, tippoldefaren vår, og danskekongen.

    Mens de inspiserte noen soldater osv.

    Siden jeg syntes at broren min også burde få noen av de tingene, for da kunne han også være stolt over å ha noen sånne gamle, fine ting, at vi hadde sånne kjente generaler og sånn, i familien da.

    Og Axel fikk også en sånn blikk-safe jeg hadde, med 1-øringer og 2-øringer, og gamle mynter da.

    Som jeg hadde fått av bestemor Ågot, osv., som ikke egentlig var i familie med Axel.

    Så hun protesterte litt.

    Så da ble Axel nesten i familie med Ågot og da.

    Ikke helt da men.

    Jeg vet ikke hva han syntes om det med.

    Vi var vel ikke der ute noe mer, etter det her.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg hadde vel ikke så mye penger, etter militæret osv.

    Det her var sommeren 1991.

    Før jeg og Glenn og Øystein og Magne og Kjetil, dro til Gøteborg.

    Og Axel var vel født i 78.

    Så da var vel han 11-12 år da, da han fikk de bildene og myntene osv.

    Jeg vet ikke om han har tatt vare på det jeg.

    Vi er vel ikke så på talefot lengre akkurat.

    Så det er vel viktigere ting, enn det, som foregår.

    Det var en episode på jernbanetorget t-banestasjon, etter den ferien hos Ågot, hvor jeg Axel og Pia var.

    Da var Pia også der, på t-banestasjonen.

    Og da oppførte Axel seg så barnslig.

    Han hadde MBD og var litt hyperaktiv, må man vel si.

    Og han lo og lo meg rett i tryne.

    Og ville ikke slutte å le.

    Og to utlendinger, to ungdommer, yngre enn meg.

    Men de virka tøffe.

    Og de var to da.

    De følge med på vårs.

    Så det kunne blitt bråk.

    Jeg prøvde og prøvde, å få Axel til å holde kjeft.

    For han oppførte seg så irriterende, at hele t-banestasjonen, måtte ha blitt irritert, på høre på den høye leinga hans.

    Så jeg ble til slutt forbanna, for det var ikke tegn på at han ville høre.

    Så jeg bare sparka, og traff han der det gjorde mest vondt vel.

    Men jeg ble så forbanna, så jeg bare sa ikke noe.

    Søstra mi spurte hvorfor jeg gjorde det.

    Jeg gadd ikke å forklare det om de utenlandske ungdommene, som så ut som om dem skulle angripe omtrent.

    Men men.

    Og at Axel ikke gadd å høre, enda jeg sa fra ti ganger, eller noe.

    Men men.

    Så det var vel dårlig gjort av meg, men jeg ble bare så forbanna, over å ha blitt ledd i tryne, og over å prøve å si fra så mange ganger, uten å bli hørt på.

    Jeg mener, det er greit å ha det morsomt, og tulle osv.

    Men hvis man sier fra, på en alvorlig måte, så må det vel gå ann å høre.

    Jeg kunne jo ikke begynne å si til han, at det står to utlendinger, litt lengre bort, på plattformen, som så skikkelig irritert ut, pga. den leinga hans.

    Da kunne dem ha sagt, at jeg provoserte dem.

    Så kunne det blitt bråk.

    Folk veit vel hvordan sånne tøffe ungdommer, i Oslo osv., kan være.

    Dem er bare ute etter bråk.

    Så jeg ble så irritert at jeg bare spente til.

    Men det burde jeg vel sagt unnskyld for, det er nok ikke umulig.

    Men det er ikke sånn, mener jeg da.

    At vi kunne oppføre vårs, på samme måte, på jernbanetorget t-banestasjon.

    Med mange tøffe og bråkete utlendinger osv.

    Som vi kunne på Sand, f.eks.

    Jeg var ikke så hjemme på Jernbanetorget t-banestasjon, som på Sand da.

    Ingen ville ha kødda med vårs på Sand.

    Men på Jernbanetorget t-banestasjon.

    Der var jeg ikke så kjent.

    Og ingen visste hvem jeg var osv.

    Og familien min var ikke fra Oslo osv.

    Så der kunne man ikke oppføre seg, så fjåsete da, prøvde jeg å få broren min til å forstå.

    Men det var helt umulig.

    Så da ble jeg rimelig irritert ja.

    Så jeg overreagerte nok litt, må man nok si.

    Men det kunne ha blitt en enda farligere situasjon, hvis de utlendingene hadde kniv, f.eks.

    Hvem vet hva som kunne ha skjedd da.

    Men men.

    Men hva skrev jeg om.

    Jo, jeg kan skrive mer om Irene Ottesen.

    Hun var oppvokst på barnehjem, i Trondheim osv.

    Som meg, så hadde hun ikke så mye familie.

    Hun hadde noe slags støtte-familie, eller noe sånn, som hjalp henne å flytte osv.

    Jeg hadde jo mer familie, enn henne, men jeg har jo forklart, på bloggen hvordan dem var.

    Og da jeg studerte, første året, i Oslo, så ville jeg ha min egen folkeregister-adresse.

    Og ikke ha samme adresse som Haldis og fattern, for jeg ble litt stemoderlig behandlet der, og jeg var ikke sikker på om jeg ville fått brev sendt til meg, til Haldis, i Havnehagen.

    Om noen ville ha tulla med dem, eller bare vært likegyldige til dem.

    Jeg stolte ikke helt på dem.

    Og jeg har jo til og med anmeldt fattern nå, for telefonsjikane, og da skrev jeg også om det, at han lot meg bo aleine fra jeg var ni år, og ikke sørga for at jeg kom meg på skolen osv.

    Selv om jeg kanskje burde ha klart det sjæl, men jeg ble nedtrykt av å bo aleine da, så det var ikke alltid jeg kom meg opp av senga, i tid for skolen osv.

    Men men.

    Hun Irene Ottesen.

    Et par somre, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, så måtte jeg mate kattene hennes.

    For hun hadde ikke så mye familie og venner.

    En gang måtte jeg dra til Oppsal, eller hvor søren det var.

    En time med buss eller t-bane, var det vel, for å mate noen katter en gang.

    Før hu flytta til Bjørndal.

    Så sånn var det.

    Hun var flink til å få folk til å gjøre det hu sa, så jeg hadde ikke så mye valg.

    En gang måtte jeg til og med låne bort Toyota hi-acen min, til den her støttekontakt-familien hennes.

    Eller hva de var.

    Det var nok da hun flytta til Bjørndal det.

    Fra det stedet på Oppsal, eller hvor det var, hvor jeg mata de kattene, sommeren før, var det vel.

    Men men.

    Så om direktoratet for sivil beredskap.

    Om de tar og manipulerer folk.

    Som f.eks. meg og Irene Ottesen.

    Som ikke har så mye familie og venner osv.

    Og bruker de som noe sjakkbrikker, i kamp mot noe kriminalitet osv.

    Uten at jeg vet om de gjør de med hun Irene.

    Men det virker som om de kan ha gjort det med meg, synes jeg.

    At de har prøvd å få mafian, (hvem nå de er), til å angripe meg.

    For å få bevis mot mafian.

    Uten å spørre meg, eller la meg vite noe.

    Siden jeg ikke har hatt noe familie uansett.

    Er det sånn dette her direktoratet, som har bytta navn, for sivil beredskap da, får jeg vel kalle dem.

    Er det sånn her de opererer?

    Utnytter folk som ikke har så mye familie osv?

    Driter i deres rettigheter.

    Det er litt obskurt dette direktoratet, synes jeg.

    Jeg har lest avisa, hver dag, siden jeg var tenåring.

    Eller enda tidliger, fra jeg flytta til fattern og dem, som niåring.

    I 1979.

    Jeg har altså lest avisene, og fulgt med på tv nyhetene, i omtrent 30 år nå.

    Men jeg har ikke lest så mye om det her direktoratet for sivil beredskap.

    Jeg kan ikke si at jeg visste så mye, i 1993, da jeg var på jobbintervju der, om hva de drev med.

    Og jeg kan ikke si at jeg vet så mye mer nå heller.

    Fra å ha fulgt med i nyhetene osv.

    Og de driver å søker på Irene, fra Rimi Bjørndal der nå.

    Så om hun også kan ha blitt brukt som noe sjakkbrikke, av dem, mot noe mafia osv. da.

    Eller noe sånt tull.

    Som jeg synes det kan virke som at jeg selv har blitt.

    Hvorfor skulle jeg ellers plutselig overhøre, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian også’, som jeg fikk høre der, da jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, i desember 2003.

    Det lurer i hvertfall jeg på.

    Så lurer jeg på om det her, mer eller mindre, obskure direktoratet, eventuellt kan ha vært involvert.

    Det blir spennende å se om det er mulig å finne ut noe mer om det.

    Vi får se.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Det var et poeng jeg glemte å få med her.

    Og det var, at jeg ble jo sikkerhetsklarert.

    For å få jobbe på forsvarets overkommando der.

    Den flyttejobben, den helgen i 90/91.

    Men da måtte jeg ikke oppgi alle adressene jeg hadde bodd på, hele livet.

    Det var bare stefaren min, eller den tidligere stefaren min, som ordna det.

    Prata med noen folk da antagelig.

    Men da jeg skulle søke på jobbintervjy, på direktoratet for sivil beredskap, i 93.

    Da måtte jeg skrive opp alle de 10-12 adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet.

    Så det var jo litt rart da, at jeg ikke behøvde å gjøre det, for å avtjene verneplikt i infanteriet.

    Eller for å bli sikkerhetsklarert, av forsvarets overkommando.

    Eller for å være i HV f.eks.

    Men for å gå på jobbintervju, på direktoraten for sivil beredskap.

    Da måtte jeg skrive opp alle adressene jeg hadde hatt, hele livet.

    Så det er litt rart da, at et sivilt direktorat, skal være mer nøye, enn de militære osv., for å godkjenne folk.

    Så det syntes jeg kanskje var litt snodig.

    Så sånn var det.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen