Her er jeg og morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, hvor han og bestemuttern bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

Jeg bodde jo hos muttern i Larvik, fordi foreldrene mine skilte seg, på begynnelsen av 70-tallet, så fattern bodde på Bergeråsen, i Svelvik, helt nord i Vestfold.

Jeg hadde jo en stefar, som het Arne Thormod, men han synes jeg var streng, og han ga meg juling en gang, og truet en del ganger med at han skulle gå ut i skogen og hente bjørkeris osv.

Men han morfaren min, han var alltid veldig morsom, husker jeg.

Han gikk med six-pence, var det vel, og litt sånne snobbete klær vel, men pluteslig, så begynte han å jage meg rundt, når vi skulle gå tur, og leke sisten osv., og det var veldig morsomt.

Og han skrev også en bok, som het mannen i skogen, som var veldig morsomme eventyr, som han fortalte til meg og søsteren min, når vi var små.

Det var veldig morsomt.

Og på 70-tallet, en dag før jeg skulle på skolen i Larvik, så satt muttern på radioen, og da holdt bestefar morgenkåseri, på NRK da.

Og han kjøpte også en del kule bursdaggaver til meg, på 70-tallet.

Han kjøpte fotball, så ellers hadde jeg nok ikke begynt å spille fotball.

Han kul apache-sykkel, det var skikkelig rått husker jeg, den sykkelen var jeg skikkelig stolt av.

Han ga meg tinnsoldat til bursdaggave en gang, og muttern ble så glad da, jeg synes vel den var artig, men kanskje litt kjedeligere enn fotball og sykkel.

Men men.

Og han lærte vårs også å spille sjakk, selv om det også var litt kjedelig, så kunne både jeg og søstra mi, spille sjakk, da vi var sånn 7-8 år.

For vi spilte på biblioteket i Larvik, det som var ved siden av Munken kino, i helgene, når vi kjeda oss, noen ganger, så kunne man lese Lucky Luke og Astrix osv. på biblioteket der.

Men men.

Farfaren til bestefattern, bodde i Flatanger, og var fisker, sa bestemuttern.

Så jeg lurer på om det var faren til bestefattern, som flytta ned til Skedsmo, og lengta tilbake hele livet visstnok.

Til Flatanger osv.

Og da traff moren til Johannes på lærerhøyskolen, og da måtte flytte til Rællingen eller Skedsmo, kanskje fordi mormoren til Johannes, var i indremisjonen, som bestemuttern nevnte.

Noe sånt.

Men brødrene til farfaren til bestefatten.

Han som var fisker i Flatanger.

To av brødrene hans, ble ganske kjente, ettersom jeg har skjønt så var det brødrene til farfaren hans.

Han ene, ble kjent pioneer innenfor pedagogikk, og jobbet med normalplanen for folkeskolen osv., i mellomkrigstida vel, og het Bernhof Ribsskog, var det vel.

Og han andre, het vel, Ole Konrad Ribsskog, og var stortingsrepresentant, for Arbeiderpartiet, fra Trondhjem eller Trøndelag da.

Og også borgermester, var det vel, i Trondheim, i noen år i hvertfall vel.

Og han andre var også i Arbeiderpartiet, han Bernhof Ribsskog, sa bestemuttern.

Johannes, bestefaren min, han var også i Arbeiderpartiet.

Han var rådmann i Lofoten, jeg lurer på om det kan ha vært i Pollen, eller noe, men det skal jeg ikke si helt sikkert.

De bodde i Stokmarknes, mener jeg å huske.

Og muttern sa at de bare hadde en gate der.

Og, ‘hvis havet brenn, ka kokfesk vi får’.

Sånn sa muttern noen ganger, selv om hun prata veldig pent bokmål, vanligvis.

Og muttern, sa det var veldig fint der oppe, i Lofoten, og jeg tror alle i familien til Johannes trivdes der, så hvorfor de flytta sørover igjen, det vet jeg ikke.

Kanskje bestemuttern ikke trivdes, eller at det var noe med jobb, eller noe, det er vanskelig å si.

Bestefattern, hadde problemer med alle barna sine.

Det har jeg hørt oppigjennom åra.

Det er altså muttern, og onkelen min, og tanta mi.

Og jeg husker at bestefattern, da jeg gikk i 2. eller 3. klasse, på Torstrand skole, i Larvik.

Da kjørte bestefattern forbi meg, i Herregårdsveien, eller hva den bakken heter, der hvor de skriver i fjellet, i Larvik, for hver gang det er kongebesøk osv.

Så stoppa jeg bestefattern, i Mazdaen, eller hva det var, en lys blå bil.

Og da var bestefattern helt fjern husker jeg.

Og var deprimert, fortvilet vel.

Enda, at han da var pensjonert.

Så noe må ha foregått tror jeg, hvis ikke han var veldig humørsyk, eller hva man skal si da.

Noe var det vel.

Jeg får ta en pause her.

Nå skal jeg skrive om problemene bestefattern hadde med barna sine da.

Tante Ellen, hun var jo hippie, inne i slottsparken osv., og gikk på forsøksgym der.

Bestefattern, måtte gå å leite etter henne, inne i slottsparken osv. i Oslo da.

Og en gang, så farfaren min, en gang, så traff Johannes en mann, og da sa han andre, at jeg leiter etter begge mine, sa han.

(Jeg lurer litt på om det kan ha vært noe galt med farfaren min, kan han ha prata om seg selv, på noen måte da?).

Veldig rart.

Men men.

Onkelen min, Martin, sa i 2005, før det kom noen og skulle drepe meg på gården der.

At, en gang hadde Johannes, sagt til han, i Sætre i Hurum vel, hvis det ikke var Holmsbu, eller Klokkarstua.

At hvis han, Martin, satt barn på noen av jentene han tulla med, så skulle bestefattern ta livet av seg.

Det klagde Martin på, at bestefattern hadde sagt, husker jeg.

Han sa noen ganger, Martin, at bestefattern var en drittsekk, eller noe.

Men jeg husker bestefattern, mest fra jeg var sånn 7-8 år osv., og også fra når vi besøkte dem fra begynnelsen av 80-tallet, selv om da var han en del eldre, så da var han litt roligere da.

Men fra den tida jeg bodde i Larvik, hos muttern, fra 73 til 79, så var vi ofte i Nevlunghavn, og jeg synes ikke bestefattern pleide å gjøre noe galt.

Men men.

Muttern, etter at jeg og Pia og Axel, flytta til våre fedre. Jeg og søstra mi, har samme far.

Axels far, er han Arne Thormod, som jeg skrev om.

Det som skjedde da, var at en stund senere, så ble muttern borte, og var i København, uten at noen visste nøyaktig hvor hun var.

Men da satt bestefar inn annonse, under ‘etterlyst’, i Aftenposten.

Og da muttern dukka opp igjen, en del måneder seinere, så viste jeg henne den avisa, og da fikk hu litt sjokk, men hu kom såvidt over det vel.

Så noe må ha foregått.

Det er rart at han skulle få problem med alle barna da.

Muttern var jo tvangsinnlagt, eller ihvertfall innlagt, noen ganger, pga. at folk sa hun var sinnsyk osv.

Men jeg lurer litt på, hvor mye som var at hun lot som, eller at folk tulla med henne, og at det ble for mye press kanskje.

Eller det kan godt være at hun også var sinnsyk, det er vanskelig å si.

Bestemor Ingeborg, og tante Ellen, smilte vel, må man vel si, og var nesten triumfatiske, i begravelsen, til muttern, i Moss, på 90-tallet, husker jeg.

Så om noe har foregått, i forbindelse med noe der, det er nok ikke umulig.

Selv om sånne ting vel ikke er så enkle å finne ut av.

Jeg lurer på om søstra mi, kan ha vært i noe plot da.

Fra noe mafia eller noe.

Da vi skulle kjøre til begravelsen til muttern, i Moss krematorium.

(Jeg jobba som butikksjef, så jeg hadde ikke tid til å ordne med begravelse osv., så det var vel bestemuttern som ordna med det).

Da sa søstra mi, at onkel Martin, hadde forklart henne veien.

Og, da vi kjørte, jeg og Axel og Pia, i min bil, i rettning Moss, og så skulle vi til krematoriumet da.

Da forklarte bare Pia en tullevei.

Hun visste ikke veien i det hele tatt.

Og jeg måtte stoppe overalt, rundt Moss der, og spørre, og ingen kunne forklare ordentlig.

Men det som redda meg, var at vi kom tilbake til Moss der.

Og da parkerte jeg bilen, og gikk til Taxisentralen i Moss der.

Hvor vel også mannen til kusina mi, Heidi, jobber vel, selv om jeg ikke huska det da.

Så spurte jeg de da, om hvor Moss krematorium var.

Veldig stressa da, for det var like før begravelsen starta.

Så da, så skjønte jo de, siden jeg stod der i dress, og spurte etter hvor krematoriumet var, at jeg var seint ute til begravelse.

Så da, kjørte en av de drosjene, foran meg, til krematoriumet, og skulle ikke ha betalt, eller noen ting.

Så det synes jeg var veldig bra.

Ingen andre klarte å forklarte, å forklare veien, men de på Taxiene der da, de kjørte til og med foran, så da rakk vi det akkurat.

Og jeg er jo eldste sønnen til muttern, så det var vel noe sånn da, skjønte jeg, at jeg skulle gå inn først der, eller noe.

I hvertfall virka det sånn, og da hjalp hun kusina mi meg, Rahel, som er skuespillerinne i Berlin osv., dattra til Ellen, hun hjelp meg og trøsta osv. da, så det var snillt gjort.

Så hun var i hvertfall ikke så kald som søstra mi, uten at jeg kjenner hun kusina mi så bra egentlig heller.

Fattern var der også, og klagde på at eksospotta var løs på bilen min.

Og jeg var vel slem mot han, for han ville liksom komme på talefot med meg igjen da.

På et sånt kunstsenter, utenfor Moss, hvor bestemor, hadde betalt for noe å spise osv., da, i forbindelse med begravelsen.

Men jeg synes ikke det var riktig sted, for å bli på talefot, med fattern, i begravelsen til muttern.

Jeg vet ikke hvorfor.

Men da så jeg fattern var trist, når han dro derfra.

Men, det er så mye som har foregått.

Og det er noe slags mafiagreier i familien, med jeg tror det med Pia som skulle vise veien, var noe tull, for at jeg skulle drite meg ut.

Og det med at tante Ellen og bestemor Ingeborg, virket som at de var glade, eller i triumf nesten, for at muttern døde da.

Det er så mye i familien, som jeg ikke skjønner, så hvordan man kan få ting riktig da, det er ikke så enkelt, når ingen sier hva som foregår.

Men sånn er det vel.

Det får man regne med.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er sånn Apache-sykkel, som jeg fikk av bestefattern, på slutten av 70-tallet.

Det var vel da vi flytta til Jegersborggate, i Larik, i 1978, hvis jeg husker riktig.

Nå så vel den her sykkelen litt matt ut i lakken osv.

De så egentlig kulere ut de sykklene, sånn som jeg husker det i hvertfall.

Nå hadde ikke jeg gir, på min sykkel, men jeg kjøpte speedometer, husker jeg, i G-sport, eller hva det heter, i Larvik, og satt på.

Da jeg flytta til fattern, i 1979, så tok jeg med sykkelen, selv om muttern ikke ville det.

Men jeg mente det var min sykkel da, og at jeg bestemte.

Og da, skulle onkel Håkon, kjøre ved siden av, da jeg sykla, fra huset til bestemuttern, og til Bergeråsen, i Peugoten sin, for å sjekke om speedometeret på sykkelen, viste riktig da.

Noe det ikke gjorde.

Og jeg kjøpte også noen sånne reflekser, som man kunne feste på sykkelen.

Så det var artig med sånn sykkel.

Men jeg tror speedometeret, var til 18-ramme, og at jeg hadde 17-ramme, eller noe, på sykkelen, så da viste speedometer litt feil da.

Noe sånt.

De her sykklene, het egentlig DBS Apache-sykkel.

DBS, stod for Den Beste Sykkel vel, og var en norsk-produsert sykkel da.

Uvennen min på Berger, eller Sand da, Geir Arne Jørgensen. (Fatteren sa at Jørgensen ikke var noen man burde ha kontakt med, så han sa jeg måtte holde meg unna han Geir Arne, for han visste hvem faren hans var da, selv om jeg satt på med dem, på fotballtur til Gøteborg en gang, og dem oppførte seg ordentlig da, selv om dem bodde i ei et hus, som var mer som en hytte og sånn da, og vel ikke hadde så ny bil, men dem var kanskje kommunister eller noe da, det er mulig, noe var det vel, jeg vet ikke hvorfor fattern ikke likte dem, men han Geir Arne, tror jeg det må ha vært, sa fattern i hvertfall, brøyt seg inn på det ene lageret til fattern og dem, og dreit på gølvet der, i noe gammelt skjul/lager, like ved der Jensen Møbler, er nå).

Men han Geir Arne, hadde sånn Tomahawk-sykkel da, i samme serien.

Det ble tullet litt, med det her DBS-navnet.

Noen sa at det betydde ‘Dritt bak setet’.

Og noen sa, at det betydde, ‘Dritt bak styret’.

Men det var bare sånn man lo av.

Det var vel egentlig ikke noe vondt ment, de vitsene tror jeg, det var bare sånn man syntes var artig, og lo av osv., i hvertfall i Larvik da, som jeg kan huske.

Tonen var kanskje litt mindre jovial, på Bergeråsen, selv om jeg også hadde uvenner i Larvik, husker jeg.

Det var en som het, eller ble kallt, Tin-tin, og som søstra var i the Girls, seinere, på 80-tallet vel, et Larvik-band.

Også var det også ei jente, som var et år eldre, som het Laila, eller noe, kanskje.

Som alltid skulle banke meg opp, hun og Tin-tin da.

De var begge et år eldre.

Jeg husker like etter at muttern fødte halvbroren min, Axel.

Det var vel i 1978.

Da måtte jeg fly og gjøre innkjøp for muttern, i hele Larvik.

Og en gang, da jeg gjorde det, så traff jeg Tin-tin og hu jenta, Laila, eller hva det var, på Domus-senteret, i Larvik.

Det var det Domus-butikk, som senere ble noe Coop/Mega, noe sånt vel.

Og kafe i 2. etasje.

Og heis, og parkering oppå taket.

Så da måtte jeg rømme i heisen, opp på taket der.

Så gjemte jeg meg oppå der, for jeg bærte på noen poser og sånn for muttern da.

Så så jeg hu Laila, i hvertfall, dreiv å speida etter meg, oppå taket der da.

Hu tok vel heisen, etter at den kom ned igjen.

Men hu så meg ikke.

Så gikk vel jeg hjem da.

Eller hvordan det var.

Så jeg kom meg unna dem da.

Og det var ganske bra, for begge var et år eldre, og jeg hadde masse greier jeg hadde kjøpt for muttern, og dem dreiv og jakta på meg, inne på domus-senteret der, med mobbing i blikket, så jeg bare rømte når jeg så dem.

Så sånn var det.

Det her var vel året før, at jeg flytta til fattern, på Bergeråsen, og fikk nye uvenner der, først og fremst Geir Arne og dem, som jeg vel også hadde vært uvenn med, fra jeg var på ferie på Sand og Bergeråsen, mens jeg fortsatt bodde i Larvik.

Så da hadde man i hvertfall noen fiender som man kunne ha uvennskap med da, i det minste, så manglet man i hvertfall ikke det.

Så sånn var det.

PS 2.

Og, når jeg var på ferie hos fattern, og besteforeldrene mine der, så synes jeg at farmora mi, Ågot, var så snill, i forhold til muttern og dem, som var strenge, og muttern var ofte litt hysterisk osv., må man vel kalle det.

Og en gang, så låste jeg meg inne på do der, hos farmora mi, når muttern og Arne Thormod, kom for å hente meg.

Da sa muttern, at jeg hadde fått sykkel, av morfaren min, så da låste jeg meg ut, etter en halv time, eller noe da.

Eller om det var hund, vi hadde fått da.

Det skjedde vel et par ganger, det her.

Så, tingene var litt anspent, i forhold til muttern osv.

For jeg synes stefaren min var streng, og fattern sa at muttern var gæern osv.

Og en gang, like før jeg flytta til Bergeråsen, så fikk jeg masse gaver, fra Tante Ellen, i Sveits.

Og da dytta muttern meg ned trappa, og var hysterisk, for hun skulle se gjennom, hva gavene var da.

Så om muttern ikke var gæren, men ble tulla med, og/eller at tante Ellen (Savoldelli, født Ribsskog), var noe mafia, eller noe?

Siden tante Ellen da sendte noe Nougat, som var uten merke, men noe sånn suspekt, gammeldags produsert ting da.

Som jeg la igjen nesten halvparten av, til Pia, da jeg flytta til fattern.

Noe sånt.

Men det endte med, at jeg ofte sykkla rundt i Larvik, og panta tomflasker osv.

Også samla vi klistremerker, vi gikk i alle butikkene i Larvik, og spurte om de hadde klistremerker.

Da jeg var 6-7 år, så fikk fattern meg til å åpne konto i Svelvikbanken, med navnet Erik Mogan Olsen, mens han var på Terian, og tok seg en halvliter vel.

Og jeg fikk en sparebøsse da, hvis jeg husker riktig.

Og i Larvik, var det mange banker, for alle nabokommunene, og DnC osv., mm.

Siden Larvik har mange jordbruk/skogbruk nabo-kommuner osv.

Så jeg synes det var artig å gå rundt i alle bankene, og få sparebøsser.

Vi bodde så og si midt i Larvik, i Jegersborggate, som var omtrent så midt i Larvik man kunne komme, uten at det var i handlegater, men det var tre-fire kvartaler fra der de fleste butikkene var, og to kvartaler fra politistasjonen, og like ved frelsesarmeen, og også nærme Herregården, og Torstrand skole, og også nærme sykehuset.

Så det var ganske midt i Larvik, vil jeg si.

Så det var bare å slenge seg på sykkelen, eller gå, i to minutter, så var man midt sentrum.

Så det var litt artig.

Så panta jeg og en kamerat, Frode, i parallell-klassen.

Vi panta flasker og sånn da.

Og da synes jeg det var artig, å gå i bankene, også veksle til ruller med 5-øringer.

Det var veldig morsomt, for man slapp å betale avgift.

Og en rull med 5-øringer, kosta vel kanskje 2.50, eller noe, uten at jeg skal si det helt sikkert.

Så, etter en uke eller to, så hadde vi spart opp 20-30 kroner da, og da kjøpte vi masse godteri, og hadde fest osv. da.

Og i matbutikken, i Domus-bygningen der.

Der hadde de en sånn litt gammeldags flaskeautomat.

Og den gikk det ann å lure litt.

Hvis du lot tomflaska, gå forbi en sensor, og så ta den ut igjen.

Og så la den rulle forbi en gang til, så kunne man få mer penger, faktisk, for tomflaskene.

Og det prøvde jeg et par ganger, helt til en gang, hvor det kom en sinna kar ut fra flaskerommet, og da fikk jeg ikke beholde pantelappen, husker jeg, så det var litt nedtur.

Men det som var rart med Domus der, i første etasje.

Det var, at dem hadde et slags kontor der.

Hvor man kunne oppbevare vesker, eller hva det kunne ha vært.

Da vi bodde i Brunlandnes, rundt 1975, så pleide muttern å kjøre inn til Larvik.

Da pleide vi å handle der.

Og da, måtte man gå til det kontoret, for å kjøpe pastill-esker.

Som vi pleie å få, de sjeldne gangene vi var i Larvik.

Det var ikke noen butikker, i Brunlandnes, men vi var vant til, fra Østre Halsen, hvor vi bodde i 1973/74, å gå i butikken.

I hvertfall jeg, for jeg var fire år, og det var mange butikker, og ikke så mange biler, så jeg pleide å få tak i en 50-øring, noen ganger, og gå i butikken og kjøpe karameller og sånne ting.

Men, i Brunlandnes, der bodde vi ute i skogen, så der var det ingen butikker.

Så når vi var i Larvik, så var det så morsomt.

Så en gang, gikk jeg litt berserk, og lagde en del støy, på Torfinns, en butikk i Jegersborggate ca., ved svaneapoteket osv vel, en butikk som nå er Rimi vel.

Og da fikk jeg juling av stefaren min, Arne Thormod, når vi kom hjem.

Og muttern var vel litt nervøs, på disse turene til Larvik, så om det var noe mafia-greier, og at det var derfor vi bodde i skogen, og at det var derfor jeg fikk juling, for å skråle litt og løpe inn og ut av dørene til Torfinns der, for jeg synes det var morsomt med litt liv da, i stedet for å være i skogen.

Så om det var noe muttern og Arne Thormod var redd da?

Hm.

Den kiosken, i Domus-bygget der, solgte stupe-dama og salmiakk-patiller, noen sånne finske pastiller, med noe ruter-ruter på, som spillfargen ruter.

Noe sånt.

De synes jeg var morsomme, for de smakte sterkt.

Men muttern ville jeg skulle kjøpe stupedama da.

Men jeg skjønner ikke hvorfor de skulle selge pastiller i en egen kiosk, som ligna mest på et informasjons-kontor, etc, når de hadde en stor matbutikk der, noen meter unna.

Så det kom jeg på nå, når jeg huska den jaginga til Tin-tin og Laila vel, at det var noe litt rart med den kiosken, synes jeg, eller kontoret, at de skulle selge pastiller i en sånn kontor-kiosk.

Men det var vel forbrukersamvirke da.

Og de hadde sikkert sine egne rutiner.

Så sånn var vel det.

Det får man regne med.

Dette var vel også på 70-tallet, så alt var vel ikke som på 90-tallet osv., når jeg jobbet i butikk selv.

Men det kan man vel heller ikke regne med alltid.

Det er vel bare sånn det er.

Det får man regne med.

PS 3.

Pastiller, fra domus ‘kontor-kiosken’, i Larvik:

Stupedama er tilbake
En førtiåring i rød badedrakt dukker opp igjen i butikkene.NINA LØDEMEL Første gangen stupedama dukket opp var hun iført stroppeløs badedrakt og badehette. Senere dukket hun opp i rød, heldekkende badedrakt på saltpastilleskene. Når bikinimoten kom på 1970-tallet fikk også stupedama et mer dristig uttrykk. Håret var lyst og flagrende og blikket var rettet oppover. Mange kioskeiere rev seg i håret og syntes bikinidamen var litt for mye av det gode. Kritikken prellet av og hun holdt stilen i 18 år før hun slo helt om og ble en muskuløs aerobicdame. I 1997 skulle det stupes ned i solnedgangen i en sporty bikini.

Nå skal stupedama igjen stupe i medvind og ha rød badedrakt. Akkurat som i 1965
– Det er morsomt å kunne relansere denne klassikeren med et 40 år gammelt design i vårt jubileumsår sier Flemming Andreassen som er produktsjef i Brynild Salg. Brynhild Fabrikker feirer 110 års jubileum i år.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1073863.ece

PS 4.

Dette høres kanskje rart ut, og jeg synes det er rart å skrive og.

Men at disse stupedama-pastillene, kan være for å ‘programmere’ norske/nordiske, til å reagere, på de blonde damene i bikini da, når man fikk sånne pastiller av mødrene sine, når man bodde i skogen.

Og at ‘kommunistene’, på forbrukersamvirke ‘kontor-kiosken’, registrerte dette på noen måte.

Jeg husker også at det var set-up når jeg datt på isen, og Pia spurte mamma, hva de skulle gjøre nå, som Erik var død.

Jeg var vel i koma, og ble så sinna siden mamma var på samvirkelaget, ved Mellomhagen, og spurte Pia hvordan sjokolade hun skulle ha, tror jeg, mens jeg lå i koma, og såvidt hørte det.

En gang, husker jeg vagt, var jeg på sykehuset, hvor de registrerte hva jeg var allergisk mot, uten at dette var noe i regi av skolen, eller noe.

En gang, fikk en dame, muttern til å gi meg så råtten melk i Jegersborggt., at jeg ikke tåler melk enda omtrent.

En gang, så skulle muttern ha med meg, og ikke Pia, til Hvalen resturant i Østre Halsen, da vi bodde i Larvik, for at jeg skulle spise den nye retten Pizza, i den nye pizzaresturanten deres, innendørs, der.

Så jeg lurer på om dette har vært noen slags programmering, fra kommunistene da, som muttern var med på.

Jeg husker da jeg bodde på Østre Halsen, så tok to venninner av søstra mi, to brunetter vel, som var et par år eldre enn meg, jeg var fire år.

De tok meg med, og besøkte en jente på min alder, i en gate et par hundre meter fra der vi bodde.

Og det var en jente med lyst hår, på min alder som sagt, som kanskje het Lise eller noe.

Så, noen uker etterpå, så gikk jeg tilbake dit.

Så ropte jeg på hun jenta da.

Så dukka moren hennes opp i vinduet.

Så gikk vi tur til skolegården, borte ved der hvor jeg bodde.

Og da fant hun jenta en tyggis-klyse på fortauet.

Så vaska hun den, i drikkefontena, på Østre Halsen skole da.

Så fikk jeg halvparten jeg da.

Jeg var egentlig mer vant til å kjøpe karameller og sånn i butikken jeg da, enn å plukke opp de her tyggisklysene.

Men jeg synes nesten ikke jeg kunne være uhøflig.

Og det var en som så på oss tror jeg, en mann, når vi gikk til skolegården osv., mener jeg å huske.

Det må ha vært i 1974 det her tror jeg.

Så det er nok en krig mot de nordiske, tror jeg, fra kommunister osv., hvis jeg skal si hva jeg tror.

Men men.

Så fulgte jeg hun et stykke på veien hjem da.

Men hun var veldig blid og munter, så jeg var ikke sikker på om jeg trengte å følge henne hjem, for hun var jo like gammel som meg, og hun så ut som at hun visste hvor hun var.

Så spurte jeg om hun fant veien hjem selv osv.

Og det sa hun at det gjorde hun.

Men etter det her, så ble bikkja vår overkjørt av bussen.

Og jeg og Pia ble nesten overkjørt av bussen.

Og vi flytta ut i skogen, i Brunlandnes.

Men jeg vet ikke om det hadde noe sammenheng.

Jeg gikk ikke tilbake til hu jenta, men jeg tenkte på det mange ganger.

Jeg hadde nok gått tilbake, det var kanskje blant annet derfor, at jeg ble litt skuffa, da jeg så en lastebil rygge inn i oppkjørselen vår.

En flyttebil.

Da bare sa jeg, til noen lekekamerat, eller noe, at ‘å nei, vi skal flytte’.

Det trodde jeg da, og det viste seg å stemme.

Vi hadde allerede flytta et par ganger, før det her, som vel var i 1974.

Og på Østre Halsen, der var det veldig fint å bo, i Storgata der.

Så der, og i Jegersborggt. i Larvik, vil jeg si, at var de beste stedene vi bodde.

Også i Vestmarka, i Larvik var det rolig, men der var det litt kjedelig.

Og på Bergeråsen, kjente jeg jo alle, men der var det litt mindre jovial tone, enn på Østre Halsen og i Jegersborggate.

Da vi bodde på Østre Halsen, i Storgata, så tror jeg ikke at jeg hadde en eneste uvenn, så sånn sett, så var det i hvertfall best å bo der.

Så sånn var det.

Disse her hadde de også i ‘kontor-kiosken’, på Domus, i Larvik, på 70-tallet, selv om det vel da var en annen pakning.

Og poenget da, med å ‘programmere’ de nordiske, med stupe-dama pastiller, var at når de bodde i skogen, og en sjelden gang, fikk pastiller, så ble de veldig glade, og så reagerte de sånn, når de så sånne pene damer, som stupedama, med langt blondt hår, og så trodde de, at de blonde menna, var pervoer, også fant de seg en som ikke var blond.

Som er ledd i krig mot de nordiske/blonde.

Jeg vet det her høres sykt ut, men jeg synes det er så mye som peker i den retningen nå, så jeg synes nesten jeg må skrive det jeg tror.

Så sånn er det.