Jeg husker først året jeg bodde i Oslo.

Det var mens jeg studerte på NHI på Frysja.

Det var i 89/90 da.

En kamerat av meg fra Gjerdes VGS i Drammen, Magne, han hadde begynt å jobbe som assistent på Rimi Asker og så Nadderud vel.

Og jeg lånte først leiligheten til Haldis i Uelands gt.

Ovenfor Statoil stasjonen ved Kiellands plass der.

Selv om det muligens vel het Norol da.

Uten at jeg skal si det for sikkert.

Det er der hvor de har to statuer av ulver, på hver side av trappene opp til leilighetene.

Som er noen store gamle, ganske fine, steinbyggninger, med mange ganske små leiligheter i vel.

Der bodde jeg i to-tre uker vel.

Så flytta jeg til Abildsø.

Magne og jeg og noen andre i klassen, Andre osv., vi hadde jo festa en del i russetida.

Også en kar med briller fra parallellklassen, som jeg ikke husker hva heter.

Men som jobba på Dressman på Storgata i Oslo.

Jeg var også på en annen russebil noen ganger, med masse damer osv., uten at jeg helt skjønte hvordan jeg kom med der.

Men det var noe Tim i klassen ordna med vel.

Det var ganske mye drikking i russetida, som man skjønner.

Og jeg var også med noen i klassen som het Jarle og ei jente som het, hm.

Ja hva het hu da, hu var blond og var fra oppi dalom vel.

Cecilie, venninna til søstra mi, så russekortet til hu dama, og lurte på om hu var pen.

Og da, blei Cecilie med til Hokksund, tror jeg det var, på russetreff.

Enda jeg tror ikke Cecilie var russ.

Men men, sånn er det.

Jeg vet ikke helt hvordan det hang sammen.

Men Magne og jeg, vi festa en del i Oslo.

Og en gang så skulle Cecilie komme på besøk, så hu dukka opp en fredag jeg bodde i Uelands gate vel.

Men så dukka Magne opp samme helga, enda jeg ikke kunne huske å ha avtalt det.

Så dro vi på noe sted så lå like ved Youngstorget, om det kan ha vært der Sentrum Kino lå før da.

For Magne visste om det stedet da.

Det var en lørdag, og vi var vel 19, og jeg så såpass ung ut, at jeg sleit litt noen ganger, hvis det var 24 års grense og sånne rare ting, som det hendte det var på noen steder på lørdager.

Men vi fant jo ut at det var mange steder som ikke hadde det.

Så det var bare et sted jeg ble stoppa, og det var et som lå i samma gata som Klingenberg kino der.

Hu Cecilie hadde to venninne som bodde i Oslo og.

Lill, fra Svelvik, og Pia fra Svelvik vel, som var adoptert fra Korea tror jeg det må ha vært.

Hun Pia tror jeg hadde rappa penger fra russekassa til Sande VGS russen i 89, hvis jeg hadde skjønt det riktig.

Jeg møtte dem i Drammen en gang i russetida.

Men dette var det noen fra Sande VGS som må ha sagt da.

Men jeg kjente nesten ingen i Oslo, og jeg møtte de her to venninnene, en gang i blandt da.

Og jeg synes dem var helt greie.

Og det med russekassa var jo bare rykter da.

Så det hendte jeg dro på besøk til dem.

Men det var bare sosialt da, det var ikke noe sånn at jeg ble sammen med noen av dem eller noe.

Selv om jeg havna i senga til hu ene, etter at vi hadde vært på byen en gang, og hu virka grei nok på byen, men når vi kom hjem til hu, da var hu ikke så vennlig lenger.

Hm.

Så jeg måtte gi opp.

Men sånn er det.

Men dagen etter, da hadde hu besøk der husker jeg.

Ikke spørr meg.

Det var hu her Pia det her da.

Hu hadde samme navn som søstra mi, men hu var fra Korea, så jeg brydde meg ikke så mye om det, for det var ikke så høy fare for sammenblanding.

Men men.

Og hu venninna, Lill, hu lå med alle, eller veldig mange hu da. (Hu Pia sa noe om det og, vet du hvordan Lill er, så hu til meg.

Altså hu synes vel jeg var dum som prøvde å sjekke henne, etter at vi kom hjem fra byen, og ikke ga meg, fordi hun hadde oppført seg litt promiskuøs på byen da. At Erik blir med meg osv., til venninna si da.

Og da ble jo jeg helt med.

Så når hu plutselig ikke var så vennlig lenger, når vi lå i senga, da prøvde jeg meg noen ganger før jeg ga meg da.

Luremus, begynte de å kalle sånt senere).

Det hørte jeg dem prata om osv.

Men jeg var litt treig sånn sett, hu dreiv å henta og satt på ‘lets go to bed’ med The Cure osv., men jeg visste ikke det var navnet på sangen osv.

En annen gang, så viste hu meg et bilde fra en fest.

Da var det hu Lill, og kanskje hu Pia, men det var hvertfall ei som het Lise fra Sande eller Selvik.

Det var fire-fem damer på det fotografiet da.

Og da hadde alle de damene dratt opp genseren, så man så fordelene dems da.

Det bilde var vel tatt på kjøkkenet på leiligheten dems på Grønland.

I Sars gate eller noe sånt, ellers så var det den neste leiligheten dems.

Det var i noen gamle bygninger på Grønland, som skulle rives.

Og det var store reklameplakater på bygningene.

Og det lå en innvandrerforretning like ved.

Der var det sånn at damene fra Svelvik og Sande som var på besøk, slapp å betale for røyken osv, hørte jeg dem sa.

Men jeg var aldri der da.

Men hu Lise da, fra Sande eller Selvik.

Hu må vel ha gått i parallellklassen min på Sande VGS, et par år før.

Og hu hadde mørkt krøllete hår vel, og var slank og velformet og pen, må man vel si.

Og hun fortalte om arbeidsmarkedet i Oslo.
Hun hadde prøvd å få seg jobb.

Kameraten min Kjetil i Sande kjente også hu her forresten, han sa hu hadde fått seg unge, et par år etter.

Men hun hadde prøvd å få seg jobb da.

Og da hadde det vært sånn, at alle jobbene hun hadde søkt i Oslo, det hadde det vært noe sånn griseri med.

F.eks. så var det en kontrorjobb, i et vanlig firma.

Og da hadde dem sagt sånn på intervjuet, at det var noe kontorarbeid som sekretær, og hun kunne gjøre jobben stort sett sånn hun ville.

Untatt på fredager, da måtte hun sitte i bare undertøyet, for da likte sjefen der å ta seg en stille Anders, ble det vel kalt, mens han kikka på hu da.

Og dette skulle visst være et vanlig firma.

Og sånn var det visst over hele linja.

Så jeg vet ikke hvorfor hu sa det til meg, jeg var vel ikke vant til å så pene og sexy jenter, så kanskje jeg så litt for mye på hu, eller kanskje hu bare skulle fortelle, vanskelig å si.

Hu Lill da.

Hu blei sammen med noen utlendinger i Oslo.

Noen marokanere eller noe.

En som jobba på Costa, resturanten i samme gate som Klingenberg Kino vel.

Som het Roald Amundsens gate før, men den skifta vel navn etter at kong Olav døde.

Og hun skrøyt av de Marokanerne, at de var så velstelte og alltid så bra ut vel.

Noe sånt.

Det skjedde noe greier med disse utlendingene som hu ikke likte.

Dem hadde visst tulla med ei jente som var veldig ung, 14 år eller noe vel.

Det overhørte jeg vel, eller at hu sa det, når jeg var der på besøk en gang.

Dem hadde visst tulla med mange jenter, men det var ei som var spesiellt ung da.

Og hu her Lill var sammen med en av dem.

Og hu blei sur, jeg tror det var fordi hu jenta var spesiellt ung, og fordi han hadde vært utro, antagelig.

Så da hu til ei annen dame, så jeg hørte det, at dette her skulle hu ta igjen for.

Hu var såra og lei seg osv., husker jeg.

Fordi han og kamratene hans, hadde vel gjort noe mot henne da.

Det var i hvertfall noe hu hadde på han, som hu skulle fortelle politiet osv., var det vel.

Og det tror jeg var den gruppevoldtektssaken, som var på forsiden av alle avisene, i 1990, var det vel.

Men hu sa ikke noe om det til meg.

Men venninna hennes Pia, hu sa til meg, noe sånt som, vet du ikke om rettsaken.

Noe sånt.

Og, det stod i avisa, jeg leste jo avisene hele tida.

Noe om at hu jenta det handla om, hun hadde venninna, i retten sagt, hadde problemer og hadde, mer eller mindre, skamklipt seg.

Og det passa med hu Lill da, for hu hadde sånn ganske rar frisyre da.

Så jeg lurer på om det kanskje kan ha vært sånn det hang sammen.

Men jeg vil ikke si det her for sikkert da.

Så beklager at jeg begynte å skrive om det her, men det virker som om det er noe som foregår så, men jeg får kanskje skjerpe meg litt, og ikke skrive så mye.

Alle likte visst ikke hu Lill så godt, men jeg synes hu var helt grei.

Hu oppførte seg alltid veldig bra, synes jeg.

Jeg kan ikke huske at hu sa noe stygt om andre eller gjorde noe galt i det hele tatt egentlig.

Selv om de andre jentene, ble visst uvenn med hu.

Jeg gikk sammen med hu på Oslo City en gang, jeg hadde vel møtt hu byen.

Og da var det sånn at de andre jentene der, som var fra Oslo da, prata med hu, og støtta hu osv. da.

Så det var tydelig at det var noe som hadde foregått.

Jeg har tenkt i ettertid at det må ha vært hu som var i den gruppevoldtetssaken som var i media i 1990 da.

En norsk jente som hadde blitt voldtatt av fire utlendinger i en butikk eller noe sånt noe vel.

Og at grunnen til at hun ville ha hevn, var fordi han ene var kjæresten hennes da.

Og at dem også da, antagelig, virker det som for meg, må ha gjort det samme med noen yngre jenter, ei som var 14-15 eller noe sånt vel.

Men dette vet jeg ikke helt sikkert, det jeg skriver om rettsaken osv.

Men det var sånn det virker for meg, for jeg husker hu var sjokkert over hva dem hadde gjort mot ei yngre jente da.

Uten at jeg helt skjønte nøyaktig hva dem var sjokkert over.

Uten at det var noe sex-greier da.

Det skjønte man jo.

Han kameraten min, Magne, han dro i militæret, i begynnelsen av 1990 vel, og da hadde jeg ikke så mange jeg kjente i Oslo osv.

Og jeg hadde jo gått datalinja på Handel og Kontor osv.

Og hadde jo festa en del i russetida osv.

Og de første fagene på NHI, var jo ganske enkle for meg, som hadde hatt programmering som hobby siden jeg var 12 år vel.

Jeg fikk en Vic 20 datamaskin, men de solgte ikke kassettspillerne i Norge.

Så den måtte vi kjøpe i Danmark, et års tid seinere nesten vel.

I Aalborg, når jeg og Pia og fattern var i Danmark i romjula, for å levere en stol til en kollega av fattern i Danmark, som hadde møbelforretning.

Og man trengte jo kassettspiller, for å lagre programmene på Vic 20.

Den datamaskinen, var kjøpt på en dataforretning, som lå i en avlang bygning, i Oslo, jeg tror det må ha vært på Vika i Oslo.

En avlang bygning, med mange butikker, en av dem en dataforretning.

I 82 ca.

Og jeg ringte inn der mange ganger, men dem hadde ikke kassettspillere.

For å lagre spillene.

Og med Vic20 datamaskinen, så fulgte det med en bok, med spill man kunne taste inn selv.

Det var kanskje 20-30 programeringslinjer.

Det var mange spill og programmer.

Kanskje 20 programmer eller mer, noe sånt.

Og jeg tasta inn spillet da, for jeg hadde jo ikke noe kassettspiller, så den eneste måten å få brukt datamaskinen, var å taste inn.

Og fattern hadde hypa dette med datamaskiner så mye, og jeg synes også det var veldig kult på den tida.

Så jeg tasta inn alle spillene da.

Men det var ikke noe harddisk på Vic20.

Så når man skrudde av strømmen, så gikk programmet ut av minnet.

Så da måtte man taste inn et annet program på nytt.

Og jeg ble jo lei av de samme spillene.

Så jeg begynte jo å forrandre på disse programmeringslinjene jeg tasta inn da.

Det var enkle variabler.

Det gikk mye på streng-variabler.

Altså variabler som var en bokstav da.

$3 = “test”.

Noe sånt.

Streng 3 = ordet test.

Jeg tror det var noe sånt.

Også kunne man legge sammen flere variabler osv.

Det stod i boka, at dette tegnet: ” ble kalt gåseøyne da.

Og det var et viktig tegn i Basic.

Men jeg lærte basic veldig bra da husker jeg.

Og senere med en Sharp datamaskin og Commodore 128.

Jeg lærte det med streng-variabler og sånn, veldig bra.

Jeg lagde flere spill selv.

Jeg vekkeklokke-alarm, så skjermen blinka når klokka var det og det, og pc-en ulte.

Jeg lagde kronespill spill.

Sånn at en krone fløy over en rad med sånne luker da, så man kunne vinne 2, 3 eller 7 kroner da.

Krona fløy veldig hakkete, men likevel.

Den fløy direkte dit den landa, så det var ikke så profft.

Jeg lagde tippeprogram etter hvert, et på Bergeråsen, som var sånn at man tasta inn prosenter.

Så trykte man pluss eller minus, etter hvor mye penger man skulle spille for.

Så etterhvert som man trykte, så forrandra garderingene seg, på bakgrunn av prosentene da.

Så det var litt artig.

Det var ganske inviklet variabel programmering osv.

Jeg gidder ikke å forklare det nå.

Jeg lagde skytespill, ala space invaders nesten, som endte opp hos onkelen min i Son, for de kjøpte Sharp maskinen, når jeg kjøpte C128.

(Det spillet ble ikke ferdig da).

Øystein og Kjetil og jeg, vi så mye på Rambo og Cobra filmer og Rocky filmer og Commando og sånn da.

Så vi holdt med USA.

Så jeg lagde sånn loade-bildet, som dem hadde da, for et spill vi skulle lage, som het ‘Kill Kadaffi’.

Men det ble ikke ferdig da.

Også lagde jeg hesteveddeprogram.

Sånn at du kunne kjøre den ene hesten, hvis du trykka på tastaturet.

Så kunne du vedde på deg selv, eller en av de andre hestene.

Det var lagd i Pascal, mens jeg gikk på Gjerdes VGS osv.

Jeg lagde sikkert fler spill og.

Jeg klarte å lage noe windows-kopi greier, når jeg bodde på Ellingsrud, i Pascal da.

Veldig enkelt da, som jeg brukte i et prosent-tippeprogram.

Jeg lagde kryssord-kompilator program som semesteroppgave i 2 året på NHI.

Det var ganske komplisert, da fikk jeg bruk for alt jeg lærte om variabler fra Vic20 tida og VGS og NHI osv.

Og alt jeg kunne av strukturering osv.

Da måtte jeg virkelig vri hjernen husker jeg.

Og alikevel fikk jeg dårlig karakter.

Men jeg var i miltæret, når jeg skulle ha klagemøte.

Og troppsjefen min var sur, og ville ikke la meg ringe, må man vel si.

Han begynte å furte, og jeg orka ikke å begynne å diskutere med furtne troppsjefer jeg ikke likte, på bussen om å få ringe NHI.

Jeg tenkte bare at, i militæret, så bestemmer du ikke selv over livet ditt.

Bare dritt i å ha kontroll over sånt, når du er i militæret.

Ta og heller ordne med det, når du er ferdig i militæret, og fri igjen.

Sånn tenkte jeg.

At jeg var i noe fengsel eller noe, hvor idioter eller troppsjefer, bestemte over livet ditt.

Og jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni, så jeg var vant til å bestemme selv.

Så jeg bare bestemte meg for å bite tennene sammen til jeg ble ferdig, så kunne livet mitt fortsette.

Når det barnehagegreiene var ferdig.

Sånn tenkte jeg da.

At det militærgreiene med idiotiske troppsjefer osv., det er lite kompatibelt med den virkelige verden, så det er bare å gi opp.

Sånn tenkte jeg på bussen, når Frøshaug begynte å furte.

Men men.

Hva skulle jeg forklare nå egentlig.

Jo, jeg hadde jo gått datalinja på H&K, og jeg kunne jo masse grunnleggende programmering fra før, siden jeg hadde hatt programmering som hobby siden jeg var 12, og lagd flere spill osv.

Og jeg var rimelig skolelei.

Sånn i første og andre klasse videregående.

På Sande VGS, grunnkurs kontorfag og videregående kurs 1 markedsføring.

Da satt jeg for det meste alene hjemme, når jeg ikke var på skolen.

Jeg hadde ikke så mye liv egentlig.

Eller jeg hadde kamerater da og, Kjetil og Espen på Bergeråsen.

Og Øystein som kom ut fra Lørenskog i helgene og hang med meg og Kjetil, og hadde med de nyeste VHS-kopi filmene og spillene til C64/128.

Og jeg hadde noen kamerat på skolen og.

Trond og Kenneth fra Svelvik.

Dem kom til og med ut til Bergeråsen et par ganger.

Trond var vel der flere ganger.

Det var litt rart egentlig det, å ha kamerater fra Svelvik som kom ut der.

Men jeg kjente dem ikke så bra da, jeg hang mest med Øystein og Kjetil og dem.

Og jeg kjente noen folk i klassen fra Sande osv og.

Men for det meste, så satt jeg aleine hjemme på Bergeråsen, etter skolen osv. da.

Men i helgene, da kom jo ofte Øystein og Kjetil osv., og da var det full fart med grandiosa og cola og nye action-filmer og spill.

Så det var vel litt nerdete.

Men jeg hadde jo videokamera og VHS-video.

Og jeg fikk alltid penger av fattern og var flink til å spare.

Jeg fikk penger til mat, men jeg passa på å legge unna en del hundrelapper, sånn at jeg hadde penger til det jeg ville ha.

Så det var ikke noe problem for meg å kjøpe masse tomme videokassetter.

Og så kopiere fra Videokamera til fattern, over til VHS-videoen.

Så jeg var vel den i området, som hadde de nyeste Rambo og Cobra og Swartzeneger filmene osv.

Så jeg pleide å låne bort filmer til kamerater og sånn da.

Så det var artig synes jeg da, for det var gjevt på den tiden, å ha de nyeste filmene.

Men men.

Men i 89, så flytta jo søstra mi opp til meg.

Og venninna hennes Cecilia, flytta nesten mer eller mindre dit og.

Og dem hadde fester der, og jeg var med dem og festa i Drammen.

Og det var jo russetida, så jeg var på russekroer i Oslo, Drammen, Kongsberg, Holmestrand, Hokksund, sikkert fler og.

Så det ble ganske mye festing da egentlig.

Og jeg var i England om sommerne, fra jeg var 15 vel.

Og der dro jeg på utestedene i Brighton hele tida.

Det var for språkstudenter da, så man kom inn selv om man var 15.

Og det første stedet jeg bodde i Brighton, sommeren 85, der bodde en svensk kar, som dro meg ut sammen med alle kameratene og vennene hans.

Så jeg dro på fylla der, på sånne pub/utestedsrunder, må man vel kalle det, en god del ganger i Brighton i 85, og de neste årene, husker jeg.

Så jeg satt jo ikke bare hjemme.

Men i 89, så var det festing hele tida, og Danmarksturer og alt mulig sånt.

Og jeg hadde jobb på CC Storkjøp, og tok kjøretimer og sånn ved siden av skolen og festinga.

Så det året skjedde det ganske mye.

Så dro jeg til Oslo året etter.

Og da hadde jeg ikke jobb, ikke kjøretimer.

Og pensumet på NHI, hadde jeg vært igjennom mye, fra datalinja H&K, og fra at jeg kunne grunnleggende programmering bra, som jeg hadde lært selv, på 80-tallet.

Så da tenkte jeg, at jeg kunne ta det litt rolig, de første månedene.

Jeg husker det var sånn, at man likte å ha ferie på den tida.

Så jeg var antagelig sliten da.

Og jeg var vant til at det skjedde mye.

Og forelesningene, hadde ikke møteplikt.

Og jeg studerte på Fryja ved Kjelsås.

Og fattern, pleide jo å kjøre til Oslo og levere køyesenger og vannsenger.

Så han sa, at han skulle finne hvor i Oslo jeg burde få leilighet.

Og det var rundt Østensjø, sa han.

Det var like ved Frysja/Kjelsås.

Men det visste seg, at det var det ikke.

Fattern var litt sur, fordi jeg ikke begynte på BI.

Jeg prøvde å få til et møte med en rådgiver på Gjerdes VGS.

En med mørkt, krøllete hår.

Men han ville ikke gi meg noe informasjon om BI, han bare rodde, og ga ikke noe råd eller informasjon.

Så jeg var litt blank på BI.

Men jeg synes jo data var artig.

Vi hadde det fritt i datatimene på Gjerde.

Lærer Karlsen, han lot oss bare sitte der i fred, som om det var en jobb da.

Og det var veldig bra.

Det var ikke som vanlig skole i det hele tatt.

Så trivdes i hvertfall jeg veldig bra med.

Untatt når jeg lagde det hestespill-programmet der da.

Da ble det konfiskert av Karlsen.

Men da var han så sinna, så jeg fikk ikke sagt det, at jeg hadde lagd det selv.

Og jeg tror ikke han skjønte det.

Han likte ikke noe sånn spilling.

Men hvis man lagde spill selv, etter at man var ferdig med skoleoppgavene.

Så måtte det vel være greit.

Men da måtte man vel få lov å teste det spillet da.

Det spillet var omtrent som de heste-vedde-spilleautomatene, som stod i spillehallene i Brighton og Weymouth.

Bare at man kunne styre den ene hesten selv.

Det var noe innviklede random-rutiner.

Sånn at de forskjellige hestene, kjørte først fort, så sakte, og forrandra tempo, for hver 5 cm. over skjermen da.

Så det ble ikke kjedelig.

Og det var sånn jeg hadde sett at de spilleautomatene var i England og.

Og Magne Winnem, han la merke til den programeringa husker jeg.

Han kommenterte de innviklede random-prosedyrene, eller algoritmene, eller hva det var.

Jeg bare programmerte, jeg var ikke så god på terminologien.

Winnem lagde noe skikkelig kompliserte greier han og, noe spill greier vel.

Men det så litt komplisert ut for meg, og litt kjedelig, så jeg holdt meg til det veddeløps-programmet.

Men jeg husker jeg ble imponert og overraska over hvor profft det spillet Winnem hadde lagd var.

Karlsen, fortalte meg vel, at en i klassen hadde stryki på Engelsk-eksamen, på slutten av 3 klasse.

Det var når jeg jobba på CC, sommeren 89, i hallen der, og solgte sjokolade for Freia, eller CC solgte sjokolade for Freia.

Og jeg stod der når det var 10 kroners tilbud og.

Og Winnem, han innrømte, året etter, når jeg hadde flytta til Oslo.

At det var han i klassen som hadde stryki på engelsk eksamen.

Men det tok det mange måneder før han sa.

Og han sa først at han ikke hadde stryki.

Og en gang når vi prata engelsk i fylla i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

Jeg husker ikke hvem han prata med, det var en utenfor et jazz/blues sted, like ved St. Olavs plass tror jeg.

Da kom noen andre folk bort, og sa at engelsken hørtes ut som Thor Heyerdal osv.

Så sa jeg noen greier, at er det ikke vanlig engelsk da.

Så sa han, som jeg ikke ante hvem var, at jeg prata jo bra engelsk. (i fylla).

Det skulle bare mangle, siden jeg hadde vært så mye i England.

Selv om jeg har/hadde norsk aksent da og, også seinere.

Det er vanskelig for nordmenn å prate engelsk uten aksent, men det er visst enklere for dansker, husker jeg værtsfamilien min i England sa en gang.

Hm.

Men han forklarte at han mente Magne da.

At Magne prata jo engelsk som Thor Heyerdal.

Så det kan man vel kanskje begynne å lure på.

I disse tider, hvor man har folk etter seg bare man går ut døra, og rundt i Europa osv.

At det kanskje var litt snodig.

At han ikke skulle ha klart å plukke opp noe engelsk.

Han var jo smart og oppegående i de fleste fagene vel.

Og tillitsmann i klassen, og hovedtillitsmann i militæret osv.

Og butikksjef som 19 åring eller noe vel.

Yngste Rimi butikksjefen tror jeg.

Så det var kanskje litt rart, men sånn er det vel, at man kan ikke være like flink på alt.

Sånn er det vel.

Men nå blir det kjedelig å skrive her, så får jeg finne på noe annet.

Jeg husker første sommerferien, var det vel, som jeg ledet Rimi Nylænde aleine, mens butikksjefen Elisabeth var på sommerferie da.

Det var vel antagelig meg og Marianne som jobba da.

Det må vel ha vært sommeren 94 eller 95 eller noe, kanskje.

Og da hadde jeg holdt frukta fin hele sommeren.

Så kom Elisabeth tilbake fra ferie da.

Så stod jeg og la opp frukta osv. da.

Jeg hadde vært på fruktkurs hos Gartnerhallen på Økern, og det var ikke hverdagslig.

Så det synes jeg var artig da.

I begynnelsen der, så var det en konsulent som la opp frukta.

Men det ble slutt på det, så da måtte vi i butikken legge opp frukta da.

Og da synes jeg frukta så bra ut.

Men da sa hu Elisabeth ikke noe positivt.

Men hu tok den kurven med sitroner, som lå øverst til venstre der da.

Og den lå litt bortgjemt, og sitroner har bra holdbarhet.

Så jeg hadde ikke vært så flink til å rote oppi den kurven og snu på alle sitronene.

Men da fant hu den kurven med en gang.

Så fikk hu nesten anfall.

Tok ned kurven.

Også sa hu, nei, se på sitronene mine da.

For da var det en som var dårlig, som jeg ikke hadde sett.

Så det var jo hyggelig, jeg hadde jo stått på hele ferien.

Men sånn er det vel.