Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.

Ferja gikk vel ganske seint, vel.

Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).

(Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.

Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).

Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.

(For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.

For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.

Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.

Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke så kjent i Løkken.

Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.

Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.

For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.

Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).

Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).

Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).

Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).

(Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).

Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.

Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).

Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).

Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).

For hvordan klarte hu å se det, liksom?

Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.

Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).

Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).

Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.

Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.

Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De svenskene, de prata om alt mulig, da.

Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.

Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.

Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.

Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.

Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).

Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).

(For jeg var i ganske godt slag, da.

For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).

Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.

Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.

Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.

For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.

Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.

Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.

Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.

Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).

Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.

Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.

Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.

Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.

Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.

Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.

Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.

Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.

(På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.

(Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).

Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.

Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.

Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).

Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).

For det klarte jeg å si, på tysk, da.

(Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de to unge, tyske damene.

De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.

En med lyst hår, (mener jeg å huske).

Som vel også var tysk, vel.

(Noe sånt).

Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.

Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).

Og det sa jeg vel at var greit, da.

Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.

For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.

Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).

(Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.

(For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).

Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.

Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.

Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.

For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.

(For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).

Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.

Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).

Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).

For jeg var så full, da.

Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.

(Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.

Hva vet jeg).

Men de sa ikke hei, eller noe.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Også dro de fra campingplassen, da.

Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).

Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.

(Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).

Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.

Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.

Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.

Hvis jeg skjønte det riktig).

Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.

(For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).

Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).

Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).

Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.

Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.

Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.

(Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.

(For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).

Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).

For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).

Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).

Og plutselig, mens vi lå og snakka der.

Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.

Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.

Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.

(Siden det blåste så fælt der, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.