-
En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.
Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.
Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.
(Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).
Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.
Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).
For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.
Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.
Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.
Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).
(Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).
Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.
(For å fleipe litt, da).
Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.
Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.
Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.
Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.
(I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.
Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.
Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.
Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.
(Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).
Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).
De satt jo og nesten skreik der, da.
Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.
For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).
Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.
Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.
(Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.
Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.
Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.
Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.
Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.
Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.
Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.
Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).
For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).
Han la kredittkortet sitt, i baren der.
Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.
Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.
(Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).
Så jeg drakk for mine egne penger der, da.
Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.
Og det var at alle de her assistentene.
(Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).
De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.
Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen i grunn.
Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.
Han besøker store og små’.
(Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.
Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.
Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.
Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.
Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.
(Utrolig nok, må man vel kanskje si).
Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).
Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.
Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.
Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.
(En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.
Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).
Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).
Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.
Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.
(Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).
Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.
(Og han lurte på om jeg ville være med da.
Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.
Eller noe sånt).
Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.
Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.
(Noe sånt).
Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.
Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).
Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).
Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.
Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).
(For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Gmail – Course-certifiactes, etc 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Course-certifiactes, etc
-
Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.
For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.
(Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.
For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.
Noe sånt).
Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).
Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.
Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.
Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.
Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.
(Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.
Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.
For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).
Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.
Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.
Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.
(Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).
Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.
Under butikksjef Leif Jørgensen der.
(Hvis jeg husker riktig).
Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).
Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.
For at frukta skulle holde seg lenger, da.
Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.
Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.
Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.
Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.
For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.
Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.
Og da skulle ikke tomatene stå først.
(Eller ved siden av noe annet rødt).
Men de skulle stå som rekke to liksom, da.
Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.
Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.
Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.
(Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).
For da ville fruktdisken selge mer, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.
For da, så holdt disken en bra standard, da.
For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).
Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.
Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).
Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).
Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.
Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.
Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.
For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).
Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.
Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.
Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.
Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.
Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.
Og selge de der.
Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.
For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.
Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.
(Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.
Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.
Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.
Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På vei hjem fra fruktkurset.
Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.
Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.
Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.
Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den andre dagen, av fruktkurset.
Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.
For dette var uka etter, (eller noe).
Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.
Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.
Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.
Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.
Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.
(Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).
For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.
(For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.
Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).
(Noe sånt).
Det husker jeg ikke helt.
Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).
Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.
Så vi var kanskje litt leie, da.
(Og ble kanskje litt stressa, da).
Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.
Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.
(For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.
Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.
Hvem vet).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
I mars 1995, (har jeg funnet ut at det var, ved å søke på nettet), så dro min fetter Ove meg med, på besøk, til bestemor Ågot, (som da bodde alene), på Sand.
(Etter at Ove hadde mast på meg, da).
Jeg jobbet vel fredagen, men dro dit på lørdagen, da.
Og dette var den lørdagen, som unge Tommy Ingebrigtsen, (sønn av en i bandet The Kids vel), vant VM i skihopping, i Thunder Bay, i Canada, vel.
(Dette var visst lørdag 18. mars 1995, fant jeg ut nå, da jeg søkte på nettet, igjen).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ove, Ågot og jeg, vi satt i stua, og så på hopprennet da.
Og min interesse for sport, den var vel ikke like stor, som den var, da jeg var guttunge.
Men jeg følgte nå med da, og syntes at det var litt artig, at en nordmann vant, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg bodde på Berger, så var det ikke noe utested, på Berger, annet enn Samhold, som var arbeidersamfunnet liksom, da.
Men etter at jeg flytta til Oslo, så åpnet det en pub, i de nedlagte fabrikklokalene, i Fossekleiva.
(Like ved Samhold der, da).
Og en av de forrige gangene, som jeg hadde vært hos bestemor Ågot, på besøk, så hadde jeg spurt onkel Håkon, (husker jeg), om hvordan den puben var, da.
(Dette var vel etter militæret vel, så det var vel et drøyt år, før det her, da).
Men onkel Håkon, han hadde svart det, at det bare var gamlinger, som gikk på den puben, da.
Så jeg hadde ikke besøkt den puben på Berger noen gang før.
(Selv om jeg hadde lurt litt på å dra dit, den gangen som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under det besøket, som jeg snakka med onkel Håkon, om den puben, (på Berger).
(Må det vel ha vært).
Så nevnte jeg også det, at jeg hadde vært forlover, (for Magne Winnem), mener jeg.
Men det var ikke noe da, mente onkel Håkon, for han hadde vært forlover mange ganger da, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove og jeg, vi bestemte oss for det, for å dra en tur på den puben da, ut på kvelden.
Og vi gikk vel ganske raskt forbi den gamle butikken til Oddmund Larsen på Sand, videre forbi Bergeråsen og bort til avkjøringa ned til Berger, (ved der det gamle huset til Linda Moen og dem er), og ned til Fossekleiva, da.
Det var vel en gåtur på en snau halvtime, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom inn på puben der, (hvor jeg ikke hadde vært før).
Så var det noen lokale folk, som sa det, (mener jeg å huske), at ‘der kommer ungdommen’, (eller noe).
Også hørte jeg at noen andre der sa det, at ‘nei, det er ikke ungdommen, det er jo sønna til Arne og Runar Olsen’, (eller noe).
(Eller noe).
Men hvem de som prata om oss var, det veit jeg ikke.
Og jeg så ingen kjente der, med en gang.
Og hadde jo aldri vært der før.
Så jeg bare holdt kjeft, da.
Og fulgte etter Ove inn der vel.
Og vi prøvde å finne et sted å gjøre av oss, da.
For det var ganske fullt der, da.
Og det var vel ikke så mange bord der, akkurat.
Men folk satt liksom tett i tett, på krakker, bortover langs veggene, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fulgte etter Ove, da.
Som fant noen slags ståplasser vel, liksom forbi baren der og til venstre, da.
(Etter at vi liksom hadde gått gjennom det første rommet der, da).
Og det er mulig at det var et rom til, lenger inn, enn dit vi gikk og.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk vel for å kjøpe et par halvlitere, til Ove og meg, da.
Og jeg husker det, at da jeg gikk for å kjøpe øl, så gjenkjente jeg mine tidligere klassekamerater Odd Einar Pettersen og Sten Rune Nilsen der.
De satt liksom innimellom ‘alle’ de andre folka der, da.
På en krakk vel, langs veggen, ovenfor bardisken der, da.
Men hverken Odd Einar Pettersen eller Sten Rune Nilsen reagerte på at jeg stod like ved dem der, husker jeg.
Enda jeg gikk bort til dem, og stod mindre enn en meter fra dem, vel.
Så jeg begynte å lure på om dem lot som at dem ikke så meg, eller noe, da.
Og dem skravla også så intens, seg imellom.
Så jeg klarte liksom ikke å få kontakt med dem, da.
Så etter at jeg hadde stått der en stund, så bare gikk jeg bort til Ove igjen da, (må det vel ha vært).
(Så dette var en rimelig rar opplevelse da, må jeg nok si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod ved siden av Ove der og drakk noen halvlitere.
Så var det plutselig ei ung og nett blondinne, som begynte å prate til meg der.
Det viste seg etterhvert, at det her var Anette Melheim, lillesøstera til min tidligere klassekamerat, Espen Melheim, da.
(Hu som jeg vel har skrevet om i Min Bok, at klagde til mora si om at hu ville ha pølser til middag.
En gang som jeg var på besøk hos Espen Melheim og dem, mens jeg var i begynnelsen av tenårene, vel.
Med andre ord cirka ti år før det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Anette Melheim, hu kunne fortelle det, at Espen Melheim, han var i Belgia og studerte noe tekniske greier der.
Og at han vel hadde bedt henne om å hilse, hvis hu så meg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det her utestedet, så var også vår fetter Tommy, (onkel Håkon sin sønn), husker jeg.
Og en av kameratene hans, (muligens lillebroren til Lille-Oddis, eller ihvertfall en kar fra Leirfaret, mener jeg vagt å huske, ihvertfall.
Hvis det ikke var sønnen til regnskapsføreren, i Olleveien, nemlig han som hadde fått en unge, med ei i Leirfaret, veldig ung, (noe som onkel Håkon fortalte om en gang, borte hos Ågot, på 80-tallet, vel).
Han som Christell og jeg leika sammen med, på øya Mølen, en gang, som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok.
Da jeg hadde med all den Grans-brusen dit, etter at faren min nettopp hadde flytta meg, fra Hellinga 7B til Leirfaret 4B, sommeren 1981, vel).
Han husker jeg at sa ganske høyt det, at ‘Tommy har rike fettere’.
Uten at jeg skjønte om han mente det positivt eller negativt.
Og jeg var jo bare assisterende butikksjef, i Rimi, (på den her tida), og tjente 140.000 i året.
Og bodde på Ungbo, (på Ellingsrudåsen).
(Og hadde ikke fått meg lappen ennå, engang).
Så hvis det var å være rik, så var nok de fleste folka på Berger rimelig fattige, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så plutselig, etter at Ove og jeg, hadde vært på det utestedet, på Berger, i cirka en halvtime, eller noe, vel.
Så begynte vår fetter Tommy, å leke ‘nazist’ da, (eller hva man skal kalle det).
Han sa til Ove og meg det, at vi måtte dra inn til Svelvik.
Og fikk oss hivd inn i en privat bil, hvor det satt noen lokale ungdommer, (som vi ikke kjente), og som kjørte oss inn til Svelvik, da.
Og plutselig, så var Ove og jeg, på diskoteket, under ‘Terian’ der, i Svelvik sentrum, da.
(Og der måtte vi vel muligens betale inngangspenger og, tror jeg.
Det er mulig).
Så hva som egentlig skjedde da, det skjønte jeg ikke helt, (for å være ærlig).
For Tommy, han ble ikke med Ove og meg, til Svelvik.
Så det var vel nesten som at Tommy heiv ut Ove og meg, fra det utestedet, på hjemstedet mitt, Berger, da.
Det er mulig.
Jeg skjønte ikke helt hva som hendte, ihvertfall.
Det er helt sikkert.
For det ble ikke forklart for meg, da.
Men hverken Ove eller jeg hadde uttrykt noe ønske, om å dra til Svelvik, vel.
(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Så det her var rimelig rart da, (må jeg si), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det utestedet, i Svelvik.
Så kjente jeg igjen Nadja, (eller om hu het Tanja, eller noe lignende), nemlig ei mørkhudet dame, som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole.
Det var hu som var den første, (sammen med meg), som gikk ut i bussen igjen, da vi var på skoletur, (med Svelvik ungdomsskole), til Vikingskipmuseet, på Bygdøy, på midten av 80-tallet.
(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg sa vel hei til henne, og lurte på om hu huska den skoleturen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en mørkhudet kar, fra Svelvik der.
En som jeg lurer på om gikk i klassen over meg, på ungdomsskolen.
Nemlig Robin, (eller hva han heter igjen).
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På det utestedet, i Svelvik, så var det også ei ganske fin dame, (ei med brunt, krøllete hår, vel), som mente at hu var lillesøstera, til Heidi Uglum, som hadde gått i klassen min, på handel og kontor, på Sande videregående, 7-8 år før det her, da.
(Hu Heidi Uglum som Snorre Skaug hadde sagt om, at hadde hengepupper, allerede som 16-17-åring, mens vi gikk på Sande Videregående, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg forklarte det, til hu lillesøstera, til Heidi Uglum.
At jeg hadde gått i samme klasse, som søstera hennes, da.
Og jeg spurte henne vel, om hvordan det gikk, med andre folk, fra Svelvik, som hadde gått i samme klasse, som Heidi Uglum og meg da, (nemlig på økonomilinja, det andre året, på handel og kontor).
Jeg spurte vel for eksempel om hva hu Line Nilsen, som gikk i klassen min, på Svelvik ungdomsskole, og også det ene året, på økonomilinja, på Sande videregående, drei med.
Men jeg husker ikke hva hu lillesøstera, til Heidi Uglum, svarte igjen.
(Jeg ble vel ganske full og, etterhvert, tror jeg.
For jeg jobba nok ganske hardt, på Rimi, på den her tida.
Siden vi bare var to ledere der da, på Rimi Nylænde.
Og siden jeg jobba alle seinvaktene, (og stressa med å få rydda hele butikken da), og annenhver lørdag).
Men jeg husker at jeg også spurte hva venninna, til Line Nilsen dreiv med, (nemlig hu Randi, som også gikk i den samme klassen da, på Sande videregående).
Nemlig hu Randi, som jeg hadde dansa med, på klassefesten, til den økonomiklassen, (skoleåret 1987/88), i Svelvik, (da jeg gikk med de ‘rare’ brune og svart-flettede skinnskoa, som jeg hadde funnet, i klesskapet til faren min, på rommet ‘mitt’, i Leirfaret 4B, i mangel av noen andre finsko, som passet, da).
(Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok).
‘Er det noen som bryr seg om hva hu driver med da’, (eller noe), svarte hu lillesøstera til Heidi Uglum da, (husker jeg).
Så hu likte hu ikke hu Randi, fra regnskapsdelen, av klassen vår, på handel og kontor, på Sande videregående, skoleåret 1987/88 da, skjønte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant vel tonen sånn passe bra, med hu lillesøstera til Heidi Uglum, tror jeg.
Men plutselig så var det sånn, at hu skulle hjem en tur, og sånn.
Også kom hu tilbake, til diskoteket der igjen, da.
Etter en halvtime, eller noe, da.
Så det var litt spesielt da, husker jeg.
Og det var vel heller ikke så ‘turn-on’, at hu storesøstera hennes, hadde fått hengepupper, så tidlig.
(Ifølge Snorre Skaug, da).
Så jeg var vel ikke så utrolig interessert, vel.
Jeg kunne nok ha vært mer pågående også, (enn det jeg var), for å si det sånn.
Men jeg prøvde vel kanskje å beherske meg litt da, siden jeg var så nære hjemstedet mitt, og ikke for eksempel i Oslo da.
(Og den yngre fetteren min Ove, han satt jo ved siden av oss der også, hele tida, liksom.
Så det hadde kanskje blitt litt rart, hvis jeg hadde flørta for mye, tror jeg.
Selv om jeg må si det, at Ove vel var ganske høflig, og ikke blanda seg for mye, oppi pratinga osv., vel.
Hvis jeg husker det riktig, da).
Så det var ikke sånn at jeg dro med hu lillesøstera til Heidi Uglum, hjem til bestemor Ågot, og knulla med a, hele natta der, (for å si det sånn).
Nei, det skulle ha tatt seg ut.
Da hadde nok bestemor Ågot blitt sinna, tror jeg.
Neida, vi bare prata da, og klinte ikke engang.
Men jeg skjønte ikke helt hvorfor hu måtte hjem og sånn, da.
Men det skjønte hu vel kanskje selv.
Og så, etter at Ove og jeg hadde vært på det utestedet, i Svelvik, i et par timer, eller noe, vel, (må det vel ha vært).
Så kjørte de samme folka, som hadde kjørt Ove og meg, til Svelvik.
(Mener jeg at det var).
De kjørte oss vel også tilbake igjen til Sand, (som liksom ligger på Berger da), mener jeg å huske.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og uten at jeg vel skjønte helt hvem de her folka var.
Og uten at jeg vel heller skjønte hvor de gjorde av seg, mens Ove og jeg, var inne på diskoteket der, da.
Og jeg skjønte vel heller ikke, om det var meninga, at jeg skulle betale dem for bensina, osv.
(Det glemte jeg vel å spørre om, tror jeg.
Men jeg ble vel ganske full da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og det var jo Tommy som fikk de her folka, til å kjøre Ove og meg til Svelvik, for å si det sånn.
Så det var kanskje ikke meninga, at Ove og jeg skulle betale for bensina.
Sånne ting ble ikke avtalt, i det hele tatt.
For det her var jo liksom Tommy sin ide.
Han spurte jo ikke Ove og meg, hva vi syntes engang, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Tommy bare sendte Ove og meg, med de her folka, til Svelvik, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
