Den siste tida, før jul, så var det bare Skjærbekk og meg, som fortsatt var igjen, på reservelaget, (husker jeg).
Og en dag, så fikk vi i jobb, å av-ise trappene, til brakkene våre.
For Elverum, det stedet, det blir noen ganger kaldt et ‘kuldehøl’, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Det er mange grader kaldere, vanligvis, i Elverum enn i nabobyen Hamar.
(Det kunne vi se, på et termometer, som man kunne se fra veien, ikke langt fra Hamar der vel, når vi kjørte forbi, i en buss, som gikk fra Galleri Oslo, når vi skulle tilbake igjen til Terningmoen, etter å ha hatt helgeperm).
Noe vi i Geværkompaniet fikk merke, hver dag, fra vi stilte opp på kompanioppstilling, om morgenen, og når vi var på skytebaner og dreiv med alt mulig annet forskjellig rart, utendørs da.
Så det var fullt av is på trappene, allerede i desember der da.
Og Skjærbekk og jeg, vi helte på varmtvann og hakka med spader, var det vel, for å få bort isen da.
(Men jeg kan ikke huske at vi hadde noe salt der, til å strø på isen.
For det lærte jeg seinere, når jeg jobba på Rimi Nylænde, at salt, det fikk isen til å smelte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Skjærbekk og jeg, vi hadde visst dumma oss ut da.
For vi hadde visst også av-iset en trapp, som egentlig tilhørte en annen tropp.
For kanonlaget, på troppen vår, de delte visst brakke, med en annen tropp da.
(Noe sånt).
Så da hadde vel jeg misforstått da.
For vi av-iset begge trappene, til den brakka da.
Men det var visst bare meninga, at vi skulle ha av-iset en av dem.
Så da fikk vi vel litt tyn, mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens Skjærbekk og jeg, stod der, og av-iset de trappene da.
Så dukka det opp en kar, fra en annen tropp der vel.
Han forklarte det, at dronning Sonja, hu var visst ikke noe kul, mot soldatene, som var i Garden.
En soldat hadde visst bare sagt ‘hei’ til henne, en gang, (på Skaugum vel), og hu hadde visst da blitt skikkelig sint og gæern.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Brun på kanonlaget, han dukka vel også opp der, (mener jeg å huske).
Ihvertfall så husker jeg at han prata om damer, med Skjærbekk, (de to hedmarkingene da, var det vel), en gang, som jeg stod like ved siden av, siden Skjærbekk og jeg vel jobba med noe da.
Og da gikk praten dems i, at lillesøstera, til Tine Tollan, (eller om det var en annen stuperske), fra Hamar, visstnok var så fin da.
Og praten gikk også i det, (eller om det var en annen gang), at de to var enige om det, at norske damer, ikke var så fine.
Det var noe med midjen på dem, eller noe, som dem ikke likte da.
(Disse to som begge hadde mørkt hår da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så gadd jeg ikke vente, på et tog, som gikk via Hamar.
For et annet tog, gikk via Lillehammer.
Og da kom jeg litt tidligere til Oslo da.
Men ingen av de andre soldatene, ville ta det Lillehammer-toget, sammen med meg da.
Så jeg havna på det aleine da.
Og på det toget, så satt det en hel ‘bøling’ på 20-30-40 soldater kanskje, som var fra en annen militærleir da.
(Uten at jeg vet hvilken militærleir det kan ha vært).
Og de lurte fælt på hvem jeg var da.
(Overhørte jeg, gjennom togvogna).
Men så så dem birkebeiner-merket, på skulderen, på permuniform-skjorta mi da.
Og da ble dem litt stillere, (mener jeg å huske).
(Pluss at jeg hadde masse skyttermerker og sånn da, som man også skulle ha på permuniform-skjorta da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I Lillehammer, så gikk jeg rundt i gågata der, (var det vel), i en time, eller noe, kanskje.
(Mens jeg venta på at toget til Oslo skulle gå da).
Og så i en plateforretning, og sånn der da, (var det vel).
Jeg møtte også Beckstrøm, (eller hva han het igjen), fra kanonlaget.
(Han gikk i sivil, så det er mulig at jeg hadde hatt vakt da).
Han var i Lillehammer, sammen med ei sprek, ung brunette, (husker jeg).
Og de sa hei til meg da, som gikk rundt i hovedgata, i Lillehammer der, i perm-uniform da.
(Og sikkert med den rosa bagen, som jeg hadde fått låne, av Magne Winnem da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så sa Bakke, (som var nestlagfører vel, på kanonlaget), til meg, at Beckstrøm og hu hotte, unge brunetta, de hadde hatt sex sammen, søtten ganger, (eller noe), på en helg, på en hyttetur da.
(Utenom ‘sammenhengen’, sa Bakke det her til meg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk også mange fler merker etterhvert forresten, ettersom tida gikk, i Geværkompaniet.
Marsjmerkene, de ble litt for tøffe for meg, som var så tynn, siden vi da måtte gå med mange kilo tung pakning.
Men de fleste andre merkene, de klarte jeg å få med meg.
Det var to skyttermerker til, (som jeg klarte), nemlig dugleiksmerket i bronse, og NAIS-merket.
(Selv om det NAIS-merket forsvant, så det lurer jeg på om noen på lag 2, kan ha rappa.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert da).
Jeg klarte også feltidrettsmerke, (selv om jeg var sliten på slutten, og hang meg på Bø, (fra Skotbu vel, og lag 1), på en del av orienteringa der, (husker jeg)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noe av det mest overraskende, det var vel det, at jeg faktisk også klarte å ta skiskyttermerket.
Jeg som pleide å gjøre alt for å slippe unna skidagene, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
For jeg hadde noe gule glassfiberski, som var så tråe da.
Men skiskyttermerket, det klarte jeg i et slags oppsamlingsheat da.
Siden jeg hadde hatt vakt kanskje, da den første konkurransen gikk av stabelen.
Og jeg gikk vel ikke så utrolig fort på de tre-skiene til Forsvaret vel, (som ble kalt for ‘NATO-planker’, og som ikke skulle smøres, (mener jeg å huske), forresten).
Men jeg skøyt vel ned halvparten av blinkene ihvertfall, (noe som var over snittet, for man ble vel litt kald, når man gikk rundt på ski der kanskje, ihvertfall så ble vel kanskje geværet litt kaldt.
Også var man kanskje andpusten og da, etter skigåinga.
Noe som gjorde det vanskeligere å treffe blinkene da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg klarte såvidt skiskyttermerket og da.
Og det hadde jeg egentlig ikke håpet på, engang.
Så da ble jeg litt overraska, husker jeg.
(Da trodde jeg nesten at jeg drømte, da jeg så den resultatlista, hvor det stod at jeg hadde klart det skiskyttermerket, da).
Og da hadde jeg tilsammen klart syv merker da.
Noe som jeg lurer på om var mest i troppen.
(Men det tørr jeg ikke å si sikkert da).
Jeg husker ihvertfall at Davidsen, som var lagfører, på kanonlaget, han kom med noen syrlige kommentarer vel.
Den gangen, da jeg fikk det skiskyttermerket utdelt, på troppens oppstillingsplass, da.
Han sa at det var urettferdig, at den konkurransen som den utdelingen var for da, hadde hatt lavere standard, på deltagerne da, enn den første konkurransen, (som han sikkert hadde vært med på selv da, og han hadde kanskje ikke klart å ta det merket da, siden han kom med noe sånn ‘oppgulp’, (eller hva man skal kalle det), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
