-
Gmail – DNM-218-2011OPP-041-2011/Fwd: Disiplinærsak OPP-041-2011
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
DNM-218-2011OPP-041-2011/Fwd: Disiplinærsak OPP-041-2011
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Tue, Dec 27, 2011 at 11:59 AM
To:
nemnden@jus.no
Hei,jeg fikk deres brev, fra 13. desember, i dag her på hostellet.Det fulgte også med en redegjørelse fra advokat Øvergaard.Han skriver at han sluttet å svare meg siden jeg publiserte noen e-poster, på min blogg.Og han ble bare gitt 2000 i bot for dette.Men dette har jo ødelagt livet mitt.Jeg må bo på hostell nå, og feire jul her, men kunne ha leid en fin leilighet, hvis jeg hadde fått arven min.Advokaten skylder på at jeg blogger om dette.Men er dette Sovjet, eller hva er det?Er det plutselig noe galt med yttringsfrihet og åpenhet i samfunnet nå da?Hva hvis aviser skriver?Skal man plutselig slutte å gjøre jobben sin da?Nei, dette er tomsete, mener jeg.Advokaten kommer også med personkarakterestikker, av meg, som er æreskrenkende, mener jeg.Så dette er som noe fra Molbo-land, for meg.Jeg skjønner at dette bare er som noe sabotasje, eller noe.Jeg må tilbringe jula på et jævla hostell, siden han advokaten deres er redd for åpenhet.Da blir det som at det er Ludvig fra Flåklypa, som sier at 'det er fali det'.Det er liksom Ola Dunk da.
Nå får dere ta dere i sammen i Norge, og gjøre jobben deres, og ikke late som at dere er innavla.Her trenger jeg penger også begynner dere bare med noe sånt her tomsete tull.Helvetes innavla idioter.Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2011/12/4
Subject: Disiplinærsak OPP-041-2011
To: post@advokatforeningen.noCc: e-policing.mailbox@
northumbria.pnn.police.uk Hei,
jeg viser til Deres brev fra 9. november 2011, som jeg mottok i dag, her på hostellet i Sunderland, (hvor jeg bare får posten utdelt en gang i uka maks, så det brevet kan ha ligget hos lederne her en stund muligens).Det står at advokat Øvergaard, i Hurum fikk en bot av dere, på 2000 kroner, (til Støtteforeningen for norske advokater og deres etterlatte), for ikke å ha svart meg, (etter at jeg opplyste om at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av 'mafian', i Oslo, i 2003 og 2004).Som det står i avgjørelsen deres, så er dette i forbindelse med et hussalg, som er veldig viktig for meg, siden jeg er i økonomiske problemer.Grunnet at advokaten deres ikke svarer, så må jeg nå bo på et fælt hostell, i Sunderland, hvor the Manager sier at de er 'very though and very friendly', og hvor det ikke engang er lov å ha damebesøk.Jeg skulle selvfølgelig ønsket at jeg hadde en egen bolig.Noe som jeg nok kunne fått til, hvis advokater, (og andre i Norge), hadde gjort jobben sin.Jeg skulle derfor ønske at jeg fikk erstatning av dere, i forbindelse med tullet jeg blir utsatt for, som ødelegger for livet mitt, må jeg si.Jeg skulle ønske at jeg kunne fått en sånn erstatning, som folk i Amerika får, på mange millioner, når de blir tullet med, på en lignende måte, av firmaer.Så jeg ønsker dette behandlet i Disiplinænemden deres også, sånn at jeg forhåpentligvis kan få en høy erstatning, sånn som folk i Amerika får, hvis firma tuller med mafia-ofre osv., i USA da, først og fremst.Jeg tror at grunnen til at folk i Amerika får så høye erstatninger noen ganger er også fordi at dette da vil virke forebyggende, sånn at andre firma ikke tørr å tulle med folk fordi de er forfulgt av 'mafian', eller av andre grunner.Ofrene vil da også få sjangsen til å klare seg selv.Nå blir jeg tullet med i øst og vest i en tilsynelatende ond sirkel, så jeg skulle gjerne hatt en sånn erstatning, på mange millioner, som folk får i USA da, når de blir tullet med, på lignende måte, av firmaer osv. da.Sånn at jeg kunne fått kontroll, i min vanskelige situasjon.(Og også sånn at dette kan være til skrekk og advarsel, for advokater og firma, som tuller med folk som er forfulgt, (gjerne uten å skjønne selv hvorfor), eller som er i andre problemer).Det blir liksom som å slå mot noen som ligger nede, synes jeg, og det er ikke så veldig artig.Og jeg klarer ikke å få noen andre i Norge, til å hjelpe meg, så jeg håper at dere kan hjelpe meg, ved at jeg kunne ha mottatt en klekkelig erstatning, for dette med at jeg blir tullet med av advokaten, når jeg er i en vanskelig situasjon, hvor det egentlig vel kanskje er straffbart å ikke hjelpe, mener jeg.Jeg sender derfor en kopi av denne e-posten til politiet, her i Sunderland, (og til FN, siden jeg er en flyktning, noe som jeg prøver å få formalisert), i tilfelle dette kan være noe straffbart forhold, også i forhold til lovverket, og ikke bare i forhold til god advokatskikk.Igjen mange takk for Deres brev!Mvh.
Erik Ribsskog
-
En gang, på jobben, på CC Storkjøp.
Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.
Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.
Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.
Men hu bare følte det sånn da.
(Noe sånt).
Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.
Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).
Og da ble det to kroner mer, eller noe.
Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.
Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.
Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.
Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).
For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.
Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.
Så noen priser måtte man kunne i hue.
Og noen ganger så økte jo prisene og.
Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.
Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.
For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.
Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.
(Dette var en som hadde en katte, husker jeg.
For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.
Og lekt med en katte, i stua der da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg gikk ned Sandsveien da.
Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.
(Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).
Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.
Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.
Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.
De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.
Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.
Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.
Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.
(Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).
Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.
En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.
Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.
Sammen med Ågot da.
Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.
(Eller noe).
Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.
Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.
Jeg svarte ikke noe ordentlig.
Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.
For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.
Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).
Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.
Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var kanksje det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.
At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.
De beklagde det her da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.
(Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.
Utafor huset til Ågot da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.
(Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).
Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.
(Siden jeg var fra Larvik da).
Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.
Sa Kølner da.
Uten at han fortalte meg hvorfor.
Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.
Jeg var jo egentlig fra Larvik.
Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.
Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.
Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.
Det var litt spesielt vel.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Under russetida.
Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.
Jeg var jo fra Berger.
Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.
Hva var det som var så kult med det liksom.
Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.
Bak et mål eller noe vel.
I den blåruss-dressen min da.
Under den her fotballkampen da.
(For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.
(1988/89 da).
Pia hadde jo mange ekstreme venner.
Og disse ‘slo til’ nå også.
Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.
(Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.
På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).
Hu, og en del andre folk, fra Røyken.
De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.
Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.
Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.
For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.
Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.
Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.
I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.
Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.
‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En neger som runker’, sa søstera mi.
Og det var flere sånne vitser.
‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘En vrengt neger’, sa søstera mi.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også flere sånne vitser.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.
‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.
‘Jeg vet ikke’, sa jeg.
‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.
ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.
En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.
(Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.
Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.
For noen barn i Afrika, eller noe vel.
Men nesten ingen ville gi.
Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.
Hu så kjempebleik ut, husker jeg.
Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.
Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).
Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.
Så hu var kanskje sur på meg.
Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.
Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.
Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.
Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.
Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.
Så jeg sa vel ikke noe negativt da.
Men men.
Så sånn var det.
Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.
For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.
Geri mente at jeg gikk som han da.
Sånn som jeg skjønte det.
Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.
Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.
Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.
Og man håper at man slipper å møte dem.
Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.
Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.
Og jugde da, må jeg vel si.
Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.
Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.
Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.
Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.
Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.
Han var kanskje pensjonist da?
Han ba meg inn i stua si.
Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.
Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.
Og det lå så nærme Sandsveien.
Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.
Det hadde jeg aldri prata med noen om.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.
Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.
(Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).
Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel
Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.
For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.
(Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg jobba vel nok ellers.
Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.
At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.
(Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).
Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.
Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.
Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.
For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.
Ved siden av stereoanlegget.
Lent mot inner-coveret vel.
‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.
Også ble hu sur da.
Og tok med seg plata hjem igjen da.
Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.
Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.
Ikke var det noen stoler der heller.
Bare to senger/madrasser da.
Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).
Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.
Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.
Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.
Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.
Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.
Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.
Til Erik Thorhallsson og faren min da.
Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.
(Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).
Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.
Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.
Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.
Så det har blitt litt surr, i notatene her.
Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.
Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Gmail – Alex Rosén har kommentert sitt vegginnlegg.
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Alex Rosén har kommentert sitt vegginnlegg.
Facebook
<update+ay44a_96@facebookmail.com>
Mon, Dec 26, 2011 at 10:15 PM
Reply-To:
Svar på kommentar <c+20j9rqw000000hipahs2s02rxzd9e21cv00003sh00fuu00003sh00fuu1yg1i@reply.facebook.com>
To:
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
facebook Hei Erik,Alex Rosén har kommentert sitt vegginnlegg.Alex Rosén skrev: Frøshaug var offiser i garden. Husker ham godt. Jeg var i tropp 2, han i tropp 1.Se kommentartråden Svar på denne e-posten for å kommentere dette innlegget.
HilsenFacebook-teamet
Se kommentar Denne meldingen ble sendt til eribsskog@gmail.com. Hvis du ikke vil motta disse e-postene fra Facebook i fremtiden, klikker du her: si opp abonnementet
Facebook, Inc. Attention: Department 415 P.O Box 10005 Palo Alto CA 94303
PS.
Her er den kommentaren, som jeg skreiv på Facebook-sida til Alex Rosen, igjen:
http://www.facebook.com/permalink.php?story_fbid=10150303948838239&id=297070343238
-
En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.
Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.
Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.
Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.
Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.
Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.
Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.
NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.
Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.
På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.
Jeg ringte Aftenposten.
Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.
Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.
Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.
Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.
Og litt umoden da.
Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.
For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.
(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.
(Jeg var vokst opp på landet.
Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.
Det var kanskje litt flaut, for det første.
Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.
Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.
Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.
Så sånn var det).
Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).
Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.
Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.
(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).
Eller etter klokken 20.
(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.
Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.
Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.
Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.
Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.
(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.
Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).
Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.
(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.
Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.
Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.
En høy kar med mørkt hår vel).
Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.
Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.
Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.
Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.
Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.
Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.
Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.
Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.
Det er mulig.
Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.
For jeg var vel ganske ovenpå da.
Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.
Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.
Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.
Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.
For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.
(Hjem til Ågot da).
Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.
Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg kom tilbake til Norge igjen.
Så jobba jeg vel på CC, en dag da.
Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.
Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.
Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.
Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.
Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.
Og også for streng mot meg, syntes jeg.
Men men.
Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.
Men det var høyt fravær, på vitnemålet.
Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.
For jeg lå helt på grensa.
Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.
(Når jeg kom inn i timen da).
Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.
(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).
Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.
Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.
Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.
Så var det greit å ha 10 timer fravær.
Men ikke 11 timer.
Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.
Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.
Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.
Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.
Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.
Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.
Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.
Så jeg fikk karakter i alle fag da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.
Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.
Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.
Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.
Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.
Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.
Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.
Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.
Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.
(For enten antall dager eller timer).
Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.
Noe det vel ikke ble.
Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.
(Jeg var ikke så hjemme der.
Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.
Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.
Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).
Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.
Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.
For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.
Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.
Tenkte jeg.
Så jeg tulla egentlig bare fælt.
Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.
Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.
Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.
Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.
Også gikk han ut igjen.
Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.
Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.
Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.
Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.
Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.
Jeg ba jo Willassen, om å sende det.
Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.
(Da jeg kom hjem fra England).
Det vet jeg ikke.
Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.
Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.
For å se hvilke karakterer jeg fikk.
Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.
Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.
Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.
Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.
Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).
Så folk som ikke fulgte med, i timen.
Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.
De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.
Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.
Hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.
Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.
Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.
Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.
Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.
Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.
Dette var mens jeg bodde på Sand.
Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.
Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.
Men det var ikke jeg, for å si det sånn.
Jeg var ikke i noen gjeng.
(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.
Så var ikke jeg det.
Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.
Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.
Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.
Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.
Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.
Hvem vet.
Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.
‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.
En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.
I august 1989 da.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.
Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.
Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.
Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).
Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.
Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.
Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.
Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.
(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).
Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.
Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.
Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.
Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første skoledagen min, i Oslo.
Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.
Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.
Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.
Så en kamerat av faren min, som het Bertil.
Han venta på meg, ved butikken på Sand da.
I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.
Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.
Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.
Mens jeg bodde hos Ågot da.
Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.
Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.
Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.
Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.
(Altså Ole Evenrud da).
Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.
Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.
Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).
En fridag, fra jobben i Drammen vel.
Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.
(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).
For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.
(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).
Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.
Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde var glad i bøker.
Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).
Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.
Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.
Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.
Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.
Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.
(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).
Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.
Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.
En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.
(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.
Siden de var på dansk.
Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.
Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.
For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.
Men faren min tok de med opp til Leirfaret.
Av en eller annen grunn.
Enda han vel ikke leste de der selv.
(For han var der aldri lenge av gangen.
Eller så og si aldri, ihvertfall).
Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.
For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.
På senga.
I det første soverommet, som jeg hadde der.
Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.
På det største soverommet.
(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Men men).
Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.
Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.
Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.
Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.
Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.
Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.
For hu hadde epilepsi.
Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.
Så kom det ei nabokone ut.
Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.
Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.
(Eller noe).
Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.
Så man kan kanskje si det.
At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).
Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.
Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.
Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.
Også når det gjelder pupper, osv.
Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.
Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.
Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.
Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.
Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.
(Rockwool vel).
Ligger hen.
Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.
(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.
17. mai 1978 da.
Da jeg gikk i første klasse.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?
Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.
(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.
Det vil si rundt russetida da.
(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).
Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.
Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.
Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.
Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.
Noe sånt.
Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.
Så jeg leste den boka da.
Det var noe pornografiske greier, husker jeg.
Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.
Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.
Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.
Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.
(I senga til ‘mor’ der da).
Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.
Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.
For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.
At ‘hva hvis mor … senga’.
Noe sånt.
Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.
Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.
Men men.
Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.
Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.
Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.
Med klær på.
Det veit jeg ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.
Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.
Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.
Og hvorfor Hyde også lå i den senga.
Det veit jeg ikke.
Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.
Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.
For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.
Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.
At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.
(Alle med klær på da).
Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.
Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.
I den ‘gjengen’ vår da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.
Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.
Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.
Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom hjem fra England.
(Sommeren 1989 da).
Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.
(Som jeg hadde fått låne av Pia da.
Etter råd fra henne da).
Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.
Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.
Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.
En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.
Noe sånt.
Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.
Men ikke noen bøker fristet.
Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.
Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).
(Oversatt til norsk da).
Jeg prøvde meg på en av de da.
(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.
Men det kan også ha vært en helt annen bok.
(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).
Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).
Men den russiske boka.
Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.
Den klarte jeg ikke.
Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.
Jeg fiksa ikke å lese den.
Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.
Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.
(Siden den var så kjedelig, osv).
Selv om jeg prøvde å lese den.
For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.
Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.
Av nysgjerrighet kanskje.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.
(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).
Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.
Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.
Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.
Men han var vel nysgjerrig da kanskje.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.
Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).
Noe jeg syntes var artig da.
At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.
(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).
Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.
Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.
Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.
Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.
Og husker dem bare ganske vagt.
Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.
Før vi sovna.
Og da var det Nattønsket.
(Eller noe).
På NRK radio da.
Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.
Og den hørte vi på da.
Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.
Husker jeg.
Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.
Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.
På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.
Så musikk på norsk.
Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.
Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.
Som hørte på Jokke og Valentinerne da.
Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.
Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.
Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.
Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.
På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.
(Som min far kanskje vel.
Eller ihvertfall Haldis vel).
Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.
Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.
Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.
Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.
Som the Kids da.
Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.
(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Sommeren 1989, (hvis det ikke var sommeren etter), så hjalp jeg også onkel Håkon, (etter at faren min hadde bedt meg om å hjelpe), med å gjøre noe reparasjonsarbeid, på noen hytter, mellom Bjerkøya og Sande et sted vel.
Han som eide hytta ble litt sur.
For at han måtte betale full timepris for meg.
For han syntes vel at jeg så ganske ung ut da.
Onkel Håkon forklarte hva jeg skulle gjøre.
Og jeg gjorde det da.
Og det gikk vel stort sett ganske greit vel.
Men jeg fikk en betydelig lavere timelønn da.
Enn det Håkon fikk av han hytteeieren da.
Så Håkon tjente også penger på det her da.
Så jeg ble kanskje litt lurt.
Det er mulig.
Men sånn er vel Håkon, (må man vel si), at han kan kanskje være litt sur, og kanskje litt smålig da.
Når det kommer til skillinger, for å si det sånn.
Det mente vel Cecilie Hyde og, tror jeg.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg jobba altså ikke bare på CC Storkjøp, denne ferien da.
(Hvis det ikke var sommeren etter da, at jeg jobba sammen med Håkon, på den hytta.
Hvem vet).
Sommeren etter, (må det vel ha vært), så måtte jeg hjelpe faren min, med å spikre parkett.
I de nye husene, som han hadde bygget, i Sandsveien.
Det var furuparkett vel.
Og den parketten skulle både på gulvet og veggene i stua, i Sandsveien der da.
Jeg måtte bruke spikerpistol.
Og noe elektrisk eller vanlig sag, av noe slag vel.
Pluss at jeg måtte bruke metermål da.
Jeg mener det var sånn, at de ytterste par centimeterne, av hvert parkett-bord, måtte sages av.
Fordi endene ofte kunne være litt flisete da, eller noe.
Jeg mener jeg fikk parketten til å se ok ut.
Selv om dette var nytt arbeid for meg.
Så jeg har også jobba litt som snekker da faktisk.
Selv om jeg ikke fikk jobbe noe sørlig som snekker, på Strømm Trevare.
Det var bare de par første åra vel, som jeg bodde på Bergeråsen, at jeg jobba der.
Før jeg begynte på ungdomsskolen kanskje.
Så industriell produksjon av trevarer, det har jeg ikke jobba så mye med.
Hvis jeg sier at jeg jobba med å lage elementer, til senger, en vakt i året.
I gjennomsnitt.
I de ti årene jeg bodde, på Berger.
Så blir vel det et noenlunde riktig tall, tror jeg.
Men hvorfor jeg ikke ble bedt om å jobbe mer, med produksjon av senger og elementer, nede på verkstedet.
Det veit jeg ikke helt.
Men faren min ville ikke at jeg skulle jobbe så mye der da.
Han mente at det var som et mareritt, å jobbe som Selvstendig Næringsdrivende.
Og at det ville være mye smartere av meg, å få meg en godt lønnet stilling, i et firma da.
Og jeg måtte jo høre på faren min.
Farfaren min døde ikke lenge etter at jeg flytta til Berger.
Så det var faren min som var ‘sjefen’ på verkstedet der, liksom da.
Han var jo faren min, og han var jo også eldre enn Håkon.
Og da Ulf Havmo og jeg, skulle jobbe der, som noe slags valgfag, i niende klasse.
Så stod faren min og en annen kar der, og bare og stirra på oss, når vi gikk inn, på verkstedet der.
Så jeg skjønte det, at faren min ikke ville at jeg skulle jobbe der.
Og lære å stille inn maskinene, og sånn.
Og det var kanskje litt rart.
Siden dette egentlig var en familiebedrift.
Må man vel si.
Men i ettertid, så har jeg jo sett det, på nettet.
At leiekontrakten, på eiendommen, som verkstedet lå på.
Den var bare på 50 år.
Så det var nok bra at jeg ikke begynte å jobbe der.
For da kunne jeg jo ha mistet kontrollen, på situasjonen, rundt år 2010 eller 2015 eller 2020.
Da hadde kanskje en Bøhmer, eller noe, dukka opp på døra mi.
Og sagt at han ville ha verkstedet og huset til Ågot.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Da jeg var i Brighton, denne sommeren, (sommeren 1989).
Så var det første som skjedde, forresten.
Da jeg dukka opp i Shoreham der.
(Hvis jeg husker det riktig).
Det var at Rick Hudson dro meg med på en fotballkamp.
Jeg forklarte at jeg ikke var så sikker på mine ferdigheter i fotball.
Men da dumma jeg meg visst ut.
For han hadde ikke ment at jeg skulle spille.
Men Rick Hudson skulle være keeper da.
Og jeg og ungene til Hudson, skulle stå og se på kampen.
Fra andre etasje, i en idrettshall da.
Jeg syntes det ble litt rart, å stå sammen med ungene til Rick Hudson der.
Så jeg lot de stå for seg selv, for det meste.
Så jeg gikk bort til et annet rom da, og så på kampen derfra.
Mens jeg noen ganger sjekka at de ungene ikke fant på noe tull da.
Så sånn var det.
(De ungene, de stod langs kortsida, og så på kampen.
Mens jeg stod i det rommet, som var langs langsida da, av hallen).
Hudson gjorde et par praktredninger, mener jeg.
Han gikk vel ut i spagaten, eller noe, (omtrent ihvertfall), og.
Dette var vel noe bedriftsfotball, eller noe, kanskje.
Og det var innendørs da.
Med håndballmål, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det kan ha vært i den samme hallen.
Som jeg var og spilte volleyball-turnering i.
(Der hvor det stod noen jenter, (sa en på laget mitt), som lo av meg, hver gang jeg rørte ballen, eller noe.
Oppe på tribunen da.
Hvem vet).
Med EF Språkreiser-kurset.
Sommeren 1988 da.
(Når Øystein Andersen ikke var med tror jeg.
Så det var ikke sånn at jeg alltid gjorde det samme som han heller, der).
Så sånn var muligens det.
Hvem vet.
Vi satt på med en kamerat av Rick Hudson, til den kampen vel.
Rick Hudson hadde ikke bil selv, tror jeg.
Og han kameraten ble litt sur, tror jeg.
Siden jeg, (som var fra Norge da), skulle være med da.
(Eller hva grunnen kan ha vært).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ågot ‘gura’ på meg en gang, mens jeg bodde på Sand.
For hu likte ikke underbuksa ‘mi’.
Men det var en blå underbukse, som var faren min sin, mente jeg.
For den hadde jeg funnet, blant hans klær da, på rommet ‘mitt’ da, på Bergeråsen.
Det var bare tull, mente Ågot.
Hvordan kunne faren min få plass til utstyret sitt, i den lille underbuksa der, sa Ågot.
Men da ble jeg fornærma.
For jeg hadde vel ikke noe liten tiss selv jeg.
(Selv om jeg ikke hadde sammenligna min tiss med faren min sin heller, akkurat).
Men Nina Monsen hadde ihvertfall virka fornøyd, med størrelsen på pikken min.
Da jeg knulla henne, den natta, i Leirfaret 4B, et halvt års tid før det her vel.
Hu hadde da sagt, at ‘jeg har kjent større faktisk’.
Men da hadde hu nok også kjent mindre, mener jeg.
(Når hu sa det, på den måten der).
Men Ågot hadde jo ikke ‘kuke-stell’ selv.
Så hu skjønte kanskje ikke hvordan det med ståtiss og badetiss og sånn var da.
Og Ågot hadde kanskje vært bortpå faren min da?
Hvordan kunne Ågot vite hvor stor tissen til faren min var?
Nei, dette var helt rart, syntes jeg.
Og den underbuksa, den hadde Erik Thorhallsson mobba faren min for.
For det var visst en silkeunderbukse, husker jeg.
Fra da jeg var med dem til Son, en gang, når dem jobba på huset til Runar der.
(Mener jeg at det kan ha vært).
Erik Thorhallsson, han hadde ihvertfall sett faren min, i den underbuksa, skjønte jeg.
Og ledd av faren min da, (skjønte jeg).
Siden det var en silkeunderbukse.
Eller kanskje ikke silke, akkurat.
Så jeg visste det, at faren min hadde gått med den underbuksa.
Men jeg var kanskje ikke så flink, til å handle undertøy selv, i Drammen, osv.
Jeg syntes kanskje, at det var flaut.
Derfor brukte jeg kanskje av det tøyet jeg fant, på Bergeråsen da.
Og under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Så hadde kanskje noen av underbuksene mine blitt borte da.
Så derfor gikk jeg kanskje i den underbuksa som egentlig var faren min sin da.
Men jeg måtte jo bruke sokkene hans.
Jeg hadde ikke egne sokker ihvertfall.
(Ihvertfall ikke før jeg begynte å kjøpe tennissokker selv, når jeg gikk på videregående).
Så jeg måtte en god del ganger bruke de gamle klærna til faren min da.
Mens jeg bodde på Berger.
Etter at jeg hadde begynte på videregående, osv.
Siden jeg ikke hadde noen mor, som sørget for at jeg hadde nok, av egne klær da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette skjedde, mens jeg var på rommet ‘mitt’, på Sand.
Så hvorfor Ågot gikk inn der, mens jeg gikk rundt i underbuksa.
Det veit jeg ikke.
Hu gikk kanskje litt for nærme, syntes jeg nok.
Og det som kom ut av kjeften hennes.
Det var så dumt, og som noe tåpelig kvinnfolk-prat.
(Syntes jeg).
Men Ågot var jo gammel.
Og fra landet, i Rollag.
Og hu hadde ikke noe skolegang, å snakke om vel.
Og hu begynte jo å bli senil.
Hu kalte meg jo hele tida for Runar, for eksempel.
Så jeg brydde meg ikke så mye om det her tullet hennes.
At hu ‘gura’ over den underbuksa da.
Jeg tok ikke Ågot helt alvorlig da, siden hu var såpass gammel og senil og dum da.
Eller man burde kanskje ikke si dum.
Men hu var gammeldags vil jeg si.
Senil, virka det klart for meg, at hu hadde begynt å bli.
Og hu var trangsynt, mange ganger, vil jeg si.
Og kunne være vanskelig å diskutere med.
Og hu var u-utdannet da, blir vel det riktige ordet.
Hu hadde vel bare gått på skole, i 5-6-7 år, eller noe.
Oppe i Rollag, tror jeg.
Og kunne ikke skrive så bra, og sånn, mener jeg å huske.
Så jeg tok ikke Ågot helt på alvor alltid da.
Siden jeg syntes at hu kunne være litt sånn nesten skrullete noen ganger da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kenneth Sevland.
Han hadde fått meg til å kjøpe med en Depeche Mode eller Pet Shop Boys, videokassett, til han, i Brighton, den sommeren, som jeg bodde på Sand.
Vi prata sammen, på telefonen, etter at jeg hadde kommet tilbake til Sand.
(Det var muligens derfor, at jeg dro på den dagsturen, til London, den dagen, som jeg seinere møtte hu Sari Arokivi, i Brighton.
For å finne den videofilmen, til Sevland).
Jeg hadde jo ikke noen penger, etter russetida og ferien til Brighton.
Og Sevland var jo fra Svelvik, og ikke fra Berger.
Så jeg tulla litt, og la på noe vekslegebyr, eller noe da.
Videokassetten, den kosta vel 10 pund, tror jeg.
Og jeg sa til Sevland, at den kosta 120 kroner da.
Noe sånt.
(Men jeg tror at kursen på pund, var cirka 10 kroner da.
Så den kosta vel egentlig bare 100 kroner cirka da.
Men man får jo litt dårligere kurs, når man kjøper valuta, på postkontoret, osv.
Og man må jo betale gebyr og sånn).
Men Sevland ga meg bare en hundrelapp, på trappa til Ågot.
Uten å forklare hvorfor han ikke ga 120.
Kanskje han også hadde dårlig råd, etter russetida?
Kanskje han visste at den videokassetten bare kosta 10 pund, i England?
Hva vet jeg.
Han så litt stygt på meg, mener jeg.
Så det er mulig at han skjønte det, at jeg prøvde å lure han litt.
Jeg lurte han jo en gang før og.
Når det gjaldt det cover-et, til den Rambo First Blood II-filmen.
Som Sevland og jeg, hadde spleisa på, i London, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986.
For da hadde jeg gitt bort det coveret, til Øystein Andersen, husker jeg.
Samtidig med at jeg hadde solgt min andel, av den filmen, til Kenneth Sevland.
Så jeg tulla litt der.
Men jeg måtte liksom gi noe tilbake til Øystein Andersen, syntes jeg.
Siden han hadde med så mange kule filmer og spill, til Bergeråsen, nesten hver helg da.
Rundt 1986 og 1987 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg slapp ikke inn Sevland, hos Ågot.
Jeg hadde vel aldri noen kamerater, på besøk, den tiden jeg bodde hos Ågot.
Dette var vel på grunn av det som hadde skjedd.
Da jeg ba Ågot, om å fortelle om den historia, som hu først hadde fortalt til meg, om den dram-flaska, fra polet i Drammen, som Jebsen hadde kjøpt på hennes rasjoneringsklipp, under krigen.
Til Ulf Havmo, (sånn at han også kunne få høre denne artige historia da, tenkte jeg).
Da ble jo Ågot så flau, og hu blei helt satt ut da.
Da jeg spurte om hu kunne fortelle den historia, til Ulf Havmo.
Dette må vel ha vært mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Så etter det, så turte jeg vel ikke å ta med kamerater, inn hos Ågot, tror jeg.
For Ågot hadde vært så barnslig da, og liksom blitt så flau og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Ågot var nok flinkere med jenter, sånn som Pia og venninnene hennes.
Men med mannfolk, så veit jeg ikke helt, hvordan Ågot var.
Jeg turte ihvertfall ikke å ta med kamerater, som Magne Winnem, Stein og Kenneth Sevland, inn til Ågot.
(Selv om Ågot ikke var hjemme, da Sevland dukka opp der).
For jeg var litt flau over Ågot da.
For hu var så nervøs ofte.
Og urolig da.
Og vel litt uutdannet/dum da.
(Selv om Ågot også hadde veldig mange bra sider.
Så hadde hun også en del sider som man kunne bli litt flau over da, (syntes jeg), ovenfor kamerater og sånn da).
Og jeg visste aldri hva som kunne få henne til å ‘gure’ da.
Så jeg ba ikke inn Winnem og Stein der, hos Ågot.
Og da ble det bare sånn, at jeg ikke ba inn han Kenneth Sevland der heller da.
Selv om vel Ågot ikke var hjemme akkurat da, som Sevland dukka opp der.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men hu kunne jo ha dukka opp mens han var der kanskje.
Jeg husker ikke hvordan jeg tenkte, men jeg ba ihvertfall ikke han Kenneth Sevland, fra Svelvik, inn der da
(Selv om han hadde vært på besøk hos meg, i Leirfaret 4B, sammen med Trond Johansen en gang da.
Så sånn var det).
(Og da Kenneth Sevland var der, for å hente den videokassetten.
Det var før Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet tilbake fra Spania, mener jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Bare noe jeg tenkte på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var enda noen ting, som skjedde, disse par-tre månedene, som jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989.
Og det skal jeg se om jeg klarer å få skrevet mer, en av de nesten dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
