johncons
  • fromGavin gavin.bonallie@getawilltoday.net via srs.bis7.eu.blackberry.com
    reply-togavin.bonallie@getawilltoday.net

    toeribsskog@gmail.com

    dateThu, Sep 8, 2011 at 12:53 PM
    subjectYou have been selected!
    mailed-bysrs.bis7.eu.blackberry.com

    hide details 12:53 PM (8 minutes ago)

    GWT MANAGEMENT/CONSULTANT RECRUITMENT AND ONLINE LAUNCH EVENT

    SUNDAY 18th SEPTEMBER 2011
    1030 – 1430

    THE HOLIDAY INN COVENTRY
    HINCKLEY ROAD COVENTRY CV2 2HP

    On the 18th of September GWT will be holding a presentation day, to offer new potential managers/consultants the opportunity of applying for limited positions around the U.K. There will also be a demonstration of the market leading GWT “Flame” software, which is taking the Will industry by storm. Organisations interested in using this service will have an opportunity to see how this versatile system can literally create new customers.

    After assessing your CV you have been invited to attend this meeting, please reply with confirmation of your attendance and how many seats you would like to reserve.

    Please note this is an invitation only event, please do not attend unless you have confirmed, as registration on the door will be taken.

    The event will start at 10.30am with coffees with the seminar starting at 11am and ending at 2pm.

    Potential new managers may be asked to stay behind for a further 45 mins to discuss the individual roles.

    Directions
    BY CAR: FROM JUNCTION 2 OF M6/M69 FOLLOW SIGNS FOR COVENTRY A4600. GO ACROSS 1 MINI-ROUNDABOUT & HOTEL IS 100 YARDS ON LEFT
    (VERY NEAR THE COVENTRY HILTON HOTEL WHERE THE TRAINING WEEKENDS ARE HELD)

    Regards
    Gavin Bonallie
    Field Director

  • Jeg skrev jo i det forrige kapittelet, om da søstera mi og jeg første gang så vår stefar, Arne Thomassen.

    Og han var jo veldig tøff og morsk, så jeg fikk jo omtrent tunnell-syn, (eller hva man kaller det), og fikk vel omtrent sjokk, den første gangen mora vår tok med Arne Thomassen hjem, til oss, i Vestmarka.

    Pia og jeg stod liksom samlet, i en ende av rommet, mens mora vår og Arne Thomassen stod i den andre enden, og prøvde å lokke oss, til å ta imot kremmerhusene med sjokolademus, fra Arne Thomassen.

    Det var en skremmende opplevelse, må jeg nesten si, for Arne Thomassen var en fremmed kar og han var tøff med helskjegg og det hele.

    Men men.

    Vi flyttet etterhvert fra Vestmarka, til Storgata på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974, tror jeg det må ha vært.

    Altså like før jeg fylte fire år.

    Det var et stort vertikalt-delt hus, hvor vi hadde den delen av huset som vendte ut mot Storgata da.

    Det er kanskje det fineste huset i Storgata, på Østre Halsen, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    I den andre halvdelen av huset, bodde Herman og de.

    Herman var en gutt som var litt yngre enn meg vel, og litt eldre enn Pia.

    Noe sånt.

    Herman var veldig stille av seg, og vi hadde ikke så mye med han å gjøre egentlig.

    Mora mi og Arne Thomassen kjente foreldrene til Herman, og Pia og jeg var senere med, når Herman og mora bodde i Skreppestad-blokkene, også på Østre Halsen.

    Herman ville da hoppe oppå magen til søstera mi, i senga.

    Sånne ting.

    Så Herman var en stille gutt, som var enebarn vel, og som kunne være voldelig.

    Men men.

    Allerede første dagen der, så gikk Pia og jeg rundt huset da, og utforsket hvordan man kunne gå en vei bak huset og, og komme ut i en sidegate til Storgata vel.

    Noe sånt.

    I nabohuset, på Hvittensand-siden, så bodde det ei jente på min alder, som het Inger Lise, eller noe sånn vel.

    Hun lekte ikke jeg så mye med, men det kunne bli sendt spørsmål eller erting over gjerdet, mellom husene våre.

    De hadde en stor hage.

    Vi hadde også en hage, men ikke fullt så stor vel.

    Men men.

    På andre siden av Storgata lå Østre Halsen skole, (eller om det var på skrå over Storgata).

    Men jeg hadde ikke engang fyllt fire år, så det var ikke snakk om å gå på den skolen da.

    Selv om det hadde vært kort skolevei.

    Men men.

    Vi kjente Jorun, og mange andre jenter, som pleide å stå utafor døra våres, på formidagene eller ettermidagene, og rope på ‘Erik og Pia’.

    Men men.

    Det bodde også en gutt i nærheten, som var et år eldre enn meg vel, som het Morten.

    Så sånn var det.

    En gang Morten var på besøk hos oss, så gikk jeg inn i huset hele tida, og ville gå en bakvei ut.

    Grunnen var det, at der stod det to kasser fra Grans.

    En med brus og en med øl vel.

    Jeg tok da med en flaske hver gang jeg gikk ut av huset, og vi hadde vel etterhvert en 4-5 flasker ute i hagen, eller noe.

    Med både øl og brus vel.

    Som vi åpna med en spiker og en stein vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Dette ble etterhvert gjennomskuet, tror jeg, av Arne Thomassen, tror jeg det var.

    Selv om jeg ikke fikk så mye kjeft for det.

    Men men.

    Hvis man gikk opp på loftet i det huset, som var på to etasjer pluss loft da.

    Så kunne man gå over på Herman og de sin side av loftet.

    Og så ned en trapp, eller noe.

    Og så var man hjemme hos Herman og dem.

    Så sånn var det.

    Men det var litt rart, så da gikk jeg bare tilbake til oss igjen.

    Men men.

    Det var mange matbutikker der.

    Det var Samvirkelaget like ved.

    Og to andre butikker, som ikke var kjedebutikker.

    Jeg pleide noen ganger å finne 10-øringer og sånn, her og der, i huset.

    Og da fikk jeg lov av mora mi, til å gå gjennom Storgata, i retning Hvittensand, til den matbutikken hvor mora mi pleide å handle.

    (Ihvertfall i førsten, pleide hun å handle der, husker jeg, for jeg satt oppi handlevogna der en gang, husker jeg og pirka av prislappen på en juice-kartong, mens mora mi handla.

    Noe som skapte litt rabalder, når vi kom fram til kassa.

    Men men).

    Der solgte de karameller, i kassa, til 10-øre.

    Det var fløtekarameller vel, som var pakket inn med folie, med forskjellig farge.

    De var lyseblå vel, og gule kanskje, og andre farger.

    Jeg lurer på om noen var svarte og, med lakrissmak da.

    Det er mulig.

    Det var jo noen biler som kjørte der, og bussen, men Pia og jeg fikk lov å gå rundt der, i Østre Halsen sentrum, selv om vi bare var 2-3-4 år gamle.

    Men men.

    Pia fikk kanskje ikke lov å gå alene til butikken, men hun fikk lov å gå, hvis jeg gikk sammen med henne.

    Så sånn var det.

    En gang, etter en høytid, eller noe, så ville mora mi at jeg skulle gå på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.

    Det fantes bare helmelk, på den her tiden, og jeg tror ikke det fantes 2-litere.

    Så det var to enliter-kartonger med H-melk, som det var snakk om.

    På Samvirklaget, så hadde de ikke melk sa de, for melkebilen hadde ikke vært der ennå.

    Jeg gikk så til en annen butikk.

    (Ikke der hvor jeg pleide å kjøpe karameller, men en som var litt lenger ned mot marinaen.

    Det er mulig at melkebilen stod foran den butikken hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og sperra, og at det var derfor jeg ikke gikk inn der.

    Eller om det var på grunn av kjeften jeg fikk da jeg tulla med prislappen på juicekartongen.

    Hvem vet).

    Jeg spurte i den tredje butikken, (som var i et hvitmalt hus vel), om melkebilen hadde vært der.

    Men nei, det hadde den visst ikke.

    Da ble jeg rimelig lei, for å si det sånn.

    Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget, og kjøpte goderi, for de tre kronene, som jeg hadde fått, av mora mi.

    Jeg var jo bare 3-4 år, og hadde aldri kjøpt melk før, for å si det sånn.

    Kun karameller og sånn vel.

    Så godteri viste jeg hvordan man skulle kjøpe.

    Jeg la godteriet på innsiden av gjerdet, til hagen, til Inger Lise og de.

    Så gikk jeg inn i huset vårt, og sa det, at melkebilen ikke hadde vært der, og at jeg hadde mista pengene, ned i et sånt sluk, som er på siden av veien, like ved fortauet, for å få unna regnvann, osv., fra veien.

    Så spiste jeg kanskje noen brødskiver da.

    Så hadde mora mi prata med nabokona, eller noe, og det visste seg at hu Inger Lise da, hadde funnet en pose med godteri, som noen fylliker hadde lagt i hagen dems.

    Da ble jeg litt irritert, må jeg innrømme.

    Men men.

    Arne Thomassen spurte meg også om det her, når han kom hjem fra jobben.

    Og jeg forklarte igjen at jeg hadde mista de kronestykkene nedi et sånt sluk da, på veien tilbake fra Samvirkelaget.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jorun var glad i Lovehearts.

    Hun var kanskje 2-3 år eldre enn meg, og hadde brunt hår, tror jeg.

    Hun leste på Lovehearts-ene, og sa til meg hva som stod på de.

    En gang, så tok Jorun og en annen jente meg med til ei jente jeg ikke hadde hilst på før.

    Det var ei veldig pen jente med lyst hår, på min alder.

    Hun lyste skikkelig opp, i forhold til de andre jentene, som jeg kjente der, som vel alle var brunhårede vel, kanskje med unntak av Inger Lise, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så noen dager etterpå, så dristet jeg meg inn i den bakgården igjen da, og gjorde som Jorun hadde gjort, og stod og ropte på hu jenta.

    (Vi var vel begge fire år da, tror jeg).

    Mora kom ut i vinduet, i 2. etasje kanskje, og jeg spurte om hun jenta ville ble med ut og leke da, (eller noe).

    Hu jenta med det pene lyse håret dukka opp igjen, og vi ble enige om å gå til skolen.

    På veien, så fant hu jenta, en diger tyggegummiklyse, som hu plukka opp fra fortauet.

    Den skylte hu så, i fontena, på Østre Halsen skole, (den fontena som man kunne se fra Storgata).

    Så ga hu meg halve tyggegummi-klysa, som jeg tygde litt på da, for høflighets skyld.

    Jeg var vel litt mer kresen enn henne, tror jeg, og var kanskje mer glad i karameller fra den ene butikken, enn ferdigtygde tyggegummiklyser.

    Men men.

    En høy mann stod vel forresten ved den butikken, hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og så på oss to fire-åringene, mens vi gikk til skolegården da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men han sa ingenting, han bare stod der vel.

    Jeg fulgte henne så et stykke på veien hjem igjen.

    Så spurte jeg om hun klarte å gå den siste delen hjem aleine.

    Og det klarte hun, sa hun, og smilte kanskje litt.

    Jeg tenkte jeg skulle besøke henne igjen, men jeg drøyde det litt.

    Jeg fortalte ikke noe om det her til hverken mora eller søstera mi, (eller Arne Thomassen da).

    Ikke til Jorun heller, jeg så vel ikke hu så mye mer etter det her.

    For plutselig en dag, når Pia og jeg, stod i oppkjørselen og hagen, som hørte til huset vårt, så rygget det plutselig en stor flyttebil, inn i oppkjørselen vår.

    ‘Å nei, ikke igjen’, tenkte jeg, og begynte nesten å grine.

    Men jo, det var visst sånn.

    Vi skulle flytte, igjen.

    Så sånn var det.

    Så hu jenta så jeg aldri noe mer til, og det var vel litt synd, for hu må vel sies å ha vært en skjønnhet, ihvertfall sammenlignet med de andre jentene der, for hu hadde så fint lyst hår og vel pent smil osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var noe spesielt med henne ihvertfall, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Men men.

    En gang, mens vi bodde der, så hadde mora vår sendt Pia og meg på noe ærend da.

    Vi skulle krysse Storgata, i fotgjengerfeltet.

    Bussen stod på holdeplassen, like foran fotgjengerfeltet, og den drøyde og drøyde.

    Pia og jeg stod og ventet og ventet, på at bussen skulle kjøre.

    Til slutt, så følte jeg meg dum, ovenfor søsteren min kanskje, og begynte å gå ut i veien mens jeg leiet Pia i hånda, var det vel.

    Så startet bussen.

    Og Pia og jeg var så små, at bussjåføren vel ikke så oss.

    Så en dame, på fortauet, på den siden av veien, som vi gikk mot, hun gikk ut foran bussen, og fikk sjåføren til å stoppe.

    Men den følelsen jeg hadde, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet leiende på Pia, mens bussen startet opp og begynte å bevege seg mot der vi gikk mot, nei den var forferdelig.

    Det var jo i fotgjengerfeltet, så det var jo lov å gå der.

    Men det må ha vært noe rart, tror jeg, for bussen drøyde så lenge, og begynte å kjøre, akkurat da Pia og jeg begynte å gå over gata.

    Så hvis ikke hu dama hadde stoppa bussen, så hadde det nok gått galt, tror jeg.

    Jeg lata som ingenting nesten, og Pia var vel bare to og et halvt år, eller noe, så jeg vet ikke om hun fikk med seg det som skjedde.

    Men men.

    Fælt var det ihvertfall.

    Arne Thomassen hadde kontor i Nansetgata, i Larvik, sammen med en kollega.

    Han jobbet som maler, har jeg blitt fortalt.

    Om det var kunstmaler eller husmaler, det forstod jeg ikke helt.

    Men han jobba med bygningsarbeid og sånn og, det husker jeg.

    Så det firmaet var nok noe med bygningsarbeid da.

    Huset de hadde kontor i, lå som nevnt i Nansetgata.

    Det var på den samme siden, som det gamle Vinmonopolet i Larvik, men noen hundre meter lenger opp kanskje, mot det tidligere Nanset Marked, og Hovland-banen da, (der hvor Norbyen Kjøpesenter er nå).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Pia og jeg var med Arne Thomassen på jobben hans, enkelte ganger, allerede mens vi bodde i Vestmarka.

    Vi måtte sitte stille, på kontoret der da, hele dagen, mens vi kanskje fikk lov å tegne eller noe.

    Men midt på dagen, så ville Arne Thomassen ta pause, og ta med Pia og meg, over gata, til et konditori, som lå der, hvor vi fikk en flaske Solo og en pose boller på deling vel.

    Det var en sånn 0.35 liter glassflaske, med Solo, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    En gang, så besvimte mora vår, på det kontoret.

    Det var kanskje fordi Arne Thomassen hadde gått konkurs, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Besvimte gjorde hu ihvertall.

    Så sånn var det.

    Vi gikk noen ganger på søndagskole, mens vi bodde på Østre Halsen.

    Det var en søndagsskole ikke så langt unna, i retning Lågen, hvor mora vår ville ta oss med, på enkelte søndager da.

    Mora mi tok vel også med meg på en musikkskole, for barn, i Larvik, et par ganger, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også hos tannlegen, husker jeg.

    Men men.

    En gang kjørte vi også inn til Billingstad, for å gå på IKEA.

    Pia og jeg ble plassert i barneparken der, og de unge damene som jobba der tulla fælt med oss.

    De lot som at de ikke skjønte at jeg var fire år, og Pia to år, men bytta på sånne nummerdrakter, og lot meg ha et to-tall da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble nesten traumatisert av den dårlige behandlingen jeg fikk av de IKEA-damene der, husker jeg.

    Det var helt som et mareritt.

    Men men.

    De var skikkelig ondskapsfulle mot meg, må jeg vel nesten si.

    Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Men men.

    Det huset i Storgata var veldig stort, men likevel ikke så stort, at Pia og jeg kunne ha vært vårt rom.

    Vi hadde rommet vårt i første etasje, ikke langt fra stua, hvor det stod en svart-hvitt TV vel, hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Vi hadde en køyeseng, og jeg lå nederst og søstera mi øverst.

    (For Pia veide mindre, sa mora mi, (for ei venninne av henne spurte om dette en gang, husker jeg), og det ville vært værre for henne om jeg falt gjennom sengen og ned på henne, enn omvendt).

    Mora vår ville noen ganger få oss til å be aftenbønn, mens vi bodde i dette huset, (som da var brunt), på Østre Halsen.

    Hun kunne også noen ganger synge sanger, (eller fortelle dikt), når vi skulle legge oss.

    Det kunne være ‘Når Trollmor har lagt sine elleve små barn’ eller ‘Lille Persille’, av Inger Hagerup.

    Men men.

    Arne Thomassen, var ikke som noen far for oss, han var som en stefar, vil jeg si.

    Det var ikke sånn at han noen gang fortalte eventyr for oss, for eksempel, for å prøve å forklare.

    Mora vår bestemte det meste, når det gjaldt oss barna, vil jeg si.

    Men men.

    Vi besøkte vel ikke faren vår og dem, på Berger/Sand, i det hele tatt, (sånn som jeg husker det), den tiden vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Østre Halsen var nesten som en liten by, og det var vel også noen få andre forretninger der, enn de nevnte tre matbutikkene.

    Jeg husker lite fra vinteren der, det er mest fra våren og sommeren, som jeg har minner, derfra.

    Vi hadde også der flere barnepiker.

    Noen som bodde ut mot en øy, like ved marinaen der vel.

    Og man kunne se sjøen, fra vinduet i stua vår.

    En barnepike sa en gang, husker jeg, at det var en båt, som kjørte sikk-sakk, på sjøen.

    Jeg visste ikke hva sikk-sakk var, så jeg spurte hva det var da, og barnepikene var greie og forklarte.

    Jeg hadde en morsom tid der, husker jeg det som, siden vi hadde så mange lekekamerater, og jeg syntes også det var morsomt å gå i butikken og kjøpe karameller.

    Så det var sånn at jeg nesten bare syntes alt var morsomt, og ikke brydde meg om ting som å knyte skolissene mine, for eksempel.

    At jeg ikke tok det så nøye.

    Og da begynte mora mi å klage på meg, at jeg var treg til å lære å knyte skolissene.

    Men det var egentlig noe jeg kunne, men jeg tok det ikke så nøye da, jeg var kanskje litt ‘laid-back’.

    Men mora mi kunne noen ganger klage på sånne ting.

    Jeg klarte heller ikke å snyte meg ordentlig, og det måtte Arne Thomassen lære meg, husker jeg, (et par år etter det her), for det klarte ikke mora mi å forklare meg, hvordan man pussa nesa.

    Men hu ba Arne Thomassen om å forklare meg det da.

    Så mora mi tålte kanskje ikke gutter så bra.

    En gang, flere år etter det her, mens mora mi bodde i Borgheim, ved Tønsberg, så forklarte hun meg det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde voldtatt henne, (eller misbrukt henne, var det kanskje), som barn.

    Uten at hun fortalte noe om hvilken fetter dette var.

    Hennes lillebror, Martin, har jeg også blitt fortalt om, i 2005, av hans samboer, Grete Ingebrigtsen, at han var ‘veldig uhygenisk’.

    Så det er mulig at min mor hadde bygget opp et slags hat, mot gutter/menn.

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok ihvertfall, for jeg syntes hun var ganske ondskapsfull og slem, mot meg, noen ganger.

    Men men.

    En gang Pia gråt, så sa hun ‘pappa’, og ikke ‘mamma’, som var vanlig.

    Pappa bodde jo på Berger, cirka ti mil unna.

    Dette var mens min mor hadde en venninne på besøk.

    Og jeg var innendørs, husker jeg, mens Pia var utenfor huset.

    Jeg hadde også for vane, å si fra, til mora mi, hvis jeg skulle på do.

    Det gjorde jeg en gang hun hadde en venninne på besøk, der i Østre Halsen.

    Og da gjorde hun skikkelig narr av meg, ovenfor hun venninna da.

    Det var siste gangen jeg sa fra om at jeg skulle på do, for å si det sånn.

    Men men.

    Så min mor var ikke så snill av seg alltid, vil jeg si.

    Men men.

    Det var også en annen barnepike vi hadde der, husker jeg, på Østre Halsen.

    Det var ei som tok oss med på Samvirkelaget, antagelig våren/sommeren 1975.

    (Like før vi flyttet derfra).

    Hun fortalte det, til Pia og meg, at noen ganger var det snerk på isen.

    Snerk, det var noe som kunne være på is som hadde ligger i fryseren lenge.

    Men men.

    Jeg fikk se på skiltet, over de forskjellige is-ene da, og ville ha en Snømann-is, husker jeg.

    (Hvis det var denne gangen).

    Snømann-is kostet en krone, husker jeg, og var vel den billigste isen.

    Men men.

    Jeg tror ikke det var noe snerk på den, ihvertfall.

    Året før, så hadde mora mi og en annen barnepike, tatt meg med, til lekeplassen, som lå mellom Østre Halsen skole og veien Tjøllingbussen kjørte vel.

    Mora mi bare dro meg med, og nå skulle jeg huske, uansett om jeg ville, eller ikke.

    Jeg hadde ikke så lyst til å huske, for å være ærlig.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi og barnepiken var så ivrige på at jeg skulle gjøre det.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det var vel ikke meningen at foreldre skulle utsette barna sine for noe farlig?

    Og mora mi hadde jo ikke spurt meg ordentlig om det, om jeg egentlig hadde lyst til å huske.

    Jeg var liksom ikke med på det her.

    Det foregikk over hodet på meg.

    Men likevel, så satt jeg nå plutselig der, på en huske, (en sånn av en treplanke vel), og ble gitt fart da, av mora mi.

    Dette hadde gått alt for fort frem, syntes jeg.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det kunne vel ikke være noe farlig, hvis ikke mora mi spurte meg først, om jeg hadde lyst til det her, tenkte jeg.

    Så jeg slapp plutselig bare taket i tauene på huska, og satt fortsatt på huska da, som gynget fram og tilbake, mens jeg holdt balansen da.

    For jeg hadde vel ikke lyst til å falle, jeg skjønte vel det kanskje, at det kunne være farlig.

    Men jeg hadde faktisk ikke blitt spurt om jeg ville huske.

    Derfor slapp jeg taket, som en protest da.

    Jeg holdt balansen, oppå huska, som fortsatt gynget fram og tilbake da.

    Men mora mi var kanskje manisk da, siden hu bare dro meg med til lekeplassen, og satt meg oppå huska, og begynte å gi meg fart.

    Uten å først spørre meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Jeg var vel ikke helt våken tror jeg, enda, det var kanskje litt tidlig på dagen.

    Så dette var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi klage på Arne Thomassen, om at sluppet taket i huska da.

    Men men.

    Vi var også på et besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da hadde flyttet fra Klokkarstua, til et byggefelt, i Sætre.

    Sætre ligger også i Hurum, men litt nærmere Røyken og Oslo, tror jeg.

    Men men.

    Jeg skulle sove på rommet til onkel Martin, i to netter, tror jeg det var.

    Onkel Martin hadde mista en krone og en femti-øring, under senga, og jeg spurte om jeg kunne få de myntene da.

    Noe jeg vel fikk lov til.

    Min mormor Ingeborg var jo fra Danmark, og mye mer myndig, (må man vel Si), enn for eksempel min farmor Ågot, som jeg likte meg mye bedre hos, hvis jeg skulle være ærlig.

    Da vi skulle tilbake igjen til Larvik, på søndagen, så skulle jeg handle for det kronestykket og den femtiøringen, i en kiosk, som holdt til i et lite trehus, like ved innkjøringa til det byggefeltet da.

    Det som skjedde var at jeg stod inni den kiosken, i 15 minutter kanskje, uten å bli ekspedert, av de to unge damene, som stod bak disken.

    Folk kom inn i kiosken hele tiden, og jeg ble bare oversett.

    Dette var nesten traumatiserende, syntes jeg, og jeg ble ikke ekspedert, før mora mi kom inn i kiosken, etter kanskje et kvarters tid da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var også på en ferietur, til Bergsjø Høyfjellshotell, med mora mi og Arne Thomassen, rundt den her tiden.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den vinteren, som vi bodde i Storgatam, på Østre Halsen.

    Den første dagen der, så blåste det så mye, at søstera mi og jeg, nesten blåste avgårde, når vi skulle gå på ski.

    Den neste dagen var været bedre, og vi gikk en skitur, i noen kjedelige løyper der da.

    Jeg gikk litt i forveien, og la meg så ned i snøen litt, for å hvile.

    Men da ble mora mi og dem sure, når de tok meg igjen.

    Men men.

    De hadde en jukebox på det hotellet, hvor de spilte sanger som ‘Du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, osv.

    Den pleide mora mi å la meg velge, på jukebox-en, noen ganger.

    Hun ga meg en krone da, (eller noe), for å høre på den sangen.

    Så sånn var det.

    Lørdagen, tror jeg det var, så tok Arne Thomassen meg med på en akekonkurranse.

    Jeg ble bare sendt utafor en veldig bratt bakke, på et lånt akebrett, og var redd for å dette av.

    Så jeg bare satt på akebrettet, ned hele bakken, og vant hele akekonkurransen.

    (Enda jeg var den yngste som var med, tror jeg).

    Jeg fikk et diplom utdelt, i forbindelse med middagen, den kvelden, mener jeg det var.

    Nesten alle gjestene på hotellet, satt i en stor sal da, og spiste middag, ganske samlet vel.

    Etter middagen, så var det dans, og Pia og jeg måtte danse sammen, sa mora mi.

    Men men.

    Det er mulig at dette kan ha vært et års tid senere.

    Hva vet jeg.

    Onkel Martin besøkte oss også, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Han var kanskje 14 år da, (for han var en attpåklatt, kanskje cirka ti år yngre, enn mora vår).

    Onkel Martin var litt bortskjemt, tror jeg, for han ville bare drikke melk, hvis han fikk ha O’Boy, (eller om det var Nesquick), i melka.

    Dette var den første gangen, som jeg hadde sett sjokolademelk.

    Og det var mulig at jeg fikk lov å smake et glass.

    Det er mulig.

    Ellers husker jeg ikke så mye mer fra besøket til onkel Martin der.

    Men men.

    Jeg husker at Arne Thomassen nesten hadde skremt meg, den jula vi bodde der, med julenissen.

    Så da en julenisse dukka opp, med sekk og det hele, så ble jeg rimelig skremt, og gjemte meg under kjolen til mora mi.

    Så sånn var det.

    Det er mulig det var en nabo, eller noe, som var julenisse.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var hos oss, den julen.

    Jeg mener å huske at de satt i stua vår der, da julenissen kom, og jeg gjemte meg under kjolen til mora mi, i panikk vel, må man vel si.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pia og jeg så en gang et hvitt pinnsvin, i oppkjørselen, til huset vårt, i Storgata.

    Det har jeg senere fortalt til en eller annen lærer eller lærerinne, på en av de tre barneskolene jeg gikk på.

    Men det var visst ikke sannsynlig, fikk jeg høre, at pinnsvinn kunne være hvite.

    Selv om jeg husker denne episoden godt enda.

    (Og mener vel fortsatt at det pinnsvinnet var rimelig hvitt).

    Men men.

    Så det var kanskje litt rart.

    Men men.

    Men jeg husker det, at når den store flyttebilen rygget inn i oppkjørselen vår, en vår eller sommerdag der, i Storgata.

    Nei, det var liksom en vond følelse, vil jeg si.

    Skal vi flytte nå igjen, og fra Østre Halsen, hvor vi hadde så mange venner.

    Nei, det var ikke så veldig morsomt.

    Jeg var vel fortsatt bare fire år, og vi hadde jo flyttet to ganger, på de to siste årene da, allerede.

    Men men.

    Hvordan gikk det, hvor flyttet mora vår og Arne Thomassen og Pia og meg selv til, etter Østre Halsen.

    Det skal prøve å skrive mer om i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    tosalg@no.one.com

    dateThu, Sep 8, 2011 at 12:37 PM
    subjectRe: Betalingsvarsel
    mailed-bygmail.com

    hide details 12:37 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    jeg har sagt opp dette abonement, for lenge siden, og oensker ikke aa betale mer for et domene-navn jeg ikke bruker.

    (Dette gjelder ogsaa fler domene-navn hos dere).

    Jeg har valgt aa kutte ut One etter flere eksempler paa hacking av min nettbutikk.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/9/8
    – Hide quoted text –

    Dato:08.09.11
    Referanse:godtehuset.net
    Ordrenummer:1910032

    Kjære Erik Ribsskog
    07.08.11 sendte vi en faktura vedrørende abonnementet på webhotellet for domenet godtehuset.net.
    Vi sendte faktura via e-post til adressen eribsskog@gmail.com.
    Vi har lagt merke til at du fortsatt har et utestående beløp på 23,76 GBP vedrørende ordrenummeret 1910032, som dekker tjenester for domenet godtehuset.net.
    Du kan se fakturaen(e) i kontrollpanelet, som du kan få tilgang til fra linken nedenfor:
    https://www.one.com/admin/
    Betaling av utestående beløp skal gjøres opp via Internett på følgende url ikke senere enn 18.09.11:
    https://www.one.com/pay.do?ocode=gqorxlNISxWAhROb
    Hvis du betalte det skyldige beløpet i løpet av de siste dagene kan du se bort fra denne e-posten.
    For å unngå å belaste deg med ytterligere kostnader spør vi deg om å betale beløpet så raskt som mulig. Vi opplyser om at ytterligere kostnader kan oppstå hvis beløpet ikke betales innen 18.09.11.
    For informasjon vedrørende betalingsbetingelser, inkludert gebyrer for betalingspåminnelser viser vi til våre forretningsbetingelser.
    Husk å kontroller at vi har korrekt adresse og mailadresse i kontrollpanelet på nettstedet vårt (www.one.com).
    Med vennlig hilsen
    One.com
    1 Ropemaker Street
    London, EC2Y 9HT UK

    Faks nr. +44 (0) 208 895 4001

  • fromAnne Rønningen Anne.ronningen@taperne.no
    toErik Ribsskog

    dateWed, Sep 7, 2011 at 12:43 PM
    subjectSV: Stiftelsen Rettferd for taperne
    Important mainly because you often read messages with this label.

    hide details 12:43 PM (23 hours ago)

    Hei,
    Angående ditt spørsmål når det gjelder saksbehandler, så er Jorun ikke saksbehandler, men en som tar all post også det som sendes på mailadresse ”post” og innkommende telefoner, hun sitter på sentralbordet, undertegnede er den eneste saksbehandleren her i Stiftelsen.

    Din siste mail som kom inn i dag legges inn til Ola Ødegaard (han har for øvrig gått for dagen), men vil se denne i morgen når han kommer på jobb.

    Mvh
    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:50
    – Hide quoted text –

    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne
    – Hide quoted text –

    Hei,

    det var en paa i klassen min, andre aaret paa videregaende, (Jan Ivar Lindseth, fra Sande), som huska at jeg bodde alene.

    To jente fra Sande, (Monica Andersen og Kristin Sola), tok ogsaa opp dette med meg, det foerste aaret paa Handel og Kontor, paa Sande VGS.

    Hvorfor har dere byttet saksbehandler forresten, var det ikke hun kollegaen din som holdt paa med denne saken?

    Jeg ble ogsaa sendt til skolepsykolog, i 8. klasse, var det vel, av klasseforstander Aakvaag, paa Svelvik ungdomsskole, og ble mobbet mye paa ungdomsskolen.

    Mobbingen ble tatt opp i et moete med sosiallaerer Marit Enger.

    Men jeg har kontaktet Svelvik Ungdomsskole, men de har ikke dokumenter fra hverken moete hos skolepsykolog eller sosial-laerer.

    Saa de har surra bort dokumenter da, kan det virke som.

    Jeg hadde mye fravaer, fra ungdomsskole og videregaende, og kan eventuelt sende vitnemaal fra videregaaende, som viser dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Kan ogsaa sende kopi av e-post fra Jan Ivar Lindseth, hvor han bekrefter det, at jeg bodde alene, det skoleaaret jeg fylte 17, ihvertfall.

    (Har ikke klart aa faa noen fra Berger til aa bekrefte at jeg bodde alene foer det.

    Ikke foreloebig, ihvertfall.

    Men det gikk rykter om dette, i nabobygda Sande, at jeg hadde bodd alene fra jeg var ni aar, siden Kristin Sola og Monica Andersen bekreftet dette.

    I bryllupet til min fetter Tommy Olsen, i Fredrikstad, sommeren 2002, saa var det noen karer fra Bergeraasen der.

    Og en som het Kjetil Calin, (tror jeg han heter), (nabo til Espen Melheim, i Havnehagen, paa Bergeraasen), spurte meg om det var saann, at jeg hadde bodd alene fra jeg var 11 aar.

    Og da forklarte jeg at det var fra jeg var ni aar, for jeg bodde foerst alene i Hellinga 7B, fra jeg var ni til jeg var nesten elleve, og saa alene i Leirfaret 4B til jeg ble myndig).

    Saa dette er nesten alment kjent i Nordre Vestfold, dette med omsorgssvikten fra min far.

    2011/9/6 Anne Rønningen
    Har kun mottatt noen få dokumenter fra Larvik kommune, sentraladministrasjonen, der står det ingen ting vedrørende omsorgssvikt, det finnes ingen dokumenter fra Svelvik. Hvis ikke barnevernet har vært inne i bildet i ditt tilfelle så vet jeg ikke hvor jeg skal lete etter dokumenter. Hvis det ikke finnes dokumenter noen steder på at du har vært utsatt for omsorgssvikt, kan man heller ikke søke om erstatning.

    Mvh
    Anne B. Rønningen

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 6. september 2011 13:30
    Til: Anne Rønningen
    Kopi: Juss Buss – Daglig leder
    Emne: Re: Stiftelsen Rettferd for taperne

    Hei,

    din kollega Jorunn Saaler skrev dette til meg, 13. juli:

    ‘Det er kun når det gjelder omsorgssvikt at det kanskje er mulig å søke om rettferdsvederlag fra staten, men da må det innhentes dokumenter fra forskjellige instanser. ‘.

    Saa det maa vel bli rettferdsvederlag da, som det er snakk om.

    Jeg ble utsatt for omsorgssvikt av min far, siden han lot meg bo alene, fra jeg var ni aar.

    (Og jeg maatte ogsaa gjoere barnearbeid, paa fabrikken hans, fra samme alder).

    Skolen unlot aa reagere paa at jeg hadde mye fravaer, men unskyldte det med at min far var mye paa forretningsreiser.

    Jeg mener jeg har krav paa erstatning for omsorgssvikt.

    Jeg har to ganger blitt anbefalt aa kontakte dere om dette.

    Den foerste gangen av en annonym leser av bloggen min.

    Den andre gangen av Jussbuss.

    Jeg har proevd aa faa advokat, men Fylkesmannen i Oslo og Akershus nekter meg Fri Rettshjelp, paa tross av at Politiet i Drammen, (Johansen der), har fortalt meg det, at det er vanlig praksis, i slike saker, at man faar Fri Rettshjelp.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Sender kopi e-post til Jussbuss, siden de henviste meg til dere.

    Sender ogsaa kopi til Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Politiet i Drammen.
    2011/9/6 Anne Rønningen
    Hei,

    Har ikke helt forstått hva du skal søke om erstatning for, det vi søker om fra vårt kontor er hvis du har vært sendt på barnehjem/fosterhjem, ting som har skjedd i eget hjem får man ikke erstatning for. Man får heller ikke erstatning for mobbing. Alt annet som du har opplevd i voksenlivet kan dessverre ikke vi hjelpe deg med.

    Hvis du skal gå til rettssak mot kommunen / faren din, må du ha advokat, dette er noe ikke vi gjør.

    Mvh
    Anne B. Rønningen
    Saksbehandler

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

    No virus found in this incoming message.
    Checked by AVG – www.avg.com
    Version: 8.5.449 / Virus Database: 271.1.1/3877 – Release Date: 09/05/11 18:35:00

  • fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    topaul.dubois@getawilltoday.co.uk

    dateThu, Sep 8, 2011 at 12:27 PM
    subjectArea Sales Manager
    mailed-bygmail.com

    hide details 12:27 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    I read about this job on the Jobcentre website, and wanted to please apply for this job.

    I’ve been working as a Shop Manager and Assistant Manager for a total of ten years, in Scandinavias largest retail-chain ICA/Rimi. I was HR-responsible for up to 25-30 employees in this job, and I even won a prestigious in-house competition, in shop-running, and got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, who wrote that I was very hard-working and a very good manager.

    I’ve also learned skills like Economy, Marketing, Management and IT, from studying five years at university-level, in Norway and the UK.

    I’ve also gone to economy-line at Upper Secondary level where I spesialised in Marketing and Information Management.

    I attach my CV and hope to hear back from you!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

  • På skjemaet jeg fikk sendt fra Folkeregisteret i Norge, hit til England, rundt 2009 vel, så stod det at mora mi og Pia og jeg, flytta til Rømminga, da mora mi separerte seg fra min far.

    Men det stedsnavnet ‘Rømminga’, det hadde ikke jeg hørt om, før jeg så det stod på Folkeregister-skjemaet mitt.

    Så sånn er det.

    Vi kalte det stedet for Vestmarka, og sånn som jeg husker det, så lå det en nokså lang gåtur fra Larvik sentrum.

    Noe sånt.

    Jeg har senere sett at det er en avkjøring, fra Nansetgata vel, like ved det tidligere Nanset Marked i Larvik, hvor det nå heter Norbyen Kjøpesenter.

    Der er det en avkjøring, på andre siden av Nansetgata, enn Tagtvedt, hvor det står skiltet til Vestmarka da.

    Så det var vel kanskje en kilometer eller to langs den veien som vi flyttet til da, etter mine foreldres seperasjon, moren min, søsteren min og meg.

    Vi hadde et ganske lite to-etasjes hus, som lå på eller like ved eiendommen til et litt større hus vel.

    Noe sånt.

    Pia og jeg hadde ikke hvert vårt soverom der, som i Toppen 4, men vi måtte dele et soverom, som lå i første etasje.

    Mens mora vår hadde soverom i andre etasje.

    Så sånn var det.

    Jeg husker jeg reagerte litt, da jeg så det soverommet til Pia og meg, for sengene som stod der, (vi leide vel antagelig et ferdig møblert hus da), hadde så høye vegger.

    De sengene var nesten som fengsler, for små barn.

    Jeg var vel akkurat fylt tre år, tror jeg, og søsteren min Pia var noen måneder fra å fylle to år da.

    Jeg husker at jeg forklarte for Pia, hvordan man kunne komme seg ut av de sengene.

    Rekkverkene var så høye, så det var bare såvidt at jeg klarte å klatre over.

    Og den klatringen kunne også gjøre vondt i ens edlere deler, hvis man var uheldig.

    Men men.

    Pia var jo yngre, så hu klarte vel ikke å klatre over kanten av sengene, tror jeg, så hu var nesten som i et fengsel, om morgenene.

    For Pia og jeg pleide å våkne opp, før mora vår da, og da var det ikke så lett for Pia, som var ganske fanget i sengen sin da.

    Men men.

    Jeg lærte Pia et triks, for å komme ut av sengen.

    Og det man kunne gjøre, det var å vippe opp enden av madrassen, som var av skumgummi vel.

    Så kunne man ta bort sengebunn-plankene, som ikke var stiftet sammen.

    Man kunne ta bort tre-fire av de sengebunn-plankene, og så krype under sengen og ut i det fri.

    Jeg behøvde bare å forklare det for Pia, hva hun kunne gjøre, så klarte hun og det, (sånn som jeg husker det).

    Det var ikke sånn at jeg gikk bort til senga til Pia, og viste henne det.

    Jeg pleide å holde litt avstand til Pia, antagelig fordi hun kunne begynne å gråte, og jeg kunne få kjeft av mora mi.

    Hvem vet.

    Så det var ikke sånn at jeg dreiv å tulla med senga hennes, eller noe.

    Det hadde jeg liksom ikke noe interesse av, og da hadde hu sikkert bare sladra til mora vår.

    For å nevne et par grunner.

    Men men.

    Jeg husker at jeg en gang gikk ut av døra, en morgen, før min søster og min mor hadde stått opp vel.

    Det var ikke snø, så dette var kanskje høsten 1973.

    Noe sånt.

    Dette var en av de første dagene, som vi bodde i Vestmarka, husker jeg.

    Jeg gikk over gårdsplassen og så en bondegård, noen hundre meter unna.

    Jeg gikk bort til den gården, og døra til en låve, eller et fjøs var det vel egentlig, stod åpen.

    Jeg gikk og så inn døra, og der var det ei bonekone, eller budeie, som dreiv og stelte med kuene.

    Hu melka vel kuene, tror jeg.

    Det husker jeg ikke nøyaktig om hu gjorde nå.

    Men etterhvert begynte hu ihvertfall å fjerne en lem, i gulvet, og fant fram en svaber, eller noe, og begynte deretter å skyve avføringen til kuene, ned i den lemmen i gulvet da.

    ‘Er det bæsj’, sa jeg, som var rimelig sjokkert over denne veldig merkelige måten å omgås avføring på da.

    Dette hadde jeg ikke sett noe lignende av på Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bondekona innrømte at det var bæsj, og sa ikke noe mer, men bare fortsatte å jobbe da, som om jeg ikke var der nesten.

    Jeg gikk etterhvert ut og tilbake til huset vårt igjen, uten å fortelle noe til min mor eller søster om dette merkelige som jeg hadde sett, når de våknet.

    Men men.

    Det var også noen barnepiker, eller noe, i Vestmarka, som bodde litt nærmere Nanset vel, langs hovedveien inn til Larvik fra Vestmarka vel.

    Mora vår ansatte dem vel som barnepiker, når hu var på byen, i Larvik.

    Pia og jeg var ihvertfall en gang hos disse jentene, som en eller flere av bodde i et hus langs veien inn til Larvik sentrum da, sånn som jeg husker det.

    Et trehus, på venstre side av veien, når man kjørte fra vårt hus og i retning Larvik.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Plutselig en morgen, når søstera mi og jeg våknet, i Vestmarka, så hadde mora vår pyntet med masse artige nisser osv., i stua.

    Det var nissefigurer som var laget av kongler og nøtter og rød filt vel, og som var små og så morsomme ut.

    Det var veldig artig husker jeg, det var ikke bare en eller to figurer heller, men det var julepynt rundt om på forskjellige steder i to stuer, var det vel, i første etasje.

    Disse to stuene var vel det første vi så, når vi gikk ut av soverommet vårt, så det var veldig morsomt, å oppdage de morsomme nisse-figurene, plutselig en morgen, det er helt sikkert.

    Dette må vel ha vært julen 1973.

    Vi satt også ut grøt til nissen, den julen, mener jeg å huske.

    Mora mi sendte meg ut med en skål risgrøt vel, til nissen da, borte ved et vedskjul, eller noe, som vel tilhørte de i det større huset, som var mer eller mindre på samme eiendommen, som der huset vårt var vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet som skjedde, de første månedene, i Vestmarka, var det, at søstera mi og meg stod opp, og fant en halvdød mus, i en av de to stuene.

    Mora vår hadde lagt ut rottegift, tror jeg det var, og jeg syntes jo da at dette var noe som var verdt å si fra til moren vår om, at det var en mus i stua.

    Så jeg plukka opp mus, og holdt den i halen, og så gikk Pia og jeg opp til soverommet til mora vår, i andre etasje.

    (Pia var ihvertfall i stua og så på det som skjedde, men det er mulig at hu ikke ble med opp til mora vår. Det husker jeg ikke helt).

    Jeg snakka vel høyt til mora mi da, utafor soveromsdøra hennes.

    Og hu kom ut, i nattkjolen, eller noe sånn vel, og skreik da jeg rakte henne den ennå levende musa, i halen, og kastet den ut av vinduet, i andre etasje.

    Pia og jeg heiv da på oss noen sko, eller noe, og gikk ut for å se om vi kunne finne musa igjen ute.

    Vi syntes vel begge at mamma var slem mot musa, siden hu kasta den ut av vinduet.

    Jeg husker ikke om vi klarte å finne musa, (nedenfor vinduet til soverommet til mora vår), men den overlevde vel neppe både fallet og rottegiften, hvis jeg skulle gjette.

    Men men.

    Mora vår ville også noen ganger si til søstera mi og meg, at vi kunne sove i sengen hennes, om natta.

    Da ville hun si sånn ‘henda over dyna’, hvis jeg hadde henda under dyna, for da trodde hun vel at jeg skulle ta meg på tissen, eller noe da, hvis jeg tilfeldigvis hadde henda under dyna.

    Men men.

    Mora vår pleide å gå på et utested i Larvik, som het Hansemann, (etter en kjent tysk filosof, eller noe, har jeg senere lest, på internett).

    Hansemann, lå opp mot Bøkeskogen i Larvik, husker jeg, ettersom det har vært et av de mest kjente utestedene, i Larvik, de siste tiårene, og mora mi pleide også og gå dit på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    En gang, som mora vår dro til Hansemann, så kom hadde hun truffet en kavaler, husker jeg.

    Det var Arne Thormod Thomassen, en mann fra Nord-Norge vel, (selv om han snakket østlandsdialekt), og han var vel i 40-årene, da mora vår traff han, mens hun selv var født rundt 1947 eller 48 vel, så hu var vel da rundt 25 år.

    Så Arne Thomassen var vel cirka 15 år eldre enn mora vår, hvis jeg skulle tippe.

    Plutselig en dag, så stod han bare der, sammen med mora vår, i det lille huset vårt, i Vestmarka da, med to papir-kremmerhus, med sjokolademus, til søstera mi og meg.

    Det var en anspent stemning.

    For Arne Thomassen så nesten litt skremmende ut, for oss barna.

    Han var høy og kraftig og hadde et strengt blikk og han hadde vel også helskjegg.

    Mora vår lokket oss, at vi skulle si hei, og komme bort og få kremmerhusene med sjokolademus da.

    Jeg var veldig glad i godteri, så jeg gikk tilslutt bort og fikk et kremmerhus da.

    Selv om jeg ikke skal påstå det, at jeg likte dette, at det plutselig dukka opp en voksen mann, i huset til mora mi, søstera mi og meg, så utrolig bra.

    Men men.

    Det nytta nok ikke å protestere.

    Det ble nok omtrent som den gangen, som mora vår tok med søstera mi og meg, og flytta fra Toppen 4 og faren vår, (som jeg skrev om i det forrige kapitellet).

    Det var nok mora vår som bestemte, siden hun var voksen da.

    Men men.

    Arne Thomassen flyttet ganske kort tid etter dette, inn i huset vårt, i Vestmarka da.

    Jeg husker også at søsteren min og meg, var på besøk, hos faren vår, som hadde flyttet tilbake til foreldrene sine, Ågot og Øivind, mens vi bodde i Vestmarka.

    Jeg husker av vi var hos Ågot og Øivind, i en påskeferie.

    Vi fikk påskeegg, og inni påskeggene, så var det noen sjokalebiter da, innpakket i noe mønstret sølvpapir vel, husker jeg.

    Men det som var enda gjevere, det var at skallet på påskeggene, faktisk også var laget av sjokolade.

    Utrolig nok.

    Så det gikk faktisk ann å ta av noe gull eller sølvpapir, fra de to halvdelene, av skallet, til påskeegget, og så dukket det faktisk opp mye mer sjokolade.

    Så det var nesten som en sensasjon, husker jeg.

    Jeg satt vel ganske stille, mener jeg å huske, i en av de behagelige brune, to-seter skinnsofaene, til Ågot og Øivind, ikke lang fra reolen deres, i huset på Sand, (som alltid var holdt like rent og ryddig, av bestemor Ågot), mens jeg på påskeaften, påsken jeg var tre år, tror jeg det var, koste meg med det påskeegget da.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at en gang, som faren vår kjørte oss tilbake til Vestmarka.

    Så var det ikke brøyta, fra veien, og opp til huset der vi bodde.

    Og det hadde snødd veldig, og det snødde vel fortsatt mens vi kjørte ned til Vestmarka igjen.

    Faren min parkerte i veikanten.

    Han ba meg stå utenfor bilen og vente.

    På baksiden av bilen vel.

    Så bar han Pia opp den gjennsnødde veien, og opp til huset til mora mi.

    Mens jeg stod og venta, så kom brøytebilen.

    Faren min hadde sagt at jeg skulle stå og vente, til han kom tilbake.

    Jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere.

    Jeg husker at jeg så det, at snøen ble brøyta vekk fra veien, og opp i luften, mens den dalte i en bue, ned i grøfta, på siden av veien.

    Jeg husker at jeg lurte fælt på det, hva jeg skulle gjøre.

    Så dukka faren min opp da, mens brøytebilen kanskje bare var noen sekunder unna.

    Så jeg fikk jo litt sjokk da, for jeg lurte jo på det, om jeg var trygg der jeg stod, og hva som ville skje, når brøytebilen kom fram dit, hvor jeg stod.

    Og om jeg skulle prøve å hoppe over autovernet, eller ut i grøfta, eller hvordan det var igjen.

    Så da fikk jeg jo litt sjokk da, av den her opplevelsen, og husker dette ganske tydelig enda, må jeg si.

    Men men.

    Jeg var jo bare tre år, så jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre akkurat.

    Men men.

    Nå dukka jo faren min opp der da, og jeg syntes jeg husker det, at han stod og observerte meg, fra den andre siden av veien.

    Noe sånt.

    Men men, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Faren min bar meg også opp til mora vår da, og sa noe greier om ‘brøytebilen’, til mora vår da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen gang, som jeg og Pia, var hos faren vår, som bodde hos Ågot og Øivind, på Sand, så hadde jeg ikke noe lyst, til å dra tilbake, til mora vår igjen.

    Jeg husker at bestemor Ågot var veldig hyggelig.

    Dette var kanskje våren eller sommeren 1974.

    Hvem vet.

    Pia og jeg, fikk hver vår gjennomsiktige brødpose, med mynter.

    5-øringer og sånn.

    Også gikk vi i kiosken til Liv, som var like ved huset til Ågot og Øivind.

    (Dette var der hvor Sandbu Tepper ble bygget, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en lys blå/cyan trekiosk, tror jeg, med veranda, og trapp opp vel.

    Noe sånt.

    Det satt noen ungdommer, i trappa eller verandaen.

    Også var vel hu liv bak et vindu i den kiosken, tror jeg. Jeg tror ikke at man kunne gå inn der.

    Også kjøpte vi kremmerhus med smågodt da, og sånne ting, for de myntene vi hadde, i to plastposer.

    Men men.

    Ihvertfall så var det sånn, at da mora mi og Arne Thomassen, dukka opp, hos Ågot og Øivind, (og faren min, som da vel ikke var hjemme), så låste jeg meg inn på do, og kom ikke ut igjen, før mora mi hadde mast mye, og sa at vi hadde fått hund.

    Den hunden, tror jeg var en schäfer, som het Cora.

    Den var en hvalp, vil jeg si.

    Likevel, så var gulvet, ihvertfall i den første stua vår, som man kom inn i, når man åpnet utgangsdøra, dekket av svære ‘kukaker’ nesten, med avføring.

    Jeg vet ikke om de hadde latt hunden vært alene der, i en ukes tid, mens Pia og jeg var på Sand, eller hva som hadde skjedd.

    Det var veldig store hauger med avføring, så at de kan ha kommet fra den lille hunden, det var litt vanskelig å tro.

    Men men.

    Så den hunden hadde isåfall vært alene i Vestmarka, i en uke eller to da.

    Og dette var også første gangen jeg så den hunden.

    Så det var litt merkelig.

    Men men.

    Jeg husker såvidt en kar som vi vel leide av der, tror jeg, som ganske hyggelig.

    Uten at jeg kan huske det, at jeg pratet så mye med de i nabohuset.

    Søstera mi og meg, vi hadde liksom mer samhold, i Vestmarka, enn vi hadde hatt, på Bergeråsen.

    Jeg tvilte litt på den her flyttinga til mora vår, og jeg var litt irritert på henne, på grunn av det.

    Det var liksom en litt trist stemning, som lå over den tiden, i Vestmarka, før mora vår traff Arne Thomassen.

    Det var litt skjørt liksom, men det kunne også være litt morsomt innimellom.

    Det var liksom et helt nytt liv da, fra Toppen 4.

    Men Arne Thomassen, han var en streng og alvorlig mann, vil jeg si, så det ble vel ikke akkurat noe artigere, å bo hos mora vår, vil jeg si, etter at han flytta inn hos oss.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi bodde ikke i Vestmarka så lenge som et år engang, tror jeg.

    Og jeg husker ikke så utrolig mye derfra.

    Men det med alle de artige nissene, som plutselig var i stua, en dag, som jeg våknet opp, og begynte å se meg litt rundt i huset, som vanlig, de syntes jeg var morsomme.

    Så det var noen artige stunder også, i Vestmarka.

    Det mest skremmende var vel det med brøytebilen, og det at Arne Thomassen en dag plutselig dukka opp der, for han var liksom en barsk type da, vil jeg si, og ikke en såkalt ‘myk mann’, som kanskje var normen, på 70-tallet.

    Så han var ikke som pappaen til Albert Åberg, og de andre pappaene, som man kunne se, som barn, på 70-tallet, på norsk og svensk Barne-TV.

    Så jeg følte meg litt skuffet noen ganger, siden jeg ikke syntes det, at foreldrene mine var sånn som de på Barne-TV.

    Jeg husker at jeg noen år seinere lå i senga til mora mi, og så på Barne-TV, og skulle ønske at jeg hadde en far som Albert Åberg, var det vel.

    Men det hadde jeg ikke.

    Arne Thomassen var nok mye tøffere og barskere, enn faren til Albert Åberg.

    Og faren min, (som moren vår fikk oss til å kalle ‘Pappa Arne’, siden både faren og stefaren vår het Arne. Så vi kalte faren vår for ‘Pappa Arne’ da, og Arne Thomassen for ‘Arne Thormod’, siden han også hadde et annet fornavn), han var kanskje mer umoden, eller ihvertfall mer vag og gåtefull, en faren til Albert Åberg.

    Så jeg var litt misunnelig, når jeg så på Barne-TV, og så hvordan foreldrene til disse som det handlet om på Barne-TV var, husker jeg.

    Men men.

    Det er mulig at det var fler enn meg som var det, når de så på Barne-TV på 70-tallet.

    Hva vet jeg.

    I det neste kapittelet skal jeg skrive mer om hvordan det gikk videre da moren vår, søsteren min, Arne Thomassen og meg selv, flyttet til en stor vertikalt-delt bolig, som Arne Thomassen kjøpte, i Storgata, på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974 vel.

    Vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om det.

    Vi får se.

  • Jeg kom ogsaa paa en ting, paa hostellet, her om dagen.

    Rundt 1996 eller 97, maa det vel ha vaert, saa angrep Magne Winnem, fra Gjerdes VGS. meg, for dobbeltmoral, siden jeg hadde hatt en ekstrajobb som telefonselger, selv om jeg ikke likte aa bli oppringt av telefonselgere selv.

    Det blir som aa si at man ikke kan jobbe i butikker som selger fisk, hvis man ikke liker fisk selv, mener jeg.

    Altsaa at det blir bare som noe dumt, i min bok, det Winnem sa, paa en opproert maate, da.

    Men jeg kom paa en ting om Winnem, her om dagen.

    Da jeg flyttet inn paa Ungbo, i 1991, etter at min halvbror Axel Thomassen, sin stemor, Mette Holter, hadde mast paa meg, om at jeg maatte flytte ut, fra det rommet jeg leide hos dem, paa Furuset.

    Hva kjoepte Hoeyre-mannen Winnem, (han har vel staatt paa lista til Lambertseter Hoeyre, i kommunevalget i 1995, mener jeg. Hvis jeg ikke tar helt feil), i innflyttingsgave til meg da?

    Jo, et tre eller seks-maanederes gave-abonnement paa Dagsavisen, var det vel.

    Dagsavisen het jo tidligere Arbeiderbladet, og har/hadde vel fortsatt naere baand til Arbeiderpartiet og venstre-siden i norsk politikk.

    Saa snakk om dobbeltmoral.

    Snakk om aa se tornen i andres oeyne, men ikke toemmerstokken i sitt eget.

    For aa sitere bibelen, siden Magne Winnem er fra en veldig religioes familie, (som han selv pleier aa si).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte paa her om dagen.

    Men vi faar se hva som skjer.

    Vi faar se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • fromFacebook notification+ay44a_96@facebookmail.com
    reply-tonoreply

    toErik Ribsskog

    dateTue, Sep 6, 2011 at 5:19 PM
    subjectUkentlig oppdatering fra Facebook-siden din
    mailed-byfacebookmail.com
    signed-byfacebookmail.com
    Important mainly because of the words in the message.

    hide details 5:19 PM (19 hours ago)

    Images are not displayed.
    Display images below – Always display images from notification+ay44a_96@facebookmail.com
    facebook
    Hei Erik,
    Her er ukens oppsummering for dine Facebook-sider:

    Godtebutikken.net
    86 månedlige aktive brukere7 siden forrige uke
    45 personer liker dette6 siden forrige uke
    1 veggposter eller kommentarer denne uken1 siden forrige uke
    61 besøk denne uken32 siden forrige uke

    Send en oppdatering til personer som liker dette
    Gå til innsiktssiden din
    Markedsfør med annonser på Facebook

    johncons-blogg
    68 månedlige aktive brukere7 siden forrige uke
    31 personer liker dette0 siden forrige uke
    0 veggmeldinger eller kommentarer denne uken0 siden forrige uke
    15 besøk denne uken4 siden forrige uke

    Send en oppdatering til personer som liker dette
    Gå til innsiktssiden din
    Markedsfør med annonser på Facebook

    Lær mer om hvordan du oppdaterer via mobiltelefon

    Hilsen
    Facebook-teamet

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen