PS.

I såfall, så kan jeg si det som det er, at jeg jobba to og et halvt år, som assistent, for butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998.

Jeg måtte gjøre alt det tyngste kroppsarbeidet, (legge opp alle kjølevarene, spre ca. 20 bur, to ganger i uka, pluss ta alle bestillingene og ta tippinga og tippeoppgjøret osv.), for Kvehaugen var alkoholiker, må man vel si, (det var ihvertfall det Thomas Sæter sa, (mener jeg det var), og Kvehaugen kjøpte også tre store øl, 0.7 liter Ringnes, (såkalte ‘alkisbomber’ blant personalet på Rimi Bjørndal), hver dag).

(Eller hva det kom av, at han var så ‘slavedriver’).

Så jeg var jo skikkelig overarbeida, allerede da jeg begynte som butikksjef, i 1998.

Men men.

Det er visst ikke uvanlig, at butikksjefer sliter ut assistenter, i dagligvarebransjen.

En av mine assistenter, på Rimi Kalbakken, Kjetil Prestegarden, (som jeg hadde mye konflikter med, for jeg hadde han i strupen fra dag 1, må jeg vel si), han fortalte en historie, om at ingen Rimi-ledere ønsket å være butikksjef, på Rimi Ammerud, som var den nærmeste Rimi-en vel, fra Kalbakken, hvor vi jobba.

Og det var fordi, sa han, at Rema Ammerud, var rett over veien.

Og han butikksjefen, på Rema Ammerud, han hadde visst slitt ut tre assistenter, på to år, eller noe, sa Prestegarden.

(Det her må vært rundt vinteren 2001, mener jeg, som han Prestegarden sa dette, vil jeg tippe på.

Noe sånt

Jeg jobbet der jo bare fra oktober år 2000, til mai 2001, mener jeg det var, så).

Så rovdrift på assistenter, det er nok et problem i dagligvarehandelen, (som jeg også ble utsatt for da).

Det var greiere, sånn sett, da hun Elisabeth Falkenberg, var sjefen min på Rimi Nylænde.

Eller, jeg ble vel utnytta der og, for jeg husker jeg ble så stressa av alt arbeidspresset, som assistent, så jeg måtte slutte å gå med armbåndsur, for jeg ble stressa bare jeg så på klokka.

(Dette her var vel i 1995, kan jeg tenke meg).

Men av Falkenberg, så lærte jeg ihvertfall en del.

Mens på Rimi Bjørndal, så lærte jeg bare tippeoppgjøret, må jeg vel si, på de to og et halvt årene, som jeg jobbet der.

Jeg lærte ikke om brutto/svinn, eller lønninger, (ikke noe særlig ihvertfall, det var bare noen ‘krampetrekninger’ helt på slutten der).

Så det merka jeg, da jeg begynte som butikksjef, at jeg mangla litt lærdom, som butikksjefer burde kunne.

Siden jeg ikke hadde fått noe ‘butikksjef-opplæring’, nesten i det hele tatt, av Kvehaugen, på Rimi Bjørndal.

Jeg hadde bare slava rundt i to og et halvt år der, må jeg vel si.

Kvehaugen maste og klagde, så jeg begynte å jobbe der, før jeg hadde kasta krykkene, etter en korsbåndoperasjon, som jeg hadde i kneet, på Aker Sykehus, noen uker før.

Så da satt jeg i kassa mye gratis da.

For jeg var egentlig sykemeldt.

Men jeg ville hjelpe til da, siden Kvehaugen klagde sånn, når jeg var innom, for å se på butikken osv.

Det var Anne Katrine Skodvin, distriktsjef i Rimi, som sendte meg dit.

Når jeg bare var innom, på Rimi Nylænde, mens jeg var sykmeldt.

Så jeg må si at jeg ble veldig utnytta i Rimi.

Jeg var jo i toppform, (som en idrettsutøver nesten), for jeg kom rett fra et tøft år i infanteriet, da jeg begynte i Rimi.

Men rundt den tida jeg slutta i Rimi, så var jeg var et vrak nesten, på det værste, pga. overarbeid da.

Men dette var det også om i avisene, på 90-tallet.

At Rimi-assistenter var underbetalte og hadde for mange arbeidsoppgaver.

Det husker jeg stod på førstesidene av avisene en gang jeg var innom Rimi Nylænde, mens jeg jobbet på Rimi Bjørndal, mens hun Monica, som var butikksjef på Rimi Nylænde, før meg, avløste pauser i kassa, husker jeg.

Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig med militæret, så jeg fikk ikke meg noen annen jobb, på den tiden.

Så derfor begynte jeg i Rimi, som var plan C, etter datajobb og kontorjobb.

Men men.

Men jeg ble ihvertfall butikksjef til slutt, (etter ca. fem år vel).

Og nå har jeg ihvertfall ledererfaring da.

Jeg har jo også en grad i IT, så jeg burde vel klare meg, regner jeg med.

Hvis ikke politiet, eller noen, tuller med meg da, sånn som jeg synes det virker litt som noen ganger.

Jeg vet ærlig talt ikke hva som foregår siden jeg har så mye motgang.

Jeg har jo en grad i IT og ledererfaring, og det som er.

Så jeg burde jo få meg en million-jobb, eller noe.

Men jeg er jo flyktning fra Norge så.

Så det er jo det som er hovedproblemet da.

Som jeg prøver å få rettighetene mine i forbindelse med, i Norge og her i England.

Men vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og jeg var også sånn, at jeg gjorde ting ordentlig og grundig.

En gang fikk jeg i jobb, å legge noen kjøttvarer oppi en ny, brukt kjøledisk.

Og jeg var vant til, at butikken skulle se ordentlig ut.

Så jeg begynte da å prøve å få fjerne gamle klistremerke-rester osv., fra den kjøledisken da.

For at butikken ikke skulle se for ‘harry’ ut.

Men da husker jeg, at jeg overhørte at Kvehaugen klagde til min assistent-kollega, Irene Ottesen, (som han lærte opp mer, til å ta lønninger og jobbintervjuer osv.), om at andre ville bare ha slengt oppi kjøttvarene i disken, og ferdig med det.

(Så de mine to lederkolleger der, de stod og så på meg, mens jeg jobba.

Og prata om meg, og hvordan jeg jobba da, og dreiv og dømte meg opp og ned da.

Så det var en litt ekkel følelse, husker jeg, fra hvordan Kvehaugen og Ottesen oppførte seg, og fra hvordan dem prata om meg, bak ryggen min.

For Ottesen, hun var jo assisterende butikksjef, sånn som meg.

Så hun var jo ikke min overordnede, (ihvertfall ikke sånn som jeg kan skjønne det).

Så Kvehaugen skulle vel ikke ha pratet om meg, til min kollega, som jeg var lik i rang med.

Det var vel egentlig trakassering/mobbing av meg, må jeg vel nesten si da.

Når jeg tenker tilbake på den episoden.

Dette var vel en lille julaften.

Antagelig i 1996.

Men men).

Jeg var en som beholdt oversikten og gjorde ting ordentlig, og tenkte på helheten i butikken.

Jeg tenkte hele tiden på butikken, fra kundens synspunkt.

Så da kræsja jeg kanskje med Kvehaugen, som bare tenkte på å få gjort unna ting kjapt.

Så det funka dårlig der, mellom meg og Kvehaugen og Irene Ottesen.

Så det ble et ork, å jobbe som leder der, syntes jeg.

Så jeg ble enig med Kvehaugen og Irene Ottesen, om at jeg tok alle seinvaktene.

(Så slapp jeg å se dem mer enn en time, mellom klokken 13 og 14).

Men Irene Ottesen gikk tilbake på det her da.

Og sa at hu trengte en seinvakt i uka, eller noe, for å sove ut da.

Så det med at jeg hadde alle seinvaktene, den avtalen, den gikk litt sånn i rykk og napp, etter lunene til Irene Ottesen da, må jeg vel si.

Men så slutta hu, for å bli assistent på Rimi Mortensrud.

Og da var jeg kjempeglad, for å slippe de nykkene hennes.

Som kollega.

Så da var jeg fornøyd, med at vi bare var to ledere der.

(Enda det var en av de største butikkene i distriktet).

Men jeg merka det seinere, at da ble det for mye jobbing for meg.

Ei fra Ski, (som var litt rund, eller svær), og som het Merete vel.

Hu tok over etter Irene Ottesen.

Men det var først et halvt år etter, eller noe.

Og da ble de sure, fordi jeg ga tørrvarebestillingene til henne.

Enda jeg hadde kjempemye fra før.

Så det var mest sånn, at Ottesen og Kvehaugen og hu Merethe, gikk og ‘dassa’ litt.

Også gjorde jeg det tyngste arbeidet.

Hvis man setter det på spissen, hvordan det var for meg å jobbe som assistent, på Rimi Bjørdal, så kan man kanskje si at det var sånn, mener jeg.

Men men, det er mulig at andre har andre meninger.

Men det er ihvertfall sånn det virka litt for meg, innimellom der.

(Dem tok også mange røykepauser og sånn, som ikke jeg gjorde.

For jeg hadde slutta å røyke, mens jeg jobba på Rimi Nylænde, et par år tidligere, på 90-tallet.

Og de var jo to ledere, på tidligvaktene.

Og de vaktene, de var roligere, enn kveldsvaktene da.

Men men.

Så jeg hadde nok klart den tyngste jobben, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assistent der, vil jeg si.

Men men).

Selv om de andre også kunne jobbe bra, jeg må innrømme det.

(F.eks. så var vel både Kvehaugen og Ottesen flinke til å legge opp frukta kjapt.

Men jeg vet ikke om de kanskje skulka unna litt med rulleringa?

Hvem vet).

Men det var litt mye arbeid for meg, på Rimi Bjørndal, som assistent, må jeg vel si.

Og når bussene også streika(!), våren og sommeren 1998.

Så ble det jo en time omtrent, å gå til jobben, fra Mortensrud.

Og også nesten en time, om kvelden.

Ihvertfall mer enn en halvtime.

Så før jeg skulle ha sommerferie, sommeren 1998, så var jeg helt utslitt, husker jeg.

Jeg var nok litt for motivert, så jeg stod på fælt da, for å holde hjulene igang, i butikken.

Jeg tenkte sånn, at hvis jeg gjorde min del, så ble det lettere for de andre å gjøre sin del da.

Sånn at vi ikke mista kontrollen på butikken.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.