![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sivilombudsdmann Arne Fliflet – Klage
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Apr 20, 2010 at 9:30 PM | |
|
To: Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no> | ||
| ||
PS.
Jeg og søstra mi, vi bodde jo hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70-tallet.
Og da var det sånn, at faren vår, Arne Mogan Olsen, han kjørte noen ganger ned til Larvik, for å hente oss, i ferier osv.
For at vi skulle være på Berger, hvor han var fra.
Og da hendte det, husker jeg, at han fortalte Molbo-vitser, i bilen.
Men, han visste jo at mora vår var halvt dansk, (og Molboland ligger jo i Danmark, fortalte faren vår. Jeg hadde ikke hørt om Molboland før han begynte å fortelle Molbo-vitser i bilen).
Så faren min var kanskje litt slem, tenker jeg nå.
Han kalte oss vel egentlig for Molboer, gjorde han ikke det da?
Så han gir inntrykk av å være en veldig jovial personlighetstype.
Men han er egentlig ganske slem, vil jeg si, han faren min.
Han er nok som en Dr. Jekyl og Mr. Hyde-type, vil jeg si.
For han har også truet meg og søstra mi og stesøstra mi i fylla, en julaften vi var tenåringer, om at han visste ting om alle oss.
Så faren vår har muligens angrepet oss barna hans, (og stedatteren Christell da).
Ihvertfall hvis han fulgte opp den trusselen, som han ga oss i fylla, en julaften, i huset til Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen, i 1987, var det kanskje.
Christell og Pia ble litt som skremte høns ihvertfall, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Hvem nominerte Didrik Nyholm, fra Danmark, til Nobels Fredspris, i 1931?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Apr 20, 2010 at 10:46 AM | |
|
To: postmaster@nobel.no | ||
| ||
PS.
Jeg synes forresten at det var rart, at han danske professoren, som nominerte min tippoldeonkel, til Nobels Fredspris.
At han ikke nevnte det, at Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, hadde vært dommer i mange år, i ‘the mixed courts’, i Egypt.
Da hadde han kanskje vunnet, for det arbeidet i Egypt fikk han vel noen ordener for, den franske æreslegionen og en japansk orden.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
Så det syntes jeg kanskje var litt rart.
Men men.
Det var en annen fra den ‘verdensdomstolen’, eller Folkedomstolen, som også ble nominert.
Så det ble kanskje vanskelig å skille dem.
Men kanskje den domstolen burde fått Nobels Fredspris.
Men, Norge var nok skuffet over den domstolen, for Norge tapte jo Grønland, der, til Danmark, akkurat det året, i 1931.
Så det var nok ikke så mye håp for min tippoldeonkel da.
For det var vel ikke alle som var like uavhengige og selvstending, som han.
Det er kanskje litt politisk tankegang, noen ganger, bak utdelingen av Nobels Fredspris?
Jeg tenkte på at Obama fikk fredsprisen, det var vel kanskje litt politisk.
Siden han ble nominert etter bare noen få dager i sitt embede.
Og man kan se at min tippoldeonkel, han ble nominert etter et langt livs arbeide, som dommer, i en alder av 72 år.
Så det med at Obama fikk fredsprisen, det var kanskje at man tenkte litt politisk, som han som nominerte min tippoldeonkel nevner, at min tippoldeonkel var flink til å unngå, å blande politikk inn i avgjørelsene.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi får se hva som skjer.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her ser man at dødsår, for min tippoldeonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, er oppgitt å være 1941:
http://nobelprize.org/nomination/peace/nomination.php?action=show&showid=1786
PS 3.
På tysk Wikipedia, står det at min tippoldeonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, døde i 1931, (og dette stemmer med det min mormor fortalte meg på telefon, for et par år siden, at han ble syk like før det skulle dømmes mellom Norge og Danmark, om Grønland, og så ikke ble bra igjen, men døde like etter da, var det vel.
Hun sa at det hadde stått i avisene: ‘Blir det Nyholm, eller X.X.’ [som skal dømme mellom Norge og Danmark om Grønland]):
http://de.wikipedia.org/wiki/Didrik_Nyholm
PS 4.
Her kan man se det, at min tippoldeonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, var Ibsen-fan, og kanskje også da Norges-venn, (og jeg lurer på om han ville ha dømt for Norge, i rettsaken mot Danmark, om Grønland, siden han var Ibsen-fan osv. Men så ble han syk, eller ‘syk’?, like før det skulle dømmes, sa min mormor, Ingeborg Ribsskog, på telefon, for et par år siden):
http://www.abebooks.co.uk/servlet/SearchResults?an=NYHOLM,+Gjedde+(1858-1931).
PS.
Han her Helge Olsen, var også op på kanalen #assrape(!)
Så jeg dreiv og spurte han, på irc-kanalen #Norge, på Dal-net, om han skulle voldta kona si, (for han er gift faktisk, leste jeg på nettstedet hans), i ræva mens han stakk henne i øyet med en gaffel.
For det virker som at han har sånne tendenser, må jeg si.
Så da blir jeg litt skremt jeg, når jeg ser at sånne folk driver og snoker rundt på nettstedene mine.
Så sånn er det.
Bare noe jeg la merke til.
Huff-huff.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se at han samme Helge Olsen, (som har vært og kikka på johncons.org), kaller seg capslock clobber, på #Norge, på Dal-net, på irc.
Jeg klager på at jeg ikke får rettighetene mine, fra politiet.
Han sier at det eneste jeg har rett til, er å få en gaffel i øyet:
https://johncons-blogg.net/2010/03/her-er-en-logg-fra-norge-pa-dal-net-pa.html
PS 3.
Det med ‘gaffel i øye’, er antagelig noe undergrunn-trussel.
Noen i noe undergrunn, (‘mafian’ som jeg har overhørt i Oslo i 2003, at jeg er forfulgt av?), mener kanskje at jeg har sett på noe som jeg ikke hadde lov å se på.
Det skjedde en episode, en travel dag på Rimi Bjørndal.
To håndverkere kom plutselig og skulle gjøre noe i garderoben.
Og det var før stengetid, så jeg tenkte ikke på at det var noen der.
Så da, så åpna døra, så skreik hu Fiza, fra Pakistan, tror jeg.
Men jeg så jo ikke henne, inne i garderoben.
For jeg kikka ikke inn døra.
Jeg bare åpna døra, ganske rolig.
Så hørte jeg et skrik, også lukka jeg døra.
Men jeg så ikke inn i rommet.
Jeg var veldig stressa, for det var mye å gjøre.
Men, det er vel ikke min feil, at Rimi Bjørndal ikke hadde lås på innsiden av garderoben?
Eller at de ikke hadde en herregarderobe og en damegarderobe?
Hvorfor kom disse håndverkerne på slutten av en lørdag, eller hva det var?
Jeg var bare låseansvarlig da, og hadde ikke ringt etter dem.
Det må kanskje ha vært noe plott da.
Men uansett så så jeg ikke en flik av huden til hun Fiza, for jeg hørte at hu skreik, før vi gikk inn i rommet, og jeg så ikke inn døra, for jeg var litt obs på de håndtverkerne.
Så sånn var det.
Kanksje det noe undergrunn reagerer på, er at hvis jeg går forbi ei pen, ung dame, med fine pupper f.eks., på gata i Oslo eller noe.
Så kanskje jeg kikker jeg litt på henne.
Men det har jeg hørt, at damer liker å bli sett litt på.
Det er ikke noe galt det.
Hvis de har pupper og sånn, så er det vel lov å se litt på dem.
Og hvis de er så unge at de ikke har pupper, så burde de vel ikke gå aleine rundt i byen heller.
Ikke det at jeg ser på så unge damer, som ikke har pupper.
Men jeg bare lurer hva det er som noe undergrunn har hengt seg opp i, vedrørende meg.
Ikke vet jeg.
Men i Norge så har vi ihvertfall et ordtak som heter, at ‘det er lov å se men ikke røre’.
Men Oslo er kanskje ikke i Norge lengre?
Hva vet jeg.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Og den gangen jeg ble kasta ut fra Detroit og USA, uten noe ordentlig grunn, (som jeg egentlig kan skjønne ihvertfall), i 2005.
Så overhørte jeg at en amerikansk flyplass-politimann, sa til en kollega, at han ikke likte det, at jeg leste navnet mitt på tavla der.
For de skreiv opp navna på alle de som ble avhørt der, og som enten fikk lov å komme inn i USA, eller ble sendt tilbake til Europa, (eller hvor de kom fra).
Dette var i 2005, og jeg syntes at amerikanerne var helt prega enda, pga. 11. september og en slags verdenspoliti-holdning.
Noe sånt.
Som gjorde at de så på seg selv som dommere over folk fra andre nasjoner.
Noe sånt.
Så det er kanskje amerikanerne, som ikke syntes de plagde meg nok, når de sendte meg ut av USA, uten grunn, (før jeg engang kom inn i landet).
Men som også har lyst til å stikke gafler i øynene på meg.
Ved hjelp av sin etterettning CIA, eller noe ‘mafian’, som de kanskje kontrollerer.
Hvor f.eks. han pervoen fra Skedsmokorset vel, Helge M. Olsen er medlem.
Er det dette som foregår?
Hva vet jeg.
Noe er det nok ihverfall.
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Angrep fra anonyme internettkrigere på Dagbladets kommentarsystem
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Apr 20, 2010 at 1:47 AM | |
|
To: support@db.no | ||
| ||
PS.
Altså, for det første, ‘Bjartleif Gudrulfsen’, er jo ikke et ekte navn.
Likevel er det slitsomt, å hele tiden bli angrepet, av tilsynelatende utallige sånne anonyme ‘internettkrigere’.
Her kan man se det, at den samme ‘Bjartleif Gudrulfsen’, angrep meg for noen dager siden, når jeg kommenterte en artikkel om Løvenskiold-skogene:
http://www.dagbladet.no/profil/?op=ViewProfile&userId=1000000464&menu=feed
PS 2.
Men, som jeg skrev om i den forrige bloggposten.
Det var jo fler enn meg, som mente det samme, om det å sende e-poster etter kl. 24.
Likevel angrep denne ‘Bjartleif Gudrulfsen’ bare meg, (som jeg kunne se ihvertfall).
Så denne Bjarleif-en, er nok en anynym internettkriger, som har som agenda, å terrorisere meg.
Antagelig for noe nettverk.
Og det er flere som Bjartleif Gudrulfsen, som angriper meg på samme måte, når jeg skriver på Dagbladets kommentarsystem.
Men jeg får begynne med Bjartleif-en da.
For man må vel begynne et sted.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er fra Dagbladet.no-artikkelen, hvor man kan se det, at sjefen i et reklamefirma vel, er ‘helt på jordet’, og sender e-poster til jobbsøkere, etter klokken 23 om kvelden:
PS 2.
Grunnet til at jeg kan dette litt på rams.
Det er fordi the Financial Ombudsman, her i England.
De tulla med meg, på samme måten.
De også sendte meg e-post om natten, natt til søndag.
Eller tidlig søndag morgen, kan man vel kanskje også kalle det.
I 5-6 tiden, eller noe.
Og det er trakassering, mener jeg, å sende personlige forretnings e-poster, til sånne tider, som kl. 23 eller klokken 6 søndag morgen.
For det er i folks fritid, mener jeg.
Så det er veldig useriøst og uprofessjonelt, mener jeg, som har vært blåruss, og studert informasjonsbehandling og økonomi på en privat høyskole, NHI, (og som også hadde en farfar som hadde et snekkerverksted, Strømm Trevare, og som ble sur hvis folk ringte under middagen).
Jeg lurer på hva farfaren min hadde sagt, hvis noen leverandører, e.l., hadde ringt klokken 6 natt til søndag, (om noe angående Strømm Trevare).
Da hadde nok hele huset der våkna, vil jeg tro, hvis det hadde skjedd før faren min og brødrene hans flytta hjemmefra, på 60-70 tallet.
Så sånn er nok det.
(Så derfor har jeg også kalt the Financial Ombudsman for ombudsmennenes svar på Nigeria-brevene, her på bloggen).
Men men.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her kan man se at det ikke bare er meg som ser denne saken på denne måten:
PS 4.
Og her, (selv om han kanksje er litt ‘far out’):
PS 5.
Men det virker som at kanskje husmødre og andre, de blir imponert av folk i høye stillinger, og som jobber i fine firma.
Så de vil kanskje automatisk holde med firmaet, for de tror ikke at en vanlig person har like mye rettigheter, som et firma.
Men det har de faktisk, i samfunnet.
Det lærte vi på handel og kontor, i rettslære, at både en person og et firma, er en ‘juridisk person’.
Så selv om en person, kanskje ikke virker så imponerende, så skal denne behandles likt som f.eks. verdens største firma, i rettsaker osv.
For, for loven, så skal en vanlig person og Microsoft, behandles som likeverdige parter.
Fordi begge partene er en ‘juridisk person’, ifølge loven.
(Dette gjelder nok i Norge, men sikkert også i resten av den siviliserte verden, for Norge er jo en del av den vestlige verden, så hovedprinsippene i norsk lov er nok ganske lik med hovedprinisippene i andre land i Vesten sine lover, siden de bygger på idealene fra den franske revolusjon og lover/regler rundt forretningslivet, som vel har oppstått mye i England, når England hadde et verdensomspennende imperium. Noe sånt).
Så noen tror kanskje at store firma alltid har loven på sin side.
Og at hvis jeg har en sak mot Bertelsmann, (og Microsoft), så betyr det at det har klikka for meg, for de tror at de store firmaene alltid har rett.
Men, juridisk sett, så skal det ikke egentlig bety noe at de firmaene er rike og store.
For loven skal være lik for alle.
Men kanskje de har noen kontakter til forskjellige lands etterettning eller undergrunn, og tuller med en vanlig kar som meg, på den måten?
Siden de er redd for denne loven, som er lik for alle.
For de vil gjerne være ‘likere’ enn andre.
(Som grisene i George Orwells ‘Animal Farm’).
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?
Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?
Vi får se.
Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.
(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.
Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.
Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.
Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.
Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.
(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.
Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.
Og ikke butikksjef.
Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.
Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.
Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.
For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.
For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.
Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.
Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.
Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.
– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)
– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).
– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).
– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).
– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.
– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).
– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).
– Baguette og salat-bestilling.
Det var vel det jeg hadde som ansvar.
Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.
Sånn at butikken alltid var i rute.
Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).
Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.
Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.
Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.
Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.
(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).
Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.
Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.
Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.
Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.
Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.
Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.
Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.
Men, jeg var jo ikke butikksjef der.
Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.
Det var jo ikke min arbeidsoppgave.
For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.
Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).
Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.
Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.
Og han styrte bemanningen osv.
Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.
Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.
Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.
Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.
For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.
Så sånn var det.
Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.
Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.
Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.
Så sånn var det.
Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.
Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).
Husker jeg.
Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.
Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.
Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).
Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.
Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.
Så det var ikke så mye tungt arbeid der.
Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).
Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.
Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.
Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.
De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.
(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.
Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).
Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.
Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.
For, man er ansvarlig for butikkens resultater.
Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.
For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.
Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.
Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.
Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.
Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.
Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.
Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.
(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.
Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.
Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.
Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.
Det er mulig.
Så jeg syntes det var litt sårbart.
For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).
Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.
Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).
Så sånn var det.
Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.
Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.
Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.
For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.
Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.
Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.
Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.
Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.
En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.
(Alex heter han, huska jeg nå)).
Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.
Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.
Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).
Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.
Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Message from Ombudsman Services – Case 575571, Ribsskog
PS.
Her er e-brevet, (om min klage til de på E-on):
'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen