Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Oppdatering/Fwd: Heisann Fryden,

PS.

Men nå har jeg skrevet mye stygt om Løvenskiold her, han fra militæret.

Men, det kom jeg på nå.

At på avslutningsfesten, dimme-dagen, sommeren 1993.

Da dro noen i troppen, (de som ville være med på en privat avslutning vel).

Vi dro til Peppes i Stortingsgata.

Og da hadde ikke jeg noen å spleise på pizza med.

Så da husker jeg at Løvenskiold spurte meg, om vi skulle spleise på pizza.

(Men han skulle ha noen oliven på pizzaen da).

Men jeg sa det var greit, for jeg hadde ikke noen andre å spleise på pizza med.

For en Peppes pizza, det ble litt mye for en person.

Vi var ikke så rike heller, vi fikk ikke så mye dimmepenger.

Så jeg og Løvenskiold, vi har vel egentlig nesten skværa opp, må jeg vel nesten si at jeg tror.

(Men det har jeg ikke huska igjen før nå, mer eller mindre ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på nå, når jeg skylle rydde litt på kjøkkenet her, for det har jeg ikke fått gjort før idag.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Da vi var på Peppes, så syntes jeg at jeg kjente igjen serveringsdama.

Så jeg gikk bort og bestilte øl av henne, for å prøve å finne ut om jeg så riktig.

For jeg trodde det var hu som flytta inn på Ungbo, i Skansen Terrasse, samtidig med meg.

Ei pen dame, i begynnelsen av 20-åra, fra Vestlandet.

Men hu hadde flytta ut fra Ungbo, etter et halvt år, eller et år, eller noe.

Men da var hu fortrolig ovenfor meg, før hu flytta ut, og betrodde seg og sa at hu skjønte at jeg ikke likte de andre folka som bodde der.

Per og Inger Lise og Wenche og Bjørn-Arild osv.

Men om det var hu som jobba på Peppes den dagen, det er jeg ikke helt sikker på.

Men hu ligna veldig ihverfall.

Men jeg huska vel ikke navnet hennes, så jeg bare så litt på hu, for å prøve å skjønne om det var henne, eller ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Og det at jeg skulle bli forsona med han Løvenskiold, og spleise på pizza med han.

Det hadde jeg ikke akkurat venta, etter den mobbinga hans, av meg og Staff, da jeg bodde på stabsrommet, (som reserve).

Så jeg tok av litt på dimme-festen.

Enten på grunn av det, eller nok mest fordi at jeg var fornøyd med at jeg hadde klart å gjennomføre et tøft år, i geværkompaniet/Oppland-regiment, i infanteriet.

Som vel må ha vært en av de tøffeste førstegangstjenestene i verden vel kanskje, eller noe.

Og over halvparten falt fra, tror jeg.

Og jeg var nok den tynneste i troppen, (jeg og Bekklund vel), så jeg var ganske stolt av å ha klart det, for jeg røyka også, og var veldig dårlig på ski, for fra jeg var ni år, så hadde jeg noen dårlige glassfiberski, og fikk ikke noen fler ski.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, så da festa jeg til langt på natt, på et utested, sammen med Bø og mange av de andre.

Og jeg var kanskje den som kom sist hjem, fra dimmefesten, enda jeg bodde på Ellingsrudåsen, siden jeg drakk og festa og feira fælt da, siden jeg hadde kommet meg gjennom det her ‘helvetesåret’.

Så da klarte jeg å komme en time for seint, på jobb, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, dagen etter, for det var en av de annenhver lørdagene, som jeg jobba.

Og da var jeg nesten litt full enda, etter dimmefesten, for jeg tok av litt der.

Så ei dame, som var kunde, reagerte, tror jeg.

Og hvem var sjef den lørdagen, på Rimi Munkelia?

Jo, ingen andre enn Ihne Vagmo, fra Robinsonekspedisjonen.

Så hu ble vel litt furtete siden jeg kom full på jobb, tenker jeg.

Men jeg forklarte vel det, at jeg hadde vært på dimmefest dagen før.

Så jeg tror ikke hu ble så skikkelig forbanna, jeg vet ikke.

Hu fikk med seg det, da hu jobba i Spis/Stabburet, at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, husker jeg.

Men hu ble sur på meg, fordi jeg sa hei, da jeg var butikksjef, (da hu var innom, for å handle, på Rimi Nylænde).

For hu måtte prate med folk i alle butikkene, og ville ikke skravle med meg og, husker jeg at hu forklarte.

Så sånn var det.

Så hu var nok litt sur på meg ja.

Så sånn var det.

Bare nok jeg kom på.

Men men.

Så det er mye rart.

PS 4

Rimi Munkelia, det var også der han nazisten og morderen vel, Terje Sjølie, jobba.

Han var lagergutt, eller noe vel, tror jeg.

Det var han i klassen min fra Drammen, Magne Winnem, som ansatte meg, på Rimi Munkelia, for å jobbe annenhver lørdag, på slutten av 1992, etter at det ble krøll med OBS.

(For hu nye kassalederen på OBS, holdt ikke løftet sitt ordentlig, om at jeg skulle få jobbe der, en del vakter, når jeg hadde fri fra militæret.

For militæret var ikke så bra betalt, så jeg ville gjerne ha mer lommepenger da, til å bruke til røyk og sjokolade, på øvelsene, som var tøffe.

(Søstra mi fikk meg til å begynne å røyke, sommeren 1987, i Sveits).

Og jeg slutta å røyke seinere på 90-tallet.

Men men.

Ei som het Annette jobba også på Rimi Munkelia, som jeg nevnte i e-posten ovenfor.

Pluss en som het Terje Olsen, fra Lambertseter, og en assistent som het Leif Jørgensen, som ble butikksjef seinere på Rimi Siggerud, blant annet.

Og jeg kjente også Leif gjennom festing med Magne Winnem.

Men men.

Jeg var også med på Manpowerstaffetten og Oslo-løpet, med Rimi Munkelia, i 1993 vel.

Hvor hun Ihne Vagmo var med og vel.

Med flere vel.

Jeg løp ganske raskt, for jeg var i nesten hardtrening, i militæret.

Winnem bodde også på Lamberseter, en stund, (over Rimi Nylænde), da han var sjef på Munkelia.

Så sånn hadde det seg, at jeg ble vant til å spille tennis, på Lambertseter, for jeg var med Winnem.

En gang var jeg og Axel der, og spilte tennis.

Seinere på 90-tallet da.

Kanskje i 1994, eller noe.

Og da så jeg plutselig at det var Terje Sjølie, som var på fotballbanen ved siden av, og spilte fotball med en yngre pjokk av en slektning.

Men men.

For Sjølie var vel fra Lambertseter.

Noe jeg ikke var, så jeg ble litt flau, og sa bare ‘hei’.

Men Leif Jørgensen hadde vel fortalt meg det, før dette, at Sjølie var med på en Vålerenga-buss, som ble kalt ‘blå-bussen’ vel, hvor bare nazister osv. var med.

Så jeg var litt var for han Sjølie, må jeg innrømme.

Så det er mulig at det var derfor jeg bare sa hei.

Men begge vi to var der liksom med våre yngre slektninger da, jeg med lillebroren min Axel, som vel bare var 15-16 år da, og han med en yngre slektning, som var enda yngre enn Axel.

Så jeg sa bare hei.

For jeg regna med at han Sjølie ville være i fred med slektningen sin, og spille fotball.

Og jeg ville være i fred og spille tennis med Axel.

Selv om vi også pleide å spille fotball, mye.

Men vi spilte helst fotball på gresset, og ikke på grusen, hvor vel Sjølie og lillebroren hans, eller fetteren hans, spilte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så det er mye rart, det er helt sikkert.

Så vi får se hva som skjer.