-
Man kan jo se i den nest forrige bloggposten, at faren min og hans nye familie, behandla meg, som en gammel tante omtrent, som måtte bo alene, fra jeg var ni år.
Så det var derfor jeg ville flytte til Oslo.
For familien til faren min, behandla meg så nedverdigende.
Og de hadde hus, både på Bergeråsen, og i Drammen.
Så jeg ville ikke bo på noen av de stedene.
For da måtte jeg nok ha oppført meg som en gammel tante, resten av livet, (hvis det skulle ha funka, at jeg skulle ha bodd på samme sted som de).
Og jeg ble også mye mobbet i klassen, av folk fra Berger da.
Så jeg ville bo i Oslo, (siden det var den nærmeste store byen da).
På Berger, så sa vi jo ‘inn til Oslo’, og ikke ‘ned til Oslo’ eller ‘opp til Oslo’.
Så Berger hører nok til Oslo.
Så sånn var nok det.
Noen prata dritt om meg, for at jeg flytta fra Berger.
(Espen Melheim gjorde dette indirekte.
Og noen på Svelvik ‘Terian’, en gang jeg var der, når jeg var hos farmora mi på Sand, en helg, det første året jeg bodde i Oslo, de sa at jeg var ‘dum’, eller om det var ‘dust’ de kalte meg, siden jeg studerte i Oslo).
Men men.
Men, hvis jeg ikke hadde flytta bort fra familien min, så hadde jeg nok aldri fått opp selvtiliten min igjen.
Faren min, og den nye familien hans, (Haldis, Christell, Viggo, Jan og delvis søstra mi og Solveig i Holmenkollen osv.), de behandla meg så dårlig, så følte meg som en taper og en noldus da.
(Se bare i julekalenderen luke 8, som var på forskudd).
Ikke bare var det sånn, at jeg ikke fikk lov å bo sammen med min fars nye familie.
Nei da, de mobba meg indirekte, og gjorde narr av meg også).
Så hvis jeg ikke hadde flytta inn til Oslo, for meg selv, så hadde jeg nok blitt som en taper som måtte oppført seg som en gammel tante, resten av livet.
Så jeg måtte nesten flytte bort, for min egen mentale helses skyld.
Og da var Oslo det mest naturlige stedet for meg å flytte til, siden min far og hans nye familie, holdt til både i Drammen og på Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.
Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.
Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.
For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.
Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.
Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.
For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.
Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).
Noe sånt.
Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.
Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.
Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.
Men den var fra 1986.
Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.
Så sånn var det.
Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.
Så syntes jeg det var litt ekkelt.
For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.
Så sånn var det.
Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.
Så det syntes jeg var ganske ekkelt.
Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.
(Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).
For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.
Noe sånt.
Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.
Da gikk hu inn på kjøkkenet.
Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.
Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.
Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.
Så sånn var det.
Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.
Så det var litt merkelig vel.
Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.
Hvem vet.
Vi får se.
Men arveoppgjøret ja.
Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.
Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.
Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.
Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.
Og Martin sa ‘ja’.
Men de spurte ikke meg ordentlig.
For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.
Men samme det.
Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.
Og det sa de ikke noe imot.
Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.
De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.
Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.
Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.
Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.
Så jeg håper ikke de har tulla noe med det.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Her er Tullebukkene episode 8, fra julekalenderen på johncons-blogg, ifjor:
8.
PS 4.
Når faren min dør, så skal jeg sende en pakke ‘Blomme i Madeira’ i posten til Haldis eller Christell, eller hvem av dem som lever lengst.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
PS.
Her er Tullebukkene episode 7, fra ifjor:
7.
-
At mora mi var nok ikke i Malteserordenen.
Og derfor ble hu tulla med, av søstra mi, (Pia), og mora si, (Ingeborg), og også tante Ellen, tror jeg.
Siden de nok er i Malteserordenen.
Noe sånt.
Og vel også Martin, (og kanskje også dattera hans, Liv Kristin).
Jeg tror de må ha ‘impaled’ mora mi, på et rundt bord som bestemor Ingeborg hadde.
(Når de tok av bordplata).
For mora mi hadde kreft, og satt i rullestol.
Da jeg og broren og søstra mi besøkte henne på Moss Sykehus.
Så døde hu noen dager seinere.
(Søstra mi ringte og oppdaterte meg, og kom med sjokkbeskjeden om at mora mi ikke hadde så lenge igjen å leve).
Men men.
Så hadde hu et veldig forpint utrykk i ansiktet, da vi kjørte til Moss Sykehus, dagen etter hu døde.
Og de som jobba der, sykepleierne, som satt i pauserommet, eller røykerommet, de ble som skremte høner, som kvakk til, da vi dukka opp der.
Så sånn var det.
Og sommeren etter, så måtte jeg montere på den bordplata, sa søstra mi, når vi besøkte bestemor Ingeborg.
Det må ha vært sommeren år 2000, det da.
Så sånn var det.
Og da mener jeg at det var noe rødt på det bordbeinet i midten.
Hvorfor måtte jeg gjøre det her, når bestemor hadde så mange venner i Nevlunghavn?
Hm.
Søstra mi spurte meg også i forkant av at mora mi fikk kreft, om jeg skulle passe på mora mi, når hu ble gammel.
Noe jeg ikke svarte noe klart på, for jeg hadde ikke tenkt på det her.
Som sagt, så var mora mi sånn, at hu ikke engang tålte å ha på TV-en.
Og hu tulla og maste på meg, hver gang jeg var på besøk hos henne.
F.eks. om å ommøblere hele huset, midt på natta, osv.
Så sånn var det.
Og mora mi hadde jeg jo ikke bodd hos, siden jeg var ni år.
Og hu hadde jo vært mye på institusjon osv., for nerveproblemer osv.
Så det kom litt bardus på meg, da søstra mi begynte å prate om at jeg måtte ta meg av mora mi, når hu ble gammel.
Enda jeg ikke hadde hus engang, og heller ikke kone.
Men var en ungkar i slutten av 20-åra, når søstra mi begynte å plage meg med det her.
Det var sånn man måtte ta når den tid kom, mente jeg.
Men søstra mi skulle ha svar, på noe som antagelig var mange tiår fram i tida da, på slutten av 90-tallet.
Så jeg synes jeg aner noe sånne Malteserorden-fakter, på søstra mi.
Sånn som bestemor Ingeborg vel også hadde.
Tante Ellen kjente jeg ikke så bra, så jeg kan ikke si noe sikkert, på hu.
Men Christell er vel kanskje med på det her og.
Og de dreper sine slektninger og søstra mi sa også til meg, på 90-tallet, at ‘vi har jo ikke noe saks’, en gang etter at hu hadde tatt med tre negre hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, og jeg sparka en fotball i veggen, siden de hadde tatt juice av meg, (vi hadde hver vår husholdning, og søstra mi hadde ikke sagt fra at disse skulle sove i stua).
Og vi hadde jo saks.
Så det var et ‘idionom’, det søstra mi sa, ‘vi har jo ikke noe saks’.
Det var en trussel, om at jeg skulle miste tissefanten, sånn som jeg skjønner det nå.
Så hu og bestemor Ingeborg, de ‘impaled’, altså de, hva heter det, spidda mora mi.
Og fikk en nybegynner til å sette kateter på meg, da jeg opererte kneet, og søstra mi prøvde å lure meg til å ta ut den ledningen, til kateteret selv osv., etter operasjoen, husker jeg.
Og hu ga meg ukeblad og sjokolade fra bestemor.
Og appelsin-sjokolade, til å knuse.
Hu var på sykehuset 2-3 ganger.
Så søstra mi er nok i Malteserordenen, og gjør masse perverse ting med de i familien som ikke er i Malteserordenen, skjønner jeg nå.
Noe sånt.
Sånn virker det ihvertfall litt for meg.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Ja,
det var jo et sjokk for meg, må jeg si, da mora mi døde, bare 52 år gammel, i 1999.
Så da dro jeg med broren min Axel, ut til Nevlunghavn, for å hilse på Ingeborg, siden vi ikke hadde vært så flinke til å besøke mora vår, (som var mye på institusjon osv., og som ikke tålte å ha på TV-en osv.).
Og da viste det seg at broren min, Axel Thomassen, kjente en av bestemor Ingeborgs venner i Nevlunghavn, som ble kalt ‘Majoren’, av en eller annen grunn.
Det var en som Axel leide rom av sønnen til, i Slemdal, visstnok.
Så det var bra at Nevlunghavn og Larvik, var så greie å passe på bestemor Ingeborg.
Vi barna til Karen hadde jo nok med skole og jobb i Oslo, siden mora vår var på institusjon, og faren min, han var også ganske ansvarsløs, og lot meg bo alene fra jeg var ni år osv.
Og onkelen min Martin, sa jo i 2005, at bestemor Ingeborg var litt som ei skrulle.
Og hu bodde jo i Norge, i 60-70 år, men prata vel fortsatt dansk, må man vel si.
Likevel, så var folk i Nevlunghavn veldig snille, og lot bestemor låne biblioteket, hver sommer, til maleriutstilling.
Og de lot bestemor låne forsamlingslokalet i Gurvika, hver gang hun hadde runde bursdager.
Og som sagt så lot jo Larvik kommune, bestemor få fin eldreleilighet, når pengene etter bestefar Johannes og Ingeborg sitt store skipperhus, ved bedehuset, (det huset som hadde så fin hage, som Aftenposten skrev om), var brukt opp på reiser rundt omkring i Europa og forskudd på arv, osv.
Men men.
Så jeg tror jeg kan si det på vegne av hele familien etter Ingeborg, at tusen takk til Nevlunghavn og Larvik, at de var så snille mot bestemor Ingeborg, selv om hun hadde brukt opp mye av pengene etter huset Johannes kjøpte, så fikk hun fortsatt lov å bo i Nevlunghavn, selv om hun ikke klarte å legge om til norsk og det kanskje var litt vanskelig å skjønne alt hun babla om på den dansken alltid.
Men men.
Så det må jeg innrømme at jeg syntes var veldig snilt gjort av Nevlunghavn og Larvik kommune osv.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Google Mail – Problems with Scottish Power
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Problems with Scottish Power
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Dec 6, 2009 at 1:12 PM
To:
research@ombudsman-services.org
Hi,I've had some problems with Scottish Power.They called me some months ago, and asked for a meter-reading.Then, suddently, I had more than £800 in debt to them, even if I think that sounds to much.So I suspect the meter-reading they called about, could be bogus.Also since I didn't like the tone, of the young man calling, to be honest, it sounded on his voice that something could be wrong.(I've had problems with 'mob'/'mafian' in Norway, which could also me linked with mob in Scotland, for all that I know).Scottish Power stopped answering my e-mails after this, so I switched to E-on.Scottish Power sent my debt to a number of comanies, even if I called the CCCS, and offered to pay a token-payment each month, since I'm unemployed, after advice from the CCCS.On 27/10, I agreed on the phone, with Manish, from Scottish Power, that I would call them on 28/10, (customer-support), and arrange a payment-plan/token-payment agreement, on £5 a month.I called and explained about this, on 28/10, and payed £5, (which I've also payed around a month later, another £5, one day late, since I was on a course on Monday).Even so, Scottish Power, sent my debt to Commercial Credit Services, on 5/11, I was told by them, (by Florence there), on Thursday.So I'm having a lot of problems with Scottish Power, so I wanted to please complain about all the mention problems, and I hope you can have a look at my e-mail and identify what they have done wrong, and investigate if the latest meter-reading, (when the young man from them called me), was wrong.Hope this is alright!Yours sincerely,Erik RibsskogPS.My Scottish Power Electricity Account Number, is: 07345672012
