http://www.google.no/search?hl=no&q=runar%20mogan%20olsen%20er%20raggar%3F&btnG=Søk&meta=

PS.

Nei, Runar var vel mer raddis.

Eller jeg spurte han en gang, på begynnelsen av 80-tallet, om han var hippie, under hippie-tida, og da svarte han at han måtte vel si at han var hippie.

Jeg tror ikke Runar var så inne i dette med amerikanske biler osv.

Han er vel mer glad i Mercedeser.

Han hadde en orange, ganske ny mercedes, husker jeg, på 70-tallet.

De første ‘firkanta’ Mercedesene, i E-serien, eller hva det heter.

Men men.

Mer da.

Jo farmora mi, Ågot, hun fortalte en historie, på 80-tallet, om at da Runar dro inn til Oslo, for å studere, så var det en som spurte han, om han ville selge narkotika, på gata.

Under hippie-tida da, mens Runar var ‘raddis’ da vel, med ganske langt hår osv.

Favorittstedet hans, i Oslo, det tror jeg var Peppes på Solli Plass, sånn rundt 1980.

Ihvertfall husker jeg at jeg og faren min møtte Runar der, en gang, som vi var inne i Oslo.

Mens faren min var ikke så pizza-fan.

Han dro heller på kinaresturant, eller oftest gatekjøkken da, og kjøpte pølse i brød og is og brus osv.

Men men.

Mer da.

Jo, hvis noen spør deg på gata.

Vil du selge narkotika for meg/oss.

Hva gjør du da?

Hva ville en vanlig, ordentlig person gjort?

Han ville vel ikke sagt noe, og bare gått videre?

Men Runar, gikk han bare videre?

Neida, han sa ‘nei’, han vet du.

Da er det sånn at han vurderte det, vil jeg si.

Og farmora mi, hun tror jeg var ganske underfunding egentlig, selv om jeg nok ikke skjønte det så bra, på 80-tallet, da jeg var guttunge osv.

Men men.

Hun sa for eksempel en gang, at onkel Håkon.

Ei jente hadde vært så forelska i onkel Håkon, at hu klatra opp i treet, og ble der hele natta(!)

Hehe.

Det fortalte Ågot til meg og søstra mi, da vi var på ferie på Berger, og var sånn 5-6 år kanskje, og egentlig bodde i Larvik, hos mora vår.

Også fortalte hu, at de radioene i kjeller’n, nei, de var onkel Håkon sine, for han var så glad i å skru på gamle radioer.

Men egentlig så var ikke han så glad i gamle radioer.

For da bestemor Ågot fikk seg digital klokkeradio, på 80-tallet, som stod i stua.

Da tok onkel Håkon den klokkeradioen med seg, til leiligheten sin, på Bergeråsen, og satt istedet en radio fra 30-tallet, med radiorør i, i huset til Ågot.

Så Håkon var nok mer glad i transistorradioer, (eller i de klokkeradioene så var det vel kretskort), enn i radiorør-radioer, vil jeg si.

Så Ågot mente kanskje at hun var så redd for Håkon, at hun klatra opp i treet, for at ikke Håkon skulle gjøre henne til sexslave(?)

Da vi skulle på ferie til Jugoslavia, sommeren 1980, jeg og faren min og Haldis og Christell.

I amerikaneren til faren min.

En Ford Lincoln continental.

En 5-6 meter lang bil.

Da hadde Runar og Håkon og dem dratt ned, noen dager før.

Og da dro vi innom, hun jenta som hadde klatra opp i treet, fordi hun var så forelska i onkel Håkon.

Og det var ei dame med lyst hår vel, som bodde med mann og barn vel, i en betongforstad til København.

I noen blokker der.

Jeg syntes det var litt kjedelig der.

Så jeg gikk i butikken, en dansk matbutikk.

Og da ble Christell med, for Haldis spurte.

Og da kjøpte jeg vannpistol, dansk Donald-blad, og et dumt sett for å lage is, som måtte fryses, og vi kjørte jo nedover mot Tyskland, så det var jo bare dumt, fant jeg ut.

Jeg tror Christell kjøpte noe og, men jeg husker ikke hva det var.

Men men.

Så bestemor Ågot kan nok egentlig ha ment noe annet.

For hun fortalte den historia så ofte, eller ihvertfall flere ganger, om at Runar ikke ville selge narkotika i Oslo.

Så jeg lurer på om Runar egentlig begynte å selge narkotika i Oslo, og ble med i noe ‘mafian’?

Fordi han fikk drosjelappen.

Som også Atle hadde, en kamerat av faren min, som var kjeltring.

Atle var fra Oslo, og den første jeg viste om, som hadde digital-klokke, på 70-tallet, da jeg egentlig bodde i Larvik, rundt 1977 kanskje.

Så sånn var det.

Han Atle var sånn, at da de dreiv å kjørte på campingferie, opp på Vestlandet, eller i ‘Dalom’, eller noe.

Så bare kobla Atle seg til på en bensinstasjon sitt strømnett, husker jeg at faren min sa en gang, på 80-tallet.

Så faren min slutta å være kamerat med Atle.

Atle solgte noen senger for faren min.

Og fant på masse klager.

Blant annet at det mangla en skrue, i en skruepose, til noe køyesenger.

Og da fikk jeg skylda.

Jeg var sånn ca. 10 år kanskje.

Siden det var min jobb å pakke skruer.

Det hadde pleid å være onkel Håkons jobb.

Men jeg pleide å stifte stiftene rett, på linje liksom.

Sånn her: — — — —

Øverst på posen med skruer da, med vanlig stiftemaskin.

Mens onkel Håkon, han var ikke så nøye, med at stiftene skulle være rette.

Så han stifta sånn her:

– – –
– – –
– – –

Sånn stempla Håkon nesten da, (ikke så skeivt kanskje men).

Og Håkon brukte bare tre stifter.

Så jeg tror at Atle kan ha lirka ut en mutter eller skrue, fra den posen.

For Atle skyldte på meg.

Tror jeg.

Men jeg forklarte at den hadde ikke jeg stifta, for det så jeg på stiftinga.

Så sånn var det.

Så Atle likte nok ikke meg.

En annen gang, så var vi inne hos Atle og dem.

Atle var sammen med ei pen, smekker, ung, brunette.

Som var litt sånn spesiell, syntes jeg det.

Hun var nesten for mye av det gode.

Noe sånt.

Men men.

Men da fikk jeg kjeft, da jeg var sånn ca. 10 år, for det stod sukkertøy, på stuebordet.

Og vi måtte sitte der, i over en time, inne i Oslo, og vente da, på noe greier, jeg og faren min.

Og jeg var sulten da, eller sikkert mest godtesyk.

Og da fikk jeg kjeft av hu dama til Atle da, for de var til gjester, de sukkertøyene.

Da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, siden jeg var ti år, eller noe, da.

Så jeg sa ikke noe.

Og det gjorde ikke faren min heller.

Så sånn var det.

Atle og mora til Atle, de hadde hver sin leilighet, i en bygård på Frogner, eller noe.

De hadde eid gården, i gamle dager.

Men så hadde de vært litt dumme kanskje(?)

De ville ha penger med en gang.

Så solgte de gården, mot noen hundre tusen da.

Og også mot at de fikk lov å bo i gården der, så lenge de levde da, gratis da sikkert.

Så sånn var det.

Mer da.

Jo, da vi kom tilbake til Sand.

Da støtta faren min meg da, overfor farmora mi, Ågot.

Om at Atle og dama kunne ha spurt om vi var sultne og ville ha noe brødskiver.

Men det gjorde dem ikke.

Jeg får ta en pause, men jeg skal skrive mer om Runar.

Vi får se.

PS 2.

Det var ikke så lett å få det riktig med stiftinga ovenfor.

Men sånn her var det ca:

PS 3.

Så fikk Runar flylappen, og en gang så kjørte han fly rett over huset til Ågot, fra Fornebu da sikkert.

Noe sånt.

Sikkert et sånt Cesna-fly, eller noe.

Noe sånt.

Men, jeg har jo skrevet tidligere, at Runar kontrollerte sønnen sin, Ove.

Og en sommer jeg besøkte dem.

Det må nok ha vært etter Scandinavian Star-ulykken.

Så sommeren 1990?

Det var da jeg bodde i Oslo ihvertfall vel.

Jeg var ikke så veldig fornøyd etter å ha besøkt dem, husker jeg.

Jeg gikk vel ikke så bra sammen med søskenbarna mine der, ungene til Runar, kanskje, i den ferien.

Det var vel da jeg hørte på the Cure og sånn.

Så det var nok sommeren 1990.

Jeg husker at fetteren min Øystein, som da bare var guttunge, han likte også the Cure, husker jeg at jeg overhørte, da onkel Runar spurte han, på sin vanlige, strenge måte.

Det var en av the Cure-sangene som jeg hadde på kassett, som var litt spesiell.

Den sangen her var egentlig ikke på moten, i 1990, men jeg syntes den var litt kul da.

Skal vi se om jeg finner den.

Det her var en live-versjon da, spilt inn senere.

Det var snakk om en studio-versjon, som jeg hadde på kassett da, den ferien i Son, sommeren 1990, var det vel.

Så skulle Ove følge meg til jernbanestasjonen, i Sonsveien.

Da jeg skulle tilbake til Oslo.

Uten noen grunn egentlig.

Ove sykla da, mens jeg gikk der med bag eller koffert, eller noe, til toget.

Men han trengte jo ikke å vise meg veien til toget, jeg visste vel veien.

Hvis ikke så kunne han bare forklart.

Så stakk han da, like før vi kom fram til Sonsveien togstasjon.

Så sånn var det.

Så han venta ikke sammen med meg, til toget kom, eller noe.

Neida.

Og det var like greit, husker jeg at jeg syntes, for han kan være litt spesiell, eller slitsom.

Men men.

Og da hadde noen skrevet en alle barna-vits, på Sonsveien togstasjon.

(De var fan av alle barna vitser, ungene til Runar, husker jeg fra en julaften, på 80-tallet, noen år før jeg flytta inn til Oslo).

Men men.

Og da stod det, ‘alle barna kom lykkelige hjem fra ferien, untatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

Så sånn var det.

Så spoler vi frem til år 1997, kan det vel ha vært.

Jeg skulle på date, og se Titanic, på den her tida, med ei jente fra et eller annet tettsted, utenfor Oslo.

Som jeg traff da jeg var med søstra mi og Axel, på Valentinos, like etter nyttår 1997?

Noe sånt.

Kan Pia være under kontroll av Runar tro?

For en gang, da jeg og Ove og søstra mi, satt på med Runar og faren min.

Runar kjørte vel da.

Så begynte søstra mi, som var i 10-11 års alderen da.

Som var et år eldre enn Ove vel, og et år yngre enn meg.

Noe sånt.

Hun skulle vise Ove og meg, at hun begynte å komme i puberteten, mens vi kjørte i bilen til Runar vel, i Østfold et sted, tror jeg.

Så Pia dro opp t-skjorta si, og viste meg og Ove, at hu hadde begynt å få pupper da.

Jeg sa ikke noe.

Jeg bare så bort.

Og da så jeg i speilet, at onkel Runar så i speilet, altså rygge-speilet, at søstra mi holdt på sånn.

Jeg kunne se i det speilet i bilen, at onkel Runar så i det speilet, på søstra mi, som tok av seg t-skjorta, og viste fram at hun begynte å få pupper, til Ove.

Kanskje Runar har tatt noe utpressing på søstra mi, etter det?

Det skulle ikke forundre meg.

Men men.

Mer da.

Jo, vi spoler fram til 1997.

Var det vel.

Eller 1996 kanskje.

Da jeg fiksa på tenna mine, hos onkel Runar da, på tannlegekontroet hans, i Ås.

Han fylte amalgam, i noen jeksler jeg hadde fått hull i, pga. dårlig tannpuss i oppveksten osv.

Og for mye cola.

Men men.

Mer da.

Jo, da skulle onkel Runar på møte i tannlegeforeningen, i Oslo, om hvordan man kunne bruke tennene til å identifisere ofre, etter Scandinavian Star-ulykken.

Hvorfor nå Runar skulle det.

Men men.

Dette kan også ha vært noen år før.

Men jeg bodde nok på St. Hanshaugen, og jeg hadde ikke bil da.

Det kan ha vært før og.

Kanskje allerede da jeg bodde på Abildsø, det er mulig.

Det her er litt vagt.

Men jeg husker at jeg fikk sitte på med onkel Runar, inn til Oslo da, i en Mercedes han sikkert hadde da, da han skulle på møte i tannlegeforeningen da, eller hva det het.

Så om det var noe ‘mafian’ som senket Scandinavian Star, eller tente på.

Onkel Runar stoppa for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, på veien til Oslo.

Men men.

Mer da.

Så om Runar er medlem i den ‘mafian’ som brant opp Scandinavian Star.

Det tenker jeg nå.

Om det kan ha vært sånn?

Hvem vet.

Men jeg lurer på onkel Runar er noe mafian.

F.eks. etter det som skjedde, da Ove vraka en av bilene til Runar, som 18-19 åring.

Da kjørte Ove i fylla, ned til Son da.

Så bomma han visst på en sving, eller noe, og kræsja bilen i fylla.

(Fortalte de meg, på Sand da, så jeg så ikke det her).

Men da hadde onkel Runar fått flytta bilen, til en grøft, eller noe, og sagt at det var han som kjørte, eller noe.

Noe sånt.

Poenget var, at de lurte forsikringsselskapet da, så de fikk igjen på forsikringa, enda Ove hadde vraka bilen i fylla.

Og uten at politiet nok ble innblanda, tror jeg.

Så sånn var det.

Så det var vel litt rart.

Den veien inn mot Isdamveien osv. der, den er jo like ved Son sentrum.

I en rundkjøring der, tror jeg.

Noe sånt.

I mellom Sonsveien togstasjon og Son sentrum.

Der kræsja Ove, rundt 1991 kanskje, sa dem på Sand da, en gang jeg var der, på begynnelsen av 90-tallet vel.

Ove ble vel 18 år i 1990 kanskje?

Så at han kræsja i 1990 eller 1991 da.

Noe sånt.

Og onkel Runar, som er kjent tannlege, som har praktisert, i Ås, siden 70-tallet vel.

Han fikk altså dekket over denne fylle-kræsjinga til Ove, sånn at de fikk igjen på forsikringa, og lurte forsikringsselskapet.

Så Runar var nok ikke raggar.

Men han var, og er vel fortsatt, raddis.

Men, han er nok ikke idealist.

For da hadde han nok ikke lurt forsikringsselskapet vel.

Så onkel Runar er nok mer kjeltring enn idealist, vil jeg si.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog