Eller jeg spurte han en gang, på begynnelsen av 80-tallet, om han var hippie, under hippie-tida, og da svarte han at han måtte vel si at han var hippie.
Jeg tror ikke Runar var så inne i dette med amerikanske biler osv.
Han er vel mer glad i Mercedeser.
Han hadde en orange, ganske ny mercedes, husker jeg, på 70-tallet.
De første ‘firkanta’ Mercedesene, i E-serien, eller hva det heter.
Men men.
Mer da.
Jo farmora mi, Ågot, hun fortalte en historie, på 80-tallet, om at da Runar dro inn til Oslo, for å studere, så var det en som spurte han, om han ville selge narkotika, på gata.
Under hippie-tida da, mens Runar var ‘raddis’ da vel, med ganske langt hår osv.
Favorittstedet hans, i Oslo, det tror jeg var Peppes på Solli Plass, sånn rundt 1980.
Ihvertfall husker jeg at jeg og faren min møtte Runar der, en gang, som vi var inne i Oslo.
Mens faren min var ikke så pizza-fan.
Han dro heller på kinaresturant, eller oftest gatekjøkken da, og kjøpte pølse i brød og is og brus osv.
Men men.
Mer da.
Jo, hvis noen spør deg på gata.
Vil du selge narkotika for meg/oss.
Hva gjør du da?
Hva ville en vanlig, ordentlig person gjort?
Han ville vel ikke sagt noe, og bare gått videre?
Men Runar, gikk han bare videre?
Neida, han sa ‘nei’, han vet du.
Da er det sånn at han vurderte det, vil jeg si.
Og farmora mi, hun tror jeg var ganske underfunding egentlig, selv om jeg nok ikke skjønte det så bra, på 80-tallet, da jeg var guttunge osv.
Men men.
Hun sa for eksempel en gang, at onkel Håkon.
Ei jente hadde vært så forelska i onkel Håkon, at hu klatra opp i treet, og ble der hele natta(!)
Hehe.
Det fortalte Ågot til meg og søstra mi, da vi var på ferie på Berger, og var sånn 5-6 år kanskje, og egentlig bodde i Larvik, hos mora vår.
Også fortalte hu, at de radioene i kjeller’n, nei, de var onkel Håkon sine, for han var så glad i å skru på gamle radioer.
Men egentlig så var ikke han så glad i gamle radioer.
For da bestemor Ågot fikk seg digital klokkeradio, på 80-tallet, som stod i stua.
Da tok onkel Håkon den klokkeradioen med seg, til leiligheten sin, på Bergeråsen, og satt istedet en radio fra 30-tallet, med radiorør i, i huset til Ågot.
Så Håkon var nok mer glad i transistorradioer, (eller i de klokkeradioene så var det vel kretskort), enn i radiorør-radioer, vil jeg si.
Så Ågot mente kanskje at hun var så redd for Håkon, at hun klatra opp i treet, for at ikke Håkon skulle gjøre henne til sexslave(?)
Da vi skulle på ferie til Jugoslavia, sommeren 1980, jeg og faren min og Haldis og Christell.
I amerikaneren til faren min.
En Ford Lincoln continental.
En 5-6 meter lang bil.
Da hadde Runar og Håkon og dem dratt ned, noen dager før.
Og da dro vi innom, hun jenta som hadde klatra opp i treet, fordi hun var så forelska i onkel Håkon.
Og det var ei dame med lyst hår vel, som bodde med mann og barn vel, i en betongforstad til København.
I noen blokker der.
Jeg syntes det var litt kjedelig der.
Så jeg gikk i butikken, en dansk matbutikk.
Og da ble Christell med, for Haldis spurte.
Og da kjøpte jeg vannpistol, dansk Donald-blad, og et dumt sett for å lage is, som måtte fryses, og vi kjørte jo nedover mot Tyskland, så det var jo bare dumt, fant jeg ut.
Jeg tror Christell kjøpte noe og, men jeg husker ikke hva det var.
Men men.
Så bestemor Ågot kan nok egentlig ha ment noe annet.
For hun fortalte den historia så ofte, eller ihvertfall flere ganger, om at Runar ikke ville selge narkotika i Oslo.
Så jeg lurer på om Runar egentlig begynte å selge narkotika i Oslo, og ble med i noe ‘mafian’?
Fordi han fikk drosjelappen.
Som også Atle hadde, en kamerat av faren min, som var kjeltring.
Atle var fra Oslo, og den første jeg viste om, som hadde digital-klokke, på 70-tallet, da jeg egentlig bodde i Larvik, rundt 1977 kanskje.
Så sånn var det.
Han Atle var sånn, at da de dreiv å kjørte på campingferie, opp på Vestlandet, eller i ‘Dalom’, eller noe.
Så bare kobla Atle seg til på en bensinstasjon sitt strømnett, husker jeg at faren min sa en gang, på 80-tallet.
Så faren min slutta å være kamerat med Atle.
Atle solgte noen senger for faren min.
Og fant på masse klager.
Blant annet at det mangla en skrue, i en skruepose, til noe køyesenger.
Og da fikk jeg skylda.
Jeg var sånn ca. 10 år kanskje.
Siden det var min jobb å pakke skruer.
Det hadde pleid å være onkel Håkons jobb.
Men jeg pleide å stifte stiftene rett, på linje liksom.
Sånn her: — — — —
Øverst på posen med skruer da, med vanlig stiftemaskin.
Mens onkel Håkon, han var ikke så nøye, med at stiftene skulle være rette.
Så han stifta sånn her:
– – – – – – – – –
Sånn stempla Håkon nesten da, (ikke så skeivt kanskje men).
Og Håkon brukte bare tre stifter.
Så jeg tror at Atle kan ha lirka ut en mutter eller skrue, fra den posen.
For Atle skyldte på meg.
Tror jeg.
Men jeg forklarte at den hadde ikke jeg stifta, for det så jeg på stiftinga.
Så sånn var det.
Så Atle likte nok ikke meg.
En annen gang, så var vi inne hos Atle og dem.
Atle var sammen med ei pen, smekker, ung, brunette.
Som var litt sånn spesiell, syntes jeg det.
Hun var nesten for mye av det gode.
Noe sånt.
Men men.
Men da fikk jeg kjeft, da jeg var sånn ca. 10 år, for det stod sukkertøy, på stuebordet.
Og vi måtte sitte der, i over en time, inne i Oslo, og vente da, på noe greier, jeg og faren min.
Og jeg var sulten da, eller sikkert mest godtesyk.
Og da fikk jeg kjeft av hu dama til Atle da, for de var til gjester, de sukkertøyene.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, siden jeg var ti år, eller noe, da.
Så jeg sa ikke noe.
Og det gjorde ikke faren min heller.
Så sånn var det.
Atle og mora til Atle, de hadde hver sin leilighet, i en bygård på Frogner, eller noe.
De hadde eid gården, i gamle dager.
Men så hadde de vært litt dumme kanskje(?)
De ville ha penger med en gang.
Så solgte de gården, mot noen hundre tusen da.
Og også mot at de fikk lov å bo i gården der, så lenge de levde da, gratis da sikkert.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, da vi kom tilbake til Sand.
Da støtta faren min meg da, overfor farmora mi, Ågot.
Om at Atle og dama kunne ha spurt om vi var sultne og ville ha noe brødskiver.
Men det gjorde dem ikke.
Jeg får ta en pause, men jeg skal skrive mer om Runar.
Vi får se.
PS 2.
Det var ikke så lett å få det riktig med stiftinga ovenfor.
Men sånn her var det ca:
PS 3.
Så fikk Runar flylappen, og en gang så kjørte han fly rett over huset til Ågot, fra Fornebu da sikkert.
Noe sånt.
Sikkert et sånt Cesna-fly, eller noe.
Noe sånt.
Men, jeg har jo skrevet tidligere, at Runar kontrollerte sønnen sin, Ove.
Og en sommer jeg besøkte dem.
Det må nok ha vært etter Scandinavian Star-ulykken.
Så sommeren 1990?
Det var da jeg bodde i Oslo ihvertfall vel.
Jeg var ikke så veldig fornøyd etter å ha besøkt dem, husker jeg.
Jeg gikk vel ikke så bra sammen med søskenbarna mine der, ungene til Runar, kanskje, i den ferien.
Det var vel da jeg hørte på the Cure og sånn.
Så det var nok sommeren 1990.
Jeg husker at fetteren min Øystein, som da bare var guttunge, han likte også the Cure, husker jeg at jeg overhørte, da onkel Runar spurte han, på sin vanlige, strenge måte.
Det var en av the Cure-sangene som jeg hadde på kassett, som var litt spesiell.
Den sangen her var egentlig ikke på moten, i 1990, men jeg syntes den var litt kul da.
Skal vi se om jeg finner den.
Det her var en live-versjon da, spilt inn senere.
Det var snakk om en studio-versjon, som jeg hadde på kassett da, den ferien i Son, sommeren 1990, var det vel.
Så skulle Ove følge meg til jernbanestasjonen, i Sonsveien.
Da jeg skulle tilbake til Oslo.
Uten noen grunn egentlig.
Ove sykla da, mens jeg gikk der med bag eller koffert, eller noe, til toget.
Men han trengte jo ikke å vise meg veien til toget, jeg visste vel veien.
Hvis ikke så kunne han bare forklart.
Så stakk han da, like før vi kom fram til Sonsveien togstasjon.
Så sånn var det.
Så han venta ikke sammen med meg, til toget kom, eller noe.
Neida.
Og det var like greit, husker jeg at jeg syntes, for han kan være litt spesiell, eller slitsom.
Men men.
Og da hadde noen skrevet en alle barna-vits, på Sonsveien togstasjon.
(De var fan av alle barna vitser, ungene til Runar, husker jeg fra en julaften, på 80-tallet, noen år før jeg flytta inn til Oslo).
Men men.
Og da stod det, ‘alle barna kom lykkelige hjem fra ferien, untatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.
Så sånn var det.
Så spoler vi frem til år 1997, kan det vel ha vært.
Jeg skulle på date, og se Titanic, på den her tida, med ei jente fra et eller annet tettsted, utenfor Oslo.
Som jeg traff da jeg var med søstra mi og Axel, på Valentinos, like etter nyttår 1997?
Noe sånt.
Kan Pia være under kontroll av Runar tro?
For en gang, da jeg og Ove og søstra mi, satt på med Runar og faren min.
Runar kjørte vel da.
Så begynte søstra mi, som var i 10-11 års alderen da.
Som var et år eldre enn Ove vel, og et år yngre enn meg.
Noe sånt.
Hun skulle vise Ove og meg, at hun begynte å komme i puberteten, mens vi kjørte i bilen til Runar vel, i Østfold et sted, tror jeg.
Så Pia dro opp t-skjorta si, og viste meg og Ove, at hu hadde begynt å få pupper da.
Jeg sa ikke noe.
Jeg bare så bort.
Og da så jeg i speilet, at onkel Runar så i speilet, altså rygge-speilet, at søstra mi holdt på sånn.
Jeg kunne se i det speilet i bilen, at onkel Runar så i det speilet, på søstra mi, som tok av seg t-skjorta, og viste fram at hun begynte å få pupper, til Ove.
Kanskje Runar har tatt noe utpressing på søstra mi, etter det?
Det skulle ikke forundre meg.
Men men.
Mer da.
Jo, vi spoler fram til 1997.
Var det vel.
Eller 1996 kanskje.
Da jeg fiksa på tenna mine, hos onkel Runar da, på tannlegekontroet hans, i Ås.
Han fylte amalgam, i noen jeksler jeg hadde fått hull i, pga. dårlig tannpuss i oppveksten osv.
Og for mye cola.
Men men.
Mer da.
Jo, da skulle onkel Runar på møte i tannlegeforeningen, i Oslo, om hvordan man kunne bruke tennene til å identifisere ofre, etter Scandinavian Star-ulykken.
Hvorfor nå Runar skulle det.
Men men.
Dette kan også ha vært noen år før.
Men jeg bodde nok på St. Hanshaugen, og jeg hadde ikke bil da.
Det kan ha vært før og.
Kanskje allerede da jeg bodde på Abildsø, det er mulig.
Det her er litt vagt.
Men jeg husker at jeg fikk sitte på med onkel Runar, inn til Oslo da, i en Mercedes han sikkert hadde da, da han skulle på møte i tannlegeforeningen da, eller hva det het.
Så om det var noe ‘mafian’ som senket Scandinavian Star, eller tente på.
Onkel Runar stoppa for å kjøpe pølse i brød, husker jeg, på veien til Oslo.
Men men.
Mer da.
Så om Runar er medlem i den ‘mafian’ som brant opp Scandinavian Star.
Det tenker jeg nå.
Om det kan ha vært sånn?
Hvem vet.
Men jeg lurer på onkel Runar er noe mafian.
F.eks. etter det som skjedde, da Ove vraka en av bilene til Runar, som 18-19 åring.
Da kjørte Ove i fylla, ned til Son da.
Så bomma han visst på en sving, eller noe, og kræsja bilen i fylla.
(Fortalte de meg, på Sand da, så jeg så ikke det her).
Men da hadde onkel Runar fått flytta bilen, til en grøft, eller noe, og sagt at det var han som kjørte, eller noe.
Noe sånt.
Poenget var, at de lurte forsikringsselskapet da, så de fikk igjen på forsikringa, enda Ove hadde vraka bilen i fylla.
Og uten at politiet nok ble innblanda, tror jeg.
Så sånn var det.
Så det var vel litt rart.
Den veien inn mot Isdamveien osv. der, den er jo like ved Son sentrum.
I en rundkjøring der, tror jeg.
Noe sånt.
I mellom Sonsveien togstasjon og Son sentrum.
Der kræsja Ove, rundt 1991 kanskje, sa dem på Sand da, en gang jeg var der, på begynnelsen av 90-tallet vel.
Ove ble vel 18 år i 1990 kanskje?
Så at han kræsja i 1990 eller 1991 da.
Noe sånt.
Og onkel Runar, som er kjent tannlege, som har praktisert, i Ås, siden 70-tallet vel.
Han fikk altså dekket over denne fylle-kræsjinga til Ove, sånn at de fikk igjen på forsikringa, og lurte forsikringsselskapet.
Så Runar var nok ikke raggar.
Men han var, og er vel fortsatt, raddis.
Men, han er nok ikke idealist.
For da hadde han nok ikke lurt forsikringsselskapet vel.
Så onkel Runar er nok mer kjeltring enn idealist, vil jeg si.
Folk trodde kanskje at spionene, eller ‘spionene’, i dataavdelingen på Terningmoen militærleir, var de eneste snodige folka, på Terningmoen.
Som jeg skrev om i den forrige bloggposten.
Men neida.
Vi hadde også en troppsjef, vår andre troppsjef, som vi fikk rundt påsketider 1993.
Han var fra Elverum.
Og på den tida her, så hadde jeg stillingen Geværmann 1 på lag 2, i tropp 1.
Og på laget vårt, så var det en fra Elverum som het Ragnhildsløkken.
De hadde noen ganske snodige navn oppi der.
Så han ble vel kalt Ragnhild, tror jeg.
Men men.
Samme det.
Mer da.
Jo han Ragnhildsløkken da.
Som spilte håndball vel.
Han forklarte det, at han nye troppsjefen vår, han gikk under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, (han het Bjørn da), i Elverum.
Det var fordi han hadde rappa kalesjen, av en bil en gang.
For han skulle ha kalesjen på sin egen bil, eller noe.
Så han gikk visst bare under navnet ‘Kalesj-Bjørn’, i Elverum.
(Nå husker jeg ikke hva han Kalesj-troppssjefen het til etternavn nå, men han første troppsjefen vi hadde het Frøshaug.
Men han ble noe i staben, adm. off., eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så Terningmoen må nok sies å nesten ha vært et rottereir, vil jeg si.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og da jeg hørte det her, så begynte jeg å spre det til resten av brakka.
Så jeg fortalte det til hele lag 1, (på rommet dems, som var vegg i vegg), som var mye Oslo-folk osv.
(Thomassen fra Bøler osv., og Pettersen fra Fredrikstad, og ihverfall to andre Oslo-folk, som jeg ikke husker hva het nå).
Men dem ble så rare i maska.
Og dem syntes visst ikke det var så morsomt.
Så da fortalte jeg det ikke til lag 3.
Men lag 3, med Warming og dem, det hadde vel kanskje blitt litt vel svett, å drive å fortelle rykter til dem og.
Det er mulig.
Så sånn er det.
PS 2.
Staben og kanonlaget.
Om jeg ikke hadde tenkt å fortelle dem om ‘Kalesj-Bjørn’ og.
Vel, jeg trokke det.
På staben, eller hva det rommet dems het, som var bortafor lag 3 igjen.
Der var han Øverland, tropps-assistenten og Løvenskiold, og dem.
Jeg tror kanskje Øverland hadde gått å sladra.
For jeg husker han var ganske kamerat med Frøshaug, hvis jeg husker riktig.
Og, tropps-assistenten, han får jo til daglig ordre fra troppsjefen, så han var kanskje ikke den riktige personen å si fra om sånt til.
Siden han nok hadde sagt fra hvem som sa det.
Det ville nok betydd problemer, vil jeg tro.
Men lag 3, dem hadde jeg nok sagt fra til, hvis ikke han høye lagføreren, (jeg husker ikke hva han het), Quigstad?
Noe sånt.
Fra Oslo Vest vel.
Hvis ikke han hadde blitt så rar i maska, så hadde jeg nok fortalt det til lag 3 og.
Men da måtte jeg liksom gått forbi Ragnhildsløkken og lag 2 igjen, som for det meste bare stod der dem stod et minutt før liksom.
Så det droppa jeg.
Og kanonlaget?
Hvorfor gikk jeg ikke til nabo-brakka for å fortelle det her om Kalesj-Bjørn, til kanon-laget?
Nei, dem hadde en lagfører, som het Davidsen, og som omtrent var fascist, eller noe, vil jeg si.
Han ble skikkelig furten, fordi jeg klarte skiskytter-merke, og ikke han klarte det.
Så da lagde han poeng av, på tropps-oppstillinga, at det var lettere å ta merke, den gangen jeg gikk, (for jeg hadde hatt vakt, eller noe, under den første avviklinga, av skiskytter-merke da).
Og han var liksom sånn veldig sjefete og nesten som en fascist, vil jeg si, at det virka som.
Jeg syntes han hadde for mye kustus på kanonlaget sitt.
At folka der hadde ikke noe dem skulle ha sagt liksom.
At dem ble ikke behandla som voksne folk da.
Mens, på lag 1, 2 og 3, må man vel si.
(Med untak av nestlagfører Henriksveen på lag 3).
Så ble vel folk behandla litt bedre, vil jeg si.
Han Henriksveen var også en sånn ‘fascist’-type, som begynte å dytte til meg, med noe han holdt i, på en øvelse en gang, og sa ‘gå da’, osv.
Men han har var ikke så høy i hatten, i starten av året.
Da husker jeg at han grein på oppstillingsplassen, under begynnelsen av rekrutten, for han ville ikke klippe håret sitt, for han var modell, sa han, til sersjant Breial, ble han kalt.
Hva het han da.
Han het noe nesten som Breial.
Noe sånt.
Man kan ikke huske alt.
Men men.
Og lagfører, på lag 2, vårt lag, Bricen, (broren til Silvanny Bricen fra TV-Norge og sånn, venninne av Mette-Marit visstnok, har jeg lest).
Han Bricen, han var ikke helt på høyden, han heller, vil jeg si.
En gang skulle han ha slåsskamp mot meg, på rommet osv.
Og dem arrangerte boksekamper osv., og jeg måtte være med, selv om jeg egentlig ikke ville.
Men jeg var nyest på laget, så jeg fikk en del tyn da, som jeg regnet med var på grunn av det.
Jeg var på lag 2 i begynnelsen og.
Men etter rekrutten, så søkte Paulsen, på geværmann 2, som jeg var.
Så da ble Paulsen geværmann 2.
Fra Kløfta.
Men han bare gikk og ‘dassa’ nesten, eller hva man skal kalle det, det andre halvåret vel.
Eller hva man skal kalle det.
Han var ikke med troppen og på skytebanen og på øvelser og sånn.
Han fikk noe sånn ikke-stridende tjeneste, vil jeg si.
Det var sånn, at da vi skulle på vinterøvelse.
To uker nesten vel, på fjellet, i mange minusgrader, ved Lillehammer.
Da bare sa Paulsen til sersjant Dybvig, at han ikke ville være med.
Så slapp han å bli med.
Men Dybvig, han var flink til å skjønne det, når folk ikke var helt på høyden.
Sånn som når jeg ikke ville være med på stenginga av stortinget, og stå parade i Karl Johan, igjen, våren 1993.
Da spurte Dybvig, om jeg heller ville være med på Forsvarets dag, i Elverum, og skyte med ‘miles’, noe sånn laser-greier, som man setter på ag-en.
Og det ville jeg da.
For kongen, han hadde sett så stygt på meg, under åpninga av det samme stortinget da, høsten før.
Og jeg hadde også lagt på meg en del kilo.
Så jeg fikk helt ny perm-uniform.
Og jeg var ikke så flink til å stryke bukser.
Så den uniformen ble ikke så fin.
Og jeg hadde heller ikke hatt tid til å sy på Birkebeiner-merket, på uniformsskjorta, siden jeg fikk ny skjorte.
Men Bricen, han hadde heller ikke det merke på skjorta.
Det var fordi at han var ‘neger’, sa han fra oppi Vågå, Skjellum.
Så han slapp da.
Men Bricen sa en annen gang, at han var bare mulatt, eller noe.
Han sa vel at oss mulatter, er så flink med damer, eller noe.
Noe sånt.
Og han hadde visst blitt jaget gjennom Oslo, av noen med kjetting, ut av bilvinduet.
Og en annen gang, så hadde ei nabokone betalt han for sex, sa han.
Og noen trodde også at det var Bricen, som det var bilde av i Cupido, eller hva det bladet het, som noen i troppen kjøpte.
Så det var mye rart.
Så da hadde ikke jeg så lyst til å dra på steninga av Stortinget, våren 1993, uten Birkebeiner-merket på skjorta.
For jeg hadde brukt for lang tid på å stryke buksa, for det fikk jeg ikke til.
Jeg var kanskje litt sånn nervøs, for han kongen, som så så stygt på meg, forrige gang vi stod parade i Karl Johan.
Det er mulig.
Slutta orden, var heller ikke min sterkeste side, å ta gevær på skulder og sånn, i takt, med resten av kompaniet.
Men skyting med ag og sånn, det var mer min ting.
Og sånt her skjønte nok Dybvig, tror jeg.
Så han var ikke så dum.
Men jeg så bilde av han på nettet nå, med skjegg og sånn, så nå lurer jeg på om han har forrandra seg.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så det er mye rart.
Det er sikkert.
PS 3.
Og noen fortalte meg, at noen hadde vært råtne mot han Warming, som var lagfører lag 2.
Det var i treningshuset, med vekter og sånn.
Så hadde Warming spurt om han kunne få sparre litt, eller hva det heter, i boksing da.
Mens han vel egentlig dreiv på med noe annet.
Så var han som dreiv med boksing.
Han var egentlig veldig god i boksing.
Så han bare slo ned Warming, rett ned.
Enda Warming bare skulle prøve.
Så det kan ha vært noe plott, muligens.
Jeg fikk en dag ekstra fri, i påskeferien, for å lage regnskapsprogram, på data, for firmaet til Øystein, tremenningen min fra Lørenskog, og Glenn Hesler.
Automatfirma.
Og da måtte jeg ha møte med velferdsoffiser, eller noe.
Og jeg hadde søkt om tre dager fri vel.
Men jeg fikk en dag fri.
Noe sånt.
Og da skulle Warming også ha møte.
Om noe økonomi-greier.
For de skulle bygge ny flyplass, på Gardermoen, hvor Warming var fra da.
Og da måtte de rive huset dems, eller noe.
Så da ville Warming ha lån fra militæret, eller noe da.
Men jeg tror ikke han fikk det.
For han hadde ei forlovede, eller noe, som også bodde der, tror jeg.
Så det var ikke bare bare, tror jeg, for dem som bodde på Gardermoen, det er mulig.
Men det var vel noen regler man måtte lese med liten skrift da, som forklarte om sånne her ting.
For jeg tror ikke han Warming fikk noe økonomisk støtte, av militæret, det er mulig.
Jeg traff Warming et par ganger i Oslo, på 90-tallet.
Den siste gangen, på Burger King, nederst i Karl Johan.
Da jobba Warming med å gå på Oslo kai, med noe vakthold, eller noe.
Og han hadde pause på Burger King da, på kvelden.
Jeg var der vel etter jobben.
Første gangen jeg prata med han, da var han blid.
Men på Burger King der, så var han ikke så blid da.
Jeg tror han klagde litt, over at han måtte gå der aleine og ha vakt, på havna i Oslo da.
Så det var kanskje ikke den kuleste jobben.
Det er mulig.
Så sånn er det.
Men han hadde nok familie og sånn, mener jeg han sa.
Så han klarte seg nok.
Selv om han hadde problemer i militæret, med økonomien osv.
Nå tenkte jeg tilbake til førstegangstjenesten min, på Terningmoen, i Elverum, i skoleåret 1992/93, siden jeg skrev litt om hva som skjedde der, i e-posten jeg sendte til Dagbladet idag, angående problemene der osv.
Og jeg hadde et jobbintervju, med dataoffiserene på Terningmoen.
For jeg søkte en programmeringsjobb der, var det vel, for hele året.
Men jeg fikk tilbud om den litt kjedeligere jobben, som assistent på et tre-måneders kurs, i noe data-program, for høyere offiserer.
Men den jobben mistet jeg etter en dag, for en offiser der sa at de heller ville bruke en som ikke var stridende.
Jeg kunne brukes som soldat da, mente de, i infanteriet.
Men en annen i troppen, en lav kar fra Hedmark vel, han fikk jobben istedet da, for han var vel ikke stridsdyktig, eller noe sånt.
Noe sånt.
Men, det som var, var at en i en annen tropp.
Hvor de ikke hadde Oslo-folk.
Oslo-folka var i tropp 1, og jeg hadde Oslo-adresse, siden jeg ville ha min egen adresse, da jeg studerte i Oslo, siden den adressen jeg da var registrert under, i folkeregisteret, hos Haldis, ikke var min adresse, jeg var ikke velkommen der.
Mer da.
Jo, en i tropp 2 eller 3.
Fra Hedmark sikkert.
Han forklarte meg, at det var bare surr i dataavdelinga der.
De hadde et sånt sportsprogram, tror jeg det var, som dem dreiv og programmerte på.
Som var veldig forsinka.
Og det var skikkelig dårlig ledet, fikk jeg høre av han i tropp 2 eller 3.
Det som var, var at de som hadde jobbet på programmet.
De hadde vært inne til førstegangstjeneste da sikkert.
Og så hadde de utviklet programmet helt forskjellig alle sammen da.
Så det programmet var helt uoversiktlig og bare kaos da, sa han fra tropp 2 eller 3.
Så her hadde ikke disse dataoffiserene, som jeg var i jobbintervju hos, styringa.
Så hva dreiv de med, lurer jeg.
De snakka pent om det idrettsprogrammet, i presentasjoner osv.
Men det var jo bare tull og kaos.
Hva dreiv dataoffiserene med på Terningmoen?
De jeg var i jobbintervju med der.
Var det spioner, lurer jeg.
Det kom jeg på nå, at jeg tror de må ha vært spioner.
Hvordan kan de ha tillatt det idretts-dataprogrammet å skeie ut så mye?
Jo, fordi de dreit kanskje i dataprogrammet, fordi de var flinkere på spionting, og datajobben var bare noe skalkeskjul.
Var det sånn det hang sammen, lurer jeg.
Uansett så var dataavdelingen der utrolig dårlig drevet, utifra det han i tropp 2 eller 3 sa.
Så her var det nok noe ugler i mosen, eller en utrolig grad av inkompetanse i forsvaret, vil jeg si.
> For å inngi en anmeldelse så må det foreligge en påtalebegjæring.
>
> Har konferert meg med Politiadvokat Henning Holtaas og ifølge han så foreligger det ikke nok opplysninger til å etterforske saken på nåværende tidspunkt. Det må mer konkrete opplysninger til.
>
> Du kan også gå på vakta på en politistasjon og anmelde saken der.
> dess mer jeg tenker på det, dess mer overbevist er jeg om at det må ha vært noe snusk i forbindelse med de problemene som HiO ingeniørutdanningen og internasjonalt kontor skapte for meg da jeg ville studere i Sunderland i 2004.
>
> De avslo tre Erasmus-søknader med tilsynelatende konstruerte begrunnelser.
>
> De rotet bort den vanlige søknaden min til Sunderland.
>
> De hadde merkelige møter, med leder hos HiO ingeniørutdanningen utenlandsstudier, han Espen, professoren i datakommunikasjon, som vel har sluttet nå, en ganske ung kar, til å være professor, med lyst hår, og ‘cola-briller’, som hadde jobbet i et satelittfirma i England, blant annet, husker jeg han sa.
>
> Han hadde med en kamerat fra Sunderland til møte med meg om utenlandsstudier, det lurer jeg på om er meningen at man skal ha med.
>
> Og de sa der at det var umulig for meg å få jobb i Sunderland, det synes jeg er rart at de skulle si.
>
> Så leverte ikke hun damen med alle de tomme tab-flaskene på kontoret, på internasjonalt kontor, på Bislett.
>
> Hun leverte ikke lånekasse-søknad for meg, enda vi hadde et møte hvor vi ble enige om dette, at hun skulle ordne det.
>
> Og på toppen av det hele, så ville ikke Espen og HiO godkjenne fagene mine i Sunderland, før etter en uforståelig utsettelse på flere måneder, enda HiO hadde samarbeidsavtale med University of Sunderland.
>
> Så her er det så mye tull, så jeg nekter å tro at det kan være tilfeldig.
>
> Jeg mener noen hos dere sa ganske nylig da jeg ringte, at han nå har sluttet, han professoren, som vel het Espen noe, mener jeg å huske.
>
> Men jeg synes ikke dette kan være noen unnskyldning, så jeg vil gjerne at dere undersøker hva som kan ha skjedd.
>
> Så håper jeg dere får funnet ut av hva som har skjedd, og kan sende en skriftelig tilbakemelding etter undersøkelsen av snusket.
>
> Med vennlig hilsen
>
> Erik Ribsskog
>
PS.
Her er linken til den nevnte artikkelen hos Dagbladet.no:
Da jeg var ute og tok en spasertur, i går kveld, og fikk meg litt frisk luft.
(Da jeg tok bilde av de postkassene blant annet, som jeg skrev om i går kveld).
Så var det en kar som fulgte etter meg rundt kvartalet.
En i 20-30 åra, pent kledd, høy, med skalla hue.
Men ikke som en skinn-head, eller hooligan-type.
Men jeg tror han kanskje kan ha vært en purk(?)
Han nesten fot-fulgte meg et stykke der.
Det tror jeg ikke er lov.
Jeg gikk mot nabogata, og så snudde jeg mot Leather Lane.
Og han fulgte etter meg mot nabogata.
Så snudde jeg da.
Så stoppa jeg opp utafor den jojo-frisørsalongen, i gata her, som jeg tok bilde av i går eller i forgårs på bloggen.
For jeg lurte litt på dem, fordi de hadde litt artig navn og sånn, ‘yoyo’ eller ‘jojo’.
Noe sånt.
Og da kom søren meg han karen inn i Leather Lane og.
Da var jeg litt sliten i beina, for jeg hadde gått lang spasertur, for å trimme av meg litt av ‘nerde-flesket’, som jeg kaller det, som jeg får av å skrive så mye blogg.
Så jeg bare gikk inn døra, til oppgangen, for jeg hadde tatt opp nøkkel-kortet.
Men lurer jeg på hva jeg skal gjøre hvis jeg møter han igjen.
Jeg tror ikke han har lov å følge etter meg sånn.
Jeg tror det var en purk.
Jeg kan ta det selvforsvar-greiene som jeg lærte i infanteriet på han kanskje.
Eller jeg kan gå en ekstra gang rundt kvartalet igjen, og se om han følger etter to ganger rundt kvartalet.
Da tror jeg ihvertfall at jeg har lov til å angripe.
