Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

Og vi gikk greit sammen.

Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

Og også ganske rolig vel.

Så farmora var ikke redd for meg da.

Så vi var nesten som et team omtrent.

Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

Han tenkte mest i penger og sånn vel.

Men men.

Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

Noe sånt.

Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

Så sånn var det.

Bare noe flashback jeg fikk nå.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog