-
http://www.facebook.com/group.php?gid=43031223733&ref=mf
PS.
Hvis norske myndigheter sjekker IQ-testene mine fra sesjonen, i militæret.
Da vil de finne ut at jeg er veldig smart, og fikk bra resultater på alle IQ-testene.
Jeg tror det var tre forskjellige.
Vi fikk se de kortene, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, i forbindelse med noe tester, eller vaksinasjon, eller noe.
Og da husker jeg at Skjellum, på laget jeg var på, lag 2, han klagde over at han hadde dårlig score på IQ-testene.
Men jeg så på mine, og jeg hadde kjempemye bedre resultat enn han, mener jeg, mye bedre resultat.
Så jeg sendte en fleipete spydighet til han da, pga. det.
Og jeg var markant bedre på IQ-testene, enn de andre folka som jeg såvidt så resultatene til og.
Og jeg også god på språk, etter å ha bodd i England noen år, og snapper opp dansk og svensk og tysk og fransk, hvis jeg på ferie og sånn.
Så det er klart at sånn som det er nå.
Når jeg sitter i Liverpool, uten å ha en eneste person i verden jeg kan stole på.
Familie og venner bare kødder med meg, for gud vet hvem.
Da er jeg et lett bytte for dette New World Order-fenomenet, som jeg har lest om.
Som de kaller ‘the Slaughterhouse’.
De bruker det de har bruk for av deg.
De bruker min evne til å ta samtaler til Norden da, betaler meg drit lav lønn, for jeg har ikke noe valg.
Jeg er i England som EØS-borger, og kan være arbeidsledig i tre måneder.
Jeg kan ikke dra tilbake til Norge, for jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ der, og Kripos og myndighetene i Norge bare kødder med rettighetene mine.
Da er jeg et lett bytte for den her New World Order-en.
Men hva skal jeg gjøre da?
Jeg har ikke fem øre, jeg kommer meg ikke vekk fra Liverpool.
Alle i familien min og alle vennene mine er noen folk som ikke har ryggrad og som ikke er oppriktige ovenfor meg.
Så det er egentlig ikke nær familie, eller nære venner.
Jeg har ingen jeg kan stole på.
Da må jeg få rettighetene mine, dvs. advokat og hjelp fra politiet osv.
Hvis ikke kommer sånn suspekte folk til å utnytte meg.
Som skjedde på Bertelsmann/Microsoft, jeg tror de nordiske damene der var horer for Illumianti.
Og jeg ble ansatt for å få de til å føle seg litt hjemme, og bli i jobben lengre, overhørte jeg at noen briter, som ikke jobba på Microsoft-kampanjen, og var i 30-åra, og skikkelige sånne kule, ja hva skal man si, vellykkede.
Som ikke hørte hjemme der, de sa det bak ryggen min.
Så der ble jeg utnyttet av New World Order/Illuminati, for å få de nordiske horene dems til å føle seg hjemme, virker det som for meg.
I den neste jobben, (alle jobbene er på luselønn), så må jeg samle informasjon, om bedrifter i emballasjeindustrien, i hele Norden, over internett og telefon.
Nøkkelpersoner og det hele.
På luselønn.
Jeg måtte ha en jobb, for jeg hadde ikke noe penger, og ingen steder å dra, og ingen jeg kan stole på.
Så det er vel ikke bra for nordisk emballasjeindustri, har jeg tenkt nå, etterhvert.
Var det for å spionere på de, og finne svake punkter, som noe ‘mafian’, kan angripe, og kjøpe opp de og de firmaene og kanskje de og de nøkkelpersonene?
Jeg måtte ringe Island og.
Og de er vel ikke vant med sånt der, for de virka litt sånn gammelsdagse, sånn folk var i Norge før, at dem fortalte alt, uten å tenke seg om ofte, av informasjon.
Mens dansker f.eks., var mer tilbakeholdne med informasjon, på websider osv.
Og den jobben i Berlitz, lære folk å snakke norsk over internett.
Opplæring av agenter?
Hva vet jeg.
Jeg søker vanlige jobber i Tesco, Barclays Bank, og alle mulige slags firmaer.
Jeg har fyllt ut en hel bok, som man skal skrive opp hvilke jobber man søker i, og vise på the Jobcenter hver 14. dag.
Så nå igår, så måtte jeg få ny bok.
Men det er noe som sperrer, sånn at jeg ikke får ny jobb.
Kanskje det er han i det forrige firmaet.
Kanskje det er Anne-Katrine i Rimi?
Hun sier hun ikke husker noe av meg, fra 10 år som min sjef i Rimi, av hvordan jeg gjorde jobben min.
Da kan jo ikke jeg stole på henne.
Jeg må jo ha minst en referanse.
Synes jeg.
Jeg får melde meg som flyktning da, men det er kanskje litt dumt å gjøre nå, etter at jeg har bodd her siden 2005.
Jeg er norsk, og i Norge så får vi jo innprenta, at Norge er det beste landet i verden.
Så å melde seg som flyktning, det var ikke noe jeg har tenkt på.
Det er sånn folk som drar til Norge gjør, ikke folk som drar fra Norge.
Sånn har jeg tenkt.
Og jeg har vært litt i sjokk og, av det her ‘mafian’-greiene, og alt som foregikk på Microsoft-jobben osv.
Jeg lurer på hva som har skjedd med kolleger osv.
Men ingen har fortalt meg noenting, siden 2003, og knapt nok før det året heller, da jeg først overhørte at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Så har den her New World Order komplett kontroll eller?
Hvis jeg ikke får rettighetene mine, så kommer New World Order til å fiske opp en suspekt jobb til meg igjen.
Hva faen skal jeg gjøre da?
Hvorfor har folk rettigheter da?
Hva skal man med dem, hvis de ikke blir respektert?
Det er helt idiotisk at jeg ikke får rettighetene mine av politiet i Norge og at Fylkesmannen i Oslo og Akershus ikke gir meg advokat osv.
Familie og venner, de har jeg aldri stolt ordentlig på uansett.
De har kødda med meg hele livet.
Jeg var litt sjokk, derfor dro jeg tilbake til Norge, i 2005, og til onkelen min sin dames (nå eksdames) gård, i Kvelde, i Larvik.
Og hun sa at jeg burde bli på gården der, og ikke dra inn til Oslo.
Så vi avtalte at jeg skulle bli der og jobbe osv.
Grethe Ingebrigtsen heter hun.
Og bor nå i Østfold, av en eller annen grunn, så flyttet hun vekk fra onkelen min Martin Ribsskog igjen.
Men men.
I Askim bor vel hun.
Så der kan det være noe galt, for han Martin stoler ikke jeg på, han har kødda med selvangivelsen min osv., i 2006, var det vel, som jeg har skrevet om på bloggen.
Ja, så jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre.
Jeg får høre om det er mulig å registrere meg som flyktning nå da, selv om jeg har bodd i England i over fire år, hvis jeg regner med da jeg dro til Sunderland, i 2004.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Og hvis det forsøket på å bli venner, fra fetteren min Ove, her om dagen.
Hvis det var reellt.
Så kan han ikke bare be om tilgivelse for de tierne han stjal.
Nei, han må oppdatere meg om alt som har foregått, og forklare hvorfor han stjal tierne, hvorfor han ødela sofaen min, hvorfor han spionerte på meg for faren sin, hvorfor han hoppa over balkongen til naboen min osv.
Alt sånt må han forklare da, av dritt han har gjort, hvis vi liksom skal være som venner, eller fettere, igjen.
Å ‘level’-e med, heter det på engelsk.
Komme på bølgelengde med.
Oppdatere heter det vel.
Det må han gjøre da, hvis han vil bli venner igjen.
Ikke bare fisle om et par mynter, og regne med at alt skal være greit igjen.
Det funker bare ikke, det blir bare piss.
Så sånn er det.
PS 3.
Og hvorfor måtte jeg på sesjon i Drammen.
Det er greit at jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, og kom inn på en avtale, som lot de ti beste elevene i Vestfold, som søkte, få komme inn på videregående linjer i Buskerud.
Men jeg bodde jo på Bergeråsen, i Vestfold.
Likevel måtte jeg på sesjon i Drammen.
Jeg har jo aldri bodd i Drammen.
Men hadde faren min meldt adresseforrandring til Drammen da?
Han bodde fortsatt på Bergeråsen det året, det husker jeg, for jeg satt noen ganger på med han og Haldis, hjem fra jobben på CC.
Så her var det mye rart.
Bare noe jeg kom på nå.
PS 4.
Kanskje det er militæret som driver å kødder med meg.
For på det kortet, som det stod IQ-en på.
Så stod det også ‘minus på psykisk’, på meg.
Noe sånt.
Og det tror jeg må være fordi, at faren min, han måtte kjøre meg til sesjon.
For det var et sted i Drammen, bort mot Mjøndalen der, og travbanen osv., som jeg ikke var kjent.
Så jeg hadde ikke peiling på hvordan man kom dit, for det var et sted som var for langt å gå fra sentrum, omtrent, og lå langt borti høgget da.
Selv om jeg klarte å komme meg til skoletannlegen, seinere samme året, var det vel, som også lå borti ‘høgget’ der.
Men men.
Men da diskuterte vi, i bilen, var det vel.
For faren min sa alltid at mora mi var sinnsyk.
Og jeg tror også at han sa at morfaren min, Johannes, var sinnsyk.
(Jeg vet ikke hvor sant dette var egentlig, eller moren min ble jo lagt inn og sånn, ettersom jeg har forstått.
Men om det kan ha vært noe mafia som kødda med henne?
Det er jo også en mulighet.
At hun var under mye press, fra noe ‘mafian’.
Hva vet jeg.).
Så da skrev jeg på skjema, at mor og morfar var sinnsyke da, etter råd fra fattern.
Og jeg var litt sur, fordi jeg måtte borti høgget på sesjon.
Så jeg skrev at jeg var allergisk mot ull, for det hadde jeg vært hos en lege i Svelvik, og han sa jeg hadde allergisk hud, for jeg klør av ull da, enda.
Men men.
Og jeg skreiv også, mest fordi jeg ikke likte det her militær-greiene, som medførte at jeg måtte få faren min til å kjøre meg borti høgget, til et sted, i Drammen, en by jeg aldri hadde bodd i, for å gjøre noe dritt med militæret.
Som interesserte meg midt i ryggen, for å si det sånn.
Jeg hadde nok ting å tenke på i livet fra før, for å si det sånn.
Men men.
Men da skrev jeg også allergisk mot fisk.
Det var litt dumt kanskje.
Så kanskje disse folka kødda med meg pga. det her, og sendte meg til infanteriet, enda jeg var veldig tynn.
1.85 høy, og litt over 60 kg. kanskje, etter å ha bodd aleine fra jeg var ni år, og ikke fått i meg ordentlig med mat.
Så det er mulig at det kan ha vært noe køddings som har foregått fra militæret.
Siden dem skreiv minus psykisk på meg.
At dem har brukt meg som noe ‘expendable’, sånn som Rambo i First Blood?
Er det det som har foregått.
Og brukt meg som spion og target-guy og sånn??
Hva søren er det som foregår?
De kaller inn unge folk til førstegangstjeneste, og lager surr i livet dems.
Også klarer dem ikke å behandle dem på en ordentlig måte, når dem er der, ufrivillig ofte.
Nei, her lurer jeg på om det er noe råttenskap gjemt.
Det var også sånn, da jeg var i infanteriet, at jeg søkte en datajobb.
For det var nedgangstider, i 1992, og jeg ønsket å få en ok jobb, etter militæret, for jeg hadde da gått på NHI, i to år, før jeg gikk inn i militæret.
Så jeg hadde 33 vekttall fra datahøyskole.
Så jeg søkte datajobb.
Og jeg fikk en datajobb faktisk.
En tre måneders datajobb.
Men den hadde jeg i en dag.
Så måtte jeg tilbake til infanteriet.
For en annen kar, som ikke kunne være fotsoldat, han fikk jobben min da.
Så her var det nok noe sånn råttenskap, vil jeg tro.
For man kan vel ikke gi folk en datajobb, og så gi den til noen andre?
Det kan man ikke i det vanlige livet ihvertfall.
Så kan man det da i militæret?
Jeg hadde jo ikke gjort noe galt.
Jeg virka kanskje fornøyd, fordi jeg da ville fått noe ut av militæret, som kunne hjulpet meg etter militæret og.
Jeg tviler på at jeg hadde jobbet 12 år på Rimi, etter militæret, hvis jeg ikke hadde blitt sparket, uten grunn, fra den datajobben.
Da hadde jeg nok fått meg en datajobb i det sivile livet også.
Så her var det noe råttenskap.
Så sånn var det.
Heia Nato, får man vel si da, eller hva man kan si.
Jeg er jo i HV, og det er jo i Nato det og.
Det har vært noen rare rep-øvelser i HV, det må jeg si.
Så det er nok ikke fritt for råttenskap der heller.
Så sånn er det.
PS 5.
‘Stridende B’, stod det på det kortet.
Minus på psykisk, er det mulig at det stod også.
Og det hørte jeg også at sersjant Dybvig, tror jeg det var, sa til ‘Kalesj-Bjørn’, troppsjefen, en av de siste dagene i militæret, da vi hadde sånn TNT-øvelse.
De sprengte dynamitt, noen meter fra oss.
Men det var ikke selve poenget.
Neida.
Vi måtte stå på tåspissene, for da fikk vi ikke så mye juling av dynamitten.
Nedi noen grøfter.
Og så begynte dem å spraye tåregass, eller CS-gass, nedi grøftene.
Og da var poenget at da skulle vi ta på gassmaska.
Så skreiv dem opp hvem som gjorde det.
Men jeg skjønte jo det, at dem ikke skulle sprenge dynamitt og spraye tåregass samtidig.
Så jeg bare herma etter de andre, og de løpte opp av grøfta.
For jeg kjeda meg så fælt, av den kommanderinga, i militæret, så ble ganske ofte kalt ‘koma’, for jeg var så sløv der, av det her monotome militærsystemet, at det alltid var en sersjant eller troppsjef eller lagleder, som tenkte for deg.
Så jeg bare skrudde av hjernen, og gikk i koma, ganske ofte der på Terningmoen.
Men men.
Men jeg klarte å kaste en håndgranat riktig, seinere samme dag, så det var vel ikke så ille, selv om jeg var litt skuffet over meg selv, at jeg ikke gjorde det riktig, når det kom tåregass.
Men jeg skjønte jo det at var bare tull.
Men men, samme det.
Så sånn var det.
Men det er mye rart.
-
Siden de fleste av dem som leser på bloggen er norske, så tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om maten i England.
Bare i tilfelle det var noen som var interessert i hvordan mat dem har i utlandet osv.
Dem har sånn ost, som heter ‘laughing cow’, som er ganske praktisk for sånne som bor aleine, sånn som meg.
Man får 16 pakker ost, i en boks, til et pund kanskje, hvis det er tilbud.
Ellers så har de lignende merker, til et pund, på matbutikker som Iceland osv., hvis jeg husker riktig.
Og en sånn pakke, den varer til fire brødskiver egentlig.
Så da får man pålegg til 16 ganger 4 brødskiver.
Det vil si til 64 brødskiver, for et pund ca., som er ti kroner omtrent da.
Det blir 10 kroner delt på 64.
Det blir 1000 øre delt på 64.
Kanskje Google fikser det.
1000 / 64 = 15,62500
http://www.google.no/search?hl=no&q=1000/64&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=
15 øre pr brødskive.
Det er ikke så dyrt.
Men det er litt kjedelig pålegg da.
Men det er greit en gang iblant.
Hvis man har sure oppstøt i magen f.eks., som jeg ikke synes er digg.
Hvis man har drukket for mye cola eller juice f.eks.
Da fikser den osten der magen litt, virker det som.
Og den varer i et halvt år.
Hvis jeg kjøper vanlig ost, så spiser jeg kanskje en brøkdel av pakka, så går osten ut på dato.
Men den laughing cow-osten, den holder til i juni.
Så hvis jeg kjøper en sånn boks, så går jeg ikke tom for pålegg på et halvt år liksom.
Så kan man ha brød i fryseren da.
Og hvis man da har en brødrister, så går man aldri tom for brød eller pålegg omtrent.
Det var ganske smart.
Men men.
Selv om jeg knuste den brødristeren jeg hadde her, med øks, i et raserianfall, som jeg hadde ifjor sommer vel.
Men men.
(Før jeg ble kødda med av myndighetene, så hadde jeg aldri raserianfall, men nå hender det at jeg får det noen ganger.
Så sånn er det).
Hva skulle jeg si.
Jo, da jeg bodde i Oslo, så var jeg ofte nedfor og sånn, og bodde i en knøtt liten hybelleilighet, på St. Hanshaugen, i W. Thr. gt.
Det var kjøkken og stue og soverom i ett.
Så jeg var omtrent som en hamster der, kan man kanskje si.
Så jeg gikk ofte og kjøpte mat og sånn da, for jeg ble rastløs av å sitte i den lille leiligheten.
Så da gikk det mye penger til mat og godteri og snacks osv., da jeg bodde i Oslo.
Men da var jeg også ofte sliten og stressa fra Rimi-jobbinga, så det kan være derfor at jeg fikk sånne godte-kick og spise-kick ganske ofte.
Det er mulig.
Her i Liverpool, så vil jeg tippe at jeg har ihvertfall et tre ganger så stort bur, med eget soverom, egen stue og eget kjøkken.
Så jeg flyr ikke så ofte på veggene her.
Så sånn er det.
Det eneste som mangler er om jeg kanskje skulle hatt en hunn-hamster her og, så hadde det nesten blitt som å leve i frihet.
Men det spørrs om jeg får lov til det av myndighetene.
Vi får se.
Men her, så bruker jeg altså ikke så mye penger på mat.
Her kan jeg kanskje leve på et pund om dagen, mens i Oslo brukte jeg kanskje 100 kroner dagen.
Så sånn er det.
Men så er jo også prisene på mat mye lavere i England.
Men jeg får se om jeg får orden på noe budsjett osv. igjen, for jeg skeier ut noen ganger her og.
Men vi får se om jeg klarer å skjerpe meg.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Dem har forresten sånn ost i Norge og, kom jeg på nå.
Men det er sånn med mange forskjellige smaker.
Hva heter den osten igjen da.
Mora mi pleide å kjøpe den, på 70-tallet.
Hm.
Hun var jo i England, som au-pair, på slutten av 60-tallet.
Og det merka man.
For hun spiste veldig mye engelske greier, egentlig.
Alt var engelsk nesten.
Appelsinmarmelade, te, engelsk konfekt-godteri, tja.
Det var mer og, men jeg kommer ikke på alt men.
Hva var det for noe mer hun pleide å spise da.
Kaffe hadde hun visst fått dilla på etter farmora mi, på Sand.
Så hun må ha bodd der en stund og.
Hm.
Det hadde vært artig å visst hvor i England det var, som muttern var au-pair, nå som jeg bor i Storbritannia selv.
Men man kan jo ikke vite alt.
Så sånn er det.
-
Photos
from Costa del NevlunghavnPhoto
1 of 19|Back
to Group|See
All PhotosDrag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.Click
on people’s faces in the photo to tag them.Added
by you
to the group "Costa
del Nevlunghavn"Share
Tag
This PhotoEdit
This PhotoRemove
This PhotoAdded
24 minutes ago
– CommentErik
Ribsskog
at
12:13am January 17Her
er meg og min morfar, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn, sommeren
1983, mener jeg det var.Samt et brev fra bestemor Ingeborg,
som bor i Nevlunghavn ennå, fra 2005.Hun skriver at
lege Ness i Nevlunghavn sa jeg avsluttet behandlingen.Men,
jeg har ikke vært til noe behandling, jeg var bare noen timer
hos psykolog i Larvik, for å prøve å roe ned
onkelen min, i Kvelde, Martin Ribsskog, i 2005.Men det var
bare timer for å prøve å roe ned onkelen min, hvor
jeg snakket med psykologen om hva som hadde skjedd, sånn at
onkelen min skulle skjønne at det ikke var noe jeg hadde
funnet på.Så det var ikke snakk om noe
behandling, bare samtaler med psykolog, for å roe ned onkelen
min.Bare for å gjøre det klart, jeg har ikke
vært noe sinnsyk, eller noe, som man kanskje kan tro på
brevet fra bestemor.Erik
Ribsskog
at
12:18am January 17Dette
bildet er fra sommer 1983.Jeg flyttet til faren min, Arne
Mogan Olsen, på Bergeråsen, i 1979.I 1980, så
flyttet han til en dame, Haldis, også på Bergeråsen,
og jeg ble boende i en leilighet alene.Jeg var ikke så
flink til å få nye klær hver sommer, fra Arne og
Haldis osv.Så jeg tror de klærna her var fra
70-tallet, da jeg bodde hos moren min.Det bildet er vel fra
sommeren jeg fyllte 13 år.Men jeg tror klærne var
fra jeg var 8-9 år og bodde hos moren min i Larvik.De
er nok ihvertfall fra 70-tallet, siden det er cord-fløyel
bukse osv., og jeg mener å huske at den genseren var for kort
på armene, men at jeg ikke fant noen andre klær i skapet,
før vi skulle på ferie til Nevlunghavn, den
sommeren.Og når jeg ser meg i speilet nå.
Så
har jeg gule tenner ennå.Og det er fra oppveksten
aleine, hos faren min, på Berger.For jeg tror ikke jeg
hadde gule tenner, da jeg flytta dit, i 1979.Erik
Ribsskog
at
12:22am January 17Men
da faren min flytta til Haldis, også på bergeråsen,
da jeg var ni år.Da ble jeg litt sånn giddalaus,
som det vel heter, når det gjaldt forskjellige ting.Jeg
ble litt sånn utafor, av å bo aleine.Så jeg
orka ikke pusse tenna, noe regelmessig.Og faren min kjøpte
alltid cola, så jeg ble avhengig av det.Og jeg var også
giddaløs, når det gjaldt å gå på
skolen og sånn, en dag uke kanksje, så orka jeg ikke å
gå ut av senga, før i 10-11 tida kanskje.Og
da satt jeg og så på skole-tv, på TV-en, før
jeg gikk bort til farmora mi, på ettermiddagen, for å
spise middag da.Sånn ca. en dag i uka, skjedde det.
Så
jeg var nok litt i sjokk, etter at faren min flytta til Haldis.Og
mormora mi, Nevlunghavn, hun ble jeg også litt sånn
nedbrutt av.Da hun tok det bildet, mener jeg å huske,
så hadde hun kjefta og kommandert, i noen dager alt vel, så
da begynte nervene mine å rakne, som var ganske greie før
jeg dro ned dit.Erik
Ribsskog
at
12:26am January 17Og
katta jeg hadde med, den ble også nervøs, mener jeg å
huske.Jeg ville ikke at katta skulle bli borte, så den
lot jeg bo på samme rommet som meg.Det gamle rommet til
onkel Martin.Og der ble det luktende kattepiss, tilslutt, for
jeg bare gleda meg til å komme tilbake til Bergeråsen da,
for hun bestemor Ingeborg var så slitsom.Og jeg tror
katta ble litt nervøs av henne og.Og jeg ble sånn
giddalaus, at jeg ikke orka å bytte kattesand, eller noe, men
bare leste bøker der da.Og det var derfor jeg fant de
russiske kameraene på loftet der, for jeg og søstra mi
hadde lest ut alle bøkene, så jeg skulle opp på
loftet for å finne nye bøker.Men det var etter
planen til bestemor og bestefar da.Jeg kunne ikke finne på
sånt selv, i det huset, for de hadde så bra kontroll.Erik
Ribsskog
at
12:27am January 17Sånt
kunne jeg ha gjort på eget initiativ, i huset til farmora og
farfaren min, men ikke i huset til mormora og morfaren min, for de
var veldig kontrollerende og påpasselige og sånn,
ihvertfall bestemor Ingeborg.Så det var omtrent som å
bo i en militærleir, å være på besøk
der, med bestemor Ingeborg som inspiserende og kommanderende general
da.Noe sånt.
Hun er jo fra en dansk
militærfamilie, med mange kjente danske generaler osv., så
det er kanskje derfor det ble sånn.Det
er mulig.Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Erik
Ribsskog
at
12:31am January 17Og
det med at jeg gikk til psykologen, det var fordi at jeg hadde
overhørt i Oslo, i 2003, at jeg var forfulgt av noe
‘mafian’.Men så fortalte jeg det til søsknene
mine, og onkelen min Martin Ribsskog, i 2005.Og det står
jo ikke noe i avisene, om noe ‘mafian’.Så da trodde han
onkel Martin, at jeg var blitt sinnsyk, og inbilte meg dette.Så
han ville at jeg skulle gå til lege og psykolog.Og jeg
sa det var greit, for å roe ned han onkel Martin, sånn at
skulle skjønne at jeg ikke tullet, med det ‘mafian’-greiene,
men jeg ville at han skulle ta det alvorlig da.Det var derfor
jeg gikk med på det.For jeg regnet med at da ville
onkelen min kunne bli forklart, at det ikke var jeg som hadde klikka,
av psykologen da.Mer om det ‘mafian’-greiene i denne linken
forresten:https://johncons-blogg.net/2009/01/jeg-sendte-en-ny-anmeldelse-til-oslo.html
-
Photos
from Costa del NevlunghavnPhoto
3 of 18|Back
to Group|See
All PhotosDrag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.Click
on people’s faces in the photo to tag them.Added
by you
to the group "Costa
del Nevlunghavn"Share
Tag
This PhotoEdit
This PhotoRemove
This PhotoAdded
May 16, 2008
– CommentErik
Ribsskog
at
12:52pm May 16Her
er fra Nevlunghavn, sommeren 83.Det er bestefaren min
Johannes, og søstra mi, og katta mi.Vi var fra Berger
i Svelvik, jeg og søstra mi, men farmora mi, var ikke så
glad i katter, så jeg tok med katta.Fattern lot meg bo
aleine, fra jeg var ni osv., så det var greit å ha katt
osv., da i det minste.Så fikk jeg penger til å
kjøpe mat til katta osv., og meg selv da, hele tida da.Det
var på loftet her som at de russiske kameraene lå, som
jeg har kommentert på et annet bilde.Bestefaren min
Johannes, han døde i Spania, i 85, mener jeg det må ha
vært.Bestemora mi, skreiv i hvertfall at han døde
to år etter det her, på et av bildene.Erik
Ribsskog
at
11:45pm January 16Bestefar
ser litt trist ut på det bildet her.Det er sikkert
fordi at når bestemor Ingeborg skal ta bilder, da driver hun å
manøvrer og dirigerer og maser høl i hue på folk,
til de sitter akkurat som hun sier da.Så jeg husker jeg
prøvde å roe ned katta, under bilde-takinga, for jeg var
bekymra for at katta skulle bli vettskremt av den masinga til
bestemor Ingeborg.For katta var bare vant til å bo hos
meg i Leirfaret på Bergeråsen da.Mens søstra
mi bodde i Havnehagen på Bergeråsen, sammen med faren
vår, i huset til Haldis, dama hans, og hennes barn, Jan og
Christell bodde også der.Så jeg var ikke så
flink til å gå klær og sånn.Den grå
genseren der var alt for kort på armene og sånn.Mens
søstra mi er kledd i rosa, så hun var moteriktig kledd,
ifølge 1983-moten som jeg tror dette bildet er fra.Sommeren
83 antagelig.Da dukket det også opp en eske med
russiske kamera opp på loftet der ja, i huset der.Erik
Ribsskog
at
11:48pm January 16Det
sa bestemor ifjor, at var fra en fyrvokter, som bodde der før
de flytta inn, i 75 ca.Stefaren vår, Arne Thormod
Thomassen, hadde rådet besteforeldrene våre å
flytte dit fra Sætre i Hurum.Det er faren til Axel
Thomassen, halvbroren min, som er kokk på resturant Oskar
Bråten på Thorshov.Men Axel var ikke født
da, i 1975.Og i 1983, så bodde Axel hos Arne og Mette,
i Drammen eller på Røa eller i Parkveien, så vi
hadde ikke så mye med Axel å gjøre da, jeg og
søsteren min, så Axel var ikke med, han var nok i Oslo
antagelig.Men men.
Jeg har et annet bilde hvor man ser
bedre at den genseren er for liten for en 13-åring.Jeg
skal se om jeg finner det.Erik
Ribsskog
at
11:54pm January 16Arne
Thomassen pusset også opp det huset, husker jeg.Jeg
husker vi var der, i 75, eller noe, da han pusset opp peisestua, som
det het vel.Noe sånt.
Bak der bestefar står,
så var det en ekstra inngangsdør, og da kom man inn i
det rommet, hvor jeg husker at han stefaren vår, Arne Thomassen
dreiv og bytta gulvet, var det vel, med noen folk i firmaet hans tror
jeg, i 1975, eller noe.Så sånn
var det. -
Photos
from Costa del NevlunghavnPhoto
17 of 18|Back
to Group|See
All PhotosDrag
the corners of the transparent box below to crop this photo into your
profile picture.Click
on people’s faces in the photo to tag them.
Carola will be
asked to approve all tags before others can see them.Added
by Carola
Edwardsento the group "Costa
del Nevlunghavn"Share
Tag
This PhotoReport This PhotoAdded
April 26, 2007
– CommentErik
Ribsskog
at
4:00pm May 16I
det gule huset der, så var matbutikk før, hvis jeg ikke
husker helt feil.Jeg var hos besteforeldra mine en sommer, på
70-tallet, tror jeg det her må ha vært.Og da var
ikke søstra mi med, mener jeg å huske.Men da
klarte jeg å dra med bestefattern ned bakken der da, og til den
butikken, for da var det lørdag, og da skulle jeg ha
lørdagsgodt.Men det var egentlig en ganske kjedelig
butikk.Den var morsommere den som var nede ved havna
der.Men bestefattern likte best den butikken der, så da
ble det til at vi gikk dit.Det var egentlig en rar
lørdag.Det var ingen i huset som prata, og
bestefattern var liksom i sine egne tanker, men han hørte på
meg, når jeg forklarte det her, med at det var lørdag,
og da skulle jeg ha godteri osv.Selv om det var ikke som en
vanlig lørdag, fordi det var en litt trykket stemning, i
huset, husker jeg.Og det var ikke sånn, som hos muttern
eller fattern eller farmora mi, at TV-en stod på alltid, så
det var litt uvant der.Erik
Ribsskog
at
4:01pm May 16Sorry
hvis jeg skriver mange kommentarer forresten, får litt
flashback her, jeg skal se om jeg klarer å skjerpe meg.Report
Randi
Rudskjaer
at
10:39pm January 16jeg
har også handla i butikken der med farfar.. maste meg til en
liten dukke 🙂 men det var slutten av 80-tallet…Erik
Ribsskog
at
11:12pm January 16Ok,
det
var på 70-tallet det her.Da var det snø og is om
vinteren.Så jeg og søstra mi fikk kjeft av
mormora vår, bestemor Ingeborg, fordi vi ikke sklei ned den
bakken der på skoa, istedet for å gå ned, for de
lokale ungene i Nevlunghavn dem sklei ned bakken da, sa
bestemor.Jeg og søstra mi var på besøk
fra Larvik, med bussen, sånn i 1977 eller 78 eller noe vel.Og
i Larvik så var dem nok flinkere til å fjerne is fra
sånne bakker, så vi fiksa ikke det gitt.Jeg vet
ikke hva det heter når man skal skli på beina ned en sånn
bakke?Det heter kanskje bare skli på beina.
Det
er mulig.Med vennlig hilsen
Erik
Ribsskog -
Google Mail – Anmeldelse av nabo for inntrengelse på min balkong, i W. Thr. gt., ca. 1998 deromkring
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Anmeldelse av nabo for inntrengelse på min balkong, i W. Thr. gt., ca. 1998 deromkring
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Fri, Jan 16, 2009 at 7:36 AM
To:
post.oslo@politiet.no
Hei,jeg fikk en Facebook-melding fra fetteren min igår.
Og da kom jeg på en forbrytelse, som jeg nå tenker på at muligens kan
være i forbindelse med
andre ting som har skjedd, av rare ting i Rimi og ellers, at jeg har
overhørt, i 2003, på Rimi Bjørndal,
at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ osv.
Her er linken til samtalen på Facebook, med fetteren min Ove Christian Olsen:
http://johncons-mirror.
blogspot.com/2009/01/idiot- greier-fra-fetteren-min.html Jeg skal forklare bakgrunnen til anmeldelsen:
Jeg flyttet til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i 1996, da jeg
jobbet som assisterende butikksjef,
på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
Jeg dro ned dit fra Ungbo på Ellingsrudåsen, og hadde fått beskjed om
å kontakte Sophia, som da
jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi, i W. Thr. gt. 5.
Jeg visste fra før, at det var uvanlig, at folk som jobbet i den
butikken, fikk bo i Rimi-leilighetene i
samme bygg.
Det hadde en kamerat fra videregående i Drammen, som fikk meg inn i
Rimi, i 1992, da jeg var i
infanteriet, under førstegangstjenesten, fortalt meg da han selv
jobbet på den Rimi-en og bodde
i de leilighetene, rundt 1990.
Så sånn var det.
Jeg fikk leilighet 303.
Og Sophia bodde i leilighet 304.
Jeg tror den leiligheten som Sophia hadde, at den var en
dobbel-leilighet, iforhold til de små
leilighetene, som jeg og de andre bodde i der.
Det var hybelleiligheter.
Og butikksjef Kvehaugen fra Rimi Bjørndal, han kallte bygget
‘rugekassa’, eller noe sånt, i 1997, husker jeg,
og skjønte ikke hvordan jeg klarte å bo på så liten plass.
Men men, jeg var glad for å komme ut av Ungbo, og få noe eget, som til
og med var sentralt i Oslo.
Men men.
Dette kan ha vært rundt 1998, vil jeg tippe.
Så hører jeg en lyd, på balkongen.
Jeg hadde noen gardiner som jeg ofte hadde trukket for, for det var en
stygg bygning, som man hadde utsikt
til, i W. Thr. gt. 3, før den ble revet.
Men jeg pleide å ha verandadøra litt på gløtt, for det var eneste
luftemuligheten, og strømmen var gratis, så jeg
pleide å sove med den døra på gløtt, for å få frisk luft.
Men men.
Så kikka jeg ut døra såvidt.
Og der stod det en mannsperson, helt stille, hvor man stod i flere
minutter, på samme flekken uten å si noe.
Ca. 35-40 år, kraftig, kortklipt tror jeg, typisk norsk utseende,
mener jeg å huske.
Og med østlandsdialekt.
Han var tøff, og jeg var litt i sjokk.
Jeg var i HV, så jeg fikk en tanke om jeg skulle hente AG-en fra HV,
for den har en kolbe, som er fin å slå
ned folk med.
Men, jeg skjønte jo at han kom fra naboen i Rimi, Sophia, som da jobba
som butikksjef på Rimi Skullerud.
Så jeg ville ikke ødelegge naboskapet, og forholdet til en
Rimi-kollega, som jeg tror nok hadde fler kjente
i Rimi-systemet enn meg.
Siden hun jo hadde jobba på den butikken i samme bygget, så kjente hun
nok alle som bodde i bygget, og
sikkert også mange i Rimi-systemet, tenkte jeg, så jeg lagde ikke noe
sirkus av dette da, for jeg tenkte
at jeg ville ikke komme på kant med Sophia.
Det som skjedde var at fetteren min, Ove Christian Olsen, han var på
besøk, et år seinere kanskje.
Og han er litt villstyrlig.
Så før jeg visste ordet av det, så hadde han hoppet over på balkongen
til Sophia og dem.
Han var på et relativt sjeldent besøk hos meg, for å ta et par øl.
(Han var noen gang tom for drikkevarer, så han fikk en gang noe
Rimi-vin, som jeg hadde stående, som var
julegave fra Rimi, til alle Rimi-medarbeidere, julen 1996 eller 97 kanskje.
For jeg drakk vanligvis øl, så Rimi-vinen ble bare stående.
Men men).
Så Ove hadde med 4-5 flasker hjemmelaget vin, på noen rare
‘sylteflasker’ som ble stående i barskapet en
stund, som tak for Rimi-vinen.
Den hjemmelagde vinen, den tok jeg med til Nevlunghavn, på tante Ellen
fra Sveits sin 50-årsdag, som kanskje
var sommeren 2001, eller noe.
Men den drakk halvbroren min, Axel Thomassen, som er kokk på resturant
Oskar Bråten på Thorshov opp.
Så jeg drakk øl som vanlig.
Men da hadde kusina mi, dattra til Ellen, som var skuespillerinne i
Berlin, hun hadde noen tyske venner, som
bodde i telt i hagen til bestemora mi i Nevlunghavn.
Så de bare gikk bort til meg og spurte om de kunne få øl.
Så da måtte jeg nesten si ok, siden de kjente kusina mi.
Men da fikk jeg en flaske Martini av hu, tilbake seinere, siden dem
tigde øl kanskje.
Samme det.
Men men.
Fetteren min, Ove, han ble hos Sophia og dem, i en halvtime kanskje.
Så hoppa han over balkongen igjen, eller om han ringte på døra.
Han virka litt oppskaket.
Han prøvde å lokke meg til å gjøre det samme.
‘Det sitter en dritfin negerdame der inne’, sa han.
Man kan si mye rart om Sophia.
Og hun er slett ikke stygg.
Men ‘dritfin’ er kanskje å ta i litt.
Så jeg tror det her kan ha vært noe lure-lokking, fra fetter Ove, for
å lure meg i stry da.
Men jeg ville ikke gå inn der, hos Sophia og han ‘balkong-hopperen’,
som tippa var der.
Men jeg tok opp dette, med butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud.
Jeg tror det var enten på Rimi julebordet, på Månefisken, heter det
vel, ved Akerselva,
julen 1999.
Ellers så var det på Rimi-butikksjeftur, med distriktet til Per Øyvind
Fjellhøy, (som gikk
under kallenavnet PØF, som han ble kallt av alle i Rimi omtrent, og
som sikkerhetssjef
Boye sa hadde en frynsete bakgrunn i Rimi, en gang jeg stod ved siden
av de to da
prata sammen).
Men men.
Jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, på Lambertseter, da, høsten 2000,
og den butikken
var i samme distrikt, som Rimi Skullerud, hvor Sophia var butikksjef.
Så jeg og Sophia var naboer, vegg i vegg, og kolleger i samme distriktet.
Men jeg likte ikke å ha Rimi på fritida.
Da ville jeg ha litt fri fra Rimi.
Så jeg hadde ingen kjente i Rimi-bygget, som jeg kjente privat.
Nei, det ble for nærme.
Så jeg hadde det som en hovedregel, at jeg holdt meg litt for meg selv
der, sånn at jeg
fikk ihvertfall beholde litt pause fra Rimi på fritida.
Så jeg var aldri på besøk hos hun Sophia, f.eks., selv om hun var
naboen min der,
i 4 år, eller noe, kanskje.
Og jeg var aldri på besøk hos noen andre i bygget heller, faktisk,
selv om jeg bodde der
fra 1996 til 2004.
Så jeg forsøkte å beholde litt privatliv fra Rimi da, så derfor var
jeg litt ‘usosial’ ovenfor
naboene mine der.
Så sånn var det.
Men Ove ødela litt av det systemet, da han tok den balkong-hoppinga
si, i 1999, eller
når det kan ha vært.
Jeg tror det var på rafting-turen med PØF, til Dagali, eller hva det
het, vi kjørte buss opp
Numedalen.
Da prata jeg med Sophia, og spurte henne hva typen hennes gjorde, da
han hoppa over på
min balkong, og fortalte at det var nesten sånn at jeg henta fram
AG-en fra HV, i bestyrtelsen,
eller hva man skal kalle det.
Da ble Sophia bekymret, og sa at (et navn) ble gæern, eller noe, hvis
han så våpen, så det
måtte jeg ikke gjøre.
Så jeg lurte på hvor tøff han karen var, siden den som hadde
maskingevær måtte være forsiktig.
Var han noe slags mafia-kriminell, eller noe, jeg husker at jeg lurte
på det her, om han var noe
slags gangster.
At han måtte ha vært noe sånt.
Men han var også veldig norsk, eller fra Østlandet, vil jeg si.
Så han var ikke sånn typisk gjengmedlem fra Oslo, som ofte var utlendinger vel.
Og jeg syntes at Sophia oppførte seg mer norsk, enn som en utenlandsk dame.
Jeg tror ikke hun Sophia var muslim, f.eks., hun var vel norsk, virka
det som for meg, selv om
hun var mørk da.
Det var gratis øl og sprit og røyk på den rafting-turen til PØF.
Han hadde leid hytte til oss butikksjefene, med boblebad og badstu osv.
Så jeg hadde det artig og festa og drakk og spiste god mat og drakk øl
i boblebadet sammen
med butikksjef Renate fra Rimi Ryen, og noen andre Rimi butikksjefer da.
Så det var artig tur.
Raftingen var artig og, det var sånn at man våkna opp litt.
Selv om butikksjef Irene, som var med, uten at jeg husker hvor hun jobba da.
Hun gikk i sjokk, og turte ikke å sitte på med rafting-flåta.
Så hun var litt spesiell da, husker jeg.
Så hun bare vassa i land på en rar måte.
Men men.
PØF, Fjellhøy, han kommanderte Sophia og ei annen dame, ei som var
butikksjef på Rimi Oppsal,
tror jeg det var, til å bli med han i boblebadet.
Og det reagerte jeg på.
Men jeg hadde ingen jeg stolte på oppover i Rimi-systemet, så jeg har
ikke tatt det opp.
Men jeg har kontaktet ICA AB og sånn nå, for å prøve å ta opp
problemene, men han svenske
Adm. Dir-en i ICA AB, han har ikke kontaktet meg tilbake etter at jeg
har sendt e-poster og
purringer.
Så det var et sex-press overtramp, vil jeg si, sånn det virka for meg,
at Fjellhøy kommanderte
Sophia og hun fra Oppsal opp i boblebadet sammen med han selv.
Mens vi andre drakk, lørdag kveld, var det vel.
Hun fra Oppsal var skjelven etter raftingen, husker jeg, og ville ha
røyk av meg, husker jeg da,
men vi gikk jo i våtdrakt, så det hadde jeg ikke.
Men men.
Altså, han Fjellhøy, han sa Boye at hadde en frynsete Rimi-bakgrunn.
Likevel var han distriksjef.
Han ble kallt PØF.
Så han var det kanskje noe spesielt med, siden han ikke ble kallt Fjellhøy.
Han var jo sjefen min, så jeg husker at han hadde ustelte negler, som
var gule og uklipte.
Det reagerte jeg på, fra en leder høyt oppe i Rimi systemet i Oslo, husker jeg.
Men men.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken, en måned eller to
etter rafting-turen.
Da sa PØF, at jeg skulle drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde.
Det hadde ‘vi’ (distriktsjefene og regionsjefene trodde jeg) ønske om, sa PØF.
Men, det viste seg, etter at jeg hadde slitt på Kalbakken, i kanskje
tre måneder.
Da viste det seg, etter mye problemer, siden jeg drev Kalbakken på
samme måte som Nylænde,
slik PØF hadde sagt.
Da viste det seg, at distriktsjefen på Kalbakken, Anne Neteland, hun
visste ikke om det som PØF
hadde sagt.
Hun klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg.
Og det var jo det motsatte av hva PØF hadde bedt meg gjøre.
PØF sa driv Kalbakken som Nylænde, flere ganger, og at det var viktig.
Men Neteland klagde på det samme, i møte, 2-3 måneder seinere.
Hun sa at jeg var dårlig på å nullstille meg, siden jeg da drev
Kalbakken på samme måte som Nylænde da.
Jeg hadde jo ikke engang prøvd å nullstille meg.
Jeg trodde Neteland visste det, at PØF hadde bedt meg drive Kalbakken
på samme måte som Rimi Nylænde.
Men det kom som et sjokk på meg, at det visste ikke Neteland, tydeligvis.
Så der og da bestemte jeg meg for å slutte i Rimi, det var for mye
råttenhet oppover i systemet.
Men men.
Det skar seg fra omtrent dag 1, mellom meg og Neteland, siden hun ikke
hadde møte med meg om lønnen,
siden jeg begynte i en dobbelt så stor butikk, så ville hun ha meg på
260.000 i lønn, enda Kenneth, han jeg
tok over etter, på Kalbakken, han hadde hatt 300.000, etter færre år i
firma og han var også yngre enn meg,
og jeg hadde glimrende resultater fra Nylænde, i år 2000.
Så sånn var det.
Så jeg ville ut av hennes distrikt, for hun gikk jeg dårlig med pga.
dette og annet.
Men jeg prøvde å ta opp problemene, med at PØF fikk meg inn i en
felle, sånn som jeg så det, med at jeg
fikk beskjed om å drive Kalbakken som Nylænde, fra PØF, uten at han
hadde klarert det med Neteland,
som ikke hadde noe møte med meg, om lønn og slikt, før jeg begynte på
Kalbakken, så hun ga ingen
instrukser.
Så derfor forholdt jeg meg til PØF sine instrukser.
Men men.
Jeg prøvde å ta dette opp med Rimi driftsdirektør, som var innom Rimi
Kalbakken, før 17. mai helgen,
år 2001, men han ville ikke høre om problemene.
Han sa at jeg hadde jo fått en ny butikk, Rimi Langhus, så jeg burde
være fornøyd med det.
Anne Katrine Skodvin, distriksjef Rimi Langhus, ville heller ikke
snakke om de problemene, med den
fellen og det, som jeg så det, på Rimi Kalbakken, da jeg ville prate
med henne om det, høsten 2001.
Så jeg ble litt oppgitt over Rimi, og jeg bestemte meg for å slutte,
og begynte å studere heltid, fra
høsten 2002.
Bachelor informasjonteknologi, ved HiO, i Oslo.
Men, leien for Rimi leiligheten, den lå under markedstakst.
Og jeg var sliten etter problemer fra Rimi Kalbakken, og mye jobbing
på Langhus og, så jeg ville ha
et sted for meg selv.
Jeg var litt nede, så jeg ville ikke bo i bofelleskap, for jeg trengte
noe tid for meg selv, for å komme
meg igjen, for det ble som en krig, mellom meg og de andre på Rimi
Kalbakken, i over et halvt år
vel, pga. det at jeg prøvde å drive Kalbakken som Rimi Nylænde ble
drevet, som PØF la stor vekt
på at ‘de’ ville jeg skulle gjøre, mens distriksjefen der, Neteland,
ikke var med på det.
Så jeg fikk problemer med assistentene og de ansatte, på Kalbakken,
som ikke likte det at jeg
skulle drive Kalbakken på en ny måte.
Og Neteland, støttet meg ikke, for hun visste ikke om det som PØF
hadde beordret meg, må jeg
vel kalle det, virket det som for meg.
Så sånn var det.
Men jeg fortsatte som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av
studier på HiO ingeniørutdanningen.
For å beholde leiligheten min, i W. Thr. gt., før jeg fikk meg en
bedre jobb, etter endt utdannelse.
I desember 2003, så overhørte jeg, på jobb, på Rimi Bjørndal, som
låseansvarlig, at jeg var forfulgt
av noe ‘mafian’.
Så jeg sluttet på Bjørndal da, for jeg trodde det var noe med noen
muslimske kolleger antagelig,
på Bjørndal.
Men jeg fortsatte å jobbe som låseansvarlig, en dag i uka, på Rimi
Langhus, som jeg hadde startet
med, året før, for å betale husleia da.
Men høsten 2004, så dro jeg for å studere på University of Sunderland,
siden jeg ville bort fra det
her ‘mafian’-greiene, som jeg ikke skjønte noe av hva var, eller hvem
var, eller hvorfor jeg hadde
fått etter meg.
Men der fikk jeg problemer med studielånet og lånekassa.
Så jeg endte etterhvert opp på gården til hun som var sammen med
onkelen min, Martin Ribsskog,
da, våren og sommeren 2005.
Men derfra ble jeg jaget, av noen jeg hørte sa skulle skyte meg, på
bursdagen min 25. juli 2005.
Så dro jeg til Liverpool, hvor jeg er ennå.
Her, så har jeg jobbet for Microsoft sin skandinaviske
produkt-aktivering, hvor det også har virket
å være noe ‘mafian’ eller ‘mob’, i firmaet, Bertelsmann Arvato, og jeg
har en arbeidssak mot dem:
Jeg vet ikke hva det ‘mafian’-greiene er.
Men, kan det være noe rundt hun Sophia?
Han typen hennes, eller hva han var, som stod som en skygge på
balkongen min, i 1998, eller når det var.
Han var så tøff, så han kan godt ha vært noe ‘mafian’.
Det samme med PØF, han var det så mye lureri og felle-laging rundt, og
kommandering av butikksjef-damer
opp i boblebadet med, så han kan også ha vært noe ‘mafian’, ville jeg
tro, uten at det virker for usannsynlig.
Så har fetteren min, på en eller annen måte, kanskje gjennom familien,
havnet i klørna på denne ‘mafian’.
Derfor tuller han med meg på Facebook nå.
Og faren min driver med telefonsjikane.
Og fetteren min prøvde jo å lokke meg over til Sophia og dem, ved å
kalle henne en ‘dritfin negerdame’.
Hun er helt fin og sånn.
Men hun er litt sånn mutt kanskje, noen ganger, hun er ikke helt sånn
kjempelivat og full av impulsive
handlinger.
Så hun kan godt forsåvidt være under noe ‘mafian’-kontroll, for alt hva jeg vet.
Kan det være dette nettverket som er denne ‘mafian’, som jeg har
overhørt at jeg er forfulgt av?
Og at dette også kan være forbundet med Rimi-Hagen eventuellt, som
sendte meg et brev med hull i,
og en Rimi metallkulepenn, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi
Langhus, i 2001, da vi vant en konkurranse
for Rimi-butikker, som het Rimi Gullårer.
Jeg lurer ihvertfall på om det kan være noe sånt som foregår.
Så dere får se på dette hvis dere har sjangsen, for det kan jo være at
folk i familien min og andre,
blir holdt under kontroll av de her ‘mafian’-folka, selv om jeg ikke
er så nære familien min, etter å
vokst opp mye alene, for de plasserte meg i en leilighet for meg selv,
da jeg var ni år.
Uansett, så blir jo jeg etterfulgt av noe ‘mafian’, ettersom jeg
skjønner, jeg ble jo forsøkt drept,
på gården til Grethe Ingebrigtsen, som nå er eksdama til Martin
Ribsskog, onkeln min, men
de var samboere da, våren og sommeren 2005.
Så her kan dere kanskje etterforske, hvis det er mulig.
Så får jeg håpe at dere har muligheten til å gjøre det, og beklager
hvis jeg har vært i overkant
krass, ved tidligere kontakt med dere, men jeg har vært under litt
press her, må jeg vel si,
men jeg beklager det uansett!
Så håper jeg dere har muligheten til å se på dette.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
