Hokus i militæret, det er jo kodeord for helikopter.

Men det var ikke det jeg tenkte på med hokus-pokus.

Hokus-pokus, det er det som myndighetene i Norge driver med, med rettighetene mine, de lager hokus-pokus ut av rettighetene mine, og sier ikke hva som foregår, etter at jeg har overhørt at jeg blir forfulgt av noe ‘mafian’, i 2003.

Men det er jobben til politiet og myndighetene å si hva som foregår, derfor når de ikke gjør jobben sin, og tuller med meg istedet, så driver de med noe hokus-pokus.

I England så tuller også myndighetene med meg, og gir meg ikke rettighetene mine, som jeg har ifølge EØS-avtalen.

Men i England så kaller de ikke sånt for hokus-pokus, der heter det Mumbo Jumbo.

Så jeg får kalle dette politisk protest mot hokus-pokus og mumbo-jumbo.

Så sånn er det.

Hvordan takle hokus-pokus fra myndighetene?

Hva er det meningen at man skal gjøre hvis man blir utsatt for hokus-pokus fra myndighetene, lurer kanskje folk som leser dette.

Det er enkelt og greit, man kontakter bare Sivilombudsmannen.

(I England så tror jeg ikke de har Sivilombudsmann, men hvis man har forsøkt alt mulig så må man kontakte Downing Street tror jeg, statsministerens kontor:

http://www.number10.gov.uk/footer/contact-us).

Men men.

Så skulle det være i orden, tenkte sikkert de som leste dette.

Men neida.

Jeg har blitt tullet med av Sivilombudsmannen også.

De sa for snart et år siden, at jeg skulle bare sende et kort, undertegnet brev til dem.

(Etter å ha sendt dem e-poster, hvor det kom fram at jeg ble tulla med av myndighetene da.

At det forekom hokus-pokus, fra myndighetene, det må man si at kom klart fram fra de e-postene, så det var bare en formalitet, å få Sivilombudsmannen til å rydde opp).

Men neida.

Når de fikk det korte, undertegnede brevet de ba om, så ble de tverre og satte seg på bakbeina, og så skulle de ha et langt brev istedet.

Så de er underfundige.

Så de er vel kanskje noe underjordiske da.

At de ikke lever i den virkelige verden, men i en hokus-pokus verden, sammen med politiet og de andre myndighetene i Norge og England, som har drevet med hokus-pokus og mumbo-jumbo da.

Siden de ikke informerer folk om hva som foregår, men holder dette hemmelig, så er myndighetene i underverdenen, mener jeg.

Så sånn er det.

Så Sivilombudsmannen, eller ‘Ombudsmannen’ som de kaller seg, driver også med hokus-pokus, hva gjør man da?

Ja da er det egentlig ingen over Ombudsmannen, så da er det egentlig ikke noe mer man kan gjøre, men man må bare finne seg i å bli ‘rævkjørt’, som det kalles, av myndighetene og Ombudsmannen da, som de kaller seg.

Men jeg tror man kanskje kan prøve å kontakte Ombudsnissen da, som jeg tror holder til i London faktisk.

Selv om Ombudsnissen nok er litt sky og litt frøsen, men Ombudsnissen tror jeg det kan være mulig å få hjelp av.

Så det tenkte jeg at jeg skulle prøve nå, å se om det var mulig å få noe hjelp av Ombudsnissen.

Det er vel kanskje verdt et forsøk.

Vi får se.

Så det var slutt på dagens kurs i politisk protest mot hokus-pokus og mumbo-jumbo.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Nå har jeg skrevet mye om på bloggen, at det skal være åpenhet i samfunnet, i demokratiske samfunn, som Norge.

Det har vi funnet ut, uten tvil, at det ikke er i Norge.

(Det er ikke åpenhet om noe mafia-greier som politiet og avisene holder hemmelig osv).

Men, det er også en annen ting som hører sammen med åpenhet og det er gjennomsiktighet.

(Jeg har lest på amerikanske websider, og amerikanere er dyktige på ting som rettigheter og grunnlovsrettigheter og sånt).

Og gjennomsiktighet som metode, eller transpirency, var det vel amerikanerne kallte det.

Skal jeg se.

Transparency heter det, på engelsk/amerikansk engelsk.

Dette, gjennomsiktighet, er en metode som det virker som at brukes mye i Amerika, og også i England faktisk, fra den erfaringen jeg har med det britiske samfunnet, fra å ha bodd her i fire år snart og vært på ferie osv.

Og det er noe av det som har imponert meg mest ved det britiske samfunnet faktisk, at det virker som at de har litt gjennomsiktighet, og også at folk verdsetter dette, i hvertfall noen, og at man ikke begyner å snuse for nære andre folk, men heller vil ha gjennomsiktige systemer.

Og det kan jeg gi noen eksempler på.

Og det er at i Norge så bruker vi ikke like mye gjennomsiktighet, men vi bruker mer av det jeg vil kalle ‘kommunistisk metode’, altså ugjennomsiktighet i systemer, eller såkallt grumsete systemer.

Altså, i England, hvis man skulle hatt kunstnerstøtte f.eks., så må man fylle ut skjema, og skrive hvor man tjener osv.

Og alle blir behandlet likt.

Men i Norge, så sitter det en komite, og bruker den kommuniske metoden ‘grums’, og bestemmer at en kunstner, (en pen dame som må utføre gjenytelser? Bare for å forklare en svakhet ved dette grums-systemet), skal få støtte, siden denne er flink, mens en annen ikke.

Så her er det ikke gjennomsiktighet i Norge.

For hvis man skal ettersjekke dette, så må man gå inn i hjernen til de som satt i komiteen.

Og hjerner de er det ikke mulig å lese nøyaktig, så det er ikke gjennomsiktighet.

Det samme er det hvis jeg klager på ambassaden i London, til UD.

Som jeg gjorde for et år siden.

Så svarer ikke UD til meg.

De kontakter bare ambassaden i London.

Så får jeg beskjed fra Sivilombudsmannen, for noen måneder siden, om at UD kontaktet ambassaden i fjor.

Det får jeg beskjed om et år seinere.

Men UD sa ikke noe til meg, så jeg gikk videre, og kontaktet SMK, ettersom UD ikke svarte.

Men hvordan kan jeg nå vite, nesten et år senere, at UD faktisk kontaktet ambassaden da.

Og at det var ambassaden som tulla.

Og at det ikke er UD som tuller nå?

Jeg burde ha fått svar fra UD, i fjor, og fått kopi av brev fra UD til ambassaden.

Da hadde jeg vært med på hva som foregikk.

Og da hadde det vært gjennomsiktighet.

Nå er det ikke gjennomsiktig for meg, hva som har skjedd.

Så nå kan det ha vært noe grums, som har foregått, i det året jeg har ventet på svar fra UD og ambassaden.

Det kan være at UD juger, og at ambassaden ikke har blitt instruert til å svare, men at UD bare skylder på ambassaden, for å redde sin egen rumpe, eller hva man skal kalle det.

Og dette, ‘kommunistiske’ samfunnssystemet, som jeg vil kalle det, det tillater Sivilombudsmannen.

Så i Norge, så har vi kommunistisk samfunnsmodell, vil jeg si.

Og ikke gjennomsiktighet og åpenhet.

Så i Norge så er det Kafka-byråkratene som styrer med Sivilombudsmannens velsignelse.

Eller hokus-pokus byråkratene som kanskje noen heller vil kalle dem.

Så sånn er det.