Hr. styreformann, mine damer og herrer.
Jeg setter veldig stor pris på at dere inviterte meg for å være her i aften.
Dere har et stort ansvar i disse dager, og en artikkel jeg leste, for en tid siden, minnet meg
om hvor spesiellt tungt, byrden av vår tids hendelser, ligger på deres yrkes (avisutgivernes) skuldre.
Dere husker kanskje, at i 1851, så ansatte the New York Herald Tribune, som var sponset
og ble publisert av Horace Greeley, en obskur journalist, med navn Karl Marx.
Vi blir fortalt, (i artikkelen), at utenrikskorrespondent Marx, som var helt blakk,
og som hadde en syk og underernært familie, hele tiden, ba Greeley og administrerende
direktør, Charles Dana, om en økning i hans allerede relativt høye lønn, på $5 pr. artikkel,
en lønn som han og Engels, utakknemlig omtalte som den ‘værst mulige småborgelige utnyttelse’.
Men når alle hans henvendelser om lønnsforhøyelse ble avvist, så kikket Marx seg om
etter andre måter å oppnå inntekter til livets opphold, og også berømmelse, på.
Han brøt etterhvert forbindelsen med the Tribune, og dedikerte heller sine evner,
på heltid, til å jobbe med den ideen, som senere ga verden kimen til Leninisme,
Stalinisme, revolusjon og den kalde krigen.
Hvis bare denne nevnte kapitalistiske New York-avisen, hadde behandlet han litt snillere,
hvis bare Marx hadde fortsatt som utenrikskorrespondent, så hadde kanskje historien blitt
anderledes. Og jeg håper alle avisutgivere vil ha denne lærepengen, friskt i minne,
neste gang, som de mottar et henvendelse fra en fattig korrespondent, som vil medføre
en liten økning på utgiftskontoen til en obskur avis.
Jeg har valgt ‘presidenten og pressen’, som tittel på mitt foredrag her i kveld. Noen
vil kanskje hevde at en bedre tittel, ville vært ‘presidenten mot pressen’, men det
er ikke med en slik innstilling, som jeg taler her ikveld.
Men, på en annen side, så er det sant, at da en velkjent diplomat, fra et annet land,
forleden krevde, at innenriksdepartementet, skulle tilbakevise anklager, mot denne
diplomatens kollega, fra visse aviser, så var det unødvendig, for statsadministrasjonen,
å nevne, at de ikke var ansvarlige for pressen, siden pressen allerede hadde gjort
det klart, at de ikke var ansvarlige for denne statsadministrasjonen.
Uansett, så er det ikke min hensikt her i kveld å levere det vanlige angrepet på den såkalte
enparti-pressen. Tvert imot, i de siste måneder, så har jeg sjelden hørt noen klager
på politisk partiskhet, fra pressen, untatt fra noen få republikanere. Det er heller
ikke min hensikt, å diskutere, eller forsvare kringkastingen av presidentens presse-
konferanser på TV. Jeg tror det er en stor fordel, at ca. 20 millioner amerikanere,
regelmessig følger med på disse pressekonferansene, og på den måten får observere,
hvis jeg får lov å kalle den det, den skarpe, intelligente og høflige oppførselen,
som deres Washington-korrespondenter utviser.
Disse kommentarene, går heller ikke inn på temaet som omhandler, at pressen burde
respektere, at enhver president, og hans familie, burde ha rett til å ha en viss
grad av privatliv.
I løpet av de siste månedene, så har deres Hvite hus-reportere, og fotografer, vært med
på regelmessige kirkebesøk, noe som sikkert ikke har vært til skade for dem.
På den annen side, så er jeg klar over, at deres medarbeidere og fotografer, muligens nok
klager over, at de ikke lenger, får lov å ha like mange gratis-medlemskap hos de lokale golfklubbene,
som de pleide å ha før.
Det er sant at min forgjenger, ikke hadde noe imot, som jeg har, bilder som illustrerer
ens golfferdigheter. Men så traff han heller aldri en Secret Service mann i hodet med
golfball, når han spillte golf, heller. Det temaet jeg ønsker å ta for meg i kveld, er
et mer edruelig et, som går på omtanke for avisutgivere, såvel som redaktører.
Jeg vil snakke om våre felles ansvar ovenfor en fare som felles angår oss. De siste
ukers hendelser, kan kanskje ha hjulpet, til å sette lyst på (‘illuminate’) denne faren,
for noen av oss. Men selve farens store dimensjoner, har man kunnet se, i horisonten,
i mange år allerede. Uansett hva våre håp for fremtiden måtte være – i forbindelse med
å redusere denne faren, og også i forbindelse med å leve med den – det er ingen måte
man kan unnslippe tyngden eller helheten av denne utfordringen for vår eksistens og
for vår sikkerhet. – en utfordring, som møter oss på en utradisjonell måte i alle sider
av våre liv.
Denne dødelige faren, gjør at vårt samfunn, nå trenger to nødvendigheter, som direkte angår
både presidenten og pressen. To nødvendigheter, som kanskje virker nesten motstridende,
men som må gjenforenes og fullføres, hvis vi skal klare å møte denne risiko for vår nasjon.
Jeg viser for det første, til nødvendigheten av, en mye større grad, av informasjon til
offentligheten, og for det andre, så viser jeg til, nødvendigheten av en mye større grad,
av hemmeligholdelse, i samfunnet.
Ordet ‘hemmeligholdelse’, har en dårlig klang, i et fritt og åpent samfunn, og som folk,
så har vi en arv og en historie, hvor motstand mot hemmelige samfunn, hemmelige eder og
og til hemmelig fremferd, har stått sterkt. Vi avgjorde, for lenge siden, at faren ved
overdreven og unlegitim hemmeligholdelse, av aktuell informasjon, langt overgikk farene,
som brukes som argumentasjon, for å holde slik informasjon hemmelig. Selv idag, så er
det av liten verdi, å prøve å bekjempe trusselen av et lukket samfunn, ved å imitere et
slikt samfunns totalitære restriksjoner. Selv idag, så er det av liten verdi, av å sikre
vårs nasjons overlevelse, om ikke vår nasjons tradisjoner også overlever. Og det er en
overhengende fare for, at hvis det blir utrykt et behov for økt sikkerhet, så vil dette
kunne bli brukt som unnskyldning, fra de som ønsker økt sensur og mindre åpenhet i
samfunnet, til å få gjennomslag for nettopp dette. Dette ønsker jeg ikke å tillate,
sålenge det er i min makt å hindre en slik utvikling. Og ingen tjenestemann, i min
administrasjon, uansett om hans rang er høy eller lav, eller om han har en sivil eller
militær stilling, burde tolke mine ord her i kveld, som en unnskyldning, for å sensurere
nyheter, for å undertrykke opinionen, eller for å dekke over våre tabber eller for å
tilbakeholde for pressen eller offentligheten, de faktaene, som de fortjener å få vite.
Men, jeg spørr hver avisutgiver, hver redaktør, og hver journalist, i nasjonen, om å
tenke over sine egne standarder, og også om å gjennkjenne egenskapene til vår nasjons
risiko. I krigstid, så har regjeringen og pressen, som hovedregel, enet seg, i et
mål, basert mye på selv-dispilin, om å unngå, at uautoriserte avsløringer ovenfor
fienden. I tider med en ‘klar og nærværende fae’, så har domstolene, hevdet, at selv
rettighetene i ‘the First Amendment’ (av grunnloven), må undetrykkes, til fordel, for
publikums behov av å ha en nasjonal sikkerhet.
I dag, så har vi ingen erklært krig – on uansett hvor tøff denne kampen vi kjemper
nå (den kalde krigen, krigen mot kommunismen), enn er, så vil denne krigen aldri
bli erklært, i en tradisjonell forstand. Vår måte å leve på, er under angrep. De
som har gjort seg til våre fiender, er i frammarsj, rundt om på globen. Våre venners
overlevelse, er i fare. Og alikevel, så skjer dette, uten at noen krig er erkært,
ingen grenser har blitt krysset av marsjerende tropper, og ingen misiler har blitt
avfyrt.
Hvis pressen forventer en krigserklæring, før de innfører en selvpålagt sensur, som
under krigssituasjoner, da kan jeg bare si, at ingen krig, har noen gang, vært en større
risiko, mot vår sikkerhet. Hvis du forventer at det først skal dukke opp en ‘klar og
nærværede fare’, da kan jeg bare si, at faren har aldri vært større, og den nærvær, har
aldri vært mer påtrengende.
Dette krever en endring, i anskuelse, en endring i taktikk, og en endring i mål – av
myndighetene, av folket, av enhver forretningsmann og arbeidsleder, og av alle aviser.
For vi har mot oss, verden rundt, en ensrettet og hensynsløs konspirasjon, som hoved-
sakelig er basert på skjulte metoder, for å øke sin innflytelsessfære. – På infiltrasjon,
istedet for innvasjon, på å nå sine mål gjennom korrupsjon og nedbrytelse snarere enn
gjennom demokratiske valg, gjennom trussler snarere enn gjennom å la folk ta sine egne
valg, gjennom geriljavirksomhet om natten, snarere enn gjennom miliæraksjoner om dagen.
Dette er et system som gjennom bruk av autoritære midler, har bundet store menneskelige
og materielle resursser, i det å bygge opp, ett tettmasket, og høyt effektivt maskineri,
som kombinerer militære, diplomatiske, etterettnings, vitenskapelige og politiske
operasjoner.
Dets forbredelser er skjulte, ikke publiserte. Dets tabber, blir begravet og ikke
slått opp på førstesidene. Dets meningsmotstandere blir kneblet, og ikke hyllet.
Inget utgifter blir satt spørsmålstegn ved, ingen rykter blir trykket, ingen
hemmeligheter blir avslørt. Det dirigerer en kald krig, med en grad av krigsdisiplin,
som inget demokrati, noen gang, ville hverken ønske eller håpe å oppnå.
Uansett, ethvert demokrati, gjenkjenner nødvendigheten av selvpålagt tilbakeholdenhet,
når det gjelder området nasjonal sikkerhet. – og spørsmålet er, om denne tilbakeholdenheten,
må skjerpes enda mer, hvis vi skal klare å motstå slike nevnte angrep, såvel som en
eventuell innvasjon.
For fakta er, at denne nasjons fiender, åpent har skrytt av, at de har tilegnet seg
informasjon, gjennom våre aviser, som de ellers ville ha måttet bruke agenter, for
å klare å få tak i, gjennom tyveri, bestikkelser, eller spionasje, at denne nasjons
hemmelige forberedelser, for å motstå fiendens hemmelige planer, har blitt åpenlyst
tilgjengelige, for enhver avisleser, venn som fiende, at størrelsen, styrken og
plasseringen og egenskapene til våre styrker og våpen, våre planer og strategier
for deres bruk, har alle blitt detaljert og nøyaktig beskrevet i pressen og andre
nyhetsmedia, i en slik grad, at det har vært tilstrekkelig, for å dekke informasjons-
behovet, for enhver fremmed makt, på dette området, og at det, ved minst et tilfelle,
har blitt publisert informasjon om et hemmelig system, som brukes for å overvåke
satelitter, med den konsekvens, at adskillig tid og penger måtte brukes for å utføre
endringer på dette systemet.
(jeg har en god del igjen, men det er rimelig tungt språk, så jeg trenger en pause her).
http://millercenter.org/scripps/archive/speeches/detail/3677
