johncons
  • Jeg tok lappen på en kjøreskole i Frogner, i 95 da.

    Mens jeg jobba på Rimi Nylænde, og bodde på Ellingsrudåsen.

    Jeg tenkte det var ordentlig firma, hvis det var i Oslo vest.

    Og jeg hadde tatt kjøretimer i Drammen, i 88 og 89 også, men jeg fikk ikke rota meg til å ta ferdig lappen, før jeg flytta til Oslo.

    Det var mye russefeiring, eksamener, jobbing på CC, ferie til England, søstra mi flytta opp til meg på Bergeråsen, så det var mye festing med søstra mi og de folka hu kjente, på Berger og i Drammen, plus at det var festing i Rødgata i Drammen, der hvor sønnen til Haldis, Jan bodde.

    Så det var mye som skjedde det året.

    Jeg dro inn Oslo for å møte Nina Monsen husker jeg, og så Roger Rabbit på Eldorado.

    Men hu har har visst tatt selvmord nå.

    Så det har vel vært litt av hvert som har skjedd antagelig.

    Hva var det jeg skulle skrive om da.

    Jo, kjøretimene.

    Jeg hadde en kjørelærer som var skikkelig kul.

    Han var litt eldre enn meg, eller så i hvertfall eldre ut.

    Jeg har vel pleid å se yngre ut enn det jeg er.

    Jeg bytta forresten kjørelærer i Drammen, for det en i klassen på Sande VGS, som sa at en som het Skjalg eller noe, på kjøreskolen på Strømsø, ved matbutikken der, det supermarkedet, i kan det være Tordenskioldsgate da.

    Ja det så ut som om det var Tordenskioldsgate.

    Det er samme gata som vannsengsjappa til fattern og Haldis ligger.

    Jeg lurte på om det kunne være gata som brannstasjon lå i som het Tordenskioldsgate, men det så det ikke ut som på Google Maps.

    På den kjøreskolen, ved supermarketed i Tordenskioldsgate da.

    Så var det ei klassen som het Line Nilsen da, som sa at han var ikke så flink han Skjalg, eller hva han het, så da bytta jeg kjørelærer husker jeg.

    Men det ble litt rart å bytte kjørelærer, så det rant litt ut i sanden det greiene der.

    Og det samme skjedde i Oslo da.

    Jeg skulle ha sånn øvelseskjøring, med en annen kjørelærer, før oppkjøringa da.

    Men han var i en slags tilstand, han andre kjørelæreren.

    Han var vel i noe skillsmisseprosess osv., så han var vel ikke helt nærværende.

    Så jeg ble litt frika ut av han karen, så jeg kjørte litt dårligere enn jeg pleide å gjøre da.

    Jeg gjorde en del dumme feil.

    Så han fikk nok et dårlig inntrykk av min kjøring.

    Så da hadde jeg ikke så bra råd, at jeg kunne la han andre kjørelæreren, holde meg tilbake, fra oppkjøringa.

    Siden han hadde et dårlig inntrykk da.

    Så da bytta jeg likegodt til han kjørelæreren.

    Sånn at han ikke skulle ødelegge.

    Og da gikk det greit.

    Da hadde jeg noen få kjøretimer til, også kjørte jeg opp like før jul.

    Og så fikk jeg leilighet i W. Thr. gt. i januar vel.

    Så kjøpte jeg HiAce’n av Glenn og Øystein, som hadde kjøpt bilen av faren til Øystein.

    Det var vel en firmabil fra Tetra Pak tror jeg.

    Som Øystein og Glenn hadde brukt til automatfirma.

    Det tok et par timer å rydde ut all søpla dems fra bilen.

    Men den kosta bare 5000 da.

    Det var kanskje overpris.

    Men jeg hadde god råd, og jeg skjønte dem trengte penger.

    Jeg hadde spart opp noen penger, jeg hadde bra kontroll på økonomien da.

    Og jeg tenkte, at jeg kanskje kom til å glemme det med kjøringa, hvis jeg ikke fikk meg bil.

    Så da tenkte jeg det ville være smart å kjøpe bil da.

    Det var fordi jeg hadde tenkt å bli butikksjef.

    Og da var det jo lurt å ha lappen osv da.

    Og også bare sånn generelt sett, så tenkte jeg det var greit å ha lappen.

    Det var litt dyrt med bensin osv da.

    Rimi assistent lønn da, lå vel på 150-160.000. kanskje.

    I 1996.

    Så jeg fikk meg ekstrajobb, på Chinatown-expressen Eiksmarka.

    Og det var artig.

    Da satt jeg på radioen, og hørte på musikk, og cruisa rundt i Bærum og Oslo Vest med kinamat.

    Jeg var ikke så kjent der da, så klarte bare to leveringer i timen.

    De andre klarte vel tre, eller noe.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen.

    Men jeg jobba der bare søndager.

    Men det var morsom jobb.

    Selv om det blei litt mye jobbing noen ganger, og jeg kjørte feil en gang i et kryss vel, når jeg var trøtt, men ellers gikk det bra.

    Det skjedde ikke så mye da egentlig.

    Untatt at jeg glemte igjen en sånn dunk, for å holde maten varm, en gang.

    Og jeg så noen elger i veien oppe ved galoppbanen, er det vel.

    Så det var litt rart egentlig, at det ikke skjedde noe mer.

    Hm.

  • Søstra hans døde før han flytta til Bergeråsen vel.

    Og etter at dem flytta fra Bergeråsen, til det byggefeltet mellom Sande VGS. og bensinstasjonen ved E18, Dunihagan, eller noe sånt kanskje.

    Da flytta dem inn i et hus, hvor det var merke i veggen, etter at han forrige eiern, som hadde skutt seg.

    Hvis jeg husker riktig.

    Jeg tok lappen i Oslo i 95, var det vel.

    Så sommeren 96, var det vel, så kjørte jeg til Danmark.

    Til Løkken, for der hadde Irene fra Rimi Bjørndal, sagt at det var bra.

    Der var det bunkerser som tyskerne hadde bygd under krigen, på stranda.

    Og dem hadde noen hippier som bodde, eller holdt til like ved de bunkersene, og som fløy rundt nakne der.

    Og det gikk ann å kjøre nede på stranda.

    Og det var nesten som kjøre i snø.

    Man måtte ikke tråkke for hardt på gassen, for da kjørte man seg fast.

    Men hvis man var fra Norge, så kunne man det fra før, så det gikk bra.

    Jeg var hos bestemuttern i Nevlunghavn, i et par dager, før jeg kjørte videre til Danmark.

    Det var så mye konflikter, på Rimi Bjørndal, med Irene spesiellt, så jeg trengte å komme meg bort.

    Så det er mulig det er meg det er noe galt med, siden jeg alltid havner i konflikter.

    I Løkken traff jeg to pene damer fra Setesdalen husker jeg.

    Som hadde sykla dit.

    Jeg skulle egentlig spille fotball med dem, etter at jeg hadde møtt dem på stranda. (Jeg kjente dem fra campingplassen fra før da).

    Men jeg hadde nettopp operert kneet, noen måneder før, så jeg kunne ikke spille fotball alikevel.

    Så jeg bare kjørte.

    Jeg burde vel ha spurt om dem hadde lyst til å sitte på, men jeg var vel litt sjenert, eller ikke helt bra, jeg tror jeg må ha vært for lenge i militæret og det var også tøfft på Rimi og med operasjonen på Aker.

    Jeg traff onkel Håkon, på campingen i Nevlunghavn.

    Den der de har butikk.

    Ved siden av Gurvika der.

    Der de har en hule i fjellet, like ved veien ned til.

    Og Håkon, påstod, at de pleide å dra på camping i Nevlunghavn, hver sommer.

    Men Lene og Tommy var ikke med.

    Men de var vel i 20-åra da, så det var vel ikke så rart.

    Jeg mente å huske at de pleide å dra på camping til Danmark jeg da men.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    På veien hjem fra Danmark og bestemuttern i Nevlunghavn. (Jeg var også innom muttern på Nøtterøy).

    På veien hjem, så dro jeg innom Kjetil og dem da, i Dunihagan, eller hva det heter.

    Men Kjetil var ikke hjemme.

    Men jeg prata med mora, (som jobba på Aass Bryggeri, i laboratioriet, og Kjetil advarte meg, at hvis du la en tann i Cola, så var tanna borte etter tre dager).

    Stefaren var der, men han sa ikke noe.

    Stefaren, jobba med noe på Drammen togstasjon.

    Og Kjetil sa det var sånn, at hvis kråkene satt seg på strømledningen til toget, så eksploderte dem.

    Men mora sa at Kjetil var i Drammen da.

    Og jeg skjønte at jeg var uønsket der.

    Dem var skikkelig sånn, hva gjør du her osv.

    Men men.

    Så dro jeg innom Rimi i Svelvik.

    Like ved campingen og Mitshubishi-butikken der.

    Og der traff jeg onkel Håkon igjen.

    Mer bar overkropp.

    Han virka litt sur, når han så meg.

    Før det var han blid.

    Jeg hadde også vært innom på Sand, og kikka litt på verkstedet.

    Det var en kar som leide der, som slapp meg inn.

    Jeg burde kanskje ikke bedt om å gått inn der, hvis dem leide der, det er mulig.

    Så det var kanskje dumt, men det var litt kjedelig å dra dit.

    Jeg viste jo ikke sikkert hvem det var som holdt på der, så jeg banka vel på, eller bare gikk inn på verkstedet da.

    For jeg viste at fattern og dem eide det enda.

    Så så jeg vel Hans Martin kjørte forbi, når jeg kjørte videre til Svelvik, hvis jeg husker riktig.

    Så dro jeg til eldrehjemmet der da.

    Og besøkte bestemuttern.

    Men hu kjente meg nesten ikke igjen, fra jeg bodde på Bergeråsen, i 89, altså syv år tidligere da.

    Så hu blei litt redd virka det som.

    Så da bare kjørte jeg igjen.

    For hu var jo litt senil osv., så det var jo ikke noe vits å besøke hu, hvis hu skulle bli redd osv.

    Men det er mulig at det hadde tøft på Rimi og i infanteriet da, siden bestemuttern ikke kjente meg igjen.

    Før jeg dro i militæret, så var jeg vel veldig pingelete.

    Men jeg begynte å trene mye, sammen med Glenn, Magne og brutten osv., etter militæret.

    Og jobba jo med å stable varer osv.

    Så det er mulig jeg så tøffere ut, da, enn når jeg flytta inn til Oslo for å studere i 1989 da.

    Men det var litt rart husker jeg.

    Og ikke så veldig artig.

    At bestemuttern ikke kjente meg igjen, og ble redd, virka det som da.

    Hu bare gikk inn på rommet sitt der, og det virka ikke som om hu ville prate mer.

    Så da bare dro jeg tilbake til Oslo.

    Og da var det ikke sånn at jeg tro tilbake dit så ofte.

    Ove, fetteren min, skulle ha meg med dit en gang.

    Men jeg fikk med søstra mi og, og da ville plutselig ikke Ove dra alikevel.

    Og dette var vel før jeg kjøpte Sierraen muligens, og etter at jeg hadde skrapa HiAcen, så det var meninga at Ove skulle kjøre.

    Så da ble det ikke noe av, når han ringte å avlyste.

    Det var vel en lørdagskveld han ringte og.

    Så det var vel noe fyllerør da.

    Det er mulig.

  • Kjetil var sånn, at han kunne ikke sykle.

    Så vi satte’n på en sykkel, og så på når han sykla ned Havnehagen.

    Med beina ut fra sykkelen, og dette her synes alle var rart.

    Også likte’n ikke å gå i skogen og skyte med luftgevær osv., for der var det insekter.

  • Også hadde jeg en kamerat, som het Kjetil, som bodde nede i Havnehagen der, på veien mellom huset jeg bodde i, og huset til fattern og Haldis.

    Og han Kjetil, dreiv med elektronikk osv.

    Så hadde jeg fått et sånt kjemisett av fattern, som jeg ikke hadde rørt så mye, for det var ikke så artig.

    Men vi testa det da.

    Så fikk jeg noen sånne sukkerbiter og lyspæreholdere osv. av han da.

    Så begynte jeg litt med elektronikk osv.

    Og da hadde jeg sånn støpsel husker jeg.

    Som jeg kortslutta da.

    Så på Svelvik Ungdomsskole.

    Hver gang lærerne skulle bruke overhead, eller noe filmfremvisningsgreier.

    Så kortslutta jeg strømmen da, husker jeg.

    Så henta dem vaktmesteren, som skifta sikringen.

    Også virka det i noen minutter.

    Så var det på tide å kortslutte igjen.

    Osv. da.

    De var ganske kjedelige de her ungdomsskole timene.

    Så det gjaldt å prøve å finne på noe, sånn at man ikke kjeda seg ihjel.

    Dessuten hadde jo fattern og Haldis båt, som fattern lærte meg å kjøre.

    Så det var kult, å kjøre rundt på fjorden der, til Holmsbu og Rødtangen osv.

    Det er fint om sommeren.

    Og jeg dro til Larvik hele tida, for å besøke muttern.

    Og der hadde jeg noen kamrater, fra når jeg bodde i Jegersborggt. osv.

    Og da tok jeg jo buss og tog selv, fra jeg var ni år osv.

    Og jeg bodde jo aleine, i Hellinga og Leirfaret, fra jeg var ni og.

    Så jeg var nok ganske selvstendig av det her.

    Og jeg fikk jo penger av fattern til mat.

    Til å ha i leiligheten i Hellinga og Leirfaret.

    Så jeg var nok ganske selvstending, til å være ni år osv.

    Så det var kanskje derfor jeg ikke liker tanken på å ha folk over meg, i butikker og i militæret osv. så bra.

    Altså, hvis det blir for sjefete over tid.

    Hvis de har for mye kontroll.

    Da liker jeg ikke det, merker jeg.

    Så det er kanskje derfor jeg reagerer, når sånn skjer.

    Som skjedde på Rimi Kalbakken, når jeg jobba som butikksjef der.

    At dem skulle detaljstyre hvordan taperuller vi brukte.

    For jeg har jo vært vant til å ha det ganske fritt i oppveksten.

    Hver sommer dro jeg jo på ferie aleine, til England og Sveits osv.

    Men jeg skjønner jo at jobb ikke er det samme som fritid.

    Så jeg prøver jo å innrette meg på jobb.

    Men på fritiden liker jeg å ha det litt fritt, og å ikke bli kontrollert, siden jeg er vant til å ha mye frihet, i oppveksten osv.

    Men sånn er det vel.

  • Hun Hilde, assistent fra Rimi Nylænde, i 94.

    Hun bodde jo oppe ved Hellerud, eller Haugerud, eller noe oppi der.

    Og jeg bodde jo på Ellingsrudåsen.

    Så hvis vi jobba samme skifta.

    Noe som skjedde, fordi jeg var jo vanlig medarbeider der, det første året, i hvertfall, etter militæret.

    Så da pleide vi å ta samme t-bane fra Lambertseter da.

    Hu var litt sånn hissig noen ganger, hun her Hilde.

    Men jeg var jo vant med alle slags mulig befal fra militæret, i infanteriet.

    Og det var jo mye slit i miltæret, og da var det gjerne øvelser, hvor man liksom hadde tjeneste 24 timer i døgnet.

    Og man lå i teltet og sov.

    Så var det noen som sa, at ‘fi’ (fienden, i øvelsen), var observert.

    Så da måtte man pakke sammen teltet.

    Og gå halve natta, og sette opp teltet igjen da.

    Selv om man bare hadde sovi en time.

    Og selv om det regna, eller var snøstorm, eller hva som helst.

    Så da ble ikke sånn masing, kjefting, fra en Rimi assistent på 20 år, eller hva hun var.

    Da ble ikke det så alvorlig liksom.

    Man hadde et litt tilbakelent forhold til det, mener jeg å huske.

    Så jeg konsentrerte meg mest bare om å gjøre jobben min.

    For jeg trengte jo penger til mat og leie osv.

    Og jeg var jo i god form på den tida, etter all skigåinga i militæret osv.

    Så det var egentlig bare barnemat, å sette opp varene og sånn på Rimi Nylænde.

    For det kom bare tre-fire paller med varer.

    Og det er fort gjort det.

    Mye er jo varer som dopapir f.eks.

    Og det er jo å bare å hive på plass.

    Så det var ikke noe slitsomt sammenligna med militæret egentlig.

    Selv om de sjefene var litt sjefete.

    Men en gang vi tok t-banen da.

    Så dukka plutselig Ruth Furuseth, eller noe sånt, tror jeg, fra Bergeråsen, opp der da.

    Hun var litt trist, og hadde tatt noen drinker vel.

    Hun var i konfirmasjonen min og.

    Og i begravelsen til farmora mi.

    Og jeg fikk en sånn tweed-dress av dem.

    Og hu hadde vært på Lambertseter, for å selge leiligheten til den eldste sønnen sin Dag, da.

    Jeg vet ikke hvorfor han ikke skulle selge leiligheten sin selv.

    Men han Dag da.

    Han pleide en stund, å jobbe nede på verkstedet til fattern på Sand.

    Og han jobba alltid bra, tror jeg.

    Og han var ikke sånn, at han begynte å ringe fra kontoret, når fattern dro hjem.

    Jeg var jo i den alderen, at jeg synes det var artig å gå rundt på hyttefeltet på Krok der, like ved verkstedet, med luftgevær og skyte fugler og ekorn osv.

    Og inni en bodene til Birkebeinerhytta, eller hva den svære hytta der heter.

    Så hadde jeg funnet noe sånne sigd greier, eller hva det var, til å luke med eller noe da.

    Så hadde jeg knekt av knivbladene, på fire sånne her lukeredskaper da.

    Og så hadde jeg teipa sammen dem.

    (Jeg tenkte jeg skulle skru dem sammen og, men fikk ikke borra gjennom de her stålbladene, med borr-maskin på verkstedet).

    Så hadde jeg teipa sammen fire sånne.

    Og da ble det sånn kastestjerne, som dem hadde i ninjafilmer osv., som var populære på 80-tallet.

    Så da gikk det ann å kaste den her greia da, gjennom halve verkstedet, og inn i noe pappemballasje som sto langs veggen osv. da.

    Da fikk han Dag litt sjokk husker jeg.

    Jeg bare kom på det.

    En annen ting som var artig, nede på verkstedet der.

    Etter at alle hadde gått hjem.

    Så kunne man skyte, eller ha krig da, hvis man fikk meg seg noen.

    Og da kunne man skyte med spikerpistoler.

    Dem har et slags magasin med kanskje 50 eller 100 spiker eller stifter da.

    Så må man bare huske å holde inn sikringa på spikerpistolene, og så kan man bare skyte gjennom hele verkstedet, på automat da.

    Så det var artig.

    De gikk på trykkluft de her pistolene.

    Det gikk også ann å kjøre på jekketralla.

    Mellom alle maskinene, nede på snekkerverkstedet da.

    Dem lagde køyesenger og vannsenger osv.

    Men da måtte man passe på, at man ikke kræsja med jekketralla inn i maskinene, eller noe av elementene til møblene da.

    Men da gikk det ann å lage sånn bane nede på der, som man skulle kjøre med jekketralla da.

    Så det var en del man kunne finne på, på Sand og Bergeråsen der faktisk.

    Så selv om man var uvenner eller fiender med Geir Arne, som gikk i klassen, og bodde like ved huset på Sand og verkstedet der.

    For fattern hadde sagt at Jørgensen, nei dem burde man holde seg unna.

    Men alikevel, så var det faktisk en del artig man kunne finne på, hvis man tenkte seg om.

    Det stod en traktor der og, som man kunne kjøre f.eks.

    Eller hvis det ble kjedelig der, så kunne man dra bort på Bergeråsen, å se på video, eller programere på VIC-20, eller spille fotball osv. da.

    Så selv om jeg var uvenn med Geir Arne og dem andre på min alder på Sand, så var det en del man kunne finne på alikevel.

    Men sånn er det.

  • Hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 94 osv.

    Hun hadde vært med i Jehovas Vitner, husker jeg hu sa.

    Og det var visst et helvete å melde seg ut av.

    For dem plagde og terroriserte en, hvis man meldte seg ut.

    Så jeg lurer på om det kan være noe lureri, med de her Jehovas Vitner.

    Inger, kona til onkelen min Runar.

    Hun er også i Jehovas Vitner.

    Og jeg var med hu engang husker jeg.

    Når jeg var på ferie hos dem, i Son, eller om det var det forrige stedet dem bodde, ved Vestby.

    Og da hadde dem et sånt møte.

    Jeg og fettern min Ove, og de andre søskenbarna min, vi bare kjeda vårs der.

    Men det var en kar på vår alder.

    Vi var vel kanskje 10-11 år da.

    Han måtte sitte der som et lys, opp og ned, og være med å lese fra bibelen, eller hva det var.

    Så jeg husker at jeg tenkte, at jeg var glad jeg ikke var han.

  • En rar ting skjedde, da jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikksjef i 2000.

    Jeg begynte jo som leder, i samme butikk, sommeren 94, tror jeg det kan ha vært, som låseansvarlig da.

    Og fikk jeg opplæring av butikksjef Elisabeth, og også fra assistent Hilde da.

    Hilde, hun bodde i Groruddalen et sted, ved Hellerud eller noe sånt kanskje.

    Jeg satt med hu og faren dit en gang husker jeg, for det var på veien osv. da, til Ellingsrud, eller Ellingsrudåsen, der jeg bodde.

    Så jeg tror hu hadde jobba på Rimi Hellerud, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men jeg blander de Rimiene langs, eller ved, Furusetbanen, for jeg har ikke jobba i noen av dem.

    Men hu sa, at hu hadde fått opplæring av en sjef, som alltid klagde på leverandørene.

    Hele tida.

    For da fikk man mest mulig retur, og mest mulig hjelp i butikken da.

    Hu sa noe sånt, at hvis han ikke hadde fått sparka en par sånne konsulenter, for et firma, da hadde dem ikke gjort jobben sin.

    Og han kjefta på dem hver gang dem var innom butikken da.

    Og hun Hilde, hun hadde jo jobba som leder i butikk, en to-tre år, eller noe vel.

    Og hun hadde god kontakt med Elisabeth.

    Og jeg, trengte jo penger, for jeg var jo helt blakk etter militæret, og hadde nesten ikke noe klær og andre ting man trenger osv. da.

    Mye var gammelt og slitt, fordi jeg kjøpte jo ikke så mye nytt når jeg var i militæret og når jeg studerte, da gikk det meste av pengene til mat osv.

    Og jeg tenkte jo at søstra mi, kunne jo miste jobben f.eks.

    Og jeg hadde lånt 1000 kr av fattern året før.

    Men det var noe problemer tilbake i åra, med familien.

    Så jeg ville gjerne klare meg selv da.

    Og ikke være avhengig av noen andre.

    Så ville ikke risikere, å miste jobben min, på Rimi Nylænde da.

    Og da jeg begynte som leder der, så sa Hilde, at jeg kunne velge lederstil selv, når jeg spurte om dette da.

    Men et par uker etterpå, så sa hun at jeg var for snill mot medarbeiderne, sånn at hun og Elisabeth ble upopulære.

    Og jeg turte ikke å utfordre, som låseansvarlig, assistent Hilde og butikksjef Elisabeth.

    De hadde jo mange år bak seg i Rimi.

    Så jeg prøvde å legge meg på samme linja som dem da.

    Og også med å være tøff ovenfor leverandører da.

    Jeg fikk i jobb, å få leverandørene, til å komme å erstatte retur, som stod i returboka, for en god del år tilbake vel.

    Så jeg fikk brynt meg litt på leverandørene.

    Da må man være tøff, hvis man skulle få de til å erstatte brekasjen da.

    Så vidt jeg skjønte fra Hilde og dem osv. da.

    Så da prøvde jeg å ha en tøff tone ovenfor leverandører osv da.

    Og det jeg lærte da, i 94 og 95, fra Hilde og Elisabeth, på Nylænde, det dro jeg jo med meg videre, på Rimi Bjørndal som assistent, og så som butikksjef på Rimi Nylænde, i 98 da.

    Så var det noe tull med Aftenposten, i år 2000 da.

    Så ringer jeg og klager, og med den samme tøffe tonen, som jeg var vant til å ha ovenfor leverandører da.

    Det var jo ikke noe personlig, det var bare sånn jeg hadde lagt til meg, å oppføre meg ovenfør leverandører, når jeg skulle klage da.

    Så viste det seg, at det var kona til PØF da.

    Eller hun sa ikke det.

    Men hun sa noe sånn, hvilken butikk var det du sa det var igjen, var det Rimi Lambertseter?

    (Rimi Nylænde, ble også kalt Rimi Lambertseter, på statestikker osv. Hm.)

    Så dukka PØF opp på Nylænde uka etter eller noe da.

    Så lurte han på om jeg hadde ringt Aftenposten og klagd, og kjefta.

    Jeg måtte jo innrømme at jeg hadde gjort det da.

    ‘Det var min kone’, sa PØF.

    Ops.

    Hehe.

    Så jeg lurte på om var sur da.

    For jeg gadd ikke å gå rundt å tenke på om Fjellhøy var sur fordi jeg hadde kjefta på kona hans.

    Så jeg ringte og spurte, etter at han dro, om han var sur fordi jeg kjefta på kona hans.

    Jeg kjente ikke han så bra, men jeg hadde vel nok av andre ting å tenke på.

    Han sa han ikke var det, så det regna jeg med at han ikke var det.

  • Det som var veldig rart på det møte.

    Var, at noen andre butikksjefer der, eller hva dem var.

    Dem pekte på en kar, i 60-åra, eller noe, som dem sa hadde vært livvakt for Kong Olav.

    Og han karen, han stod ved siden av Irene og meg, når vi prata.

    Og stod han der, nærme nok til å høre hva vi prata om, av en eller annen anledning.

    Men han prata, eller ‘prata’, i mobil da.

    Så om det kan være at noen av Rimi-sjefene lurte på om jeg var sur på dem, siden jeg hadde klagd så mye til Driftsdirektøren i Rimi, da jeg jobba på Kalbakken, påsken 2001, altså et drøyt år tidligere, eller noe annet.

    Sånn at de begynte å spionere på meg, gjennom han som hadde vært livvakten til Kong Olav osv?

    Jeg synes det virka litt rart, at han skulle stå så nærme der, og jeg kunne ikke høre at han prata i telefon.

    Dessuten, så fikk jeg noe problemer med låsen på bagasjelokket på bilen, etter det her.

    På butikksjefturen, med distriktet til PØF (Fjellhøy), høsten 2000, noen uker før Storefjell 2000, og noen uker/måneder før jeg slutte i Fjellhøy sitt distrikt og begynte i Netelands distrikt.

    Da hadde jeg ikke noe bag å ha tinga mine i.

    Og jeg var litt stressa.

    Så jeg stappa det i HV-storsekken jeg hadde da.

    Så jeg vet ikke hvor smart det var.

    Men kanskje dem var bekymra for at det hadde klikka for meg da.

    Siden han livvakten til Kong Olav, stod så nærme, som om han spionerte.

    For jeg klarte ikke å låse bagasjelokket på Sierraen, lengre, etter den tida her.

    Så når jeg har hatt god tid, og tenkt litt tilbake.

    Så har jeg lurt på, om det kan ha vært noe lureri som har foregått med han gamle livvakten til Kong Olav.

    Hvis han er lur, så kanskje han gjorde noe lureri med Kong Olav og.

    Det skal jeg ikke si.

    Men det var en populær konge i hvertfall.

    På feltlua mi i HV, så gikk jeg rundt med en O sydd på lua, istedet for en H.

    For jeg var ikke så flink til å sy.

    Men ingen i HV sa noe da.

    Men sånn er det.

    Nå burde jeg prøve å gjøre noe jobb her.

  • Når vi satt der i pausen da.

    Utafor samfunnshuset på Sagene.

    Så satt jeg ved siden av Irene, fra Bjørndal der.

    På andre sida, så satt det vel en kar fra Pakistan, eller noe, som var butikksjef på Kolbotn tror jeg.

    Og han husker jeg var misfornøyd med det her Rimi systemet da.

    Han lurte på hvorfor jeg ikke jobba sentralt i Rimi, siden jeg hadde jobbet så mange år i butikkene.

    Jeg tenkte det var for mye som hadde skjedd, så jeg gadd ikke å begynne å forklare.

    Men han og Irene begynte å prate sammen da.

    Mens jeg satt i mellom dem.

    Så det synes jeg var litt rart synes jeg.

    Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre gitt.

    Og noe lignende husker jeg skjedde et par ganger når jeg jobba på Arvato og.

    Men om det er uhøflig eller ikke, det veit jeg ikke helt sikkert for å være ærlig.

    Jeg kjente jo ikke noen av de her, som venner da.

    Jeg kjente jo Irene, men det var mest bare som kollega.

    Så jeg blåste i det.

    Men det var litt rart.

    For jeg kom ikke på noe å si.

    Så dreiv de her å babla om noe dem var opptatt av da.

    Og mange dreiv vel å så på meg, siden jeg hadde kommet for seint osv.

    Så det så kanskje litt rart ut da, husker jeg at jeg tenkte.

    Men samme det.

'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen