Jeg husker forresten da jeg jobba på Rimi Nylænde, som assistent i 95 og 96.

Da hadde vi en konsulent i butikken, som vel het Kjell, og dreiv og stabla for Ringnes.

Det firma var forresten helt umulige.

Det var ei som ringte vårs som het Ina på Ringes, og var like sur hver gang hu skulle ha bestillinga.

Og Elisabeth klagde og sa at dem var umulige.

Og meieri også var kjent for å være umulige.

Melka fikk vi jo med meieribilen.

Men osten fra meieriet, den fikk vi fra Hakon, sammen med smør og noe kjøttpålegg osv.

Og den osten, den fikk man ikke retur på fra meieriet.

Men den kunne man få retur på fra Hakon.

Men da måtte man fylle ut skjema, og ta vare på de dårlige ostene osv.

Det ble vel til slutt mer eller mindre slutt på, å ta vare på brekasje.

Det ble bare kasta med en gang, og ført opp på lister.

Så fikk butikkene en viss prosent kompanasjon fra leverandørene da, som ble avtalt sentralt.

Grunnen til at jeg skriver nå.

Det var at jeg kom på noe Kjell fra Ringnes sa da.

Om hun Hilde, som var assistent på Nylænde i 94.

Hun begynte vel i Rema hun.

Og det Kjell sa, det var at hun jobba bra som assistent.

Men nå som hu blitt butikksjef, så var visst ikke tempoet like raskt.

Noe sånt.

Uten at jeg vet hva det var i detalj.

Når man er butikksjef, så bør man jo prøve å ha kontrollen og.

Og ikke jobbe seg fra sans og samling, eller hva man skal kalle det.

Jeg begynte jo på Rimi Langhus igjen, som låseansvarlig, våren 2002.

Da var det en vakt jeg satt i kassa.

Det er mulig det var pauseavløsing.

Da dukka plutselig Kjell fra Ringnes opp igjen da.

Da var han regionsjef eller noe, i et eller annet firma.

Og da kjørte han rundt osv. da.

Så da ble jeg litt flau.

For da spurte’n hva jeg dreiv.

Ja jeg studerer på Ingeniørhøyskolen osv., jeg fikk nok av å jobbe som butikksjef osv.

Eller om det var like før jeg skulle slutte, mens jeg enda jobba som butikksjef på Rimi Langhus.

Det er mulig.

Ja det var det nok.

For jeg sa vel at jeg skulle ha permisjon.

Og studere osv. da.

For jeg ville ha en back-up, jeg tenkte det smarteste var vel å sikre seg.

Så derfor ville jeg heller ha permisjon som butikksjef, enn å slutte da.

Og det sa Skodvin var greit.

Men det var bare for et år.

Så de neste årene fikk jeg ikke det.

Men da hadde jeg vel ikke så mye jeg skulle ha sagt.

Men jeg sa til Kjell da, at jeg skulle ha permisjon og studere da.

Så spurte han om det var med lønn.

Nei, det var nok ikke det gitt.

Og da smilte’n og var høy i hatten osv. da.

For jeg sjefa vel litt med han, når han jobba for Ringnes på Rimi Nylænde.

Det er mulig.

Så da følte jeg meg ikke så smart, når han var regionsjef, som dreiv og kjørte rundt i Sverige og Norge var det vel.

Hvis ikke det var bare noen fylker i Norge da.

Mens jeg var sjef som skulle permiteres, i en litt, mer eller mindre, bortgjemt Rimi butikk.

Men sånn er det.

Det samme var det med brødsjåføren forresten.

Som vi hadde på Rimi Nylænde, når jeg var assistent der, fra 95 til 96.

Han dukka plutselig opp på Rimi Langhus i 2001 han og.

Da var han konsulent osv. da.

For Bakers fremdeles.

Og dro rundt i alle butikkene, og så over brødavdelingen, og foreslo forrandringer osv.

Da følte jeg meg ikke så høy i hatten da heller.

Jasså Erik, er det her dem har gjemt bort deg.

Noe sånt.

Og da var jeg skikkelig overarbeida og, fra Kalbakken osv.

Så jeg vet ikke om jeg følte meg så veldig smart da.

Det var litt flaut å bli gjemt bort, litt sånn nesten ute på bondelandet, kan man vel nesten si at det var.

Sett fra Oslo mener jeg.

Men sånn er det.

Det var ikke så ille på Langhus da.

Folka var vel litt roligere der ute, enn i Oslo kanskje.

Butikken så helt bomba ut, mer eller minde, i hyllene osv.

For det var så dårlig plass i butikken.

Så man kunne nesten ikke rydde hyllene der, for da stod man i veien for kundene osv.

Man kunne jo selvfølgelig rydde da, men det ble sjelden gjort, enda jeg satt opp ryddevakter to ganger i uka vel, når jeg begynte der.

Men han Trond han var ikke så flink til å rydde hyller.

Han satt seg vel mer på bakbeina.

Så det funka ikke.

Og det sklei ut.

Så det ble at de fylte opp varer og sånn de og.

Men lagere osv., var veldig lite på Langhus.

Så du måtte ha tunga rett i munnen, når du bestillte varer, og når det gjaldt hvilke varer som skulle fylles ut først.

For det var så lite areal, både i butikklokalet, og på lageret, at det var veldig fort gjort, å bli utsolgt for noe.

Man kunne forresten ikke følge Rimi planogrammer, fordi, det var for lite hylleplass, på Rimi Langhus, til å få inn Rimi mellomsortement, etter planogram.

Så man måtte bare ta noen spanske når det gjaldt hvor varene skulle stå.

Jeg lurer på om det var noen ekstra høye hyller der og, men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men da tror jeg dem var strengere inne i byen, enn på Langhus.

Fordi, på Rimi Nylænde, så mangla vi kanskje plass til to seksjoner, for å få inn Rimi mellomsortement.

Jeg foreslo, at man kunne ta ut den ene frysern, så hadde det blitt plass.

Og det tror jeg kunne ha funka.

For f.eks. på Rimi Nordstrand, heter det vel.

Der har/hadde dem jo bare en fryser.

Og det funker der.

Og dem hadde jo mer omsetning enn Rimi Nylænde.

So hvis dem hadde tatt ut en fryser, og satt hyller der i stedet.

Så kunne dem fått inn Rimi mellomsortement, på Rimi Nylænde.

Så hadde dem slippi og gjort om til Spar, eller hva det blei.

Ellers, så kunne dem jo bare gjort som dem gjorde på Rimi Langhus, og tatt noen spanske i hyllene.

Ellers, så kunne dem bygd ut, der hvor tellerommet og garderoben er. f.eks.

Og kanskje kiosken og.

Og så fått plass til flere hyller.

Man kunne vel bare hatt tellerommet og garderober osv. i kjelleren.

Der burde det vel ha vært plass til å ha det.

Skulle man tro.

Men de fryserne er jo ganske nye da.

Men hvis dem ville, så kunne dem vel fått inn mellomsortementet der.

Det hadde vel vært nok med en fryser, strengt tatt tror jeg.

Men han kameraten min, fra den tida i hvertfall, Magne, han sa til meg, at han likte ikke de Rimi mellomsortement butikkene, for han mente de ble så sterile.

Hva nå han mente med det.

Men det var vel at det ble for mye hyllerrader da kanskje.

Noe var det vel.

Det får man vel tro.

Og Rimi grunnsortement, forsvant vel uansett.

Av en eller annen anledning.

Og ble til Spar vel.

Dem forrandra så mye på de konseptene.

Butikkene skifta mellom Ica og Rimi og Spar, hele tida.

Så det virker egentlig som om det bare har vært kaos i Hakon/Ica-gruppen de siste åra.

Og Winnem sa også det.

Rundt 94-95 kanskje.

At alle de dyktige direktørene/lederne, forsvant fra Rimi til NKL/kooperasjonen, eller forbrukersamvirke, er vel ordet, osv.

Så det var kanskje noe som foregikk da.

Men når jobba i en vanlig Rimi butikk, så var det ikke så enkelt å få med hva som skjer inne på hovedkontoret osv.

Da fokuserer man vel mest på hva som skjer i den enkelte butikken.

Og prøver å tilpasse seg, hva kundene sier, hva sjefene sier, hva eventuelle medarbeidere man er leder for sier, og hva leverandørene sier, hva eierne sier. (Selv om det vel går gjennom sjefene).

Selv om det er leverandørene som skal tilpasse seg kundene da.

Men man må jo forholde seg til dem.

Så det er mange hensyn man må ta som butikksjef da.

Så man må liksom prøve å finne den rette balansen så og si da.

Og det er vel kanskje ikke alltid like enkelt.

Men da har man ofte nok å gjøre fra før, om man ikke skal lure på alt mulig som skjer på hovedkontoret også.

Og før jeg tok lappen, så hadde jeg også en ekstrajobb.

Det var telefonsalg, for Norsk Idrettshjelp, ikke langt fra Burger King i Karl Johan der.

Der var det mest folk som var yngre enn meg da, og fra Oslo Vest.

De trodde ikke på omtrent, at jeg var fra Ellingsrudsåsen.

Eller bodde der da.

Men søstra mi og meg, lærte vel å prate pent av muttern da, som prata som dem i Oslo Vest kanskje.

Noe sånt.

Men jeg trengte penger til lappen, det var derfor jeg jobba der.

Det var vel i 95 da.

Frem til sommeren eller høsten 95.

Og bruttern jobba også med telefonsalg da husker jeg.

Det var vel borte ved Saga Kino der.

Men det var litt kjedelig egentlig.

Man skulle ringe folk og høre om dem ville kjøpe en svær rull med dopapir fra det lokale idrettslaget.

Men jeg var jo vant til å selge dopapir på Rimi, så det gikk vel greit.

Men uansett.

Jeg sparte opp en del penger, så jeg fikk tatt lappen i hvertfall.

Så det var jo greit, forsåvidt.

Og der, til forskjell fra Arvato i England.

Der satt lederne inne på et annet rom.

Det eneste de gjorde, der vi satt og ringte, det var å legge nye ringeskjema fram.

Så der var det ikke noe, negative reinforcement og straff osv.

Untatt jeg husker en gang.

Så ble jeg kallt inn på kontoret til den som hadde ledervakta da.

Da var jeg nok sliten fra Rimi-jobbinga.

Så han kjefta litt, eller han spurte meg om noe greier.

Men jeg var skikkelig trøtt da.

Da han sikkert hørt på linja, at jeg var trøtt i stemmen osv.

Og da ba han meg bare om å gå en runde rundt kvartalet, for å våkne opp da.

Så det var vel egentlig greit nok vel.

En av de siste dagene.

Så måtte jeg sitte der og ringe.

Hele dagen.

Selv om det var sol, og jeg var den enste der.

Det var ikke så artig.

Men det var en fin sommer, den sommeren, så jeg dro mye på Frognerbadet og sånn da.

Siden jeg ikke hadde så mange venner osv. i Oslo da heller.

Men det var fin sommer husker jeg.

Så da var det digg å slappa av på Frognerbadet og i Frognerparken, etter jobbinga på Rimi osv.

Det var vel den sommeren jeg skada kneet.

Jeg ble med noen folk og spilte fotball i Frognerparken.

Og plutselig røyk korsbåndet.

Jeg tråkka/trampa nedover, så var plenen skikkelig hard der.

Som asfalt omtrent.

Så så jeg kneskåla spratt ut noen centimeter og tilbake da.

Så da gikk korsbåndet gikk.

Så da var det legevakta.

Men dem fant ikke ut hva det var.

Så jeg gikk og hinka i noen uker.

Så svikta kneet igjen, når jeg spilte badminton (jeg og Glenn og Magne noen ganger), vi pleide å spille badminton, eller trene da, for Skøyenåsen Badmintonklubb.

Så da trente vi noen dager i Ekeberghallen, og noen ganger i Haugerudhallen.

På høsten 95, så dro jeg med han ene kjørelæreren, og spilte badminton i Haugerudhallen.

Han klagde på at han ikke fikk trent eller noe tror jeg.

Så svikta kneet igjen da.

Så jeg måtte bare dra til legevakta igjen.

For plutselig lå jeg bare i en haug der.

Og da fikk jeg tatt undersøkelse av kneet, på Aker sykehus etterhvert.

Dem kjørte en pasient gjennom gangene der, og alle var i panikk og sa at det hadde vært så mye blod osv.

Så jeg vet ikke hva som foregikk der.

Men dem fant ut at korsbåndet hadde rykki da.

Så sånn er det.

Jeg tok lappen på en kjøreskole i Frogner, i 95 da.

Mens jeg jobba på Rimi Nylænde, og bodde på Ellingsrudåsen.

Jeg tenkte det var ordentlig firma, hvis det var i Oslo vest.

Og jeg hadde tatt kjøretimer i Drammen, i 88 og 89 også, men jeg fikk ikke rota meg til å ta ferdig lappen, før jeg flytta til Oslo.

Det var mye russefeiring, eksamener, jobbing på CC, ferie til England, søstra mi flytta opp til meg på Bergeråsen, så det var mye festing med søstra mi og de folka hu kjente, på Berger og i Drammen, plus at det var festing i Rødgata i Drammen, der hvor sønnen til Haldis, Jan bodde.

Så det var mye som skjedde det året.

Jeg dro inn Oslo for å møte Nina Monsen husker jeg, og så Roger Rabbit på Eldorado.

Men hu har har visst tatt selvmord nå.

Så det har vel vært litt av hvert som har skjedd antagelig.

Hva var det jeg skulle skrive om da.

Jo, kjøretimene.

Jeg hadde en kjørelærer som var skikkelig kul.

Han var litt eldre enn meg, eller så i hvertfall eldre ut.

Jeg har vel pleid å se yngre ut enn det jeg er.

Jeg bytta forresten kjørelærer i Drammen, for det en i klassen på Sande VGS, som sa at en som het Skjalg eller noe, på kjøreskolen på Strømsø, ved matbutikken der, det supermarkedet, i kan det være Tordenskioldsgate da.

Ja det så ut som om det var Tordenskioldsgate.

Det er samme gata som vannsengsjappa til fattern og Haldis ligger.

Jeg lurte på om det kunne være gata som brannstasjon lå i som het Tordenskioldsgate, men det så det ikke ut som på Google Maps.

På den kjøreskolen, ved supermarketed i Tordenskioldsgate da.

Så var det ei klassen som het Line Nilsen da, som sa at han var ikke så flink han Skjalg, eller hva han het, så da bytta jeg kjørelærer husker jeg.

Men det ble litt rart å bytte kjørelærer, så det rant litt ut i sanden det greiene der.

Og det samme skjedde i Oslo da.

Jeg skulle ha sånn øvelseskjøring, med en annen kjørelærer, før oppkjøringa da.

Men han var i en slags tilstand, han andre kjørelæreren.

Han var vel i noe skillsmisseprosess osv., så han var vel ikke helt nærværende.

Så jeg ble litt frika ut av han karen, så jeg kjørte litt dårligere enn jeg pleide å gjøre da.

Jeg gjorde en del dumme feil.

Så han fikk nok et dårlig inntrykk av min kjøring.

Så da hadde jeg ikke så bra råd, at jeg kunne la han andre kjørelæreren, holde meg tilbake, fra oppkjøringa.

Siden han hadde et dårlig inntrykk da.

Så da bytta jeg likegodt til han kjørelæreren.

Sånn at han ikke skulle ødelegge.

Og da gikk det greit.

Da hadde jeg noen få kjøretimer til, også kjørte jeg opp like før jul.

Og så fikk jeg leilighet i W. Thr. gt. i januar vel.

Så kjøpte jeg HiAce’n av Glenn og Øystein, som hadde kjøpt bilen av faren til Øystein.

Det var vel en firmabil fra Tetra Pak tror jeg.

Som Øystein og Glenn hadde brukt til automatfirma.

Det tok et par timer å rydde ut all søpla dems fra bilen.

Men den kosta bare 5000 da.

Det var kanskje overpris.

Men jeg hadde god råd, og jeg skjønte dem trengte penger.

Jeg hadde spart opp noen penger, jeg hadde bra kontroll på økonomien da.

Og jeg tenkte, at jeg kanskje kom til å glemme det med kjøringa, hvis jeg ikke fikk meg bil.

Så da tenkte jeg det ville være smart å kjøpe bil da.

Det var fordi jeg hadde tenkt å bli butikksjef.

Og da var det jo lurt å ha lappen osv da.

Og også bare sånn generelt sett, så tenkte jeg det var greit å ha lappen.

Det var litt dyrt med bensin osv da.

Rimi assistent lønn da, lå vel på 150-160.000. kanskje.

I 1996.

Så jeg fikk meg ekstrajobb, på Chinatown-expressen Eiksmarka.

Og det var artig.

Da satt jeg på radioen, og hørte på musikk, og cruisa rundt i Bærum og Oslo Vest med kinamat.

Jeg var ikke så kjent der da, så klarte bare to leveringer i timen.

De andre klarte vel tre, eller noe.

Og jeg hadde jo nettopp fått lappen.

Men jeg jobba der bare søndager.

Men det var morsom jobb.

Selv om det blei litt mye jobbing noen ganger, og jeg kjørte feil en gang i et kryss vel, når jeg var trøtt, men ellers gikk det bra.

Det skjedde ikke så mye da egentlig.

Untatt at jeg glemte igjen en sånn dunk, for å holde maten varm, en gang.

Og jeg så noen elger i veien oppe ved galoppbanen, er det vel.

Så det var litt rart egentlig, at det ikke skjedde noe mer.

Hm.

Søstra hans døde før han flytta til Bergeråsen vel.

Og etter at dem flytta fra Bergeråsen, til det byggefeltet mellom Sande VGS. og bensinstasjonen ved E18, Dunihagan, eller noe sånt kanskje.

Da flytta dem inn i et hus, hvor det var merke i veggen, etter at han forrige eiern, som hadde skutt seg.

Hvis jeg husker riktig.

Jeg tok lappen i Oslo i 95, var det vel.

Så sommeren 96, var det vel, så kjørte jeg til Danmark.

Til Løkken, for der hadde Irene fra Rimi Bjørndal, sagt at det var bra.

Der var det bunkerser som tyskerne hadde bygd under krigen, på stranda.

Og dem hadde noen hippier som bodde, eller holdt til like ved de bunkersene, og som fløy rundt nakne der.

Og det gikk ann å kjøre nede på stranda.

Og det var nesten som kjøre i snø.

Man måtte ikke tråkke for hardt på gassen, for da kjørte man seg fast.

Men hvis man var fra Norge, så kunne man det fra før, så det gikk bra.

Jeg var hos bestemuttern i Nevlunghavn, i et par dager, før jeg kjørte videre til Danmark.

Det var så mye konflikter, på Rimi Bjørndal, med Irene spesiellt, så jeg trengte å komme meg bort.

Så det er mulig det er meg det er noe galt med, siden jeg alltid havner i konflikter.

I Løkken traff jeg to pene damer fra Setesdalen husker jeg.

Som hadde sykla dit.

Jeg skulle egentlig spille fotball med dem, etter at jeg hadde møtt dem på stranda. (Jeg kjente dem fra campingplassen fra før da).

Men jeg hadde nettopp operert kneet, noen måneder før, så jeg kunne ikke spille fotball alikevel.

Så jeg bare kjørte.

Jeg burde vel ha spurt om dem hadde lyst til å sitte på, men jeg var vel litt sjenert, eller ikke helt bra, jeg tror jeg må ha vært for lenge i militæret og det var også tøfft på Rimi og med operasjonen på Aker.

Jeg traff onkel Håkon, på campingen i Nevlunghavn.

Den der de har butikk.

Ved siden av Gurvika der.

Der de har en hule i fjellet, like ved veien ned til.

Og Håkon, påstod, at de pleide å dra på camping i Nevlunghavn, hver sommer.

Men Lene og Tommy var ikke med.

Men de var vel i 20-åra da, så det var vel ikke så rart.

Jeg mente å huske at de pleide å dra på camping til Danmark jeg da men.

Men det er mulig jeg husker feil.

På veien hjem fra Danmark og bestemuttern i Nevlunghavn. (Jeg var også innom muttern på Nøtterøy).

På veien hjem, så dro jeg innom Kjetil og dem da, i Dunihagan, eller hva det heter.

Men Kjetil var ikke hjemme.

Men jeg prata med mora, (som jobba på Aass Bryggeri, i laboratioriet, og Kjetil advarte meg, at hvis du la en tann i Cola, så var tanna borte etter tre dager).

Stefaren var der, men han sa ikke noe.

Stefaren, jobba med noe på Drammen togstasjon.

Og Kjetil sa det var sånn, at hvis kråkene satt seg på strømledningen til toget, så eksploderte dem.

Men mora sa at Kjetil var i Drammen da.

Og jeg skjønte at jeg var uønsket der.

Dem var skikkelig sånn, hva gjør du her osv.

Men men.

Så dro jeg innom Rimi i Svelvik.

Like ved campingen og Mitshubishi-butikken der.

Og der traff jeg onkel Håkon igjen.

Mer bar overkropp.

Han virka litt sur, når han så meg.

Før det var han blid.

Jeg hadde også vært innom på Sand, og kikka litt på verkstedet.

Det var en kar som leide der, som slapp meg inn.

Jeg burde kanskje ikke bedt om å gått inn der, hvis dem leide der, det er mulig.

Så det var kanskje dumt, men det var litt kjedelig å dra dit.

Jeg viste jo ikke sikkert hvem det var som holdt på der, så jeg banka vel på, eller bare gikk inn på verkstedet da.

For jeg viste at fattern og dem eide det enda.

Så så jeg vel Hans Martin kjørte forbi, når jeg kjørte videre til Svelvik, hvis jeg husker riktig.

Så dro jeg til eldrehjemmet der da.

Og besøkte bestemuttern.

Men hu kjente meg nesten ikke igjen, fra jeg bodde på Bergeråsen, i 89, altså syv år tidligere da.

Så hu blei litt redd virka det som.

Så da bare kjørte jeg igjen.

For hu var jo litt senil osv., så det var jo ikke noe vits å besøke hu, hvis hu skulle bli redd osv.

Men det er mulig at det hadde tøft på Rimi og i infanteriet da, siden bestemuttern ikke kjente meg igjen.

Før jeg dro i militæret, så var jeg vel veldig pingelete.

Men jeg begynte å trene mye, sammen med Glenn, Magne og brutten osv., etter militæret.

Og jobba jo med å stable varer osv.

Så det er mulig jeg så tøffere ut, da, enn når jeg flytta inn til Oslo for å studere i 1989 da.

Men det var litt rart husker jeg.

Og ikke så veldig artig.

At bestemuttern ikke kjente meg igjen, og ble redd, virka det som da.

Hu bare gikk inn på rommet sitt der, og det virka ikke som om hu ville prate mer.

Så da bare dro jeg tilbake til Oslo.

Og da var det ikke sånn at jeg tro tilbake dit så ofte.

Ove, fetteren min, skulle ha meg med dit en gang.

Men jeg fikk med søstra mi og, og da ville plutselig ikke Ove dra alikevel.

Og dette var vel før jeg kjøpte Sierraen muligens, og etter at jeg hadde skrapa HiAcen, så det var meninga at Ove skulle kjøre.

Så da ble det ikke noe av, når han ringte å avlyste.

Det var vel en lørdagskveld han ringte og.

Så det var vel noe fyllerør da.

Det er mulig.

Kjetil var sånn, at han kunne ikke sykle.

Så vi satte’n på en sykkel, og så på når han sykla ned Havnehagen.

Med beina ut fra sykkelen, og dette her synes alle var rart.

Også likte’n ikke å gå i skogen og skyte med luftgevær osv., for der var det insekter.

Også hadde jeg en kamerat, som het Kjetil, som bodde nede i Havnehagen der, på veien mellom huset jeg bodde i, og huset til fattern og Haldis.

Og han Kjetil, dreiv med elektronikk osv.

Så hadde jeg fått et sånt kjemisett av fattern, som jeg ikke hadde rørt så mye, for det var ikke så artig.

Men vi testa det da.

Så fikk jeg noen sånne sukkerbiter og lyspæreholdere osv. av han da.

Så begynte jeg litt med elektronikk osv.

Og da hadde jeg sånn støpsel husker jeg.

Som jeg kortslutta da.

Så på Svelvik Ungdomsskole.

Hver gang lærerne skulle bruke overhead, eller noe filmfremvisningsgreier.

Så kortslutta jeg strømmen da, husker jeg.

Så henta dem vaktmesteren, som skifta sikringen.

Også virka det i noen minutter.

Så var det på tide å kortslutte igjen.

Osv. da.

De var ganske kjedelige de her ungdomsskole timene.

Så det gjaldt å prøve å finne på noe, sånn at man ikke kjeda seg ihjel.

Dessuten hadde jo fattern og Haldis båt, som fattern lærte meg å kjøre.

Så det var kult, å kjøre rundt på fjorden der, til Holmsbu og Rødtangen osv.

Det er fint om sommeren.

Og jeg dro til Larvik hele tida, for å besøke muttern.

Og der hadde jeg noen kamrater, fra når jeg bodde i Jegersborggt. osv.

Og da tok jeg jo buss og tog selv, fra jeg var ni år osv.

Og jeg bodde jo aleine, i Hellinga og Leirfaret, fra jeg var ni og.

Så jeg var nok ganske selvstendig av det her.

Og jeg fikk jo penger av fattern til mat.

Til å ha i leiligheten i Hellinga og Leirfaret.

Så jeg var nok ganske selvstending, til å være ni år osv.

Så det var kanskje derfor jeg ikke liker tanken på å ha folk over meg, i butikker og i militæret osv. så bra.

Altså, hvis det blir for sjefete over tid.

Hvis de har for mye kontroll.

Da liker jeg ikke det, merker jeg.

Så det er kanskje derfor jeg reagerer, når sånn skjer.

Som skjedde på Rimi Kalbakken, når jeg jobba som butikksjef der.

At dem skulle detaljstyre hvordan taperuller vi brukte.

For jeg har jo vært vant til å ha det ganske fritt i oppveksten.

Hver sommer dro jeg jo på ferie aleine, til England og Sveits osv.

Men jeg skjønner jo at jobb ikke er det samme som fritid.

Så jeg prøver jo å innrette meg på jobb.

Men på fritiden liker jeg å ha det litt fritt, og å ikke bli kontrollert, siden jeg er vant til å ha mye frihet, i oppveksten osv.

Men sånn er det vel.

Hun Hilde, assistent fra Rimi Nylænde, i 94.

Hun bodde jo oppe ved Hellerud, eller Haugerud, eller noe oppi der.

Og jeg bodde jo på Ellingsrudåsen.

Så hvis vi jobba samme skifta.

Noe som skjedde, fordi jeg var jo vanlig medarbeider der, det første året, i hvertfall, etter militæret.

Så da pleide vi å ta samme t-bane fra Lambertseter da.

Hu var litt sånn hissig noen ganger, hun her Hilde.

Men jeg var jo vant med alle slags mulig befal fra militæret, i infanteriet.

Og det var jo mye slit i miltæret, og da var det gjerne øvelser, hvor man liksom hadde tjeneste 24 timer i døgnet.

Og man lå i teltet og sov.

Så var det noen som sa, at ‘fi’ (fienden, i øvelsen), var observert.

Så da måtte man pakke sammen teltet.

Og gå halve natta, og sette opp teltet igjen da.

Selv om man bare hadde sovi en time.

Og selv om det regna, eller var snøstorm, eller hva som helst.

Så da ble ikke sånn masing, kjefting, fra en Rimi assistent på 20 år, eller hva hun var.

Da ble ikke det så alvorlig liksom.

Man hadde et litt tilbakelent forhold til det, mener jeg å huske.

Så jeg konsentrerte meg mest bare om å gjøre jobben min.

For jeg trengte jo penger til mat og leie osv.

Og jeg var jo i god form på den tida, etter all skigåinga i militæret osv.

Så det var egentlig bare barnemat, å sette opp varene og sånn på Rimi Nylænde.

For det kom bare tre-fire paller med varer.

Og det er fort gjort det.

Mye er jo varer som dopapir f.eks.

Og det er jo å bare å hive på plass.

Så det var ikke noe slitsomt sammenligna med militæret egentlig.

Selv om de sjefene var litt sjefete.

Men en gang vi tok t-banen da.

Så dukka plutselig Ruth Furuseth, eller noe sånt, tror jeg, fra Bergeråsen, opp der da.

Hun var litt trist, og hadde tatt noen drinker vel.

Hun var i konfirmasjonen min og.

Og i begravelsen til farmora mi.

Og jeg fikk en sånn tweed-dress av dem.

Og hu hadde vært på Lambertseter, for å selge leiligheten til den eldste sønnen sin Dag, da.

Jeg vet ikke hvorfor han ikke skulle selge leiligheten sin selv.

Men han Dag da.

Han pleide en stund, å jobbe nede på verkstedet til fattern på Sand.

Og han jobba alltid bra, tror jeg.

Og han var ikke sånn, at han begynte å ringe fra kontoret, når fattern dro hjem.

Jeg var jo i den alderen, at jeg synes det var artig å gå rundt på hyttefeltet på Krok der, like ved verkstedet, med luftgevær og skyte fugler og ekorn osv.

Og inni en bodene til Birkebeinerhytta, eller hva den svære hytta der heter.

Så hadde jeg funnet noe sånne sigd greier, eller hva det var, til å luke med eller noe da.

Så hadde jeg knekt av knivbladene, på fire sånne her lukeredskaper da.

Og så hadde jeg teipa sammen dem.

(Jeg tenkte jeg skulle skru dem sammen og, men fikk ikke borra gjennom de her stålbladene, med borr-maskin på verkstedet).

Så hadde jeg teipa sammen fire sånne.

Og da ble det sånn kastestjerne, som dem hadde i ninjafilmer osv., som var populære på 80-tallet.

Så da gikk det ann å kaste den her greia da, gjennom halve verkstedet, og inn i noe pappemballasje som sto langs veggen osv. da.

Da fikk han Dag litt sjokk husker jeg.

Jeg bare kom på det.

En annen ting som var artig, nede på verkstedet der.

Etter at alle hadde gått hjem.

Så kunne man skyte, eller ha krig da, hvis man fikk meg seg noen.

Og da kunne man skyte med spikerpistoler.

Dem har et slags magasin med kanskje 50 eller 100 spiker eller stifter da.

Så må man bare huske å holde inn sikringa på spikerpistolene, og så kan man bare skyte gjennom hele verkstedet, på automat da.

Så det var artig.

De gikk på trykkluft de her pistolene.

Det gikk også ann å kjøre på jekketralla.

Mellom alle maskinene, nede på snekkerverkstedet da.

Dem lagde køyesenger og vannsenger osv.

Men da måtte man passe på, at man ikke kræsja med jekketralla inn i maskinene, eller noe av elementene til møblene da.

Men da gikk det ann å lage sånn bane nede på der, som man skulle kjøre med jekketralla da.

Så det var en del man kunne finne på, på Sand og Bergeråsen der faktisk.

Så selv om man var uvenner eller fiender med Geir Arne, som gikk i klassen, og bodde like ved huset på Sand og verkstedet der.

For fattern hadde sagt at Jørgensen, nei dem burde man holde seg unna.

Men alikevel, så var det faktisk en del artig man kunne finne på, hvis man tenkte seg om.

Det stod en traktor der og, som man kunne kjøre f.eks.

Eller hvis det ble kjedelig der, så kunne man dra bort på Bergeråsen, å se på video, eller programere på VIC-20, eller spille fotball osv. da.

Så selv om jeg var uvenn med Geir Arne og dem andre på min alder på Sand, så var det en del man kunne finne på alikevel.

Men sånn er det.

Hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 94 osv.

Hun hadde vært med i Jehovas Vitner, husker jeg hu sa.

Og det var visst et helvete å melde seg ut av.

For dem plagde og terroriserte en, hvis man meldte seg ut.

Så jeg lurer på om det kan være noe lureri, med de her Jehovas Vitner.

Inger, kona til onkelen min Runar.

Hun er også i Jehovas Vitner.

Og jeg var med hu engang husker jeg.

Når jeg var på ferie hos dem, i Son, eller om det var det forrige stedet dem bodde, ved Vestby.

Og da hadde dem et sånt møte.

Jeg og fettern min Ove, og de andre søskenbarna min, vi bare kjeda vårs der.

Men det var en kar på vår alder.

Vi var vel kanskje 10-11 år da.

Han måtte sitte der som et lys, opp og ned, og være med å lese fra bibelen, eller hva det var.

Så jeg husker at jeg tenkte, at jeg var glad jeg ikke var han.