Farfaren til bestemora mi i Nevlunghavn.

Han var jo øverstkommanderende general i Danmark, i 1940 osv.

Og faren hennes, var han som eide verket i Frederiksverk.

Og på morssiden, så var hun fra Nyholm og Gjedde familien, som var der jeg fikk det kruset fra.

Og den familien var vel bl.a. etter en kar som het Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar for Danmark-Norge.

Så det liker vel ikke søstra mi, at vi har en sånn imperalist kolonikar som en av forfedrene osv.

Og han ble admiral osv, etter det.

Og han var fra Helsinborg eller noe.

Men så tapte Danmark Skåne til Sverige, etter noe Nordisk krig eller hva det var.

Så da tror jeg de flytta til Danmark etterhvert.

Selv om han karen hadde et gravmonument i Helsingborg da.

Men jeg vet ikke om han ble gravlagt i Helsingborg eller Danmark.

Men familien hadde herregården Højris på Mors i Limfjorden på Jylland da.

Det så jeg, for det fortalte bestemoren min, og det var et fotografi av herregården, inni det sølvølkruset fra 1700-tallet da, som jeg fikk til 34 års dagen min.

Men hun bestemoren min, hun gikk jo på slottsball osv. da, i København, når hun vokste opp.

Så hun hadde vel en veldig streng og gammeldags oppdragelse.

Og når jeg og søstra mi, bodde sammen med muttern i Larvik.

Etter at foreldra våre hadde skilt seg.

Så dro vi omtrent hver søndag, på besøk hos besteforeldra våre, som bodde på skrått ovenfor bedehuset i Nevlunghavn.

Et flott stort hus, med fin hage.

Aftenposten kom og tok bilder av hagen til bestefattern.

Bestefattern ville egentlig ha en gård, men det var odelslover på den tiden, så det fikk han ikke muligheten til å kjøpe, for man måtte ha odelsrett.

Men da, på søndagsmiddagene.

Så var det sånn, at vi måtte sitte der, og spise i timesvis.

Med sånn skikkelig gammeldags oppdragelse og bordskikk.

Hver bevegelse vi gjorde, og hvert ord vi sa, ble overvåket, gransket og kritisert.

Så jeg kan tenke meg at det var sånn bestemor hadde blitt oppdratt.

Så da måtte man prøve å øve på å beherske seg.

Så det lærte man i hvertfall da.

Og bestefattern, var også ganske formell ofte.

Og noen ganger, så var han helt fjern liksom, så man fikk ikke noe særlig kontakt osv.

Så det var rart å være i samme rom.

Men han skulle ha vårs til å spille sjakk noen ganger osv.

Men han var ganske fjern, det var ikke noe sånn dagligdags over å være der.

Det var ganske formelt egentlig.

Helt forskjellig fra å være hos foreldra våre, (selv om det var slitsomt på andre måter), eller hos besteforeldra på Sand, som vel alltid var greie vel, selv om bestefattern på Sand, var sånn at ikke likte han så bra, han var ikke så humørspreder da.

Men han var jo oppe i åra, så det er mulig det var derfor.

Hvem vet.

Men jeg lurer på, om den strenge disiplinen, som vi lærte på søndagsmiddagene, og besøkene, og feriene vi var i Nevlunghavn.

Om det kan ha vært med på at de befalet osv. i militæret synes at jeg var vrien å hersje med?

Siden jeg var vant til autoritære folk fra før osv?

Noe var det vel i hvertfall.

For de befale herja med meg hele tida husker jeg.

Og slengte alltid en ekstra bemerkning til meg.

‘Armsving Ribsskog’, osv.

Så man må vel si at de militærbefalet dreiv med litt mobbing ja.

Uten at dem sa noe om hvorfor.

Men noe må det vel ha vært.

Jeg var jo ganske pinglete.

Så infanteriet var vel slitsomt nok fra før, for meg.

Om ikke jeg skulle ha sånne mobbende befal i tillegg.

Men sånn er det vel.

Men det hjalp kanskje med displinen man hadde fra søndagsmiddagene i Nevlunghavn osv. da.

Det er mulig.

Ok,

jeg husker når bestemuttern forklarte at det var Lene og det var Ove osv.

Så visste jeg jo det fra før.

Men jeg trodde hun var stolt av barnebarna eller noe da.

At det var derfor hun sa det.

Men jeg husker jeg synes det var hyggelig, at hu prata til meg.

Jeg var vel litt nedfor da.

Jeg husker vel at Runar og dem andre voksne var der.

Så kanskje dem trodde at jeg var bytta ut av de folka i Larvik eller noe da.

Siden bestefattern var kommunist, hadde jeg hørt dem si.

Kanskje at kommunistene driver med sånt da.

Å bytter ut folk osv.

Og at dem bytta ut Pia kanskje.

Hm.

Hu var litt rar når hu kom til Bergeråsen vel.

Nei, hun var sånn, at hun gjorde rare ting i Nevlunghavn husker jeg.

Sånn set-up med at hun lurte meg til å ta noe sånn strå mellom leppene som gjorde vondt da.

Det må ha vært noe avtalt med muttern og besteforeldra mine.

For dem satt og skulle gi godteri, og høre om jeg sladra.

Og så dem på hverandre, og bestefattern i Nevlunghavn, rista på hue eller noe, når muttern så på’n da.

Så noe var det vel som foregikk.

Noe dem holdt hemmelig for meg.

Jeg var vel sånn 5 år eller noe da kanskje.

Hm.

Og da vi var på besøk hos på Skreppestad-blokkene, het dem vel.

Rundt 1976.

Hos ei som het Karin eller noe sånt vel, og var sykepleier vel.

Så hadde vanna på parkeringsplassen virka det som.

Sånn at det ble speilglatt.

Hver gang jeg så bilen, så pleide jeg å løpe til den.

Og det gjorde jeg da og, for jeg likte ikke hu dama vi besøkte.

Muttern prøvde å si, pass på det er glatt.

Men hu sa så mye rart alltid.

Så jeg synes det var mer fristende å komme fort til bilen, og vekk fra hu Karin.

Som var med til bilen, av en anledning.

Så datt jeg på isen da.

Og mista helt balansen, og hue falt i fritt fall mot isen.

Jeg husker følelsen i lufta, jeg hadde ikke noe sjangs å ta meg i mot, det var helt speilblankt, plutselig.

Og jeg løpte, så beinet bare mista totalt kontakten med asfalten på parkeringsplassen, og hue gikk rett i asfalten.

Og jeg besvimte.

Så hadde dem bært meg inn i bilen da.

Jeg kunne høre, hva dem prata om, langt borte.

Vi bodde i Mellomhagen.

Men muttern kjørte til Samvirkelaget, og ikke rett hjem.

Så kjøpte hun sjokolade til seg og Pia.

Jeg synes jeg hørte Pia si til muttern, at hva skal vi gjøre nå som Erik er død da.

Noe sånt.

Og jeg ble så sur, fordi dem ikke hadde kjøpt sjokolade til meg.

Hun hadde kanskje spurt Pia hvordan sjokolade hun skulle ha da.

Så da våkna jeg opp.

Når muttern kom tilbake fra Samvirkelaget.

Men hu hadde ikke kjøpt sjokolade til meg.

Så kjørte vi opp til Mellomhagen.

Og da kjefta jeg på muttern, siden hu hadde gått i butikken, selv om jeg hadde besvimt.

Så sa jeg fra til stefaren min Arne Thormod, at jeg hadde detti på isen.

Så gikk jeg bare på rommet mitt og la meg for å hvile, eller om jeg sovna da.