Farfaren til bestemora mi i Nevlunghavn.

Han var jo øverstkommanderende general i Danmark, i 1940 osv.

Og faren hennes, var han som eide verket i Frederiksverk.

Og på morssiden, så var hun fra Nyholm og Gjedde familien, som var der jeg fikk det kruset fra.

Og den familien var vel bl.a. etter en kar som het Ove Gjedde, som koloniserte Trankebar for Danmark-Norge.

Så det liker vel ikke søstra mi, at vi har en sånn imperalist kolonikar som en av forfedrene osv.

Og han ble admiral osv, etter det.

Og han var fra Helsinborg eller noe.

Men så tapte Danmark Skåne til Sverige, etter noe Nordisk krig eller hva det var.

Så da tror jeg de flytta til Danmark etterhvert.

Selv om han karen hadde et gravmonument i Helsingborg da.

Men jeg vet ikke om han ble gravlagt i Helsingborg eller Danmark.

Men familien hadde herregården Højris på Mors i Limfjorden på Jylland da.

Det så jeg, for det fortalte bestemoren min, og det var et fotografi av herregården, inni det sølvølkruset fra 1700-tallet da, som jeg fikk til 34 års dagen min.

Men hun bestemoren min, hun gikk jo på slottsball osv. da, i København, når hun vokste opp.

Så hun hadde vel en veldig streng og gammeldags oppdragelse.

Og når jeg og søstra mi, bodde sammen med muttern i Larvik.

Etter at foreldra våre hadde skilt seg.

Så dro vi omtrent hver søndag, på besøk hos besteforeldra våre, som bodde på skrått ovenfor bedehuset i Nevlunghavn.

Et flott stort hus, med fin hage.

Aftenposten kom og tok bilder av hagen til bestefattern.

Bestefattern ville egentlig ha en gård, men det var odelslover på den tiden, så det fikk han ikke muligheten til å kjøpe, for man måtte ha odelsrett.

Men da, på søndagsmiddagene.

Så var det sånn, at vi måtte sitte der, og spise i timesvis.

Med sånn skikkelig gammeldags oppdragelse og bordskikk.

Hver bevegelse vi gjorde, og hvert ord vi sa, ble overvåket, gransket og kritisert.

Så jeg kan tenke meg at det var sånn bestemor hadde blitt oppdratt.

Så da måtte man prøve å øve på å beherske seg.

Så det lærte man i hvertfall da.

Og bestefattern, var også ganske formell ofte.

Og noen ganger, så var han helt fjern liksom, så man fikk ikke noe særlig kontakt osv.

Så det var rart å være i samme rom.

Men han skulle ha vårs til å spille sjakk noen ganger osv.

Men han var ganske fjern, det var ikke noe sånn dagligdags over å være der.

Det var ganske formelt egentlig.

Helt forskjellig fra å være hos foreldra våre, (selv om det var slitsomt på andre måter), eller hos besteforeldra på Sand, som vel alltid var greie vel, selv om bestefattern på Sand, var sånn at ikke likte han så bra, han var ikke så humørspreder da.

Men han var jo oppe i åra, så det er mulig det var derfor.

Hvem vet.

Men jeg lurer på, om den strenge disiplinen, som vi lærte på søndagsmiddagene, og besøkene, og feriene vi var i Nevlunghavn.

Om det kan ha vært med på at de befalet osv. i militæret synes at jeg var vrien å hersje med?

Siden jeg var vant til autoritære folk fra før osv?

Noe var det vel i hvertfall.

For de befale herja med meg hele tida husker jeg.

Og slengte alltid en ekstra bemerkning til meg.

‘Armsving Ribsskog’, osv.

Så man må vel si at de militærbefalet dreiv med litt mobbing ja.

Uten at dem sa noe om hvorfor.

Men noe må det vel ha vært.

Jeg var jo ganske pinglete.

Så infanteriet var vel slitsomt nok fra før, for meg.

Om ikke jeg skulle ha sånne mobbende befal i tillegg.

Men sånn er det vel.

Men det hjalp kanskje med displinen man hadde fra søndagsmiddagene i Nevlunghavn osv. da.

Det er mulig.

Ok,

jeg husker når bestemuttern forklarte at det var Lene og det var Ove osv.

Så visste jeg jo det fra før.

Men jeg trodde hun var stolt av barnebarna eller noe da.

At det var derfor hun sa det.

Men jeg husker jeg synes det var hyggelig, at hu prata til meg.

Jeg var vel litt nedfor da.

Jeg husker vel at Runar og dem andre voksne var der.

Så kanskje dem trodde at jeg var bytta ut av de folka i Larvik eller noe da.

Siden bestefattern var kommunist, hadde jeg hørt dem si.

Kanskje at kommunistene driver med sånt da.

Å bytter ut folk osv.

Og at dem bytta ut Pia kanskje.

Hm.

Hu var litt rar når hu kom til Bergeråsen vel.

Nei, hun var sånn, at hun gjorde rare ting i Nevlunghavn husker jeg.

Sånn set-up med at hun lurte meg til å ta noe sånn strå mellom leppene som gjorde vondt da.

Det må ha vært noe avtalt med muttern og besteforeldra mine.

For dem satt og skulle gi godteri, og høre om jeg sladra.

Og så dem på hverandre, og bestefattern i Nevlunghavn, rista på hue eller noe, når muttern så på’n da.

Så noe var det vel som foregikk.

Noe dem holdt hemmelig for meg.

Jeg var vel sånn 5 år eller noe da kanskje.

Hm.

Og da vi var på besøk hos på Skreppestad-blokkene, het dem vel.

Rundt 1976.

Hos ei som het Karin eller noe sånt vel, og var sykepleier vel.

Så hadde vanna på parkeringsplassen virka det som.

Sånn at det ble speilglatt.

Hver gang jeg så bilen, så pleide jeg å løpe til den.

Og det gjorde jeg da og, for jeg likte ikke hu dama vi besøkte.

Muttern prøvde å si, pass på det er glatt.

Men hu sa så mye rart alltid.

Så jeg synes det var mer fristende å komme fort til bilen, og vekk fra hu Karin.

Som var med til bilen, av en anledning.

Så datt jeg på isen da.

Og mista helt balansen, og hue falt i fritt fall mot isen.

Jeg husker følelsen i lufta, jeg hadde ikke noe sjangs å ta meg i mot, det var helt speilblankt, plutselig.

Og jeg løpte, så beinet bare mista totalt kontakten med asfalten på parkeringsplassen, og hue gikk rett i asfalten.

Og jeg besvimte.

Så hadde dem bært meg inn i bilen da.

Jeg kunne høre, hva dem prata om, langt borte.

Vi bodde i Mellomhagen.

Men muttern kjørte til Samvirkelaget, og ikke rett hjem.

Så kjøpte hun sjokolade til seg og Pia.

Jeg synes jeg hørte Pia si til muttern, at hva skal vi gjøre nå som Erik er død da.

Noe sånt.

Og jeg ble så sur, fordi dem ikke hadde kjøpt sjokolade til meg.

Hun hadde kanskje spurt Pia hvordan sjokolade hun skulle ha da.

Så da våkna jeg opp.

Når muttern kom tilbake fra Samvirkelaget.

Men hu hadde ikke kjøpt sjokolade til meg.

Så kjørte vi opp til Mellomhagen.

Og da kjefta jeg på muttern, siden hu hadde gått i butikken, selv om jeg hadde besvimt.

Så sa jeg fra til stefaren min Arne Thormod, at jeg hadde detti på isen.

Så gikk jeg bare på rommet mitt og la meg for å hvile, eller om jeg sovna da.

Det må ha vært noe rart her vel.

Begge jobba hele tida med rutinearbeid osv.

Men fattern var vel sjefen vel.

Fattern og Håkon fikk først 800 i lønn, og så 1000 i lønn, husker jeg.

Men jeg vet ikke om bestefattern fikk noe lønn.

Og det virka som om fattern var sjefen der vel.

Bestefattern likte vel å lage elementer for Jensen Møbler.

Mens fattern likte å lage vannsenger og sånn.

Men det som var rart, var at sånn rundt 1980, så sa bestemuttern til meg, at hu ga melk når jeg var liten.

Hm.

Det må vel ha vært på flaske det da.

Jeg sa fra til fattern da vi var i butikken, og da ble han sur.

Og i begravelsen til bestemutter, så skulle jeg gå foran sammen med fattern, og onkla mine bakerst da.

Og dette hadde dem sitti oppe hele natta og krangla om visstnok.

Men jeg husker noen episoder fra da jeg var sånn 1-2 år.

Før muttern og fattern var skilte, og vi bodde på Toppen på Bergeråsen.

En dag satt bestemuttern barnevakt for meg.

Jeg lurer på om det var da muttern var på sykehuset for å få Pia eller noe.

Jeg var født for tidlig, 1.5 eller 2 mnd. for tidlig vel.

Og måtte ligge i kuvøse, har jeg fått høre.

Men det artig når bestemuttern var barnevakt, for da skulle jeg gjemme meg da, så skulle hu finne meg inpå leiligheten der da.

Og det var veldig artig husker jeg.

Da måtte jeg gjemme meg i sånne skap osv.

Også fant hu meg, og da tror jeg hu skreik for å skremme.

Og det syntes jeg var morsomt, så da lo jeg skikkelig jeg og, så det var morsomt.

Så det husker var mye artigere, enn det pleide å være der.

Jeg kunne ikke huske å ha hatt det så morsomt før.

Så det var artig.

Jeg fikk en sånn rød plast traktor av fattern og muttern.

Men jeg brukte den vel aldri omtrent, jeg likte bedre å gå.

En gang, når jeg var sånn 1-2 år, så gikk jeg ned Toppen der, og over i Olleveien er det vel.

På sida av veien da.

Og så snudde jeg et stykke ned i Olleveien, og gikk tilbake da.

Men jeg skjønte at jeg måtte gå på sida av veien, for muttern hadde vel sagt fra om bilene osv. da.

Så gikk jeg tilbake.

Jeg regna med det var sånn at hvis man gikk samme veien tilbake, så endte man opp der man hadde starta fra.

Og det stemte bra.

Men det var egentlig ikke lov, å gå ned der, men ingen sa noe så, jeg tror muttern må ha drivi å ha lagd mat eller noe.

Men da søstra mi ble gammel nok til å kjøre traktoren, så fikk hu lov til det av muttern da.

Så spurte hu meg om det var greit da.

Jeg kjørte jo aldri traktoren.

Men jeg var ganske stolt over den, for jeg synes jeg var heldig, når jeg hadde fått traktoren året før.

At foreldrene mine måtte synes jeg var flink, som fikk så fin traktor.

Så jeg var ganske stolt av den traktoren da.

Men jeg ble jo litt misunnelig på søstra mi da, siden muttern bare var opptatt av hu hele tida.

Men det gikk greit.

Men så skulle hu gi traktoren til søstra mi og.

Og jeg sa først ja, for hu spurte så pent, og var så gira.

Men så så jeg på traktoren da.

Så huska jeg det da, at jeg var så stolt av traktoren, fordi jeg trodde dem synes jeg var flink da siden jeg fikk så fin traktor.

Så da ble jeg lei meg da, når hun skulle gi traktoren til søstra mi da.

Jeg fikk ikke så mye oppmerksomhet fra muttern, og når hu skulle gi traktoren, som jeg var stolt av, til søstra mi og.

Da ble jeg litt trist gitt, så da begynte jeg å grine.

Men muttern og søstra mi bare smilte og lo.

Men da kjørte fattern meg bort på Sand, og da prata jeg med bestemuttern der osv. da.

Og hu lurte på hvorfor jeg var så trist osv. da.

Og onkel Håkon begynte å mobbe meg da.

Vil du ikke at søstra di skal låne traktoren du da.

Noe sånt.

Jeg synes han var dust, så jeg gadd ikke å svare.

Men bestemuttern var alltid snill da.

En gang, når jeg var sånn 3 år, kanskje, når vi egentlig bodde i Larvik, så forklarte hu meg hvem alle søskenbarna mine var da.

At det var Lene, og hun var døv, så hun kunne ikke prate.

Og det var Ove, og han var ikke så flink til å prate han heller, men det var fordi han ikke hadde lært så mye å prate.

Men jeg visste jo egentlig det her fra før da.

Så gikk bestemuttern tur med meg og Lene, og leide vårs i hver hånd da.

Vi gikk rund veien mot Snippen der.

Og da kom det ei kone, og spurte hvem som var eldst.

Om det var Lene som var eldst.

Men jeg var eldst, jeg var noen måneder eldre vel, uten at jeg husker nøyaktig.

Men hu kona forsvant da, så fortsatte vi gå-turen.

Så det var hyggelig å gå tur.

Hu var alltid snill Ågot da.

Men etter at Øivind døde, så sa hu at han ikke var noe snill mot hu.

Også bytta hu rom, til det som var ovenfor kjøkkenet.

Og det ytterste rommet var rommet til fattern og Håkon og dem vel.

Jeg sa fra til Håkon, etter at Ågot hadde sagt til meg, at Øivind ikke var noe snill.

Så sa jeg til Håkon dette da, mens Ågot var der.

For jeg var jo bare 12-13 år vel.

Jeg visste ikke hvordan jeg skulle prate med bestemora mi om det.

Men Håkon ble bare sinna og brysk i trynet, og så stygt på meg, og sa ikke noe.

Så da skjønte jeg ikke noe.

For han var sønnen til Ågot, og i tredveåra.

Han burde jo klare å prate med hu om det.

Men jeg så på hvor sinna han blei.

Og jeg skjønte ikke hvorfor.

Så her måtte det være noe galt tenkte jeg.

Og Ågot var trist, og trengte trøst, det skjønte jeg.

Men jeg visste ikke hva som var galt.

Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre.

Men Håkon visste nok noe som jeg ikke visste da antagelig.

Siden det gjorde han sinna, at hu trengte trøst, at faren hans ikke var noe snill mot mora hans.

Men han prøvde ikke å trøste i det hele tatt, han ble bare sur og sinna, og sa ikke noe, og gikk ut.