![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Problems with pipe?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Dec 25, 2010 at 4:25 PM | |
|
To: Lorna Murphy <LornaMurphy@tjthomas.co.uk> | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Problems with pipe?
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Dec 25, 2010 at 4:25 PM | |
|
To: Lorna Murphy <LornaMurphy@tjthomas.co.uk> | ||
| ||
PS.
Her er mer om dette:
PS.
Det brødet er gluten-fritt brød, som er mye dyrere enn vanlig brød, her i England, dessverre.
Det brødet koster £1.49, altså cirka 15 kroner, på Tesco Superstore, for 400 gram brød.
Så det blir altså cirka 30 kroner, til sammen, for 800 gram brød, som er den vanlige størrelsen på brød vel, her i England.
Til sammenligning, så kan man få et vanlig brød, fint eller helkorn, for 4-5-6 kroner, for et brød på 800 gram, på Tesco eller Lidl, osv.
Så det er litt ‘drawback’, med å finne ut at man har gluten-allergi.
På den annen side, så hadde jeg veldig vondt i magen, for noen uker siden.
Og jeg måtte kjøpe plastglass, for å spytte i, for jeg fikk opp noe sånn betennelse, (eller hva det var), fra magen.
Men det har gått over nå, heldigvis.
Men nå går enda mer av budsjettet mitt til mat, siden det ikke er så lett å finne mat for glutenallergikere, som er billig.
Men, jeg merker at magen er veldig mye bedre, så det er skikkelig digg.
Og også at fordøyelsen fungerer bedre, merker jeg vel.
Og jeg ser ikke så bleik ut, som jeg gjorde før, da jeg spiste brød osv., med gluten, synes jeg at jeg merker.
Så sånn er nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Sånne her rekesmørbrød spiste jeg forresten på Holmsbu bad, tror jeg det var, på 80-tallet.
(Selv om de vel var med majones og persille og sitron vel).
Like etter at faren min, Arne Mogan Olsen, bygde på huset til onkelen min Runar, i Son.
For da pendla faren min og onkelen min Håkon, til Son, med båt, fra Berger, etter en bilulykke, på Mosseveien.
Og da kjørte jeg den båten, mens faren min lå og solte seg, foran i båten vel, i en sommerferie da.
(Eller om jeg satt foran og styrte, (og at den båten hadde ratt), mens faren min lå bak i båten, og solte seg.
Det kan ha vært sånn det var og.
Det er en del år siden det her, og jeg har kjørt ihvertfall 3-4 båter, på Drammensfjorden, på 70- og 80-tallet.
Det var en cabin cruiser vel, (som faren min bygde selv, på 70-tallet), sammen med tvillingene i Hellinga der, og faren deres og faren min vel.
Og tvillingene klagde på at jeg holdt på å kjøre mot et skjær.
Men jeg var bare 5-6 år vel, og på ferie fra mora mi i Larvik, så jeg var nesten i sjokk, da jeg måtte kjøre båten, for jeg hadde ikke ordentlig lært det.
Men men.
Men vi var et stykke fra det skjæret da, (da tvillingene klagde på meg), så jeg hadde nok svingt unna etterhvert.
Men jeg trengte noe å holde kursen etter da, så derfor kjørte jeg mot det skjæret.
Så sånn var det.
Men hvilken side jeg skulle passere møtende båter på osv., det hadde jeg jo ikke lært noe om da.
Så det var nok ganske uansvarlig av faren min, å la meg kjøre den båten, for jeg var jo bare 5-6 år, og den båten gikk ganske fort, og vi var vel fem personer i den båten.
Og faren min fulgte ikke med på kjøringa mi heller, men han skravla med faren til tvillingene. (De tvillingene så jeg forresten ikke så så mye til, etter at jeg flytta til Berger, noen år seinere, i 1979, men de var et par år eldre enn meg vel).
Men de tvillingene fulgte med, og det var kanskje bra, for jeg hadde egentlig ikke lært å kjøre den båten, men var litt i sjokk da.
Så sånn var det.
Den andre båten jeg kjørte på Drammensfjorden, det var vel den båten faren min og onkelen min Håkon, kjørte med til Son vel, for å jobbe på huset til Runar, i sommerferien.
Ellers så var det båten til Haldis, en cirka 16 fots vel, Askeladden seilbåt, som bare ble brukt som vanlig båt, med påhengsmotor.
For seile den båten gikk vel også for å være litt tung å seile.
Jeg kan ikke seile, og Jan og Viggo hadde jo seilt over til Rødtangen, og ikke klart å seile tilbake, så den båten lå i Rødtangen, i en del år.
Men den båten kjørte jeg en del aleine da, (etter at min far lærte meg å kjøre den. Men han hadde bensindunker med rusk i, i båten, så jeg måtte være forsiktig og ikke bruke fra feil dunk, selv noen kanskje blanda de dunkene etterhvert, som jeg har vært inne på, på bloggen tidligere), med min fars påhengsmotor, en 7.5 hesters Mercury motor.
Og båten til ØA aka. Øystein Andersen og dem, kjørte jeg også en del, på Drammensfjorden og Holmestrand og Sande, etter at båten til Haldis, ble ødelagt, i en kjent høststorm, på Østlandet, høsten 1987 vel, da Oslo Havn ble oversvømt osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Karl Frederik Fallen, han fikk meg forresten til å kjøre sin/deres båt, med en 9.9 hesters motor vel, en runde i Bergerbukta, en gang, da enten Ulf Havmo eller Espen Melheim var med vel.
For de hadde vel båten i Bergerbukta, (eller Blindsand heter det kanskje der), og ikke på Sand, hos faren til ØA og dem, Kai Andersen, av en eller annen grunn.
Og hvorfor Karl Frederik Fallan absolutt skulle låne meg båten hans, det veit jeg ikke.
Men han skulla absolutt det da, når vi var sånn 15-16 år gamle, var det vel kanskje.
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det).
Og da var jeg ikke så gammel, så folka i de andre båtene kikka rart.
Så faren min ga opp det.
Men han prøvde vel kanskje å bruke meg som ‘båt-sjåfør-slave’, eller noe, da kanskje, den sommeren.
Hvem vet.
Men det var gode rekesmørbrød og karbonadesmørbrød, på Holmsbu Bad, var det vel, (hvor det nå vel er Spa-hotell, tror jeg).
Faren min dro ikke på Privaten, husker jeg, et annet kjent serveringssted, eller kro vel, i Holmsbu.
Men men.
(Det her lurte jeg også litt på, om kunne ha vært på Rødtangen først, (mens jeg spiste istad), at jeg spiste rekesmørbrød.
Men jeg tror det nok var i Holmsbu.
Gode smørbrød var det ihvertfall uansett).
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Og mora mi, Karen Ribsskog, i Larvik, på 70 og 80-tallet.
Hu var fæl til å dra på kafeteria.
Enten Carina eller hva de kafeteriaene het.
En ved siden av Thorfinns, i Jegersborggate.
En i 2. etasje over Narvesen, ved Torget, i Larvik.
En kafetera var det også i 2. etasje i Domus-bygget, (altså Forbrukersamvirke-bygget), som ligger litt ned fra Torget, mot jernbanestasjonen.
Og jeg hadde spist sånn fint tilgjort rekesmørbrød, på kafeteria, ihvertfall en gang før vi dro på Holmsbu bad der, på 80-tallet, jeg og faren min, (husker jeg).
(Det var ikke sånn at jeg ikke visste hvordan sånne rekesmørbrød smakte liksom, mener jeg å huske).
Så det er mulig at jeg fikk det en gang, av mora mi, i Larvik, på et sånt kafeteria-besøk da.
Jeg mener å huske at de hadde sånne rekesmørbrød, i den kafeteriaen, ved siden av Thorfinns der.
Men de var nok veldig dyre, tror jeg, så det var nok ikke ofte, at jeg fikk sånne smørbrød, (som var veldig gode).
Men en sjelden gang kanskje.
Kanskje en eller to ganger av mora mi, og kanskje en eller to ganger, av faren min, under oppveksten.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det var nok ikke i kafeterian til Forbrukersamvirke, for den var den minst hyggelige av de tre kafeteriaene, som mora mi pleide å gå på i Larvik, synes jeg nå, når jeg tenker på dette nå.
Men men.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Her kan man se det, at mine bilder, fra http://johncons-fanclub.net/, osv., blir brukt av andre blogger, som jeg ikke har noen forbindelse med.
Jeg lurte på om jeg skal klage, til de som driver de bloggene, om misbruk av copyright.
Men samtidig så har jeg heller ikke lyst til å sitte hele dagen, og bare skrive sånne klager.
Så derfor lurer jeg på om jeg trenger en policy når det gjelder bruk av mine bilder, på Flicker og Blogger, osv.
Det begynner jo å bli snakk om noen tusen bilder.
Men jeg har jo lest på andre nettsteder, at folk har bilder der, som de lar andre blogger/nettsteder bruke, i forbindelse med artikler osv.
Så jeg lurer på om jeg også burde hatt en slik policy, hvor jeg lar noen bilder bli brukt, av andre publikasjoner, i forbindelse med artikler om meg.
Det har jeg hatt litt i bakhodet, i det siste.
Og jeg tenkte at jeg vil jo gjerne beholde rettighetene til mine egne bilder.
Men, jeg har jo sett det, at det er vanlig, for organisasjoner osv., (som jeg jo kanskje nesten er, på en måte, som rettighetsforkjemper), å la andre publikasjoner bruke noen passbilder osv.
(Jeg mener at hun jeg kjenner i LO såvidt, Liv Undheim, hadde et sånt bilde, på LO sine Industri Energi-nettsider vel, hun som er nestleder der, som jeg kjenner såvidt gjennom min tidligere butikksjef, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, Elisabeth Falkenberg).
Så sånn jeg tenkte det nå, er at hvis jeg da lar andre publikasjoner få bruke bildene mine som er på http://johncons-fanclub.net/ samt profilbildene på Facebook.
Da burde det ihvertfall være noen bilder, som andre publikasjoner kan bruke, hvis de vil skrive om johncons-blogg, eller meg, Erik Ribsskog, sin kamp for rettighetene mine.
Hvis de brukes i en ikke-hat-sammenheng, vil jeg også ta med, at hvis de bildene skal brukes til trakassering, så gjelder ikke denne tillatelsen.
Så sånn er det.
Og hvis noen vil kjøpe noen andre bilder, så kan de bare kontakte meg, på e-post: eribsskog@gmail.com, om det.
Så da har jeg ihvertfall en foreløbig policy om dette.
Men jeg må føle meg litt fram her, for dette er nytt for meg.
Og jeg får litt sjokk, når jeg ser at jeg blir utsatt for hat-kampanjer på nettet osv.
Så derfor er det jeg klager, når jeg ser at bildene mine blir brukt av andre.
Og jeg er ganske fattig nå og, så jeg blir jo litt sur da, når andre tar mine bilder, og bruker de uten å betale penger.
Så det er mulig at jeg forandrer mening og policy igjen, hvis jeg finner ut at jeg har vært dum, og kunne tjent masse penger på noen av disse bildene.
Og denne tillatelsen gjelder bare når det skrives i siviliserte former om meg, Erik Ribsskog, og johncons-nettstedene.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Ribsskog Web Site – PIN endret for e-post/mobil opplasting
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sat, Dec 25, 2010 at 12:26 PM | |
|
To: marketing@myheritage.com Cc: post.nord-trondelag@politiet.no | ||
| ||
PS.
For jeg fikk jo en del kritikk mot meg, da jeg jobbet som butikksjef i Rimi, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, fra 1998 til år 2000, og på Rimi Kalbakken, i Groruddalen, fra høsten år 2000, til våren 2001.
Og kritikken kom fra blant annet ekstrahjelper på Rimi Nylænde, (Ida og Benedikte aka. Benny vel), og en assistent, Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken.
Og kritikken gikk på at jeg ikke gjorde noe, eller ikke gjorde nok, arbeid, på jobben.
Men, som Dilbert nevner her, så er det visst noe som heter ‘uverifiserbar produktivitet’.
Et uttrykk som jeg ikke kan huske å ha vært borti før.
Men det kunne jeg jo ha sagt da, (selv om de i Oslo Øst nok ville sagt at jeg var en snobb), at det arbeidet jeg gjorde som butikksjef, ofte kunne være ‘uverifiserbart’.
(Selv om jeg da kanskje hadde snakket over hue på dem?).
Og da hadde nok de Østkantfolka antagelig nok bare begynt å mobbe meg.
Men men.
Men jeg kan jo prøve å forklare.
I tilfelle det er noen folk som leser bloggen, som ikke er fra Oslo Øst, (for å tulle litt).
Mye av arbeidet, som en gjør i en butikk, er arbeid som ikke kan verifiseres.
For eksempel, så plukker man kanskje opp kvitteringer/søppel fra gulvet i inngangspartiet, man sorterer ut dårlig frukt fra fruktdisken, man henger opp prisplakater som har falt ned, man setter vogner på plass, man rydder bort papp fra hyllene, man tar bort varer som har gått ut på dato og rydder kanskje i kjølediskene, man hjelper kanskje noen ansatte og svarer på spørsmål de har om arbeidet, man må ta telefoner og bestille nye stativ til fruktposene i frukta, for eksempel, man må ringe et kjølefirma hvis fryserne har for lav temperatur, så man må også sjekke temperaturene i diskene, man må følge med på mulige butikktyver, og snakke med selgere, og mye mer.
Og alt dette må man gjøre,mens man hele tiden fremstår samlet og korrekt ovenfor kunder og medarbeidere.
Så alt dette kan gå i en boks, som vi kan kalle, (som Dilbert fant ordet for), ‘uverifiserbar produktivitet’.
Og da kan ikke jeg si at jeg har gjort så og så mye, for da må man jo ha en person, som dilter etter en, i butikken, og skriver opp alt hva en gjør, omtrent.
Så det ville jo blitt det skjema-veldet, i butikkene, hvis man skulle hatt det sånn.
Så man kan nesten ikke diskutere de klagene der på meg, om at jeg gjorde lite/inget arbeid, seriøst.
For da blir det bare som noe ukonstruktiv synsing mye, mener jeg, å diskutere om ting som ikke kan verifiseres.
(Ihvertfall så burde jeg hatt den samme beskyttelsen da, i jobben min, mener jeg, som i domstolene, at tvilen skal komme tiltalte tilgode.
Men men).
For jeg kunne jo ikke ventes å dokumentere alt arbeidet jeg gjorde.
(Det ville tatt for mye tid, og det finnes vel ingen butikker i verden, hvor de ansatte skriver opp hver minste ting de gjør.
Da ville det nok blitt så dyrt å drive butikkene, at prisene på matvarene hadde økt kraftig.
Så det er det vel ingen som har begynt med enda, tror jeg.
Så så lenge det ikke gikk en kar etter meg, og skreiv opp alt jeg gjorde, og lot meg få notatene, ved dagens slutt, så ville det være vanskelig for meg, å forsvare meg, mot sånne spørsmål/klager).
Og jeg hadde heller ikke det perspektivet for meg, da jeg jobbet i butikken, for jeg ventet ikke å bli angrepet på den måten.
Jeg jobbet ut ifra et kundeservice-perspektiv, (som jeg lærte om da jeg gikk handel og kontor, på videregående, og var blåruss), og ikke utifra et ‘selvforsvars’-perspektiv.
Hvis man skal diskutere noe seriøst, så må det være noe som kan måles, mener jeg.
Og uverifiserbar produktivitet, det kan ikke verifiseres, (som man skjønner av uttrykket), og derfor ikke måles.
Så hvis man skulle diskutert noe seriøst, (i forretningsverdenen), så måtte man ha diskutere tall, mener jeg.
(Ihvertfall når det gjelder å klage på en medarbeider).
Altså, hvor mange timer jobber den og den?
Hvor mye har omsetningen økt?
Har vi fått flere kunder?
Hvor mange klager har butikksjefen fått fra kunder, sendt til hovedkontoret?
Sånne ting kunne man ha diskutert.
Men hvis jeg hadde begynt å prate om ‘uverifiserbar produktivitet’, på personalmøtene og ledermøtene i Rimi.
Når jeg jobba i Oslo Øst.
Så hadde nok de litt ‘fæle’/rølpete Østkantfolka, begynt å angripe meg nærmest, er jeg nok litt redd for.
Og sagt at jeg var som en Vestkant-soss/snobb.
Så da tror jeg nok at jeg egentlig gjorde det rett, og bare holdt kjeft, når de Østkantfolka, (Ida, Benny/Benedikte og Kjetil Prestegarden), begynte med de, (jeg må vel nesten si), litt idiotiske, (eller ihvertfall ukonstruktive), spørsmålene/klagene sine.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på når jeg leste den tegneserien nå, tilfeldigvis.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
Arne Thomassen, døde jo for noen dager siden, ifølge min far, Arne Mogan Olsen, som sendte e-post.
Arne Thomassen, var min stefar, i Larvik, fra jeg var tre år vel, til jeg var ni år vel.
Men jeg hadde jo en far, på Bergeråsen, som vi kalte for ‘Pappa-Arne’, i Larvik.
Så det var Arne Thormod og Pappa Arne da.
Og jeg syntes jo at det var mye gjevere, med vår egentlige far, Arne Mogan Olsen aka. Pappa Arne.
Men men.
Så jeg kom vel aldri så innpå Arne Thomassen.
Med unntak at han ga meg juling på blanke messingen en gang, som mora mi sa at jeg hadde vært slem, etter en handletur, med mora mi, til Larvik, hvor jeg hadde vært litt hyperaktiv, i butikken Thorfinns, på grunn av de artige elektriske dørene, og spilleautomatene der.
Så da vanka det juling på blanke messingen gitt, dagen etter, var det kanskje.
(Den eneste gangen jeg har fått juling, i hele mitt liv.
Men men).
Jeg var vel fortsatt fire år, tror jeg, og dette var da vi bodde på ei hytte, i Brunlanes, så det var derfor jeg syntes det var så morsomt, i Larvik, for det var et øde sted å bo, uten butikker, eller lignende, hvor jeg kunne kjøpe karameller osv., til ti øre, (som jeg var vant til fra Østre Halsen), ute i Brunlanes.
Men men.
Arne Thomassen kjente Ulf Thoresen, den kjente travkusken, og kalte han litt nedlatende vel, for ‘Ulfen, ja’, husker jeg fra 80-tallet, da jeg var på helgebesøk, hos mora mi, i Larvik.
Så Arne Thomassen, var en tøff kar, som gikk mye på travbanen.
Han gikk i tweed-dress vel, husker jeg, på travbanen, på 70-tallet.
Han hadde ikke alltid bil, og ville noen ganger ta Travbussen, selv om det ikke var ofte, til Klosterskogen, osv.
Arne Thomassen var fra Nord-Norge, og hvordan han havna i Larvik, (hvor han møtte mora mi), det veit jeg ikke.
Arne Thomassen var litt ordknapp da, og valgte omtrent alltid sine ord med omhu, vil jeg si.
Så man måtte være våken, hvis man var i nærheten av han, vil jeg si.
Men men.
Vi pleide å dra på høstferie og vinterferie, på landet, da jeg bodde hos mora mi, på 70-tallet.
Det var vel til Telemark vi dro, mener jeg å huske, oftest.
Og en gang, så var vi på ei hytte, husker jeg, ved en lakseelv, eller ihvertfall en elv.
Og da var søstera mi og jeg og mora vår, på ei hytte, ved et jorde, hvor det var kukaker, husker jeg.
Så det her var skikkelig på landet.
Så kom ikke Arne Thomassen hjem.
Før seint på kvelden.
Så hadde han falt i elva.
En elv som var stri og, det så vi seinere, for vi var med å fiske der, et par dager seinere vel.
Og Arne Thomassen kunne ikke svømme.
Likevel hadde det gått bra.
Selv om han var helt gjennomvåt da, i alle klærna, etter å falt i elva, når han fikk fisk.
Så det var nesten som et mirakel at han hadde klart å overleve det fallet i den ganske så strie elva, vil jeg si, enda han ikke hadde lært å svømme.
Men men.
Arne Thomassen var også flink til å lage mat husker jeg, og til å kle seg, var han vel også flink.
Han hadde en gulltann husker jeg, men jeg spurte aldri hvordan han fikk den.
Han røyka mye rullings, og hadde noe sykdom, de siste årene, grunnet røyking osv., så han satt vel noen år i rullestol vel, de siste årene i Oslo.
Men men.
Men min halvbror Axel, pleide visst å ta han med, på julehandel, på Stovner Senter osv., var det vel, mener jeg å huske, rundt år 2000 vel, at Axel sa.
Axel er jo Arne Thomassen sin sønn.
Og da jeg flytta fra mora mi, så var jeg jo bare ni år, så jeg rakk ikke å bli så bra kjent med Arne Thomassen.
Men farfaren min, Øivind Olsen, han sa at folk som gikk mye på travbanen, ikke var så bra folk, (som han kunne gå god for da).
Så Arne Thomassen var vel kanskje ikke det største forbildet mitt, når jeg vokste opp, sånn sett.
Selv om han nok har lært meg å bli ganske tøff, for det var nesten litt som en krig, i huset, med både mora mi, Karen Ribsskog, og Arne Thomassen, som barn.
Det var litt som en terrorbalanse, eller hva man skal si, for Pia og jeg kunne jo også sladre til faren vår og dem, hvis noe var galt, hos mora vår.
Men men.
Men Arne Thomassen kunne også le og komme med en hyggelig kommentar hvis det var noe morsomt eller spesielt som hadde skjedd, eller ble sagt da.
Så sånn var det.
Så det er vel vanskelig å gi noe bestemt bilde av Arne Thomassen.
Han var vel ikke mors beste barn kanskje.
Eller kanskje han var det, for han kjørte opp til Nord-Norge, et år husker jeg, for å besøke mora si vel.
Da jeg leide et rom av han, og hans samboer Mette Holter, i Høybråtenveien, på Furuset, skoleåret 1990/91, da kjørte han og Mette og Axel opp til Nord-Norge, i juleferien, mener jeg det var, for å besøke Axel sin farmor der opp, var det vel.
Så sånn var det.
Men Arne Thomassen hadde vel både sine gode og dårlige sider kanskje.
Men han var tøff, hvis han møtte problemer, vil jeg si, og ga seg vel ikke lett vel.
Han kunne se tøft på en, noen ganger, og da gjaldt det nok å være tøff tilbake, hvis ikke så kunne man kanskje bli tulla med, det er mulig.
Ihvertfall så gjaldt det vel å holde maska og oppføre seg ordentlig, når Arne Thomassen var i nærheten, for han var ganske myndig da.
Og av den gamle skolen, vil jeg si.
Han var ikke som onkel Martin, for eksempel, som er moderne og er på tonen med ungdommen vel.
Arne Thomassen var mer gammeldags, vil jeg si, og myndig og bestemt og behersket, vil jeg vel nesten si.
Men Arne Thomassen, kjente vel mange kriminelle og sånn, så om han ikke var i noe kriminelt nettverk, så var han nok ihvertfall i et travbane-nettverk, som også omfattet mange, mer eller mindre, kriminelle da, vil jeg vel tippe på.
Så hvor jeg egentlig hadde Arne Thomassen, det skal jeg vel ikke si helt sikkert.
Men jeg tenkte at jeg måtte nesten skrive noen ord da, siden jeg har en blogg, med mange tusen bloggposter, og siden min far, Arne Mogan Olsen, fortalte, i en kort e-post, for noen få dager siden, at Arne Thomassen hadde dødd, eller gått bort, da.
Så sånn er det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Harassment
PS.
Her er vedlegget:
'Bokhylla' 70-tallet 80-tallet 90-tallet Anmeldelse Arne Mogan Olsen Berger Bergeråsen Brev Christell Humblen Dagbladet.no Datatilsynet Drammen E-post Facebook Google Haldis Humblen Hm Identitetstyveri Ingeborg Ribsskog irc Jobbsøking i England Johannes Ribsskog johncons-blogg Karen Ribsskog Klage Larvik Liverpool Magne Winnem Mobilbilder Musikk Nettmobbing Online trakassering Oppdatering Oslo Pia Ribsskog Politiet Rimi Slektsforskning StatCounter Svelvik Twitter Wikipedia YouTube Ågot Mogan Olsen