http://no.linkedin.com/pub/jon-bekkevoll/17/151/765

PS.

Jeg husker Bekkevoll som veldig brysk og aggresiv.

Han forskjellsbehandla også butikksjefer og ga enkelte spesialavtaler.

(F.eks. Kenneth på Rimi Kalbakken, som var butikksjef der før meg).

Det er jo kanskje et lite sammentreff, at han nå jobber i Binders, som er i Tybring-Gjedde familien, når mormora mi var fra Gjedde-familien i Danmark(?)

Han hadde liksom en klikk med Rimi-assistenter, som fikk drikke på Visa-kortet hans, mm., på the Dubliner, i Oslo husker jeg, etter en assisterende butikksjef-tur, i 1995, var det kanskje.

Vi fikk jo noen øl på båten, (båttur i Oslofjorden, fra Aker Brygge), så jeg ble med, til the Dubliner, da Thomas Sanne, som jeg kjente fra Rimi Nylænde spurte.

(Men jeg drakk ikke på Bekkevolls kredittkort, for det vet jeg ikke hvordan man gjør, egentlig.

Jeg er så vant med å betale selv, på byen, så det gikk automatisk, at jeg gjorde det).

Jeg traff en irsk dame der, som spilte folkemusikk, på fløyte, med et irsk band da, og satt ned og prata litt med dem.

For jeg følte meg ikke så hjemme blant de rølpete Rimi-assistentene.

(For jeg hadde jo vært mye i England, på språkreise, osv., så jeg prata vel greit engelsk).

Så sa Thomas Sanne og de at de skulle til Thors Hammer, og da ville ikke hu irske dama prate med meg lenger.

Den sangen, som Rimi-assistentene sang for Jon Bekkevoll, var denne:

‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

Han ligner litt på nissen igrunn.

Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.

Han besøker store og små. (butikker)’.

Så det blei litt rølpete for meg, syntes jeg, jeg var også ny som leder i Rimi.

Så sånn var det.

Så kanskje noen ble fornærma, siden jeg ble med på the Dubliner, men ikke ble med på å synge den sangen, (siden jeg ikke hadde hørt den før, for eksempel)?

Sånn var kanskje det.

Hvem vet.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Han Jon Bekkevoll, han tolka jeg som å være mer som en bølle, enn som en forretningsmann.

Og distriktsjefen min PØF, var også litt i samme stilen, med stygge, uklipte negler, og han gikk i t-skjorte på butikksjefseminaret på Storefjell, og han kommanderte butikksjef-damer opp i boblebadet sammen med han vel, på butikksjef-tur med distriktet hans, hvor det ikke mankerte på gratis røyk, sprit, vin eller øl.

(Som jeg innrømmer at jeg drakk og røyka min del av.

Men men).

Men, jeg ville ikke tilbringe resten av livet mitt, med å bli trampa på, på jobben, av sånne uskolerte, litt uhøflige og bøllete sjefer.

Nei, jeg ville jobbe sammen med mer ordentlige folk, og få noe ut av livet mitt, istedet for å bli mobba og trampa på, på jobben, resten av livet.

Sånn som jeg syntes jeg ble, av sjefene oppover i systemet, da jeg jobbet som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.

Og hun distriktsjefen der, Anne Neteland, hun var litt som en lita jente omtrent, syntes jeg, og virka ikke moden nok for jobben som distriktsjef.

(Jeg overhørte at noen, (en butikksjef-kollega i et annet distrikt da), sa at hu hadde sex på jobbfester og seminarer, selv om hu var over 30 og hadde også blitt distriktsjef.

Så hu gikk for å være en veldig kul distriktsjef, ettersom hva jeg hørte på Storefjell-seminaret, år 2000, var det vel.

Men å ha henne som sjef, var som å være inne i et rom, hvor det var veldig lavt under taket.

Man ble veldig detaljstyrt, og man lengtet etter å komme seg ut i frisk luft, så og si, vil jeg si, at jeg syntes det var som, å jobbe under Anne Neteland.

Pluss at jeg syntes hun virka litt sleip, og ville lure folk osv.

Som at hun ikke ordna et møte med meg, før jeg begynte under henne, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

Hvor vi kunne ha diskutert lønn osv., i fred og ro.

Hu bare sa i ettertid, at ‘det er ikke noe automatikk i at man går opp i lønn, når man begynner i en større butikk’.

Nei, det er mulig, men det var jeg vant til, ihvertfall, så jeg følte meg lurt.

Jeg synes det virker logisk, at man burde gå opp i lønn, når man begynner i en dobbelt så stor butikk.

Og jeg synes også det virker logisk, at man har et møte, før man ansetter en butikksjef, (noe Neteland ikke hadde, da hun ansatte meg, vi hadde bare en kort telefonsamtale, hvor lønn ikke var noe tema).

Så jeg følte meg litt såret og lurt, av Rimi, da jeg ikke gikk opp i lønn, da jeg begynte på Rimi Kalbakken, en butikk som var dobbelt så stor, som min forrige butikk, Rimi Nylænde.

Særlig med tanke på at min tidligere kollega i Rimi, David Hjort, hadde fortalt meg at butikksjefen der, Kenneth, hadde 300.000 i året.

Og Kenneth var yngre enn meg, og hadde jobbet færre år i Rimi.

Også skulle jeg bli stående på 260.000, (uten noe lønnsøkning), når jeg begynte i den samme jobben.

Det syntes jeg var veldig flaut og ydmykende og sårende, vil jeg si.

Da syntes jeg det, at de åtte årene jeg hadde sliti og stått på i Rimi, bare gikk for lut og kaldt vann.

Så da skjønte jeg at Rimi ikke var en takknemmelig arbeidsgiver.

Du måtte passe ryggen din, hvert sekund, selv om du hadde jobba i firma, i 8-10 år.

Ellers kom noen til å lure deg.

Det syntes jeg var litt som noe sånt barnslig og umodent ‘ædda-bædda’ opplegg, fra hun Neteland.

Og sånt er kanskje greit, når man er 20-30 år.

Men jeg orka ikke å bli tulla med sånn, når jeg var kanskje 50-60 år.

Det ble litt for uverdig.

Så derfor ville jeg ut av Rimi.

For det var litt for umodent og barnslig og cowboy-aktig der, noen ganger.

og det var også mye tull fra PØF, som jeg har skrevet om og kalt ‘Rimi-fella’, tidligere.

Så etterhvert, mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken, så oppstod det et ønske, fra meg, om å komme meg ut av Rimi.

For jeg var lei av å bli lurt.

For å si det sånn.

Så sånn var det).

Og driftsdirektøren Rune Hestenes, og den nye regionsjefen, (som jeg ikke husker hva heter i farta), ville ikke prate med meg om problemene som hadde vært.

Så problemene ble bare feiet under teppet, vil jeg si.

Så jeg ville ikke fortsette i det firmaet, fordi det var jo mange ledd med ledere over meg.

Mange distriktsjefer, mange regionsjefer, driftsdirektør, kjedesjef, administrerende direktør, stabsdirektører og leder og Rimi-Hagen osv.

Og jeg visste jo ikke hvor mange av dem, som var like jævlige, som de som hadde tulla med meg, (som PØF hadde omtalt som ‘vi’).

Så derfor ville jeg få meg en grad, og få kontroll på livet mitt.

Fordi jeg ble bare bølla med i Rimi, vil jeg si.

Og det var ikke noe jeg hadde forestilt meg, at jeg bare skulle bli bølla med hele livet.

Da er det bedre å gjøre noe med det, og heller finne seg noe annet å gjøre, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Jeg skreiv om hu distriktsjefen jeg hadde, på Rimi Kalbakken, Anne Neteland.

At hu gikk for å være litt ‘vill i trusa’ og ‘laus’ og lett å be med på et eventyr, blant sine ‘undersåtter’, Rimi-butikksjefene.

(Ihvertfall sånn jeg skjønte det, fra en kommentar jeg fikk, fra en butikksjef-kollega, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten år 2000, like før jeg fikk hun Anne Neteland, som distriksjef, ei jeg aldri hadde jobba sammen med i Rimi før, men visste hvem var, for hu jobba på Rimi Mortensrud, som butikksjef, mens jeg jobba på den nærmeste butikken vel, Rimi Bjørndal, som assistent, fra 1996 til 1998.

Så sånn var det.

Selv om hu hadde passert 30 og blitt distriktsjef, ble det sagt i den kommentaren da, som vel var på fredagen, etter et vorspiel, mener jeg å huske).

Og jeg kom på det, at noe av det første jeg la merke til, på Rimi Kalbakken, det var at porten i kassa nærmest kontoret, ikke rakk fram til kontor-veggen, var det vel.

Noe sånt.

Altså at porten var for kort.

Og da forklarte jeg det, i det første møtet vel, at jeg ville få den porten fikset.

(For ellers så kunne kunder passere ut der, (i mellomrommet, mellom porten og veggen), uten å bli stoppet av noen port).

Og da smilte hun Neteland, når jeg viste henne det, og sa navnet mitt og flørta litt vel.

Da trodde hun nok at jeg flørtet, husker jeg at jeg tenkte.

Så Anne Neteland, hu tenkte nok for mye koffert, vil jeg si.

Bare noe jeg kom på.

Så sånn er nok det.

(Og uten at jeg skjønner hvordan de kunne ha sånne kassaporter der.

Kanskje det var derfor de hadde så mye svinn?

At butikktyver bare gikk gjennom det mellomrommet, i den porten, med varer de hadde stjålet.

Hvem vet.

Vi får se).